Samsoving

[luckygal]

Takk for alle innspill

Mulig jeg spør for mye her.. Men lurer på når barna deres begynnte å kunne legge seg/sovne inn selv.. Uten at mamma/pappa sitter i rommet/sengen.. Uavhengig av i hvem sin seng.. Skjønner jo at dette også er individuelt, og at barn har ulike behov osv, men interessant å høre andres erfaringer..

[Gjest Annaires]

Vi satt vel ved sengen til snuppa til hun var rundt 5mnd. Eller d.v.s noen ganger måtte vi sitte til hun sovnet, andre ganger lå hun alene til hun sovnet.

[~white lady~]

Jeg tror samsoving som det nå tydeligvis kalles på fint er MYE vanligere enn man får inntrykk av her på KG. Her framstilles det jo som regel som "unormalt" og sært om barn over en viss alder sover i foreldrenes seng. Og alderen er jo alt fra omtrent nyfødt og oppover.

Selv sov ungen gjerne hos meg til h*n var tenåring...... H*n hadde egen seng og eget rom, og la seg som regel der - men havnet også som regel i min seng i løpet av natta. Og vet dere hva? for oss var dette helt uproblematisk

Jeg har aldri tenkt på at det skulle være noe galt i å dekke barns trygghetsbehov. For MITT barn var det viktig å kunne komme til meg på natta - i perioder tror jeg nesten h*n gikk i søvne. Ut fra det jeg hører fra venner med små/mellomstore barn, er det mange som har det sånn.

Og hvis man evner både å kaste blikket på vår nære historie og å se utover Norges grenser, så ER samsoving fortsatt det normale. De aller fleste har nemlig ikke muligheten til egne rom for alle sine barn.....

Bra innlegg.

Guttungen min på tre har sovet i egen seng siden han var rundt ett år, men han har ofte sovet mellom meg og samboer i dobbeltsenga også, enten han legger seg der selv, eller kommer tuslende i løpet av natta. Litt trangt blir det jo, men koselig.

Vi har aldri stresset med det der, tatt det litt som det faller seg. Jeg er også en av de mødrene som har vært opptatt av nærhet, tilknytning og trygghet, og vi brukte mye bæresjal på han som baby.

Ei venninne av meg lar 7 åringen sove i samme seng som henne etter at hun ble singel.

Søsteren min har latt ungene sine sove i egen seng (men på samme rom) fra de var nyfødt, og var også flittig bruker av skrike-kuren. Det var det som føltes riktig for henne, og ungene hennes er idag like harmoniske som ungen min.

[~white lady~]

Takk for alle innspill

Mulig jeg spør for mye her.. Men lurer på når barna deres begynnte å kunne legge seg/sovne inn selv.. Uten at mamma/pappa sitter i rommet/sengen.. Uavhengig av i hvem sin seng.. Skjønner jo at dette også er individuelt, og at barn har ulike behov osv, men interessant å høre andres erfaringer..

Jeg ammet min i søvn til han var rundt 10 mnd. Etter det fikk han ei flaske varm melk med seg i senga. Vi satt aldri på sengekanten for å få ungen til å sovne, det var ikke nødvendig.

Melka var "trøstekluten" hans.

[Arkana]

Mulig jeg spør for mye her.. Men lurer på når barna deres begynnte å kunne legge seg/sovne inn selv..

Vi har aldri sittet ved sengen til gutten vår har sovnet, hverken da han var nyfødt eller nå som han er straks to år. Det har heller aldri falt meg inn at man skal gjøre det uten at de viser tegn til å ha behov for det heller. Da han var helt liten ble han lagt i sengen, sunget for og så gikk vi ut. Vi fulgte litt med på hvordan han hadde det, men han har alltid sovnet fint av seg selv. Ettersom han ble eldre la vi også inn lesing før sengetid, men fremdeles er det slik at straks han er i seng og har blitt sunget for så er det av med lyset, natta og vi går ut. Det hender han ligger og prater eller synger for seg selv før han sovner.

Og til regine: Jeg har i allefall ikke inntrykk av at samsoving framstilles som sært, selv om det er noen som gir uttrykk for det. At mange av oss, deriblandt meg selv, helst ikke vil samsove er ikke det samme som at vi synes det er rart at andre gjør det, uansett alder på barnet.

