Småbarnsforeldre på aleneferier

[Gjest gjest]

Herreg...

At forelder som jobber fullt ikke skal kunne reise på ferie en uke uten barn...

Skjønner virkelig ikke problemstillingen, og roper hurra for de besteforeldrene som stiller opp.

( jeg er forresten ikke den eneste i verden som har unger...)

[Gjest gjest]

...og bare for å svare på spørsmålene dine ( jeg er gjesten ovenfor)

Hvor lang ferie har dere som gjør dette?

vi har vanlig 5 ukers ferie

Reiser dere i såfall på ferie med barna utenom?

selvfølgelig

Hvor lang ferie har barna deres?

som oss

Går barna i barnehage eller skole?

barnehage.....og om vi er tidlig ferdig henter vi dem tidlig fra barnehagen

[Gjest AnonymBruker]

Interessant å se hvem sitt perspektiv det diskuteres ut fra i begge tråder: foreldrenes!

Nesten ingen sier et kvidder om hvordan det føles for et lite barn å være borte fra foreldrene sine i en uke. De har et helt annet tidsperspektiv enn oss voksne.

Snakk om navlebeskuende generasjon.

[Gjest Constanze]

Herreg...

At forelder som jobber fullt ikke skal kunne reise på ferie en uke uten barn...

Skjønner virkelig ikke problemstillingen, og roper hurra for de besteforeldrene som stiller opp.

( jeg er forresten ikke den eneste i verden som har unger...)

For det første så er det ingen som sier at foreldre ikke skal kunne reise på ferie uten barn, for det andre så dreier ikke diskusjonen seg om besteforeldrene stiller opp eller ei.

Jeg startet denne tråden for å høre hvordan foreldre tenker om emnet .. av den enkle grunn at jeg leste litt i en annen tråd om samme emne - men som var sklidd ut til å dreie seg om alt mulig.

Ser at det er lett at slike diskusjoner glir ut, det var derfor jeg stilte konkrete spørsmål i starten. Noen få har forstått spørsmålene mine, men de fleste har svart uten å lese dem en gang og da forsvinner vitsen med å starte slike diskusjoner. Hvis ikke alle diskuterer samme sak så faller vitsen bort.

[lille katt]

Vi vil ikke reise på ukesferier alene uten sønnen vår, ganske enkelt fordi vi jobber og han vil gå i barnehage hver dag. Det siste vi da trenger er mer tid borte fra hverandre. I mine øyne er det slik at er man foreldre til små barn, så er det alltid familieferie som gjelder. Mor og far kan ta seg en weekend på alenetur ellers i året så klart, det er nok bare sunt. Men ferien skal brukes på tid med hele familien

Enig .

Jeg er for gnien på tida med ungene til å bruke ei hel uke av ferien borte fra dem.

Enig .

Mine barn er forøvrig bittesmå, 1 og 3, og vi jobber begge fulltid og barna går dessverre fulltid i barnehage. Det hadde smertet meg ulidelig å forlate dem for en hel uke. Jeg skal snart bort med en venninne torsdag-søndag, da skal pappa være hjemme, og det er det lengste jeg har vært borte fra barna noensinne. Etterhvert som de blir bittelitt større, håper jeg at jeg vil klare å ta en helgetur sammen med mannen min mens barna er hos sine besteforeldre som forguder dem og som de stortrives hos.

Sett fra barnas perspektiv tenker jeg at det er temmelig i overkant å reise fra så små barn i en hel uke. Det er svært lenge for så små barn.

Tid sammen med mann og barn er noe av det jeg lengter mest etter i hverdagen, så det hadde ikke vært aktuelt med noen aleneferie nå. Kanskje om ti år . Inntil videre får vi nøye oss med hjemmekvelder sammmen, barnevakt slik at vi kan gå ut litt sammen etc. Det er nydelig å kunne fullføre setninger og spise middag uten å beverte andre samtidig, så det synes jeg er digg for parforholdet å få gjøre av og til.

Idag er det nesten gått sport i det å prioritere barna 100 % hele tiden. Jeg tror ikke dette er verken nødvendig eller udelt positivt, verken for foreldre eller barn.

Tja, jeg tenker ikke at det er noen "sport" eller trend jeg er "fanget" i. Som jeg skriver ovenfor dreier dette seg om barn som jeg har valgt å få, og som er lengter etter å være mer sammen med. Jeg trenger å være sammen med barna mine. Og barna mine trenger å være mer sammen med foreldrene sine, de går tross alt full tid i barnehage.

