C og Delphinas herlige stunder

[Teita]

Vi helte fra et oppklippet sugerør Vet mange bruker sånn hestesprøyte fra apoteket, men det hadde vi ikke da.

Mye mulig at de har gått bort fra det noen steder, men vi fikk ihvertfall beskjed om det på barsel.

[Gjest Delphina]

Vi helte fra et oppklippet sugerør Vet mange bruker sånn hestesprøyte fra apoteket, men det hadde vi ikke da.

Mye mulig at de har gått bort fra det noen steder, men vi fikk ihvertfall beskjed om det på barsel.

Tenkte ikke over det, men får huske på det til neste gang. Uansett virker jo saltvannssprayen på C.

[benni]

God bedring til lille C

[Gjest Delphina]

Jeg prøver å skrive annet enn sorgen som fremdeles er inni meg, og C hjelper meg å komme meg gjennom hver dag. Dog, til tider lurer jeg på hvorfor jeg har brakt C inn i denne verdenen, når det er så mye vondt som skjer. I samme slengen lurer jeg på hvorfor jeg lever også. Det er tunge tanker, og jeg tror det er angsten som er tilbake. Føler meg ikke som verdens beste mor når jeg har de tankene. Det blir en samtale med jm på mandag, det gleder jeg meg til. Uansett, jeg sørger fremdeles, selv om det kanskje ikke kommer like godt frem her i dagboka mi.

C har "pratet" en stund, men nå kommer det mye mer ut av munnen hennes. I tillegg smiler hun til mammaen sin, og det hjelper meg gjennom de tunge tankene, de tunge stundene. Raven Emerald har skrevet mye fint, og det hun skrev har hjulpet meg innse at jenta mi har det bra og at jeg er viktig for henne. Selv om hun ikke er helt 100%, så er hun bedre enn i går, noe som tyder på at litt TLC har hjulpet lillejenta vår. Hu sover bedre og er mer sosial i dag. Jeg er stolt av jenta mi, selv om hun "bare" pludrer og smiler.

[Teita]

til deg!

Så godt at C er bedre Og du er den beste mammaen for henne Du gir henne omsorg, kjærlighet, mat og skift, og det er mer enn nok

[Teriyaki]

Så bra lille C er begynt å bli bedre!

Det er tunge tanker du sliter med. Håper du får god hjelp av samtale med jordmor Det er godt man har et støtteapperat rundt seg i tiden som nybakt forelder, for det er jo slettes ikke en dans på roser.

[Timseh]

Så flott at lille C har blitt bedre Det er vondt å se når de små ikke har det bra

til deg og småen

[Pjusk]

Det er tungt å ha slike tanker som du har, får håpe samtalen med jordmor hjelper på Alltid godt å ha noen å prate med i slike stunder.

Godt å høre at lille C er bedre

[Gjest Delphina]

:klemmer : til deg!

Så godt at C er bedre Og du er den beste mammaen for henne Du gir henne omsorg, kjærlighet, mat og skift, og det er mer enn nok

Problemet er at jeg ikke tror det, at jeg er den beste moren for henne. Det finnes så mange andre som er bedre kandidater. Jeg gir henne det hun trenger, men når hun blir sur og tverr time inn, time ut, så har jeg litt lyst til å gå.

Så bra lille C er begynt å bli bedre! :klemmer :

Det er tunge tanker du sliter med. Håper du får god hjelp av samtale med jordmor :klemmer : Det er godt man har et støtteapperat rundt seg i tiden som nybakt forelder, for det er jo slettes ikke en dans på roser.

Det viktigste er at hun føler seg bedre.

jeg gleder meg til å snakke med jordmor for å si det sånn, for de tankene overskygger alle de positive tingene med å være mamma. Det er så vanskelig å være tålmodig når hun har det vondt.

Så flott at lille C har blitt bedre Det er vondt å se når de små ikke har det bra

:klemmer : til deg og småen :jepp :

det er vondt, men heldigvis er det over for denne gang.

Det er tungt å ha slike tanker som du har, får håpe samtalen med jordmor hjelper på Alltid godt å ha noen å prate med i slike stunder.