[Gjest Gjest]

Det funker sier du? Du vet ikke om det funker før den dagen du skal vende han til å sove i sin egen seng. Da kan du forvente deg en liten kamp og finner ut at det kanskje ikke var så lurt.....

Aaahhh... herlig - en som har fasiten! Vel hvis du leser innlegget så ser du at rutiner er at han legger seg i sin seng.

Tilleggsinfo: De gangene vi av en eller annen gang våkner når han kommer inn til oss, kan vi alltid leie ham tilbake. Når vi gjør det er problemet =0. Eller vi velger å ikke gjøre det.

@Jens: null problem. Han har overnattingsgjester og sover hos andre.

Og jeg må jo også si; dersom ungen var en mammadalt som aldri klarte seg ute i verden alene, hadde vi sett behovet for å gjøre noe. Men vi har en ungen som er trygg på verden og trygg på seg selv og er sterk og selvstendig til fire år å være - kanskje akkurat han er det nettopp fordi han får ligge i bylt med mamma og pappa når han har behov for det.'

Jeg vet ikke - har aldri prøvd noe annet. Men ja, det FUNKER. For oss.

[Gjest Gjest]

Tror det må være opp til hver enkelt familie å vurdere hvordan de ønsker å ha det? Med mindre det er snakk om barn som er så utrygge og redde at det får konsekvenser i det daglige.

Mine barn har sovet i egen seng fra de var født, men sengen sto på vårt soverom. Ofte ble de tatt opp i senga i løpet av natta pga amming etc. De fikk egne rom da de var ca 1 år gamle, men kom ofte inn til oss på natta.

Etterhvert ble det slik at de i utgangspunktet la seg til å sove i egen seng, men at de kunne komme over til oss i løpet av natta. Så lenge de holdt seg i ro og ikke ødela nattesøvnen for oss syntes vi det var bare koselig

Ifm samlivsbrudd for 1/2 år siden fikk jeg søvnproblemer og hadde det generelt tøft i hverdagen. Min datter begynte å sove sammen med meg, hun syntes det var koselig mens for meg var det en dyd av nødvendighet for i det hele tatt klare å sove. Hun var faktisk min "sovetabelett"!

For kun få uker siden begynte jeg å tenke på at det kanskje ikke var så bra at hun var "flyttet" inn til meg og jeg foreslo at hun skulle sove noen netter på sitt eget rom. Heldigvis var det ikke noe problem, hun sover godt der også. Så nå sover hun noen netter hos meg (må trappe ned langsomt ) og noen netter i egen seng.

Fungerer flott! Og faktisk hender det også at jeg på morran finner 13-åringen ved siden av meg... da har han i løpet av natta tuslet seg ned. Han synes selv han er for stor til det og vil egentlig ikke snakke om det, men det er tydelig at han er ikke så stor som han ønsker å framstå og at det føles trygt å komme krypende til meg.

Jeg tar det som tegn på at jeg har unger som både er selvstendig, men samtidig har nære bånd til meg.

[AnonymBruker]

Er det samsoving når barnet får lov til å komme opp i senga til mor/far i løpet av natta eller om morgenen hvis det våkner tidlig? Å ikke ha egen seng, evt ikke bruke egen seng i det hele tatt omtrent, når man begynner å bli noen år, er i hvert fall veldig fremmed for meg, men å få legge seg i foreldrenes seng om man våkner, føler jeg er helt normalt..? Altså at ikke foreldresenga er forbudt territorium.

Niesen min er 3 1/2 og sover i sin egen seng, men endel netter sover hun også en stund om morgenen i senga hos faren (har ikke mor). Har aldri tenkt på det som noe negativt i det hele tatt (min personlige mening er at hun også har behov for litt ekstra trygghet i og med at hun har mistet mor), men jeg tror samtidig det er nyttig at barnet lærer å sovne i sin egen seng eller uten at foreldrene ligger der. Når det gjelder det å sovne med eller uten voksne i rommet er min erfaring at noen barn blir mer gira av at det er noen der, og sovner mye lettere om man går. Men da er jo punkt en at det føler seg trygt, uavhengig av alder.

[AnonymBruker]

Og forresten, niesen min har ingen problemer med å overnatte hos andre, hverken å dele rom med jevnaldrende eller overnatte hos eller med barnevakt. Og da pleier hun ikke å legge seg i noens seng.

