Reservefar? Nei har ikke lyst :/

[Gjest Fair Sebastian]

Hei!

Jeg har møtt ei hyggelig jente som er litt eldre enn meg. Hun har barn fra tidligere forhold. Hun er veldig, veldig pen og veldig grei, og vi fant raskt tonen.

Her er problemet: ut fra signalene hun gir så merker jeg at hun er veldig lei av å være singel og bo i en liten leilighet med to barn. Hun vil finne en kjekk mann med god inntekt (meg) og leve lykkelig sammen i en stor kåk med masse plass. Det jeg merker, er at jeg ikke har lyst til å bli reservepappa. For å være helt ærlig med meg selv så vil jeg egentlig ikke ha noe forhold i det hele tatt nå.

Vi har ikke kjent hverandre så lenge, 2-3 dager, men vi har allerede rukket å bli temmelig intime, om dere skjønner hva jeg mener. Jeg merker på henne at bekjentskapet vårt gjør henne lykkelig, og at hun kanskje tenker at nå har hun funnet billetten ut av tilværelsen som alenemor. Eller noe i den retning. Og jeg synes så synd på henne, for jeg synes virkelig at hun fortjener mye mer enn det hun har nå.

Hvordan kan jeg, på en måte som ikke gjør henne trist, fortelle henne at jeg ikke vil ha et forhold? (desto mindre bli reservefar)

[Tabris]

Hvis hun føler det slik du beskriver, så er det ingen måte du kan si det til henne på som ikke vil gjøre henne trist. Men du må si ifra så fort som mulig, så du ikke gir henne falske signaler.

[Rosalie]

Dere har kjent hverandre i 2-3 dager. Dropp kontakten med henne, da, vel. Et bekjentskap som har vart så kort tid er ikke noe tap å miste.

[AnonymBruker]

Du er jo morsom da. Kjent henne kun få dager og snakker om reservefar.

Er jo bare å si at du faktisk ikke er interessert i et forhold for tiden. Den er jo fair nok.

Synes det er greit at du backer ut for hun er ikke tjent med deg. Du stigmatiserer aleneforsørgere og tror at de kun er på jakt etter en som tjener bra og kan dele ansvaret for ungene med deg.

[Gjest kommuni]

Hvis hun føler det slik du beskriver, så er det ingen måte du kan si det til henne på som ikke vil gjøre henne trist. Men du må si ifra så fort som mulig, så du ikke gir henne falske signaler.

Enig. Det er en ærlig sak å ikke ville bli reservefar, det er en ærlig sak å ikke ønske et forhold men det må kommuniseres ut så fort som mulig så hun får et valg, og vet hva hun har å forholde seg til.

[AnonymBruker]

Du er jo morsom da. Kjent henne kun få dager og snakker om reservefar.

Er jo bare å si at du faktisk ikke er interessert i et forhold for tiden. Den er jo fair nok.

Synes det er greit at du backer ut for hun er ikke tjent med deg. Du stigmatiserer aleneforsørgere og tror at de kun er på jakt etter en som tjener bra og kan dele ansvaret for ungene med deg.

Nei, han har rett, du tar feil. Så klart ingen har lyst til å bli reservefar/stemor eller hva det nå enn er PK å kalle alt dette med vi-dine-våre-mine-alles barn. Er du så dum at du velger å få barn når forholdet ikke tåler det, og du ikke er villig tilå kjempe over e kneik som godt kan vare flere år, så er det bare å teipe sammen beina. Andre mennesker har ikke noe forhold til andres barn, og ingen andre enn foreldre (og evt besteforeldre) synes at podene til ei dame er noe positivt, og nei, deres unger er ikke an gave tl verden, eller det mest spesielle som har hendt menneskeheten siden ursuppa fikk art på seg.

Som et normalt oppegående menneske så er TS interessert i dama, ikke ungene, alenemortilværelsen eller tanken på juleferie på familierom. Når dama/mannen absolutt måtte ha barn, uten at de satset på forholdet til barnefar/mor, så må de innse at ungene er en last. De vil begrense hvem som orker å engasjere seg i dem, og hvem som i det hele tatt vil ha noe med ungene å gjøre. Det er mennesket folk vil ha, ikke 2.4 avkom, skilsmisser og husoppgjør.

[Gjest Fair Sebastian]

Tusen takk for alle svar, jeg får ta en prat med henne og gjøre det klart for henne hvordan jeg føler. Det kommer kanskje til å bli ubehagelig, men det er en lav pris for meg å betale sammenlignet med hvor knust hun kunne blitt hvis jeg hadde latt meg rive med.

