Småbarnsforeldre på aleneferier

[Gjest Constanze]

du sier det handler om hva foreldrene velger å gjøre i ferien sin .Jeg oppfatter det litt som at man ikke skal reise alene bår man har barn . For det har liksom noen (du ? moralpolitiet ?) bestemt . Jeg tror jeg overlater det spørsmålet til hver enkelt. Det som passer for deg passer kanskje ikke for alle andre .

Selvsagt er det opp til hver enkel mor og far - men det går da an å diskutere saken.

Hvis du hadde lest innleggene mine så ser du at det handler ikke om selve reisingen - men hva foreldre velger å bruke ferien SIN til. Ønsker de å reise på ferie hele FAMILIEN eller ønsker de å bruke av ferien med kun MANNEN sin. Det var dette jeg ønsket å diskutere. Jeg setter ikke noen standard, jeg bare stusser på ting jeg leser her på KG for i min vennekrets er familieferien er det vanlige.

[Gjest gjest]

Fordi ferie med foreldre var det verste jeg visste da jeg var barn. Vil ikke utsette egne barn for det samme.

[Gjest gurimalla]

Jeg kjenner bare egen situasjon. Da jeg var liten så lå jeg noen ganger over hos besteforeldre og tanter/onkler. Mine minner fra disse overnattingene var ikke bare positive, jeg syntes ikke det var så stor stas å ligge hos annen familie. Jeg vet jo at de gjorde sitt beste, og jeg sa aldri noe til foreldrene mine at jeg ikke trivdes med å ligge der. Det var noe mine søsken og jeg snakket om for oss selv. Man er ofte redd for å såre mennesker, og derfor setter man opp en maske.

Mine unger derimot har vært utrolig heldig og har besteforeldre som har vært genuint opptatt av å ha det gøy med dem. De har lekt med dem på deres premisser fra første stund, de har laget mat som ungene elsker, osv .. Derfor vet jeg at ungene mine har elsket tiden med mormor og morfar.

Hos farmor og farfar derimot - har de vært på overnatting en eneste gang i oppveksten. Og der følte de seg aldri hjemme, men det var nødvendig da vi manglet barnevakt en gang.

Jeg mener at du skal selvfølgelig ta hensyn til barna dine, men hvis de har det fint hos besteforeldre, tanter, onkler osv er det ikke noe problem å være borte en uke.

Jeg hadde aldri noe problem med å være hos besteforeldre, tanter, onkler og søskenbarn da jeg var liten, det var bare stor stas. Hvis barna ikke trives så er det noe annet. Foreldre bør se om barna vil være hos besteforeldrene (evt annen familie) eller ikke, de fleste barn er ikke så gode skuespillere.

I år skal jeg være en uke uten barna så jeg (som ond mor) er kvalifisert til å svare på dine spørsmål:

Vi skal reise på to uker ferie til Spania hele gjengen.

Barna skal ha ferie i fire uker sammen med oss i tillegg til hele påsken, ett par langhelger og hele julen.

Vi har barnehagebarn.

Den uken jeg skal ha i september er avspasering.

Jeg har mye avspasering fordi jeg reiser forholdsivs mye i jobben. I år velger jeg for første gang å bruke en uke sammen med venninner :-)

[Gjest Gjest]

Selvsagt er det opp til hver enkel mor og far - men det går da an å diskutere saken.

Hvis du hadde lest innleggene mine så ser du at det handler ikke om selve reisingen - men hva foreldre velger å bruke ferien SIN til. Ønsker de å reise på ferie hele FAMILIEN eller ønsker de å bruke av ferien med kun MANNEN sin. Det var dette jeg ønsket å diskutere. Jeg setter ikke noen standard, jeg bare stusser på ting jeg leser her på KG for i min vennekrets er familieferien er det vanlige.

Igjen er det alt eller ingenting... det finnes tydeligvis ingen mellomting her inne.

Enten er du sammen med familien, eller så er du det ikke.

Jeg bruker ferien min på familien, men må nok innrømme at jeg har prioritert å bruke ca 10% av ferietiden min på mannen min.

Det vil si at i løpet av barnas 10 første leveår, har jeg brukt 4 av totalt 40 sommerferieuker sammen med mannen min. De resterende 90%, 36 uker, har vært familietid.

Det vil si at familieferie er det vanlige, "kjærlighetsferie" er unntaket.

