Ill communication

[Gjest Miss O'Hara]

Håper alt er bra hos deg

[Molo]

Takk for omtanke, Miss

Alt vel her. Bare busy med livet, you know Innimellom lurer jeg på hva jeg egentlig driver med, og jeg har ikke alltid noe svar. Men det er alltid noe. Barn som skal passes, neser som skal tørkes, bleier som skal skiftes, klær som skal vaskes og mat som skal lages. Nå gjør jeg riktignok ikke alt selv, men siden jeg er hjemme i permisjon er det naturlig at mye på hjemmefronten tilfaller meg når mannen jobber mye og er endel på farten. Men hey, det er jo det som er Livet. Jeg nyter faktisk hjemmetilværelsen, og det i langt større grad enn sist. Jeg har mer roen over meg, og nyter nok godt av erfaringene fra siste gang.

Vi har to deilige jenter, jeg elsker dem hver især for akkurat de to små personene de er. Den største, så hoppende glad for tiden, så mye liv i kroppen. Alltid noe på gang, omsorgsfull og omtenksom, så masse selvtillit og troen på seg selv- kontoen er maks fylt opp. Og den minste av dem, så bedårende deilig som bare en baby kan være. Jeg snuser babylukt dagen lang, nyter synet av den herlige lille babynakken, av de runde lårene og strekkmerkene rundt håndleddene. Hun viser med hele kroppen glede av å se oss og å være sammen med oss, kommer med små hvin som går direkte over i hyl om hun ikke fanger oppmerksomheten vår. Dype, mørke, uutgrunnelige øyne som titter, ja stirrer, meg i senk. Å se søskenkjærligheten blomstre gjør meg varm langt inni magen. Å høre den minste skoggerle av storesøsters ablegøyer, ah

Tror jeg skal i gang med å søke jobber. Og jeg har sendt inn en søknad på masterstudie. Og jeg er litt forvirret. Tiden her ebber smått om senn ut, men vi er litt i tvil om veien videre. Vi kjører dobbeltløp fremover, hvilket kanskje vil gi oss litt flere muligheter, litt flere hester å spille på.

[Molo]

Det føles "helt greit" å sitte på verandaen, lytte til fuglesang og drikke kaffe mens minstemor sover i vogna. Superbonus er at beina føles litt slitne etter løpetur nå på morrakvisten. Jeg ELSKER våren og de første turene i skogen, å kjenne alle de deilige sifrene fra skogen, myk skogbunn og bare fred. Og det føles som om jeg kunne hatt permisjon til evig tid, jeg nyter, nyter, nyter.

[Molo]

Ikke sifrene, tulleordbok, men duftene*

[*Joyce*]

Ah, det høres herlig ut! Fantastiske dager nå, virkelig! Nyt videre!

[Molo]

Litt "svette" dager med nytt tak som legges i tillegg til alt det andre. Og planleggingsdager i barnehagen samtidig, hvilket betyr begge jentene hjemme. Innimellom alt prøver (jeg) vi å planlegge navnefest som skal holdes om et par uker. Kjenner jeg gleder meg til midten av juni, da ser det ut til at det blir mye roligere både i forhold til hjemmeprosjekter, arrangementer og ikke minst på mannens jobb. Gleder meg.

Er SÅ klar for litt alenetid med mannen min snart, kjenner jeg. 7 måneder siden sist. Kveldene etter barna er lagt teller ikke, for da er vi som regel helt utslitte. Savner å ha familie i nærheten.

Akkurat nå proklamerer vår snart 4-årige frøken at hun slutter med smokken i dag. Det er vel ikke et sekund for tidlig, men kjenner jeg er litt spent på leggingen. Hun sier hun skal sende smokkene til Pinky (?!), så jeg får vel komme meg opp av sofaen og lete frem en konvolutt

[Molo]

Lat dag i dag. Det har gått såpass i ett i det siste at jeg kjenner jeg trenger en "hviledag". Derfor sitter jeg med beina godt plantet oppi sofaen mens jeg surfer, leser magasiner etc. nå mens snuppa blunder i vogna. Har hentet inn noen eplegreiner som pynter så fint på bordet her, og sammen med god te i koppen (Cool Mint fra Tante T) og ullsokker på beina koser jeg meg veldig.

