Småbarnsforeldre på aleneferier

[Vibi]

For en del år siden skulle ungene helst ikke synes og hvertfall ikke høres. Nå er det stikk motsatt. Alt skal handle om ungene, og det hele tiden. Velger man å bruke tid på seg selv, mannen, venner o.l er man en dårlig mor, man prioriterer feil, ungene lider og man burde virkelig skjemmes.

Jeg tror på en mellomting. Å få og ha barn er stort, og de fortjener all den tid de kan få sammen med foreldrene. Likevel har de ikke vondt av at foreldre også tenker på seg selv/andre. Enkelte unger kommer til å få et lite sjokk når de oppdager at verden ikke dreier seg om dem, for det gjør den ikke etter som de blir eldre.

Hvis man bruker den ene uken av tre ukers ferie på seg selv, har man fortsatt to uker å dra på ferie med barna. I kombinasjon med 49 andre uker i året burde det være mer en nok tid til å være akkurat en så god mor som man ønsker.

Amen!

[Gjest Voksen datter]

Foreldrene mine har vært gift i 34 år og har det kjempefint sammen, men de reiste aldri på ferie alene når jeg og broren min var små...

Hvis du skal spikke fliser, kan jeg godt være med: Jeg skrev ikke at aleneferiene deres "reddet parforholdet", men at den evnen de har til å se hverandre (og som blant annet har ført til at de også har valgt å bruke tid sammen uten oss barn) kan være en medvirkende årsak til at de, på god vei mot gullbryllupet, fremdeles koser seg sammen alene (nå ser de barn og barnebarn når vi har tid til å være sammen med dem). Et sunt parforhold er et sunt parforhold, uansett hvordan familiens tid disponeres. Og for barna er det godt at mor og far elsker hverandre.

[Gjest Anne]

Jeg vokste opp på 70-tallet, og mine fulltidsarbeidende (og kjærlige og oppmerksomme!) foreldre reiste på ferie alene hvert eneste år! Jeg husker det som kjempespennende å skulle få være med og hente dem, men kan ikke huske noe spesielt savn eller sårhet. Vi (jeg har søsken) var skolebarn, og besteforeldrene våre kom og bodde hos oss den uka mamma og pappa var borte. Jeg husker at jeg foretrakk det ene settet av besteforeldre framfor det andre, men heller ikke det var vanskelig/problemfylt. Mamma og pappa var så nærværende i hverdagen at vi absolutt ikke led noen nød ved at de var borte. Vi var også på ferie sammen, selvfølgelig, om sommeren.

Da du vokste opp på 70-tallet var det vel 3 ukers årlig ferie for arbeidstakerne. Litt merkelig at småbarnsforeldre da velger å reise på ferie uten barna sine, men det er jo hver sitt valg, heldigvis.

[Gjest Voksen datter]

Da du vokste opp på 70-tallet var det vel 3 ukers årlig ferie for arbeidstakerne. Litt merkelig at småbarnsforeldre da velger å reise på ferie uten barna sine, men det er jo hver sitt valg, heldigvis.

Flere fliser å spikke ... Som nevnt gikk vi på skolen mens de var borte, foreldrene mine reiste til utlandet utenom sesong/ferie. Noe annet hadde de neppe hatt råd til, vil jeg tro. Aleneferien var sannsynligvis avspasering (i perioder var de selvstendig næringsdrivende, da husker jeg at det måtte skaffes vikarer).

[Furstina]

Jag känner (olika) familjer där

- föräldrarna lämnar barnen till besteföräldrar för en veckas semester utomlands

- bestemor tjatar om att få passa barnen en eller två veckor på sommaren, föräldrarna är då hemma och jobbar + äter på restaurang, går på bio och bara umgås

- föräldrar som kan och får åka på weekend-resa utan barn

- besteföräldrar som ställer upp och på eget initiativ vill ha barnbarn på övernattning så föräldrarna kan gå på krogen/byen en lördag (ibland/ofta)

Det vanligaste tror jag ändå är att man väljer att spendera semestern tillsammans, att göra semesterresor med familjen.

Jag hade gärna gjort en storresa med storfamilj (besteförälder eller syskon+ barn) men det blir nog aldrig av.

Själva får vi en middag på tu man hand någon gång i halvåret och har ingen familj som barnen kan övernatta hos i närheten.