Men likevel har vi heldigvis hatt mulighet til begge deler!

[Harlekin]

Ok, da skal jeg kun svare på det du spør om siden du ikke tåler at jeg svarte litt mer rundt det:

Vi kommer sikkert til å bruke 1 av våre 5 ferieuker til å reise på tur uten datteren vår, når hun blir eldre. Familieferie er flott, ja, men det ene utelukker ikke det andre. Jeg synes man godt kan ha litt "kjæresteferie" (som ikke bare handler om sex, tro det eller ei) mens barnet og besteforeldrene har "besteforeldreferie", og så resten familieferie. Det ser jeg ikke på som rart eller uvanlig, det er slik jeg er vant med det fra min oppvekst. Det er synd du hadde en annen opplevelse av ferie borte fra foreldrene dine.

Ellers er jeg helt enig med Vilma at en mellomting mellom ingen fokus på barna og all fokus på barna er det beste. Det er så mange som mener at man skal utsette å være noe annet enn mamma og pappa til barna blir store, og det mener jeg er helt feil og unødvendig.

[livesen]

Selvsagt er det opp til hver enkel mor og far - men det går da an å diskutere saken.

Hvis du hadde lest innleggene mine så ser du at det handler ikke om selve reisingen - men hva foreldre velger å bruke ferien SIN til. Ønsker de å reise på ferie hele FAMILIEN eller ønsker de å bruke av ferien med kun MANNEN sin. Det var dette jeg ønsket å diskutere. Jeg setter ikke noen standard, jeg bare stusser på ting jeg leser her på KG for i min vennekrets er familieferien er det vanlige.

Okei, vi pleier å ta annenhver reise med barn og annenhver uten . I tilegg har både jeg og mannen min reist hver for oss med bare et barn .Eller sammen med venner med barn i samme aldre . Eller jenteturer med den eldste . Eller øyhopping med minstemann, bare meg og han , det var gøy . Poenget mitt var den moralske indignasjonen du la for dagen . Det må da være greit at vi gjør forskjellig . Jeg synes f.eks det er helt greit at du reiser på alle ferier med mann og barn , det skader da ikke meg .

Jeg har forresten reist uten både mann og barn og jentetur med venninner er og morro .

Bare sånn for ordens skyld så har min mann en guttegjeng han av og til reiser på tur med .

Endret 21. april 2010 av livesen

[Gjest Constanze]

Ok, da skal jeg kun svare på det du spør om siden du ikke tåler at jeg svarte litt mer rundt det:

Vi kommer sikkert til å bruke 1 av våre 5 ferieuker til å reise på tur uten datteren vår, når hun blir eldre. Familieferie er flott, ja, men det ene utelukker ikke det andre. Jeg synes man godt kan ha litt "kjæresteferie" (som ikke bare handler om sex, tro det eller ei) mens barnet og besteforeldrene har "besteforeldreferie", og så resten familieferie. Det ser jeg ikke på som rart eller uvanlig, det er slik jeg er vant med det fra min oppvekst. Det er synd du hadde en annen opplevelse av ferie borte fra foreldrene dine.

Ellers er jeg helt enig med Vilma at en mellomting mellom ingen fokus på barna og all fokus på barna er det beste. Det er så mange som mener at man skal utsette å være noe annet enn mamma og pappa til barna blir store, og det mener jeg er helt feil og unødvendig.

Jeg laget denne diskusjonen fordi jeg ikke ønsket å diskutere barns forhold til besteforeldrene. Noen ganger må man være litt restriktiv for å holde en diskusjon saklig og ikke minst for å diskutere det opprinnelige emnet.

Den andre diskusjonen skled ut til å handle om alt mulig og man blandet hummer og kanari.

[ViljaH]

Vi vil ikke reise på ukesferier alene uten sønnen vår, ganske enkelt fordi vi jobber og han vil gå i barnehage hver dag. Det siste vi da trenger er mer tid borte fra hverandre. I mine øyne er det slik at er man foreldre til små barn, så er det alltid familieferie som gjelder. Mor og far kan ta seg en weekend på alenetur ellers i året så klart, det er nok bare sunt. Men ferien skal brukes på tid med hele familien

[ViljaH]

Vi kommer sikkert til å bruke 1 av våre 5 ferieuker til å reise på tur uten datteren vår, når hun blir eldre. Familieferie er flott, ja, men det ene utelukker ikke det andre. Jeg synes man godt kan ha litt "kjæresteferie" (som ikke bare handler om sex, tro det eller ei) mens barnet og besteforeldrene har "besteforeldreferie", og så resten familieferie.

