For sant til å være godt

[Vera Vinge]

Jeg koser meg med roligere tempo på jobb om dagen. Til tross for at jeg ikke blir spesielt stressa av noe løs struktur, er det godt å ha hatt tid til å faktisk rydde litt på kontoret. Det føles nesten utrolig, siden det ikke har vært mulig å en gang tenke på å sette av en time eller to til rydding siden før sommeren. Etter nyttår har det nemlig vært betydelig mindre å gjøre, noe som delvis handler om at jeg har en omfattende oppgave mindre. I tillegg fant jeg i desember ut at jeg måtte planlegge en roligere arbeidsdag i januar, fordi jeg da beregnet å fortsatt være gravid og antok at tiden fram mot ca. 12. uke ville være tung. Så det er flere grunner til at jeg har det roligere nå. Nesten så jeg frykter at hvis dette varer, vil jeg begynne å kjede meg på jobb. Jeg liker jo at det skjer litt da, selv om det har blitt alt for mye de siste månedene.

Men det er rart med det. Jeg har gjennom hele høsten tenkt at stressnivået ikke har vært mer enn jeg har kunnet takle, og ikke bekymret meg spesielt for meg selv på noen måte. Jeg er vant til en arbeidsdag som til tider kan være veldig uforutsigbar og innebære høyt tempo, så jeg syns jeg har blitt ganske god til å takle stress på den måten. Men bl.a. pga. flere sykemeldinger som tilfeldigvis kom samtidig hos kollegaer, ble det for mye på oss som ble igjen, uten at vi var flinke nok til å gjøre noe for å redusere arbeidsmengden til et anstendig nivå. Det var uansett først da jeg pustet ut i jula, og fikk en påfølgende ny spontanabort, at jeg forstod hva stresset hadde gjort med meg. Jeg innså at det ville blitt mye om jeg var i min normale form, men ettersom jeg i praksis var gravid det meste av høsten, ble det hvertfall for mye.

Det ligger nok langt inne for meg å innrømme at jeg kan bli sliten, selv om det er gode grunner for det. Jeg er vanligvis også lite sliten, og føler at jeg vanligvis har et reellt overskudd, men er jeg først sliten, er det noe jeg aldri ville snakke om. Det handler vel om at det å være sterk og selvstendig er en viktig del av min identitet. Det er ikke det at jeg ikke kan gråte foran andre eller innrømme at jeg ikke takler alt like godt f.eks, men det handler mer om tanken om at jeg på det jevne klarer å komme meg gjennom det livet har å by på.

For å ha sagt det, så kan ikke legene si noe om hvorvidt stressnivået har hatt noe å si for de to spontanabortene. Dvs. de sier at det sikkert ikke har hatt noe å si, men både fastlegen min og de på sykehuset spurte jo om jeg levde et stressende liv. Fastlegen min har også sagt at jeg bør tenke gjennom om jeg kan ta det mer med ro framover når jeg blir gravid igjen, og dersom dette ikke lar seg gjøre, vil hun foreslå å sykemelde meg gradert. Akkurat det er jeg ikke videre interessert i i utgangspunktet, og jeg vil i så fall heller prøve å tilrettelegge på jobb. Men det føles forsåvidt ivaretakende at hun sier det, og det er noe godt ved det.

Men det er nok noe ved det jeg i de månedene vi prøvde å få meg gravid første gangen, valgte å gå fra å tenke masse på det å skulle bli gravid, til å fokusere mer på jobb, også for å få noe annet å tenke på i ventetiden. I tillegg er jeg jo veldig glad i jobben min, og trives kjempegodt med både arbeidsoppgaver og kollegaer, så det er lett å la seg oppsluke. Men nå må det handle mer om hva som fakisk er best for meg og kroppen min, framfor å engasjere mer i ting det er vel så god tid og sted for senere, i tillegg til at jeg ikke alltid trenger å være den som strekker meg lengst selv om jeg på mange måter trives med det.

[Vera Vinge]

Jeg har egentlig hatt mye jeg har hatt lyst til å skrive her de siste ukene, men jeg har vegret meg av en eller annen grunn. Det har nok noe å gjøre med at jeg generelt har vært mindre aktiv på KG det siste året, men det er også noe med det å skrive om hvordan jeg har hatt det som er litt tungt. Samtidig har jeg snakket mye med mannen min, familie og venninner, så jeg går heller ikke og bærer ting inni meg.

Men det er ikke til å komme unna at tiden siden den første spontanaborten i slutten av september er noe av det vanskeligste jeg har opplevd. Dessuten har den hatt en annen dimensjon ved seg enn andre vanskelige ting jeg har opplevd i livet. Jeg har vel hatt en merkeligere oppvekst enn mange andre, og jeg har styrt mye med familie også de siste årene. Samtidig har jeg alltid følt at det har handlet om noen andre, som uheldigvis også har påvirket meg. Men annet enn at det selvsagt har påvirket meg veldig, har jeg liksom hatt meg selv og mitt eget som jeg har vært fornøyd med.

