For sant til å være godt

[Sushi]

Så trist. Kondolerer.

[Vera Vinge]

Så trist, Vera! Føler med deg Min bestemor døde før jul, og det er rart med det, det er så underlig når de går bort. Selv om det er naturlig og i høy alder.

Takk for det. Ja, de er jo gamle. Min bestemor skulle straks blitt 90. Men det er så endelig når de først går bort. Jeg følte meg så uforberedt, siden jeg egentlig hadde inntrykk av at det var bedring å spore.

Og så er jeg veldig lei meg for at jeg ikke har fått besøkt henne på sykehuset. Hun ble innlagt med lungebetennelse rett etter nyttår, men fikk omgangssyke eller noe lignende virus der. Og jeg har planlagt å besøke henne mange ganger, men personalet har frarådet meg det pga smittefare, spesielt siden vi har små barn hjemme. Så jeg syns det er vanskelig at jeg ikke fikk tatt farvel.

[Vera Vinge]

Så trist. Kondolerer.

Takk.

[Gjest Ludodama]

Stor klem til deg!

Kjenner litt igjen den følelsen med at man ikke har fått tatt ordentlig farvel.

Nå er det lenge siden min bestemor døde, jeg hadde eksamen da og ventet forsåvidt på telefon fordi jeg visste hun brått hadde blitt ganske dårlig - men hun var jo så annerledes når jeg da fikk se henne(på syning altså).

Det var rart og trist, selv om det var naturlig og forsåvidt ventet.

Men ikke sånn traumatisk vondt - mer at det bare var trist punktum.

[Vera Vinge]

Stor klem til deg!

Kjenner litt igjen den følelsen med at man ikke har fått tatt ordentlig farvel.

Nå er det lenge siden min bestemor døde, jeg hadde eksamen da og ventet forsåvidt på telefon fordi jeg visste hun brått hadde blitt ganske dårlig - men hun var jo så annerledes når jeg da fikk se henne(på syning altså).

Det var rart og trist, selv om det var naturlig og forsåvidt ventet.

Men ikke sånn traumatisk vondt - mer at det bare var trist punktum.

Nei, som du sier, er det jo naturlig. Og noe helt annet enn f.eks. da jeg var svært nær å miste faren min i forfjor. Jeg har jo hatt dette i bakhodet i flere år, siden hun har vekslet mellom å fungere godt (har bodd i leiligheten og så å si ikke hatt hjemmehjelp) og være innlagt på sykehus og noe sykehjem i etterkant. Men jeg har aldri vært alvorlig bekymret, ei heller nå, siden hun har kommet seg greit hver gang. Og det var tydeligvis ingen som skjønte hvor dårlig hun var før på morgenen i går. Så jeg er i et slags sjokk likevel, tror jeg. Det er akkurat det - et punktum for noe som har vært helt spesielt i mitt liv.

[Vera Vinge]

Jeg har hatt gode og nære forhold til alle besteforeldrene mine, og jeg tenker ofte på min andre bestemor, som døde for noen år siden. Men likevel har jeg alltid vært aller nærmest min bestemor som døde i går. Vi bygde hus i hagen hennes (og bestefars) da jeg var liten, og hadde stort sett daglig kontakt gjennom oppveksten. Som jeg har skrevet om før, var det ikke alt som var like A4 i mitt hjem, men da var det utrolig godt å ha noen som forstod og som alltid var tilstede, i nabohuset. Særlig fram til foreldrene mine skilte seg da jeg var 19, som var samme år som jeg flyttet til en annen kant av landet, var hun som en ekstra mor for meg. Dvs. jeg har alltid opplevd henne som nærmere enn min egen mor, og jeg ser at jeg har vært utrolig heldig som hadde henne i nærheten.

Vi fikk et mer komplisert forhold da foreldrene mine skilte seg, fordi hun og min far kom i voldsom konflikt. Og etterdønningene av skilsmissen varte i flere år. Skvisen mellom de to var faktisk vanskeligere for meg å takle enn skvisen mellom foreldrene mine, som ikke akkurat hadde et fredelig oppgjør. Men de siste årene fikk hun mer ro med det, og det var også bra for mitt forhold til henne. Etter at jeg også flyttet tilbake til samme kant av landet som henne, traff jeg henne dessuten veldig jevnlig.

