Småbarnsforeldre på aleneferier

[Gjest gjest]

Tror du har et kjempepoeng her. Jeg tror det kan komme litt av at folk får barn så sent. Man skal være ferdig med utdannelse, ha hus og alt skal være klart før man får barn. Da starter kapittellet i livet der alt i bunn og grunn skal handle om dem. Jeg tror ikke det er sunt for foreldre eller barn.

Og det som er litt ironisk i dette er jo at alle disse verdiene man "må ha" før man skaffer seg barn og skal ta hånd om de - da argumenterer man med KVALITETSTID......da er ikke kvantitet så viktig

Synes en slik diskusjon som denne tråden og disse trådene som spinner ut fra denne er helt uinteressant - det er snakk om å dømme og sette seg selv som en bedreviter for andre........det handler ikke om omsorgssvikt noe sted. Så la folk leve sine liv som best de kan og slik de føler det er rett for dem. Dette er virkelig ikke noen stor sak. Gjør ditt valg for deg selv.

[Gjest Gjest]

Kunne ikke falle meg inn å bruke ferien min til å dra fra barna. Barna har to månder sommerferie, jeg har 4 uker (5 uka blir fordelt på juleferie og påske). De ukene barna har ferie uten meg kan de mer enn gjerne være på hos besteforeldre eller andre bekjente.

[Gjest Gjest]

Jeg foretok et lite regnestykke bare for moro skyld...

Jeg tok utgangspunkt i en familie hvor begge jobbet fullt, hvor den ene familien tilbrakte 4 våkne timer om dagen sammen med barna sine, men hadde alle våkne timer i helg og ferier (12 våkne timer pr dag) sammen med barna sine.

Den andre familien hadde 5 timer om dagen sammen med barna sine, var sammen med barna i alle våkne timer på helg og i ferier (12 våkne timer pr dag), bortsett fra 1 uke.

Forskjellen er altså en time samvær pr dag, og en uke ferie med/uten barn.

Familie 1 har da 4 våkne timer sammen i hverdagen, 12 våkne timer lørdag og søndag, og i 5 av 5 ferieuker.

Familie 1 har 2068 våkne timer sammen i året.

Familie 2 har 5 våkne timer i hverdagen, 12 våkne timer lørdag og søndag, og i 4 av 5 ferieuker sammen.

Familie 2 har 2219 våkne timer sammen i året.

Tenk at en time om dagen utgjør så mye!

[Gjest gjest]

Du er iallefall ingen dårlig mor Ts om du velger å reise på ferie uten barn.

( ikke fordi noen her har sagt det, men bare for å ha det sagt)

Må nesten le litt av noen her i tråden...

Selv gleder jeg meg veldig til ferie uten barn:)

[Gjest Gjest]

Barna har godt av foreldre som ikke er slitne: og kan foreldre lade batteriene og ha en ekstra giv ved å ha en uke ferie uten barn: bonus for barna!

[Gjest AnonymBruker]

Da jeg var liten var jeg langt oppå fjellet på en sommergård sammen med onkelen min og familien hans i minst to uker hver sommer. De hadde dyr på sommerbeite og bodde der hele sommeren pga. melking. Det var helt fantastisk! Der fantes ikke telefon, ikke biler utenom en gammel traktor, og jeg lever den dag i dag selv om vi klatret i fjeller og badet i et "bunnløst" fjellvann, og lekte ved elva. Det løp store hester, kuer og kalver løst på beite der oppe. Vi lærte oss å være forsiktige og respektere naturen og kreftene i den, og dyrene.

Jeg vil si at foreldrene mine gjorde meg en tjeneste som lot meg få lov å nyte friehten og sommeren med dyr, som jeg var så interessert i. Jeg savnet ikke foreldrene mine mens jeg var der. Jeg hadde så mye å gjøre og utforske, og når kvelden kom var jeg utslitt så hjemlengselen hadde jeg ikke tid til å kjenne på.