Jeg har vært forskånet for mange vanskelige opplevelser som mobbing, ensomhet, det å slite psykisk, det å ikke vite hva man vil med livet, det å ikke komme inn på drømmestudiet eller få en interessant jobb, eller til og med ordentlig kjærlighetssorg. Jeg hadde selvsagt også skjør selvtillit i puberteten som alle andre og alt det der, men jeg snakker nå om de litt større tingene. Jeg har vært vant til å ha "kontroll" på det meste (uten at jeg er fullstendig kontroll-freak heller, selv om jeg i blant kan tulle med det), og mye har gått min vei på det personlige plan. Det har jeg i grunnen vært veldig fornøyd med, da jeg syns jeg har hatt mer enn snittet mye styr med familie og det har i perioder gjort meg sliten. Men jeg har klart å beholde meg selv oppi alt, og vært opptatt av å ha mitt eget liv framfor å bli fullstendig sugd inn i konflikter og sykdom. Selv om jeg i blant får lyst til å sende et oppsigelsesbrev til deler av familien min, samtidig som jeg er veldig glad i dem.

Uansett. Det er nok sånn nå at jeg nå for første gang opplever at jeg virkelig ikke har kontroll på noe som bare handler om meg (og mannen min). Da vi bestemte oss for å prøve å få barn, var jeg forberedt på at det kunne oppstå utfordringer. Jeg er såpass realistisk at akkurat det ikke var noen overraskelse i seg selv at det kunne ta tid. Men hvem kan forberede seg på at det skal bli en sånn berg-og-dal-bane av oppturer og nedturer?

Som skrevet før; én spontanabort var helt med i beregningen - det regnet jeg nesten med ville komme før eller senere. Men da det skjedde andre gangen og det på et senere tidspunkt også (selv om det fortsatt regnes som tidlig spontanabort, altså), føltes det mye verre. Første gangen var vanskelig selvsagt, men jeg kom meg da greit nok og jeg trøstet meg med alt det man sier til seg selv om at det var noe galt med fosteret som gjorde at det var til det beste osv. Når det skjer en gang til, kommer frykten for at det er noe galt med meg og frykten blir sterkere for at det skal skje igjen. I tillegg til den generelle og uforklarlige tristheten ved å miste enda et begynnende liv, til tross for at jeg ikke så dem som babyer ennå.

Og så hjelper det heller ikke at en av mine beste venninner er ca. like langt som jeg ville vært med siste graviditet. Det var kjempefint da vi oppdaget at vi var gravide omtrent samtidig og ville ha termin med ca. en ukes mellomrom. Men desto verre for meg å se at hun nå såvidt begynner å få mage og jeg minnes om der jeg selv kunne vært. Første gangen var jeg opptatt av å ikke telle uker mtp. hvor langt jeg kunne vært, men nå blir det nærmest umulig.

Jeg merker at hun tar hensyn og ikke skravler i vei om sin graviditet, men nå som det er offisielt, snakker andre knapt om annet. Jeg fikk rett og slett en nedtur i går kveld da vi to var sammen med en tredje venninne som hele tiden kommenterte magen til den gravide osv. Jeg hadde trodd jeg skulle takle det greit siden det har gått fem uker siden aborten, men jeg ble brått så lei meg at jeg avslo å bli med dem å spise middag etter trening. Og så kom samvittigheten. For at jeg ikke er en god nok venninne som ikke spør og graver like mye som andre om graviditeten, og for at jeg trekker meg unna og ikke klarer å forholde meg normalt til andres lykke.

Samtidig vet jeg jo rasjonelt sett at dette ikke er noe å skamme seg over, at jeg trenger tid osv. Likevel later jeg som alt er bra når mannen spør hvordan jeg har det, selv om jeg har lovt å være ærlig med ham. Men jeg tenker i øyeblikket at jeg ikke vil dra ham ned også, fordi jeg vet at han som type er en som legger ting bak seg og fortsetter som før. Samtidig blir han nok lei seg når det kommer for en dag at jeg prøver å late som overfor ham, fordi han gjerne vil være en støtte. Selv om han har kommet seg over dette, skjønner han faktisk at jeg trenger mer tid.

Akk, ja. Så har jeg en venninne som vet om det som har skjedd, og som er veldig støttende når det gjelder det. Men hun står veldig hardt på at jeg burde ta noen måneders pause med ny prøverunde, fordi hun tror jeg trenger hvile fysisk og mentalt. Det er jo veldig omsorgsfullt og hyggelig, men samtidig merkelig for meg at hun gjentar dette hver gang vi treffes, og det med stor tyngde. Det er to ting som irriterer meg ved det. Det ene at hun ikke bare kan akseptere at jeg ikke har bestemt meg for hva vi skal gjøre videre, men at det er lite sannsynlig at vi vil vente i flere måneder. Nå føler jeg ikke at det ville være lettere å takle en ny spontanabort bare fordi det går lengre tid imellom, kanskje tvert i mot faktisk, fordi det da går enda lengre tid totalt fra vi begynte hele prosessen. Jeg er nok generelt dårlig på å bli belært, og blir ganske arg når råd gjentas til tross for avvisning. Da får jeg heller bare gå på en ny smell og gjøre mine egne feil, dersom det viser seg at hun har rett i at jeg bør vente. Hun kan også si noe sånn som at man ikke må stresse med å få bar, at de kommer når de kommer osv. Jo, sant nok, men det er én ting å ikke ha en livssituasjon som ligger til rette for barn og ikke ha noe klart barneønske nå, som for henne, og det å ha vært følelsesmessig klar for barn i flere år, som jeg og mannen har (men vi ventet pga. studier og jobb). Når det gjelder sistnevnte, føler man allerede at man har ventet mye lenger enn den tiden det tok fra vi droppet prevensjon.

Det andre er jo at til tross for at hun er en god venninne og kan glede seg på mine vegne, så mistenker jeg at hun syns det er beleilig at jeg utsetter det å få barn fordi hun nå frykter at alle kommer til å få barn lenge før henne. Dvs. jeg vet at hun frykter det, men jeg vet også at hun tidligere har gitt råd på bakgrunn av egne personlige motiver, noe som gjør meg ekstra irritert, da dette tross alt handler om meg, og ikke henne.