Jag älskar mina barn/familjoch väljer nu att ta familjesemester. Det är ingen idé att tro att maken och jag kan gå och shoppa i en storstad, att vi kan få romanstiska kvällspromenader på stranden eller äta en långsam middag med tända ljus på semesterresan. Det är inte så livet är just nu.

Nu får det bli barnvänligt med bra pool, nära till stranden, ingen inplanerad shopping och turas om att ligga med boken och få läsa.

Det kommer en tid till det andra senare i livet, nu får vi ta hand om varandra under de förutstättningar vi har.

När jag var liten minns jag att jag spenderade några veckor hos släkten men det var när det var sommarlov och mina föräldrar fortfarande arbetade, sen kom de och hämtade mig.

[Katah]

Ungene går i barnehage til vanlig, og ja - vi drar på ferie uten barn (i fjor var vi borte en og en halv uke). Delvis fordi ungene elsker å være hos besteforeldrene sine (mens vi ikke nødvendigvis har like stort behov for å være der like lenge). Delvis fordi det er godt å kunne sove lenge sammen, kun ha ansvar for oss selv, spise på de stedene vi ønsker og ikke minst besøke gallerier e.l som ungene ikke er interesserte i. I tillegg er vi ikke fan av å reise i mange timer med små barn, det begrenser derfor hvor vi tar med barna på ferie.

Hvor lang ferie barna har varierer litt, men ca 3 uker - 1 mnd på sommeren også kommer jul/vinter/påske i tillegg. Vi drar som sagt ikke på lange turer med ungene, men bruker nærmiljøet for det det er verdt, samt andre attraksjoner i nærområdet (feks Tusenfryd, markeder med tivolier, folkemuseet etc). Jeg har 1-2 timer med ungene på morgenen, og 4-5 timer på ettermiddagen/kvelden i ukedagene, og hele lørdag og søndag.

Vi føler egentlig ikke veldig på dette med tidsklemma, vi spiser noe lett når vi kommer hjem også finner vi på noe sammen. Er vi slitne kan det være og bare sitte i sofaen og snakke om dagen vår eller se på tv eller lese bok, eller vi går utenfor og leker, spiller ball, griller, går på lekeplassen eller går en tur til nærmeste vann. Eller også går vi på butikken sammen og plukker ut noe til middag, vi spiser middag rundt klokka 19 på kvelden.

Det overrasker meg at det skal så lite til for å sjokkere deg som at noen drar en uke på ferie uten barn, men vi er selvfølgelig alle ulike. Vi koser oss på aleneferiene hvor vi får gjøre voksenting sammen, og vi koser oss med ungene både i hverdagene og i feriene - livet er i grunnen fantastisk

[Gjest imli]

For en del år siden skulle ungene helst ikke synes og hvertfall ikke høres. Nå er det stikk motsatt. Alt skal handle om ungene, og det hele tiden. Velger man å bruke tid på seg selv, mannen, venner o.l er man en dårlig mor, man prioriterer feil, ungene lider og man burde virkelig skjemmes.

Jeg tror på en mellomting. Å få og ha barn er stort, og de fortjener all den tid de kan få sammen med foreldrene. Likevel har de ikke vondt av at foreldre også tenker på seg selv/andre. Enkelte unger kommer til å få et lite sjokk når de oppdager at verden ikke dreier seg om dem, for det gjør den ikke etter som de blir eldre.

Hvis man bruker den ene uken av tre ukers ferie på seg selv, har man fortsatt to uker å dra på ferie med barna. I kombinasjon med 49 andre uker i året burde det være mer en nok tid til å være akkurat en så god mor som man ønsker.

Heilt einig

Me har aldri vore på ferie saman, utan ungar, eg har berre vore på ein helgetur åleine (veninnetur) då eldstemann var 1 år. Trur ikkje me kjem til å dra på noko lang (uke eller meir) ferie uten ungar med det fyrste, men eg har ikkje noko i mot at andre gjer det. Ein har då 51 andre veker i året å vere ein god forelder på.

[ViljaH]

Men det betyr IKKE at jeg synes de som velger aleneferie er "dårlige foreldre", bare så det er sagt. Jeg bare føler det som helt unaturlig for min/vår egen del.

Jeg synes ikke de som velger aleneferie er dårlige foreldre. Men hvis barn(a) går i barnehage hver dag og kun ser sine foreldre et par timer på ettermiddagen og i helgene, eller kanskje ikke det engang hvis foreldre og barn har mye andre aktiviteter - da lurer jeg på hvorfor ikke foreldrene ønsker å tilbringe tiden med sine dyrebare små i ferien sin. Såpass ærlig skal jeg være.