At foreldre vegrer seg for å ha ferie alene uten barna har nok mest med foreldrenes behov for nærhet til barna, og ikke omvendt.

[lille katt]

Jeg synes denne diskusjonen er interessant fra et barneoppdragelsesperspektiv. Det er ikke mer enn et par år siden flere forskere gikk ut og sa at mange av dagens foreldre prioriterer barna sine for mye i forhold til hva som egentlig er best for barna. Vi er så opptatt av å gjøre ting 100% riktig hele tiden, og har en tendens til å tro at barna er langt skjørere enn de egentlig er. Denne holdningen smitter over på barna, og de begynner selv å tro på denne "vrangforestillingen".

Vi skal selvsagt gi barna våre kjærlighet og trygghet, men samtidig er det viktig å lære dem at alt dreier seg ikke om dem. Verden kommer ikke til å innrette seg etter dem i framtiden.

"Flere forskere" gikk ut og sa hva? Lurer på hva du henviser til. Jeg kjenner meg ikke helt igjen i det du skriver ihvertfall - hvorfor skulle mitt ønske om mer tid med barna handle om barneoppdragelse og en vrangforestilling om at barna er så skjøre? Mine barn er så små at jo, alt dreier seg om dem. Synes det er rart at så mange henviser til egen barndom hvor de var så lykkelige på disse besteforeldreferiene. Det betinger jo også at de som skriver dette har vært så store på disse feriene at de er i stand til å huske dem. Det er stor forskjell på spedbarn/småbarn og skolebarn.

Ser flere mødre her inne sier at "jeg trenger å være med barna hele ferien". Javel, men trenger barna å være med deg hele ferien?

Ja. Som sagt er de 1 og 3. Begge er trygge barn som trives i barnehagen, men jeg merker godt på dem begge at de trenger mer foreldretid.

[Gjest Constanze]

Jeg synes denne diskusjonen er interessant fra et barneoppdragelsesperspektiv. Det er ikke mer enn et par år siden flere forskere gikk ut og sa at mange av dagens foreldre prioriterer barna sine for mye i forhold til hva som egentlig er best for barna. Vi er så opptatt av å gjøre ting 100% riktig hele tiden, og har en tendens til å tro at barna er langt skjørere enn de egentlig er. Denne holdningen smitter over på barna, og de begynner selv å tro på denne "vrangforestillingen".

Vi skal selvsagt gi barna våre kjærlighet og trygghet, men samtidig er det viktig å lære dem at alt dreier seg ikke om dem. Verden kommer ikke til å innrette seg etter dem i framtiden.

Ser flere mødre her inne sier at "jeg trenger å være med barna hele ferien". Javel, men trenger barna å være med deg hele ferien? Jeg for min del elsket den årlige uka jeg ble passet av mormor og morfar. Kanskje har de godt av en liten pause fra foreldre, som gjerne er strengere og mer masete enn besteforeldre, og samtidig knytte nære bånd til kjærlige besteforeldre.

Jeg har vært mye i kontakt med ungdom som har kommet ut på skråplanet i livet, og min og de som jobber ved institusjonen har et inntrykk som går igjen. De unge savner tilstedeværende foreldre, mange foreldre vil rett og slett ikke se konsekvensene av at de er for lite sammen med barna sine.

Jeg har til dags dato aldri hørt noen klage at de har brukt for mye av tiden sin på barna - men jeg har hørt veldig mange som angrer at de brukte for lite tid med barna sine i oppveksten.

Det du sier over her er to vidt forskjellige ting .. det å bruke tid med barna sine er ikke det samme som å degge for dem og feie gaten de går på. Min erfaring er at det er de foreldrene som har dårlig samvittighet for at de jobber for mye, reiser for mye og er generelt mye borte fra barna sine som prøver å døyve sin dårlige samvittighet ved å legge alt til rette for barna i hverdagen, gi dem penger, ting, osv ... når det barna mest av alt ønsker at foreldrene brukte mer tid sammen med dem.