Ellers er jeg helt enig med Vilma at en mellomting mellom ingen fokus på barna og all fokus på barna er det beste. Det er så mange som mener at man skal utsette å være noe annet enn mamma og pappa til barna blir store, og det mener jeg er helt feil og unødvendig.

Men må familieferie ha fullt fokus på barna hele tiden da? Kan ikke familien være sammen uten å kun gjøre ting for barna hele tiden? Kan ikke barna pusle med noe, mens mor og far pusler med noe annet? Barn trenger ikke oppmerksomhet 100% av tiden, og alle aktiviteter trenger ikke å være skreddersydd for dem hele tiden. Iblandt kan hele familien gjøre ting hver for seg, eller dele seg, selv om man er på familieferie.

[Gjest AnneShirley]

Vi vil ikke reise på ukesferier alene uten sønnen vår, ganske enkelt fordi vi jobber og han vil gå i barnehage hver dag. Det siste vi da trenger er mer tid borte fra hverandre. I mine øyne er det slik at er man foreldre til små barn, så er det alltid familieferie som gjelder. Mor og far kan ta seg en weekend på alenetur ellers i året så klart, det er nok bare sunt. Men ferien skal brukes på tid med hele familien

Akkurat sånn tenker vi også.

Men det betyr IKKE at jeg synes de som velger aleneferie er "dårlige foreldre", bare så det er sagt. Jeg bare føler det som helt unaturlig for min/vår egen del.

[Harlekin]

Jeg laget denne diskusjonen fordi jeg ikke ønsket å diskutere barns forhold til besteforeldrene. Noen ganger må man være litt restriktiv for å holde en diskusjon saklig og ikke minst for å diskutere det opprinnelige emnet.

Den andre diskusjonen skled ut til å handle om alt mulig og man blandet hummer og kanari.

OK, ser den.

Men må familieferie ha fullt fokus på barna hele tiden da? Kan ikke familien være sammen uten å kun gjøre ting for barna hele tiden? Kan ikke barna pusle med noe, mens mor og far pusler med noe annet? Barn trenger ikke oppmerksomhet 100% av tiden, og alle aktiviteter trenger ikke å være skreddersydd for dem hele tiden. Iblandt kan hele familien gjøre ting hver for seg, eller dele seg, selv om man er på familieferie.

Jo, men som en annen påpekte, er det endel ting som voksne har interesse av, men ikke barn, f.eks, enkelte museer og gallerier. Har man ikke "medbrakt barnevakt", er det ikke lett for de voksne å nyte dette med et par sure barn som slett ikke vil tilbringe dagen i et kjedelig museum. Dessuten ER det godt for voksne å slippe å tenke barn en stakkars uke i året. Jeg skjønner ikke at dette er en så grusom tanke? (sier ikke at du sier det, altså, men flere andre)

[Gjest AnonymBruker]

Jeg kom akkurat fra en tråd om tidsklemma til denne tråden her. Litt av en kontrast

[Eliisa]

Nå er mannen min lærer og jeg snart ferdig utdannet lærer, så vi kommer ikke til å ha det så vanskelig med å få kabalen til å gå opp i ferier. Vi kommer nok til å ta oss en uke vekk alene når småen blir gammel nok til å være hos noen andre (besteforeldre eller et godt vennepar).

Jeg tror rett og slett bare det er sunt for foreldre å kunne være seg selv uten å være Mamma og Pappa litt. Slik jeg ser det tar heller ikke barn skade av å være på ferie alene. Så det er win-win for alle. Jeg trenger ikke ferier for å ha kvalitetstid med min sønn Det er verre å skulle ligge lenge i senga med min kjære, ta lange dusjer sammen, spise en romantisk middag ute, ta oss en kveldsdrink.. Bare kose oss. Tror det redder endel forhold rundt omkring. Viste ikke at dette skulle være galt.

[Gjest AnonymBruker]

Det er verre å skulle ligge lenge i senga med min kjære, ta lange dusjer sammen, spise en romantisk middag ute, ta oss en kveldsdrink.. Bare kose oss. Tror det redder endel forhold rundt omkring. Viste ikke at dette skulle være galt.

Sånne ting bør man jo prøve å få til innimellom i hverdagen uansett.