Taket ble ferdig i går, så nå er det stillheten som råder her, og ikke konstante bankelyder. Det gjenstår bare å rydde litt på gårdsplassen, så er det prosjektet vel avsluttet. Utrolig deilig.

Det gikk forresten helt strålende med smokkeslutt. Hun har ikke grått en tåre, og ingen savn ved leggingen, så inntil videre har det jo gått som en drøm. I går fikk hun premie for innsatsen, en råååsa sparkesykkel som hun har ønsket seg lenge. "Jeg er stooor" sang hun mens hun sparket rundt på gårdsplassen her. Herlig.

[Molo]

Tre uker igjen før permisjonen er slutt og jeg skal i gang med å jobbe igjen. HULK. Denne gangen føler jeg meg slett ikke klar, det ligger som en stor, mørk sky over meg. Jeg stresser med å nyte de siste ukene, går i ring rundt meg selv mens jeg lurer på hvordan jeg best skal utnytte dagene. Samtidig flyr tiden fra meg.

Jobben ja. Ting har visstnok gått fra vondt til verre. Kommer tilbake til en konflikt som jeg ikke er en del av, men som jeg indirekte er en del av allikevel i kraft av stillingen min. And I could go on... Hadde jo søkt en master i håp om at jeg kunne fokusere litt på den i tiden fremover, men jeg kom ikke inn. Står som nummer 8 på venteliste. Så jeg trenger en ny slagplan. Er det forresten ikke pussig at jeg som ansatt må definere mål, strategi og prioriteringer helt alene? "Visse" andre skjønner jo ikke spørsmålet engang. I utgangspunktet fint med med medbestemmelse og innflytelse, men hadde jo vært kjekt om.... Nei - tør ikke skrive mer, redd for å bli gjenkjent. Men jeg kunne skrevet MYE om temaet. Men slagplan, ja. Jeg må ha en plan for høsten. En ting er jobben, en annet ting er alt annet. Jeg trenger et prosjekt, tror jeg, jeg trenger impulser og inspirasjon. Noe nytt. Noe må drive meg fremover.

Ungene er så skjønne! Gud så heldig jeg er som har fått akkurat de to jentene, kan virkelig ikke be om mer. Sånn helt overordna synes jeg det går veldig fint, selv om jeg innimellom sukker og lengter etter alenetid og ikke minst litt mer tid med mannen. Det er superhektisk, superslitsomt og samtidig så superfint. Jeg digger livet mitt (kanskje litt bortsett fra snart tilbake i jobb da..), egentlig vil jeg bare fryse øyeblikket og tiden vi er i nå. Jeg tenker ofte på at jeg er vanvittig heldig. Måtte den følelsen aldri forsvinne.

Jeg ser ut av vinduet, på epletreet med de hvite lanternene som henger i greinene. På grønt gress, på hekken langs det hvite stakittgjerdet som begynner å bli ganske høy. Junisøtmispel. Fin. På bringebærplantene som skyter opp av jorda, allerede så kraftige og frodige etter at jeg skar de helt ned i vår. Håper det blir store, røde søte bær i løpet av sensommeren. Det er uunngåelig at blikket fester seg på den store rhododendron som akkurat nå står i blomst, store, knallrosa blomster. Ved siden av står det flere forskjellige typer syrintrær, noen med hvit blomst og noen med mørk lilla blomst. Innimellom står det en dvergsyrin med den mest fantastisk sarte rosa fargen og duften er intens instant summer. Øynene mine skimter såvidt mine nyplantede peoner, fått av mamma. Yndlingsblomsten. Brudebuketten min var full av peoner. Jeg elsker den fine lille plattingen mannen min har bygd som en firkant rundt stammen på epletreet. Perfekt sted å slenge ned rumpa i skyggen av treet mens hun på snart 4 leker og klatrer på lekestativet sitt.