Men jeg skal prøve å legge dette til side, altså. Det er jo ikke egentlig viktig, men jeg har nok som sagt en tendens til å irritere meg når andre skal blande seg opp i mine valg. Det er jeg overhodet ikke vant til fra jeg var yngre, og faren min har alltid sagt at jeg ikke er en type som innbyr til rådgivning fordi jeg har pleid å ha oversikt over det meste. Nå kan man jo mene hva man vil om det da, om det er utelukkende positivt. Jeg burde blir flinkere til å ta i mot hjelp, samtidig som jeg fortsatt syns det handler om respekt for andre å gi seg etter at første rådgivning blir avvist.

Puh, dette ble langt. Jeg hadde noen ledige minutter, og her er mye som må ut. Kanskje kommer det mer senere. Nå er det lasagnelunsj.

[Vera Vinge]

Det vel også sånn når livet går en i mot, at en blir mer observant på ulike sider ved en selv. Positive, negative, gjerne begge deler. Det slo meg virkelig da jeg stod oppi de nevnte vanskelighetene for noen uker siden, at jeg er for opptatt av å ta hensyn til andre. Så er det ikke sånn at jeg overhodet ikke er selvhevdende og lar andres behov gå foran mine i nesten alle situasjoner, og det er derfor ikke sikkert jeg er så mye "verre" enn andre, men det er nå noe jeg ikke er helt fornøyd med. I noen situasjoner slår det meg altså at jeg rett og slett blir for beskyttende overfor andre på bekostning av meg selv.

Et for meg veldig godt eksempel på dette, var da jeg tilbragte noen timer på sykehuset i romjula. Jeg hadde akkurat fått vite på privat ultralyd at det hadde gått riv ruskende galt, og vi fikk beskjed om å dra rett til sykehuset. Jeg hoppet av foran inngangen for å komme meg fortest mulig inn, både fordi jeg visste det ville bli lenge å vente og fordi jeg håpte å få rukket utskrapning den dagen (regnet med at den type inngrep ikke nødvendigvis ville få leger til å jobbe overtid i jula). Uansett, mens mannen var og parkerte, ble jeg sittende alene på venterommet i noe som virket en evighet, men som sikkert bare var en halv time. Det var bare meg og to andre damer der heldigvis, så vi trengte ikke å sitte oppi hverandre, og det var et stort venterom med dunkel belysning. Det hadde vel gått under en time siden jeg fikk den dårlige nyheten, så jeg var fortsatt halvveis i sjokk og tårene satt løst. Men jeg klarte bare ikke å få meg til å gi etter for gråten, og jeg brukte alle mine krefter på å ta meg sammen og late som om alt var bra. Jeg hostet, spilte spill på mobilen og gjorde mange små avledningsmanøvre mens jeg hele tiden hadde gråten i halsen. Ikke turte jeg å gå på do heller, fordi jeg ikke visste når jeg ville bli kalt inn til legen.

Jeg var altså så redd for å gjøre de to andre damene der ukomfortable, at jeg la inn det store støtet på å ta meg sammen. Noe som for meg virker helt umenneskelig i ettertid, når jeg husker hvor knust jeg var og hvordan det først da gikk ordentlig opp for meg hva som hadde skjedd. Det handlet ikke en gang om frykten for å hulke høyt, men bare tanken på at de kunne se tårer og kanskje lure på om de skulle foreta seg noe.

Jeg fortalte dette til en venninne, og hun syns dette burde være en oppvekker for meg. Det er jo noe med at det ikke er en isolert hendelse, og hun mener jeg hele mitt liv har vært "tapper" og tatt meg sammen i mange vanskelige situasjoner. At jeg sånn sett burde være glad for at jeg fortsatt kan kjenne hva jeg egentlig føler iom. at jeg tidligere i mange situasjoner har måttet undertrykke eller ignorere mine egne følelser der og da, fordi det har vært krevd ting av meg. Det er mao. direkte absurd at jeg skal tenke på å ta et merkelig hensyn til to fremmede når jeg akkurat har fått vite at jeg har mistet et potensielt barn.

Det er vel noe med at jeg har vært nær tilskuer til en del triste saker opp gjennom, og at jeg har blitt vant til å beskytte og ta hensyn til andre. Det kan høres vel og bra ut, men det er noe ved det som ikke er helt bra. Jeg føler som sagt ikke at jeg utsletter meg selv, enda mindre enn før, men det er noe der som sitter dypt i meg, som har vært der siden jeg var barn, og som dukker opp i visse situasjoner.

Og så tok jeg vel greit igjen for dette da jeg første dag på jobb med mine nærmeste kollegaer og i første møte med gode venner, lot tårene renne for alle som spurte om jeg ikke hadde hatt en strålende jul. Ble litt flau, men da hadde jeg kommet dit at jeg følte jeg ikke kunne kontrollere det lenger. Og det var nok egentlig bra.

[Gjest Ludovie]

Så utrolig trist at det gikk sånn denne gangen også! Jeg kjenner forresten flere som har hatt 2-3-4 spontanaborter før de kom ordentlig i gang, og samtlige av disse har flere barn nå. Jeg skjønner veldig godt at det må være fryktelig tungt og vanskelig, i og med at man helt sikkert begynner å lure på om man kan få barn i det hele tatt.

