Gå til innhold

C og Delphinas herlige stunder


Gjest Delphina

Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Gjest Delphina

Kondolerer, Delphina.

:klemmer: Kondolerer :klemmer: Godt han slapp å lide!

Håper det går bra med deg!

Bra det gikk fort så han slapp å lide ihvertfall. Kondolerer :klemmer:

Kondolerer så mykje! :klemmer:

Tusen takk damer! :klemmer:

Det går bra med meg, er bare trist og savnet etter onkelen min er fremdeles veldig stor. Så, gråter litt nå og da, samtidig som jeg nyter å være mammaen til ei lita frøken som smiler til sin triste mamma. Huff. Det er tungt, men.. Vi kommer oss gjennom sorgen på en eller annen måte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kondolerer så mye :klemmer: Er trist når familiemedlemmer dør. Og spesielt når det er av dem man hadde mye kontakt med :klemmer:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Kondolerer så mye Delphina :klemmer: Jeg har også gått igjennom det å miste en kjær onkel i kreft, ganske så plutselig. Det er helt ufattelig trist når det skjer. Men jeg vil bare si, klisjéaktig men sant, at det blir bedre når det kommer på avstand litt :klemmer: Da klarer man å tenke de mer fornuftige tankene (om at det var best å slippe å lide osv...), mens først er det sorg-tankene og følelsen av urettferdighet og sjokket som dominerer.

Dagens rose går til Delphina :dagens-rose:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så trist at det gikk den veien med onkelen din. Kondolerer! :klemmer:

Og dette med depresjoner kjenner jeg til. Men så lenge du ser det selv, og vet å oppsøke hjelp, ordner det seg som regel. Og det er helt normalt å få en depresjon når man opplever en såpass stor omveltning i livet, som det å få barn faktisk er. Og når du attpåtil må håndtere en sorg, som det å miste et kjært familiemedlem, er det jo bare en stein til byrden. Da er det godt å få støtte utenfra, som kan hjelpe med å sortere tanker og følelser, og peile deg inn på et bedre spor. Og det er ingen skam i å ha det vondt, det er jo ikke akkurat noe man kan bestemme selv.

Og så har du jo en liten glad-baby, som elsker mammaen sin, og det er jo trøst i det. For henne er du den beste mammaen hun kan få, uansett hvordan du har det med deg selv. Og det er noe du må våge å stole på selv, også, og beviset er det smilet hun gir deg når hun ser deg. Hun gleder seg over at du er der, og at hun har deg. Så uansett hvor vondt du har det, er du hele verden for henne. :klemmer:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kondolerer, Delphina :klemmer: Har selv mistet en tante - som døde av kreft. Vondt er det, men tenk på alle de gode minnene dere har sammen :klemmer: Det blir bedre etter hvert :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Delphina

Kondolerer så mye :klemmer:

Takk :klemmer:

Kondolerer så mye :klemmer: Er trist når familiemedlemmer dør. Og spesielt når det er av dem man hadde mye kontakt med :klemmer:

Takk :klemmer: Ja, det er trist, og det er trist at det er noen man prater en del med. Synes det var rart før at jeg ikke fikk kontakt med han da jeg takket for noen gaver, men tenkte han bare var litt surrete som meg, ikke at han virkelig slet med noe så alvorlig. :sukk:

Kondolerer og mange mange klemmer til deg <3

Takk :klemmer:

Kondolerer så mye Delphina :klemmer: Jeg har også gått igjennom det å miste en kjær onkel i kreft, ganske så plutselig. Det er helt ufattelig trist når det skjer. Men jeg vil bare si, klisjéaktig men sant, at det blir bedre når det kommer på avstand litt :klemmer: Da klarer man å tenke de mer fornuftige tankene (om at det var best å slippe å lide osv...), mens først er det sorg-tankene og følelsen av urettferdighet og sjokket som dominerer.

Dagens rose går til Delphina :dagens-rose:

Takk Knøtteliten, og det gjør vondt å miste noen så brått. Hadde jo bare visst at han hadde kreft med spredning i halvannen uke før han gikk bort. Det gikk vannvittig fort, og.. det verste er vel sjokket egentlig, å forstå han plutselig er borte. Jeg vet det blir bedre, men akkurat nå savner jeg han en del. Jeg er i en liten boble hvor jeg dytter til side tankene mine..

Så trist at det gikk den veien med onkelen din. Kondolerer! :klemmer:

Og dette med depresjoner kjenner jeg til. Men så lenge du ser det selv, og vet å oppsøke hjelp, ordner det seg som regel. Og det er helt normalt å få en depresjon når man opplever en såpass stor omveltning i livet, som det å få barn faktisk er. Og når du attpåtil må håndtere en sorg, som det å miste et kjært familiemedlem, er det jo bare en stein til byrden. Da er det godt å få støtte utenfra, som kan hjelpe med å sortere tanker og følelser, og peile deg inn på et bedre spor. Og det er ingen skam i å ha det vondt, det er jo ikke akkurat noe man kan bestemme selv.

