Singel og frustrert

[Steinar40]

Jeg tror at nettopp fordi man er opptimistisk så har man det bedre,man blir ikke opptimist av å være lykkelig, men man er blir lykkelig av å være opptimist.

vel, kanskje ikke så enkelt, men jeg tror det hjelper, i allefall.

Litt sånn høna og egget problematikk dette - hvem kom først

Blir man lykkelig av å være optimist, eller blir man optimist av å være lykkelig?

[AnonymBruker]

Burde ikke du da prate litt med noen fornuftig person slik at du kanskje slapp mye av disse vonde følelsene dine?

Det har jeg da gjort, og gjør av og til, men verken psykologer eller annet helsepersonell kan trylle.

[waco]

Jeg tror du har skjønt det!!

Trives man ikke i sitt eget liv, vil man aldri trives med en annen.

Ingen kan gjøre deg "complete".

Men vi jenter er desverre flesket opp på eventyr hvor prinsen kommer og redder oss fra dyp søvn eller ensomhet og dermed blir vi gående og vente.

VI tror at nå HAN kommer - da starter livet...

Det er feil.

Livet - Det er HER og NÅ det!

Bra observert krill, bra observert. Mange av de andre kvinnene på tråden her blir jo frustrerte og nærmest sinte når de forstår det at å ønske seg en hel masse ting man aldri kan oppnå, dvs leve i fremtid som enda ikke har skjedd, ikke akkurat er den raskeste vei til lykke, men prøv å forklar dem at livslykke er veldig veldig subjektivt anlagt, og hver enkel må forsøke å finne sin lykke. Noen gjør det ved å tro på eventyr. Men å fortell og de blir skikkelig sure, begynner å snakke om en universiell sannhet, at man prater for alles vegne!

Det er lett å forstå at lykke er subjektivt. Forestill deg at man overlever flommen i pakistan, skal man da være dritdeprimert over og ha mistet alt man eier eller skal man være storfornøyd og kjempelykkelig over at man har overlevd? Eller kan man være begge deler kanskje?

Nei ikke i deres øyne, da handler det om følelsen av å være forelsket, følelsen av å ha det sånn som dem på tv, og de i romanene, - selv om jeg sikkert gjentatte ganger har forklart det at romantiske komedier på film har like stor relevans til virkeligheten som det en actionfilm har relevans til virkeligheten.

Skal jeg sammenligne meg med bruce willis i die hard 3? For jeg vil ikke i die hard 1, den hvor han må tråkke på glassskår barbent. Altså, - jeg velger meg noen filmer, - spiderman og darth vader, - dere finner noen filmer for eksempel knock up og en eller annen film, og så sammenligner vi hvor mye hver filmhar med virkeligheten, - altså hvor mange linjer dialog man har får man hr sex,og hvor mange linjer dialog man har før man gifter seg, - gutt møter jente, - de forelsker seg, - som regel må jenta velge mellom to gutter, - masse krangler, - enda mer drama, - en skikkelig gresk familietragedie verdig, - og tilslutt gifter dem seg.

Ingen filmer om skillsmisser lengre, fordi det er jo så syttitalls, idag handler det om kapitellet om lykke, ikke fortellingen før eller etter. Kun fra det øyeblikket jente treffer på gutt, og ender opp lykkelige. Jeg tror disney står bak en del av filmene?

På tv så har jo skuespillerne filmmusikk for å vise forelskede par, det er i virkeligheten opptak gjort med manuskript og regissør, mange mennesker er involvert i å skape filmfantasier som kan ligge i menneskers hode. Det er en måte å manipulere mennesker på, og en måte å underkaste mennesker. Å styre andre med å lage film er skikkelig dårlig gjort med tanke på at en hel rekke kvinner går rundt å sammenligner sine egne liv med tvfilmer og aldri kan bli lykkelige av denne årsak, og dermed hele sitt liv skal drive å søke etter trøst.

