For sant til å være godt

[Vera Vinge]

Min søvnløse hjerne holder ikke helt tritt med KG om dagen. Etter å ha vært våken hver time gjennom natta, er det ingenting som slår å likevel starte dagen rett over fem... gjesp... Da jeg så meg i speilet, lurte jeg på hvem som stirret i mot meg, da jeg knapt kjente igjen det trøtte trynet med ett gjenklistret øye. Jepp, jeg har fått øyekatarr fra lillebror. Hurra for småbarnslivet. Det er i slike stunder jeg lurer på hva vi tenker med når vi i blant snakker om lysten på enda et barn.

Samtidig, når jeg ser de to små i samhandling på stuegulvet, blir jeg virkelig klar over hvor mye jeg elsker dette livet. De er noen veldig, veldig fine fyrer. En veslevoksen, men veldig omtenksom storebror og en ivrig og storøyd lillebror som observerer og ler av nesten alt han store gjør. I blant havner de på kollisjonskurs, da lillebror har begynt å stjele og ødelegge for storebror, som gjerne akkurat har bygget en stor duploborg. Og da er det viktig at "mamma må si nei til han". Rettferdighetssansen er i full utvikling hos eldstemann, og selv om det noen ganger tipper i hans egen favør, gjør det overraskende ofte ikke det. Det aner meg at han er så smått på vei ut av 2-årsgreia med meg, meg selv og så litt mer meg.

Eldstemann blir 3 om et par mnd, og jeg syns det er en veldig fascinerende alder (skjønt, hvilken alder har jeg ikke tenkt det om). Han skjønner så mye nå, og spør og graver om alt mulig. Han har nylig lært seg ordet "hvorfor", så nå er det bare å finne på forklaringer på alt det som ikke en gang har noen. Og de abstrakte begrepene er på full fart inn i vokabularet hans. Vi hadde en utrolig koselig samtale rundt middagsbordet i går, da vi begynte å snakke om familie. Om hva en familie var og hvem som er i familien vår. Og jeg blir helt varm i hjertet når jeg ser at han elsker å snakke om sånt. Han får et eget uttrykk i øynene når vi snakker om at vi er glade i hverandre, at vi skal gjøre noe sammen eller som da, at vi hører sammen. Da kommer kjærlighetserklæringene gjerne og han deler ut lange koser. Da får jeg blant annet høre at "du er det beste jeg vet".

Jeg vet jo at foreldrene ikke er ufeilbarlige eller de største heltene i alle år - derfor nyter jeg ekstra denne tiden hvor jeg vet at han/de ser opp til alt vi gjør. Storebror blir så klart sint på oss også, det hører jo med, men den hengivenheten, den er ganske så koselig.

[Ciara]

Herlig beskrivelse!

Og helt enig, den hengivenheten... Små barn som elsker en uforbeholdent, det er jo en skikkelig egoboost

Jeg fikk sove lengst her hjemme i dag, og da jeg gikk ned til de andre etter å ha dusjet og kledd på meg kom det fra Eldstemann: "Å, mamma! Du har kjole på deg, og det liker jeg aller best! Du ser så fin ut!"

[Vera Vinge]

Herlig beskrivelse!

Og helt enig, den hengivenheten... Små barn som elsker en uforbeholdent, det er jo en skikkelig egoboost

Jeg fikk sove lengst her hjemme i dag, og da jeg gikk ned til de andre etter å ha dusjet og kledd på meg kom det fra Eldstemann: "Å, mamma! Du har kjole på deg, og det liker jeg aller best! Du ser så fin ut!"

Så utrolig søtt av din eldstemann. Ja, jeg kjenner meg igjen i følelsen av egoboost. Jeg husker så godt da jeg hadde med min eldste på jobben en tur like før jeg fødte nr to. Jeg hadde ham på fanget og han var litt sjenert, og så drev han og koste på håret mitt og plukket på øredobbene mine. Da jeg så de lengselsfulle blikkene fra de voksne damene på jobben, og kommentarene fra dem, skjønte jeg enda mer at denne idealiseringen og ukompliserte og totale hengivenheten er noe man må huske å sette pris på. Særlig når det butter i mot, noe det jo også gjør i småbarnsperioden.