Dagens to do er småkjedelig. Må poste en pakke (selger div stæsj på finn), kjøpe en lyspære til kjøleskapet, kjøpe en sele til barnevogna (minstemor er så aktiv nå at tør ikke annet), kjøpe ny salatslynge og så ringe et par barnehager. Er midt i en prosess med å få ordnet barnehageplass, har fått tilbud i en annen barnehage enn der storesøster går, og i utgangspunktet blir det for upraktisk. Hater å måtte ta sånne telefoner hvor jeg føler jeg "må be på mine knær". Men nå har jeg visst utsatt det lenge nok. Må gjøre det nå.

Kommer plutselig tilbake og skriver mer, tenker mye på det å beholde vennskap på tvers av "posisjoner" på jobb. Hm.

[Molo]

Sommeren har vært ubeskrivelig.

Så proppet med sol, gode opplevelser, mennesker, inntrykk, men samtidig også bare tid til å være. Gud hvor jeg har sugd til meg alt. Nå er det to uker igjen til vi skriver september, jeg har siste feriedag i morgen, som forøvrig vil bli brukt på hjemreise. Har bodd i koffert i tre uker nå, og jeg er mett. Jeg ser frem til å komme hjem, være herre i eget hus, være "meg selv". Om 22 timer låser jeg opp døra hjemme

Barnehageplass er i boks, jeg danset jubeldans da vi fikk beskjed om at lillesøs får gå i samme barnehage som storesøster. SÅ lettet, en ting mindre å tenke på.

I går fikk jeg mail, og den mailen inneholdt tilbud som studieplass. Master. Jeg har takket ja, men kjenner jeg bruker energi på å gruble... Det er så.. Ah.. Vet ikke, gruer meg, for det er så slitsomt. Redd for å miste for mye tid med ungene. Redd for å miste for mye meg-tid og tid til å gjøre ingenting. Mannen backer meg fullt opp og er innstilt på å ha hovedansvaret hjemme (jeg er så heldig), det er en studieretning jeg virkelig ønsker og som vil gi meg en helt annen mulighet på jobbmarkedet enn det jeg har pr i dag. Jeg slipper å være redd for at jeg en gang blir tvunget til å falle tilbake å det jeg egentlig er utdannet som (jobber med noe av det i dag men på et helt annet plan), det vil gi meg formell kompetanse som gjør at jeg står vanvittig mye sterkere. Jeg starter på tirsdag, om sjefen tillater, jeg må gjøre en 360 u-turn i toppetasjen siden neste uke var tiltenkt noe helt annet. Puh. Tror jeg stopper tankerekka der, kommer nok sterkere tilbake

Kofferter, bager og poser står klare, ferdig pakket. I morgen tidlig laster vi bilen og vender snuten hjem. Tannpuss og nattkyss, en runde nattamming også det blitt morgen og hjemreisedag.

[*Joyce*]

Høres ut som en perfekt sommer!

Kjempespennende med master, men skjønner at det er vanskelig å bestemme seg. Det er jo ganske krevende med studier med små barn. Men jeg er sikker på at du klarer deg strålende om du ender opp med å prøve deg!

[Molo]

Hei Joyce!

Ja, det har virkelig vært en flott sommer, har hatt så mange fine opplevelser. Det blir godt å ha lagret på minnet når høsten og vinteren etterhvert setter inn for alvor.

Jeg kommer til å gi gass og satse på studier. Har bestemt meg for det. Man samtidig har jeg lovt meg selv at det er ok å kaste inn håndkleet om det blir for heftig. Får full backing fra min kjære, og det føles så bra. Det er en forutsetning for at det vil kunne la seg gjennomføre.

Jeg drikker valnøttete og nyter kvelden i egen stue, bare oss to. Så utrolig digg etter tre uker sammen med andre. Dagen i dag har gått med til å pakke ut, fikse og ordne her hjemme før det ble klassisk tacomiddag nå i kveld. Jeg fikk løpt en tur med minstemor i vogna, det funket fint selv om det var utrolig slitsomt. Men ingenting gir så god følelse som etter endt løpetur

Jeg tenker å bruke kvelden på å pønske ut en hjemmekontor-løsning. Må nesten ha et eget kontorhjørne hvor jeg kan lukke døra nå som jeg starter med studier. Hm... Ingen enkel sak, alle rom er i utgangspunktet i full bruk.