Jeg leste et sted at en eller annen øy i kos hadde fått kjempeomsetning pga en mama mia film, og jeg sa til meg selv, jøje jøje meg, er det mulig for bransjen å være så utspekulert?

Hadde han copperfield rett, han eksen til clauda schiffer som mente at verden vil bedras?

Endret 11. oktober 2010 av waco

[waco]

Det flotte med disney er at den forandrer på virkeligheten.

Dere husker quismando fra ringeren i notre dame? I romanen skrevet av victor hugo dør esmeralda fordi hun blir hengt, presten hopper fra et kirketak, og quismando skjelett blir funnet trehundre år senere omfavnet skjelettet til esmeralda.

I tegnefilmen til disney så går ridderen, esmeralda og quismondo lykkelige og glade sammen ned mot solnedgangen.

Det jeg synes er rart, - er at dere vil heller hengi dere til den siste utgaven i stedet for å lese historien slik som den er. Omskrivninger av virkeligheten gjør dere lykkelige, merkelig merkelig får en si...

[Becka]

Litt sånn høna og egget problematikk dette - hvem kom først

Blir man lykkelig av å være optimist, eller blir man optimist av å være lykkelig?

Ved nærmere ettertanke så vet jeg ikke helt.. Men, ikke alle får lykken "servert", men jeg har tro på at man kan jobbe seg, om ikke super lykkelig, så kan man i allefall jobbe seg til et gladere liv. Og her kommer optimisten inn i bildet.

Men de som er optimister, har gjerne ikke vært det hele livet, men har kanskje opplevd noe som har fått dem til å verdsette livet på en annen måte enn før, for.eks.

Nå ble dette plutselig en tråd om lykke.... He he..

Jeg er jo bare singel og frustrert! Men jeg er ikke lenger så frustrert over å være singel.. Har roet seg litt igjen nå. Perioden er over! :gjeiper:

[Becka]

Bra observert krill, bra observert. Mange av de andre kvinnene på tråden her blir jo frustrerte og nærmest sinte når de forstår det at å ønske seg en hel masse ting man aldri kan oppnå, dvs leve i fremtid som enda ikke har skjedd, ikke akkurat er den raskeste vei til lykke, men prøv å forklar dem at livslykke er veldig veldig subjektivt anlagt, og hver enkel må forsøke å finne sin lykke. Noen gjør det ved å tro på eventyr. Men å fortell og de blir skikkelig sure, begynner å snakke om en universiell sannhet, at man prater for alles vegne!

Det er lett å forstå at lykke er subjektivt. Forestill deg at man overlever flommen i pakistan, skal man da være dritdeprimert over og ha mistet alt man eier eller skal man være storfornøyd og kjempelykkelig over at man har overlevd? Eller kan man være begge deler kanskje?

Nei ikke i deres øyne, da handler det om følelsen av å være forelsket, følelsen av å ha det sånn som dem på tv, og de i romanene, - selv om jeg sikkert gjentatte ganger har forklart det at romantiske komedier på film har like stor relevans til virkeligheten som det en actionfilm har relevans til virkeligheten.

Skal jeg sammenligne meg med bruce willis i die hard 3? For jeg vil ikke i die hard 1, den hvor han må tråkke på glassskår barbent. Altså, - jeg velger meg noen filmer, - spiderman og darth vader, - dere finner noen filmer for eksempel knock up og en eller annen film, og så sammenligner vi hvor mye hver filmhar med virkeligheten, - altså hvor mange linjer dialog man har får man hr sex,og hvor mange linjer dialog man har før man gifter seg, - gutt møter jente, - de forelsker seg, - som regel må jenta velge mellom to gutter, - masse krangler, - enda mer drama, - en skikkelig gresk familietragedie verdig, - og tilslutt gifter dem seg.