[Vera Vinge]

Nå må jeg le, og føler meg litt galgenhumoristisk. Jeg er besøk hos min bestefar sammen med minstemann i helga, på andre siden av landet. Og er det ikke typisk at det sammenfaller med tenner hos minstegutten. Han som pleier å være blid som en sol, har søren meg grått og sutret om hverandre i går og i dag, og jeg har blitt skikkelig sliten av det. Vi har gått fra det ene familiebesøket til det andre, hvor ingen har truffet det nye tilskuddet i familien før. Så det har vært rimelig stress å ha denne kavende, lille fyren på armen som ikke har roet seg. Så jeg skulle øse av meg til mannen på telefon, og gjøre en avtale om barnebytte når jeg kommer hjem i morgen. Mens han var helt desperat etter at jeg skulle komme hjem i morgen, fordi han trenger fri. Eldstepjokken har tydeligvis vært preget av mammaens fravær, og ikke bare vært enkel å ha med å gjøre. Litt sånn bajas.

Jaja, vi har alle vårt. Vi får se hva morgendagen bringer. Nå har minstemann sovet et par timer, så jeg føler meg ganske ok nå. Men før legging, følte jeg meg helt kokt i hodet. Man blir tussete av sånn sutring. Dessuten var vi på ni mnd-kontroll i forrige uke. Og det viser seg at min en gang brande av en baby, ikke har gått opp 200 gram en gang på tre mnd (!). Nå skal det sies at han også er veldig aktiv og har vært det lenge. Han begynte vel å krabbe så smått for to mnd siden, og han tilbakelegger mange meter i løpet av en dag. Så helsesøster sa mange har en liten avflatning i vektkurven i denne alderen. Men dette er mer enn det som er vanlig. Han er fortsatt over snittet stor, da, men hans kurve har flatet helt ut. Det rare er at han ikke ser tynn ut, selv om han har vokst mye i lengde. Men han spiser jo for lite fast føde.

Vi har hatt store problemer med innføring av fast føde, både mtp magetrøbbel og at han ikke er interessert i mer enn en liten smak av det vi spiser. Han vil helst bare ha melk, og den lille fyren spiser meg jo helt opp. De siste ukene har flere spurt om jeg har gått ned i vekt, og i dag spurte faktisk tanta mi om jeg hadde det bra, for hun syns jeg så så mager ut. Jeg har ikke veid meg på en stund, men jeg merker at buksene er litt løsere. Og så skjer det som gjør at jeg ikke kler å være for tynn - jeg får veldig mager brystkasse og jeg blir smal i ansiktet. Jeg har en naturlig rundhet i kinnene, som jeg syns jeg kler, og jeg tror ikke det er bra for meg å ligge under trivselsvekten min. Men forfengelig som jeg er, er det ikke morsomt at andre ikke syns jeg ser godt ut. Selv da jeg var gravid og kjempesliten pga søvnmangel og jobbstress, fikk jeg høre at jeg så så godt ut, noe som forundret meg. Men det er tydeligvis når vekta tikker nedover, at folk ser slitenheten.

Vel, akkurat da tanta mi spurte om jeg hadde det bra og ga meg en klem, holdt jeg på å bryte ut i gråt foran hele familien min, frynsete som nervene mine var etter all uroen til lillebror. Heldigvis klarte jeg å la være, for det hadde blitt for flaut i den settingen.

Men min forestilling om at det kunne være deilig, avslappende med en helg borte (ikke derfor jeg dro, da jeg alltid pleier å ta en tur hit på denne tiden av året), slo hvertfall feil. Da jeg dro hit, var jeg fortsatt syk etter bihulebetennelse, og så kom tannstyr når jeg følte meg bedre. Heldigvis slo ikke begge til samtidig. Men det skal bli godt å komme hjem, for det er enklere å være hjemme når det er styr, og jeg slipper å føle at jeg plager folk med sur baby.

Dagens utblåsning ferdig...

[Ciara]

Huff, så typisk! Jeg blir ofte litt barnslig skuffet i sånne situasjoner. Her har jeg gledet meg til å vise fram min blide lille koseklump, og så bare sutrer han. Og ut av munnen min kommer setninger som "Han er egentlig ikke sånn!"

Det høres ut som om lillebror bør få i seg mer fast føde, ja. Men jeg vet at det ikke er lett - Eldstemann her brukte evigheter på å komme opp i greie porsjoner. Det går seg jo til, jeg håper bare ikke det tærer for mye på det før den tid Men for å se det på den lyse siden - du kan jo bare lange i deg av kaker og snop i tiden framover!

[Vera Vinge]

Huff, så typisk! Jeg blir ofte litt barnslig skuffet i sånne situasjoner. Her har jeg gledet meg til å vise fram min blide lille koseklump, og så bare sutrer han. Og ut av munnen min kommer setninger som "Han er egentlig ikke sånn!"

