Samsoving

[Harlekin]

Jeg synes at samsoving er helt flott så lenge man følger rådene om trygg soving. Det passer ikke for alle familier, men for de det passer for, synes jeg det er bra. Vi fikk aldri dreis på samsovingen selv, jeg sov helt elendig, og datteren min våknet ofte. Hun ble forstyrret av oss, blant annet av fars snorking. Hun våkner endel i sin egen seng i sitt eget rom også, men hun er jo tross alt et lite barn.

[Gjest pysepusen]

Fordi om samsoving ikke fungerer for noen og de har erfart at det ikke fungerer, så kan det jo være at andre barn er annerledes? Hos oss fungerer det for baby, mamma og pappa! Babyen sover lenger perioder uten å våkne, mammaen sover bedre og pappaen sover også bedre! Så hvorfor ikke? Dessuten er han så liten nå at han ikke skal sove noen andre steder uten at mamma er med uansett Men han blir lagt i sin egen seng da, så blir han puttet opp i vår seng når han våkner første gangen. Han klarer helt fint å sovne i sin egen seng også da, men da sover han som sagt ikke så lenge av gangen. Og jeg sover ikke i det hele tatt. Men jeg er også klar over at først får vi barnet til å sove godt, så er det mammaens tur!!

Jeg regner med at når lillegutt får mer og mer fast føde om dagen kommer han også til å sove lenger i sin egen seng. Så til slutt har vi en hel natt i egen seng. Vi kommer heller ikke til å flytte ham på eget rom før han er ferdig med nattamming. Det kommer jeg ikke til å presse på enda, han får styre det selv (innen rimelighetens grenser selvfølgelig).

Men kan ikke hver enkelt få gjøre som det passer dem da? Det viktigste er at barn og foreldre har det fint (og noen barn trenger faktisk den nærheten om natta også, barn er slik at de er forskjellige heldigvis!)

[Gjest Harriet]

Hva er det dere kaller for samsoving?

1. 
   
   
2. At barnet tas oppi sengen deres når/om barnet våkner om natten?
   
3. At dere legger dere sammen med barnet?
   
4. At barnet sover i stuen til dere legger dere?
   

[Gjest pysepusen]

Hva er det dere kaller for samsoving?

1. 
   
   
2. At barnet tas oppi sengen deres når/om barnet våkner om natten?
   
3. At dere legger dere sammen med barnet?
   
4. At barnet sover i stuen til dere legger dere?
   

Et eller annet sted har jeg lest at samsoving defineres som at barnet også kan ligge i sin egen seng på foreldrerommet. Her i huset definerer vi samsoving som at han sover med oss nesten hele natten (siden han våkner for første måltid i 23-tiden. Så han pleier sove med oss fra vi legger oss. Så for oss gjelder vel mest det første du skrev.

[Tootikki]

Samsoving fungerte stort sett veldig bra hos oss. De ble lagt i vår seng eller egen, men fikk komme til oss når de hadde behov for det. Det reddet nattesøvnen min i mange år, og jeg har heldgivis aldri vært redd for å ligge ihjel barna mine.

[lille katt]

Før jeg fikk barn syntes jeg samsoving virket helt utenkelig - jeg så ikke for meg at det gikk an å sove godt med sengen full av unger. Med nr. 1 turte jeg ikke samsove, var redd for å ligge henne i hjel. Hun sov på eget rom fra hun var 4 mnd.

Da nr. 2 kom, prøvde vi å være så standhaftige med egen seng og etterhvert eget rom. Dette har jeg angret veldig på - vi hadde dårlig nattesøvn i over et år. Løp inn og ut til minsten fordi hun gråt så mye i søvne. Da eldstejenta ble 3, begynte hun å komme inn til oss om natta. Dette fungerte helt greit for oss, og vi ble etterhvert så drittlei av løpingen inn til minsten at vi like gjerne flyttet sprinkelsengen hennes inn igjen til oss... Så nå sover hele familien på samme rom .

Vi har altså gjort det helt bakvendt - veldig standhaftige da barna var babyer, til å bli en skikkelig samsoverfamilie. Nattesøvnen er langt bedre, fordi vi kan trøste minsten (som fremdeles har mye nattskrekk/gråtetokter i søvne) uten å måtte løfte hodet fra puta.