Ingen filmer om skillsmisser lengre, fordi det er jo så syttitalls, idag handler det om kapitellet om lykke, ikke fortellingen før eller etter. Kun fra det øyeblikket jente treffer på gutt, og ender opp lykkelige. Jeg tror disney står bak en del av filmene?

På tv så har jo skuespillerne filmmusikk for å vise forelskede par, det er i virkeligheten opptak gjort med manuskript og regissør, mange mennesker er involvert i å skape filmfantasier som kan ligge i menneskers hode. Det er en måte å manipulere mennesker på, og en måte å underkaste mennesker. Å styre andre med å lage film er skikkelig dårlig gjort med tanke på at en hel rekke kvinner går rundt å sammenligner sine egne liv med tvfilmer og aldri kan bli lykkelige av denne årsak, og dermed hele sitt liv skal drive å søke etter trøst.

Jeg leste et sted at en eller annen øy i kos hadde fått kjempeomsetning pga en mama mia film, og jeg sa til meg selv, jøje jøje meg, er det mulig for bransjen å være så utspekulert?

Hadde han copperfield rett, han eksen til clauda schiffer som mente at verden vil bedras?

Du skriver som du har funnet ut noe ingen av oss andre har skjønt..

Du høres ut som tanta mi, som skulle forklare meg da jeg var 12 år gammel at Leonardo Dicaprio var ikke var som jeg så i filmene... Ja, at film var film, virkeligheten noe helt annet. What??? Til og med som 12-åring skjønte jeg nok dette, men jeg gråt meg i søvn likevel over min store forelskelse. Men til din info Wacko, så gjør jeg faktisk ikke det lengre... Er blitt stor pike nå, som har fått sett den virkelige verden.. Om du leser mitt første innlegg, så er det jo rett og slett troen jeg har mistet, og jeg er frustrert over det. Jeg leser romaner og filmer spes når jeg er litt ekstra ensom, nettopp fordi jeg er singel. Jada, jeg kan ligge å drømme litt om den perfekte mannen, og nekter ikke for at jeg gjerne skulle hatt ham, men jeg vet jo han ikke finnes. Det jeg også lurer på om finnes, og som faktisk er det som gjør meg TRIST, er den ekte kjærligheten også.... Men nå har jeg gjentatt dette så mange ganger atte..

Har faktisk ikke lest noen innlegg her fra jenter som lever i noen drømmeverden -----> filmverden eller hva man skal kalle det.

MEN, når det er sagt, jeg heier på kjærligheten likevel. Og jeg bli glad når jeg hører historier som faktisk eksisterer i virkeligheten!

[Steinar40]

Ved nærmere ettertanke så vet jeg ikke helt.. Men, ikke alle får lykken "servert", men jeg har tro på at man kan jobbe seg, om ikke super lykkelig, så kan man i allefall jobbe seg til et gladere liv. Og her kommer optimisten inn i bildet.

Men de som er optimister, har gjerne ikke vært det hele livet, men har kanskje opplevd noe som har fått dem til å verdsette livet på en annen måte enn før, for.eks.

Skal jeg være helt ærlig så vet jeg ikke helt hva som gjør at noen blir optimister og andre pessimister (eventuelt realister).

Mye mulig at det er som du sier, altså at man opplever noe som setter livet i et nytt perspektiv og dermed blir mer optimist.

Men det spørs nok om ikke optimisme er delvis medfødt også. Jeg har litt det inntrykket.

Generelt er det vel i hvertfall sånn at man blir mer optimistisk av positive opplevelser og mer pessimistisk av negative opplevelser. Tenker jeg.

Nå ble dette plutselig en tråd om lykke.... He he..

Jeg er jo bare singel og frustrert! Men jeg er ikke lenger så frustrert over å være singel.. Har roet seg litt igjen nå. Perioden er over! :gjeiper:

Fordelen med sånne litt down-perioder i livet er at de ikke varer evig. Livet går som regel opp og ned og så opp igjen. Heldigvis

[Steinar40]

Det jeg også lurer på om finnes, og som faktisk er det som gjør meg TRIST, er den ekte kjærligheten også.... Men nå har jeg gjentatt dette så mange ganger atte..

