Ville dere datet en sliten mann?

[Steinar40]

Så Steinar, du mener at kvinnelige hormoner er skumlere enn si, eksempelvis testosteron, og gjør kvinner mer ustabile enn menn?

Nei, det mener jeg ikke. Menn er generelt sett skumlere enn kvinner pga aggressivitet og fysisk styrke.

Kvinner og menn er dessuten ofte ustabile på litt ulike måter.

[Gjest Shelob]

Eh, ja..? Personality goes a long way.

Ville vel for pokkern ikke silt ut en person fordi han akkurat da var nede i et dalsøkke.

Problemfrie mennesker er bare dritkjedelige!

[Gjest Shelob]

Eh, ja..? Personality goes a long way.

Ville vel for pokkern ikke silt ut en person fordi han akkurat da var nede i et dalsøkke.

Problemfrie mennesker er bare dritkjedelige!

Altså, det var for å svare på TS sitt opprinnelige spørsmål.

[Utladet]

Helt ærlig; nei, det kunne jeg ikke tenkt meg. Men det er ikke utbrentheten som gjør meg mest skeptisk, det er vel innstillinga om at "du henger foran PCen og er en stuegris" - det hadde jeg bare ikke taklet. Slår man det sammen med at du tidvis er utbrent og ikke orker så mye, hadde du nok blitt for rolig og forutsigbar for min smak.

Dessuten, er jeg jo politisk (u)korrekt nok for lite "villig" til å innlede et forhold med en som muligens ikke kan bidra på lik linje med meg økonomisk.

Ja, jeg forstår godt det med livsstilen. Det er noe jeg bør gjøre noe med, så absolutt, men regner med at det vil komme seg når jeg får kommet i gang med trening igjen og gjenfinner jobbflyten som jeg hadde som yngre. Den gangen var jeg ganske sosial, flink og aktiv, så jeg har det i meg, men så lenge jeg er anspent og misfornøyd med meg selv har jeg ikke lyst til å sosialisere så mye.

Når det så gjelder økonomi, så har jeg fast jobb og risikoen for at den forsvinner er redusert. Riktignok må jeg legge meg mer i selen, for å ikke tape på sikt. Når det er sagt så har jeg bra utdannelse og tjener normal lønn. I forhold til hva de jeg studerte med og lå på nivå med da er der derimot elendig, men de har vært flinkere enn meg siden, har jobbet hardere, men har nok også hatt det lettere på en del områder. I tillegg har jeg brukt tiden på de gale tingene, hvilket jeg tror er nøkkelen til det hele.

Så oppsummert trenger jeg fortsatt å endre på noen vaner. Da først og fremst for min egen del. Så bør resten følge etter naturlig.

[stjernekyss]

I tillegg har jeg brukt tiden på de gale tingene, hvilket jeg tror er nøkkelen til det hele.

Så oppsummert trenger jeg fortsatt å endre på noen vaner.

Ingen har sagt at livet skal være enkelt. En del er det gitt at vi skal oppleve i løpet av en livstid, men når disse tingene oppstår, er langt fra gitt. For mange skjer det spredd utover 80 år. For noen kommer det klasevis i tøffe, tunge og utfordrende tider. Utover de tingene vi skal oppleve, finnes alle de tingene som vi også kan oppleve - er vi uheldige. Hvorvidt disse tingene skjer spredt eller klasevis er også utenfor vår kontroll.

Når livet tar en uheldig vending, gjør vi det som skal til for å holde ut - der og da. Kanskje tar vi valg og beslutninger vi i ettertid ikke er stolte av, eller ikke ville tatt igjen, men som John Lennon sier; "whatever gets you through the night".

Det eneste vi kan endre i fortiden, er hvordan vi velger å tenke om den i dag. Det betyr at vi har makt til å endre historien! Å tenke at man har brukt tiden sin på de gale tingene bringer ingen fremover. Det bringer ingen glede. Det bringer ingen styrke. Det bringer stillstand, elendighet og mørke. Når vi skal gå videre med livene våre, må vi se tilbake på erfaringene våre med varme. Vi gjør så godt vi kan.

VIl du endre vanene dine? Endre hvordan du tenker om din egen historie. Nøkkelen ligger ikke i valgene du tok. Nøkkelen ligger i det du i dag tenker om valgene du tok.

Når du har sluttet fred med deg selv, kan du begynne å leve i nåtiden igjen.