[Gjest gjest]

Jeg jobber med / for barn.

Men hva " helligjør dere som foreldre" som ikke kan reise fra barn / feriere alene?

Har dere spesielle behov for å stille dere høyere ift til andre?

Vi er heldigvis forskjellige, og det ene eller det andre er vel ikke bevist som et bedre alternativ.

Jeg vil helst reise på ferie med mann og barn , men ser ingenting i veien for det mottsatte.....

[Gjest Gjest]

Mine 2 barn på nå 8 og 10 år tilbringer alltid 1 uke hos mormor om sommeren og har gjort det siden 1,5 års alder.

Den uka har vi alltid ferie sammen, men vi har aldri reist bort.

Med 2 barn med spesielle behov så er det godt å kunne skru av foreldrerollen totalt i en hel uke.

Pga muligheten for akutt sykdom ville jeg aldri ha reist utenlands, men jeg har ingenting i mot at andre gjør det. Hadde situasjonen rundt våre unger vært annerledes, ville jeg nok antagelig ha gjort det selv.

Jeg har 5 ukers ferie, men mannen min er hjemmeværende. Hver sommer reiser vi på familieferie, og vi bytter på annet hvert år om hvem som har gutte/jentetur og de pleier som regel å være rett før jul.

Jeg synes forøvrig at det er litt merkelig å "dømme" etter 1 liten uke i året. Jeg vet om mange som synes at den ene uka vi har barnefri er verre enn at de selv har barnevakt annenhver helg for å feste. Spesielt når de samme foreldrene klager over at de aldri har tid til seg selv.

Det å ha en hel uke hvor vi kan sove hele natten og gjøre ting nøyaktig når det passer oss er en luksus vi unner oss uten ett snev av dårlig samvittighet.

Hva vet vel vi her inne på ett forum om hverdagslivet til andre? Å påstå at andre er dårlige foreldre fordi de tar 1 ukes ferie uten barna, er jo det samme som å si at ett barn bestandig spiser loff med nugatti fordi du har sett det en eneste gang.

Men som regel er det vel slik at de som feier foran døra til andre, glemmer at dritten hoper seg opp foran sin egen dør.

[Gjest Gjest]

Har lest igjennom tråden, og tenker at det hele beror på flere faktorer som:

* noen preferanser om en har en baby på 8 mnd, søskenflokk hvor de eldste er store

* andre preferanser om en har et stabilt og godt forhold, med god hverdagsmagi, eller trenger å lade batteriene for å kunne få tilbake hverdagsmagien

* ikke har økonomi til å reise 2 voksne og 3 barn til "syden", men har mulighet til å betale det det koster for kun de voksne

* hva slags barn en har; nervøse/engstelige/selvstendige/trygge

* har en gode omsorgspersoner en stoler på til å ta seg av barna

Selv har vi 5 barn i alderen 6-16 år. I løpet av vårt forhold, har vi vært en uke sammen i Spania helt uten barn. Da frarøvet vi en uke av foreldretid-i-ferien-tid for våre barn. De storkoste seg: to hos farmor/farfar og tre hos mormor/morfar. Grunnet økonomi er dette vi desverre ikke prioriterer for ofte: for hjelpes hvor deilig det er med avbrekk. Barna betyr mye for oss; og om vi er sammen med dem 52 uker i året, eller 51: tror jeg de har den tryggheten i seg at de ikke gråter seg i søvn over den uken mamma og pappa forlot dem for å være "egoistiske sexdyr som sover lenge om morningene".....

Jeg tror at det spiller inn langt flere faktorer i livet til et barn, hvorvidt det har 3-4 eller 5 uker ferie med sine foreldre. Å være tilstede i hverdagen med prating, kosing, lekser, henting og bringing, lek med barnet, oppmuntring av interesser etc. tror jeg betyr mye mer. Navlestrengen er klippet, en skal ikke klamre seg til barna sine, men vise dem at der finnes en verden hvor de også finner sin plass - med OG uten sine foreldre.

[Gjest Gjest]

Har 3 unger fra 12 og nedover og har aldri vært på ferie i en uke uten ungene. Det har egentlig aldri vært tema, for vi har ingen til å passe dem i en uke. Dessuten ønsker vi å tilbringe ferien sammen med dem.

