Samsoving

[LetThemEatCake]

Jag tror att det är otroligt viktigt för barnet att lära sig att sova själv och få det utrymmet. Men att samsova ibland ser jag inga problem med! Men jag tror att man gör barnet en otjänst om man sover i samma säng fram ända till skolåldern. Då behöver man vara mer självständig än så.

[Gjest Harriet]

Jeg vet ikke hvordan det er med dere andre, men jeg foretrekker helt klart å ha en varm kropp å sove sammen med, så at barna liker det også, er på ingen måte unormalt eller sært.

De fleste barn vil helst ha pizza og pølser til middag hver dag også - det betyr ikke at man lar dem få det.

[Gjest brutal_mann]

Egen seng har blitt praktisert fra dag én da en har vert redd for å ligge ihjel ungen. Det er først når de har nærmet seg to år at en har latt dem overnatte i samme seng som foreldrene.

Men alle må finne frem til hva som føles riktigst for dem selv og deres barn.

[Gjest brutal_mann]

De fleste barn vil helst ha pizza og pølser til middag hver dag også - det betyr ikke at man lar dem få det.

Å ja fy skamme.. Tenk å by barna på nærhet. Å skrekk og gru. De kommer til å bli noen monster disse ungene.

[Gjest youlookslashy]

I alle fall i min barndom samsov vi altid, noe jeg angrer på i senere år. Jeg ble mer og mer knyttet til mine foreldres seng, og klarte derfor ikke å sove i min egen.. De la meg i min seng (hvis de gadd), og da snek jeg meg inn til dem igjen, og sovnet der før de gikk og la seg. Jeg KLARTE ikke å sove alene før jeg ble rundt 11/12 år, noe som er alt for ille, syntes jeg.. Nå sover jeg i egen seng av prinsipp (bor fortsatt hjemme). Ikke akkurat nu da, sover i egen seng kanskje.. 6/7 netter. Tingen er selvfølgelig at far er på sjøen og mor sliter litt med det og sove alene, merkelig nok.

Tok meg altså 11 år av mitt liv før jeg lærte meg å sove alene. Var sånn når jeg sov hos besteforeldre også.

[Gjest imli]

Eg syns ungar vør sove i eiga seng frå den "verste" nattamminga er over, men klart, trivs alle med det, er det vel ikkje noko problem å samsove til ungen er eit par år. Men eg syns ungane bør lære seg å sovne i eiga seng. Min 2,5 åring leggjer seg i eiga seng. Viss han vaknar om natta, vil han ofte sove hos meg, noko han får lov til, viss han ligg roleg og søv, ikkje ligg og pratar og sparkar og vrir på seg (noko han ofte gjer...).

Eg meiner det er forskjell på å samsove som norm, og å la ungen kome inn i senga om natta. Eg syns det fyrste bør avsluttast når ungen er rundt året, medan det andre får pågå så lenge ungen vil - dersom alle får sove.

[Gjest Harriet]

Å ja fy skamme.. Tenk å by barna på nærhet. Å skrekk og gru. De kommer til å bli noen monster disse ungene.

Det er da helt andre måter å vise barna nærhet og tilstedeværelse enn å ha dem i senga på nettene.

Som tidligere sagt så gjorde jeg dette med min førstefødte og vi brukte en del tid på å venne ham av med dette. Heldigvis så gjorde vi det før vi fikk nestemnn ellers er jeg redd det hadde gått utover livskvaliteten til hele familien.

Det er mye bedre å være konsekvent helt fra begynnelsen og la barna få føle seg trygge i sin egen seng.

Unntaksvis har vi hatt ungene i vår seng - kun ved helt spesielle hendelser som sykdom osv. At foreldrene har barna i sengen sin for å trøste seg selv ser jeg på som vanvittig. Man overfører sin egen redsel og usikkerhet på barna på den måten. Barndomsvenninnen min hadde en mor som var hysterisk redd for tordenvær, og gjett om det ble overført datteren også?