Men jeg sliter nå med at jeg gjerne skulle sett henne mer de siste månedene. Jeg, mannen og barna har jo vært mer eller mindre sammenhengende hel- eller halvsyke av diverse virus siden november, så jeg har vært redd for å smitte henne med dette. Og så fikk hun disse omgangssyke-greiene eller hva det nå var nå, som gjorde at jeg ble frarådet å besøke henne. Noe som betyr at jeg ikke har snakket med henne siden julaften. I går var jeg også så sikker på at jeg skulle få tatt farvel, siden jeg dro fra jobb så snart jeg forstod at hun var mye dårligere. Likevel var det for sent.

Jeg skjønner jo at jeg må komme over akkurat det, og at det er kontakten man har hatt over tid som teller osv. Men det er vondt å tenke på likevel.

[Ciara]

Jeg har hatt gode og nære forhold til alle besteforeldrene mine, og jeg tenker ofte på min andre bestemor, som døde for noen år siden. Men likevel har jeg alltid vært aller nærmest min bestemor som døde i går. Vi bygde hus i hagen hennes (og bestefars) da jeg var liten, og hadde stort sett daglig kontakt gjennom oppveksten. Som jeg har skrevet om før, var det ikke alt som var like A4 i mitt hjem, men da var det utrolig godt å ha noen som forstod og som alltid var tilstede, i nabohuset. Særlig fram til foreldrene mine skilte seg da jeg var 19, som var samme år som jeg flyttet til en annen kant av landet, var hun som en ekstra mor for meg. Dvs. jeg har alltid opplevd henne som nærmere enn min egen mor, og jeg ser at jeg har vært utrolig heldig som hadde henne i nærheten.

Vi fikk et mer komplisert forhold da foreldrene mine skilte seg, fordi hun og min far kom i voldsom konflikt. Og etterdønningene av skilsmissen varte i flere år. Skvisen mellom de to var faktisk vanskeligere for meg å takle enn skvisen mellom foreldrene mine, som ikke akkurat hadde et fredelig oppgjør. Men de siste årene fikk hun mer ro med det, og det var også bra for mitt forhold til henne. Etter at jeg også flyttet tilbake til samme kant av landet som henne, traff jeg henne dessuten veldig jevnlig.

Men jeg sliter nå med at jeg gjerne skulle sett henne mer de siste månedene. Jeg, mannen og barna har jo vært mer eller mindre sammenhengende hel- eller halvsyke av diverse virus siden november, så jeg har vært redd for å smitte henne med dette. Og så fikk hun disse omgangssyke-greiene eller hva det nå var nå, som gjorde at jeg ble frarådet å besøke henne. Noe som betyr at jeg ikke har snakket med henne siden julaften. I går var jeg også så sikker på at jeg skulle få tatt farvel, siden jeg dro fra jobb så snart jeg forstod at hun var mye dårligere. Likevel var det for sent.

Jeg skjønner jo at jeg må komme over akkurat det, og at det er kontakten man har hatt over tid som teller osv. Men det er vondt å tenke på likevel.

Gode besteforeldre er gull verdt. Tilstedeværende, trygge voksne som har god tid og som gleder seg over å tilbringe tid med små barn, uten å ha det samme hektiske tidspresset som foreldre så ofte har. Voksne med livsvisdom som forstår verdien av en søledam og som klarer å se barna og høre på dem. Verdifullt for de fleste, og sikkert ekstra viktig hvis tilværelsen har vært litt mer urolig ellers.

Jeg forstår godt at du er lei deg for at du ikke fikk møtt henne før hun døde. Men du har hatt gode grunner. Det ville fort føltes galt om du hadde smittet henne med sykdom eller hun hadde smittet dere. Det er vel ikke egentlig det at du har gjort noe feil, men at livsfasene deres ikke var like forenlige den siste tiden. Hun visste nok hva hun betydde for deg, tror du ikke?

[Mafalda]

Kondolerer, Vera.

Det høres ut som om hun har betydd mye for deg gjennom hele oppveksten (tenk å ha besteforeldrene i nabohuset! Det er jo fantastisk!), og å ikke få tatt farvel må være tøft. Særlig etter en periode med lite besøk, selv om det hadde sine veldig rasjonelle årsaker. Men jeg tenker som Ciara, i og med at dere hadde et spesielt bånd forsvinner ikke det selv om dere ble forhindret fra å møtes den siste tiden.