[Molo]

Sitter her alene på hotellrommet. Følelsene mine er delt i to; den ene delen savner jentene mine så det gjør vondt, den andre delen er gira, inspirert og engasjert. Ved siden av meg ligger stabelen med bøker, pensumlitteratur denne høsten. Jeg har kakao i koppen, ut av vinduet ser jeg ferger legge til og gå. Måkene skriker, og i dag er det lysere enn i går. Da var det storm og uendelig med nedbør. Følte meg litt alene i verden da. Men i dag er det bedre.

Den siste måneden har vært en vill berg - og dalbanetur. Med store omstillinger på jobb som jeg har vært involvert i, oppstart av studie med alt hva nå det innebærer (det er ikke lite!) og en krevende situasjon i min manns familie som har gjort at jeg har vært delvis alene med jentene, i tillegg til å bære med meg den bekymringen som situasjonen har skapt. Jeg kan ikke huske å ha vært så sliten noen gang, sliten av å ikke ha kontroll og manglende oversikt, en følelse av å hele tiden være bakpå.

Jeg har nå frasagt meg en krevende del av jobben min som hadde utviklet seg til å være krevende OG dønn kjedelig, noe som har gitt meg så utrolig mye rom og følelsen av å få puste igjen. I tillegg er det så godt å slippe ansvaret, skuldrene ramlet ned fire hakk igjen. Jeg har hatt gode studiedager hvor jeg har fått fikset opp i det meste av løse tråder (mannen min har sendt meg 2 netter på hotell for st jeg kunne konse om studier! Jeg er SÅ heldig!), situasjonen i mannens familie ser ut til å gå greit nok og i dag fikk jeg gode tilbakemeldinger på en innleveringsoppgave på studiet. Jeg føler meg mye bedre nå, og overskuddet ser ut til å komme tilbake. *lettet*

Jentene mine er så deilige! Hjertet mitt renner over av kjærlighet! Den minste som krabber rundt på alle fire, drar meg i buksebeinet og sier "mamma". Bløte babykinn, myke hender og føtter. Stort kosebehov, ubetinget kjærlighet. Hun på 4, så uendelig livsglad. Koselig å være sammen med, jeg nyter hennes selskap og det at vi stadig fører lengre og lengre samtaler. Jeg elsker å være med inn i hennes verden via rollelek, hennes ubekymrethet og selvfølgelighet. Hennes tro og viten om bare gode ting i livet (må nytes enn så lenge det varer). Bøttevis med humor, jeg kan, helt seriøst, ha ekte, oppriktige latterkick sammen med henne. Hennes behov for å bli strøket på ryggen og over håret når jeg sier godnatt til henne, å høre henne si at hun elsker meg. De to der, de gjør meg til et komplett menneske.

Nå skal jeg ringe mannen min, savner småpratet vår om kvelden, jeg skal lese et kapittel om konflikter og konflikthåndtering (spennende!) før jeg tenker å ligge langflat på seng og zappe

[Gjest Miss O'Hara]

Falt ut av Mine innlegg syntes det manglet noe!

Han mannen din høres ut som et catch! Godt å høre at alt er vel, håper du fikk koblet av og at du har en fin høst.

[Molo]

Wow, så var det gått litt tid, ja.