[cilja]

Jeg samsov med mine spedbarn, men problemet etterhvert blir at de ikke får til å sovne uten at du er tilstede. Det vil si at du må gå å legge deg tidlig hver kveld. Vi forsøkte å lære barna å sovne uten meg tilstede, men det funket ikke, så da ble det tilvenning på eget rom ved ca 8mnd.

Jeg er en stor fan av samsoving. Det føles veldig naturlig. Det viktigste er at alle får den søvnen de trenger. Får de ikke det, må man forandre på noe.

[Gjest Purple Haze]

Nå er det lenge siden jeg hadde små barn, men mine sov i egen seng fra de var nyfødte. Fra de var ca 6 måneder sov de på eget rom.

Selvfølgelig hendte det de kom opp i senga til oss i løpet av natta, men det var ikke så veldig ofte. De sov som regel hele natta, og kom heller inn og la seg i senga sammen med oss på morgenen.

Jeg bare lurer, dere som praktiserer samsoving, syns mannen deres at det er helt uproblematisk også?

Når det gjelder amming til barnet er 3 år, så må jeg bare innrømme at jeg syns det er....hva skal jeg si...ekkelt. Kunne ikke falt meg inn å amme så lenge selv i hvert fall.

[luckygal]

Takker for synspunkter og erfaringer

Vet ikke helt hvordan jeg siterer flere innlegg - så til deg som lurte - jeg tenker i hovedsak på samsoving (et begrep jeg forsåvidt har lært her) som når barna blir lagt/legger seg i sengen til mor/far i utgangspunktet. Ikke når de kommer tassende inn om natten..

Må vel også si at jeg syntes det virker noe lenge å amme i tre år ... Men her er det vel også mange ulike meninger..

Må legge til at barnet i min familie som nå er over fire - samsover hver natt, trenger at foreldrene sitter på sengekanten til h*n sovner, og ammet til h*n var ca. 3 - er, så godt JEG kan se, litt vanskelig. Har jo hatt mine tanker om at noen av disse faktorene KAN ha noe med det å gjøre.. Men igjen, alle barn er forskjellige og med ulike behov. Og "trassalderen" kommer vel også ofte i denne aldere.

Spesifiserer at tråden i utgangspunktet ikke skulle omhandle barnet i min familie - og at jeg ikke har noen negative tanker rundt praktisering av samsoving - men var interresert i hvor mange som gjør dette og hvor lenge - og hvilke erfaringer de gjør seg.

Så lenge barn og foreldre har det bra - så er vel alt godt

[Gjest Sommertid]

Jeg er ikke tilhenger av samsoving og synes det er alt for lenge å la et barn på 4 år sove i sengen til mamma og pappa. Datteren min begynnte å sove på eget rom når hun var ca 4 mnd. Da begynnte hun å sove hele natten.

Jeg tenker at det må bli så mye problemer rundt det som at barnet ikek sovner uten foreldrene i sengen, at barnet ikke klarer å sove borte og når skal man venne barnet til å sove på eget rom.

Men dette er jo bare tanker jeg har. Jeg har jo ikke samsovet med barnet mitt så jeg aner jo ikke hvordan det fungerer i praksis.

[Chiyo]

Jeg sov alltid i mamma sin seng da jeg var liten. Men jeg våknet alltid i min egen. Jeg husker ikke hvor lenge jeg gjorde det, men det var en god stund. Hvis jeg våknet midt på natten ropte jeg alltid på mamma og så gikk vi sammen inn på hennes rom. Tror ikke jeg noen gang fikk beskjed om at jeg ikke fikk lov til å sove der. Jeg husker en gang mamma sa til meg at "du skal få sove i sengen min når du er konfirmant om du vil", det skjedde ikke da.

Men jeg kan godt skjønne at foreldre ikke vil ha barna i sengen sin. De vil vel kanskje ha "privatid" de også.

