Tornerosas vinter

[Ellevill]

Jeg vet ikke i det hele tatt noe i den ene eller andre retningen, men krysser fingre for at alt løser seg.

Og dessuten skal jeg si deg et par ting som jeg selv prøver å etterleve (klok av skade) og som jeg vet er kjempevanskelig (jeg har på ingen måte perfeksjonert det for egen del, for å si det slik):

1) Hvis det viser seg at dette går til helvete og hans kommunikasjon som den er nå er det som skal gjelde den nærmeste fremtid osv osv, så er det faktisk det beste at bruddet skjer allerede nå. Du kan faktisk ikke bygge din fremtid på en fyr som er så vinglete (her snakker vi hele skalaen på kort tid) og samtidig behandler deg slik når han vet at du er lei deg.

Og ikke forsvar det med at "Han har så mye nå, alt er vanskelig for ham". Ikke at det ikke er sant, men de fleste har det vanskelig til tider, og det sier mye om en eventuell partner hvordan han behandler menneskene på sin vei når han er "stresset og sliten".

Jeg har 100% forståpelse for at han synes ting er vanskelig grunnet sin situasjon privat, men han kan jo ikke lempe alt grumset sitt som en lite hyggelig pakke i fanget hos deg. Hvis han har kommet frem til at han ikke vil mer, må han si det på en forstandig måte. Vil han fortsette videre, må han formidle det. Vet han ikke eller at han er for sliten til å ta noe standpunkt, så må han faktisk si det også.

2) Ikke hold igjen. Ikke sett deg selv og dine behov sist. Ikke snakk ham etter munnen i redsel for å miste ham. Tør å stille krav, tør å kjenne på det at du faktisk ikke har fortjent noen silent treatment.

Og når jeg sier "tør å sette krav osv", mener jeg selvfølgelig ikke at du skal tappe med pekefingeren i bordet mens du ramser opp dine kriterier og preferanser. Men jeg tror at man (les: i alle fall jeg) i slike situasjoner blir veldig redd for å si noe feil, å virke kravstor osv. Og da blir det gjerne feil - for alle. Jeg gjorde det med enkemannen. Jeg sa ting som jeg ikke mente om vår fremtid fordi jeg visste det ville være viktig for ham hvis vi skulle gå videre over i Et Seriøst Forhold. Selv om jeg visste at det ville være galt/umulig for meg å gjennomføre det av hensyn til meg og ikke minst ungene. Jeg gjorde meg selv så fleksibel og uproblematisk som mulig - jeg var rene gavepakken.

(Nå er ikke dette myntet på det med at du tenker at det faktisk er du som må bytte bosted. Hvis du har kommet frem til det (noe som faktisk er den eneste mulige løsningen, synes jeg), så er det bare bra at akkurat det blir formidlet. Jeg mener sånn mer generelt. Det der med å bli for fleksibel og dermed utro mot seg selv.)

Men fortell ham for eksempel at det som skjer nå på ingen måte er greit for deg. At du ikke skjønner hva som skjer. At du falt av et sted. At du blir forvirret. Pokker ta, det skulle da bare mangle at du ikke er lei deg og forvirret nå.

Lykke til!

Jeg tror det ordner seg - han virket jo oppriktig interessert.

Og ordner det seg ikke - vel, da er det nok en mening med det også.

Ja, jeg vet - lett å si. Men det er sant. Tror jeg. (Uten å mene å blande inn skjebnen eller høyere makter osv. Men jeg tror at det ganske sikkert finnes flere veier på kartet vårt som er riktige, ellers ville det bare vært teit. Så viser det seg at du er på en blindvei, vil en annen vei åpenbare seg senere.)

Ganske rart og nesten litt komsik å se meg skrive dette, for jeg er mildt sagt desillusjonert. Og tror - helt oppriktig - at jeg forblir singel i all evighet. Og ikke for det gjør noe egentlig. Jeg synes bare det er vondt og dumt alt det andre uansett.

[Emile]

Sånn er det bare. Veldig bra oppsummert, Ellevill. Det er jo ikke satt noe punktum enda, men det at han sier "hvis du vil" når ALT du vil er å snakke, er jo litt..

Jeg hadde også vært redd for at det vil bli kleint, så jeg hadde nok ikke ønsket han inn i huset mitt, hvis jeg hadde vært så knekt som du er nå. Tror jeg ville gitt han en sjanse til å rette opp på en eller annen måte, ved at han tar iniativ til noe og/eller imøtekommer deg på en annen måte. (Ikke at man ikke skal vise svakhet, men dere er på et så tidlig stadium, så...dessuten virker han ikke å være helt der.)

Ta minutt for minutt.