Det høres ut som om lillebror bør få i seg mer fast føde, ja. Men jeg vet at det ikke er lett - Eldstemann her brukte evigheter på å komme opp i greie porsjoner. Det går seg jo til, jeg håper bare ikke det tærer for mye på det før den tid Men for å se det på den lyse siden - du kan jo bare lange i deg av kaker og snop i tiden framover!

Ja, jeg er nå fristet til å sende familien sms og fortelle om tanna som dukket opp i går. For nå er han igjen i perlehumør. Typisk, altså. Men jeg følte også jeg gjentok litt for mange ganger at han ikke pleier å være sånn, ja... Heldigvis har oldefar truffet gutten før, og baby var blid de første par dagene. Men tantene, onklene og noen av kusinene fikk bare se den grinete varianten (selv om det skal sies at smilehullene dukket opp jevnlig mellom sutringen, for sånn er han - ikke helt pottesur selv om han er sur, slik eldstemann alltid har vært).

Og siden i går har han plutselig fått lyst på grøt igjen! Så i går spiste han faktisk to gode grøtporsjoner med letthet! Og frokost igjen i dag! Mindre forkjølelse og en (eller to? Vanskelig å se.) tenner ute har tydeligvis forløst noe. Sånn var han etter forrige forkjølelse (som antakeligvis var rs-virus...) også, men så hadde vi et tilbakeslag med ny forkjølelse etter mindre enn en uke.

Jeg nevnte for mannen at jeg syns det var litt dumt om folk rundt oss syns jeg ser for mager ut, men han var ikke enig. Haha, for en omvendt samtale. "Nei, jeg syns ikke du er for tynn." Men når sant skal sies, så ser han litt mager og dratt ut i ansiktet selv også, så jeg vet ikke om han er den beste dommeren. Vi er nok begge preget av siste måneds konstante sykdom for både oss og barna. Men det er ikke den verste tiden av året å ha et par kg å gå på, nei. Jeg spiser ikke kjøtt, så jeg fråtser aldri i den type julemat uansett. Men litt mer kaker enn vanlig blir det jo.

[Vera Vinge]

Men det var utrolig herlig å komme hjem i går! Mannen hadde hengt opp den store julestjerna i stuevinduet, så jeg kunne se den fra langt nede i bakken. Og julekalenderen jeg sydde i fjor var hengt opp. Det som skal bli pakkene er på vei i posten, da, for det har han også tatt hånd om. Puslespill, hvor eldstemann får to brikker hver dag. Disse to dagene har han fått en kjeks.

Og storebror var så glad for å se oss. Det var tenning av juletre i barnehagen, med alle barn og foreldre, og storebror strålte av glede, og han fikk mange spørsmål om hvorfor han var enda gladere enn normalt. Da vi kom hjem, ble han litt mer sår, ville sitte på fanget og sa at han "syns ikke du skal reise mer på tur". Jeg har vært svært få netter borte fra ham, og aldri så lenge som dette, så det har vært litt rart for oss begge.

I dag morges kom han gledesstrålende inn på soverommet vårt, i det helrøde ullantrekket jeg hadde lagt fram. "Mamma, se, jeg er nissens hjelper!" Og så la vi planer for hva vi skal bake i ettermiddag. Antakeligvis havremakroner med sjokolade og appelsin, som har blitt tradisjon hos oss. Og det er jammen noe av det beste jeg vet!

[kisskissbangbang]

Hehe. Jeg kjenner igjen den "Han er vanligvis skikkelig blid, altså!". Lurer på hva folk tenker når jeg kommer med den.

Det hørtes koselig ut med forjulstur, sett bort i fra sur baby, og så er det jo så godt å komme hjem igjen og, når en har vært savna.

Ønsker dere en fin adventstid!

[Vera Vinge]

Hehe. Jeg kjenner igjen den "Han er vanligvis skikkelig blid, altså!". Lurer på hva folk tenker når jeg kommer med den.

Det hørtes koselig ut med forjulstur, sett bort i fra sur baby, og så er det jo så godt å komme hjem igjen og, når en har vært savna.

Ønsker dere en fin adventstid!

Takk, det samme.

Egentlig har jeg inntrykk av at mange er forberedt på at babyer kan være sure, eller i det minste svært variable i humøret. For jeg har fått mange kommentarer på at folk sjelden har sett en så blid baby, når de treffer minstemann. Så antakeligvis ble han vel oppfattet å være helt på det jevne i helga. Storebror var jo sånn fram til han var 6 mnd, så da ble jeg liksom vant til det. Jeg syns nesten det er mer stressende med sur baby nå, når jeg er innstilt på noe helt annet.