Og så må du selvfølgelig forholde deg til følelsene og til sorgen din, og ikke tenke at du er smålig som ikke klarer å glede deg 100% over andres lykke på området. Hvis f.eks. situasjonen med deg og venninnen din hadde vært omvendt, ville du helt sikkert ikke forventet entusiasme fra hennes side heller.

[Vera Vinge]

Så utrolig trist at det gikk sånn denne gangen også! Jeg kjenner forresten flere som har hatt 2-3-4 spontanaborter før de kom ordentlig i gang, og samtlige av disse har flere barn nå. Jeg skjønner veldig godt at det må være fryktelig tungt og vanskelig, i og med at man helt sikkert begynner å lure på om man kan få barn i det hele tatt.

Og så må du selvfølgelig forholde deg til følelsene og til sorgen din, og ikke tenke at du er smålig som ikke klarer å glede deg 100% over andres lykke på området. Hvis f.eks. situasjonen med deg og venninnen din hadde vært omvendt, ville du helt sikkert ikke forventet entusiasme fra hennes side heller.

Det går fortsatt opp og ned når det gjelder hva jeg føler rundt det som har skjedd. Og jeg har i mørke øyeblikk lurt på om det er mulig for oss å få barn, når det skal være så vanskelig, men fordelen for rasjonelle piker som meg, er at man kan si mye fornuftig til seg selv og tro på det. Jeg tror nemlig ikke egentlig på at vi vil ende opp barnløse. Altså, det tenker jeg faktisk ikke i det hele tatt til vanlig. Jeg er ingen utpreget pessimist i utgangspunktet, og jeg hører, som deg, om massevis av par som har flere barn etter spontanaborter. De jeg hører om som forblir barnløse, er de som sliter med å bli gravide i utgangspunktet, og det har så langt ikke vært et problem for meg.

Og så er det sant som du sier, at jeg selvsagt ikke ville forventet entusiasme fra en venninne om situasjonen hadde vært snudd på hodet. Man er vel alltids strengere med seg selv. Noe som i seg selv ikke er utelukkende positivt.

Men jeg kjenner at det hjalp å få igjen menstruasjonen for noen dager siden. Det er vel noe med følelsen av å være videre på noe nytt, uavhengig av om vi bestemmer oss for å prøve igjen denne måneden eller ikke. Greit å vite at ting er normalt og i gjenge igjen. I tillegg er det åpenbart at man kan bli ekstremt hormonell når man skal få igjen første menstruasjon, for sånn var det første gangen også, og det i seg selv er ganske slitsomt.

[Vera Vinge]

Men heldigvis for meg er det enn så lenge en rolig mandag. Jeg har nemlig fått låne sesong 2 av "Twin peaks", og vi ble sittende oppe og se flere episoder i går kveld. Jeg syns det er ganske skummelt! Men veldig bra.

Og så er det bra å ha noe å se på, siden jeg nå har kommet halvveis på denne jakken til meg selv, bare i mørk lilla. Herlig med store plagg på store pinner, og morsomt å strikke flettestrikk, noe jeg ikke kunne fra før (ikke så vanskelig som jeg trodde).

[Gjest Willie]

Litt KGfraværende for tiden, men må jo inn å se hvordan det går med deg. Sorg er vanskelig, håper det går bedre med deg etterhvert

[O'hara]

Jeg vil bare si at jeg kjenner meg godt igjen i mye av det du sier. Andre som skal fortelle meg om hvordan jeg burde ta ting, eller stresse ned eller hva det nå enn er, det er for meg bare irriterende, og jeg blir irrasjonell og sur mot de...

Samme det med å kontrollere følelser, jeg oppfattes til tider som kald, da jeg ikke helt greier å vise følelsene mine. Og jeg ville nok gjort akkurat det samme som du gjorde på venterommet.

Hva som er "riktig", vel det vet jeg ikke. Til tider kan det sikkert være bra å vise følelser, samtidig, er det så bra å "alltid" gjøre det?

Alt til sin tid, sier nå jeg, og vi er alle ulike. Det ene er ikke noe bedre enn det andre.

Og jeg er knøvlete med ordlegging i slike situasjoner. Jeg ønsker ikke å støte noen, men vet liksom ikke helt hva jeg skal si? "Håper du snart får gleden av å bli mor."? (Det er jo ikke helt passende i denne situasjonen.) "Håper alt går seg til snart."? (Det gjør det jo garantert, så, passe teit å si noe slikt.)

Nei, jeg tror jeg holder meg til

Tenker på deg!!

[Vera Vinge]

Litt KGfraværende for tiden, men må jo inn å se hvordan det går med deg. Sorg er vanskelig, håper det går bedre med deg etterhvert

Takk for klemmen inniblant ditt KG-fravær. Og jeg merker altså at det går bedre, og stort sett alle dager er gode for tiden, men så plutselig kan det komme og da blir jeg overrasket. Jeg må vel bare innse at det er sånn det er - plutselig kommer det over en, og det må være greit.

Det er jo rart også, for det føles merkelig å skulle kalle det en sorg. Jeg anså jo ingen av de to begynnende livene som barn, men mer som fremtidige muligheter. Derfor er det rart at det er som om det er kroppen som sørger, altså i blant føles det som om det triste kommer litt ubevisst fra. Som om jeg kan si til meg selv at det går bra, men så skjønner jeg at det er noe som bare føles feil i blant, uten at det nødvendigvis er akkopagnert av triste tanker. Det hele har altså ikke vært styrt av tapstanker, men som om urkvinnen i meg som vet hva hun vil, sørger og jeg bare må henge med.

