Ill communication

[*Joyce*]

Jeg kjenner meg også igjen i mye av det du skriver, ikke bare enkelt å manøvrere farvannet her heller. Venninner bor litt over alt, og grunnet veldig forskjellige valg ifht familie etc, er det ikke alle de "gamle" jeg føler jeg har så mye til felles med lenger. Og jeg synes det er vanskelig å prioritere de nye jeg har blitt kjent med her vi bor nå (moren til en fra barnehagen + to i barselgruppa med Snorkfrøken), også, for med to små er ikke akkurat alenetid noe det er for mye av. Føler liksom ikke at jeg "kan" gå bort så ofte, trening et par ganger i uka føles som nok. Får dårlig samvittighet av å la mannen sitte med legging og ørten oppvåkninger utover kvelden, selv om han ikke protesterer så mye. Sliten blir jeg også, selv om det er aldri så koselig med venninnetreff når det en sjelden gang skjer. Nei, ikke så lett bestandig.

[Molo]

Den første måneden i 2014 var litt av en følelsesmessig rollercoaster. Spesielt relatert til jobb og studier, men sett i et helhetsperspektiv; hva vil jeg, hva får jeg til, hva går det på bekostning av osv. Er hyllen jeg er på riktig, hva er fordeler og ulemper, hvor ønsker jeg å være. Godt samtaler med min elskede mann - i takt med lysere dager - har satt ting i perspektiv og fått meg til å se mange fordeler i måten vi møter ting på akkurat nå. Det har igjen gjort sitt til at jeg nå føler meg veldig rolig og fornøyd med det jeg gjør og driver med right here, right noe. Så, puh...

De siste ukene har bydd på følelsen av overskudd. Til tross for at tempoet er høyt, med eviglange to-dos og forventninger både på jobb og studier. Jeg tror bevisstheten min rundt å få nok frisk luft har hatt betydning. Jeg har gått på ski, gått tur og hatt noen løpeturer. Det funker som ei kule, spesielt på nettopp humør og energinivå. Note to myself. Ungene har sovet bedre de siste ukene, klart det også har betydning.

Morsdag i dag. Sov lenge, en kopp kaffe og iPad levert kl. 9 med beskjed om at det var frokost om en halv time. Mannen hadde bakt supergode rundstykker og storesøster hadde laget kort med fine hjerter som hun hadde tegnet på. Jeg er så vanvittig heldig, kjenner på den følelsen ofte & er så takknemlig.

Kvelden tenker jeg å bruke på å forberede uken som kommer, lage ukemeny, handleliste, henge opp en vask og generelt skaffe meg en oversikt over hva uken bringer. Har i flere uker hatt som mission å kjøre diverse søppel på dynga etter et aldri så lite raid i kjellerboden, men det er jo klin umulig å få levert med så korte åpningstider. Får se hva vi klarer å presse inn i kalenderen.

Så ellers siste episode av House of Cards i går kveld, skikkelig bra, så nå gleder vi oss til ny sesong på fredag

[Molo]

En uventet lomme med alenetid oppstod plutselig Jeg benytter anledningen til en kopp kaffe mens jeg skriver handleliste og venter på at håret skal tørke.

Minstefrøkna har bjeffende hoste, hun sover, men hoster litt innimellom, den største kreerer dinosaur-snømann sammen med pappaen rett utenfor vinduet her jeg sitter. Jeg har nettopp trykket på "aksepter"-knappen, snart dumper deilig peeling & maske fra hypede Rudolph Care ned i postkassen min.

Der var friminuttet over.

[Molo]

Bjeffende hoste utviklet seg til skikkelig feber og dårlig form hos lillefrøkna. 39,4 i feber. Nå er hun lagt, vi får sjekke henne jevnlig i løpet av kvelden og natta, så får vi håpe hun er bedre i morgen. Vi skal ut og fly om en liten uke, så jeg krysser fingre for at dette er overstått til da, og at storesøster unngår det *krysser fingre*

Når barna er i seng blir det seriemaraton fra sofakroken! House of Cards fenger. Har lyst på en gedigen pose smågodt, men jeg har handlet inn ananas, blåbær og appelsiner i et forsøk på å være sunn. Dessuten må vi få stokket og kanskje omkalfatre litt på planer til uka om lillemor fortsatt er syk fremover. Jeg må være på jobb tirsdag, og helst mandag... Hm.

