Singel og frustrert

[Gjest brutal_mann]

Hvis en kvinne er forelsket og utro så er jo det bare reinspikka lykke for henne det.

Jepp. Men noen av oss dumper jo dama når vi kan bevise at hun er utro da... Eller.. egentlig så har jo hun tatt initiativet til hele dumpingen... Slik vinner hun jo uansett.

[waco]

Ja den kampen har vi menn uansett tapt. Hvis vi skal straffe dama med å være utro med fire, så kan hun uten anstrengelse være utro med seksten stykker. Hun behøver ikke ta initativ engang, - bare være seg selv.

[Becka]

Og denne hendelsen er da en ny forelskelse i praksis. Jeg kan ikke se at det er positivt å jakte på forelskelser.

Målet med forelskelsen er å finne den rette, og igjennom den rette finne den evige kjærligheten.

Du kan ikke se det postitive med å jakte på forelskelsen, men kan du se det positive med å være forelsket?

Man burde kanskje se lengre enn denne følelsen, og jakte etter noe mer utdypet enn bare en følelse, men det å være forelsket tror jeg ikke bringer noe negativt med seg. Jeg ser på det som en god ting, og selvom forelskelse også kan føre meg seg hjertesorg, så er det forsatt en god ting. Faktisk så er det en helt fantastisk ting at vi mennesker kan forelske oss! Jeg kan ikke tenke meg noe kjedeligere om forelskelse ikke eksisterte, om alle bare skulle finne seg en rett partner og se etter det praktiske.

Og som en skrev her, lykkerus trenger ikke bare være forelskelse, men jeg kan være enig i, at den lykkerusen en forelskelse kan gi, er kanskje den intense, om jeg kan si det på den måten.. Men jeg har ofte kunne gledet meg enormt over andre ting. Men jeg har ikke den samme store gleden over småting som før. Før kunne jeg kjenne det krible bare over at det var fredag! Det var også et poeng tidligere i tråden, som eldre kjenner jeg ikke like ofte på det, og det syntes jeg er trist.. Jeg var et mer drømmende, opptimistisk og gladere menneske da.

[Becka]

Hvis en kvinne er forelsket og utro så er jo det bare reinspikka lykke for henne det.

Og ja... Der traff du spikeren på hodet altså!

Hva er det med dere (par ) menn og slike utsagn som så tydeligviser at dere kun er blitt brent, sikkert ikke mer enn ei gang...

Åh :slår:

[Strenge Frk.Gerd]

Dette kan jeg forsåvidt bare si meg enig i

Det er sant. Man ser som regel ikke hva man har (hadde) før det er for sent.

Balanse, ja. Den såkalte gyldne middelvei. Vanskelig å oppnå i praksis.

Et nytt filosofisk spørsmål; hva er egentlig forskjellen på lykke og tilfredshet? Altså lykkelig vs tilfreds/fornøyd. Mistenker at det finnes mange ulike definisjoner på dette i folket.

For å ikke snakke om på verdensbasis. amerikanere har f.eks et bredere følelsesspekter enn nordmenn. Og dertil et bredere spekter av kommunikasjon rundt ulike stemninger og følelser. Det interessante her er hvorvidt det samme gjelder for norsk amerikanere.

Forøvrig registrerer jeg at waco atter en gang demonstrerer hvordan en real overdramatisk masekjerring bør te seg.

[Steinar40]

Du kan ikke se det postitive med å jakte på forelskelsen, men kan du se det positive med å være forelsket?

Man burde kanskje se lengre enn denne følelsen, og jakte etter noe mer utdypet enn bare en følelse, men det å være forelsket tror jeg ikke bringer noe negativt med seg. Jeg ser på det som en god ting, og selvom forelskelse også kan føre meg seg hjertesorg, så er det forsatt en god ting. Faktisk så er det en helt fantastisk ting at vi mennesker kan forelske oss! Jeg kan ikke tenke meg noe kjedeligere om forelskelse ikke eksisterte, om alle bare skulle finne seg en rett partner og se etter det praktiske.

Det kan være positivt å være forelsket, ja. Men det forutsetter at det er i den rette personen. Ellers blir det bare et helvete.

Og det er ikke sunt å være forelsket hele tiden. Meningen er at det skal gå over i dypere men roligere følelser for hverandre som populært kalles gjensidig kjærlighet. Men hvis det ikke skjer så er det noe feil. Og da blir det veldig ubehagelig.