Og så har du jo en liten glad-baby, som elsker mammaen sin, og det er jo trøst i det. For henne er du den beste mammaen hun kan få, uansett hvordan du har det med deg selv. Og det er noe du må våge å stole på selv, også, og beviset er det smilet hun gir deg når hun ser deg. Hun gleder seg over at du er der, og at hun har deg. Så uansett hvor vondt du har det, er du hele verden for henne. :klemmer:

Takk Raven! :klemmer:

Både for kondolansen og for det du skriver. Jeg innså når jeg hadde tunge tanker at jeg var på vei inn i en depresjon, og da satte jeg i gang litt faenskap, bare for å få de rundt meg til å innse at jeg ikke hadde det godt. Jeg skammer meg ikke, jeg jobber meg bare oppover, dog, det tyngste nå er faktisk det at onkelen min gikk bort for veldig kort tid siden.

Takk for det du skriver om det å være mamma, det hjelper mye, spesielt nå. :klemmer::sjenert:

Kondolerer, Delphina :klemmer: Har selv mistet en tante - som døde av kreft. Vondt er det, men tenk på alle de gode minnene dere har sammen :klemmer: Det blir bedre etter hvert :)

Takk. :klemmer:

Det er utrolig vondt, og jeg veksler mellom å innse at han er borte, og å ikke tro at det er sant. Tenker på alle gode minner, det gjør jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kondolere! :klemmer:

Grunnen til at jeg synes du er så sterk, er fordi du setter ord på tankene dine, og du våger å være ærlig. Selv om du nettopp har fått ei skjønn lita jente, later du ikke som om alt er bra. Du har det ikke rosenrødt akkurat nå, og du prøver ikke å legge skjult på det. Dette gjør deg sterk! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk Raven! :klemmer:

Både for kondolansen og for det du skriver. Jeg innså når jeg hadde tunge tanker at jeg var på vei inn i en depresjon, og da satte jeg i gang litt faenskap, bare for å få de rundt meg til å innse at jeg ikke hadde det godt. Jeg skammer meg ikke, jeg jobber meg bare oppover, dog, det tyngste nå er faktisk det at onkelen min gikk bort for veldig kort tid siden.

Takk for det du skriver om det å være mamma, det hjelper mye, spesielt nå. :klemmer::sjenert:

Mente det ikke sånn at jeg tror du skammer deg, i og for seg. Men synes likevel det er godt uttrykk, fordi mange føler litt skam over at vond-følelsene gjerne påvirker de pliktene man har, og andre rundt. Eller, det er vel mer dårlig samvittighet enn skam, egentlig, så helt passende er det ikke, det uttrykket. Men det kan hjelpe å ha det i bakhodet.

Jeg vet hvordan det er å ha depresjoner og liten baby. Og det som hjalp mest, var å få vite at uansett hvor sliten, deprimert, trist og mørkt alt virket, skulle jeg bare ta en titt på det lille gliset med armer og bein, som pludret til meg. Med nesten forelskede øyne, fordi jeg bare er det supreste som finnes. Og tillate meg selv å tenke at "joda, jeg er viktig".

Det er ingen i hele verden som kan måle seg med akkurat deg, og det har du all grunn til å fortelle deg selv hver dag. For selv om du måtte være aldri så uenig på de mørkeste dagene, kan du bare ta en titt på lille C, så får du sannheten servert på et lykkelig sølvfat... De smilene er bare ikke til å ta feil av. :klemmer:

Her skulle jeg gjerne kommet med mye klokt om sorgen du bærer i tillegg, men jeg har ingen som kan trøste slik jeg skulle ønske de kunne. Til syvende og sist, er det minnene og tiden som sammen fører en videre på veien, mens ordene er gode, og gir litt trøst der og da. Men når kvelden kommer, og stillheten med den, druknes alle ordene i savn og sorg. Så de gode ordene overlater jeg heller til andre, og flinkere trøstere. Jeg er ikke så god på det. Men jeg har to ører (øyne her, da), som jeg gjerne kan stille til rådighet, om du bare vil pøse ut litt ekstra. Ellers er de andre damene her også veldig mye tilstede for deg. Snille, er de. :klemmer:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Delphina

Kondolere! :klemmer:

Grunnen til at jeg synes du er så sterk, er fordi du setter ord på tankene dine, og du våger å være ærlig. Selv om du nettopp har fått ei skjønn lita jente, later du ikke som om alt er bra. Du har det ikke rosenrødt akkurat nå, og du prøver ikke å legge skjult på det. Dette gjør deg sterk! :)

Takk sullå! :klemmer:

Det er terapi for meg å skrive ned det som surrer i hodet mitt, så det er jo til hjelp for meg også. Jeg har ei skjønn datter, men livet er også brutalt, og desverre har jeg opplevd det å miste onkelen min, noe som på en måte gjør det vanskelig til tider å være verdens beste mamma. Jeg er uansett der når hun trenger det, og jeg prøver å ta tiden til hjelp, for det er sårt nå, om en stund vil livet være lettere å leve igjen.