Joda, ekte kjærlighet finnes den.

Men det betyr dessverre ikke at det alltid går som man håper på og drømmer om.

[Becka]

Skal jeg være helt ærlig så vet jeg ikke helt hva som gjør at noen blir optimister og andre pessimister (eventuelt realister).

Mye mulig at det er som du sier, altså at man opplever noe som setter livet i et nytt perspektiv og dermed blir mer optimist.

Men det spørs nok om ikke optimisme er delvis medfødt også. Jeg har litt det inntrykket.

Generelt er det vel i hvertfall sånn at man blir mer optimistisk av positive opplevelser og mer pessimistisk av negative opplevelser. Tenker jeg.

Fordelen med sånne litt down-perioder i livet er at de ikke varer evig. Livet går som regel opp og ned og så opp igjen. Heldigvis

Men vet du hva Steinar? Jeg syntes det var litt digg også med "perioden"! JA, jeg var singel og frustrert, og jeg hadde veldig lyst på en mann, ( men det lå kanskje mer fysisk ) men jeg syntes det var en deilig følelse samtidig som man er litt frustrert! Nå er perioden litt over igjen, og jeg syntes det er kjedelig...

Så ser du poenget?

[Becka]

Skal jeg være helt ærlig så vet jeg ikke helt hva som gjør at noen blir optimister og andre pessimister (eventuelt realister).

Mye mulig at det er som du sier, altså at man opplever noe som setter livet i et nytt perspektiv og dermed blir mer optimist.

Men det spørs nok om ikke optimisme er delvis medfødt også. Jeg har litt det inntrykket.

Generelt er det vel i hvertfall sånn at man blir mer optimistisk av positive opplevelser og mer pessimistisk av negative opplevelser. Tenker jeg.

Er ikke sikker på det jeg.

Det er tankene som styrer hvordan vi føler oss.

Negative hendelser kan bli snudd til noe positivt om du har den evnen. På samme måte som noe postitivt kan bli snudd til noe negativt. ( = en pessimist )

Men det er klart, folk er forskjellige, og, et brent barn er kanskje ikke særlig positiv, fordi det har blitt brent såpass mange ganger, at det ikke lenger har den evnen. Mistet all tro og håp...

[Steinar40]

Men vet du hva Steinar? Jeg syntes det var litt digg også med "perioden"! JA, jeg var singel og frustrert, og jeg hadde veldig lyst på en mann, ( men det lå kanskje mer fysisk ) men jeg syntes det var en deilig følelse samtidig som man er litt frustrert! Nå er perioden litt over igjen, og jeg syntes det er kjedelig...

Så ser du poenget?

Ja, men det er farlig å være forelsket i forelskelsen ... som man sier.

[Becka]

Ja, men det er farlig å være forelsket i forelskelsen ... som man sier.

Jeg tror ikke det er noe farlig med å ha en slik periode i det hele tatt. Det er ikke snakk om å være forelsket i forelskelsen heller. Men at man har en periode hvor man....lengter litt ekstra etter en mann. Jeg blir faktisk langt mer flørten også da, så hva er galt med det?

Enten så forstår du ikke hva jeg mener, eller så er vi bare helt uenige.

[Steinar40]

Jeg tror ikke det er noe farlig med å ha en slik periode i det hele tatt. Det er ikke snakk om å være forelsket i forelskelsen heller. Men at man har en periode hvor man....lengter litt ekstra etter en mann. Jeg blir faktisk langt mer flørten også da, så hva er galt med det?

Enten så forstår du ikke hva jeg mener, eller så er vi bare helt uenige.