[Gjest Miss O'Hara]

Håper lillefrøkna er bedre

Vi begynte å se på House of Cards, jeg syntes den virket spennende, men vi har ikke fått sett noe mer på den. Ble travelt her og andre serier å se på. Noen serier krever litt mer enn andre, hvis man vil ha noe som er mer hjernedødt er ikke House of Cards tingen tror jeg - der må man følge med litt

[Molo]

Det har vært en langsom lørdag, med komfortable, myke klær, en tom timeplan, sminkeløs og hvor dagen egentlig bare har vært et eneste langt, deilig øyeblikk. Ikke helt etter planen, men slik ble det da jeg bråvåknet av en dundrende hodepine og kvalme som kom snikende etter å ha trodd at hodet skulle eksplodere en stund. Jeg lå i sengen til halv elleve, det er sjelden kost. Mannen er heller ikke helt i form, så her har det virkelig vært slow living.

Ubegripelig at mars måned er godt over halvveis. Det samme tenkte jeg da februar nærmet seg slutten. Skjønner ikke at dagene flyr så fort, det går langsomt opp for meg at livet er her og nå. Dagene er fylt med hverdag, både kos og kaos, heldigvis mest i førstnevnte kategori. Føler stadig jeg ikke rekker alt jeg vil, men prøver å slå meg til tåls med at dette er en hektisk fase av livet. Likevel kjenner jeg på en ganske god balanse i tingene, mellom plikter og to-dos, gleder, fryd og fremdrift.

Vinduskarmen min er fylt med perleblomster, påskeliljer, ranukler og en enkelt mørk lilla stemorsblomst. Blir i godt humør av vår-vinduet mitt. Tusen planer og ønsker for hagen og uteområdet vårt, men det meste forblir nok bare ønsker. Realiteten er at vi trenger nye vinduer i 2. etasje, og da vi gjerne vil ha litt penger til sjov og spas i sommer, må nok det meste av hageplaner vike for det. Men en grundige runde med hvitmaling skal stakittgjerdet vårt dog få.

Så snart barna er i seng (one down, one to go) har jeg planer om å ta med meg dyna ned i sofaen, finne frem noe godt å drikke og ligge langflat. Herlige lørdag kveld.

[Gjest Miss O'Hara]

Høres fantastisk ut

En klok dame jeg kjenner sier at de fleste av oss bruker så mye energi på å nå de 40, at realiteten kommer rett i fleisen på de fleste på den tiden hvis man ikke passer seg.

Det føles veldig riktig; jeg føler meg i en stim nå hvor alle jevnaldrende har sitt å stri med, enten det er eksistensielle kriser på hjemmebane eller jobb, samlivsbrudd, syke foreldre, omskolering, den berømte veggen, sykdom eller hva enn som detter inn. Man skal prestere og få skikk på så mye fra 30 til 40 at det kan ta piffen fra hvem som helst!

Slow living og å nyte øyeblikkene tror jeg er helt nødvendig for overlevelse

Pust dypt, tenk at du har god tid, og spre drømmene over flere år - da tror jeg man varer lenger!

[Molo]

Snakk om å ha ramlet helt av her... Veldig synd, liker egentlig godt å skrible litt, særlig når jeg leser tilbake og plutselig kommer på de små, fine øyeblikkene som jeg nesten hadde glemt. Skal vurdere å pusse støvet av pennen. Fingrene.

Hei Miss, hyggelig at du hilste på her inne for noen måneder siden *kremt*

Tja, la oss se, hvor er vi. Jo, snart sommer, snart ferie, eksamen overstått tidlig i mai, fine unger & fin mann, jeg er veldig ambivalent i forhold til jobb, litt vond klump i magen i forhold til en i nær familie som sliter, minus 5 kg, like kaffeglad som alltid, litt småtrøblete relasjoner med gamle venninner - vurderer "å gjøre det slutt", gleder meg til ferie men gruer meg også litt. Jeg er verdens rareste person, for jeg blir så utrolig "sosialt sliten", selv når vi er hos aller nærmeste familie. Blir for intenst, mister de små lommene med alenetid, mister litt fokus. I tillegg til intenst hyggelig, selvsagt. Gaaah. Fornøyd - men også litt gaaah!