Og ja, jeg ble litt overraska over hvor mye jeg har vært savnet. Det er tydelig at mannen syns det var hardt å være en langhelg alene med en eldstemann som var litt variabel i humøret også. Og det ble tydelig for ham hvor mye vi avlaster hverandre vanligvis, når vi er sammen, selv om jeg ofte har sovet en del morgener i helgene og generelt har vært sliten lenge. Vi har også blitt så kjedelig tradisjonelle at han gjør alt av praktiske reparasjons- og oppussingsting i huset, men han vet knapt nok hvordan man bruker vaskemaskinen. Alt som går på den daglige drift av husstanden har jeg tatt meg av. Planen er å dele mer på sånt på sikt, da.

Og så må det sies at mannen var i dårligere form enn jeg hadde trodd da jeg kom hjem. Han har hatt feber store deler av helga, og er nå oppe i en uke med daglig feber. Men skal han ta sykedager? Neida... Han tok jo en forrige uke, for første gang på flere år, og det bruker han som argument ennå. At han derfor ikke kan være mer borte. Jeg vet at sjefen hand er grei, så det er kun hans egne prinsipper, dette. Menn, altså.

[Vera Vinge]

Jeg vet nesten ikke hva jeg skal si om livet mitt om dagen. Ting svinger så voldsomt her. Vi har seriøst vært så mye syke at jeg blir helt fortvila når jeg tenker på det. Halvannen måned nå, og kun et par sjeldne dager her og der hvor ingen er syke. Stort sett har vi gått fra den ene runden til den andre, og det tærer på. Både søvn og humør på dagtid for både liten og stor. I helga ble jeg noe så sjelden som nedfor av familielivet vårt om dagen. Eldstemann var pottesur, småsyk og trøtt hele helga, og vi tre andre var forkjøla, og da tenkte jeg virkelig at alt virker så tungt og håpløst. Vi gjør ingenting i helgene lenger, fordi sykdom tilfeldigvis har hatt en tendens til å forverres rundt da, så vi har bare vært hjemme og inne. Og kombinasjonen av at vi knapt har truffet venner på aldri så lenge og lite familie også, med at lyset et så kortvarig om dagene, har gjort meg litt motløs i blant.

Og i slike stunder må jeg bare innrømme at jeg skulle ønske noen kunne forbarme seg over oss. I helga tenkte jeg at jeg skulle ønske en besteforelder bare kunne tilby seg å ta umuliusen eldstemann noen timer. Men den dag kommer trolig aldri at jeg eller mannen ber om avlastning bare fordi vi er slitne, ikke fordi vi skal noe spesielt. Men en del av meg lurer på hvorfor ingen tilbyr seg. Samtidig er vi ikke de som klager høylytt heller, så det er nok ikke så opplagt at dette er noe vi ønsker. Samtidig blir jeg irritert når jeg skjønner at det ene tantebarnet er hos besteforeldrene støtt og stadig, i tillegg til at det er hos sine andre besteforeldre masse også. Og jeg vet ikke om jeg blir mest irritert fordi jeg syns det er merkelig å beslaglegge barnevakt så mye, eller om det er fordi jeg nå syns det er vår tur, etter all sykdom og svært sjelden barnevakt og jeg blir mer irritert på meg selv fordi jeg ikke syns vi skal spørre.

Jeg og mannen er veldig like på en del områder. F.eks. sitter det langt inne å innrømme at vi er slitne, og vi har vanskelig for å be om hjelp. Og det et helt klart vårt eget ansvar å melde våre behov. Men det er et tegn på at jeg er veldig sliten når jeg innerst inne er litt irritert for at vi ikke får tilbud om avlastning, mens friske folk som sover godt om natta har avlastning hver helg. Vanligvis tenker jeg at en hver får styre med sitt, og jeg mener overhodet ikke at ting må være likt (ei heller er det det i utgangspunktet, når øvrige besteforeldre kan bidra ulikt f.eks).

Og så, i det jeg når toppen av oppgitthet etter en helg preget av hyl og rop, vill latter og avstikk, kommer det en liten engel inn til meg i går morges. "Mamma, jeg liker kos, jeg." Og slik fortsatte dagen i går, og det samme i dag. Da koser jeg meg maks med de to små, selv om mannen jobber lenge og eldstemann har 4-timersdager i bhg, så det er mange timer alene med dem, inkl forkjøla lillebror. Sprøtt at ting kan se så utrolig annerledes ut med bare en dags mellomrom.