Endret 22. april 2010 av Constanze

[Gjest strykebrett]

Interessant å se hvem sitt perspektiv det diskuteres ut fra i begge tråder: foreldrenes!

Nesten ingen sier et kvidder om hvordan det føles for et lite barn å være borte fra foreldrene sine i en uke. De har et helt annet tidsperspektiv enn oss voksne.

Snakk om navlebeskuende generasjon.

Jeg har vært borte fra foreldrene mine i mer enn en uke i strekk hver sommer da jeg var liten. Gledet meg alltid til å få være sammen med bestemor og bestefar. Jeg kan også godt huske at lillesøster også hadde det gøy og var blid og fornøyd.

Men, det er klart, hvis man ringer ungene hver dag og spør: "savner du ikke mamma, er det ikke følt å være uten mamma" så kommer jo ungene til å tro at det er grusomt å være vekk. Men for meg ble det å være hos besteforeldrene mine noe jeg gledet meg til hver sommer altså.

At noen foreldre ønsker å bruke all ferien sammen med ungene sine skjønner jeg jo godt, men det er da ikke noe galt om de tar en uke aleneferie heller. Hvis ungene føler seg nedprioritert og forbigått så er det nok noe annet enn en uke ferie som er galt. Som sagt var jeg vekk fra mine foreldre hver sommer, men jeg har aldri vært i tvil om de har brydd seg om meg og vært glad i meg fordi.

[Gjest Gjest]

Jeg har vært mye i kontakt med ungdom som har kommet ut på skråplanet i livet, og min og de som jobber ved institusjonen har et inntrykk som går igjen. De unge savner tilstedeværende foreldre, mange foreldre vil rett og slett ikke se konsekvensene av at de er for lite sammen med barna sine.

Jeg har til dags dato aldri hørt noen klage at de har brukt for mye av tiden sin på barna - men jeg har hørt veldig mange som angrer at de brukte for lite tid med barna sine i oppveksten.

Det du sier over her er to vidt forskjellige ting .. det å bruke tid med barna sine er ikke det samme som å degge for dem og feie gaten de går på. Min erfaring er at det er de foreldrene som har dårlig samvittighet for at de jobber for mye, reiser for mye og er generelt mye borte fra barna sine som prøver å døyve sin dårlige samvittighet ved å legge alt til rette for barna i hverdagen, gi dem penger, ting, osv ... når det barna mest av alt ønsker at foreldrene brukte mer tid sammen med dem.

Jeg har samme erfaring som deg, men jeg gjentar det som har blitt sagt flere ganger...

Det er ikke den ene uken som betyr noe, det er resten av året!

Så du regnestykket i den andre tråden?

Den viste at en time mer pr dag sammen med barna ga fler timer sammen med barna totalt, selv om foreldrene tok en ferieuke alene, i motsetning til de som var sammen med barna en time mindre hver eneste dag, hver eneste helg, og hele ferien.

Du sier du henvender deg til de som jobber fulltid, det gjør du ikke!

Du henvender deg til de som jobber 8-16, og som har barna i barnehagen fra 7(30)-16(30)/17.

Det er mange måter å jobbe fulltid på.

Noen jobber fra 6-14 5 dager i uken, andre fra 22-6 9 dager i mnd.

En nær venninne av meg byttet fra å være en kommunalt ansatt fotterapeut til å bli en renholder med fleksitid. Hun begynte kl 4 hver morgen for å være ferdig til kl 12.

Alle disse jobber fulltid, og har nesten like mye tid sammen med barna sine som en som er hjemmeværende har. (Barna går jo stort sett alltid noen timer i barnehage, park eller på skolen uansett).

Du har også rett i at dårlig samvittighet aldri er bra i forhold til barn og grensesetting.

Men igjen, hva hjelper det å være hjemme en uke i året, når man er "fraværende" 47 uker?

Jeg har vært hjemmeværende i 14 år nå (noe jeg forøvrig har blitt kraftig kritisert for av flere både her inne og i virkeligheten), så denne diskusjonen berører ikke meg personlig.