Men det er klart det er en sorg, det er vel bare at jeg hadde trodd at en sorg skulle vært tankestyrt. Som andre sorger jeg har hatt, hvor jeg har tenkt på f.eks. mine avdøde besteforeldre, og de tunge følelsene har kommet som følge av at jeg har tatt innover meg det som har skjedd. Nå føles det annerledes, som om det kommer innenfra på et vis. Og mye av dette har jo vært rent kroppslig på en annen måte enn noe jeg har opplevd tidligere.

Jeg vil bare si at jeg kjenner meg godt igjen i mye av det du sier. Andre som skal fortelle meg om hvordan jeg burde ta ting, eller stresse ned eller hva det nå enn er, det er for meg bare irriterende, og jeg blir irrasjonell og sur mot de...

Samme det med å kontrollere følelser, jeg oppfattes til tider som kald, da jeg ikke helt greier å vise følelsene mine. Og jeg ville nok gjort akkurat det samme som du gjorde på venterommet.

Hva som er "riktig", vel det vet jeg ikke. Til tider kan det sikkert være bra å vise følelser, samtidig, er det så bra å "alltid" gjøre det?

Alt til sin tid, sier nå jeg, og vi er alle ulike. Det ene er ikke noe bedre enn det andre.

Og jeg er knøvlete med ordlegging i slike situasjoner. Jeg ønsker ikke å støte noen, men vet liksom ikke helt hva jeg skal si? "Håper du snart får gleden av å bli mor."? (Det er jo ikke helt passende i denne situasjonen.) "Håper alt går seg til snart."? (Det gjør det jo garantert, så, passe teit å si noe slikt.)

Nei, jeg tror jeg holder meg til

Tenker på deg!!

Takk til deg også. Og så er det vanskelig å vite hva man skal si til andre i slike situasjoner. Man føler liksom at man må si noe, samtidig som man ikke vil støte med klisjeer. Men jeg vil si at det skal mye til for at jeg blir støtt - så lenge jeg skjønner at det er godt ment, tar jeg meningen til meg, framfor å nødvendigvis henge meg så mye opp i ordlyden. Jeg reagerte riktignok på den ene sykepleieren som omtalte det hele som "kjipt, men sånn er livet", men det hadde vel så mye med at hun virket lite medfølende å gjøre. Jeg tror det viktigste man kan gjøre er å bekrefte det triste i situasjonen, og på en eller annen måte uttrykke at man ønsker det beste for vedkommende. Jeg tror mange føler at de må gi håp på en eller annen måte, men for min del har ikke det vært nødvendig. Håpet klarer jeg å fikse selv, og for meg har det vært viktigere å få forståelse for at det har vært vanskelig.

Men det er noe med, som vi da begge skriver noe om, det vanskelige med folk som blir veldig påståelige. Det er vel også noe som heter at man "aldri kan kjenne andre på seg selv", og det ligger mye viktig betydning i det. Men noen har en tendens til å tenke at de har funnet svaret om de har vært gjennom noe vanskelig selv. Det er kjempeflott å kunne gi råd, men samtidig gi det med respekt, og vite når man skal gi seg.

Jeg har også sett hvordan man selv kan ha behov for ulike ting i lignende situasjoner. Etter den første spontanaborten var en god venninne som selv hadde opplevd dette, opptatt av at jeg måtte ta fri fra jobben en stund for å komme meg til hektene. Hun kunne ikke skjønne at jeg var mest opptatt av å komme meg tilbake på jobb, med trening og hverdagen. Den siste gangen hadde jeg derimot et annet behov, og jeg innser at det var for tøft å komme tilbake på jobb kun få dager etterpå. Både fysisk og psykisk følte jeg meg annerledes enn første gang, og jeg burde da ha lyttet bedre til meg selv. Samtidig gjorde jeg det delvis også, fordi jeg siden da bevisst har planlagt færre aktiviteter på fritiden, i motsetning til hva jeg gjorde første gangen. Jeg mener heller ikke at det var feil å komme raskt tilbake første gangen - jeg følte ikke at jeg undertrykte noe ved å gjøre det f.eks. Jeg følte meg rett og slett annerledes, i tillegg til at jeg den gangen hadde flere dager på å skjønne at det var en spontanabort på gang, noe som ga meg mer tid i seg selv. Uansett, nå har jeg virkelig hatt behov for å bruke en del tid for meg selv.

Samtidig er det godt å begynne å kjenne et større behov for å treffe venner osv. i forhold til for noen uker siden. Jeg hadde besøk av venninner på lørdag, og vi gikk ut og drakk øl etterpå (dvs. jeg skeiet ut med en french coffee, siden jeg ikke liker øl). Det var veldig koselig, og føltes ikke som noe jeg måtte tvinge meg til, som tidligere.

Ja, det ble et langt svar. Men det er merkelig nok noe godt ved det også (godtvondt hvertfall), å få en anledning til å stikke fingeren i jorda og kjenne hva man er laget av. Eller noe.

[O'hara]

Vi har ulike måter å håndtere vanskelige ting på. Noen har behov for å bure seg inne og skrike i dager, andre trenger en tur i skog og mark, noen reagerer ikke og enkelte vil bare komme seg fortest mulig i vanlig gjenge igjen. Vi er forskjellige, og mitt behov er ikke det samme som ditt. Men vi alle ønsker jo at de som er rundt oss skal ha det bra, og man er kanskje for flink til å "påtrenge" andre gode råd?