[Gjest Gjest]

Jeg syntes det var veldig problematisk å venne barnet mitt til dette - selvom vi vennet ham av med det tidlig.

Det betyr bla at man ikke kan ha besøk om kvelden hvis partneren er på jobb eller trening. Du kan ikke ha gjester og forsvinne i lang tid fordi du må ligge i sengen med barnet til det sovner.

Jeg har null tro på at man får tryggere barn ved å holde på sånn, det stemmer ihvertfall ikke med mine barn.

Ser mer på det som om foreldrene gir lett etter og ikke ønsker å "ta opp kampen" for å få barnet til å sove i sin egen seng.

Og bære sønnen inn i din seng fordi du savner ham? Høres helt utrolig ut etter mitt syn.

Det ar meg som skrev det innlegget du siterer.

Det var ikke vanskelig for oss å venne vår sønn til å sovne alene - kanskje fordi vi ikke stresset med det på et tidspunkt da han og vi ikke var klare for det?

At vi lå sammen med ham til han sovnet, betød ikke at vi ikke kunne ha gjester om kvelden, osv. Han forstod tidlig at jeg noen ganger hadde lyst til ikke å ligge der, og han syntes det var greit. Kanskje fordi han aldri følte at det var noen mangel på nærhet og trygghet når han ville ha det?

Du kan vel ikke si at det ikke stemmer med dine barn at de blir tryggere av en praksis du ikke har prøvd?

Vi har aldri sett på dette som en "kamp" og har aldri følt at vi "ga etter". Det har aldri vært noe poeng for oss å tvinge ham til å ligge i sin egen seng når vi alle syntes det fungerte helt fint å samsove. For ordens skyld - han hadde egen seng hele tiden, og lå der noen ganger når han hadde lyst til det.

Jeg vet ikke helt hvorfor du synes det er noe galt i å bære sønnen min inn i min seng av og til, fordi jeg savner ham?

Fordi noe ikke passer deg, er det ikke sikkert at det ikke passer andre. Jeg kritiserer ikke dine valg, og synes det er rart at du har så sterke meninger om hva vi gjør hjemme hos oss selv, at du vil gå så langt som til å kalle det "vanvittig".

Hver alder har sine behov. Det er ikke nødvendig å nekte et barn noe når det er lite, fordi man er redd for at det dermed skal ha lyst til det samme til det blir voksent.

[Gjest Harriet]

Det ar meg som skrev det innlegget du siterer.

Det var ikke vanskelig for oss å venne vår sønn til å sovne alene - kanskje fordi vi ikke stresset med det på et tidspunkt da han og vi ikke var klare for det?

At vi lå sammen med ham til han sovnet, betød ikke at vi ikke kunne ha gjester om kvelden, osv. Han forstod tidlig at jeg noen ganger hadde lyst til ikke å ligge der, og han syntes det var greit. Kanskje fordi han aldri følte at det var noen mangel på nærhet og trygghet når han ville ha det?

Du kan vel ikke si at det ikke stemmer med dine barn at de blir tryggere av en praksis du ikke har prøvd?

Vi har aldri sett på dette som en "kamp" og har aldri følt at vi "ga etter". Det har aldri vært noe poeng for oss å tvinge ham til å ligge i sin egen seng når vi alle syntes det fungerte helt fint å samsove. For ordens skyld - han hadde egen seng hele tiden, og lå der noen ganger når han hadde lyst til det.

Jeg vet ikke helt hvorfor du synes det er noe galt i å bære sønnen min inn i min seng av og til, fordi jeg savner ham?

Fordi noe ikke passer deg, er det ikke sikkert at det ikke passer andre. Jeg kritiserer ikke dine valg, og synes det er rart at du har så sterke meninger om hva vi gjør hjemme hos oss selv, at du vil gå så langt som til å kalle det "vanvittig".

Hver alder har sine behov. Det er ikke nødvendig å nekte et barn noe når det er lite, fordi man er redd for at det dermed skal ha lyst til det samme til det blir voksent.