Når nr. 3 kommer, skal jeg drite i alle idelle rutiner og bare gjøre det som er mest bekvemt og som sikrer nattesøvnen mest mulig. Så babyen skal nok sove ved siden av meg .

Ser at mange skisserer ulike uvaner og problemer knyttet til samsoving. Hvis man etablerer vaner som etterhvert føles som uvaner, er det stort sett mulig å snu dem - f.eks. kan man venne de fleste barn fra vanen om at man må ligge sammen med dem til de sovner.

Hvis samsovingen funker for alle parter, og det er koselig og hyggelig for voksne og barn, så ser jeg ikke helt problemet. Her hos oss funker det bra, det er hyggelig, og ikke minst gir det bedre nattesøvn for alle. Det siste er kanskje det viktigste argumentet for samsoving hos oss.

Edit: barna våre er snart 2 og 4, og sover altså på samme rom som oss (eldste i vår seng). Vi får se om vi blir 5 på rommet når nybabyen kommer .

Endret 20. november 2010 av lille katt

[Gjest Harriet]

Før jeg fikk barn syntes jeg samsoving virket helt utenkelig - jeg så ikke for meg at det gikk an å sove godt med sengen full av unger. Med nr. 1 turte jeg ikke samsove, var redd for å ligge henne i hjel. Hun sov på eget rom fra hun var 4 mnd.

Da nr. 2 kom, prøvde vi å være så standhaftige med egen seng og etterhvert eget rom. Dette har jeg angret veldig på - vi hadde dårlig nattesøvn i over et år. Løp inn og ut til minsten fordi hun gråt så mye i søvne. Da eldstejenta ble 3, begynte hun å komme inn til oss om natta. Dette fungerte helt greit for oss, og vi ble etterhvert så drittlei av løpingen inn til minsten at vi like gjerne flyttet sprinkelsengen hennes inn igjen til oss... Så nå sover hele familien på samme rom .

Vi har altså gjort det helt bakvendt - veldig standhaftige da barna var babyer, til å bli en skikkelig samsoverfamilie. Nattesøvnen er langt bedre, fordi vi kan trøste minsten (som fremdeles har mye nattskrekk/gråtetokter i søvne) uten å måtte løfte hodet fra puta.

Når nr. 3 kommer, skal jeg drite i alle idelle rutiner og bare gjøre det som er mest bekvemt og som sikrer nattesøvnen mest mulig. Så babyen skal nok sove ved siden av meg .

Ser at mange skisserer ulike uvaner og problemer knyttet til samsoving. Hvis man etablerer vaner som etterhvert føles som uvaner, er det stort sett mulig å snu dem - f.eks. kan man venne de fleste barn fra vanen om at man må ligge sammen med dem til de sovner.

Hvis samsovingen funker for alle parter, og det er koselig og hyggelig for voksne og barn, så ser jeg ikke helt problemet. Her hos oss funker det bra, det er hyggelig, og ikke minst gir det bedre nattesøvn for alle. Det siste er kanskje det viktigste argumentet for samsoving hos oss.

Edit: barna våre er snart 2 og 4, og sover altså på samme rom som oss (eldste i vår seng). Vi får se om vi blir 5 på rommet når nybabyen kommer .

Og da blir det minst 4 år til med barn i sengen - og da tre barn i sengen?

Det er selvsagt opp til den enkelte - men jeg synes det høres helt forskrekkelig ut å ha oppinot 8 år med unger i sengen.

[lille katt]

Og da blir det minst 4 år til med barn i sengen - og da tre barn i sengen?

Det er selvsagt opp til den enkelte - men jeg synes det høres helt forskrekkelig ut å ha oppinot 8 år med unger i sengen.

Vi har som nevnt ikke to barn i vår seng nå - yngste sover i egen seng på vårt rom. At vi velger å ha en snart-toåring på vårt rom er fordi vi holdt på å bli utslitt av å løpe inn og ut til henne, så vi prioriterer bedre nattesøvn framfor "fornuftige" rutiner.