Vi jobber begge 100 %. Noen weekendturer har vi hatt (fredag-søndag)

[Gjest Dhanu]

Jeg er for gnien på tida med ungene til å bruke ei hel uke av ferien borte fra dem. Når jeg jobber (noe jeg normalt gjør) har mannen og jeg 5 ferieuker hver. For å få strukket ungenes ferie lengst mulig kombinerer vi mellom mammas ferie, pappas ferie og litt felles ferie. Hvordan folk får til å ta ei uke uten unger i tillegg, skjønner jeg ikke helt. Men klart, folk er forskjellige og jeg har ikke behov for å dømme de som gjør det. Men JEG velger å bruke ferien på å være sammen med ungene mine.

Glemte å svare på to spørsmål:

1. Ett barn i skolealder og ett i barnehagealder.

2. Barnas ferie blir lengre enn våre 5 uker fordi vi strekker ferien deres så langt som mulig ved at vi foreldre ikke tar ut all ferie samtidig. Slik greide vi 7 ukers ferie for minstemann i fjor. Eldstejenta har jo skoleferie, men hun tilbringer mye tid hos besteforeldre i tillegg. Da jobber vi. Når vi har ferie, er hun sammen med oss. Regner med minstemann også kommer til å få "besteforeldreferie" i tillegg snart (mens vi jobber), da han begynner å bli gammel nok til å være borte fra oss ei ukes tid.

[Pimp]

jeg har 1 barn under 1 år, og for meg er det helt uaktuelt å dra på ferie uten h**. Mamma stiller gjerne opp, men jeg kan ikke forestille meg en uke uten barnet mitt. Er faktisk litt misunnelig på foreldre som klarer å dra på ferie og kose seg uten barn.

Jeg kan ikke.

Skal på jentetur i juli, gruer meg allerede:(((

[Gjest Dainty]

Jeg synes denne diskusjonen er interessant fra et barneoppdragelsesperspektiv. Det er ikke mer enn et par år siden flere forskere gikk ut og sa at mange av dagens foreldre prioriterer barna sine for mye i forhold til hva som egentlig er best for barna. Vi er så opptatt av å gjøre ting 100% riktig hele tiden, og har en tendens til å tro at barna er langt skjørere enn de egentlig er. Denne holdningen smitter over på barna, og de begynner selv å tro på denne "vrangforestillingen".

Vi skal selvsagt gi barna våre kjærlighet og trygghet, men samtidig er det viktig å lære dem at alt dreier seg ikke om dem. Verden kommer ikke til å innrette seg etter dem i framtiden.

Ser flere mødre her inne sier at "jeg trenger å være med barna hele ferien". Javel, men trenger barna å være med deg hele ferien? Jeg for min del elsket den årlige uka jeg ble passet av mormor og morfar. Kanskje har de godt av en liten pause fra foreldre, som gjerne er strengere og mer masete enn besteforeldre, og samtidig knytte nære bånd til kjærlige besteforeldre.

[leirbål]

Jeg kan svare utifra et barns perspektiv. For når jeg vokste opp var foreldrene mine på minst en ukes ferie alene i året.

Vi barna var hos tanter og onkler, eller besteforeldre.

Jeg gikk i barnehage, og senere sfo, (det het ikke det da) fordi foreldrene mine jobbet minst full tid.

Jeg følte aldri noe negativt på at de reiste bort. jeg hadde det jo fint der jeg var.

Nei, det var ikke alltid kjemmpemorsomt hos gamle besteforeldre, men jeg koste meg.

Og jeg visste at når de kom hjem ville de være ekstra blide og morsomme. De ville ha ekstra lyst til å leke og tulle med oss, og vi ville få en gave hver.

Tid sammen med dem hadde jeg da mer enn nok av synes jeg. Noen ganger ble jeg med på jobben til en av dem. (Sikkert for å få litt ekstra tid sammen.) Det var også greit.

Jeg var liten første gangen jeg husker vi hentet dem på flyplassen. Det var nesten bare knær overalt...

men jeg husker at jeg hadde hatt det fint uten dem.

Og når de fortalte om utflukter og lange dager på stranden var jeg bare glad for å slippe å bli med.

Noe så kjedelig!

Så hvis foreldre ønsker å reise på tur uten barn så håper jeg de koser seg veldig.