Nå sitter jeg dermed her med en mye mer optimistisk holdning til det meste. Jeg har til og med trua på at vi kan bli friske innen våren kommer (og pollensesongen er i gang...). Til helga planlegger vi også nattavvenning av minstemini, som plutselig, i en alder av ni mnd, har fattet interesse for fast føde. Tanken på å ikke bare spankulere fornøyd ned trappa om morgenen fordi jeg fikk ett strekke på tre timer sammenhengende (i tillegg til diverse kortere strekker), men det dobbelte, gjør meg ekstremt forventningsfull. Hvis bare mann og baby er friske til da...

[Sushi]

Be om hjelp! Siden dere krever så lite ellers så er det veldig lov å spørre om litt avlastning når alle er syke. Det er forferdelig slitsomt å være syk selv og så måtte ta seg av syke barn, synes jeg.

Godt at dere er friskere nå som det snart er jul.

[Vera Vinge]

Be om hjelp! Siden dere krever så lite ellers så er det veldig lov å spørre om litt avlastning når alle er syke. Det er forferdelig slitsomt å være syk selv og så måtte ta seg av syke barn, synes jeg.

Godt at dere er friskere nå som det snart er jul.

Ja, det burde vært regler mot å ta seg av (syke) barn ved egen sykdom... I tillegg, mot å prøve å late som man er frisk når man åpenbart er syk og ligger med feber hele natta. Det er som om menn kommer i to kategorier: de som blir helt hjelpeløse når de er syke og de som ikke kan innrømme at de faktisk er syke. Min mann i sistnevnte.

Men jeg skal snakke med ham om kanskje eldstemann kan overnatte en natt hos mannens foreldre i jula. Min far har lenge nevnt at storebror kunne kommet på overnatting hos ham og samboeren, men vi har ikke snakket videre om det. Samt at jeg er litt usikker på om det vil bli styrete for dem med legging. I tillegg har ham jo startet mange netter i 5-tiden i høst pga hosting. Jeg vil helst at det skal være en ok opplevelse for dem. I tillegg til at jeg trår ekstra forsiktig når det ikke er begge foreldrene mine det er snakk om, men min "stemor", som jeg hvertfall ikke vil virke kravstor overfor.

Men det komiske her er jo at min mor sendte meg melding i går om ikke eldstemann kunne overnatte der til helga. Den eneste som er uaktuell tilbyr seg. Selvsagt. Det har vist seg at hun faktisk er en ok bestemor, ut fra sine forutsetninger, men dessverre kan jeg aldri overlate barna til henne. Akkurat det er en av to ting som for meg har vært litt vemodig med å få barn (det andre er at en av mine kjære bestemødre aldri fikk treffe barna mine). Men sånn er det. Vilje og evne går ikke alltid hånd i hånd, dessverre.

[Sushi]

Er det ikke typisk. Ja, sånt blir veldig vemodig når man får barn. Familiemedlemmer som er døde eller som ikke ønsker kontakt - det blir fryktelig sårt når det plutselig er barnas oldemor/tante/bestefar eller hva det nå er.

Håper det ordner seg med overnatting. Det blir vel lett sånn at dess sjeldnere det blir dess høyere er terskelen?

[Vera Vinge]

Er det ikke typisk. Ja, sånt blir veldig vemodig når man får barn. Familiemedlemmer som er døde eller som ikke ønsker kontakt - det blir fryktelig sårt når det plutselig er barnas oldemor/tante/bestefar eller hva det nå er.

Håper det ordner seg med overnatting. Det blir vel lett sånn at dess sjeldnere det blir dess høyere er terskelen?

Ja, det er en del ting som blir veldig forsterket for ens egen del når man får barn. Ting som var sårt, men som man kanskje ikke tenkte så mye på. Min opplevelse av å ha barn, er at toppene forsterkes veldig, både det som er fint og det som er trist.

Nå er vi så heldige å ha besteforeldre som alle er veldig glad i barna våre og ikke redd for å vise det, og barna treffer alle sammen i løpet av en måned. Det virker utrolig leit å oppleve at besteforeldre ikke er interessert i barnebarna. Mannen min mistet sitt ene sett med besteforeldre for mange år siden, men han forteller at han kunne merke det selv, da de var på et sjeldent besøk. Bestemoren var kun opptatt av å snakke med datteren sin, som hun helt sikkert savnet, siden de bodde på ulik kant av landet. Heldigvis har han hatt et fantastisk sett med besteforeldre på den andre siden, som jeg også er veldig glad i.