Og som en skrev her, lykkerus trenger ikke bare være forelskelse, men jeg kan være enig i, at den lykkerusen en forelskelse kan gi, er kanskje den intense, om jeg kan si det på den måten.. Men jeg har ofte kunne gledet meg enormt over andre ting. Men jeg har ikke den samme store gleden over småting som før. Før kunne jeg kjenne det krible bare over at det var fredag! Det var også et poeng tidligere i tråden, som eldre kjenner jeg ikke like ofte på det, og det syntes jeg er trist.. Jeg var et mer drømmende, opptimistisk og gladere menneske da.

Det er bare sånn livet er. Ingen normalt intelligente mennesker klarer å være like unge til sinns med årene. Så det må du nok bare prøve å akseptere og forholde deg til. Som alle oss andre.

[Steinar40]

For å ikke snakke om på verdensbasis. amerikanere har f.eks et bredere følelsesspekter enn nordmenn. Og dertil et bredere spekter av kommunikasjon rundt ulike stemninger og følelser. Det interessante her er hvorvidt det samme gjelder for norsk amerikanere.

Det høres usannsynlig ut. Amerikanere er vanligvis oppdratt til å være mer utadvendte og konkurrerende (utagerende) enn oss nordmenn, men jeg har ingen tro på at de egentlig har noe bredere følelsesspekter enn oss. Oppdragelse, kultur, og delvis klima, er nok alpha og omega i denne sammenhengen tror jeg.

Endret 10. oktober 2010 av Steinar40

[waco]

Det jeg lurer på er hvorfor så mange damer synes å ettertrakte lykkerusen i hverdagen og hele tiden?

Forstår ikke jenter at forelskelser og spenning er svært utmattende og veldig slitsomt i lengden, - og på sikt vil dette jaget gjøre mennesker svært ulykkelige.

Dere som drømmer om svære hus og fine biler og masse anerkjennelse fra andre mennesker, det å bil beundret, og det å være rik, og det å gå på fine resturenter fordi det er så dyrt, og å være så bebmidlet at man har råd til å sløse, kjøpe seg masse man ikke behøver, - dra å shoppe fordi gleden over å forbruke er større en gleden over tingenes verdi, - fordi alt dette gjør en lykkelig?

Glad jeg har andre ting som gjør meg uendelig lykkelig. Å bruke en hel søndag på en herlig middag jeg har brukt tid på og som er laget fra bunnen smaker så utrolig godt at jeg ikke kan få noe annet enn lykkerus.

Jeg trenger heldigvis ikke å være kresen for å være lykkelig. Drømme i mitt indre om personer man ikke kjenner og kjøre dialoger, - sammenligne seg med film, - selv om romantiske filmer har like mye med romantikken i hverdagen som det actionfilmer har med hverdagen å gjøre. Også etterpå være misfornøyd med sitt eget liv?

Dere som elsker å prøve å finne kjærligheten det er ganske enkelt i grunn, hver trofast og lojal mot alle som er trofaste og lojale mot deg,- og blant disse vennskap vil den rette dukke opp. Ikke jag etter kjærligheten blant fremmede, og ikke hele tiden let etter lykken blant andre når dere ikke engang gleder dere over deres egne mandager.

Av en eller merkelig grunn er kvinner lykkeligere enn menn. Desto mer man beveger seg bort fra virkeligheten og mer man luller seg inn i dagdrømmerier, dess mer lykkelig blir man. Man tror på eventyr og man har svar og forklaringer, men ønsker å leve livet sitt til det fulle i den tro at man bare lever kun når man virkelig føler at man lever, dvs hjertebank av spenning og glede.

Rart det der egentlig?

Endret 10. oktober 2010 av waco

[Becka]

Det kan være positivt å være forelsket, ja. Men det forutsetter at det er i den rette personen. Ellers blir det bare et helvete.

Og det er ikke sunt å være forelsket hele tiden. Meningen er at det skal gå over i dypere men roligere følelser for hverandre som populært kalles gjensidig kjærlighet. Men hvis det ikke skjer så er det noe feil. Og da blir det veldig ubehagelig.

Det er bare sånn livet er. Ingen normalt intelligente mennesker klarer å være like unge til sinns med årene. Så det må du nok bare prøve å akseptere og forholde deg til. Som alle oss andre.

Hvorfor er det ikke sunt? Hva er egentlig sunt? Hva vet du?