Velkommen skal du være.

[Utladet]

Beklaer måtte si det, Mr. Utladet, men dersom du ser noe tandert og stakkarslig når du ser inn i en kvinnes øyne, og ikke helt vet hvordan du skal takle å avvise henne, så bør du kanskje jobbe litt mer med selvet?

Kun basert på det du skriver her, så høres du usikker og tiltaksløs ut, tenker jeg. Men kanskje jeg leser deg veldig feil.

De fleste av oss, kvinner som menn liker å være sammen med mennesker som er tydelige, ikke skremmende ærlige og vel så det, men tydelige.

Hvordan skal jeg svare? … Det som du kritiserer meg for kan ha noe for seg, men mye bunner i frustrasjoner og at jeg ikke helt har sett veien ut. Da er det fort gjort å slukke lyset og legge seg til å sove og ønske å ta en pause fra verden. Du har også rett i det med å være for utleverende og angrer på noen episoder, men jeg har lyst til å legg de tingene til side litt.

Du snakker om tydelighet og jeg kan kjenne det hos dere. Når jeg ser en jente begynne å like meg, ser jeg hennes forhåpninger, hennes drømmer og hennes sårbarheter. Det skremmer meg litt. Både fordi jeg selv ikke helt er i mål, men også fordi jeg har sett sårbarhet og smerte hos jenter litt for ofte i ulike sammenhenger.

Slik jeg opplevde det da jeg var yngre, så kom oppmerksomheten fra jenter i det jeg lærte å se dem. Se hvordan de hadde det i ulike situasjoner. Se deres reaksjoner på hendelser i hverdagen, på øyekontakt, på blikk og kommentarer. Det er denne litt intime kommunikasjonsformen, som på mange måter skaper nærhet, men den er også litt øm.

Denne væremåten, som vanskelig kan avlæres, gjør at jeg ikke slapper så godt av med mennesker jeg ikke kjenner, men likevel får jeg fort kontakt. Det ligger en usikkerhet der hos meg, helt klart, for jeg måtte lære meg det som yngre og er ikke alltid komfortabel når jeg ikke gjør det, selv om jeg kan virke aldri så utadvent og fleipete.

Med menn er det lettere, synes jeg. Der er tingene mer rett frem. Tonen er nesten automatisk kameratslig og vi legger ikke så mye i små detaljer eller hva som egentlig menes. Gapet mellom det som sies og det som er ikke-verbalt er sjeldent stort.

Med jenter derimot så opplever jeg at jeg må konsentrere meg, selv om de ikke nødvendigvis fanger opp at jeg gjør nettopp det. Når jeg så har skrudd på det sosiale en stund og vært morsom&reflektert, så blir forventningene deretter, mens jeg innerst inne begynner å bli moden for å legge meg på sofaen og puste ut…

[Gjest AnonymBruker]

Når det er sagt så har jeg bra utdannelse og tjener normal lønn. I forhold til hva de jeg studerte med og lå på nivå med da er der derimot elendig, men de har vært flinkere enn meg siden, har jobbet hardere, men har nok også hatt det lettere på en del områder. I tillegg har jeg brukt tiden på de gale tingene, hvilket jeg tror er nøkkelen til det hele.

Hva kan det ha vært (de gale tingene)?

Hva ligger "normal lønn" i Norge på for en mann på din alder i din bransje/utdanningsnivå på?

[Gjest AnonymBruker]

Med menn er det lettere, synes jeg. Der er tingene mer rett frem. Tonen er nesten automatisk kameratslig og vi legger ikke så mye i små detaljer eller hva som egentlig menes. Gapet mellom det som sies og det som er ikke-verbalt er sjeldent stort.

Med jenter derimot så opplever jeg at jeg må konsentrere meg, selv om de ikke nødvendigvis fanger opp at jeg gjør nettopp det. Når jeg så har skrudd på det sosiale en stund og vært morsom&reflektert, så blir forventningene deretter, mens jeg innerst inne begynner å bli moden for å legge meg på sofaen og puste ut…

Så det du sier her er at du ikke evner å verken forstå eller omgås kvinner, og søker derfor mer kunnskap på KG?

Det har du til felles med alle de andre mennene her?

Velkommen til Diagnoseforum.

[Utladet]

Hva kan det ha vært (de gale tingene)?

Hva ligger "normal lønn" i Norge på for en mann på din alder i din bransje/utdanningsnivå på?