Mente det ikke sånn at jeg tror du skammer deg, i og for seg. Men synes likevel det er godt uttrykk, fordi mange føler litt skam over at vond-følelsene gjerne påvirker de pliktene man har, og andre rundt. Eller, det er vel mer dårlig samvittighet enn skam, egentlig, så helt passende er det ikke, det uttrykket. Men det kan hjelpe å ha det i bakhodet.

Jeg vet hvordan det er å ha depresjoner og liten baby. Og det som hjalp mest, var å få vite at uansett hvor sliten, deprimert, trist og mørkt alt virket, skulle jeg bare ta en titt på det lille gliset med armer og bein, som pludret til meg. Med nesten forelskede øyne, fordi jeg bare er det supreste som finnes. Og tillate meg selv å tenke at "joda, jeg er viktig".

Det er ingen i hele verden som kan måle seg med akkurat deg, og det har du all grunn til å fortelle deg selv hver dag. For selv om du måtte være aldri så uenig på de mørkeste dagene, kan du bare ta en titt på lille C, så får du sannheten servert på et lykkelig sølvfat... De smilene er bare ikke til å ta feil av. :klemmer:

Her skulle jeg gjerne kommet med mye klokt om sorgen du bærer i tillegg, men jeg har ingen som kan trøste slik jeg skulle ønske de kunne. Til syvende og sist, er det minnene og tiden som sammen fører en videre på veien, mens ordene er gode, og gir litt trøst der og da. Men når kvelden kommer, og stillheten med den, druknes alle ordene i savn og sorg. Så de gode ordene overlater jeg heller til andre, og flinkere trøstere. Jeg er ikke så god på det. Men jeg har to ører (øyne her, da), som jeg gjerne kan stille til rådighet, om du bare vil pøse ut litt ekstra. Ellers er de andre damene her også veldig mye tilstede for deg. Snille, er de. :klemmer:

Jeg prøver å ikke la samvittigheten gnage, ikke nå. Jeg har ikke unnskyld meg for å være lei meg, for det har jeg all rett til å være, hvertfall nå. Det er vemodig, det å nettopp ha blitt mor og så miste noen. Tungt, sårt, og det gjør det vanskelig å fokusere, så jeg beklager hvis jeg er litt susete. :sjenert:

Smilene til C får meg til å smelte, og gråte. Akkurat nå er det en trøst at C smiler til meg, selv om jeg knekker sammen like etterpå. Forloveden har tatt tid til å være hjemme, for jeg har knapt sovet de siste dagene. Dødsfallet er uvirkelig, selv om det er virkelig. Har kun visst om sykdommen hans i kort tid, så jeg har aldri kunnet helt forberede meg at det skulle gå den veien.

Kjære Raven, det at du bruker tid til å skrive til meg hjelper meg på vei, uansett om det ikke er for sorgen over tapet av min onkel, men om mine tanker rundt det å være mor. Du skriver flott, og det er en trøst i det du skriver.

---

Jeg smiler litt nå om dagen, men tårene kommer tilbake, det savnet kommer tilbake. Det er virkelig nå, jeg vet jeg ikke får gitt onkelen min en klem igjen, å høre han diskutere ting. Jeg vet at han ikke er hos oss lengre, og jeg tror det hjelper å innse det, enn å nekte for at det er sant. Det er ikke lett, men livet er desverre brutalt. Jeg har vært heldig som har fått så mange minner med onkelen min, og jeg føler ikke livet er urettferdig. Føler meg bare takknemlig for at jeg hadde en god onkel, og at jeg har datteren min. Det er desverre lite man får gjort når noen er så syke som onkelen min var.