Tja, kvinner og menn er vel ikke akkurat kjente for å forstå hverandre

Men på den annen side kan det også være en av fascinasjonene med kvinner. Oppførselen man ikke klarer å forstå.

[Strenge Frk.Gerd]

I mitt tilfelle vil jeg si at optimisme er en del tillært.

[Steinar40]

I mitt tilfelle vil jeg si at optimisme er en del tillært.

Må innrømme at jeg har litt vanskelig for å se hvordan man kan lære å bli optimist ...?

[Becka]

Må innrømme at jeg har litt vanskelig for å se hvordan man kan lære å bli optimist ...?

oppvekst har nok mye å si, for alt man blir og er selvsagt. Og det er jo noe som læres. Men alle som har gått i terapi eller KID-kurs, vet at man kan lære å tenke annerledes. Noen kan faktisk lære gå fra pessimist til optimist.

[Strenge Frk.Gerd]

Vel, dette er vanskelig å forklare på en forenklet måte uten å gå inn på visse detaljer.

Det er mange faktorer som har spilt inn.. Jeg har ikke lest meg opp på selvutvikling, så det er noe jeg har resonnert meg frem til.

Det har krevd en god del jobb og jeg har kommet ganske langt og kan egentlig se enorme forskjeller hvis jeg tenker over det.

Jeg var nok ganske grinete når jeg var yngre. Jeg hang meg opp i bagateller og negative ting, som egentlig ikke hadde noen konstruktiv funksjon.

Jeg kommer også fra en litt små uvanlig bakgrunn.. mulig at det kan telle inn på hvordan jeg har blitt slik..

Jeg vokste opp blandt ide-mennesker, romantikere, intellektuelle og kreative folk. Men dette var ikke folk som kun drømte. Mange av dem oppnådde drømmene.

Det var politikere, divaer, forfattere, kunstnere, musikere, filmskapere- som er kjente på verdensbasis. M.a.o deres drømmer er annerkjent av svært mange.

Så ble jeg født midt inni dette miljøet. Jeg ble flaskeforet på "kreativ tenkning". Jeg var et snålt snålt barn som interesserte meg mer for antikkens kultur og historie enn barbie.

Da jeg ble tenåringen tok jeg avstand til alt. Jeg gjorde mitt opprør med å bli mer A4. Jeg var misunnelig på alle som hadde hatt en normal oppvekst. Jeg var mye mye mer hissig da enn nå, mye mer oppfarende, og mye mer negativ og opphengt. Og ikke minst selvmedlidende.

Så døde samboern min, og to til av mine aller nærmeste iløpet av noen få år.. midt i et kaos hvor mange flere rundt oss døde på samme tid (tsunamier, bilulykker, kreft.. alt kom på en gang)

Så til sist døde min mor for et år siden.

Da min samboer døde ble jeg tvunget inn i den banen jeg fortsatt er i. Løsrivning fra alt jeg "ønsker" og alt jeg tror er rett og fornuftig. Nytenkning. Se muligheter og odds for mestring. Oppnå mestring. Innse harde sannheter om meg selv.. Sette ting i perspektiv, tenke kreativt, godta fakta, forsøke å jobbe mot en balanse mellom rasjonalitet vs følelser, impulser vs stabilitet og deres mest konstruktive funksjoner i div. situasjoner.

Være fokusert på å lære av erfaringene mine og ikke dvele ved dem på negative måter, fleksibilitet, ikke ta ting så alvorlig, fokusere på det som er positive og være takknemlig for det jeg har.

Og ikke minst: Ta en pause titt og ofte fra å være selvsentrert og fokusere litt bort fra meg selv og mitt og mine ting.

<-- dette var en rotete stikkordsform måte å forsøke å beskrive en prosess som kanskje har vart hele livet hehe.

Jeg har manipulert meg selv, kan man vel si.