[Gjest Miss O'Hara]

Mye klokt fra Ellevill her

Veldig enig i at den andre må vite hvordan man har det, og sånn, men jeg tenker også (ut fra egen erfaring) at hvis en reaksjon er veldig i ens eget hode (det er den ofte, noen ganger er man bare ute å kjøre) så kan det bli en smule vanskelig for den andre parten å forholde seg til omfanget av det. Hvis han nå mener at alt er som før og tror dere er on track, så vil en massiv tsunami med egen angst bli rimelig forvirrende. Men selvfølgelig, denne ubalansen i hvordan situasjonen oppleves vil jo ikke være god i lengden uansett.

Og så vil jeg gjerne si noe annet, og det er at man noen ganger HAR so much on your plate at det kan være vanskelig å si fra - og når du egentlig HAR sagt fra, og forventer at det blir forstått fordi du uttrykker deg så tydelig du bare kan, og du likevel blir bedt om mer... noe du blir når andre trenger mer av deg, uansett hvor mye hensyn den andre tar, så blir det jo til slutt lettere å kutte ut. Og noen ganger kan man bry seg så mye om noen at man ikke orker å si ting man vet vil skuffe den andre. Har du ikke mer akkurat nå så har du ikke mer akkurat nå. Take me or leave me. Og det er ikke bare han som skal si hvor mye han orker, kanskje det ville være på sin plass om Tornerosa var den som sa "dette orker jeg ikke".

Jeg synes det høres ut som om du er i akutt krise, og burde få hjelp til å komme gjennom dette. Uansett hva som er fakta her om forholdet, så er du på et sted nå som du ikke har kontroll på eller oversikt over for egen del, og det er verken du eller andre tjent med. Så vondt skal du ikke behøve å ha det.

[Emile]

Mitt inntrykk er at denne mannen har hatt fatet fullt helt fra starten av, og at det ikke har hindret ham i å være flørtende, bekreftende og på nett. Nå har han ramla av lasset, helt eller delvis, av uvisse grunner. Han vet du er på trynet, men forteller deg ingenting.

Tornerosa, for alt du vet, hvis dere hadde fortsatt å møttes, så kan det godt hende at du om noen måneder syntes han er en stor dust. Du kjenner ham jo ikke så godt enda?

Vinglepettere har jeg også vært borti, og fy fader så vondt. Fra kos til sorg på en dag. Sitter igjen som et stort spørsmålstegn - var det bare jeg som syntes at vi hadde det så fint!?!

Jeg håper også at det ordner seg, men synes det virker fjernt nå. Sorry.

[Lovebird]

Følger med. Håper du får snakket med Mmannen idag

[Molo]

Krysser fingre & tær for at alt løser seg!

[Tornerosa]

Setter stor pris på innleggene deres. Jeg er bare så uendelig sliten av å undre og fundere og analysere og tenke nå, jeg kommer ingen vei. Samtidig kan jeg ikke unngå å undre, fundere, analysere og tenke, heller.

Jeg har fått nye innspill i helga, innspill fra folk som kjenner Mmannen, og hvem vet, kanskje har de rett i mye av det de sier. Men uansett hva som er årsaken til dette, uansett hvorfor, så er det en tragedie for meg om dette strander her.

Jeg kan i hvertfall ikke for mitt bare liv forstå at dette vil kunne gå videre, for i såfall er oppførselen hans totalt uforståelig.

Én ting vet jeg, han er ingen vinglepetter. Jeg har knapt kjent en så lojal person, og da snakker jeg ikke om ham og meg. Jeg vet mye om ham fra tredjepersoner. Han er ingen vingle. Men han er et brent barn, han har sine erfaringer, og hans reaksjonsmønstre nå er kanskje ikke noe mysterium. Jeg skjønner at ting blir vanskelig å forstå for andre (dere). Men én ting er jeg enig i: Det er en umoden og litt feig ting å ikke komme på banen og legge kortene åpne, så åpne som han er i stand til.

Jeg får bare vente. Det kan ta mange dager enda, før han kommer.

[Tornerosa]

Og - jeg skal sørge for at det ikke blir noen meltdown når han kommer hit. Jo, han kommer nok til å forstå at dette har gått inn på meg. Men jeg er ganske bevisst på å ikke forkludre en eventuell fortsettelse.

Tror også jeg unngår gavepakke-strategien, men jeg kommer til å være ganske ærlig. Ikke for mange ord, men et klinkende klart budskap.

Barna er hjemme, jeg merker at vi er i totalt forskjellige sfærer akkurat nå. Jeg føler at de bare er i veien for meg. Men det viser jeg selvfølgelig ikke, jeg er en verdensmester i å ta meg sammen. Lang trening.

Jeg har fått ettertrykkelig beskrevet idyllen hos pappa og nydame. "Om fem år skal X og jentene hennes og vi to på jentetur til New York".

Jeg har en vanvittig kink i nakken som ikke lar meg snu på hodet. Iskald på hender og føtter. Og selvfølgelig null matlyst. Jadda.