Jeg vil gjette at eldstejenta vil foretrekke å sove i fred på sitt eget rom når nr. 3 kommer, fordi hun ikke er så glad i skrik og uro om natten. Da prøver vi også å flytte nr. 2, men vi kommer uansett til å velge den løsningen som medfører minst løping om natten. Om det betyr tre barn på vårt rom, så gjør vi det . Ser ikke problemet - hver sin smak og hver sin ordning.

Når det er sagt - det mest optimale (for meg) hadde vært om alle sov søtt i sin egen seng hele natten. Men når man har et lite barn med søvnforstyrrelser, må man bare gjøre det som trengs for å redde familiens nattesøvn. Hos oss fungerer samsoving fint, og det er egentlig ganske koselig også .

[Chakoya]

Jeg har skrevet om dette tidligere og henter frem igjen en del av grunnene til at barn bør sove i egen seng fra; (omregnet alder: ca, 6 mnder).

Da jeg kom inn i bildet begynte plutselig sønnen på 7 og skulle sove sammen med oss. Og min kjære greide ikke på den tiden og grensesette så bra. Han merket ikke at sønnen kom inn en gang og var helt på en annen planet. Dette med at han sov inne hos oss plutselig ødelagte markant søvnen min i et halvt år fordi jeg ikke greide å si ifra til min kjære at jeg synes det var ubehagelig å sove kropp mot kropp med sønnen hans, og fordi han sov urolig, sparket i søvne, snakket og lugget meg litt når jeg sov. I tillegg måtte vi ha tisselaken i vår egen seng fordi han tisset på seg om natten. Dette ble for meg meget ubehagelig og jeg tenkte at en 7 åring bør egentlig sove i egen seng etter min mening.

Jeg var blandt annet redd for å bli tatt for å være den som ikke liker sønnen hans hvis jeg sa ifra, og at jeg ville ha han ut av soverommet fordi han kanskje trodde jeg ble sjalu osv. Men dette var ikke mitt grunnlag overhode. Men jeg turte heldigvis å si ifra til slutt.

Så vi begynte å trene han til å sove i egen seng igjen. Og etter et halvt års tid med trening sover han i egen seng. Dersom han kommer inn følger vi han alltid tilbake til sengen. Han kan være redd for å sove på eget rom, men dette er noe barn må igjennom å erfare at dette går bra! Og at en trenger ikke være redd for ¨fantasiens ideer¨.

Vi er ikke her for å skåne barna mot den redselen. Det er bra dem opplever og smaker på det. Det gir dem ny erfaring og noe å pakke i kofferten sin. Vi er her for å hjelpe dem gjennom det.

Svært små barn skal ikke ligge i foreldrenes seng fordi senger for voksne ikke egner seg for spedbarn – ofte pga madrassenes beskaffenhet hindrer at barnet får beveget seg naturlig – noen hevder sogar at dette øker sannsynligheten for spedbarnsdød.

Barn lærer at for å klare å sovne inn igjen etter en nattlig oppvåkning, ”må jeg ligge i sengen sammen med mor og far”. På sikt vil det også, særlig når barnet nærmer seg skolealder, være uheldig for barnets følelse av selvstendighet at det ikke mestrer å sove alene.

For at barnet skal lære å sovne inn på egen hånd ved oppvåkninger er det viktig at det lærer å kunne sovne inn på egen hånd om kvelden når det legger seg i sengen for natten.

(Barnet skal sove inn i egen seng)

Kilde: http://www.lommelegen.no/336540/barn-som-sover-i-foreldrenes-seng

Disse metodene kan virke som kalde. Men dette gjør igrunn barnet trygt med rammer og grenser rundt seg. Omhandler også at det er viktig å være konsekvent i hva en mener ovenfor barnet slik at barnet ikke blir forvirret og tenker ¨jammen i går fikk jeg jo lov... hvorfor ikke i dag?¨. Å være konsekvent gjør at barnet vet hva en har å forholde seg etter. Det går ann å vise kjærlighet til barna selv om velger være konsekvent, ha rammer og grenser rundt seg.

Men i bunn og grunn får det bli opp til hver enkelt familie hva en ønsker å gjøre, tenker jeg..