Mellom 700' og 800', tror jeg er normalt, men det er store spredninger. Noen tjener mangfoldige millioner, mens andre ligger fra ca 500' og oppover. Det skal sies at de som tjener mest jobber veldig hardt og konsentrert.

[Gjest AnonymBruker]

Mellom 700' og 800', tror jeg er normalt, men det er store spredninger. Noen tjener mangfoldige millioner, mens andre ligger fra ca 500' og oppover. Det skal sies at de som tjener mest jobber veldig hardt og konsentrert.

Det er da veldig mye over gjennomsnittslønnen, for å si det mildt.

Da må du ha svært høye krav til deg selv og jobber sikkert innen finans.

[Utladet]

Så det du sier her er at du ikke evner å verken forstå eller omgås kvinner, og søker derfor mer kunnskap på KG?

Det har du til felles med alle de andre mennene her?

Velkommen til Diagnoseforum.

Vel... Ofte fanger jeg opp ting som andre ikke ser, noe jeg tror har sammenheng med at jeg konsentrerer meg.

Når det gjelder flørting, så er det til en viss grad et rollespill. Ved å endre på kroppspråk er det nesten som om jeg kan styre situasjonene til en viss grad. Tilsvarende kan jeg ta på meg ulike sosiale roller og se hvordan det slår ut. Jeg synes i og for seg at det litt morsomt å leke sånn...

[Utladet]

Det er da veldig mye over gjennomsnittslønnen, for å si det mildt.

Da må du ha svært høye krav til deg selv og jobber sikkert innen finans.

Jeg har noen veldig suksessrike studievenner og ikke minst noen ekstremt flinke slektninger, men selv har jeg underprestert i arbeidslivet og er blant de som er lavest lønnet. Jeg vet jeg har evnene, men har jeg innstillingen og klarer jeg å rette tingene opp igjen?

Det er denne biten vil jeg ha litt bedre på plass, sammen med den fysiske formen som nå lider under småskader og mangel på trening. Generelt har jeg alltid også vært i dårlig humør når jeg ikke har trent i lengre perioder.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har noen veldig suksessrike studievenner og ikke minst noen ekstremt flinke slektninger, men selv har jeg underprestert i arbeidslivet og er blant de som er lavest lønnet. Jeg vet jeg har evnene, men har jeg innstillingen og klarer jeg å rette tingene opp igjen?

Det er denne biten vil jeg ha litt bedre på plass, sammen med den fysiske formen som nå lider under småskader og mangel på trening. Generelt har jeg alltid også vært i dårlig humør når jeg ikke har trent i lengre perioder.

Så du vet med andre ord hva du må gjøre, men du gjør det bare ikke ennå?

[Nikit@]

Nei, jeg ville ikke datet en sliten/utbrent mann.

[Mann1_2009]

Hei

Jeg kan ta å presentere min problemstilling. Jeg er en mann som har vært utbrent og som i flere år stort sett har valgt å holde meg for meg selv på fritiden. Nå er jeg også usikker og stresset over jobbfremtiden min, noe som egentlig har vart en stund.

I forhold til jenter så er det likevel så at jeg fort får oppmerksomhet og blir likt. Er forholdsvis heldig med utseende og har bra utdannelse. I tillegg så tror jeg at jeg er empatisk og så liker jeg å småflørte ved bruk av små signaler. I butikker får jeg noen ganger intens øyekontakt og snakker jeg med en jente en stund i ulike situasjoner (jobb, reise, middag, fest), så blir hun ofte interessert.

Det siste er både bra og leit, for jeg liker selvfølgelig at andre liker meg og så gir det også et kick, men på den annen side er jeg ikke klar for forhold. Spesielt med jobbsituasjonen som den er og fordi jeg ikke lever en livsstil som en jente vil være tilfreds med i lengden. Så er det den saken at jeg stadig passe meg for å ikke såre jenter som tydelig synes å like meg.

Det jeg lurer på hvordan jeg kommer meg videre. Ikke minst så lurer jeg på hvordan dere jenter tenker, både i forhold til min oppførsel og hvis dere hadde vært en av jentene som var positivt innstilt.

Mvh

Utladet

Hei Utladet

Dette er fra en mann til en annen:

Jeg har vært i samme situasjon som deg for noen år siden og det var mildt sagt en liten behagelige opplevelse. Omtrent alt gikk på tverke og jeg innså at jeg hadde en solid indre renskning foran meg. I slike øyeblikk hadde jeg heller behov for venner enn et forpliktende forhold. Det du skriver får meg til å kjenne igjen ganske mye.