Hvilke soverutiner foreldre velger er opp til den enkelte, selvsagt. Men når du sier at du bærer ham inn i din seng når han sover fordi du savner ham så synes jeg det er vanvittig, ja.

[Gjest brutal_mann]

Det er da helt andre måter å vise barna nærhet og tilstedeværelse enn å ha dem i senga på nettene.

Som tidligere sagt så gjorde jeg dette med min førstefødte og vi brukte en del tid på å venne ham av med dette. Heldigvis så gjorde vi det før vi fikk nestemnn ellers er jeg redd det hadde gått utover livskvaliteten til hele familien.

Det er mye bedre å være konsekvent helt fra begynnelsen og la barna få føle seg trygge i sin egen seng.

Unntaksvis har vi hatt ungene i vår seng - kun ved helt spesielle hendelser som sykdom osv. At foreldrene har barna i sengen sin for å trøste seg selv ser jeg på som vanvittig. Man overfører sin egen redsel og usikkerhet på barna på den måten. Barndomsvenninnen min hadde en mor som var hysterisk redd for tordenvær, og gjett om det ble overført datteren også?

Å vise omsorg og nærhet ved å la ungene få sove sammen med en er ikke det samme som å vise hysterisk og ubegrunnet frykt.

[AnonymBruker]

Før jeg ble gravid, kunne jeg ikke skjønne at noen orket å ha ungene sine i senga. Nå som jeg er gravid og har hatt henne inni meg i snart 9 mndr, kan jeg ikke tenke meg noe mer naturlig enn å være mest mulig nær henne når hun kommer ut også, og det innebærer sannsynligvis samsoving. Ser for meg at det gjør amming veldig mye enklere også, og heldigvis deler pappaen min oppfatning.

Hvor lenge vi gjør dette, får vi se. Jeg vil alltid tilby ungen min den tryggheten hun trenger, og om det skulle bety at jeg må sove sammen med henne til hun flytter hjemmefra, får hun gjøre det da. Men jeg tviler sterkt på at det skjer.

[Leanne]

Jeg vet ikke hvordan det er med dere andre, men jeg foretrekker helt klart å ha en varm kropp å sove sammen med, så at barna liker det også, er på ingen måte unormalt eller sært.

mine barn har hatt egen seng og eget rom fra de var 6 mnd.

Minste som nå er nesten 4 har det siste året ønsket å ligge i sengen sammen med meg om natten, noe han har fått lov til.

Jeg har en rygg som ikke er helt bra, så noen ganger har han fått nei og må sove på eget rom. Dette har stort sett vært greit. En dag ble han litt lei seg for dette og jeg prøvde å oppmuntre han med at han var stor gutt og kunne jo sove på rommet sitt..

Vel som svar fikk jeg pappa er også stor gutt og han får lov

Synes han var veldig søt akkurat da, skjønner godt at barna ønsker seg nærheten om natten det er jo en trygghet i det også. Her får ofte lillebror sove sammen med storesøster også - da hun har en seng som lett gjøres om til dobbeltseng. Da ligger de og holder hverandre i hendene natten gjennom.

[Jade]

Folk får gjøre det som er riktig for dem. Vi hadde babyen i egen seng ved siden av vår seng. Han sovnet fint om kvelden og etter hver amming. Hvis vi skulle hatt han i vår seng, hadde jeg ikke klart å sove skikkelig. Det er tross alt to voksne mennesker og to store dyner og puter i sengen også. I tillegg ingen sprinkler som hindrer babyen i å dette i gulvet.

[Gjest Purple Haze]

Altså, jeg ser poenget med nærhet og trygghet for barnet ved å ligge i samme seng som foreldrene. Men jeg tror ikke barn har vondt av å sove i egen seng fra de er små. Man kan fint gi barn masse nærhet og trygghet i våken tilstand. Og trygge barn sover godt om natten også, i egen seng.

Jeg ser noen ting som taler mot samsoving. For det første, dårligere søvnkvalitet, spesielt for foreldrene. Det er viktig å få nok søvn generelt, men spesielt når man har små barn.