Men det kan i ettertid oppdages at barna blandt annet ikke er så selvstendige som man hadde håper på i den alderen barna kommer i. I forhold til hvis venner skal komme på besøk og overnatte. At barnet ikke tør å sove på soverommet sitt med besøksgjesten. (Dette har jeg opplevd selv med våres og andre sine barn. Våres var ikke klar for å ha overnattingsgjest. Han synes det var trist, for han var den eneste som i den alderen han var i ikke hadde hatt overnattingsgjest.)

Endret 21. november 2010 av Chakoya

[Gjest Harriet]

Så vi begynte å trene han til å sove i egen seng igjen. Og etter et halvt års tid med trening sover han i egen seng. Dersom han kommer inn følger vi han alltid tilbake til sengen. Han kan være redd for å sove på eget rom, men dette er noe barn må igjennom å erfare at dette går bra! Og at en trenger ikke være redd for ¨fantasiens ideer¨.

Godt å lese at andre også følger barna tilbake til sin egen seng og gjør dem trygge på å sove der. Vi måtte gjennom en sånn periode med førstemann fordi vi hadde vennet ham til noen dårlige søvnvaner. Han var vant til at vi lå hos ham til han sovnet - så bar vi han over i egen seng etterhvert. Da jeg var gravid med nestemann var vi begge fast bestemte på å få inn skikkelige søvnrutiner fra første stund.

For oss ble det rent himmelsk å få snudd legge- og soverutinen til eldstemann og kunne ha et normalt liv uten at legging av barn skulle ta timevis for en av oss hver kveld.

[Gjest brutal_mann]

Og da blir det minst 4 år til med barn i sengen - og da tre barn i sengen?

Det er selvsagt opp til den enkelte - men jeg synes det høres helt forskrekkelig ut å ha oppinot 8 år med unger i sengen.

Mens andre finner det berikende for både foreldre og barn. Lærer ungen at nærhet er naturlig, samtidig som en lærer ungen å stå på egne ben.

Hva er galt med det? Ingen som krever t du skal/skulle gjort tilsvarende.

[Gjest Harriet]

Mens andre finner det berikende for både foreldre og barn. Lærer ungen at nærhet er naturlig, samtidig som en lærer ungen å stå på egne ben.

Hva er galt med det? Ingen som krever t du skal/skulle gjort tilsvarende.

Du har en besynderlig måte å lese andres innlegg på.

Jeg skriver at det selvsagt er opp til den enkelte forelder. Men at JEG ikke forstår at noen orker å ha barna i sengen i årevis.

(dessuten tror jeg ikke man får tryggere barn av det - tvert imot)

[Gjest brutal_mann]

Du har en besynderlig måte å lese andres innlegg på.

Jeg skriver at det selvsagt er opp til den enkelte forelder. Men at JEG ikke forstår at noen orker å ha barna i sengen i årevis.

(dessuten tror jeg ikke man får tryggere barn av det - tvert imot)

Selv om du ikke forstår, så trenger du ikke fremstille den løsningen som hjalp for DEG som den eneste riktige. Du sukker og stønner jo slik over andre sine løsninger at det gir ekko herfra og gjennom hele Dovre.

Besynderlig nok har mine to unger blitt kost i filler. Begge er to unge uavhengige, kjærlige, trygge og stødige personligheter. Skarpe samfunnskritikere og dyktige idrettsutøvere. Skoleflinke og i det heletatt mønsterborgere. Tenk at det skulle ende slik etter så mye kos og kjærlighet som de har fått i livet sitt

[Gjest Harriet]

Selv om du ikke forstår, så trenger du ikke fremstille den løsningen som hjalp for DEG som den eneste riktige. Du sukker og stønner jo slik over andre sine løsninger at det gir ekko herfra og gjennom hele Dovre.

Besynderlig nok har mine to unger blitt kost i filler. Begge er to unge uavhengige, kjærlige, trygge og stødige personligheter. Skarpe samfunnskritikere og dyktige idrettsutøvere. Skoleflinke og i det heletatt mønsterborgere. Tenk at det skulle ende slik etter så mye kos og kjærlighet som de har fått i livet sitt

Har to voksne flotte gutter jeg og - som begge klarer seg godt i livet, uten store traumer fordi de ikke fikk ligge i sengen vår.

I tillegg har vi bevart ekteskapet vårt gjennom flere og tyve år. Og det ser jeg på som en stor verdi - ikke bare for oss to - men også for barn og kommende barnebarn.