Du spør i overskriften om noen ville datet en sliten mann. Det får meg til å se to ting: du er bevisst på at du trenger noe for å komme deg tilbake til et vanlig nivå og du ytrer dessuten uten indirekte at du ønsker å treffe kvinner. Det som gleder meg å lese at trass i utbrentheten din så er istand til å innse og uttrykke dine kvaliteter. Som oftest når man blir utbrent kan man lett komme i depressive perioder og oppleve at livsgnisten og livsgleden blir borte. I slike øyeblikk er det vanskelig å innse sine egenskaper og man føler at man er i et vakuum. Du virker rimelig reflektert over din indre verden og dine behov.

En gylden tommelfingerregel i livet er du ser for deg hvordan du hadde opplevd at ting hadde skjedd deg og hvordan den andre kunne ha opplevd det. Du spør, men likevel tror jeg at vet hva dine behov er. Og jeg er sikker på at behovet er ikke et forhold i øyeblikket, men heller selvpleie.

I skrivende stund vet jeg ikke hvordan det står til med deg og jeg tar utgangspunkt i datoen du skrev innlegget (23. mai). Først og fremst vil jeg råde deg til å bruke tid til deg selv. Slik tid er gjerne når man kartlegger sin situasjon, etablerer mål og prøver å sortere i sine utbrente følelser. For meg høres du ut som en målrettet mann som akkurat nå har fått utladde batterier. Du må lade disse batteriene og hva skjer når man lader noe? Jo, for en stund bruker man ikke apparatet og venter til det er grønt lys. Det grønne lyset vil du merke når følelsen av at tingenes orden er slik du ønsker at de skal være. Det grønne lyset vil sinnet ditt og følelsene dine ganske merkbart vise deg. Du skriver at på ditt beste er du en ressurs, men at i dette øyeblikket føler du ikke at du er der. Dette er signaler fra kroppen din om å ta det med ro og på en måte ta mer vare på deg selv. Det sier seg selv at når du ikke har noe å gi deg selv så kan du heller ikke gi til andre. Du må komme deg til din ladestasjon og bli fulladet og slikt tar tid. Du har innsikt i deg selv når du ytrer at ting ikke er stabile hos deg selv. Hvis du vender fokuset innover så vil muligens forstå at du trenger omsorg, kjærlighet og pleie. Alt dette blir du nødt til å gi deg selv. Du kan gjerne slik ting er nå møte en kvinne nå og ubevisst tappe henne for energi. Hun vil etterhvert føle at hun føler seg tung i hodet og kropp og det vil dannes motstandskrefter hos henne. I verste fall kan hun få rollen som omsorgsperson og det vil ikke gangne noen av dere. Det som også er ganske merkbart at når man ubevisst signaliserer etter omsorg så vil du tiltrekke deg slike personer.

Videre er det også slik at når man er i ubalanse med seg selv så klarer man ikke å vise det virkelig selv og slikt sett kan det desillusjonere andre om hvem du er. Dag for dag blir du sterkere og kommer mer i balanse med deg selv. Når du skriver at på fester legger jenter an på deg så er det en bekreftelse til deg om at du at er en attraktiv og tiltrekkende person. Det er det ytre som er i spill og det er alltid godt å vite at man er en person andre liker å være sammen med. Men nok en gang er det slik at inntil man ikke har balanse i den indre verden så vil man til slutt vise frem seg selv når man blir nærmere kjent med kvinnene. Det er en grunn til at du avbryter det du omtaler som positive opplevelser. Jeg vil tippe at du er ganske godt kjent med at den du er nå er ikke den du ønsker å vise omverdenen. Med det mener jeg ikke at du ikke er god nok nå, men at du selv vet at du sliter med ting og tang du må få orden i.

Du viser deg som en voksen person når du informerer kvinnene om at du ikke er klar for noe mer enda siden du har nok å stri med. Dette er selvrespekt og andre mennesker setter pris på slike tilbakemeldinger. Og de som da synes at en er taper får seile sin egen sjø.

Etter å ha lest tråden, dine svar og andres svar så er jeg av den mening at du først og fremst trenger å samle trådene i ditt liv. Det er ikke sikkert at du har problemer med å binde deg slik noen har ment her, men heller at du i den situasjonen du er i ikke har grep på hva du vil. Dermed vil ha gjerne bli oppfattet som en usikker person.