Hvis barna ikke går i barnehage men er hjemme med forelder, så stiller det seg helt anderledes mtp at foreldrene reiser alene. Da har jo barn og forelder masse tid sammen.

Men - alle får bestemme for seg og sine. Dette er ingen stor sak. Jeg legger meg kun borti hvis foreldre kombinerer familieferie med små barn, med fylletur. Der drar jeg en klar grense. Barna skal også kose seg på ferie, og bli ivaretatt. Hvis man reiser til syden for å feste, så synes jeg man absolutt skal dra uten barn! Da har barna det bedre hjemme i Norge hos besteforeldrene sine.

[Rosalie]

Foreldrene mine har vært gift i 34 år og har det kjempefint sammen, men de reiste aldri på ferie alene når jeg og broren min var små...

Sånn har jeg også vokst opp. Noen ganger i året overnattet vi hos bestemor slik at mamma og pappa kunne gjøre "voksenting" som å gå på fest og ligge lenge.

[Gjest Dhanu]

Jeg er for gnien på tida med ungene til å bruke ei hel uke av ferien borte fra dem. Når jeg jobber (noe jeg normalt gjør) har mannen og jeg 5 ferieuker hver. For å få strukket ungenes ferie lengst mulig kombinerer vi mellom mammas ferie, pappas ferie og litt felles ferie. Hvordan folk får til å ta ei uke uten unger i tillegg, skjønner jeg ikke helt. Men klart, folk er forskjellige og jeg har ikke behov for å dømme de som gjør det. Men JEG velger å bruke ferien på å være sammen med ungene mine.

[Gjest Dainty]

Selvsagt skal man som foreldre få reise på parferie iblant også. Ikke i stedet for familieferie, men tillegg, når man har anledning. Selv om man har barn, er det også viktig å ta vare på hverandre, og få være sammen bare som kjærester. Dette styrker parforholdet, som igjen gagner familien som helhet.

Idag er det nesten gått sport i det å prioritere barna 100 % hele tiden. Jeg tror ikke dette er verken nødvendig eller udelt positivt, verken for foreldre eller barn.

[Xanadus]

Hvor lang ferie har dere som gjør dette?

Vi gjorde aldri dette da barna var små,eller forresten- en gang ble barna passet av besteforeldrene i 10 dager, pga at vi pusset opp og vi var i et bryllup i helga. Da var den yngste ca 13 mndr. Da vi skulle hente hjem barna så ville ikke minsten vite av meg, han løp og gjemte seg og virket skeptisk. Det var veldig sårt for meg, det tok et par timer før han ville komme til meg igjen. Jeg bestemte meg da for at jeg aldri skal reise fra barna mine så lenge før de er ganske store.Jeg tror vi var for lenge borte for minstebarnet mitt.

Nei

Hvor lang ferie har barna deres?[/

quote]

Barna mine hadde alltid like lang ferie som skoleferien varte, altså lang ferie. Da de trengte tilsyn delte vi alltid opp feriene våre.F.eks Jeg tok først ferie, så tok far ferie. Var vi på ferietur (noe som ikke skjedde hvert år)var barna alltid med.

Jeg svarte her på grunnlag av da barna gikk i barnehage og barneskole(den alderen barn må ha tilsyn)

Endret 21. april 2010 av Xanadus

[Gjest Constanze]

Jeg er for gnien på tida med ungene til å bruke ei hel uke av ferien borte fra dem. Når jeg jobber (noe jeg normalt gjør) har mannen og jeg 5 ferieuker hver. For å få strukket ungenes ferie lengst mulig kombinerer vi mellom mammas ferie, pappas ferie og litt felles ferie. Hvordan folk får til å ta ei uke uten unger i tillegg, skjønner jeg ikke helt. Men klart, folk er forskjellige og jeg har ikke behov for å dømme de som gjør det. Men JEG velger å bruke ferien på å være sammen med ungene mine.

Det er akkurat det jeg mente med innlegget mitt. For å slippe å ha barnevakt så mye i ferien så delte jeg og mannen opp ferien vår, tok to uker sammen (hvor vi reiste med ungene) - så tok vi noen uker hver for å spre ferien lengst mulig utover.

Når ungene er i skolealder så er ferien vanskelig nok å få til å gå opp i opp.