For det andre, vil jeg tro at det preger kjæresteforholdet veldig at man har barn i sengen hele tiden. Og da tenker jeg ikke kun på sex, men nærhet, kos, småprat og mulighet til å ha en sone i huset som kun er for voksne.

En kan fort gå så opp i morsrollen at den totalt overskygger alt annet, og forholdet til far går dukken.

Også tenker jeg at det kan bli problematisk for barnet å sove borte, all den tid det er vant til å ligge inntil mamma hver natt.

Forøvrig er jeg enig med Harriet i at det å hente et sovende barn inn i sin egen seng fordi man savner det, er veldig spesielt. Barnet må føle et voldsomt ansvar for mors velbefinnende.

[Gjest imli]

mine barn har hatt egen seng og eget rom fra de var 6 mnd.

Minste som nå er nesten 4 har det siste året ønsket å ligge i sengen sammen med meg om natten, noe han har fått lov til.

Jeg har en rygg som ikke er helt bra, så noen ganger har han fått nei og må sove på eget rom. Dette har stort sett vært greit. En dag ble han litt lei seg for dette og jeg prøvde å oppmuntre han med at han var stor gutt og kunne jo sove på rommet sitt..

Vel som svar fikk jeg pappa er også stor gutt og han får lov

Synes han var veldig søt akkurat da, skjønner godt at barna ønsker seg nærheten om natten det er jo en trygghet i det også. Her får ofte lillebror sove sammen med storesøster også - da hun har en seng som lett gjøres om til dobbeltseng. Da ligger de og holder hverandre i hendene natten gjennom.

Så søtt

[Gjest Gjest]

Forøvrig er jeg enig med Harriet i at det å hente et sovende barn inn i sin egen seng fordi man savner det, er veldig spesielt. Barnet må føle et voldsomt ansvar for mors velbefinnende.

Dette er ren spekulasjon. Hvorfor skulle dette være annerledes enn å løfte et barn opp på fanget fordi man vil kose? Det er jo helt naturlig for barnet å sove sammen med oss. Dette er ikke noe som verken er symptom på eller skaper utrygghet.

Når det gjelder sexliv: Det er helt mulig å flytte et barn den andre veien også, dvs. legge det i sin egen seng etter at det har sovnet.

Jeg synes det er veldig mange rare bekymringer ute og går her. Og så beskyldes folk som samsover for å være de som er hysteriske og overbeskyttende... synes dette blir litt bakvendt.

Det går an å gjøre ting litt som man har lyst til og som både barn og foreldre synes er koselig. Det å skulle tvinge barn til å sove i egen seng fordi "det er kjempeviktig at de lærer å sove i egen seng!!" virker litt dogmatisk. Er man trygg på foreldrerollen og har trygge barn, er det ikke nødvendig å stresse seg opp så voldsomt. Samsoving er ikke farlig, og skader ikke barnets trygghet, heller ikke foreldrenes sosiale liv eller sexliv.

[Gjest Pet]

Dette er ren spekulasjon. Hvorfor skulle dette være annerledes enn å løfte et barn opp på fanget fordi man vil kose? Det er jo helt naturlig for barnet å sove sammen med oss. Dette er ikke noe som verken er symptom på eller skaper utrygghet.

Når det gjelder sexliv: Det er helt mulig å flytte et barn den andre veien også, dvs. legge det i sin egen seng etter at det har sovnet.

Jeg synes det er veldig mange rare bekymringer ute og går her. Og så beskyldes folk som samsover for å være de som er hysteriske og overbeskyttende... synes dette blir litt bakvendt.

Det går an å gjøre ting litt som man har lyst til og som både barn og foreldre synes er koselig. Det å skulle tvinge barn til å sove i egen seng fordi "det er kjempeviktig at de lærer å sove i egen seng!!" virker litt dogmatisk. Er man trygg på foreldrerollen og har trygge barn, er det ikke nødvendig å stresse seg opp så voldsomt. Samsoving er ikke farlig, og skader ikke barnets trygghet, heller ikke foreldrenes sosiale liv eller sexliv.