Jentene er altså så knusgode! Største på snart fem hjalp minste på halvannet i dag, jeg observerte uten at de visste det fra terrassen. Jeg hører den store si "L**, vil du ha av sandalene?" Minstefrøkna nikker ivrig, og storesøster ber henne med mild stemme om å sette seg ned "så er det lettere å hjelpe deg". Hun drar opp borrelåsen på lillesøsterens sandaler, stikker fingeren nedi sandalen og utbryter spontant "åh, du er jo helt varm, lille venn - nå blir det godt for deg å få av sandalene" Hun vipper av lillesøsterens sandaler, og løper sammen rundt og rundt på gresset. Pow! Rett i mammahjertet! En liten, sikkert veldig vanlig, hverdagshendelse, men et øyeblikk som gjør meg så inn i sjelen glad, og som kommer til å varme meg i dagevis. Sikkert også når jeg leser denne historien igjen her om år og dager.

Oi, klokka er snart 22, og i morgen er det opp tidlig. Har hjemmekontor i morgen, og planen er , i tillegg til litt jobb, å skifte på alle sengene og vaske klær. Har hatt mye overnattingsgjester i det siste, så huset trenger en liten rufs for å komme i vater igjen.

[Gjest Miss O'Hara]

Heeei, koselig med glimt fra deg igjen Herlige jenter du har

Reise bort i ferien?

Jeg tror man med alder og livssituasjon blir nettopp mer sosialt sliten - eller mer selektiv, som jeg pleier å si, med hva man fordeler sin tross alt begrensede energi på man rekker ikke overalt, og hvis man har det bra på hjemmebane tror jeg det fort kan havne nedover på prioriteringslista å skulle booke så mye annet.

Jeg er blitt semi-eremitt, spesielt i vinterhalvåret, og trives glugg med bøker og hjemmeliv. Hyggelig å se folk innimellom, men jeg klarer meg fint med nokså små doser! Tror det er helt normalt og går i bølger

[Molo]

Miss

Ja, det blir som vanlig ferietur til familien. Ingen av oss er herfra, vi har familie en flyreise unna i to helt forskjellige retninger, dessverre. Det gjør at feriene våre som regel tilbringes enten i nord eller sør, noe som alltid er hyggelig, men også litt "klamt" innimellom. Etterhvert som tiden har gått, og vi befinner oss i en ny fase i livet som småbarnsforeldre, kjenner jeg mer og mer på behovet for noe mer aleneferie, bare oss fire, uten at vi må bo hjemme på hhv. "jenterommet/gutterommet" og slippe å forholde oss til ørten andre folk hele tiden. Kjenner jeg jobber litt med å akseptere det overfor meg selv, har alltid vært så begeistret for å dra hjem, barndomsheimen, og er forsåvidt det ennå, men, ja, ting har bare endret seg. Eller livet mitt har endret seg, ny fase, som gjør at jeg nok også endrer meg.

Og ja, enig i det med at man blir mer selektiv, virkelig. Egentlig innenfor de fleste av livets områder, når jeg tenker meg om

Potetgull i skåla, sjokkis i magen. Kvalm.

Egentlig har jeg tusen ting som burde gjøres, men er utslitt. Har vært alene med søteste (og slitsomme!) jentene nå i tre døgn med variabel nattesøvn attåt. Det er koselig, men herregud så slitsomt å være alene med dem. Mannen er på velfortjent fisketur, det tikker stadig inn MMS'er av fine laks. Jeg har en bursdag å forberede til i morgen. Helt idiotisk å invitere til sånt noe når jeg er alene med jentene. Har ikke gjort en tøddel. Det får bli som det blir.

Noe som er fullstendig ubegripelig for meg er at folk fikser å være alenemødre/fedre! Jeg hadde ikke taklet det, no way. Er så lykkelig for at mannen kommer hjem i morgen, gleder meg sånn til å puste, til å kunne gå på do uten at noen konstant roper mamma, til å tenke en hel setning... Alenemødre der ute: respekt.

Snart ferie. Bare å bite tenna sammen nå, siste innspurt i travelheten før man kan puste ut.

