Samsoving

[The Kitten]

Jeg har ikke barn, men hadde jeg hatt det ville jeg latt det sove i egen seng raskest mulig.

[Christina_]

Jeg skulle gjerne samsovet, men gjør det ikke av to grunner:

1. Hvis han sover i sengen min, så våkner han hele natten. Tror han liker den puppelukten, og den minner han om at han må spise. Ligger han i egen seng sover han fra 20-06, sammenhengende, før han vil ha mat.

2. Jeg er en urolig sover, og er redd for å ligge i hjel babyen!

[Gjest pysepusen]

Hvis det er meg du sikter til så har jeg aldri kritisert andre, jeg sier bare hva jeg så på som en stor feil da jeg fikk mitt første barn. Og jeg så forskjellen på det utrolig bra søvnmønsteret vi hadde da vi fikk nestemann.

Så jeg forstår ikke folk som samsover med barna sine - men igjen, det betyr ikke at jeg synes det gjør noe vanvittig feil. Jeg sier bare at FOR OSS så var det en tabbe som vi voktet oss vel for å gjøre igjen.

En stor feil for dere ja! For her er søvnmønsteret utrolig feil om vi ikke samsover (men som sagt - vi må ikke ligge ved siden av ham for å sovne)

Er vel bare jeg som reagerer litt på måten du formulerer deg på, men det er ikke din feil

Jeg har ikke barn, men hadde jeg hatt det ville jeg latt det sove i egen seng raskest mulig.

Sånn tenkte jeg også - helt til jeg fikk en baby som trenger masse nærhet

Jeg skulle gjerne samsovet, men gjør det ikke av to grunner:

1. Hvis han sover i sengen min, så våkner han hele natten. Tror han liker den puppelukten, og den minner han om at han må spise. Ligger han i egen seng sover han fra 20-06, sammenhengende, før han vil ha mat.

2. Jeg er en urolig sover, og er redd for å ligge i hjel babyen!

Her er det helt motsatt - kan sove evigheter i vår seng, men ikke så lenge i sin (kanskje også fordi han ikke får ha kosekluten sin når vi sover fordi jeg er litt hysterisk på den)

Og i løpet av det halve året vi har samsovet har jeg aldri byttet liggestilling! Sier litt om hva kroppen stiller seg inn på

[AnonymBruker]

Mine har hatt egne senger fra de var helst små, men det er alltid plass i min seng om de trenger det

Nå er de 8 og 10, og vi har en regel om maks en gang i uken + ved eventuelle mareritt/søvnproblemer/sykdom.

Selv vokste jeg opp med at all soving hos mine foreldre var uaktuelt, og jeg var så husredd at jeg ofte la meg på gulvet hos foreldre/søsken og sneik meg ut før de våknet (evt fikk en skyllebøtte for nok en natt på gulvteppet).

Mammas seng skal være trygg og god, og alltid tilgjengelig mener jeg Plutselig en dag er det uaktuelt for de uansett. De blir store altfor fort.

[Gjest pysepusen]

Stakkar... Sånn skal det aldri være her! (men blir det for galt så skal de heller få madrass på gulvet da - trenger ikke sove hver natt sammen med mamma og pappa når vi blir for store )

[Gjest regine]

Jeg har skrevet om dette tidligere og henter frem igjen en del av grunnene til at barn bør sove i egen seng fra; (omregnet alder: ca, 6 mnder).

Da jeg kom inn i bildet begynte plutselig sønnen på 7 og skulle sove sammen med oss. Og min kjære greide ikke på den tiden og grensesette så bra. Han merket ikke at sønnen kom inn en gang og var helt på en annen planet. Dette med at han sov inne hos oss plutselig ødelagte markant søvnen min i et halvt år fordi jeg ikke greide å si ifra til min kjære at jeg synes det var ubehagelig å sove kropp mot kropp med sønnen hans, og fordi han sov urolig, sparket i søvne, snakket og lugget meg litt når jeg sov. I tillegg måtte vi ha tisselaken i vår egen seng fordi han tisset på seg om natten. Dette ble for meg meget ubehagelig og jeg tenkte at en 7 åring bør egentlig sove i egen seng etter min mening.

Jeg var blandt annet redd for å bli tatt for å være den som ikke liker sønnen hans hvis jeg sa ifra, og at jeg ville ha han ut av soverommet fordi han kanskje trodde jeg ble sjalu osv. Men dette var ikke mitt grunnlag overhode. Men jeg turte heldigvis å si ifra til slutt.