Godt å høre at lille C er bedre :klemmer :

Det er vondt og tungt, og desverre er det ikke første gang jeg har hatt de tankene. Har hatt dem en del før svangerskapet var over.

Hu er bedre, men fryktelig gretten. Endelig sover hu.

---

Det er slitsomt å ha slike tanker, og de har igjen dukket opp etter at onkelen min gikk bort. Jeg føler jeg dytter dødsfallet til side, at jeg glemmer det og lever som normalt. Jeg må minne meg selv på at han er borte, og det er vanskelig. Han er liksom bare på ferie i mitt hode eller så er han hos sine og passer over dem, og jeg er ikke religiøs, men nå for å overleve tenker jeg i de baner. Jeg savner onkelen min, vi snakket en god del før han fikk diagnosen, før C ble født, og.. Det gjør kanskje at det blir litt ekstra tomt. Har ikke snakket med så mange andre enn familien min og familien til forloveden, og nå er det plutselig en mindre å snakke med.

At han gikk bort kommer på toppen av hjelpesløsheten jeg allerede hadde kjent på lenge. Da kraamzorg var her og hjalp oss, ønsket jeg ikke at de skulle komme, for C sov dårlig og skrek den første uka. Jeg var fortvilet og trodde jeg gjorde en dårlig jobb. Allerede da fikk jeg komplimenter om at jeg gjør ting rett, men det går ikke inn. Forloveden sier jeg er flink med henne, foreldrene mine, foreldrene hans, legene som har sett til henne, sykepleierne.. Men.. Jeg tror ikke på det, spesielt ikke når hu gråter et hjerteskjærende gråt. Jeg blir for opphengt i det negative, jeg er perfeksjonist tror jeg, og det sliter meg ut. Jeg sliter med søvnen, og har gjort det i et par dager. Tålmodigheten min er mye dårligere nå grunnet søvnmangelen, og i dag har C bare gråti. Har kjent frustrasjonen over at jeg ikke får henne til å bli stille, jeg har prøvd alt for å finne årsaken til at hun gråter så sårt. I tillegg kommer ensomheten. Jeg vet jeg valgte å flytte hit, men det har vært tøffere enn jeg har trodd.

Tror det bare er en ekstra tung dag, for i morgen skal onkelen min bisettes. Jeg skal ha minnestund når begravelsen er og jeg gruer meg. Jeg gruer meg fordi jeg er alene med C, og jeg har ingen jeg kan gi en god klem til, en skulder å gråte på. Hvorfor forsvinner de jeg kjenner best først?

Beklager for alle triste innleggene, jeg har det bare ikke så godt akkurat nå.

Endret 10. november 2011 av Delphina

[Teriyaki]

Ingenting å beklage for

"Flink-pike-syndromet" tenker jeg når jeg leser alle tankene dine. Du tror ikke på det når folk sier at du er en god mor, og du streber hele tiden etter å gjøre det bedre, og når jenta di er syk eller du ikke helt finner ut hva som er galt, så tenker du at du er en dårlig mor. Kan dessverre ikke si noe mer enn hva alle andre gjør, at du er nok en kjempegod mor, den aller beste for din C. Hun vil ikke ha andre enn deg, for henne er du den beste mammaen i hele verden.

Forhåpentligvis vil tankene dine lette litt når sorgen over onkelen din legger seg litt. Men jeg har forresten lest en del om at det er ikke uvanlig at i denne første spedbarnstiden, så er det ikke uvanlig at tidligere problemer dukker opp, rett og slett fordi det er en sårbar ting hvor man er ekstra mottakelig for alt det vonde.

Men det som kanskje er forskjellen fra før da du var dprimert og hadde angst (?), er at nå har du mer livserfaring, og dermed også bedre forutsetninger for å kunne takle alt det vonde. Bare ikke straff deg selv for at du har det vondt. Det er lov!

Bisettelse i morgen ja. Det er triste greier. Du får tenne et lys og bare lene deg tilbake sammen med datteren din og la tårene trille. Det er godt for kroppen å gråte når den trenger det. Jeg prøvde alt jeg hadde å holde tårene tilbake under min farmors bisettelse, men det klarte jeg ikke. Da tårnene først kom, så følte jeg meg bedre og sterkere etterpå.