Når det gjelder overnatting, så har ikke eldstemann overnattet hos svigers mer enn en liten håndfull ganger og det går måneder mellom hver gang, men det er liksom aldri noen bekymring. Farmoren er en grepa dame, som jeg ikke er bekymra for om klarer en evt vanskelig legging. Min far har aldri skiftet bleier eller gjort den type ting, og jeg ville for hans del føle meg mer usikker på å utsette ham for evt problemer med legging eller tidlig opp. Samboeren hans håndterer nok sånt veldig fint, men da blir jeg usikker på om det blir hans oppdrag å håndtere legging osv, eller om de gjør det sammen. Men jeg tenker nok for mye. Jeg tror det hadde vært veldig fint for gutten å være alene med bestefar og ekstrabestemor. Det er jo noe med å få være sammen med besteforeldre uten at foreldrene henger over. Jeg har veldig gode minne fra utallige slike overnattinger hos mine besteforeldre. Det var sjelden fordi foreldrene mine trengte barnevakt, men fordi besteforeldrene mine inviterte oss eller vi ba om det selv. Men det slår meg likevel at mine foreldre med det hadde utrolig mye avlastning, iom at vi etter hvert bygde hus i hagen til besteforeldrene mine. I tillegg bodde jeg og broren min en periode hos mine andre besteforeldre, men det er jo litt utover normal avlastning, da.

[Mafalda]

Huff, her har jeg falt fullstendig av lasset, ser jeg. Pølsefingre som omgjør tråder på "mine innlegg" til "ignored topics", skjer støtt og stadig og jeg lærer tydeligvis aldri

Og så ramler jeg inn i en beskrivelse jeg kjenner veldig godt igjen Sånne lange, tunge strekk som liksom ikke har noen ende. Blaff av optimisme innimellom, men totalt sett mest slit. Og vilje. Synd å høre at dere har en så tung periode nå, og som Sushi vil jeg oppfordre dere til å be om litt hjelp. Det er jo ikke som om dere renner ned dørene med barnevaktønsker, for å si det forsiktig.

Men for all del, jeg skjønner godt tankegangen, jeg er sånn selv. "Men du må jo bare si fra!" sa stemoren min, da hun fant ut at mannen var på forretningsreise på andre uka på rad, og jeg slepte Smitt og Smule i sovende eller hylende tilstand til og fra barnehage og SFO og treninger og ballettøvelse, og lufter bikkja i pissregn innimellom kveldsammingene. Men neida, jeg kan sjøl. Som en annen trassig toåring

Lurer på hvor den trassen og det behovet for å være selvstendig kommer fra. Det virker jo ikke helt uvanlig? Det blir litt som dette med sykdom, ved at folk grovt sett faller i to kategorier- de som spør ofte og gjerne, og kanskje uten å tenke så mye over at det å passe barn faktisk krever en del, og de som ikke gjør det før de står med en halv fot i graven. Begge deler er ganske tullete, egentlig.

Her i huset har vi sluttet med barnevakt, haha. Nå er svigers så gamle og merkelige (søte, for all del, men veldig distanserte) at å be dem passe ungene ville aldri ramle oss inn, men min mor og stemor er kjempeflotte besteforeldre. Men, det blir jo mest til at de tar med de eldste på ulike ting, og det er vi så takknemlige for at barnepass for avlastningens del utgår fullstendig. Men, det blir jo litt spesielt i og med at vi er så mange. Dessuten er det bare noen få år igjen, så trenger vi ikke barnevakt i det hele tatt- da er de eldste store nok til å styre skute hvis vi er borte en kveld, for eksempel. Fram til det er det hjemmekos som skal redde romantikken og ekteskapet. Hurra for lave forventninger

Men jeg håper eldstemann får seg en tur på overnatting til bestefar i jula. Skjønner godt skrekken for at det blir for mye, at det skal oppleves masete, vanskelig med legging og tidlige morgener. Samtidig tenker jeg at så lenge man vet at det bare er for en dag eller to, tåler man ganske mye Det er jo det som er besteforeldrenes privilegium- å levere ungene tilbake- og så kan de jo hvile velfortjent ut etterpå, hvis det har blitt i overkant masete. Og sannsynligheten er vel minst like stor for at det blir en hyggelig opplevelse for alle parter

God bedring til alle i heimen!