Mammaen min har lært meg (ikke det at jeg nødvendigvis husker på det alltid, men jeg prøver) at man kan spørre "Vil du ha/kan jeg gi et råd basert på mine erfaringer?". Da får mottaker en mulighet til å selv velge om man vil høre det eller ei. Det krever litt, og jeg er på langt nær flink til det, men jeg synes det er et godt utgangspunkt.

Samtidig så vil ikke "samme" situasjon kreve ulik restitusjon hver gang. Helt normalt, vi er jo i stadig utvikling.

Enig med deg, "Kjipt, men sånn er livet" er en kommentar en sykepleier ikke burde gi i en slik situasjon. Man vet jo at det kan skje, men hallooo, det er ikke det man trenger å høre akkurat da. En klem hadde kanskje vært bedre?

Jeg håper virkelig du slipper å gå gjennom dette en gang til, selv har jeg problemer med å sette meg inn i hvordan det føles å miste slik. Jeg har aldri opplevd det, men jeg vet hvordan det kan føles å ønske seg barn. Vi prøvde jo lenge før det klaffet for oss, og selv om jeg ikke hadde den store sorgen slik jeg leser "alle" andre har, så preget det meg og forholdet vårt. Prosessen der man satt inn egg og alle spurte i etterkant om hvordan det gikk, var ikke like moro. Men jeg følte meg aldri mislykket, slik jeg hører mange andre gjør. For meg ble det bare at kroppen ikke var klar for dette, og det var liksom greit, selv om savnet var der.

Jaja, her plaprer jeg ivei igjen...

Håper dagen din er fin

[Vera Vinge]

Vi har ulike måter å håndtere vanskelige ting på. Noen har behov for å bure seg inne og skrike i dager, andre trenger en tur i skog og mark, noen reagerer ikke og enkelte vil bare komme seg fortest mulig i vanlig gjenge igjen. Vi er forskjellige, og mitt behov er ikke det samme som ditt. Men vi alle ønsker jo at de som er rundt oss skal ha det bra, og man er kanskje for flink til å "påtrenge" andre gode råd?

Mammaen min har lært meg (ikke det at jeg nødvendigvis husker på det alltid, men jeg prøver) at man kan spørre "Vil du ha/kan jeg gi et råd basert på mine erfaringer?". Da får mottaker en mulighet til å selv velge om man vil høre det eller ei. Det krever litt, og jeg er på langt nær flink til det, men jeg synes det er et godt utgangspunkt.

Samtidig så vil ikke "samme" situasjon kreve ulik restitusjon hver gang. Helt normalt, vi er jo i stadig utvikling.

Enig med deg, "Kjipt, men sånn er livet" er en kommentar en sykepleier ikke burde gi i en slik situasjon. Man vet jo at det kan skje, men hallooo, det er ikke det man trenger å høre akkurat da. En klem hadde kanskje vært bedre?

Jeg håper virkelig du slipper å gå gjennom dette en gang til, selv har jeg problemer med å sette meg inn i hvordan det føles å miste slik. Jeg har aldri opplevd det, men jeg vet hvordan det kan føles å ønske seg barn. Vi prøvde jo lenge før det klaffet for oss, og selv om jeg ikke hadde den store sorgen slik jeg leser "alle" andre har, så preget det meg og forholdet vårt. Prosessen der man satt inn egg og alle spurte i etterkant om hvordan det gikk, var ikke like moro. Men jeg følte meg aldri mislykket, slik jeg hører mange andre gjør. For meg ble det bare at kroppen ikke var klar for dette, og det var liksom greit, selv om savnet var der.

Jaja, her plaprer jeg ivei igjen...

Håper dagen din er fin

Plutselig ble jeg nesten borte fra nett noen dager, bl.a. grunnet kurs, men ville bare si takk for innlegget ditt. Selv om man vet det, er det alltid godt å høre andre si at det er greit å føle som man gjør.

Jeg har også tenkt litt på hvordan jeg ville taklet det å ha problemer med å bli gravid, til sammenligning. For jeg har jo mye trøst i det at det så langt har gått greit å skape liv, selv om det ikke varte. Men det er likevel rart med det at selv om det rasjonelle kan hjelpe, lever liksom følelsene sitt eget liv i blant. Og jeg tror det blir viktig å finne en balanse mellom å klare å ta innover seg trøsten i noen fornuftige argumenter som kan gi håp, og det å akseptere sånn man føler det. Noe av det som har vært veldig godt, har vært de gangene mannen min nesten litt messende har sagt "bare gråt" mens han har strøket meg over håret, når jeg har vært ordentlig lei meg. Når jeg selv i blant kan slite med å legge fra meg tanken om å skulle være tapper, er det godt å bli oppfordret til å la alt komme. Jeg tror det er veldig helende når man ikke har det så greit.

Men jeg er altså tilbake i god gammel form nå. Som tidligere nevnt, søker jeg nå tilbake til den normale kontakten med venner, hva hyppighet angår. Spesielt når mannen min jobber mye, treffer jeg både gamle venner og gode kollegaer ganske ofte på kvelder og i helger, og det er godt å kunne søke det, framfor å helst ønske meg hjem for meg selv, selv om det var helt nødvendig en periode. Så jeg går ikke rundt og depper, men prøver å godta det som en gang i blant kan komme. Tanken på at det er lenger til vi kan holde en liten enn i armene, har jeg ingen problemer med, for jeg syns enn så lenge det er greit å vente på noe godt, så lenge jeg kan tro at det en dag kommer, noe jeg tror det gjør.