Jeg vil råde deg til at du foretar en introspeksjon og lytter til din indre stemme og hva følelsene dine forteller deg. Det er flott at du anser deg som en attraktiv mann og at du ser at det andre kjønn liker deg. Men det jeg også kan forstå ganske tydelig er at du ser på tilnærmelser fra det andre kjønn som tegn på interesse hele tiden. Jeg tror at du har et omsorgsbehov og slikt sett vil interesse fra det andre kjønn være som en omsorgsbase for deg. Hvis dette er tilfellet så må du endre tankekursen litt og gi deg selv den omsorgen du har behov for. Mange ganger sender vi ubevisste signaler om det vi higer etter så enormt og det er folk som klarer å dekode disse signalene og kommer til deg. Men når det blir for mye for de andre så vil tilbaktrekning være et faktum. Så det som jeg tror kan være det rette for deg er å finne tilbake til det som definerer deg og gi deg selv alt det du ønsker. Andre kan ikke gi deg det, i beste for en begrenser periode. Alt starter med en selv og når man klarer å gi til seg selv så klarer man å gi til andre. Det går ut på å finne styrken i seg selv og er ikke gjort på 1-2-3. Du vil klare det, men det vil ta tid. Inntil den tid er det bare å takke for de menneskene som kommer ens vei og sette pris på de.

Når du spør om noen ville datet en sliten mann så har du i et av dine svar allerede besvart spørsmålet. Du skrev om en kvinne du var sammen med som slet deg ut selv om du var sterk. Når du ble sliten av henne så kan du selv tenke deg hvordan andre kan bli slitne av deg. Dette er ikke noe som er ufyselig ved deg, men det at når to mennesker er sammen så er det en symbiose i parforholdet. Det er dager du gir fordi den andre parten trenger og motsatt. Men når kun den ene parten får og det går på bekostning av den andre så blir det en ubalanse i symbiosen og en kamp om energier. Dersom man ønsker et tilfredsstillende forhold er det særdeles essensielt å finne sin indre ladestasjon slik at man er bedre rustet til livets oppturer og nedturer. De menneskene som trosser alle vanskeligheter har funnet sine ladestasjoner og er selvstendige samtidig som de i det forpliktende parforholdet evner å takle alle utfordringer.

Lykke til for dette klarer du

Endret 3. juni 2010 av Mann1_2009

[HelenaR]

----

Endret 3. juni 2010 av HelenaR

[Gjest KateW]

Mann1_2009 sier masse fornuftig!

Jeg tenker som så at når du må analysere så mye for å gjøre noe som burde være spontant, så trenger du rett og slett å bli litt mere glad i og vant til deg selv, først....

[Gjest AnonymBruker]

Har selv rotet meg borti en "sliten mann" og kan bare signere mann1_2009. I vårt tilfelle var vi vel begge "slitne", men på tur opp. Vårt forhold har vært basert på at vi skulle bruke hverandre som ressurser for å bli bedre, mer hele mennesker, bruke hverandre for å dekke behov (både mentale og fysiske..), altså vi er ikke kjærester, men veldig gode venner og elskere.

Det jeg føler har hendt er at han har klart å bli mye bedre på denne tiden, selv har jeg nok fått følelser for han som jeg ikke burde, sammen med at jeg ikke har vært like flink til å "bruke" han som en ressurs slik han har brukt meg.. Og ja, jeg skulle ikke gått inn på dette i første omgang.. Han sa fra, men har hele tiden gitt meg signaler om at det kanskje kunne bli mer. Han viser tydelig at han er glad i meg (også ovenfor venner og familie), men kan etterpå bli "kald og avvisende" når han har annet å fokusere på, også i perioder der han vet jeg trenger ham. Dette sliter på meg, og jeg er fullstendig klar over at det ikke er bra for meg, men jeg er blitt glad i han..

Han får og endel oppmerksomhet fra andre damer og setter pris på dette, men jeg tror (også i ditt tilfelle) at dere tolker damene litt feil, i tillegg til at det ofte er "sårbare" damer som faller.. Han er veldig flink til å gi komplimenter og oppmerksomhet og få folk (damer) til å føle seg "sett" og spesielle (selvfølgelig endel av det jeg falt for). Og det er nok endel av grunnen til at han får mye oppmerksomhet (i tillegg til at han tjener bra og ser bra ut..). Det samme gjør nok at han blir ganske så overfladisk i forhold til damer, han husker ikke hva de heter ol..