[ToveM]

Her i huset er eldstemann 24 og yngste 11 (så en midt i på snart 17) Siden førstemann ble født har vi kun hatt noen helgeturer alene uten unger. men vi har prøvd å få til en helg alene på tur uten unger i løpet av året. Nå er det jo kun yngstemann som trenger tilsyn når vi reiser, så det har jo ført til at vi somregel tar henne med istedenfor å reise alene. ( så sant vi ikke reiser en gjeng sammen uten unger) Kunne ikke tenkt meg å reise bort en hel uke eller lengre uten unger. Reise alene kan vi gjøre når ungene er så store de ikke vil være med mer. Hos oss har jo edn perioden var noen år, men vi liker å reise med ungene så det er helt greit. Og i sommer skal vi reise alle sammen + en samboer, og det gleder vi oss til alle samemn.

Ellers mener jeg alle får gjøre som de føler for det selv.

[Gjest nobilian]

Det har ikke noe med saken her å gjøre. Jeg spør hva DERE som foreldre velger å gjøre med ferien DERES. Barna har det godt hos besteforeldrene, mine barn er vokst opp med mormor og morfar som elsker dem over alt på denne jord og min eldste sønn ser på deres hjem som "sitt annet hjem".

Som utearbeidende mor og kvinne velger jeg allikevel å bruke ferien min til feriereiser med FAMILIEN vår. Mor, far og barn på turer - hver sommer. Disse reisene har vært årets høydepunkt for oss - noe som skaper gleder og minner for oss som FAMILIE. Akkurat som feriereisene jeg hadde med mor og far i min oppvekst. De reiste aldri på ferie uten oss barna - det hadde vært helt utenkelig.

Det er disse få ferieukene til foreldrene jeg snakker om. Utearbeidende foreldre har sin tilmålte ferie - og velger du da å bruke 1 av disse få ukene til å reise bare med mannen din? Det har ingenting med om ungene trives hos mormor og morfar ..

***

Utenkelig for deg, uten at det gjør deg til en bedre forelder av den grunn.

Du hadde hatt godt av å ikke gå så hardt ut - det kan virke som du (selv om du påstår det ikke er tilfelle) mener foreldre som reiser uten barna i en uke er dårligere enn deg - og det er ikke opp til deg å avgjøre.

For å svare på spørsmålet ditt - jeg ønsker å bruke ferien min til det som gagner meg og min familie best på det akyuelle tidspunktet. Er jeg nedkjørt, ønsker jeg å få hvile. Er jeg våryr, kan det hende jeg ønsker alenetid med kjæresten min. Har jeg hatt lite tid med barna (noe jeg til dato ikke har opplevd), vil jeg planlegge ferien rundt dem.

Endret 21. april 2010 av nobilian

[Gjest Constanze]

Ok, da skal jeg kun svare på det du spør om siden du ikke tåler at jeg svarte litt mer rundt det:

Vi kommer sikkert til å bruke 1 av våre 5 ferieuker til å reise på tur uten datteren vår, når hun blir eldre. Familieferie er flott, ja, men det ene utelukker ikke det andre. Jeg synes man godt kan ha litt "kjæresteferie" (som ikke bare handler om sex, tro det eller ei) mens barnet og besteforeldrene har "besteforeldreferie", og så resten familieferie. Det ser jeg ikke på som rart eller uvanlig, det er slik jeg er vant med det fra min oppvekst. Det er synd du hadde en annen opplevelse av ferie borte fra foreldrene dine.

Ellers er jeg helt enig med Vilma at en mellomting mellom ingen fokus på barna og all fokus på barna er det beste. Det er så mange som mener at man skal utsette å være noe annet enn mamma og pappa til barna blir store, og det mener jeg er helt feil og unødvendig.

Vi klarer å være noe annet enn mamma og pappa selvom feriene våre var for familieferier i barnas oppvekst.

Min mann og jeg har vært gift i over 20 år, det har vi klart fordi vi har vært kjærester og bestevenner hele året gjennom. Hvis man ikke klarer å holde forholdet varmt resten av året så nytter det ikke med en uke barnefri kjæresteferie.

Det blir litt feil å tro at vi som ikke kan tenke oss å reise uten barna ikke har et normalt og godt samliv .. Og så er det endel som synes å tro at det at man ikke reiser uten barna betyr at barna ikke reiser uten oss. For vårt vedkommende er det helt feil - ungene har fått reise på akkurat det feriene de har ønsket, både med familie og venner. Men de har aldri ønsket å reise noen andre steder enn med oss når vi reiser på ferie ..