Jeg har alltid vært tilstede for barna mine, og har aldri hatt dårlig samvittighet om jeg har dratt på en langhelg sammen med mannen min (Lengre ferieturer har vi aldri hatt råd til), eller om barna mine har vært en uke eller to hos besteforeldrene.

[Anglofil]

Jeg har vært mye i kontakt med ungdom som har kommet ut på skråplanet i livet, og min og de som jobber ved institusjonen har et inntrykk som går igjen. De unge savner tilstedeværende foreldre, mange foreldre vil rett og slett ikke se konsekvensene av at de er for lite sammen med barna sine.

Jeg har til dags dato aldri hørt noen klage at de har brukt for mye av tiden sin på barna - men jeg har hørt veldig mange som angrer at de brukte for lite tid med barna sine i oppveksten.

Det du sier over her er to vidt forskjellige ting .. det å bruke tid med barna sine er ikke det samme som å degge for dem og feie gaten de går på. Min erfaring er at det er de foreldrene som har dårlig samvittighet for at de jobber for mye, reiser for mye og er generelt mye borte fra barna sine som prøver å døyve sin dårlige samvittighet ved å legge alt til rette for barna i hverdagen, gi dem penger, ting, osv ... når det barna mest av alt ønsker at foreldrene brukte mer tid sammen med dem.

Jeg er forøvrig helt enig at det er kjempeviktig at foreldrene bruker mye tid med barna sine, slik mine foreldre gjorde. Men gjør man dette i det daglige og de aller fleste helger i året, så tviler jeg på at den éne uka i året har så mye å si, sånn egentlig. For da vet barna at de vil komme tilbake til trygge omgivelser og at foreldrene ikke sender dem bort fordi foreldrene ikke vil ha noe med dem å gjøre.

Hadde mine foreldre aldri hatt tid til meg, og i tillegg sendt meg til mine besteforeldre hver sommer så ja, da ville jeg kanskje opplevd det svært annerledes enn hva jeg gjorde som barn. For det er hverdagen som teller, i tillegg til de fleste andre ferier og helger. Mine foreldre dro meg med på alt fra sykkelturer til turer i skog og mark, vi dro på fotballkamper og museum. Jeg tilbragte mye tid med mine foreldre, jeg er enebarn og har alltid hatt det topp bare sammen med dem. Og hver sommer reiste vi som regel to uker til utlandet med en annen familie som jeg regnet som en del av min ordentlige familie. Somrene fram til jeg var 18 år er noen av de flotteste jeg kan tenke meg. Vi opplevde så mye sammen.

Som et flott tillegg til alt det jeg fikk oppleve, var jeg altså én uke hver sommer helt fra jeg var baby hos mine besteforeldre. Jeg elsket det, for det var jo egentlig bare et supert suplement i tillegg til utenlandsreiser, feriekolonier, SFO-tilbud osv om sommeren. Og det gjør faktisk at jeg føler meg vanvittig priviligert som har fått lov til å oppleve så mye forskjellig på ulike arenaer, spesielt da om sommeren.

Mvh Yvonne

[Gjest gjestdeluxe]

Er det virkelig vanlig at man da reiser bort på en ukes ferie alene mens barna er hos andre?

Skulle tro det. Barns relasjoner med besteforeldre og andre nære slektninger verdsettes nok av mange.

[Gjest Dainty]

"Flere forskere" gikk ut og sa hva? Lurer på hva du henviser til. Jeg kjenner meg ikke helt igjen i det du skriver ihvertfall - hvorfor skulle mitt ønske om mer tid med barna handle om barneoppdragelse og en vrangforestilling om at barna er så skjøre? Mine barn er så små at jo, alt dreier seg om dem. Synes det er rart at så mange henviser til egen barndom hvor de var så lykkelige på disse besteforeldreferiene. Det betinger jo også at de som skriver dette har vært så store på disse feriene at de er i stand til å huske dem. Det er stor forskjell på spedbarn/småbarn og skolebarn.