Vi har hatt barnevakt for å gå ut å spise et par ganger. Kveldsdrinker og lange dusjer tar vi oss ofte etter at barnet har lagt seg.

[Gjest Voksen datter]

Jeg vokste opp på 70-tallet, og mine fulltidsarbeidende (og kjærlige og oppmerksomme!) foreldre reiste på ferie alene hvert eneste år! Jeg husker det som kjempespennende å skulle få være med og hente dem, men kan ikke huske noe spesielt savn eller sårhet. Vi (jeg har søsken) var skolebarn, og besteforeldrene våre kom og bodde hos oss den uka mamma og pappa var borte. Jeg husker at jeg foretrakk det ene settet av besteforeldre framfor det andre, men heller ikke det var vanskelig/problemfylt. Mamma og pappa var så nærværende i hverdagen at vi absolutt ikke led noen nød ved at de var borte. Vi var også på ferie sammen, selvfølgelig, om sommeren.

[thirteen]

Ser ikke problemet med å reise bort en uke i året uten barnet sitt.

Når jeg var liten hadde jeg fast tradisjon med "bestemorferie", da dro jeg, søskenbarnet mitt, tanten min og bestemoren min til forskjellige plasser rundt om i Norge, bodde i småhytter og slikt. Det var kjempekoselig.

Den uken vi da var borte fikk våre foreldre tid til seg selv og parforholdet.

Ser virkelig ikke problemet.

[Gjest Voksen datter]

Jeg vil forresten føye til at jeg ikke ser bort fra at den evnen mine foreldre hadde (og fortsatt har) til å se hverandre også, og ikke bare oss barna, kan være en medvirkende årsak til at de ikke bare fremdeles er gift, men faktisk stortrives i hverandres selskap.

[Gjest AnonymBruker]

Hei, jeg er TS i den andre tråden (om at jeg og min mann skal på ferie uten barnet vår), og jeg vil bare påpeke følgende:

Jeg er hjemmeværende, og min mann jobber skift. Barnet vårt, som blir 2 i august, er ikke i barnehage. Jeg er hjemme hos henne 6 dager i uka, den siste dagen jobber/studerer jeg. Min mann er da hjemme med henne, og han er forøvrig hjemme mye ellers også.

Vi opplever ingen tidsklemme, og barnet vårt har stille og rolige dager med mor og/eller far hver dag, hele uka.

Vi har derfor valgt, nå med god samvittighet, å reise èn uke uten barnet vårt. Vi har kos og kvalitetstid 51 uker i året, denne uka vil vi være kjærester. Og det synes jeg er helt greit.

Når begge foreldrene jobber, synes jeg saken stiller seg annerledes. Jeg kan ikke sette meg inn i hvordan vi ville løst det om vi var i en slik situasjon, for den har vi prioritert å styre unna enn så lenge.

[Susan Sto Helit]

Jeg ser heller ikke noe galt i å bruke en av 5 ferieuker i året til å pleie parforholdet og oppleve noe sammen som par.

Det er jo en investering i forholdet, og det vil jo på sikt gagne barnet/barna.

Min mann er faktisk veldig insisterende på at vi hvert år, i tillegg til de to ukene vi reiser på familieferie med barna, tar minst en langhelg alene bare han og meg.

Nå har det ennå ikke blitt mer enn den langhelgen, enkelt og greit fordi JEG ikke har vært klar for å være så lenge borte fra barnet mitt... Men jo større barn, jo større sjanse er det for at vi bruker litt mer tid borte.

Når vi kommer så langt, og får såpass store barn at vi igjen føler det er aktuelt med sydenferier, så regner vi jo med å kanskje reise sammen med våre foreldre. Dels for å kunne kombinere familieferien og kjæresteferien, og dels fordi det er hyggeligere å reise når man har noen å reise med.

Pluss at barna har godt av å oppleve storfamilien sammen, og ikke bare enten besteforelder eller mor og far.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg vil forresten føye til at jeg ikke ser bort fra at den evnen mine foreldre hadde (og fortsatt har) til å se hverandre også, og ikke bare oss barna, kan være en medvirkende årsak til at de ikke bare fremdeles er gift, men faktisk stortrives i hverandres selskap.

Foreldrene mine har vært gift i 34 år og har det kjempefint sammen, men de reiste aldri på ferie alene når jeg og broren min var små...