Velmente ting som irriterer

[Karmosin]

Litt off topic, jeg vil varmt anbefale Barbara Ehrenreichs "Livets lyse sider", om baksiden av fokuset på positiv tenkning.

[Katana]

Det skader mindre å tenke positivt, enn å tenke negativt

Det er helt klart at det å tenke positivt er en fordel i alle henseender, men man skal være varsom med å "avspise" mennesker som sliter med en frase om at "dersom du bare tenker positivt, så vil alt ordne seg."

Like lite som du blir heterofil av å tenke positivt, vil et menneske med en dødelig sykdom bli friskt ved samme tankegang. Man kan få et annet syn på livet ved ikke å grave seg ned i elendigheten, men jeg synes likevel vi skal være forsiktig med den ordbruken vi velger i møte med syke.

[AnonymBruker]

Jeg har et barn som er født med en alvorlig sykdom. Hun vil aldri bli frisk av denne sykdommen. Og noe som irriterer meg voldsomt, er når folk prøver å bagatellisere alt jeg sier om hennes problematikk. De kan si feks: "Jamen, slik er det jo for alle", "Slik har jeg det også" eller "Alle foreldre er bekymret for ungene sine" osv. Ja, det siste vet jeg er delvis riktig, og tanken bak er kanskje å avdramatisere det hele eller trøste meg.

Men "alle" har det ikke slik som meg. Og "alle" har ikke barn med kroniske og alvorlige sykdommer. De har aldri vært i nærheten av de samme problemene selv, men likevel innbiller de seg altså at de vet hvordan jeg har det, og at de har opplevd det samme selv. Jeg føler i allefall ikke at de trøster meg på den måten. Arrgh, det er så irriterende.

Kjenner meg godt igjen, ikke at jeg har opplev det samme.

Men litt samme menneskene, passer for eksempel mye et barn i slekta som er alvorlig sykt. Sier jeg at vi har det tøft pga en operasjon så blir jeg møtt med "å det slik alle har det” ”Alle barn har sine utfordringer” og så kan de legge ut om at de også passer barn og må kjøpe inn ekstra mat og lignende.

Litt forskjel i utfordring med og passe det barnet jeg passer det går ikke akkurat ut på at jeg må smøre på ekstra brødskiver for å si det slik. Da blir jeg møtt med ”å nei vi må ikke bare smøre på ekstra brødskiver, vi må gjøre innkjøp, vi må lage til en seng hvor de kan sove, vi må også være hjemme og passe på,” noe som oppsumerer hvor mye lettere det er for dem.

Det barnet jeg passer har helt spesielle behov og alt må tilrettlegges. Å gå på do er vanskelig, å sove er vanskelig, å bevege seg i ulendt terreng og opp trapper er umulig. Og spise er vanskelig å stå opp jevnlig om natta for å sjekke at vedkommende puster er slitsomt. Sykehusoppholdene og opprasjoner og stell av opprasjonssår er krevende. Det er litt flere utfordringer en alle andre har.

Selv om jeg nevner alt dette er svaret ”nei det går i hovedsak ut på akkurat det samme, for alle barn har sine utfordringer, et barn er ikke vanskeligere en et annet barn”"livet er stort sett likt for alle". Om jeg protesterer er det du må tenke positivt. og jeg gjør jo det, det er ikke det som er problemet. Jeg blir så irritert, skuffet og provoserte på slike da livet føles mer urettferdig når enkelte ikke en gang skjønner at det er vanskeligere enn normalt like før og etter en stor operasjon.

Men det som er det aller verste er at en drøss men mennesker kan si det samme til barnet jeg passer ”Vi har de samme utfordringene som deg, alle har det like vanskelig” Jeg tror ikke det.

[AnonymBruker]

Kjenner meg godt igjen, ikke at jeg har opplev det samme.

Men litt samme menneskene, passer for eksempel mye et barn i slekta som er alvorlig sykt. Sier jeg at vi har det tøft pga en operasjon så blir jeg møtt med "å det slik alle har det” ”Alle barn har sine utfordringer” og så kan de legge ut om at de også passer barn og må kjøpe inn ekstra mat og lignende.

Litt forskjel i utfordring med og passe det barnet jeg passer det går ikke akkurat ut på at jeg må smøre på ekstra brødskiver for å si det slik. Da blir jeg møtt med ”å nei vi må ikke bare smøre på ekstra brødskiver, vi må gjøre innkjøp, vi må lage til en seng hvor de kan sove, vi må også være hjemme og passe på,” noe som oppsumerer hvor mye lettere det er for dem.

Det barnet jeg passer har helt spesielle behov og alt må tilrettlegges. Å gå på do er vanskelig, å sove er vanskelig, å bevege seg i ulendt terreng og opp trapper er umulig. Og spise er vanskelig å stå opp jevnlig om natta for å sjekke at vedkommende puster er slitsomt. Sykehusoppholdene og opprasjoner og stell av opprasjonssår er krevende. Det er litt flere utfordringer en alle andre har.