Men jeg drømte en natt at vi hadde fått en liten baby som het Evelyn (!), og vi lo av at hun likte å putte hodet sitt under genseren min. Og så holdt jeg henne opp med ansiktet vendt mot meg, og hun smilte når jeg smilte, noe som gjorde at jeg følte meg så lykkelig som aldri før, og jeg så på mannen min i drømmen med den følelsen. Sånne drømmer gjør meg veldig forventningsfull hva framtiden angår, og jeg blir myk om hjertet når jeg tenker på drømmen nå.

[Vera Vinge]

Noe helt annet, men da jeg skrev forrige innlegg, satt jeg for første gang pris på en Carola-framføring. Hun sang Elvis på Skavlan, og det var noe annet enn det vanlig gnålet fra den kanten. Fint med folk som kan overraske.

[Vera Vinge]

Jeg så

i går. Og jammen om den ikke sitter i kroppen ennå. Jeg syns det var en ordentlig bra film, men jeg fikk en skikkelig ekkel følelse i kroppen av den. Noen filmer gjør nettopp sånn, at det føles som om den sniker seg under huden på en. Natalie Portman er jo fantastisk, syns jeg, men i tillegg var det en veldig spennende tematikk. Jeg skal ikke si for mye her, fordi det er best om man ikke vet for mye på forhånd, men den satte i gang noen tanker om hva det vil si å være menneske. Om kontroll vs. lyster, og hvor skadelig følelsesmessig invadering og overdrevent fokus på prestasjoner på bekostning av å være i kontakt med seg selv kan være. Endret 11. februar 2011 av Vera Vinge

[Vera Vinge]

Jeg er alene hjemme, så hvis jeg ikke tar meg i nakkeskinnet, kan det fort bli en sen kveld.

Men jeg sitter og funderer på hvordan jeg skal klippe meg hos frisøren i morgen. Håret mitt rekker nå til et stykke ned på ryggen, og jeg er litt lei av det. Har lurt på om jeg skulle klippet det til like over skuldrene, som en lang bob. Men jeg er skeptisk, siden jeg sist gang jeg gjorde det, angret som en hund. Hadde jeg hatt noenlunde glatt hår, skulle jeg ha testet ut både det ene og det andre, men når man har krøller, blir ting ikke alltid som man hadde sett for seg. F.eks. krøller håret seg mer når det blir kortere, og jeg syns også det er greit med litt krus i langt hår, men at det fort kan se litt førskolelæreraktig ut når håret er kortere...

Og så lurer jeg på om jeg skal klippe lugg igjen. Men sannsynligvis ender jeg med å la luggen vokse, men skrå den litt mer, samt klippe resten av håret til like under skuldrene. Prøver å surfe på amerikanske hår-sider, men syns det er vanskelig å finne god inspirasjon. Hadde vært kjekt å kunne tatt med et bilde til frisøren for en gangs skyld...

[Gjest Marla Singer]

Fint å høre at du er i bra form om dagen, Vera!

Og takk for filmtips. Noterer bak øret.

Når det gjelder hårklipp er det litt morsomt å se at du tenker at du ville gjort sånn og slik om du hadde hatt glatt hår - jeg har glatt hår og tenker at jeg skulle gjort sånn og slik om jeg hadde hatt en annen type hår... Jeg går egentlig rundt med en liten tanke om å klippe meg kort(-ere), men så tør jeg ikke helt. I tillegg til at jeg liker langt hår, men jeg ser jo mange som går rundt med lang, "kjedelig" klipp som egentlig ville kledd noe mer fancy. Tror jeg er en sånn, men det får jeg sikkert aldri vite. Hva slags krøller har du, forresten?

Dette ble en veldig overfladisk replikk etter mange og lange alvorlige innlegg, men jeg tar sjansen. Det er ikke alltid jeg synes jeg har noe fornuftig å bidra med, og istedet for å skrive noe tullball lar jeg ofte være. Men jeg leser.

[Vera Vinge]

Fint å høre at du er i bra form om dagen, Vera!

Og takk for filmtips. Noterer bak øret.

Når det gjelder hårklipp er det litt morsomt å se at du tenker at du ville gjort sånn og slik om du hadde hatt glatt hår - jeg har glatt hår og tenker at jeg skulle gjort sånn og slik om jeg hadde hatt en annen type hår... Jeg går egentlig rundt med en liten tanke om å klippe meg kort(-ere), men så tør jeg ikke helt. I tillegg til at jeg liker langt hår, men jeg ser jo mange som går rundt med lang, "kjedelig" klipp som egentlig ville kledd noe mer fancy. Tror jeg er en sånn, men det får jeg sikkert aldri vite. Hva slags krøller har du, forresten?

Dette ble en veldig overfladisk replikk etter mange og lange alvorlige innlegg, men jeg tar sjansen. Det er ikke alltid jeg synes jeg har noe fornuftig å bidra med, og istedet for å skrive noe tullball lar jeg ofte være. Men jeg leser.

Hehe, for all del, jeg forventer ikke at folk i tillegg til å lese det jeg skriver, skal måtte gå inn i samme selvransakelsesmodus som meg og komme med masse innsiktsfulle tilsvar. Hverdagen min består tross alt mer av hårtenkning enn depping nå om dagen, for å si det sånn.

Men morsomt at du tenker motsatt, ja. Jeg syns også det er noen frisyrer som blir veldig fine med krøller/bølger, men jeg syns det er vanskelig å ta sjansen, fordi håret kan oppføre seg så annerledes i en annen lengde. Jeg har f.eks. en tendens til å få trekant-hår om jeg klipper meg kort (kort og kort, jeg mener skulderlengde og litt over - jeg har egentlig alltid hatt langt hår), noe som ikke er så flatterende når man ikke en gang har runda 30.