Er selv oppvokst med to søsken og vi lå da aldri i sengen til mor og far - vi hadde våre egne rom med egne senger. Og jeg hadde også foreldre som elsket hverandre så lenge de levde.

Både mine barn og jeg er vokst opp i et hjem med masse kjærlighet og nærhet - dette uten at vi trengte kose om nettene.

Endret 21. november 2010 av Harriet

[Gjest brutal_mann]

Har to voksne flotte gutter jeg og - som begge klarer seg godt i livet, uten store traumer fordi de ikke fikk ligge i sengen vår.

I tillegg har vi bevart ekteskapet vårt gjennom flere og tyve år. Og det ser jeg på som en stor verdi - ikke bare for oss to - men også for barn og kommende barnebarn.

Er selv oppvokst med to søsken og vi lå da aldri i sengen til mor og far - vi hadde våre egne rom med egne senger. Og jeg hadde også foreldre som elsket hverandre så lenge de levde.

Både mine barn og jeg er vokst opp i et hjem med masse kjærlighet og nærhet - dette uten at vi trengte kose om nettene.

Aha. Så det er UNGENE sin feil at mor og far går fra hverandre. Må være deilig å være så perfekt og prikkfri som deg

OM det å ha ungene i sengen havarerer et forholdet så er det mye annet som er galt i det forholdet.

Strengt tatt kan en fint leve et helt liv uten kos over hodet. Men fordi om en ikke trenger kos, hvorfor skal en da for enhver pris unngå det bare fordi det er mørkt ute?

[Gjest Harriet]

Aha. Så det er UNGENE sin feil at mor og far går fra hverandre. Må være deilig å være så perfekt og prikkfri som deg

OM det å ha ungene i sengen havarerer et forholdet så er det mye annet som er galt i det forholdet.

Strengt tatt kan en fint leve et helt liv uten kos over hodet. Men fordi om en ikke trenger kos, hvorfor skal en da for enhver pris unngå det bare fordi det er mørkt ute?

Har aldri påstått å være feilfri - men jeg tør ihvertfall innrømme mine svakheter og behov - noe du ikke evner å gjøre.

Jeg vet hvordan vi slet da vi vennet vårt eldste barn til at vi måtte ligge hos ham til han sovnet hver kveld - og han fikk lov til å ligge i sengen vår. Dette var ikke noen ideel situasjon hverken for oss foreldre eller barnet. Han ble faktisk mye tryggere på seg selv ved å få gode søvnvaner i egen seng.

At du og dine barns mor har en annen erfaring er mye mulig - men jeg kjenner svært mange som ikke får tilfredstillende søvn med fulle sengen av barn. Har mange kollegaer som kommer på jobb og er nærmest utkjørte fordi det har ligget unger i sengen og det knapt har vært plass til alle.

[lille katt]

Jeg har skrevet om dette tidligere og henter frem igjen en del av grunnene til at barn bør sove i egen seng fra; (omregnet alder: ca, 6 mnder).

Da jeg kom inn i bildet begynte plutselig sønnen på 7 og skulle sove sammen med oss. Og min kjære greide ikke på den tiden og grensesette så bra. Han merket ikke at sønnen kom inn en gang og var helt på en annen planet. Dette med at han sov inne hos oss plutselig ødelagte markant søvnen min i et halvt år fordi jeg ikke greide å si ifra til min kjære at jeg synes det var ubehagelig å sove kropp mot kropp med sønnen hans, og fordi han sov urolig, sparket i søvne, snakket og lugget meg litt når jeg sov. I tillegg måtte vi ha tisselaken i vår egen seng fordi han tisset på seg om natten. Dette ble for meg meget ubehagelig og jeg tenkte at en 7 åring bør egentlig sove i egen seng etter min mening.

Jeg var blandt annet redd for å bli tatt for å være den som ikke liker sønnen hans hvis jeg sa ifra, og at jeg ville ha han ut av soverommet fordi han kanskje trodde jeg ble sjalu osv. Men dette var ikke mitt grunnlag overhode. Men jeg turte heldigvis å si ifra til slutt.

Har aldri påstått å være feilfri - men jeg tør ihvertfall innrømme mine svakheter og behov - noe du ikke evner å gjøre.