[Tornerosa]

Innom som snarest før neste post ute.

Jeg vet to ting. Jeg er 99.8% sikker på to ting:

1) Han har vært dønn ærlig i alt han har sagt og gjort. Noe annet er umulig. Jeg føler meg helt sikker. Må selvfølgelig ta høyde for at ting kan ha kjølnet for ham den senere tiden, men det rimer heller ikke helt. I hvertfall vet jeg at han ikke har bedrevet spill. Garantert.

2) Jeg har ikke gjort noe galt. "Galt". Det kan ikke være mine handlinger eller utsagn, eller mangel på handlinger eller utsagn, som har ført oss hit. Jeg føler meg helt sikker på at jeg ikke har gjort noe feil.

[Gjest Miss O'Hara]

Du har nok helt rett i begge deler, tror jeg.

Krysser fingre for at det er tilstrekkelig for dere begge, i denne fasen.

[Tornerosa]

Ja, jeg tror også det. Det står ganske klart for meg etter helgen, etter samtalene med dem som kjenner ham. Selv om de også bare tror og mener.

Som jeg gruer meg til denne kvelden. Og morgendagen, og neste dag. Jeg synes det er en pine. Jeg savner noe så vanvittig.

Han kan komme til å si, "det er for tidlig for meg", "jeg er ikke i stand til å involvere meg", "det er for mye for meg nå, jeg har ikke rom for denslags følelser".

Og da kan jo ikke jeg si stort.

[Tornerosa]

Hvordan får man tiden til å gå, når minutter føles som timer?

[Tornerosa]

Han er pålogget på FB. Men jeg vil ikke risikere at han snakker til meg. Det ville vært så utilfredsstillende. Sannsynligvis er han på jobb, iom at han ellers kun har tilgang fra mobil for tiden. Han ville ikke stått pålogget så lenge om han var inne fra mobilen. Han er nok på jobb. Han må ha hatt tid til å lese mailen min enda en gang. Håper han leser slutten på setningene, også. At han forstår hva som faktisk står der.

Det er uutholdelig ensomt her, det føles som om jeg er det siste mennesket på jorden.

[Tornerosa]

Se der, ja.

bra dag? på Xxx på vei fra Xxx. prøvde å chatte m deg men du forsvant

Jeg rakk ikke å se at han prøvde, jeg bare skyndte meg å logge av. Jeg vet ikke om jeg greier å chatte med ham. Hva skulle kommet ut av det? Logge på igjen, snakke til ham? Eller spare alt til Den Store Praten? For hva kan vi få ut av en kort chat? Ca. ingenting.

[Ellevill]

Nei, jeg vet ikke jeg, men siden han spør om du har en bra dag og vil chatte på FB, kan vel ikke det ha gått opp for ham hva slags (oppløst) tilstand du er i nå. Det der virker jo som en rimelig dagligdags beskjed?

Svar ham, da!

[Tornerosa]

Jeg tror han vet veldig godt at dette går inn på meg. Han er ingen chatter, jeg er redd for at jeg etterpå ville sitte igjen og kjenne på...ubehag. Like uforløst som før, om ikke verre. Jeg skal svare ham, men på meldingen, ikke på chatten. Nå er han ikke pålogget, heller.

Tror vi må ta dette ansikt til ansikt, det henger for tydelig mellom oss, det ville blitt bare rart å skulle snakke daglig pjatt på chat. Tror jeg. Hvem vet. Ikke jeg.

[Kosemose]

Enig med kloke Ellevil. Også vil jeg bare si at jeg tenker på deg, å ha det som du har det nå er så fælt

[Tornerosa]

Kanskje burde jeg ha snakket med ham, men jeg tror ikke det. Akkurat nå var det nok for meg å vite at han tok kontakt. Jeg er ganske sikker på at en haltende samtale på chat i et par minutter ikke ville endret noe som helst, jeg ville beskytte meg selv mot den. Nå har jeg skrevet i stedet, bare litt om dagen min og om at jeg håper at installeringen i ny bolig går bra. En snill og hyggelig og ufarlig mail.

[Tornerosa]

Som jeg sender før jeg legger meg.

Ingen etterspørring av når han får til å komme. Ingenting om at jeg sliter. Ingenting om at jeg savner.

[Tornerosa]

Nei, jeg vet ikke jeg, men siden han spør om du har en bra dag og vil chatte på FB, kan vel ikke det ha gått opp for ham hva slags (oppløst) tilstand du er i nå. Det der virker jo som en rimelig dagligdags beskjed?

Det er nettopp dét, beskjeden er så dagligdags at den lukter muffens. Det er ikke likt ham å bare komme med en sånn dagligdags greie uten noe mer. Jeg vet at han vet. Jeg vet at han vet at jeg vet at han vet.

Føler meg skikkelig patetisk som skriver slik om dette, her. Men det driter jeg i akkurat nå. Bær over med meg.