Men uff, det å miste noen... og stillheten etterpå, når alt begravelsesstyret har lagt seg. Håper mannen din og guttene dine passer godt på deg!

[Yesterday]

Trist

[Vera Vinge]

Gode besteforeldre er gull verdt. Tilstedeværende, trygge voksne som har god tid og som gleder seg over å tilbringe tid med små barn, uten å ha det samme hektiske tidspresset som foreldre så ofte har. Voksne med livsvisdom som forstår verdien av en søledam og som klarer å se barna og høre på dem. Verdifullt for de fleste, og sikkert ekstra viktig hvis tilværelsen har vært litt mer urolig ellers.

Jeg forstår godt at du er lei deg for at du ikke fikk møtt henne før hun døde. Men du har hatt gode grunner. Det ville fort føltes galt om du hadde smittet henne med sykdom eller hun hadde smittet dere. Det er vel ikke egentlig det at du har gjort noe feil, men at livsfasene deres ikke var like forenlige den siste tiden. Hun visste nok hva hun betydde for deg, tror du ikke?

Kondolerer, Vera.

Det høres ut som om hun har betydd mye for deg gjennom hele oppveksten (tenk å ha besteforeldrene i nabohuset! Det er jo fantastisk!), og å ikke få tatt farvel må være tøft. Særlig etter en periode med lite besøk, selv om det hadde sine veldig rasjonelle årsaker. Men jeg tenker som Ciara, i og med at dere hadde et spesielt bånd forsvinner ikke det selv om dere ble forhindret fra å møtes den siste tiden.

Men uff, det å miste noen... og stillheten etterpå, når alt begravelsesstyret har lagt seg. Håper mannen din og guttene dine passer godt på deg!

Trist

Takk for trøstende ord, dere.

Jeg har blitt helt taus. Har snakket mindre med mannen enn jeg sikkert burde denne uka. Jeg føler meg rett og slett nummen, og mangler ord. Det er egentlig ikke typisk meg. Vanligvis har jeg mange. I dag hadde vi begravelse, og jeg var over hodet ikke involvert i forberedelsene, slik jeg har vært med de andre to besteforeldrene jeg har mistet. Det har bare virket så veldig uviktig. Og så ble det snakk om fordeling av boet osv etter seremonien, og da ble jeg bare så sint. Jeg syns det er utrolig respektløst å snakke om dette når hun knapt er senket i jorda (eller kremmeringsovnen, får jeg vel si).

Mannen avlyste en planlagt middag han skulle på i dag, og det er veldig snilt. Samtidig merker jeg at det også hadde vært fint å være litt alene. Samtidig som jeg får vondt av ham, som prøver å støtte meg, mens jeg kun tidvis slipper ham inn.

Nå skal jeg bare synke ned i sofaen med strikketøyet. Må prøve å finne en film eller noe. Kampen om tungtvannet har gjort nytten denne uka, men nå har vi sett alle de utgitte episodene.

[Gjest Ludodama]

Var du kanskje litt mer knyttet til henne enn de andre besteforeldrene på en eller annen måte?

Jeg kjenner meg litt igjen i tankene dine rundt dette med hvor respektløst det oppleves når noen med en gang tenker praktisk og spesielt økonomisk "fordelaktig" - det er jo for veldig mange naturlig, men samtidig er det et veldig sårt punkt.

Det er jo liksom det minst viktige - men samtidig må det gjøres.

Det krasjer veldig med det eksistensielle rundt døden, og hvordan det er å plutselig miste noen man står nært.

Jeg har forøvrig et par kjøkkenting etter min bestemor som bare er helt vanlige elektriske gjenstander, men de minner meg om henne. Det ene er et vaffeljern, ikke noe annet enn et helt vanlig vaffeljern - men når jeg lagde vafler på det så ble det ekstra koselig fordi jeg tenkte på når jeg fikk vafler hos henne som liten. Kalde vafler, med brunost og smør.