I tillegg er C litt dårlig, så har hatt hendene fulle med at jenta mi har kastet opp slim og melk. Hu er forferdelig surklete i nesa og det er såpass med slim at hun sliter med å sove. Lurer på om jeg skal ta henne til legen, for det gjør vondt å se henne slik. Hu hoster når slimet går i lungene. Stakkars lillejenta mi.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Sorgprosessen er tung, men etter hvert kommer man til det punktet hvor man aksepterer det og tenker på de gode minnene. :klemmer:

Kanskje lurt å ta C til legen hvis hun plages med å sove. Kanskje han/hun har noen gode tips. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er godt at du klarer å se noe positivt i dette; at du har en nydelig datter og at du hadde en god onkel :) Du virker så sterk, Delphi :klemmer:

Man kan aldri bli for bekymret når det gjelder ens egne barn. Ta henne til legen, håper det går bra med lille C :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse
Gjest Delphina

Sorgprosessen er tung, men etter hvert kommer man til det punktet hvor man aksepterer det og tenker på de gode minnene. :klemmer:

Kanskje lurt å ta C til legen hvis hun plages med å sove. Kanskje han/hun har noen gode tips. :)

Det er tungt ja, men overlevbart. Har ei som smiler, og som minner meg om at livet også er godt.

Det er godt at du klarer å se noe positivt i dette; at du har en nydelig datter og at du hadde en god onkel :) Du virker så sterk, Delphi :klemmer:

Man kan aldri bli for bekymret når det gjelder ens egne barn. Ta henne til legen, håper det går bra med lille C :)

Det får meg til å overleve, for det gjør fremdeles vondt å tenke på at han er borte. :klemmer:

God bedring til C :klemmer: Skjønner godt at det er vondt for deg å se henne slik!

Takk! :klemmer:

Det gjør vondt..

---

Har nå funnet ut hva C sliter med og hvem som også har kanskje smittet henne. :sukk: Jentungen har en forkjølelse og jeg har mest trolig gitt henne det. :kjefte: Har hatt halsvondt i en lengre periode og nesa er begynt å tette seg nå, så... Hun har ikke feber og hu har god allmenntilstand, men er litt ekstra sutrete og sliter med å sove. Så, etterpå skal jeg dryppe litt morsmelk i nesa. Blir hu verre, tar jeg henne til legen med en gang. :sjenert:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er isåfall ikke din skyld :klemmer: Jeg fikk beskjed på sykehuset at det bare var bra dersom jeg ble syk (:fnise:), for da skulle jeg bare amme ENDA mer, slik at hun fikk dannet antistoffene. Er mor kan jo ikke akkurat holde seg unna barnet sitt når hun blir syk heller.

S var tett i nesen og litt snørrete her om dagen, så da ga jeg henne litt morsmelk i nesen :) Det er jo tross alt den beste medisinen, pluss at den er skreddersydd for akkurat DITT barn :)

God bedring til dere begge :klemmer:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De har gått bort fra anbefaling om morsmelk i nesen, da det kan gjøre det enda mer slimete. Det er mye bedre bruke saltvannsspray/dråper (beregnet på baby), det er helt ufarlig og kan brukes ubegrenset! God bedring til begge to :klemmer:

Endret av chico
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Delphina

Det er isåfall ikke din skyld :klemmer: Jeg fikk beskjed på sykehuset at det bare var bra dersom jeg ble syk (:fnise:), for da skulle jeg bare amme ENDA mer, slik at hun fikk dannet antistoffene. Er mor kan jo ikke akkurat holde seg unna barnet sitt når hun blir syk heller.

S var tett i nesen og litt snørrete her om dagen, så da ga jeg henne litt morsmelk i nesen :) Det er jo tross alt den beste medisinen, pluss at den er skreddersydd for akkurat DITT barn :)

God bedring til dere begge :klemmer:

Får bare dårlig samvittighet for at jenta er syk, og jeg ammer jo enda, trekker meg ikke unna jenta mi bare for at jeg er smådårlig. Lar henne ligge på brystkassa sånn at hun får kost litt med mammaen sin nå. Vet jeg skjemmer henne bort, men hun er jo bare litt over 5 uker gammel og første gangen hun er syk, da blir det ekstra kos.

Morsmelk gikk ikke. Store brystvorter og absolutt ingen mulighet å sikte i de små neseborene, gjør det vanskelig. Lå og fløt under nesa. Uansett, brukte saltvannsspray nå, og det løsnet alt.

Takk! :klemmer:

De har gått bort fra anbefaling om morsmelk i nesen, da det kan gjøre det enda mer slimete. Det er mye bedre bruke saltvannsspray/dråper (beregnet på baby), det er helt ufarlig og kan brukes ubegrenset! God bedring til begge to :klemmer:

Skulle prøve meg med morsmelk (har ikke gjort det før), men eier ikke sikte, så det ble bare grisete. Uansett så har vi benyttet oss av saltvannsspray på C, gjorde det nå også. Det hjelper mye mer på henne, det blir helt¨åpent i nesa og hu nyser en del av snørret ut på egenhånd, noe jeg synes er bra også.

Tusen takk! :klemmer: håper jenta mi slipper tett nese særlig lengre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...