[Gjest Miss O'Hara]

Jeg tror at når man er alene, så har man ikke noe valg, og terskelen blir tilsvarende Ikke at det ikke krever sitt, for det gjør det, men jeg tror absolutt det er verre for dem som er vant til å ha en selvsagt avlastning, å dele ansvaret med en annen, når man da plutselig skal være alene. (Gå på do uten at noen roper mamma får jeg fortsatt ikke lov til hvis tenåringen først bestemmer seg for at det han vil spørre om er myyyyye viktigere enn at jeg får privatliv på do som for eksempel "hvor er fotballskoa mine?" og tilsvarende katastrofer...)

Håper dere får til en uke ferie sammen bare dere fire Pliktferier hos familie blir til slutt bare gnisninger hvis det går for langt, er min erfaring. Det forventes veldig mye når man har barn, da er man liksom ikke selvbestemmende lenger, alle skal ha en bit Jeg kjenner mest på det i julen. Det forventes at man velger familien og ikke reiser bort...

Håper du kom deg helskinnet til ferien, og at den blir avslappende og fin også

[Molo]

I dag knallet jeg beinet inn i betongveggen på arbeid. Med vilje. I ren frustrasjon.

Nå ligger jeg på sofaen med beinet høyt og med en pose frossen spinat tapet fast. Kanskje på tide å bytte jobb?

[MarianneE]

I dag knallet jeg beinet inn i betongveggen på arbeid. Med vilje. I ren frustrasjon.

Nå ligger jeg på sofaen med beinet høyt og med en pose frossen spinat tapet fast. Kanskje på tide å bytte jobb?

Ville begynt å vurdere det ja...

[Molo]

I dag har jeg hjemmekontor. Noe av det første jeg gjorde var å dra på databutikken for å kjøpe meg printer. Jeg er klar for å skrive søknader an mass.

Siste punktum på høstens første innleveringsoppgave ble satt i går kveld. En vanvittig herlig følelse. One down, three to go. Det er en start

Jeg har også fyrt i ovnen i dag, for første gang denne sesongen. Elsker lyden, varmen og lukten av knitrende vedovn. Sammen med en kopp kaffe og et magasin var det en nydelig start på dagen (som ellers har gått i ett, tusen hengepartier).

[*Joyce*]

Uff, håper du får napp veldig raskt! Høres rimelig uutholdelig ut. Tenker dere å bli der dere er nå?

Høres ut som en fin morgen, da!

[Gjest Miss O'Hara]

Godt å se deg!

[Molo]

Er litt lei meg for at tid og energi ikke rekker til hyppige oppdateringer her inne. Jeg setter så stor pris på å skrible, sånn egentlig, både når jeg har tiden til å gjøre det og i ettertid. Plutselig kommer man på øyeblikk, hendelser og stunder som man helt hadde glemt. Jeg vil egentlig huske så mye som mulig (med enkelte unntak!) fra disse fine, travle, intense, kaotiske årene med små barn i hus

Nå har jeg fått delvis skikk på jobbsituasjonen. Av mange grunner var den blitt uutholdelig for meg, så nå har jeg fått nye arbeidsoppgaver hvor jeg faktisk får lov til å bruke deler av tiden min på å skrive masteroppgaven. Jeg skal se på et område som ledelsen lenge har ønsket å vite noe mer om, og til alt hell synes jeg det er superspennende og relevant for studiet mitt, så jeg er på en opptur nå, etter en veeldig krevende og slitsom høst på jobbfronten. Lettet, ivrig og ganske glad, akkurat nå.

Så får jeg heller ta tiden etterpå som den kommer. Når oppgaven leveres er jeg ferdig med jobben min også. Og siden det ikke gir mening å søke ny jobb her (det er ikke her vi vil "bygge & bo", ingen av oss er herfra), så er alt egentlig et stort ??? i forhold til hvor jeg egentlig ønsker å slå meg ned. Jeg får helt noia ved tanken, hvordan bestemmer man seg egentlig for hvor man vil bosette seg, sånn endelig? Jeg som var så uredd og bekymringsløs før, flyttet hit og dit, no worries liksom, og nå er det full beslutningsangst og krise, eksistensielle spørsmål som hvem jeg er, hvem jeg har blitt og hvem jeg vil være.... Ah, alle de valg og beslutninger, det moderne samfunns pine. Iallfall min pine.