Ingen kan være stormende forelsket hele tiden, fordi jeg ikke tror det er fysisk mulig. Men, det er mange som påstår at det etter maaange år forsatt er forelsket i sin partner. Jeg kan tro på det, har vært det selv.Problemet ligger gjerne i at det er mer sjeldent at begge parter er like forelsket. Men hadde ikke det vært slik, så ser ikke jeg hvorfor det skal være så usunt å være forelsket. Selvom man er forelsket i sin partner, så betyr ikke det for evig lykke heller, da det finnes mer i livet enn bare å ha en å dele det med. Men, har du en å dele det med, så tror jeg man kan face ting bedre. Så sant man har kjærligheten... Men nå babler jeg her, det jeg også vil frem til, er at du nok har rett i at jeg må akseptere at jeg ikke lenger har like mye opptimisme som før, men når det er sagt, så kjenner jeg et par godt voksne, som jeg misunner sterkt for sitt glade vesen, sin opptimisme og store glede over livet. Dette er ikke noe som bare er utad, for det er så åpentlyst. De har en gnist som man ikke ser hos så mange. Så det finnes noen... Som klarer å beholde, eller kanskje heller utvikle, en glede og opptimisme, så her skal man ikke dra alle under en kam og si at " sånn er det! " Livet har ingen fakta om hvordan vi skal føle oss, uansett alder!

Og! Det har da ingenting med intelligens å gjøre dette! Faktisk syntes jeg opptimister er de smarte, de lever livet istedet for å kaste bort tanker på usunne tanker og bekymringer, som så altfor mange av oss gjør!

Endret 10. oktober 2010 av Becka

[Becka]

Det jeg lurer på er hvorfor så mange damer synes å ettertrakte lykkerusen i hverdagen og hele tiden?

Forstår ikke jenter at forelskelser og spenning er svært utmattende og veldig slitsomt i lengden, - og på sikt vil dette jaget gjøre mennesker svært ulykkelige.

Dere som drømmer om svære hus og fine biler og masse anerkjennelse fra andre mennesker, det å bil beundret, og det å være rik, og det å gå på fine resturenter fordi det er så dyrt, og å være så bebmidlet at man har råd til å sløse, kjøpe seg masse man ikke behøver, - dra å shoppe fordi gleden over å forbruke er større en gleden over tingenes verdi, - fordi alt dette gjør en lykkelig?

Glad jeg har andre ting som gjør meg uendelig lykkelig. Å bruke en hel søndag på en herlig middag jeg har brukt tid på og som er laget fra bunnen smaker så utrolig godt at jeg ikke kan få noe annet enn lykkerus.

Jeg trenger heldigvis ikke å være kresen for å være lykkelig. Drømme i mitt indre om personer man ikke kjenner og kjøre dialoger, - sammenligne seg med film, - selv om romantiske filmer har like mye med romantikken i hverdagen som det actionfilmer har med hverdagen å gjøre. Også etterpå være misfornøyd med sitt eget liv?

Dere som elsker å prøve å finne kjærligheten det er ganske enkelt i grunn, hver trofast og lojal mot alle som er trofaste og lojale mot deg,- og blant disse vennskap vil den rette dukke opp. Ikke jag etter kjærligheten blant fremmede, og ikke hele tiden let etter lykken blant andre når dere ikke engang gleder dere over deres egne mandager.

Av en eller merkelig grunn er kvinner lykkeligere enn menn. Desto mer man beveger seg bort fra virkeligheten og mer man luller seg inn i dagdrømmerier, dess mer lykkelig blir man. Man tror på eventyr og man har svar og forklaringer, men ønsker å leve livet sitt til det fulle i den tro at man bare lever kun når man virkelig føler at man lever, dvs hjertebank av spenning og glede.

Rart det der egentlig?

Her forklarer du jo to forskjellige ting om hva som kan gjøre enn lykkelig - og er det noe galt med noen av dem?

Om ei jente kan ha dagdrømmer, og det gjør henne lykkelig, hva er så galt med det? I likhet med deg som kan bli lykkelig over en middag du har laget, eller whatever.. Hva gjør det ene mer riktig enn det andre? For vi har jo hele tiden her skrevet, at så lenge man har bakkekontakt å kan skille mellom drøm og virkelighet, så er det vel ikke noe galt i å være en dagdrømmer. Drømmer er viktige, vet du! Og drømmer kan bli virkelige også....