Håret mitt er litt sånn ganske glatt helt øverst, hvertfall når jeg har langt hår som tynger. Jeg har også såpass regjerlig hår at jeg kunne ha pannelugg som holdt seg temmelig glatt/lett bølget gjennom en dag, kun ved hjelp av føning etter vask, uten produkter for å holde den sånn. Håret mitt er ikke sånn småkrøllet, afroaktig, så det går an å gjøre noe med det. Jeg prøvde å finne et bilde som kan illustrere, men det nærmeste jeg kom var noe sånt som dette eller som Kate Hudson til høyre her. Hårfargen min ligger et sted mellom de to. Men formen/krøllenivået varierer mildt sagt med vær og føreforhold. På en regntung dag ser jeg ut som en sau og håret legger seg i korketrekkere, mens når sola står høyt, er det mer som Natalie Portman i den første linken. Klippen min nå ligner mest på Kate Hudson i den siste linken, bare lenger.

Hm, nå nærmer skjebnens time seg med stormskritt...

[Chica]

åhh, du har jo drømmehåret høres det ut som Mer vel sånn at de fleste vil ha det de ikke har

Jeg har mye fall når jeg har kort hår, men nå som det går ned til skuldrene blir det fort flatt i løpet av dagen. Har liksom verken glatt hår eller krøller, bare uregjerlig hår som aldri vil ligge slik jeg vil

[Vera Vinge]

åhh, du har jo drømmehåret høres det ut som Mer vel sånn at de fleste vil ha det de ikke har

Jeg har mye fall når jeg har kort hår, men nå som det går ned til skuldrene blir det fort flatt i løpet av dagen. Har liksom verken glatt hår eller krøller, bare uregjerlig hår som aldri vil ligge slik jeg vil

Hehe, nei hvem vil vel slå seg til ro med det man har fått tildelt? Nå skal jeg ikke klage så alt for mye, da jeg alltid har fått mange komplimenter for håret mitt og det gir meg et særpreg. Men det er likevel noe med at jeg ikke kan slå det helt fra meg at folk med glattere hår har så mange flere valgmuligheter fordi håret er forutsigbart (endrer ikke mye fra dag til dag). Men jeg ser at man da gjerne kan slite med f.eks. volum, et problem jeg ikke pleier å ha, så noe er det alltids.

[Vera Vinge]

Jeg syns forresten det er vanskelig å si hvor stor forskjell frisørbesøket gjorde i dag, annet enn at jeg ser at det som er av ettervekst er fjernet (striper ikke håret så mye lysere at det blir voldsom ettervekst, men noe er det jo). For etter at frisøren hadde gredd det masse i tørr tilstand etter at hun var ferdig med klipping, takket jeg veldig ja til at hun kunne rette det ut, ettersom vi på det tidspunktet snakket frizz de luxe. Så jeg har hatt glatt hår i ettermiddag, noe som vil si at det ser en god del lenger ut enn hva det gjør når det krøller seg etter neste hårvask.

Og så har jeg akkurat kommet hjem fra besøk hos en kollega, hvor jeg har ledd så mye at jeg nesten er sliten i magemusklene fortsatt. Veldig hyggelig folk jeg jobber med, og spesielt jeg og noen andre på min alder treffes en del utenom jobb. Så det ble litt rosévin og mye frukt og kaker, såpass at jeg fortsatt er mett tross lite mat ellers i dag.

Og så er jeg fornøyd med at jeg klarte stavre meg gjennom byn på noen litt upraktiske sko for føret. Jeg kjøpte meg nemlig nye sko en dag tidligere i uka. Jeg vegret meg faktisk litt fordi det vel er litt sånne rosablogger-sko, men jeg syns de er fine, klassiske og veldig gode å gå i. Jeg har lenge ønsket meg sko til vinterbruk med høy hæl, og det var fint med sko uten snøring for en gangs skyld. Det er forresten disse. Med nye sko, ny mønstrete kjole fått gjennom julegavekort på supersalg på Noa Noa (litt kort, langermet bomullskjole med blomstermønster i ulike blåtoner, i dag brukt med bredt, turkist tøy-knytebelte i livet) og glatt hår, følte jeg meg ganske ny, om enn litt bambi på isen.

Jeg har mao. gjort noen gode kjøp på nyåret. En svart dongeribukse med god passform, som er behagelig på, en varm og litt elegant (i motsetning til veldig sporty) dunkåpe (den ser litt mindre hardcore ut i virkeligheten, spesielt da jeg fikk på en pelskant på hetta) og nå gode og elegante sko med høy hæl som tåler litt utebruk. Veldig fornøyd. Så nå kan jeg la være å handle på en stund. Jeg er nemlig ikke så voldsom på impulsshopping, kjøper stort sett ting jeg planlegger og føler jeg trenger. Det eneste jeg kan komme på, er hvis jeg kommer over en fin, tynn, lys bluse med knyting i halsen, som jeg har sett etter lenge, men det er tross alt ikke noe must. Jeg er ikke veldig glad i å gå i butikker, spesielt ikke hvis jeg faktisk trenger noe. Kanskje bør jeg også heller fokusere på å sove framfor å snakke om shopping. Men det er alltids fint å vite at man har gjort noen anvendelige kjøp man vil ha nytte av i lang tid.

[Bustetroll]

Jeg er her ofte, men sier ikke så mye.