Det ble jo helt ubrukelig etterhvert, og jeg har kjøpt et nytt - men den vaffelsteikinga er en sånn koselig ting å gjøre en sjelden gang, det er blitt en bestemorgreie

Litt teit, men jeg føler litt at hun på en måte er tilstede når den vaffelsteikinga pågår

Endret 31. januar 2015 av Ludodama

[Vera Vinge]

Var du kanskje litt mer knyttet til henne enn de andre besteforeldrene på en eller annen måte?

Jeg kjenner meg litt igjen i tankene dine rundt dette med hvor respektløst det oppleves når noen med en gang tenker praktisk og spesielt økonomisk "fordelaktig" - det er jo for veldig mange naturlig, men samtidig er det et veldig sårt punkt.

Det er jo liksom det minst viktige - men samtidig må det gjøres.

Det krasjer veldig med det eksistensielle rundt døden, og hvordan det er å plutselig miste noen man står nært.

Jeg har forøvrig et par kjøkkenting etter min bestemor som bare er helt vanlige elektriske gjenstander, men de minner meg om henne. Det ene er et vaffeljern, ikke noe annet enn et helt vanlig vaffeljern - men når jeg lagde vafler på det så ble det ekstra koselig fordi jeg tenkte på når jeg fikk vafler hos henne som liten. Kalde vafler, med brunost og smør.

Det ble jo helt ubrukelig etterhvert, og jeg har kjøpt et nytt - men den vaffelsteikinga er en sånn koselig ting å gjøre en sjelden gang, det er blitt en bestemorgreie

Litt teit, men jeg føler litt at hun på en måte er tilstede når den vaffelsteikinga pågår

Jeg skjønner hva du mener ang. det siste. Det er fint å kunne minnes dem i sånne små ting.

Jeg ønsker meg noen ting fra leiligheten til bestemoren min. Ingenting av spesiell verdi, for jeg tror ikke hun hadde noen veldig verdifulle ting. Men ting som minner om henne, og som det antakeligvis ikke blir noen rift om.

Jeg har for øvrig hatt et nært og godt forhold til begge bestemødrene mine. Og begge var fantastiske folk. Men hun jeg mistet for noen år siden bodde på andre siden av landet det meste av oppveksten, mens hun som gikk bort nå bodde jo bare noen meter unna oss da vi var barn. Det gikk sjelden mer enn et par dager uten at vi var sammen fram til jeg flyttet hjemmefra. Så kombinasjonen av at hun bodde nære, at vi alltid har hatt mange felles interesser og at hun ble en trygg havn når ting var så som så hjemme, er nok forklaringen på at hun betød ekstra mye for meg.

[Sushi]

Du er heldig som har hatt et så nært forhold til bestemoren din. Selv om det gjør det ekstra tøft nå som hun er borte, naturligvis.

[Vera Vinge]

Jeg syns det er interessant å tenke på hvordan man formes som mennesker, både hva som kanskje er mest genetisk disposisjon og hva som er utviklet i møter med andre og opplevelser man har. Denne uka tenkte jeg på hva jeg nettopp hadde til felles med min bestemor. Jeg har mange ganger tenkt på hvordan min far har påvirket meg mtp verdier og interesser. Og som en forlengelse av det, hva jeg ønsker å introdusere for mine barn. Min far er f.eks. veldig opptatt av fjellet, og vi tilbragte store deler av alle ferier på fjellet. Kjærlighet for fjellet, interessen for langrenn og gleden ved å diskutere samfunnsspørsmål og filosofiske spørsmål, har jeg helt klart for ham, for å nevne noe.

Jeg har alltid tenkt at jeg er veldig lik min far på mye, både utseende, personlighet og da en del i interesser. Men så har jeg alltid vært opptatt av form og farge og å lage ting med hendene, og det har jeg helt klart fra min bestemor. Jeg aner ikke hvor mange timer vi har sittet sammen og blandet farger, malt, sydd, strikket osv. Hun var dessuten en forfengelig dame, som elsket fargerike klær med godt snitt. Jeg har aldri vært flink til å tegne, så derfor har jeg av en eller annen grunn ofte ikke tenkt på meg selv som kreativ, men jeg ser jo at kreativitet har mange former.