Dette ble bare surr egentlig.. Håper bare det blir lettere dager for deg snart

[Sushi]

Håper du får hjelp til å takle dette.

[Gjest Delphina]

Ingenting å beklage for

"Flink-pike-syndromet" tenker jeg når jeg leser alle tankene dine. Du tror ikke på det når folk sier at du er en god mor, og du streber hele tiden etter å gjøre det bedre, og når jenta di er syk eller du ikke helt finner ut hva som er galt, så tenker du at du er en dårlig mor. Kan dessverre ikke si noe mer enn hva alle andre gjør, at du er nok en kjempegod mor, den aller beste for din C. Hun vil ikke ha andre enn deg, for henne er du den beste mammaen i hele verden.

Forhåpentligvis vil tankene dine lette litt når sorgen over onkelen din legger seg litt. Men jeg har forresten lest en del om at det er ikke uvanlig at i denne første spedbarnstiden, så er det ikke uvanlig at tidligere problemer dukker opp, rett og slett fordi det er en sårbar ting hvor man er ekstra mottakelig for alt det vonde.

Men det som kanskje er forskjellen fra før da du var dprimert og hadde angst (?), er at nå har du mer livserfaring, og dermed også bedre forutsetninger for å kunne takle alt det vonde. Bare ikke straff deg selv for at du har det vondt. Det er lov!

Bisettelse i morgen ja. Det er triste greier. Du får tenne et lys og bare lene deg tilbake sammen med datteren din og la tårene trille. Det er godt for kroppen å gråte når den trenger det. Jeg prøvde alt jeg hadde å holde tårene tilbake under min farmors bisettelse, men det klarte jeg ikke. Da tårnene først kom, så følte jeg meg bedre og sterkere etterpå.

Dette ble bare surr egentlig.. Håper bare det blir lettere dager for deg snart

Jeg lider litt av "flink-pike"-syndromet, det har jeg alltid gjort. Alle skal være fornøyde, men på min bekostning. Når C er syk, så går det innpå meg, og jeg lurer på hvordan det har skjedd. Nå tar jeg det ekstra inn på meg, for jeg sørger, fordi jeg er hormonell. De dagene jeg har det godt, så gir jeg litt faen i de vonde tankene og tenker at jeg er jo flink med C og jeg er typen som var totalt håpløs med barn.

Det er jo vanskelig å være hormonell, og så få triste nyheter. Ja, jeg slet virkelig med angst og depresjon før, og jeg kjenner igjen tegnene hele tiden. Jeg kjenner igjen smerten, og på toppen av det må jeg kjenne på en annen smerte, og det blir til tider for mye, så jeg skyver sorgen litt vekk.. Er vanskelig å være helt "stabil" da, men heldigvis er forloveden der for meg. Han tar vare på meg. C, han og familien min der hjemme holder meg oppe, hovedsaklig han og C. Hvis ikke jeg hadde hatt dem, så vet jeg ikke hvor jeg hadde vært nå.

Har hatt en klump i magen i hele dag, gruer meg litt, skal tenne lys om en 20 minutters tid. Vet at det beste er å gråte og har gråti mye siden jeg fant ut. Har det i bakhodet at han slapp å lide, noe som gjør det lettere, men det er savnet som er vondest.

Håper du får hjelp til å takle dette.

Håper det jeg også, for det er skikkelig tungt å ha det sånn.

---

Snart minnestund, skulle gjerne ikke vært alene. Skal ha en til senere i kveld med forloveden. Gruer meg til å gjøre dette alene. Jeg vet jeg ikke er alene, C er jo her, men.. som eneste voksne som husker onkelen min. Nå er vel alle i familien min samlet inne i krematoriet, tittende på kisten til onkel. Jeg er glad jeg valgte å bli her, for jeg vet ikke om jeg hadde hatt styrke til å se kisten hans. Det gjør meg ikke mindre glad i han, for jeg var det, jeg er det fremdeles, selv om han ikke er hos oss lengre.