Selv om jeg nevner alt dette er svaret ”nei det går i hovedsak ut på akkurat det samme, for alle barn har sine utfordringer, et barn er ikke vanskeligere en et annet barn”"livet er stort sett likt for alle". Om jeg protesterer er det du må tenke positivt. og jeg gjør jo det, det er ikke det som er problemet. Jeg blir så irritert, skuffet og provoserte på slike da livet føles mer urettferdig når enkelte ikke en gang skjønner at det er vanskeligere enn normalt like før og etter en stor operasjon.

Men det som er det aller verste er at en drøss men mennesker kan si det samme til barnet jeg passer ”Vi har de samme utfordringene som deg, alle har det like vanskelig” Jeg tror ikke det.

Ab med sykt barn igjen her:)

Som jeg skulle ha skrevet det selv. Er så hjertens enig med deg.

[AnonymBruker]

Ei som prater drit om familien min(besteforeldre, tanter, onkler og søskenbarn) til meg!!

[AnonymBruker]

Evige kaffemaset.. "Du som er så voksen nå må jo begynne å drikke kaffe" Nei takk, jeg vil ikke Ikke kan jeg skjønne -hvorfor- det er så ekstremt viktig for kaffedrikkerne, at de som ikke drikker kaffe MÅÅÅ begynne å drikke en drikk som gjør dem dehydrert og avhengig. Kaffedrikkerne kommer seg jo ikke på jobb engang uten sin første kopp. Jeg klarer meg fint uten å være avhengig av noe

[The Kitten]

Folk som tror jeg mener "ja" når jeg sier "nei" irriterer meg.

[Gjest gjestdeluxe]

...begynner jeg å bli rimelig fed av at naboen banker på med en kopp kaffe til meg, sånn at jeg ikke har mulighet til å si nei takk, men bare er nødt til å slippe alt jeg har i hendene og drikke den sure kaffen og prate i en times tid. Syns også det er litt plagsomt hvis noen åpner flaska mi uten å spørre om de skal gjøre det. Da føler jeg meg undervurdert. Har dere noen eksempler på lignende situasjoner?

Herregud,. det hadde jeg aldri akseptert. Det hørtes bare veldig uhøflig ut...å ta i mot/komme på uanmeldt på besøk er ikke min greie.

At andre bare overtar og åpner min flaske (flaske hva da forresten...? Egen vinflaske?), er selvsagt uakseptabelt, så fremt ikke vi snakker om en kjekk gentleman som sitter der foran peisen. Da kan han få åpne flasken - ellers er det bare frekt.

[fruBeist]

Det er helt klart at det å tenke positivt er en fordel i alle henseender, men man skal være varsom med å "avspise" mennesker som sliter med en frase om at "dersom du bare tenker positivt, så vil alt ordne seg."

Like lite som du blir heterofil av å tenke positivt, vil et menneske med en dødelig sykdom bli friskt ved samme tankegang. Man kan få et annet syn på livet ved ikke å grave seg ned i elendigheten, men jeg synes likevel vi skal være forsiktig med den ordbruken vi velger i møte med syke.

Selvfølgelig blir man ikke kurert av alvorlig sykdom kun med positiv tankegang, men jeg tror det hjelper. Om ikke annet, så på humøret. Jeg ville aldri sagt til en syk person "dersom du bare tenker positivt, så vil alt ordne seg", rettog slett fordi sunn fornuft tilsier at det ikke er tilfelle. Og litt sunn fornuft har jeg da fortsatt mellom øra

[AnonymBruker]

"Nå må dere spise da"!

Sitter der studd som ei pølse etter å ha følt meg tvunget til spise nok en porsjon av grillmaten som kjæresten til pappa har laget og hun vil at jeg også skal ta meg en stort stykke sjokoladekake.

Tynn som ei flis er hun selv. HYSJ!

[AnonymBruker]

Selvfølgelig blir man ikke kurert av alvorlig sykdom kun med positiv tankegang, men jeg tror det hjelper. Om ikke annet, så på humøret. Jeg ville aldri sagt til en syk person "dersom du bare tenker positivt, så vil alt ordne seg", rettog slett fordi sunn fornuft tilsier at det ikke er tilfelle. Og litt sunn fornuft har jeg da fortsatt mellom øra

Enig. Stor forskjell mellom de som bare : "Jaja..overlevde idag også" , i forhold til "Hatt det helt greit idag jeg!" .

Noen klager konstant og ser bare negativt, og det suger nok mye av energi og vilje på en selv, i forhold til å se lysere på saken.

[fruBeist]

"Stakkars menneske, jeg skal be for deg"

Her presentert i innlegg xx i denne tråden

(edit: Ser tråden jeg linka til er rydda, og det aktuelle innlegget er fjerna. Derfor stemmer ikke innleggsnr. overens med noe som helst)

Eller, det er egentlig ikke så irriterende, det vitner mer om at visse mennesker ikke har forståelse for at folk er forskjellig, og har det helt flott som de har det. Mer patetisk enn irriterende.