Hvor skal jeg begynne... Kanskje bare fastslå at høsten som gikk var utrolig tøff. Så snart det roet seg med situasjonen i mannens familie, dukket det opp en ny lignende situasjon i min familie, som har vært utrolig krevende i tillegg til alt det andre. Lenge siden jeg har vært så sint, frustrert, fortvilet og bekymret på andres vegne. Samtidig har jeg midt oppe i det lært meg å være tålmodig, å være nøye på å skille mellom hva jeg får gjort og ikke gjort noe med, og hvordan jeg navigerer overfor meg selv og andre i kaos. Det har roet seg nå, tror den verste kneika er overstått selv om det selvfølgelig er en vei å gå igjen, særlig for han det gjelder. Men den konstante vonde murringen i magen er borte, og fokus kan lett dreie seg om andre ting igjen

Midt oppi alt dette har jeg hatt en stor innleveringsoppgave å forholde meg til som skulle skrives i gruppe. Oh My God, jeg er bare SÅ ferdig med gruppeoppgaver! Så utrolig slitsomt å skulle forholde seg til andre, bruke søndager og kvelder på å møtes, lang reisevei osv. Fleksibiliteten i studiet ble med ett borte da jeg ikke lengre kunne være herre over egen tid og prioritering av lesing og skriving. Virkelig slitsomt. På toppen av det hele var det muntlig eksamen, den gikk forøvrig over all forventing, men det er år og dag siden jeg har vært så glad for å få noe overstått som nå. Puh.

Julen skulle brukes for å vurdere om jeg skal fortsette dette løpet,noe siden jeg synes det er så pyton, velger jeg å fortsette! Men det er noe med gøy pensum, inspirerende med nye fag og nytt fagmiljø, og timingen er god i forhold til å skaffe seg noe mer formell kompetanse.

Jentene koser seg, barnehagestart på minste siden sist, går så bra, og vi er så lettet. Storesøster synes barnehagestarten var langt vanskeligere, så det er så deilig at det går såpass lett denne gangen. Lillesøs virker litt mer robust, men det er kanskje naturlig som nummer to. Jentene er tilbake i barnehagen for fullt nå, og mens jeg har vært der har jeg kost meg med en hel formiddag alene i Oslo. Åh, så godt, helt ubeskrivelig en kaffe for meg selv, se på folk, snuse inn bylivet... Jeg elsker å kjenne på storbyens sus for så å kunne sette meg inn i bilen igjen og kjøre "på landet" til rolige køfrie omgivelser, til eget hus med ganske stor hage. Det beste fra to verdener. Det ble forresten en tur innom Zara og COS i dag, så herlig med kasjmir og deilig mye ull på salg, det ble noen poser, for å si det sånn. Men jeg trengte det, har omtrent ikke kjøpt et eneste plagg til meg selv denne høsten her. Manglet desperat noe litt pent, men passe avslappet, særlig til bruk på jobben.

Vel, 2014 er her, jeg tror det er på tide med en egen post med ønsker og planer for 2014.

[*Joyce*]

Oi, heftig høst, ja! Håper du får en roligere vår. Gleder meg til å høre mer om dagene dine, blir så glad når du har skrevet her!

[Molo]

En langhelg som alenemor går mot veis ende. Mannen koser seg på guttetur mens jeg stuller og steller hjemme. Sånn rent bortsett fra å være PÅ 24/7, har hodet mitt grublet og spekulert noe voldsomt.

Eksistensielle spørsmål utløst av tvilen min om å fortsette å studere (er jeg der jeg vil være i livet jobb -og karrieremessig? Er jeg på riktig hylle? Og hvis livet skal omdefineres; bor vi riktig sted? Og hvor er riktig sted når man har flakket mye rundt ? Hvorfor har jeg ikke en stor, trivelig venninneflokk som inviterer meg med på morsomme ting? Hvor viktig er det for oss å bo nært min/hans familie, hvordan prioriterer man når det er tusenmilliarder til å ta hensyn til? Veier fordelene med jobben min opp for ulempene? Hvor går grensen?) Und so weiter. Mao hodet mitt har jobbet kontinuerlig, og jeg har en følelse av å gå i ring.

Jeg har kjøpt meg fem minutter med å gi saltstenger til ungene. Fem minutter rakk til overflaterydding av kjøkkenet, å hente ved utenfor og til en halv kaffekopp.

[Gjest Miss O'Hara]

Oooh, I hear ya "alle" har en venninnegjeng virker det som, jeg sitter nå her alene i provinsen med venninner spredd i alle retninger og med sjeldne muligheter til å treffes. Venninner som jeg har truffet i andre og annerledes livsfaser, kanskje ikke like relevante lenger alle sammen heller, men...