Det er når man begynner å leve kun for drømmen, å ikke ser noe annet, at det har gått for langt... Som for.eks om man er sykelig opptatt av for.eks et idol. Alt dreier seg om det idolet, og ingenting annet betyr noe. Besettelse er ikke sunt, men det har aldri vært snakk om det.

Jeg er bare ei helt normal jente, som i perioder kan savne noen veldig... Og da begynner jeg gjerne å lese litt romaner osv. Å ja, jeg kan drømme meg bort om den perfekte mann... Den perfekte kjærligheten... Men jeg er ikke dum heller. Jeg burde kanskje senke på noen krav, det skal jeg innrømme, men det får jeg håpe kommer seg etterhvert.. Men i allefall, det er ingenting galt i drømme seg bort, så lenge man er i kontakt med virkeligheten også en gang i blant.... hehe, eller motsatt.

[waco]

Jeg har et spesielt forhold til hva jeg tror er den ultimate spenning, den ligger på genrell debatt og heter spenning og den skrev jeg akkurat nå.

Forklarer at det er en del ting som er spennende og som gjør en lykkelig.

[waco]

Jeg har møtt drømmedama mi jeg. I fem seks år hadde jeg tenkt ut en drømmejente jeg kom til å falle for. Selvfølgelig trodde jeg ikke hun eksisterte fordi jeg er ganske så sær.

Men en dag møtte jeg henne, og hele fortellingen skrev jeg faktisk i et innlegg, aner ikke om du synes det er interessant å lese hvordan en slask som meg fikk samboeren, men jeg skrev historien ned.

Selv er jeg ganske sleip når jeg er forelsket, jeg fikk henne på ussel måte. Jeg laget mat til henne hver dag, - og da er det jo bare et tidsspørsmål før vi var sammen hver eneste dag.

Vet ikke om det er en lykkelig historie, men jeg skrev den ihvertfall ned her.

Endret 10. oktober 2010 av waco

[waco]

herregud, linken kom to ganger, uansett det gjør ingenting for den kom til samme sted!

[Steinar40]

Hvorfor er det ikke sunt? Hva er egentlig sunt? Hva vet du?

Ingen kan være stormende forelsket hele tiden, fordi jeg ikke tror det er fysisk mulig.

Det er ikke den biologiske meningen at man skal være forelsket hele tiden. Det koster rett og slett altfor mye både psykisk og fysisk. Hele (den biologiske) meningen med forelskelsen er at 2 individer skal klare å være intime med hverandre, føle motivasjon for å leve i sammen og få felles barn.

Men, det er mange som påstår at det etter maaange år forsatt er forelsket i sin partner. Jeg kan tro på det, har vært det selv.Problemet ligger gjerne i at det er mer sjeldent at begge parter er like forelsket. Men hadde ikke det vært slik, så ser ikke jeg hvorfor det skal være så usunt å være forelsket. Selvom man er forelsket i sin partner, så betyr ikke det for evig lykke heller, da det finnes mer i livet enn bare å ha en å dele det med. Men, har du en å dele det med, så tror jeg man kan face ting bedre. Så sant man har kjærligheten... Men nå babler jeg her, det jeg også vil frem til, er at du nok har rett i at jeg må akseptere at jeg ikke lenger har like mye opptimisme som før, men når det er sagt, så kjenner jeg et par godt voksne, som jeg misunner sterkt for sitt glade vesen, sin opptimisme og store glede over livet. Dette er ikke noe som bare er utad, for det er så åpentlyst. De har en gnist som man ikke ser hos så mange. Så det finnes noen... Som klarer å beholde, eller kanskje heller utvikle, en glede og opptimisme, så her skal man ikke dra alle under en kam og si at " sånn er det! " Livet har ingen fakta om hvordan vi skal føle oss, uansett alder!

Og! Det har da ingenting med intelligens å gjøre dette! Faktisk syntes jeg opptimister er de smarte, de lever livet istedet for å kaste bort tanker på usunne tanker og bekymringer, som så altfor mange av oss gjør!

Tja, hva er intelligens? Det kan være så mangt. Jeg vil heller påstå at det er rasjonelt fremfor intelligent å være optimist. Det å være optimistisk er følelsesstyrt og altså ikke styrt av det man kaller intelligens. Det sier seg derfor selv at det er mye lettere å være optimistisk når man selv føler at man har det bra og at man er fornøyd (lykkelig). Uavhengig av om man lever i et parforhold eller er singel.