Jeg vet hvordan vi slet da vi vennet vårt eldste barn til at vi måtte ligge hos ham til han sovnet hver kveld - og han fikk lov til å ligge i sengen vår. Dette var ikke noen ideel situasjon hverken for oss foreldre eller barnet. Han ble faktisk mye tryggere på seg selv ved å få gode søvnvaner i egen seng.

At du og dine barns mor har en annen erfaring er mye mulig - men jeg kjenner svært mange som ikke får tilfredstillende søvn med fulle sengen av barn. Har mange kollegaer som kommer på jobb og er nærmest utkjørte fordi det har ligget unger i sengen og det knapt har vært plass til alle.

Jfr. det jeg har uthevet: Jeg tenker at dette er et av hovedpoenget når man diskuterer samsoving. Hvis familiens søvnkvalitet og evt. voksentid om kvelden blir redusert, så kan man kanskje ikke si at det fungerer så godt med samsoving. Men når samsovingen gjør familielivet bedre for alle parter, er det jo glimrende! Hos oss har vi fått et bedre liv etter at vi begynte å samsove, fordi vi slipper å forlate sengen om natten. Vi sover også godt med eldstejenta mellom oss.

Chakoya: Du skriver at situasjonen ble veldig ubehagelig for deg, men likevel generaliserer du til at "barn bør sove i egen seng fra ca. 6 måneders alder". Det som er ubehagelig for deg, kan jo være veldig bekvemt for andre.

At barn skal ta skade av å sove i foreldrenes seng, ser jeg absolutt ingen sannhet i. Barn som blir engstelige og utrygge, blir det nok av andre grunner enn hvilken seng de sover i. Som mange skriver her, så finnes det utallige eksempler på svært velfungerende barn som både har sovet i sin egen seng og i foreldrenes seng.

[Chakoya]

Chakoya: Du skriver at situasjonen ble veldig ubehagelig for deg, men likevel generaliserer du til at "barn bør sove i egen seng fra ca. 6 måneders alder".

Det som er ubehagelig for deg, kan jo være veldig bekvemt for andre.

At barn skal ta skade av å sove i foreldrenes seng, ser jeg absolutt ingen sannhet i.

Barn som blir engstelige og utrygge, blir det nok av andre grunner enn hvilken seng de sover i. Som mange skriver her, så finnes det utallige eksempler på svært velfungerende barn som både har sovet i sin egen seng og i foreldrenes seng.

Dersom du leser linken jeg gav ved siden av så anbefales det av flere (ikke bare meg) at 6 mnders alder at barn klare for å ligge i sin egen seng. En må selvsagt se ann litt mentaliteten til barnet også samt behovene til barnet som kan variere i ulike faser.

Barn bør allikevel trenes i å kunne håndtere situasjoner som; mareritter, fantasi problemer, kjent seg syk, generelt redd. Eller situasjonen om at barnet vil sjekke om foreldrene er der. Som jeg skrev tidligere; vi kan ikke beskytte ungene våres mot alt her i verden. Dem har godt av å kjenne litt på det som kan være skummelt for dem og. Det er med å øke forståelsen av situasjonen og øke deres evner til å håndetere dette. Det er som et ekstra + å ha med seg i livskofferten sin.

Det er CA:

6 mnd alder det konkluderes med at barn bør sove på eget rom.

Og det konkluderes med jo tidligere jo bedre, men ikke før 6 mndrs alder.

Grunnen er at barna skal bli mer selvstendig. Og at senga til de voksne ikke egner seg for spedbarn: ofte pga madrassenes beskaffenhet hindrer at barnet får beveget seg naturlig.

Andre grunner er:

Noe eldre barn, bør heller ikke ligge i deres seng fordi barnet da gradvis lærer at for å klare å sovne inn igjen etter en nattlig oppvåkning, ”må jeg ligge i sengen sammen med mor og far”. På sikt vil det også, særlig når barnet nærmer seg skolealder, være uheldig for barnets følelse av selvstendighet at det ikke mestrer å sove alene.

Jeg skrev også i slutten at jeg mener det får bli opp til hver enkelt familie hva en selv velger å gjøre med situasjonen. I dagens samfunn er det mer vanlig at en sover på hvert sitt rom og øker barnas selvstendighet.