Om jeg hadde hatt godt forhold til familien min og de hadde fungert som et godt nettverk med tanke på barna, ville jeg nok ikke flyttet så langt unna at det ble vanskelig med avlastning - dersom livet mitt hadde sett annerledes ut altså. Iallfall for min del som var alene med barn var det et enormt savn å ikke ha fungerende familie rundt, noen å lene seg på. Men du skal selvsagt trives der du bor, og ha en jobb du trives med, og mannen også... så ja, tusenmilliarder ting å ta hensyn til Håper du finner svarene

[Molo]

Høres ut som vi sitter litt i den samme båten, Miss. Til sammen har jeg plenty med venninner, men som du sier, de bor spredt og kommer fra vidt forskjellige faser i livet. Her har jeg kun noen enkelte venninner, eller kanskje bare en, høyst to. De andre er mer "familievenner" hvor vi innimellom gjør hyggelige ting sammen, men da med oss i foreldrerollen sammen med barna. Det er en annen form for samvær. For tiden savner jeg å tilhøre en jentegjeng, å være en del av et fellesskap. Noen ganger savner jeg så innmari den tiden hvor jeg var bare meg, hvor livet for det meste dreide seg om å finne på mest mulig morsomt sammen med venner. Nå er det så mye... ansvar. Så mange bekymringer. Så mange forhindringer, så mye hverdagsliv.

Og legg til et lokalt miljø hvor det er nærmest umulig å få en fot innenfor døra. Senest observert i går da jeg trofast møter opp på min ukentlige aktivitet, en lagidrett hvor vi alle er damer som er passert 30 år, og som jeg har vært en del av i halvannet år nå. 2 av 8 sier hei til meg. Ingen tar kontakt med meg for en prat, det er jeg som hele tiden skal være pådriver (hvilket jeg ikke alltid er i mood til). Det er få steder jeg føler meg så uinteressant og usynlig som der. Please slå meg med noe hardt i hodet den dagen jeg utviser så liten interesse for andre mennesker.

BLAH. Nok om det.

Tjue minutter til lunsj

[Molo]

Ok, siden humøret er sort allikevel, så kan jeg bare fortsette.

Jobben.

En jobb med et vanvittig potensiale, spennende, nyskapende, gir et enormt nettverk, banebrytende.

I realiteten, pr. i dag:

- helt uten ledelse og styring

- den som roper høyest blir hørt

- ingen samlet strategi og gjennomføringsevne

- ensidig fokus som ikke sikrer utvikling

- manglende oppfølging

- alle gjør hva de vil, for mange småkonger

- ingen prioritering av arbeidsoppgaver, hvilket ofte resulterer i såkalt unødvendig panikk og masse styr

- som resultat av dette mangler jeg arbeidsoppgaver, et dedikert ansvar & mandat

- jeg kjeder meg ihjel mens jeg venter på ... bedre tider...?

Jeg må seriøst ta grep. Nå. Dette funker ikke lengre, kan virkelig ikke kaste bort mine beste arbeidsår av å gå her på vent.

Tror jeg tar meg en appelsin og venter på at solformørkelsen skal gå over

[Gjest Miss O'Hara]

Høres altfor kjent ut det med arbeidsplassen ja - minus at den som roper høyest blir hørt da

Vel, ikke min nåværende, men forrige. På herværende er det bare litt "firkantet" ift forflytning innad

Man er 8 timer på jobb hver dag, da er det ikke storforlangende å ville trives.

Ikke man alltid føler seg motivert til å være en av dem som roper høyest, men hvis det er det som funker ville jeg prøvd tror jeg! Det er som regel ledelse om mangler, og man kan ofte gjøre en bedre jobb som leder enn som medarbeider hvis et sted savner litt styring

Og så er det mørketid - en får ikke en tøddel gratis av energi og motivasjon på denne tiden, akkurat!

Akkurat disse ukene er vel da man best egner seg i hi, i påvente av lysere tider