[Steinar40]

Jeg har møtt drømmedama mi jeg. I fem seks år hadde jeg tenkt ut en drømmejente jeg kom til å falle for. Selvfølgelig trodde jeg ikke hun eksisterte fordi jeg er ganske så sær.

Men en dag møtte jeg henne, og hele fortellingen skrev jeg faktisk i et innlegg, aner ikke om du synes det er interessant å lese hvordan en slask som meg fikk samboeren, men jeg skrev historien ned.

Selv er jeg ganske sleip når jeg er forelsket, jeg fikk henne på ussel måte. Jeg laget mat til henne hver dag, - og da er det jo bare et tidsspørsmål før vi var sammen hver eneste dag.

Vet ikke om det er en lykkelig historie, men jeg skrev den ihvertfall ned her.

Hmmmmmmm du er et merkelig individ

Lever dere fortsatt like lykkelige i sammen?

[Krill]

Glad jeg har andre ting som gjør meg uendelig lykkelig. Å bruke en hel søndag på en herlig middag jeg har brukt tid på og som er laget fra bunnen smaker så utrolig godt at jeg ikke kan få noe annet enn lykkerus.

Dere som elsker å prøve å finne kjærligheten det er ganske enkelt i grunn, hver trofast og lojal mot alle som er trofaste og lojale mot deg,- og blant disse vennskap vil den rette dukke opp. Ikke jag etter kjærligheten blant fremmede, og ikke hele tiden let etter lykken blant andre når dere ikke engang gleder dere over deres egne mandager.

Jeg tror du har skjønt det!!

Trives man ikke i sitt eget liv, vil man aldri trives med en annen.

Ingen kan gjøre deg "complete".

Men vi jenter er desverre flesket opp på eventyr hvor prinsen kommer og redder oss fra dyp søvn eller ensomhet og dermed blir vi gående og vente.

VI tror at nå HAN kommer - da starter livet...

Det er feil.

Livet - Det er HER og NÅ det!

[Yay]

Hvorfor er det ikke sunt? Hva er egentlig sunt? Hva vet du?

Ingen kan være stormende forelsket hele tiden, fordi jeg ikke tror det er fysisk mulig. Men, det er mange som påstår at det etter maaange år forsatt er forelsket i sin partner. Jeg kan tro på det, har vært det selv.Problemet ligger gjerne i at det er mer sjeldent at begge parter er like forelsket. Men hadde ikke det vært slik, så ser ikke jeg hvorfor det skal være så usunt å være forelsket. Selvom man er forelsket i sin partner, så betyr ikke det for evig lykke heller, da det finnes mer i livet enn bare å ha en å dele det med. Men, har du en å dele det med, så tror jeg man kan face ting bedre. Så sant man har kjærligheten... Men nå babler jeg her, det jeg også vil frem til, er at du nok har rett i at jeg må akseptere at jeg ikke lenger har like mye opptimisme som før, men når det er sagt, så kjenner jeg et par godt voksne, som jeg misunner sterkt for sitt glade vesen, sin opptimisme og store glede over livet. Dette er ikke noe som bare er utad, for det er så åpentlyst. De har en gnist som man ikke ser hos så mange. Så det finnes noen... Som klarer å beholde, eller kanskje heller utvikle, en glede og opptimisme, så her skal man ikke dra alle under en kam og si at " sånn er det! " Livet har ingen fakta om hvordan vi skal føle oss, uansett alder!

Og! Det har da ingenting med intelligens å gjøre dette! Faktisk syntes jeg opptimister er de smarte, de lever livet istedet for å kaste bort tanker på usunne tanker og bekymringer, som så altfor mange av oss gjør!

Slik jeg har tenkt på det så er ekte kjærlighet gleden over å gi av seg selv til en annen uten betingelser og vite at den andre setter pris på det over noe annet. Må jo selvfølgelig gå begge veier men det jeg tror jeg prøver å si er at man gir uten alltid å forvente noe tilbake.

Tror kanskje at hvis en jakter for mye på forelskelsen grunnet den følelsen det gir en selv så er det ikke så lett å snu det over til kjærlighet som er fokusert på den andre.