Og det er som jeg sier; i ettertid med enkelte barn kan en oppdage at det og samsove var veldig feil å gjøre. At barnet ikke er blitt selvstendig nok i forhold til barneskole alder. Men det merker man ikke før et par år etterpå når barnet endelig skal sove alene, eventuelt utprøve det å ha overnattingsgjester, klassetur/overnattingstur, leir osv. Da kan man først plutselig merke at barnet har et problem: at det ikke er blitt opplært til å håndtere frykten mange har for å sove alene uten voksne tett innpå en.

Jeg ser noen var inne på nærhet som tema her og. Og nærhet, ja det er trygt og godt for barn. Men hvis en er redd for at barnet ikke skal få nok nærhet hvis en ikke sover sammen og bruker dette som eneste eksempel for at en skal sove sammen så vil jeg si at da har familien et stort problem sammen. For nærhet kan en gi i så mange andre situasjoner.

Og klarer man ikke det, ja da mener jeg familien har et problem som en bør hanskes med.

[Gjest pysepusen]

Dere som er mot samsoving - tenker dere ikke at barn er forskjellige med forskjellige behov? Og at de som gjerne trenger en ekstra trygghet får den om natta slik at de kan være trygge barn om dagen?

Nå er jeg helt sikker på at vi ikke kommer til å samsove med sønnen vår til han er skolegutt, men om vi samsover nå når han er baby så ser jeg ingen problemer med det. Han er en trygg gutt som sover like godt i sin egen seng som vår, men som må ha mat om natta. For at søvnkvaliteten til oss voksne da skal være bedre velger vi å samsove fordi da er vi mer våkne og opplagte om morgenen til å ha en fin dag sammen med sønnen vår. Er ikke det bedre da enn å være halvveis fordi vi har vært så gruelig våkne om natta? Og søvn er jo viktig for barnas utvikling. Hvis jeg da kan velge at han skal VÅKNE to-tre ganger om natta for å få mat eller om han i halvsøvne skal spise før han sovner igjen så velger jeg jo det siste. Jo mer sammenhengende søvn, jo bedre.

Og jeg blir litt irritert når dere kommer og liksom er så belærende og jeg føler, når jeg leser svarene deres, at dere mener at vi som samsover ikke er så gode foreldre. Leser dere de sammen svarene fra samsovere?

[Gjest Harriet]

Dere som er mot samsoving - tenker dere ikke at barn er forskjellige med forskjellige behov? Og at de som gjerne trenger en ekstra trygghet får den om natta slik at de kan være trygge barn om dagen?

Nå er jeg helt sikker på at vi ikke kommer til å samsove med sønnen vår til han er skolegutt, men om vi samsover nå når han er baby så ser jeg ingen problemer med det. Han er en trygg gutt som sover like godt i sin egen seng som vår, men som må ha mat om natta. For at søvnkvaliteten til oss voksne da skal være bedre velger vi å samsove fordi da er vi mer våkne og opplagte om morgenen til å ha en fin dag sammen med sønnen vår. Er ikke det bedre da enn å være halvveis fordi vi har vært så gruelig våkne om natta? Og søvn er jo viktig for barnas utvikling. Hvis jeg da kan velge at han skal VÅKNE to-tre ganger om natta for å få mat eller om han i halvsøvne skal spise før han sovner igjen så velger jeg jo det siste. Jo mer sammenhengende søvn, jo bedre.

Og jeg blir litt irritert når dere kommer og liksom er så belærende og jeg føler, når jeg leser svarene deres, at dere mener at vi som samsover ikke er så gode foreldre. Leser dere de sammen svarene fra samsovere?

Hvis det er meg du sikter til så har jeg aldri kritisert andre, jeg sier bare hva jeg så på som en stor feil da jeg fikk mitt første barn. Og jeg så forskjellen på det utrolig bra søvnmønsteret vi hadde da vi fikk nestemann.

Så jeg forstår ikke folk som samsover med barna sine - men igjen, det betyr ikke at jeg synes det gjør noe vanvittig feil. Jeg sier bare at FOR OSS så var det en tabbe som vi voktet oss vel for å gjøre igjen.