Dette var veldig fjernt for foreldrene mine. Det samme med min kontinuerlige synging gjennom barndommen, og noe jeg trodde var mas om å spille piano (men i ettertid har jeg skjønt at jeg nok ikke maste så veldig, for jeg trodde egentlig ikke det var aktuelt for oss å kjøpe piano). Jeg og bestefaren min i nabohuset hadde et tydelig syngefellesskap. Og det slår meg at det er noe utrolig flott med storfamilien på denne måten. Jeg har alltid tenkt mest på dette med storfamilie når det gjelder at det gir trygghet. Og det er helt klart det beste. Men et fint tillegg er å få disse ulike impulsene, og noen som ser ulike sider av deg.

[Vera Vinge]

Du er heldig som har hatt et så nært forhold til bestemoren din. Selv om det gjør det ekstra tøft nå som hun er borte, naturligvis.

Ja, det er helt sant, det. Det er jo ingen vei utenom at det et tøft når man har vært nær noen. Og jeg har alltid skjønt at jeg har vært heldig med bestemoren min. Jeg husker som barn at venninnene mine skulle ønske de hadde min bestemor.

Dette er også grunnen til at jeg ønsker så sterkt at barna mine skal få nære forhold til sine besteforeldre. Og vi er så heldige med at svigers kun bor 10 min kjøring unna. Faktisk er eldstemann der på overnatting i dag. Han har mast om å få sove der i flere uker, helt siden han skjønte at kusinen hans sover der jevnlig, tror jeg. Jeg og lillebror kjørte ham dit i dag, og svigers understreket flere ganger at det bare var han som skulle sove der, at det nå endelig var hans tur osv. Men han er så god. Han var strålende fornøyd med å skulle sove der, men var veldig forundret over at jeg og lillebror skulle hjem igjen. En av hans virkelig gode sider, er at han ønsker å inkludere alle i det han skal.

Egentlig ville svigers ha ham etter begravelsen i går, så vi kunne slappe mer av, men så kom det noe i veien. Planen var at jeg skulle få sove lenge i morgen. Men hvem er det som blir matforgiftet for andre gang på få uker? Joda, mannen har spist gammel skinke og ligget rett ut i hele dag. Evt er det omgangssyke. Jaja. I det minste er det noe mindre sjanse for at lillebror starter dagen før fem, slik storebror har gjort to morgener nå...

Men storebror kom og lurte på noe i stad. Han hadde tydeligvis tenkt på noe, og trengte svar. "Du mamma, klarer ikke legene å reparere pappa heller?" Storebror deltok i begravelsen i går, og ble tidligere i uka forklart at oldemor ble så syk at legene ikke klarte å reparere henne. Jeg prøvde å forklare at gamle folk av og til blir veldig syke, men at pappa ikke er så gammel, så han blir frisk igjen. Ikke lett å skjønne dette. Han er i en sånn mellomalder for en del ting. Han skjønner mye, og bruker en del abstrakte begreper. Men han har ikke forutsetninger for å forstå døden f.eks. Han lurte jo fælt på hvorfor ikke oldemor var i kirka i går, når vi skulle si hade til henne...

[Ciara]

Jeg kan noen ganger bli helt overveldet ved tanken på alt barn har å lære. Av smått og stort. Død er jo ubegripelig nok for oss voksne, så det er jo ikke merkelig at det er rart for barn. Som Eldstemann var så forundret over da min bestemor døde: At hun så ut som et vanlig menneske. Han så henne ikke, men fikk vite det da han spurte, for han trodde alle som dør blir skjeletter før de dør, ikke etterpå. Og denne nye informasjonen fikk ham til å tenke en del på død etterpå, fordi han da innså at man kan dø selv om man ser ganske vanlig ut.

Jeg kan også bli innesluttet og ikke slippe mannen inn i tankerekkene. Noen ganger behøver jeg litt tid til å gruble over ting før de snakkes om høyt. Men det hjelper alltid når jeg gjør det. Jeg håper du får snakket med mannen din etterhvert hvis du har behov for det!

Og så håper jeg det blir en rolig natt og sen morgen for deg. Fortsatt god helg

Endret 31. januar 2015 av Ciara

[Vera Vinge]

Jeg kan noen ganger bli helt overveldet ved tanken på alt barn har å lære. Av smått og stort. Død er jo ubegripelig nok for oss voksne, så det er jo ikke merkelig at det er rart for barn. Som Eldstemann var så forundret over da min bestemor døde: At hun så ut som et vanlig menneske. Han så henne ikke, men fikk vite det da han spurte, for han trodde alle som dør blir skjeletter før de dør, ikke etterpå. Og denne nye informasjonen fikk ham til å tenke en del på død etterpå, fordi han da innså at man kan dø selv om man ser ganske vanlig ut.