Skal gjøre meg klar nå, kjenner det bygger på her. Forhåpentligvis hjelper dette meg videre.

[Teriyaki]

Ha en fin minnestund

[Gjest Delphina]

Ha en fin minnestund

Takk.

Det hjalp å gråte, kjennes ut som jeg er hundre kilo lettere. Savner onkelen min, men jeg kan se på bildet av han og være takknemlig for at han var onkelen (og alltid vil være onkel i mine øyne).

[Timseh]

Jeg er en veldig følsom person og tårene triller virkelig nå Ønsker deg virkelig ikke dette, Delphina, men du er sterk som klarer å sette ord på følelsene dine. Og utifra deg du skriver så er du nok en KJEMPEFLINK mor. ALLE sier det, de ser hvordan du er med lille C og når mennesker som har jobbet med barn/mennesker i åresvis forteller deg at du er en flink mamma, så MÅ du ta det til deg til tross for at det er vanskelig.

Du er nok den beste mammaen for C. Hun er heldig som har deg

[Småkjekset]

[Gjest Delphina]

Jeg er en veldig følsom person og tårene triller virkelig nå Ønsker deg virkelig ikke dette, Delphina, men du er sterk som klarer å sette ord på følelsene dine. Og utifra deg du skriver så er du nok en KJEMPEFLINK mor. ALLE sier det, de ser hvordan du er med lille C og når mennesker som har jobbet med barn/mennesker i åresvis forteller deg at du er en flink mamma, så MÅ du ta det til deg til tross for at det er vanskelig.

Du er nok den beste mammaen for C. Hun er heldig som har deg

Det er ikke meningen å få deg til å gråte. Ingen ønsker dette på noen, men noen opplever det desverre, og nå er det jeg som opplever det. Jeg må på en måte sette ord på følelsene, ellers blir jeg gal. Jeg prøver å ta det til meg, men når jeg lar henne ligge litt i senga sånn at hun får sove, og gjør andre ting, så får jeg dårlig samvittighet. Jeg har veldig lett for å få dårlig samvittighet.

Jeg håper jeg får henne til å føle seg trygg, elsket og at hun er mett når hun legger seg.

---

Jeg hadde minnestunden i går, og selv om det bare var meg, synes jeg det ble en fin liten stund. Gråt mye, men greide å takke onkelen min for at han var som han var. Forloveden ringte meg og holdt meg med selskap i 20 minutter, det hjalp. Fikk også høre at bisettelsen var vakker og at onkelen min fikk mange flotte ord fra folk som kjente han. Hørte på faren min at han var veldig takknemlig for alle ord og alle oppmøtte, onkelen fikk en verdig farvel fra mange mennesker som kjente han som en flott person, slik som jeg husker han.

Etter minnestunden, når forloveden kom hjem, reiste forloveden og jeg til en gjeng forloveden kjenner for å feire bursdagen til en av guttene der. Satt og koste oss med god mat og snakket. C var hos bestemor og bestefar, de ville ta seg av henne, slik at jeg fikk gjort noe annet. Det var deilig å få ting på avstand, for de siste ukene har vært tunge. Kom i god kontakt med ei jeg har snakket med en gang før, og fant ut at vi hadde mye til felles. Begge elsker å lese, begge har samme type humor, like meninger og.. Vel.. Vi kom skikkelig godt overens.

Uansett, det hjalp å komme seg ut og være sosial med jevnaldrende, selv om forloveden var veldig bekymret for meg og lurte på om vi bare skulle droppe å reise ut. Det var perioder hvor jeg var lei meg, men.. Jeg greide å ha en fin tur ut.

[Teita]

Jeg må bare si at jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Er akkurat sånn jeg føler når S gråter, og det ikke er noe jeg kan gjøre som hjelper henne.. Jeg føler meg som verdens verste mor, og blir så fortvilet.

Så.. Jeg vet godt hvordan du har det.

Er så trist med onkelen din, og du hadde tydeligvis et godt forhold til han. Koselig å høre at begravelsen var fin og at han fikk mange gode ord.