Da sambo døde var jeg lammet av angst i en god periode, svært destruktivt lammet kan man si. Jeg hadde fått traumer p.g.a omstendighetene. Jeg kjempet meg ut av angsten ved ren skjær viljestyrke iløpet av veien til jobb på trikken, hvor jeg innså at nok var nok.. det lærte meg at jeg faktisk KAN lære meg selv alt jeg vil- med rett motivasjon, rett tankegang og nok innsats.

Jeg forsto også at livet er ikke forutsigbart, og det har ingen helt fullstendig gitte regler.

Jaja, dette ble langt og rotete.. og vi er jo langt off topic med alt dette.. men er svært engasjert i akkurat dette temaet merker jeg..

[Cannavaro]

Svært intreressant å lese det du skriver strenge frøken....

Du har fått mye livslærdom, på godt og vondt. Samtidig beskriver du hvordan du bearbeider det du har vært igjennom. Det står det stor respekt av, du leverer mye av deg selv.

Det jeg leser er kanskje dine iboende evner til å tenke kreativt, som kanskje er den egenskapen du har fått i arv her og som fulgte deg i oppveksten. Det kan også bety at du er løsningsorientert og vil/ønsker å se dine egne muligheter fremover fremfor å sitte fast i følelsesmessige bindiger ifb. med dine opplevelser.

Du viser tegn til styrke, ydmykhet og refleksjon overfor din egen situasjon. Jeg berømmer deg absolutt for det.

Jeg ser et klassisk eksempel på hvordan et menneske bruker indre styrke for å gripe fatt i sitt liv -og ikke sette seg på sidelinjen p.g.a negative opplevelser. Det er ikke alle som har en slik kraft i seg, men din beskrivelse om konstruktiv vs. destruktiv, rasjonalitet og fleksibilitet er i høyeste grad med på å bringe sinnet ditt i riktig modus. Jeg er usikker på om du skal kalle dette manipulasjon - det er vel ikke tvangstanker heller ? Du er kanskje bare et menneske med iboende positiv, kreativ energi som er et resultat av din oppvekst og opplevelser ?

Uansett er dette et interessant tema, og som kan være svært interessant for andre mennesker som også opplever/har opplevd livets opp- og nedturer. Kred til deg

[Gjest Prøvis]

Nå ble dette plutselig en tråd om lykke.... He he..

Jeg er jo bare singel og frustrert! Men jeg er ikke lenger så frustrert over å være singel.. Har roet seg litt igjen nå. Perioden er over! :gjeiper:

Ja, da har du jo oppnådd noe

Lykke for meg er de små tingene i livet, katten min som stryker seg inntil meg, planter som presser seg ut av bergsprekkene på våren, småfuglene som kvitrer, et barn som smiler til meg, noen som smiler til meg i hele tatt, en klem fra jenta mi, sitte i armkroken til den man er glad i, en valp som leker, kjenne sola varme i ansiktet osv. Det må ikke de store tingene til for at jeg skal få en lykkefølelse.

Jeg tror som Strenge Frk. Gerd at man kan lære å være positiv, lære å se de lyse tingene i livet, velge hva man ønsker å fokusere på. Det betyr ikke at man blir virkelighetsfjern og ikke ser realitene men at man velger hvordan man ønsker å takle det som dukker opp i livet.

[Steinar40]

Jaja, dette ble langt og rotete.. og vi er jo langt off topic med alt dette.. men er svært engasjert i akkurat dette temaet merker jeg..

Livet er ikke alltid så lett, og det er ikke før man selv opplever personlige kriser at man virkelig finner ute dette, og ikke minst hvordan man klarer å takle det. Noe ikke alle klarer.

Jeg tror da at det er "lettere" for såkalte optimister enn for pessimister (realister).

Det er lett å begynne å forvente et nytt problem rundt neste hjørne. Noe som ikke er sunt. Men det er ikke lett å endre tankesett. Jeg tror også at det er vanskeligere desto høyere såkalt IQ man har. Men jeg kan selvfølgelig tro feil.