[Vera Vinge]

Huff, her har jeg falt fullstendig av lasset, ser jeg. Pølsefingre som omgjør tråder på "mine innlegg" til "ignored topics", skjer støtt og stadig og jeg lærer tydeligvis aldri

Og så ramler jeg inn i en beskrivelse jeg kjenner veldig godt igjen Sånne lange, tunge strekk som liksom ikke har noen ende. Blaff av optimisme innimellom, men totalt sett mest slit. Og vilje. Synd å høre at dere har en så tung periode nå, og som Sushi vil jeg oppfordre dere til å be om litt hjelp. Det er jo ikke som om dere renner ned dørene med barnevaktønsker, for å si det forsiktig.

Men for all del, jeg skjønner godt tankegangen, jeg er sånn selv. "Men du må jo bare si fra!" sa stemoren min, da hun fant ut at mannen var på forretningsreise på andre uka på rad, og jeg slepte Smitt og Smule i sovende eller hylende tilstand til og fra barnehage og SFO og treninger og ballettøvelse, og lufter bikkja i pissregn innimellom kveldsammingene. Men neida, jeg kan sjøl. Som en annen trassig toåring

Lurer på hvor den trassen og det behovet for å være selvstendig kommer fra. Det virker jo ikke helt uvanlig? Det blir litt som dette med sykdom, ved at folk grovt sett faller i to kategorier- de som spør ofte og gjerne, og kanskje uten å tenke så mye over at det å passe barn faktisk krever en del, og de som ikke gjør det før de står med en halv fot i graven. Begge deler er ganske tullete, egentlig.

Her i huset har vi sluttet med barnevakt, haha. Nå er svigers så gamle og merkelige (søte, for all del, men veldig distanserte) at å be dem passe ungene ville aldri ramle oss inn, men min mor og stemor er kjempeflotte besteforeldre. Men, det blir jo mest til at de tar med de eldste på ulike ting, og det er vi så takknemlige for at barnepass for avlastningens del utgår fullstendig. Men, det blir jo litt spesielt i og med at vi er så mange. Dessuten er det bare noen få år igjen, så trenger vi ikke barnevakt i det hele tatt- da er de eldste store nok til å styre skute hvis vi er borte en kveld, for eksempel. Fram til det er det hjemmekos som skal redde romantikken og ekteskapet. Hurra for lave forventninger

Men jeg håper eldstemann får seg en tur på overnatting til bestefar i jula. Skjønner godt skrekken for at det blir for mye, at det skal oppleves masete, vanskelig med legging og tidlige morgener. Samtidig tenker jeg at så lenge man vet at det bare er for en dag eller to, tåler man ganske mye Det er jo det som er besteforeldrenes privilegium- å levere ungene tilbake- og så kan de jo hvile velfortjent ut etterpå, hvis det har blitt i overkant masete. Og sannsynligheten er vel minst like stor for at det blir en hyggelig opplevelse for alle parter

God bedring til alle i heimen!

Kanskje den type "skal-klare-alt-selv"-greier er et storesøster/storebror-fenomen? Det har slått meg mange ganger at jeg og mannen, som begge er eldst, har bedt om og fått mye mindre hjelp opp gjennom enn våre yngre søsken. Det har jo med personlighet å gjøre, men jeg tror jo at visse personlighetstrekk har lettere for å blomstre under visse forhold, som f.eks. hvor man er i søskenflokken.

Jeg skjønner for øvrig absolutt at dere heller sender de eldste av gårde med besteforeldre enn å få avlastning for de yngste. Det er jo sånn jeg tenker også, selv om vi bare har to. Selv om lillebror har krevd mer av meg i høst, føles det mest naturlig å evt sende bort storebror, og tipper det vil føles sånn om et år og to også. Det er vel fint for de eldste også, å få litt tid uten mas fra yngre søsken i blant?

Men nå må jeg bare si at jeg er en skikkelig laban, for jeg snakket med mannen i går. Og vi har begge, uten å si noe til hverandre, kjent en økende irritasjon over hvordan vi i det hele tatt kunne blandes inn i barnevakt-drama når særlig ett tantebarn har nærmest bosatt seg hos besteforeldrene sine det siste året. Og mens disse foreldrene gjør alskens morsomme saker, i tillegg til å generelt sove godt om natta, sitter vi her syke og slitne. Stakkars oss, liksom. Men så sier jo mannen: "Men du sa jo at vi ikke skulle la foreldrene mine passe eldstemann mer i 2014, etter barnevaktdrama. Så bortsett fra den gangen vi skulle se på hyttetomt, har jo ikke eldstemann vært alene hos besteforeldrene sine siden i vår, etter ditt ønske. Mine foreldre har jo et stående tilbud om å ha ham i blant, de har bare sluttet å spørre, siden du har vært så steil og prinsippfast." Så, da moren hans ringte rett etterpå, hoppet hun nærmest av glede gjennom røret, da mannen spurte om eldstemann kanskje kunne overnatte en gang i løpet av romjula. Det er altså vi som er totalt tullinger, ikke at vi har omgivelser som ikke bryr seg. Og det trodde jeg egentlig ikke heller, men i svake, slitne øyeblikk, kan man få litt irrasjonelle tanker.