Det var forøvrig ikke meningen å stigmatisere en gruppe, jeg prøvde bare å beskrive det jeg har oppfattet at hun tenker og føler. Jeg har meget stor respekt for alenemødre som henne, og ønsker henne alt det beste!

[AnonymBruker]

Nei, han har rett, du tar feil. Så klart ingen har lyst til å bli reservefar/stemor eller hva det nå enn er PK å kalle alt dette med vi-dine-våre-mine-alles barn. Er du så dum at du velger å få barn når forholdet ikke tåler det, og du ikke er villig tilå kjempe over e kneik som godt kan vare flere år, så er det bare å teipe sammen beina. Andre mennesker har ikke noe forhold til andres barn, og ingen andre enn foreldre (og evt besteforeldre) synes at podene til ei dame er noe positivt, og nei, deres unger er ikke an gave tl verden, eller det mest spesielle som har hendt menneskeheten siden ursuppa fikk art på seg.

Som et normalt oppegående menneske så er TS interessert i dama, ikke ungene, alenemortilværelsen eller tanken på juleferie på familierom. Når dama/mannen absolutt måtte ha barn, uten at de satset på forholdet til barnefar/mor, så må de innse at ungene er en last. De vil begrense hvem som orker å engasjere seg i dem, og hvem som i det hele tatt vil ha noe med ungene å gjøre. Det er mennesket folk vil ha, ikke 2.4 avkom, skilsmisser og husoppgjør.

Ojojojoj...du har noen runder igjen med livserfaring, ser jeg. Lykke til videre!

[AnonymBruker]

Ojojojoj...du har noen runder igjen med livserfaring, ser jeg. Lykke til videre!

Hehe, plenti her! Og et kjapt blikk rundt deg forteller deg samme historie; det er mer sjelden at barn har begge foreldre i samme hus, sammenlignet med de som har mine-dine-våre, kjærester, ekser og stefamilier å forholde seg til. Har vært flere tråder her på KG hvor alenemødre ikke skjønner hvorfor nye partnere ikke liker gullungene ders, ikek tar initiativ og tilslutt dropper dem. Og mange barn som nå har blitt voksne, som så inderlig skulle ønske at foreldrene hadde kjempet i mer enn 18 måneder.

Skjønner at aleneforeldre blir desperate, men hvorfor folk som TS da skal dras inn i et univers han aldri har bedt om er uforståelig. Det var dama, og ikke andres avkom, som fascinerte. Det er ingen automatikk i hverken ansvar, deltagelse eller anerkjennelse. Kompromisser må alltid forekomme, men når du gifter deg/blir partnere og produserer avkom på helt feil grunnlag, så er det ikke institusjonen det er noe feil med, men årsakene bak de valgene som folk tar. Og at folk i dag ikke har samme ansvarsfølelse som før.

Hilsen en som velger å kjempe for de valgene som er tatt, selv om det er utrolig hardt til tider, men velger å komem seirende ut av det, ikke tapende. Om som ikke forventer at andre skal tilpasse seg mine tabber, og redde meg ut/inn av forhold.

[AnonymBruker]

Hehe, plenti her! Og et kjapt blikk rundt deg forteller deg samme historie; det er mer sjelden at barn har begge foreldre i samme hus, sammenlignet med de som har mine-dine-våre, kjærester, ekser og stefamilier å forholde seg til. Har vært flere tråder her på KG hvor alenemødre ikke skjønner hvorfor nye partnere ikke liker gullungene ders, ikek tar initiativ og tilslutt dropper dem. Og mange barn som nå har blitt voksne, som så inderlig skulle ønske at foreldrene hadde kjempet i mer enn 18 måneder.

Skjønner at aleneforeldre blir desperate, men hvorfor folk som TS da skal dras inn i et univers han aldri har bedt om er uforståelig. Det var dama, og ikke andres avkom, som fascinerte. Det er ingen automatikk i hverken ansvar, deltagelse eller anerkjennelse. Kompromisser må alltid forekomme, men når du gifter deg/blir partnere og produserer avkom på helt feil grunnlag, så er det ikke institusjonen det er noe feil med, men årsakene bak de valgene som folk tar. Og at folk i dag ikke har samme ansvarsfølelse som før.