Jeg kan også bli innesluttet og ikke slippe mannen inn i tankerekkene. Noen ganger behøver jeg litt tid til å gruble over ting før de snakkes om høyt. Men det hjelper alltid når jeg gjør det. Jeg håper du får snakket med mannen din etterhvert hvis du har behov for det!

Og så håper jeg det blir en rolig natt og sen morgen for deg. Fortsatt god helg

Ja, det hjelper alltid å snakke ut. Men stort sett har jeg ordene, selv om jeg kan få det for meg å ikke snakke. Nå er det derimot tomt. Og jeg plages en del av bildene jeg har i hodet av bestemoren min, særlig av synet av henne da jeg kom til sykehjemmet og hun akkurat hadde gått bort. Jeg lurer på om jeg fortsatt er litt i fornektelse for det hele.

Så interessant å høre om gutten din, og hans forestillinger om døden.

Og noe av det fantastiske med å ha barn, er akkurat det å være vitne til alt de lærer. Jeg husker en fyr på Skavlan som sa at det er spesielt for homo sapiens å ville lære barna sine så mye. Jeg tror han sa at neandertalerne ikke hadde denne kulturen, hvor foreldre lærer barn om stort og smått. Men så spørrende som menneskebarn flest er, hadde jeg ikke klart å la være å lære eldstegutten min om diverse, om jeg så hadde villet, da.

[Ciara]

Én uheldig ting med Eldstemann er at han kommer med de mest interessante og vanskelige spørsmålene på de mest upassende tidspunkt.

En morgen denne uka var det kaos i gangen - begge ungene skulle ha dresser, matboksene skulle pakkes, Softie prøvde å stikke av til stua igjen, hvor er vottene? Hvor er Eldstemanns andre sko?

Og DA velger Eldstemann å spørre:

"Mamma, hvordan ble mennesker skapt?"

Jeg: "Mener du hvordan man lager babyer?"

Han: "Nei, jeg mener ikke DEN kjedelige historien, jeg mener hvordan blir mennesker skapt."

Og da bare raser tankene gjennom hodet. Skal jeg nå forklare evolusjonsteorien på ti sekunder i gangen i dette kaoset?

[Vera Vinge]

Én uheldig ting med Eldstemann er at han kommer med de mest interessante og vanskelige spørsmålene på de mest upassende tidspunkt.

En morgen denne uka var det kaos i gangen - begge ungene skulle ha dresser, matboksene skulle pakkes, Softie prøvde å stikke av til stua igjen, hvor er vottene? Hvor er Eldstemanns andre sko?

Og DA velger Eldstemann å spørre:

"Mamma, hvordan ble mennesker skapt?"

Jeg: "Mener du hvordan man lager babyer?"

Han: "Nei, jeg mener ikke DEN kjedelige historien, jeg mener hvordan blir mennesker skapt."

Og da bare raser tankene gjennom hodet. Skal jeg nå forklare evolusjonsteorien på ti sekunder i gangen i dette kaoset?

[Vera Vinge]

Jeg ligger rett ut med omgangssyke, som slo til for fullt etter at jeg allerede hadde vært borte fra jobb i går pga en skikkelig forkjølelse. Dødsannonsen til bestemoren min har vært i avisa, men jeg har ennå ikke fått meg til å lese den. Helga gikk med til omgangssyke hos de tre andre i huset. Og jeg er fortsatt ikke meg selv etter dødsfallet. En skikkelig drittuke på alle måter mao.

Likevel tar jeg meg i å drømme om barn nr. 3 når jeg leser i en fødetråd i graviditetsforumet. Vi er egentlig enige om at vi skal vente med å ta en beslutning om anantall barn til vi er ute av den non stop-sykdomsperioden vi har vært i siden november. For akkurat nå er vi bare glade for at det ikke er fem stk syke folk. Og jeg er så innmari fornøyd med to vi har. Men jeg bare elsker babyer! Samtidig som de bare blir morsommere og morsommere etter hvert som de vokser også. Jaja, vi får se. Det er lov å drømme.