Tror nok ikke helt han ser hvordan dette påvirker meg, han er ikke den eneste som får oppmerksomhet fra det annet kjønn og jeg liker ikke vise at jeg er "svak".. Samtidig så vet han at jeg sliter, og jeg ønsker vel delvis at han innser hva dette gjør med meg og dumper meg..

Konklusjonen min blir; det holder ikke alltid å si fra til damer, så lenge du med handlinger gir inntrykk av at det er "mer å hente" hos deg enn det faktisk er.. Dating og kortvarige overflatiske forhold er greit, men ikke "behold" damer over tid slik at de får følelser for deg.. Da kan du såre ganske kraftig. Finn deg damer som ikke er "sårbare", selv om det kanskje blir vanskeligere for deg å får en slik dame, siden de gjerne ikke vil ha "slitne" menn.. Eller aller best: Fiks deg selv før du involverer deg med det annet kjønn.

Håper du får det bedre med deg selv snart:) Og at du siden kan bli en god kjæreste som kan både gi og ta i et sunt og oppbyggende forhold!

For meg hadde det nok vært bedre å vært "on my own" dette siste halvåret, da hadde jeg kanskje klart å sett med andre øyne på noen av de "normale" mennene som har visst interesse for meg. Har hatt det ganske fint, men sitter vel igjen med lite.

[Vanya]

Nei.

[Utladet]

Takk til spesielt Mann1_2009 og til anonym (kvinne) som har skrevet et lengre svar. Det med å samle trådene tror jeg nok er sentralt. Det er noe med å få sving på tingene og komme over et par frustrasjoner som rir meg nå. Ellers er det ikke så ille og langt nær så ille som det var noen år siden, men det gjenstår en del fremdeles.

Generelt så er jeg glad for at tråden til dels har utviklet seg i generell retning. Det gjør den på en måte mindre personfokusert og mer almengyldig, samtidig som den fremdeles er personlig.

Ellers, siden det stadig vekk dukker opp dette meg hvordan jeg tolker oppmerksomhet fra kvinner, så må jeg svare. Å lese dette svaret kan definitivt skippes av de fleste, da det mest er selvrettferdiggjøring og selvskryt ;-) :

Grunnoppfatningen min er basert på en del opplevelser for lenge siden under studiene, da vi var mange som bodde tett og tilbrakte mye tid sammen. Da kunne jeg se sjalusien, smerten og fikk en del direkte henvendelser, i stor grad også fra de som absolutt var penest også. Det var spesielt da jeg var i utlandet, men også litt i Norge. Det kom som en overraskelse og åpenbaring. Jeg spurte meg selv om hva som hadde skjedd? Hadde det vært slik hele tiden? Har jeg forandret meg? Ser jeg mer nå enn før? (Tilbakemeldinger fra min kjære far rett etter at jeg kom hjem tydet på at jeg hadde vokst). En del av oppmerksomheten hadde vært der i 1-2 år før, om ikke så voldsomt. Før det var det lite, men da var jeg usikker og hadde dårlige antenner.

Jeg tror mye kokte mye ned til utstråling. Jeg er på mange måter trygg, tross alt, selv om jeg er usikker på hva jeg vil på et par områder og på om jeg våger meg inn i et forhold.

Senere, da motgangen kom, så kuttet jeg ut mye av det sosiale, men fikk flere litt pussige opplevelser i hverdagen (også fra menn) og har tidvis også vært på fester der flere jenter har veldig på hugget. De kan ha fått et solskinnsbilde av meg, for da kler jeg meg penere og hygger meg med en lang rekke mennesker. Der og da konsentrerer jeg meg i stor grad om dem, mye mer enn om mine egne bekymringer. På mitt beste er jeg en blanding mellom en omtenksom storebror, småfreidig observatør og en lovende kavaler.

Så har det vært et par som har vist interesse på jobb, der noen har vært direkte eller der det har vært kommentert av andre at de merket noe. Skal sies at noen av disse ikke har kjent meg veldig godt og har mest sett meg i bestemte roller. Utover det så er det litt småflørting i ulike situasjoner i hverdagen, uten at det betyr all verden, men litt morsomt er det, både for meg og jentene (tror jeg).

Endret 4. juni 2010 av Utladet