Hilsen en som velger å kjempe for de valgene som er tatt, selv om det er utrolig hardt til tider, men velger å komem seirende ut av det, ikke tapende. Om som ikke forventer at andre skal tilpasse seg mine tabber, og redde meg ut/inn av forhold.

Jeg sier det igjen... Oi oi oi!

Dette blir bare så naivt og dumt at jeg har ikke ord. Forresten - hva med "gullungene" til mennene? For hver kvinne som ikke har en mann til sine barn, finnes det også en mann, vet du.

Eller - glem det. Jeg orker ikke å diskutere dersom dette er utgangspunktet ditt.

[Gjest Thefainter]

Hvordan kan jeg, på en måte som ikke gjør henne trist, fortelle henne at jeg ikke vil ha et forhold? (desto mindre bli reservefar)

Det er da bare å droppe kontakten, og ikke kaste bort tiden hennes.

[Gjest Junipus]

Det er ikke fint å droppe kontakten. Det er bedre å si ifra istedet. Være ærlig. Jeg hadde iallefall foretrukket det. Det vil gi et mye bedre inntrykk av deg, for tro meg. Hun vil skjønne og forstå det om du bare kutter kontakten. Vi damer er ikke så dumme... Og da vil hun sitte igjen med et veldig dårlig inntrykk av deg. Kjedelig for henne da, å sitte og vente på meldinger eller lyd ifra deg fordi dere hadde en så fin tone og hun sitter der sikkert som et spørsmålstegn og lurer på hva som skjedde før hun innser at du er feig og bare kutter kontakten slik. Nei, si ifra - dere er voksne mennesker og burde kunne snakke om det. Selv om det har gått bare 2-3 dager så kan det bety noe for henne for det. Ærlighet varer lengst.

[AnonymBruker]

Forresten - hva med "gullungene" til mennene? For hver kvinne som ikke har en mann til sine barn, finnes det også en mann, vet du.

Det sier seg jo selv, og det er jo fritt frem for kvinner å unngå menn med barn også. At de i større grad velger å få barn med menn med flere "kull" er jo deres sak.

Jeg reagerer også litt på hersketeknikken her, alle som har andre verdier enn dere er "uerfarne, unge og naive". Hvorfor er det ikke greit å ha tatt ett valg om at man ikke vil bli steforelder?

[Antlers]

Det sier seg jo selv, og det er jo fritt frem for kvinner å unngå menn med barn også. At de i større grad velger å få barn med menn med flere "kull" er jo deres sak.

Jeg reagerer også litt på hersketeknikken her, alle som har andre verdier enn dere er "uerfarne, unge og naive". Hvorfor er det ikke greit å ha tatt ett valg om at man ikke vil bli steforelder?

Jeg er egentlig ganske enig med deg, selv om du sier det på en litt brutal måte. Det er ofte slik at man velger kjærester som har barn fra før av på tross av at de har barn, nettopp fordi man liker vedkommende så godt. Barna er et slags vedheng som man skulle ønske ikke var der. MEN (stort men her, ja) - det utelukker jo ikke at man kan få et godt forhold til barna over tid, og til slutt se på dem som en naturlig del av familien. For min del kunne jeg aldri datet en som hadde barn fra før av, fordi jeg føler at vedkommende da er oppbrukt på en måte. Høres sikkert fælt ut, men det er slik jeg føler det.

[Gjest Gjest]

Jeg reagerer også litt på hersketeknikken her, alle som har andre verdier enn dere er "uerfarne, unge og naive".

Det er da ikke hersketeknikk. Det er livets sannhet. Når man blir eldre ser man gjerne ting på en annen måte. Skjønner godt at unge folk ikke vil han andres barn. Men for meg som er godt voksen har jeg aldri møtt det problemet, snarere tvert imot - de jeg dater tar selv kontakt med mine barn!

[Kamikatze]

Ute i naturen er det ikke uvanlig at hannen dreper andres avkom, før han parer seg. Så det er ikke bare menneskemenn som ikke er så veldig gira på å fostre andre menns etterlatenskaper.

[Piper]

Dere har ikke kjent hverandre så lenge, og det er lettere å avslutte det nå enn senere. Det skylder du både deg selv og henne. Dere to ønsker to vidt forskjellige ting, og da må dere finne en person som kan gi dere det.

Hun blir sikkert litt lei seg, men det går nok fort over siden dere ikke har kjent hverandre mer enn i noen dager.

[Gjest Plainview]

Jeg sier det igjen... Oi oi oi!