(Som ekstra info til de som ikke har nilest denne dagboka, ble det altså en sak at en besteforelder hentet vår eldste en del i barnehagen i fjor og hadde ham et par timer til mannen kom hjem, pga. min arbeidssituasjon. Denne var i en periode hvor vår gutt var det eneste barnebarnet på denne kanten av landet, samt at antallet overnattinger har vært svært få. Såh, for en som ikke liker å kreve så mye, tok jeg disse "beskyldningene" veldig tungt. I tillegg føltes det urettferdig, siden vi hadde lite hjelp etter at jeg gikk ut i perm, da dette var da jeg fortsatt jobbet. Det ble bl.a. også brukt som eksempel at sønnen vår overnattet to netter der etter hverandre i vinter. Ja, da lå jeg og fødte, og hadde mannen ved min side... Grr...)

[Vera Vinge]

Hm, nå har lillebror sovet i tre timer. Jeg som hadde planlagt å hente storebror i bhg for to timer siden. Stakkars fyr. Men det er den evige avveiningen av hvem man skal ta mest hensyn til. I dag ble det lillebror. Jeg får meg ikke til å vekke en sovende, syk baby. Men de er jammen uforutsigbare sånne små. Jeg måtte bort og kjenne på ham i stad. "Kan han være dau?" Men han pustet og var varm og fin. Og i går sovnet han faktisk på armen min da vi var i butikken. Jeg måtte skifte bleie på ham, fordi vi skulle ut i minusgrader, og han sov seg jammen gjennom det også. Ikke helt i form, stakkars.

[Sushi]

Jøss, går det virkelig an å bruke et tilfelle av barnevakt under FØDSEL som argument for noe sånt? Det var drøyt. Skjønner at det blir ekstra vanskelig å be om hjelp da. Men forstår jeg riktig hvis jeg tolker det som at det er foreldrene til de andre barnebarna som har kommet med beskyldningene - ikke besteforeldrene som faktisk sitter barnevakt? I så fall tenker jeg at dere ikke burde slutte å be om avlastning for å "vise dem", for det går jo bare utover dere selv?

[Vera Vinge]

Jøss, går det virkelig an å bruke et tilfelle av barnevakt under FØDSEL som argument for noe sånt? Det var drøyt. Skjønner at det blir ekstra vanskelig å be om hjelp da. Men forstår jeg riktig hvis jeg tolker det som at det er foreldrene til de andre barnebarna som har kommet med beskyldningene - ikke besteforeldrene som faktisk sitter barnevakt? I så fall tenker jeg at dere ikke burde slutte å be om avlastning for å "vise dem", for det går jo bare utover dere selv?

Ja, det burde jeg ha presisert, det er ikke besteforeldre som har insinuert noe som helst! Det er noen merkelige ting som har blitt påstått, og da tatt ut av sammenheng. Men jeg konkluderte egentlig på et tidspunkt med å sette det på kvoten for "sliten-småbarnsforelder"-oppførsel. I tillegg er det enda en person som har ment at besteforeldre ikke bare må fokusere på barnebarna, men også egne barn. Jah, da har man det i gang. Og mens mannen blir sint, går jeg helt i motsatt retning og blir opptatt av å ikke bli tatt på npe. Mens jeg innerst inne venter spent på å se om de som trolig får barn innen få år, kommer til å takke nei til barnevakt av hensyn til andre.

Huff, føler meg som en fæl person når det gjelder å legge ut om dette. Og litt masete, siden jeg har skrevet om det flere ganger. Men konflikter i familie har jeg helt hetta for. Da blir jeg ekstremt konfliktsky og i stand til å svelge mange kameler.

[Sushi]

Vi har vel alle vår måte å reagere på. Det høres ut som merkelige beskyldninger, og jeg tror de fleste ville tatt seg nær av det. Man vil jo ikke føle at man presser seg på og krever barnevakt, men slik det er nå virker det som både dere, besteforeldrene og eldstemann ønsker flere besøk og overnattinger. Da er det vel ingen andre som har noe med det!