...

Ja. Som sagt er de 1 og 3. Begge er trygge barn som trives i barnehagen, men jeg merker godt på dem begge at de trenger mer foreldretid.

Dette var på forsiden av flere aviser for noen år siden. Sikkert mulig å finne i nettarkiv.

Jeg snakker ikke om DITT personlige ønske, jeg snakker om denne holdningen "det er så fælt for barna at foreldrene reiser på ferie uten dem av og til". JEG tror det er få mennesker som sliter med traumer fordi foreldrene deres valgte å reise på parferie iblant for å styrke forholdet, og dermed også familien.

Har man nok familietid i hverdagen, går det helt fint å av og til prioritere hverandre som kjærester/ektefeller foran barna - forutsatt at barna har et trygt, godt sted å være imens. De fleste friske, normale barn takler dette helt fint, og maaange her i denne tråden påpeker at dette var noe de syntes var fint å oppleve i barndommen.

[Gjest Constanze]

Skulle tro det. Barns relasjoner med besteforeldre og andre nære slektninger verdsettes nok av mange.

Ja, det er viktig at barn har god kontakt med besteforeldrene. Dette er noe sønnene mine har hatt glede av i alle år, de har vokst opp med besteforeldrene i samme bydel og har dermed fått et naturlig og nært forhold til dem fra den dagen de kom til verden.

Kjempeviktig.

MEN nok en gang - det var ikke det denne tråden handlet om. Jeg opprettet den for å høre om det er VANLIG AT FORELDRE SOM JOBBER FULL TID VELGER Å REISE BORT PÅ UKELANGE FERIER UTEN BARNA SINE. Spørsmålet var ikke om barna hadde godt av en uke på landet hos mormor og morfar, spørsmålet mitt var om det virkelig er så mange foreldre som prioriterer kjærestetid med partneren fremfor å tilbringe ferien med barna sine. Altså - fra FORELDRENES synspunkt.

Og som sagt så har skolebarn nær 12 uker ferie i året - hvordan klarer dere å få kabalen til å gå opp dersom dere bruker av deres ferie til å ha barnevakt?

[Gjest Klør seg i hodet]

Er virkelig INGEN av svarene som er kommet her, gode nok for deg??

[Gjest Constanze]

Når folk svarer til meg personlig og kommer med påstander som ikke er reelle for diskusjonen - DA svarer jeg .. Ellers bryr jeg meg veldig lite.

Ønsket bare å høre om det virkelig var så mange foreldre som brukte av ferien sin til kjæresteturer. Har nemlig til gode å høre om dette i omgangskretsen min.

For meg er dette et helt uaktuelt spørmål iom at jeg er mor til to voksne gutter som ikke lenger bor hjemme.

[Anglofil]

Ja, det er viktig at barn har god kontakt med besteforeldrene. Dette er noe sønnene mine har hatt glede av i alle år, de har vokst opp med besteforeldrene i samme bydel og har dermed fått et naturlig og nært forhold til dem fra den dagen de kom til verden.

Kjempeviktig.

MEN nok en gang - det var ikke det denne tråden handlet om. Jeg opprettet den for å høre om det er VANLIG AT FORELDRE SOM JOBBER FULL TID VELGER Å REISE BORT PÅ UKELANGE FERIER UTEN BARNA SINE. Spørsmålet var ikke om barna hadde godt av en uke på landet hos mormor og morfar, spørsmålet mitt var om det virkelig er så mange foreldre som prioriterer kjærestetid med partneren fremfor å tilbringe ferien med barna sine. Altså - fra FORELDRENES synspunkt.

Og som sagt så har skolebarn nær 12 uker ferie i året - hvordan klarer dere å få kabalen til å gå opp dersom dere bruker av deres ferie til å ha barnevakt?