Dette blir bare så naivt og dumt at jeg har ikke ord. Forresten - hva med "gullungene" til mennene? For hver kvinne som ikke har en mann til sine barn, finnes det også en mann, vet du.

Eller - glem det. Jeg orker ikke å diskutere dersom dette er utgangspunktet ditt.

Ja vel, hvis det er så naivt og dumt burde det da være såre enkelt å skrive et par linjer for å lede vedkommende på vei?

Har selv vært borti problemstillingen til TS, og har stort sett benyttet meg meg av gradvis å ta mindre kontakt, heller enn å ta en "alvorsprat". Å bare kutte kontakten tvert får jeg meg ikke til å gjøre, men føler heller ikke at jeg skylder noen jeg har kjent i underkant av en uke noen større forklaring. Om det da ikke har vært særdeles nært iløpet av disse dagene, mer enn "bare sex" altså, men da ville også en muntlig avklaring blitt mer naturlig. Skulle det først ha klaffet såpass godt med oss, hadde jeg nok ikke hatt noe imot å ta med et par unger på lasset og heller bare gått for dama, men ser jo ikke ut som om TS er helt der.

Synes det er greit at du backer ut for hun er ikke tjent med deg. Du stigmatiserer aleneforsørgere og tror at de kun er på jakt etter en som tjener bra og kan dele ansvaret for ungene med deg.

Ja klart, en alenemor med middels-lav inntekt som såvidt får endene til å møtes bryr seg nok ikke i det hele tatt om mannens forsørgerevne .... men ikke at det er noe forferdelig galt i det egentlig, de ønsker vel naturlig nok at ungene og dem selv skal få ha et best mulig utgangspunkt.

Merkelig nok har jeg fra tid til annen fundert på, at om jeg ikke skulle finne "kjærligheten" (jeg ser vel mer og mer at jeg ikke har evnen til å bli skikkelig forelsket lenger), at jeg rett og slett frivillig kunne gått inn i et slikt "hjelpeforhold" med en ok kvinne der jeg vet at det er forsørgerevnen min som er mest ettertraktet. Jeg har ingen interesse av å sette barn til denne verden selv, så hvorfor ikke hjelpe noen som allerede er her? Men det blir jo en annen diskusjon igjen...

[Frøysa]

Nei, han har rett, du tar feil. Så klart ingen har lyst til å bli reservefar/stemor eller hva det nå enn er PK å kalle alt dette med vi-dine-våre-mine-alles barn. Er du så dum at du velger å få barn når forholdet ikke tåler det, og du ikke er villig tilå kjempe over e kneik som godt kan vare flere år, så er det bare å teipe sammen beina. Andre mennesker har ikke noe forhold til andres barn, og ingen andre enn foreldre (og evt besteforeldre) synes at podene til ei dame er noe positivt, og nei, deres unger er ikke an gave tl verden, eller det mest spesielle som har hendt menneskeheten siden ursuppa fikk art på seg.

Som et normalt oppegående menneske så er TS interessert i dama, ikke ungene, alenemortilværelsen eller tanken på juleferie på familierom. Når dama/mannen absolutt måtte ha barn, uten at de satset på forholdet til barnefar/mor, så må de innse at ungene er en last. De vil begrense hvem som orker å engasjere seg i dem, og hvem som i det hele tatt vil ha noe med ungene å gjøre. Det er mennesket folk vil ha, ikke 2.4 avkom, skilsmisser og husoppgjør.

Tja.. Tror nok ikke det gjelder alle.

I nær familie av meg er det ei dame med to barn fra tidligere forhold, og den nye kjæresten forguder ungene hennes. Han adopterer dem gjerne dersom noe skulle skje med denne kvinnens tidligere samboer, og behandler ungene med stor respekt og er mer en pappa for dem enn deres biologiske pappa. Dette paret har nå fått et nytt barn sammen, og han er veldig opptatt av å behandle dem likt - og han syns alltid det er tomt og kjipt når de andre ungene er borte. Så unntak finnes det... Og godt er det

[Gjest regine]

Jeg skjønner ikke problemet det virker som en del har med å godta at mange/noen IKKE ønsker forhold til noen med barn fra før. Det må da være helt greit. Vi har alle mer eller mindre uttalte preferanser på andre områder og barn/ikke barn er vel bare en sånn.

Ts bør likevel ha en viss anstendighet - og ikke bare droppe dama. Samtidig: de har kjent hverandre noen dager - hvor alvorlig har det egentlig rukket å bli?!?!