[Evelita]

Sender en klem til deg Delphina. Ikke lette ting du strir med akkurat. Veldig fint gjort av deg og ha en egen minnestund for onkelen din også. Håper det letta på trykket og gråte og at en samtale med jm kan hjelpe enda litt på de tunge tankene.

[Gjest Delphina]

Jeg må bare si at jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Er akkurat sånn jeg føler når S gråter, og det ikke er noe jeg kan gjøre som hjelper henne.. Jeg føler meg som verdens verste mor, og blir så fortvilet.

Så.. Jeg vet godt hvordan du har det.

Er så trist med onkelen din, og du hadde tydeligvis et godt forhold til han. Koselig å høre at begravelsen var fin og at han fikk mange gode ord.

Det er ikke godt å ha det sånn, men du får jo hjelp, så jeg håper du får det bedre etterhvert. Jeg finner styrken i meg selv, skal forresten til legen i morgen for å få en time, sånn at jeg også får den hjelpen jeg trenger.

Det er trist, og jeg hadde det ja. Snakket mye med han før han fikk diagnosen, kan jo ikke si "før han ble syk", for kreft er en ekkel sykdom som man aldri vet når starter. Uansett, det var koselig for meg å høre også. Han fortjente å bli minnet på en vakker måte. Er vemodig å se bildet av han, kjenner jeg blir trist, men.. Ikke sånn som før. Jeg smiler og er takknemlig for at han var min onkel, og som alltid vil være onkelen min til jeg dør. Han er borte fra oss i fysisk form, men i våre hjerter.

Sender en klem til deg Delphina. Ikke lette ting du strir med akkurat. Veldig fint gjort av deg og ha en egen minnestund for onkelen din også. Håper det letta på trykket og gråte og at en samtale med jm kan hjelpe enda litt på de tunge tankene.

Takk Evelita. Nei, det er jo ikke lett, men man må gjennom det. Man må videre også. Jeg ville gjøre det, for jeg er glad i onkelen min (vil ikke skrive var, for jeg er fremdeles glad i han, selv om han ikke er blant oss lengre). Det hjalp en god del, selv om det er trist han er borte, så greier jeg å være glad for at han var den han var.

---

Livet blir bedre, nå kan jeg se på bilder av onkelen min og være takknemlig, selv om jeg er vemodig og trist. Han var et flott menneske i mine øyne, og siden vi snakket mye før han fikk diagnosen og gikk bort, så ble det litt vanskelig for meg. Selv om han er borte, så går livet videre, og det kan bare stoppe litt opp et par dager før man må videre. Jeg tror jeg også er litt ekstra sårbar fordi jeg ikke har de nærmeste rundt meg, selv om familien til forloveden er utrolig snille, så er det på en måte ikke det samme.

Var hos jm i dag, og det var rett og slett bare en liten samtale. Fikk snakket litt ut og hun var koselig. Hun sa jeg skulle ta meg en tur til fastlegen, sånn at jeg kunne få henvisning videre til psykolog eller noen å snakke med, for det trengte jeg. Jeg slet med meg selv og det så hun. Ellers fikk jeg litt informasjon om amming og bruken av amming som prevensjon, fikk høre at jenta mi ser flott og sunn ut, at hun var nydelig (men det sier hun vel til alle ). Så, i morgen skal jeg ut og få meg time hos fastlegen. For jeg skal få den hjelpen jeg trenger og enten p-piller eller spiral. Vi får se hva fastlegen anbefaler.

Fikk også beskjed at ved neste fødsel så skulle jeg ringe med en gang jeg fikk rier, for man sier jo at andregangsfødende føder fort. Jeg fødte fortere enn normalt for en førstegangs, så.. Vi får se om det stemmer om den fremtidige lillebrøsteren til C er raskt ute.

Nå tror jeg at snuppa snart skal få en ren bleie og noe å spise. Så får vi se om jeg ikke tar en gåtur til i dag, er så fint vær og jeg elsker hvordan en fin høstdag er!

Oooog, så vil jeg for 6 uker. Nå er barseltiden over også. Tiden går fort!

Endret 14. november 2011 av Delphina