Endret 16. november 2010 av fruBeist

[Karmosin]

"Stakkars menneske, jeg skal be for deg"

Her presentert i innlegg 94 i denne tråden

Eller, det er egentlig ikke så irriterende, det vitner mer om at visse mennesker ikke har forståelse for at folk er forskjellig, og har det helt flott som de har det. Mer patetisk enn irriterende.

Eventuelt mer gru- og avskyvekkende enn irriterende, men kanskje det bare er meg.

[fruBeist]

Eventuelt mer gru- og avskyvekkende enn irriterende, men kanskje det bare er meg.

Jeg velger i alle fall å ikke la meg irritere. Avsky? Prøver å la være det og. Jeg synes heller mer synd på vedkommende, for snever tankegang, og mangel på muligheten til å se lenger enn sine egne øyeepler.

[Xtra_lilje]

En venninne/bekjent i en felles vennegjeng har en god del mer penger enn oss andre. I flere tilfeller hvor vennegjengen skal i noen felles arrangmenent; feks bryllup, bursdag ol har hun kjøpt inn dyre presanger på vegne av vennegjengen i lang tid i forveien. Når vi andre begynner å tenke på presang, kommer hun dragende med gaven hun har kjøpt, og krever penger av oss. Hun har DYR smak; og gavene hun kjøper blir ofte mye dyrere enn vi andre har både råd og lyst til å gi. Og da blir hun snurt og fornærmet, og syns da "det er da ikke så mye penger, jeg har jo spart alle for tid". Sukk.

[felgen]

Herregud,. det hadde jeg aldri akseptert. Det hørtes bare veldig uhøflig ut...å ta i mot/komme på uanmeldt på besøk er ikke min greie.

At andre bare overtar og åpner min flaske (flaske hva da forresten...? Egen vinflaske?), er selvsagt uakseptabelt, så fremt ikke vi snakker om en kjekk gentleman som sitter der foran peisen. Da kan han få åpne flasken - ellers er det bare frekt.

Uanmeldt besøk kan jo tross alt være hyggelig det, men ikke HVER dag, og flere timer.. Huff, da får man jo aldri gjort noe. Det kan være hva slags flaske som helst, som ikke har skrukork. Jeg blir kjempegretten hvis noen tar fra meg ølflaska mi for å åpne den med lighteren sin. Jeg vil åpne den med MIN lighter om det så skal koste meg en time av livet mitt.. HEhe, det med gentlemannen kan jeg forsåvidt være enig i, forutsatt at det er en vinflaske man deler.

[Gjest Anjelika]

Jeg kan bli irritert når folk (les: menn på sjekkern) absolutt skal tenne sigaretten din når det egentlig hadde vært mest naturlig å bare gi meg lighteren og la meg gjøre det selv. Spesielt om man står i motvind med en dårlig lighter og ikke får det til.

Men det mest latterlige er når jeg allerede har lighter i hånda og er på full vei å fyre opp når en såkalt gentleman nærmest stuper inn med Zippoen sin over min.

Jeg hadde også en kjæreste som alltid flikket opp lighteren sin hver gang jeg tok en røyk i munnen (amerikaner selvsagt, de tar kurtiseringen helt ut), når han begynte å fomle med det imens han kjørte i 130 km/t så måtte jeg sette ned foten og kreve å få tenne på sigaretten min selv for en gangs skyld.

En høflig gest i noen tilfeller, men den kan fort overdrives!

[fruBeist]

"Jeg vet akkurat hvordan du har det!"

Nei, du gjør ikke det. Ingen kan noen sinne vite hvordan det er å være et annet menneske. Noe helt annet er det å si "Jeg kan relatere til det du går igjennom nå" eller tilsvarende.

[Gjest Purple Haze]

Det mest irriterende, eller rettere sagt, provoserende velmente jeg har opplevd, var da moren min var kreftsyk. Vi visste hun ikke hadde lenge igjen, men det var ikke noe vi gnålte om dag ut og dag inn.

En dag kom en eldre, religiøs dame ubedt på besøk og satte seg til å be for sjelen til mamma og synge salmer. Ble jo rene begravelsesstemningen, og ikke akkurat det hun trengte der og da. Jeg ble rett og slett forbanna og ba damen gå. Mamma var like rolig som hun alltid pleide, og sa bare til damen: "Jeg er ikke dau enda".

Syns dette var langt over grensen frekt og provoserende, samme hvor velment det måtte ha vært

[fruBeist]

"Jeg har ingenting i mot homser/lesber. Bare de ikke legger an på meg"

Det er måte på hvor innbilsk man skal være. Selv om jeg foretrekker mus over kuk, så betyr ikke det at jeg liker alt med mus på to ben

Endret 16. november 2010 av fruBeist