Helt enig, flott innlegg!

[AnonymBruker]

Dette er ren spekulasjon. Hvorfor skulle dette være annerledes enn å løfte et barn opp på fanget fordi man vil kose? Det er jo helt naturlig for barnet å sove sammen med oss. Dette er ikke noe som verken er symptom på eller skaper utrygghet.

Nå blir det feil å "tvinge" et barn opp på fanget for å kose, bare fordi man selv vil også da...

[Gjest Harriet]

Dette er ren spekulasjon. Hvorfor skulle dette være annerledes enn å løfte et barn opp på fanget fordi man vil kose? Det er jo helt naturlig for barnet å sove sammen med oss. Dette er ikke noe som verken er symptom på eller skaper utrygghet.

Når det gjelder sexliv: Det er helt mulig å flytte et barn den andre veien også, dvs. legge det i sin egen seng etter at det har sovnet.

Jeg synes det er veldig mange rare bekymringer ute og går her. Og så beskyldes folk som samsover for å være de som er hysteriske og overbeskyttende... synes dette blir litt bakvendt.

Det går an å gjøre ting litt som man har lyst til og som både barn og foreldre synes er koselig. Det å skulle tvinge barn til å sove i egen seng fordi "det er kjempeviktig at de lærer å sove i egen seng!!" virker litt dogmatisk. Er man trygg på foreldrerollen og har trygge barn, er det ikke nødvendig å stresse seg opp så voldsomt. Samsoving er ikke farlig, og skader ikke barnets trygghet, heller ikke foreldrenes sosiale liv eller sexliv.

For det første så vet jeg hva jeg snakker om. Som tidligere sagt så gjorde jeg denne feilen med min førstefødte - hvilket medførte at jeg ikke kunne ha besøk på kveldstid uten at mannen min også var hjemme - jeg fikk aldri sett nyheter på TV hvis mannen jobbet kveld - fordi jeg vennet min sønn til at jeg lå i sengen med ham til han sovnet.

Dette holdt vi på med i nesten 3 år og jeg var fast bestemt på at jeg ikke skulle gjøre samme feilen med neste barn. Og det gjorde vi heller ikke.

Endelig hadde vi et normalt liv hvor vi kunne legge barna i egne senger, lese for dem, si god natt - så var de rolige.

At man velger å ha det slik i årevis - og med barn nr to og tre er for meg et stort spørsmål. Hvor godt sover man med 1-2-3 unger i sengen? Eller så blir det sånn som et par kollegaer har det - de vet aldri hvilken seng de våkner i om morgenen. For hvis barna kommer inn i sengen på natten så går pappa og legger seg i barnas seng for å få sove uten forstyrrelser. Alle som har barn vet at de ofte sover veldig urolig, snur seg og sparker i søvne.

Det er selvsagt opp til enhver foreldre å legge premissene for hvordan de vil ha det - men av erfaring så vet jeg at det å venne ungene til at mor eller far ligger i sengen med dem til de sovner er en stor uting og har ingenting med trygghet for barnet å gjøre.

For det andre så synes jeg ikke noe om at foreldre tvinger barnet på fanget for å kose. Synes det er mye hyggeligere når ungene velger det selv.

Endret 13. november 2010 av Harriet

[Gjest Gjest M]

Hvis en skal dreie dette over på tvangskosing, så har jeg meninger om det. Det syns jeg er en uting, og barnet lærer ikke å sette grenser for seg selv. Hvor ofte hører man ikke: "Gi tante en kos nå, ellers blir hun så lei seg". Huttemegtu. Hvis barnet ikke vil kose, så skal det få slippe.

Kunne ikke falt meg inn å klemme noen bare fordi noen andre syns jeg skulle.

Og til Gjest som mener det er helt ok å hente et sovende barn opp i sengen: du svarte ikke på uttalelsen om det er greit at barn skal føle ansvar for foreldrenes savn etter det.