Jeg er vel av de som tror at så lenge en er glad og optimistisk og villig til å gi av seg selv så kan "den rette" være nesten hvem som helst så lenge den andre er på samme måte. Da trenger en ikke være stormforelsket heller men en kan likevel knyttes utrolig sterkt sammen. Altså ikke bare en litt kjedelig tilfredsstillelse av trygghetsbehov. Klart må jo være noe tiltrekning i utgangspunktet. Skulle en være svært forelsket også så er jo det ikke noen ulempe heller, men tror ikke forelskelse er nok i seg selv til å skape kjærlighet som varer.

[Gjest -L-]

Dette kan jeg forsåvidt bare si meg enig i

Det er sant. Man ser som regel ikke hva man har (hadde) før det er for sent.

Balanse, ja. Den såkalte gyldne middelvei. Vanskelig å oppnå i praksis.

Et nytt filosofisk spørsmål; hva er egentlig forskjellen på lykke og tilfredshet? Altså lykkelig vs tilfreds/fornøyd. Mistenker at det finnes mange ulike definisjoner på dette i folket.

Forskjellen på lykke og tilfredshet er at lykke er en sterkere form for posetiv følelse. Hvis man hadde tenkt seg en skala for depresjon var på den ene siden og lykke på den andre så ville eg påstå at tilfredshet ville ligget et eller annet sted mellom et nøytralt stantpunkt og lykke. Samtidig så har folk kanskje forskjellige steder på skalaen hvor de hadde vært tilfreds alt etter hva de har opplevd. Eg syntes tilfredshet er et vanskelig begrep å forholde seg til fordi dersom man er lykkelig er man tilfreds xD. Men eg tolker det som om ting kunne vært bedre når man "bare" er tilfreds.

[Gjest -L-]

Hvorfor er det ikke sunt? Hva er egentlig sunt? Hva vet du?

Ingen kan være stormende forelsket hele tiden, fordi jeg ikke tror det er fysisk mulig. Men, det er mange som påstår at det etter maaange år forsatt er forelsket i sin partner. Jeg kan tro på det, har vært det selv.Problemet ligger gjerne i at det er mer sjeldent at begge parter er like forelsket. Men hadde ikke det vært slik, så ser ikke jeg hvorfor det skal være så usunt å være forelsket. Selvom man er forelsket i sin partner, så betyr ikke det for evig lykke heller, da det finnes mer i livet enn bare å ha en å dele det med. Men, har du en å dele det med, så tror jeg man kan face ting bedre. Så sant man har kjærligheten... Men nå babler jeg her, det jeg også vil frem til, er at du nok har rett i at jeg må akseptere at jeg ikke lenger har like mye opptimisme som før, men når det er sagt, så kjenner jeg et par godt voksne, som jeg misunner sterkt for sitt glade vesen, sin opptimisme og store glede over livet. Dette er ikke noe som bare er utad, for det er så åpentlyst. De har en gnist som man ikke ser hos så mange. Så det finnes noen... Som klarer å beholde, eller kanskje heller utvikle, en glede og opptimisme, så her skal man ikke dra alle under en kam og si at " sånn er det! " Livet har ingen fakta om hvordan vi skal føle oss, uansett alder!

Og! Det har da ingenting med intelligens å gjøre dette! Faktisk syntes jeg opptimister er de smarte, de lever livet istedet for å kaste bort tanker på usunne tanker og bekymringer, som så altfor mange av oss gjør!

Slik eg tenker på det så går forelskelsen over til dyp kjærlighet, men det går ann å forelske seg på nytt i sin partner gang på gang. Da er man ikkje forelsket hele tiden, men det går opp og ned, og man vil hele tiden ha den dype kjærligheten.

[Steinar40]

Forskjellen på lykke og tilfredshet er at lykke er en sterkere form for posetiv følelse. Hvis man hadde tenkt seg en skala for depresjon var på den ene siden og lykke på den andre så ville eg påstå at tilfredshet ville ligget et eller annet sted mellom et nøytralt stantpunkt og lykke. Samtidig så har folk kanskje forskjellige steder på skalaen hvor de hadde vært tilfreds alt etter hva de har opplevd. Eg syntes tilfredshet er et vanskelig begrep å forholde seg til fordi dersom man er lykkelig er man tilfreds xD. Men eg tolker det som om ting kunne vært bedre når man "bare" er tilfreds.

Ja, og jeg tenker at det å være tilfreds bør være bra nok.

For hvis ikke, så blir man fort urealistisk og dermed frustrert.