Begge mine foreldre jobbet fulltid da jeg var barn, men de prioriterte meg der de kunne. Da var det slik at to uker av sommerferien pleide mine foreldre å feriere sammen med meg, f.eks i utlandet. Deretter valgte mamma og pappa å ta resten av ferien på forskjellig tidspunkt med meg, f.eks tok mamma to uker med meg og deretter pappa to uker med meg, dette da gjerne om sommeren. Utover dette ble det da en uke hos farmor og farfar, og noen ganger feriekoloni en uke og eventuelt SFO. De resterende feriene som ikke var sommer var jeg gjerne på SFO, siden mine foreldre som oftest jobbet. Om de tok en ferie sammen eller ikke spiller egentlig ingen rolle, jeg unner dem det alt av mitt hjerte.

Mvh Yvonne

Endret 23. april 2010 av Yvonne

[Gjest AnonymBruker]

Med det antall skilsmisser som er i dag syntes jeg barn som har freldre som prioriterer forholdet sitt er heldige.

Heller en uke i året for å pleie forholdet, enn å slite seg helt ut, bli sure og gretne og til slutt flytte fra hverandre. Er mye være for barna det.

Sier ikke at man må reise på ferie for å pleie forholdet, men for meg og mannen er hvertfall en langhelg alene noe vi lever leeeenge på. Både når det gjelder å glede seg på forhånd og i etterkant.

Noe av det viktigste man kan gi barna sine er faktisk et trygt stabilt hjem, noe ikke en skillsmisse kan kalles.

Om man prioriterer to uker ferie med barna sine og en alene syntes jeg er greit.

Nå er jeg forresten i utgangspunktet veldig uenig i at begge foreldrene skal jobbe 100% (som jo var utgangspunktet her) når man har småbarn. Vet at noen sier at det ikke er et valg, men det er noe man må. Der er jeg totalt uenig. ALT dreier seg om prioriteringer!!

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har ikke lest hele tråden, men svarer med erfaringer fra min egen oppvekst.

Jeg vokste opp med en mor som jobbet ca 50% og en far som jobbet mye, men han hadde fleksible arbeidstider og var flink til å følge opp oss ungene (meg og en yngre søster). Farmor bodde i nabohuset og mormor og morfar bodde i ca en halvtime unna. Vi hadde et nært forhold til både besteforeldrene våre og da vi var små tilbrakte vi mange ferier på landet hos mormor og morfar, mens mamma og pappa dro utenlands på "voksenferie". Jeg husker ikke dette som noe negativt...

[lille katt]

Dette var på forsiden av flere aviser for noen år siden. Sikkert mulig å finne i nettarkiv.

Jeg snakker ikke om DITT personlige ønske, jeg snakker om denne holdningen "det er så fælt for barna at foreldrene reiser på ferie uten dem av og til".

Synd du ikke klarer å presisere hvilken forskning du henviser til, for da er det jo umulig å vite hva du egentlig mener. Jeg lurte først litt på om du siktet til Jesper Juuls uttalelser for en tid tilbake om "curlingforeldre". Han er forøvrig ingen forsker, men familieterapeut/forfatter, så da antar jeg at det var noe annet du siktet til.

Så sier du at du ikke snakker om mitt personlige ønske, men i innlegget jeg siterte skriver du jo at "flere mødre her inne sier at "jeg trenger å være med barna hele ferien"", som jo var akkurat det jeg skrev i mitt innlegg. Så det er ikke så rart jeg antar at du sikter til meg, for å si det sånn.

Tror du har et kjempepoeng her. Jeg tror det kan komme litt av at folk får barn så sent. Man skal være ferdig med utdannelse, ha hus og alt skal være klart før man får barn. Da starter kapittellet i livet der alt i bunn og grunn skal handle om dem. Jeg tror ikke det er sunt for foreldre eller barn.

Forøvrig blir jeg både matt og irritert når folk omtrent sykeliggjør (ref. Daintys uttrykk om "vrangforestillinger") foreldrenes ønske om å tilbringe tid sammen med barna sine. Når ble dette usunt og sykt?