Så vi begynte å trene han til å sove i egen seng igjen. Og etter et halvt års tid med trening sover han i egen seng. Dersom han kommer inn følger vi han alltid tilbake til sengen. Han kan være redd for å sove på eget rom, men dette er noe barn må igjennom å erfare at dette går bra! Og at en trenger ikke være redd for ¨fantasiens ideer¨.

Vi er ikke her for å skåne barna mot den redselen. Det er bra dem opplever og smaker på det. Det gir dem ny erfaring og noe å pakke i kofferten sin. Vi er her for å hjelpe dem gjennom det.

(Barnet skal sove inn i egen seng)

Kilde: http://www.lommelegen.no/336540/barn-som-sover-i-foreldrenes-seng

Disse metodene kan virke som kalde. Men dette gjør igrunn barnet trygt med rammer og grenser rundt seg. Omhandler også at det er viktig å være konsekvent i hva en mener ovenfor barnet slik at barnet ikke blir forvirret og tenker ¨jammen i går fikk jeg jo lov... hvorfor ikke i dag?¨. Å være konsekvent gjør at barnet vet hva en har å forholde seg etter. Det går ann å vise kjærlighet til barna selv om velger være konsekvent, ha rammer og grenser rundt seg.

Men i bunn og grunn får det bli opp til hver enkelt familie hva en ønsker å gjøre, tenker jeg..

Men det kan i ettertid oppdages at barna blandt annet ikke er så selvstendige som man hadde håper på i den alderen barna kommer i. I forhold til hvis venner skal komme på besøk og overnatte. At barnet ikke tør å sove på soverommet sitt med besøksgjesten. (Dette har jeg opplevd selv med våres og andre sine barn. Våres var ikke klar for å ha overnattingsgjest. Han synes det var trist, for han var den eneste som i den alderen han var i ikke hadde hatt overnattingsgjest.)

Dette er faktisk noe av det dummeste jeg har lest.

Barn blir IKKE uselvstendige fordi om de får lov til å sove i foreldrenes seng. Det betyr heller ikke at barnet ALDRI kan sove hos venner/annen familie.

Iallfall små barn skal IKKE ligge å være redde om natta - dette er IKKE en "erfaring" de MÅ ha.

Jeg satt aldri ved ungens seng/la meg sammen med h*n når h*n var liten. Det gadd jeg ikke - og jeg ser faktisk ikke at det er nødvendig heller (og når h*n var bitteligen fikk h*n ikke sovne ved puppen heller). H'N ble lagt i egen seng konsekvent fra h*n var baby, men i vårt rom. Og kunne godt bli flyttet over i løpet av natta, hvis det ga best ro.

Jeg har i mange år hatt en unge som kom opp i senga mi i løpet av natta. UTEN at jeg har opplevd det som noe problem. Ungen trengte den nærheten og tryggheten det var å få komme til meg - og da ser jeg det som min plikt å tilrettelegge for dette.

Jeg syns faktisk synd på unger som følges tilbake til egen seng - kommmer de om natta er det som regel nettopp fordi de trenger nærhet. De trenger å vite at mamma/pappa er der, de trenger ikke å "dyttes vekk" som en del tydeligvis mener.

Jeg skjønner at foreldre også skal sove - men å ikke gi sine barn trygghet om natta fordi de skal lære et eller annet er helt tullete.

Og bare så det er sagt - jeg har idag en trygg tenåring, som ALDRI har hatt problemer med å sove borte, ei heller med å sovne i egen seng.

[Beauté]

Jeg har tre barn på 14,11 og 7 år. Ingen av dem har vært utrygg i egen seng at de var nødt å ligge med oss. 7 åringen hadde en periode, men det hadde ikke noe med utrygghet å gjøre. Var mere en vane pga faren lot han ligge i vår seng til han sovnet, faren la seg og lot sønnen vår ligge der fremdeles. Ødela min nattesøvn så jeg krevde at det måtte bli en stopper. Det gjorde det. Men helvette var det den første tiden. Utrolig vanskelig å venne dem av med vaner som foreldrene har puttet på dem (smokk, flaske, samsoving etc).

Nå var han så pass liten, at det ble ikke et helvette så lenge. Jo eldre de blir jo verre blir det jo. Og så lurer jeg litt på hva foreldre som lar barna sove hos seg hele tiden til de er tenåringer feks, gjør når de vil ha seg en kosestund. Virker som det er totalt borte fra livet deres når jeg leser her. Foreldre har vel behov de også.

En annen ting er at jeg tror mange bruker samsoving til eget behov.

Endret 26. november 2010 av Beauté