[Gjest Constanze]

***

Utenkelig for deg, uten at det gjør deg til en bedre forelder av den grunn.

Du hadde hatt godt av å ikke gå så hardt ut - det kan virke som du mener foreldre som reiser uten barna i en uke er dårligere enn deg - og det er ikke opp til deg å avgjøre.

Nå må du gi deg. Les gjennom innleggene her - og i den forrige tråden så ser du hvem som ses på som unormale og som er i absolutt mindretall her. Det er vi som ikke ønsker å reise uten ungene våre på ferie.

Jeg sier at for meg er det utenkelig, ja ... eller ikke nå lenger for nå er ungene mine voksne og reiser alene på ferie. Men tidligere hadde det vært helt utenkelig, ja .. for meg og for min mann.

[Gjest nobilian]

Nå må du gi deg. Les gjennom innleggene her - og i den forrige tråden så ser du hvem som ses på som unormale og som er i absolutt mindretall her. Det er vi som ikke ønsker å reise uten ungene våre på ferie.

Jeg sier at for meg er det utenkelig, ja ... eller ikke nå lenger for nå er ungene mine voksne og reiser alene på ferie. Men tidligere hadde det vært helt utenkelig, ja .. for meg og for min mann.

***

Hvem som er i mindretall har da ikke noe med noe å gjøre, hvorfor skal det være et poeng?

[Gjest AnonymBruker]

Da jeg svarte i den andre tråden, tok jeg utgangspunkt i den konkrete situasjonen, hvor det ikke var snakk om tidsklemme i forhold til å se barnet, og de som skulle passe gjorde det med stor glede og såvidt det framgår har et godt forhold til både barn og voksne. barnet er også lite og foreldrene har lyst på en sydenferie som kanskje ville vært mer slitsom enn stas for barnet. Det tror jeg også de fleste andre svarte utfra. At man "uansett" skal prioritere tid til seg selv framfor barnet er i hvert fall ikke mitt standpunkt.

Om man føler man nesten ikke har tid til barna i hverdagen er jeg enig i at det for meg i hvert fall ville vært en rar prioritering å reise på ferie uten dem. På den annen side tror jeg kanskje barna og forholdet tar mer skade av det at man ikke har tid til hverandre resten av året, selv om man kompenserer med ferie, enn om en familie som føler den har nok ro til vanlig - på tross av fulltidsjobb - tar noe av ferien fra hverandre. En god del jeg kjenner pleier å dra på hytta omtrent hver eneste helg gjennom året, sammen med barna, i tillegg til normal oppfølging av aktiviteter. Om man da skulle få lyst til å dra på en ukestur alene - f eks fordi man har lyst på opplevelser som ikke barna vil orke å henge med på (som Caramba beskriver), ser jeg ikke noe rart i at man velger å gjøre det en sjelden gang, dersom man har trygge barnevakter. Mener ikke at det er det samme om en reiser bort flere helger + større deler av ferien, som å ta én uke et og annet år, hvor ofte og lenge betyr selvsagt noe.

En uke er heller ikke traumatiserende mye lenger enn en langhelg, selv om det kanskje kan være avhengig av barnets alder osv. Om jeg hadde valgt slik selv aner jeg ikke, da jeg ikke har barn, kjenner jeg meg rett ville jeg kanskje ikke "kommet på" å ønske meg så mange slike voksenreiser (jeg har en tendens til å ikke ville reise fra katten engang, og er fan av å tilbringe familie/barneferier på hytta), men jeg ser ikke noe prinsipielt galt i det i hvert fall. Man har forskjellige måter å få "påfyll" på, og dette er innen rimelighetens grenser synes jeg.

Jeg har selv nokså nær familie hvor foreldrene jobber mye, begge jobber turnus, foreningsarbeid osv, og som alltid har dratt på fancy ferier sammen med barna - som de sa etter tsunamien da mange fra det området omkom, at folk i det sjiktet drar til Thailand mens andre drar til Gran Canaria eller på hytta. Ingen av barna deres vil velge samme yrke som foreldrene sine, selv om de også prioriterer karriere og god utdanning, og det med lite tid til hverandre er noe som har gnagd på alle parter.

[Shade]

. Man har forskjellige måter å få "påfyll" på

Jeg synes egentlig dette er alt som trengs å sies om saken jeg