Nå orker jeg ikke tenke mer på det, tror heller jeg skal rydde opp etter meg her på spisebordet etter å ha forberedt meg til første veiledning i morgen, spist appelsin og slått meg løs, rusle i seng og lese bok. Tipper jeg sovner i løpet av 3 minutter.

Øyeblikk verdt å huske fra i morgest: eldste frøkna på 5 (og et halvt, må vite), går inn på rommet til lillesøster på 2, kryper opp i senga hennes, legger seg tett inntil henne under dyna sammen med henne. Jeg kaster et blikk inn døra, og da ligger eldste og stryker minste i ansiktet og håret mens hun synger: "lille venn, lille venn, lille, lille vennen min" med melodi fra Idas vise i Emil i Lønneberget. Ble så varm og god i mammahjertet :smil:

Godnatt!

[Gjest Miss O'Hara]

Smelt gode jenter! Og by the way whaaaat - 5 år??? Hva skjedde?!

Har dere noen landsdeler dere absolutt IKKE vil bo i? Finnes det steder hvor dere absolutt ikke får jobb begge to? Kanskje det vil hjelpe å eliminere noen muligheter

[Molo]

Ja, du kan så si, Miss, snart har jeg skolejente... Så naturlig, så rart.

I prinsippet eksisterer det tre alternativer når det gjelder mulig bosted; å bli værende på Østlandet, å flytte til min landsdel eller flytte til hans land (naboland). Problemet er at jeg anser alle alternativer som like uaktuelle.

Ja, jeg er rar, og nei, det er jo jammen meg ikke rart det blir vanskelig for meg, alt dette. Har bare lyst å stikke hodet i sanden og be noen bestemme for meg. Og fortelle meg at det å velge andre steder er en umulighet. Jeg blir bare så svett når jeg føler at ting blir så alvorlig, så endelige, liksom. Får fullstendig beslutningsangst.

Her er uaktuelt fordi jeg/vi har ingen relasjoner tid stedet/området, vi savner familien og et skikkelig nettverk. I tillegg savner vi havet, en annen type natur etc. Min landsdel representerer få (spennende) jobbmuligheter, slitsomt klima, øde, lite folk, men familie og fantastisk natur innen rekkevidde. I den andre enden, det som representerer det andre ytterpunktet, finner vi hans land og landsdel der. Det urbane, kosmopolitiske, ganske sikkert mange spennende jobbmuligheter, nær hans familie, men med negative faktorer som at jeg evt må jobbe på et annet språk enn mitt morsmål, annen kultur/tradisjoner, jentene våre får en ganske annerledes oppvekst enn min egen, ikke noe særlig med naturopplevelser i den forstand etc. Jeg er sååååå TWISTED...!

Har forresten hatt litt opptur i dag med Oppgaven. Jeg kom til veiledning i går med ti spørsmål, og følte vel at jeg kom ut derifra med tredve nye. Var småforvirret hele kvelden i går, men etter å ha lest litt, drøftet med gode kolleger og hatt noen oppklarende runder, føler jeg at jeg er back on track igjen. Ser helt klart poengene til veileder, og nå fikk jeg det til å "passe" med mine egne tanker og oppfattelser. Det slår meg at dette sikkert bare er en forsmak på hvordan det kommer til å bli - en følelsesmessig rollercoaster, to skritt frem og tre tilbake. Føles litt uoverskuelig akkurat nå, men det er vel sånn det skal være. Håper jeg.

Ah, frisørtime i morgen på slutten av dagen i morgen. Skal bli så godt å få fikset håret og fjonget meg opp litt. Bra start på helga.

[*Joyce*]

Så koselig å "se" deg igjen, Molo!

Godt å høre at arbeidssituasjonen har kommet seg litt. Det var på tide, tror jeg, har hatt inntrykk av at det har vært kjipt en god stund? Håper du får avsluttet oppgaven uten for mye tull.

Snart skolejente, ja! Samme her, og det er så RART! Hva skjedde med den lille ungen min? Nå ligger hun på sofaen her, hun har vært syk hele uka. Kan så mye, skjønner så mye, vil så mye. Herlig og tidvis utfordrende. Herlig scene du beskrev!

Kos deg hos frisøren i dag!