[Ciara]

Sønnen min er fire måneder. De første to månedene sov han for det meste i sin egen seng, men også en del inntil meg fordi han enkelte ganger ikke ville sovne igjen i sengen sin etter nattamming. Oppå meg sov han utmerket, og det gjorde jeg også. Tror vi hadde et ekstremt behov for nærhet til hverandre i starten. Etterhvert ble det klart at han sov dårligere og dårligere sammen med meg og foretrakk å ligge alene (han sov lenger da). Så siden da har han ligget alene. Om kvelden ammer jeg ham på soverommet, legger ham i sengen, synger nattasang, slukker lyset og går ut. Jeg har gjort et poeng av at jeg ikke vil være der mens han sovner. Ofte hører vi han ligger og pludrer for seg selv litt. Men begynner han å skrike går vi inn og trøster til han roer seg, så går vi ut igjen (er ikke fan av skrikekur). Dette fungerer veldig bra for oss. Hadde jeg hatt en baby som foretrakk og ligge hos meg lenger, ville jeg latt han gjøre det. Jeg merker jo allerede at noen prinsipper kastes ut vinduet og jeg blir mer pragmatisk - så her er filosofien rett og slett at vi får sove på den måten som funker best for alle uavhengig av hvordan. Men må innrømme at jeg er glad for at vi ikke samsover nå, og det er mannen også glad for.

[Gjest Harriet]

Hva er det egentlig som kalles samsoving? Når foreldrene legger seg samtidig med barna?

Jeg er helt imot såkalt samsoving. Vennet min førstefødte til dette og vi hadde et stort problem med søvnen hans i lange tider - helt til vi fikk vennet ham til å sove i egen seng igjen. Da vi fikk barn nr to var det aldri aktuelt å venne barnet til at vi lå med ham til han sovnet.

Ungene min fikk ligge i vår seng hvis de var syke og hadde behov for det - ellers sov vi alle bedre i hver vår seng.

[Arkana]

Hva er det egentlig som kalles samsoving?

Jeg tolker i allefall samsoving som når et barn kun sover sammen med foreldrene i deres seng (foreldrene trenger ikke nødvendigvis legge seg samtidig som barnet) og ikke har en egen seng.

[Gjest Gjest]

Jeg er en av dem som ammet min sønn til han var 2 3/4 år og samsov med ham så lenge han ville. Jeg ammet også om natten når han ville, det var koselig og han sovnet fort igjen. At vi samsov, betød ikke at vi også måtte legge oss når han la seg. Jeg tror vi som regel lå sammen med ham til han sovnet inntil han var ca. 3 1/2 år. Det var ikke noe problem, men en koselig måte å avslutte dagen på. Da han var 4 1/2 år, ville han ha egen seng på sitt eget rom. Han har alltid vært glad i å legge seg, trygg og fornøyd.

Samsoving for oss har bare vært koselig, ingen problemer. Det hender fremdeldes at jeg bærer ham inn i sengen til oss om natten fordi jeg savner ham!

[Gjest Harriet]

Jeg er en av dem som ammet min sønn til han var 2 3/4 år og samsov med ham så lenge han ville. Jeg ammet også om natten når han ville, det var koselig og han sovnet fort igjen. At vi samsov, betød ikke at vi også måtte legge oss når han la seg. Jeg tror vi som regel lå sammen med ham til han sovnet inntil han var ca. 3 1/2 år. Det var ikke noe problem, men en koselig måte å avslutte dagen på. Da han var 4 1/2 år, ville han ha egen seng på sitt eget rom. Han har alltid vært glad i å legge seg, trygg og fornøyd.

Samsoving for oss har bare vært koselig, ingen problemer. Det hender fremdeldes at jeg bærer ham inn i sengen til oss om natten fordi jeg savner ham!

Jeg syntes det var veldig problematisk å venne barnet mitt til dette - selvom vi vennet ham av med det tidlig.

Det betyr bla at man ikke kan ha besøk om kvelden hvis partneren er på jobb eller trening. Du kan ikke ha gjester og forsvinne i lang tid fordi du må ligge i sengen med barnet til det sovner.

Jeg har null tro på at man får tryggere barn ved å holde på sånn, det stemmer ihvertfall ikke med mine barn.

Ser mer på det som om foreldrene gir lett etter og ikke ønsker å "ta opp kampen" for å få barnet til å sove i sin egen seng.

Og bære sønnen inn i din seng fordi du savner ham? Høres helt utrolig ut etter mitt syn.

[Van Dyke]

Jeg vet ikke hvordan det er med dere andre, men jeg foretrekker helt klart å ha en varm kropp å sove sammen med, så at barna liker det også, er på ingen måte unormalt eller sært.