[Harlekin]

Nå har tråden utartet litt slik TS var redd for, men da utarter jeg litt til: Jeg synes det er utrolig at man skal bli kalt navlebeskuende og egoistisk fordi en tenker på sitt eget ve og vel også, i tillegg til barnas. Hvis man ikke tar ansvar for sin egen helse, hvem skal ellers gjøre det? Jeg snakker selvsagt utelukkende om barn som har det bra hos besteforeldrene eller de som skal passe dem den omtalte uken. Føler man ikke at man trenger en ukes "fri" fra barn, er dette selvsagt helt fint. Men det betyr ikke at man har mer rett eller er en bedre forelder enn de som faktisk trenger denne friuken. Enhver kjenner sine og sine barns behov best.

[Furstina]

Jag delade ut avspårningen Hva mener derom at besteforeldre tar med barna på en uke i syden mens foreldrene er hjemme og jobber til en ny tråd.

/Furstina (mod)

[Gjest Dhanu]

Ser flere mødre her inne sier at "jeg trenger å være med barna hele ferien". Javel, men trenger barna å være med deg hele ferien? Jeg for min del elsket den årlige uka jeg ble passet av mormor og morfar. Kanskje har de godt av en liten pause fra foreldre, som gjerne er strengere og mer masete enn besteforeldre, og samtidig knytte nære bånd til kjærlige besteforeldre.

Jeg tror ikke det er det trådstarter er ute etter å diskutere. Min eldste har mange uker hos besteforeldre på begge sider hver sommer hun, gjerne et par uker i slengen uten at jeg ser snurten av henne.

Spørsmålet er hva JEG gjør med MINE 5 ferieuker. De tilbringer jeg med barna. De ukene besteforeldrene har barna, kommer som ekstra ferie for barna. Mine barn får altså BÅDE foreldreferie og besteforeldreferie.

[Harlekin]

Jeg tror ikke det er det trådstarter er ute etter å diskutere. Min eldste har mange uker hos besteforeldre på begge sider hver sommer hun, gjerne et par uker i slengen uten at jeg ser snurten av henne.

Spørsmålet er hva JEG gjør med MINE 5 ferieuker. De tilbringer jeg med barna. De ukene besteforeldrene har barna, kommer som ekstra ferie for barna. Mine barn får altså BÅDE foreldreferie og besteforeldreferie.

Ja, men det gjør jo disse andre barna også! Då får 4 ukers ferie med foreldrene. Jeg ser ikke helt den store forskjellen på 4 og 5 uker når 5-ukers barna er hos besteforeldrene andre uker i året. Da er jo foreldre og barn vekke fra hverandre, det har vel ikke noe å si HVA de gjør denne uken?

[Gjest Hverdagsdama]

Alle disse dagene som kom og gikk - ikke visste jeg at det var livet.

Etter mitt syn er det hverdagen som er livet. Det som teller, er at vi (både foreldrene og barna og hele familien, slekta også, i grunnen) har det godt sammen i hverdagen, at vi gir hverandre nok nærhet og avstand. Behovet for det ene og det andre varierer jo med alder og livsfase, helsesituasjon (igjen: både for foreldre og barn) og andre faktorer. Vi har det bra, ferien tilbringer vi som regel sammen, men jeg ser ikke bort fra at vi drar på aleneferie en gang det passer. Og hvis en fjortis heller vil være hjemme og passes av besteforeldrene enn å bli med småsøsken og foreldre til Legoland, er det selvfølgelig helt i orden. Til enhver etter behov, tenker jeg.

[Gjest Dhanu]

Jeg tror ikke det er det trådstarter er ute etter å diskutere. Min eldste har mange uker hos besteforeldre på begge sider hver sommer hun, gjerne et par uker i slengen uten at jeg ser snurten av henne.

Spørsmålet er hva JEG gjør med MINE 5 ferieuker. De tilbringer jeg med barna. De ukene besteforeldrene har barna, kommer som ekstra ferie for barna. Mine barn får altså BÅDE foreldreferie og besteforeldreferie.

Ja, men det gjør jo disse andre barna også! Då får 4 ukers ferie med foreldrene. Jeg ser ikke helt den store forskjellen på 4 og 5 uker når 5-ukers barna er hos besteforeldrene andre uker i året. Da er jo foreldre og barn vekke fra hverandre, det har vel ikke noe å si HVA de gjør denne uken?

Det var ikke poenget mitt, poenget var at hun jeg siterte spurte om barna trenger å tilbringe hele ferien med foreldrene sine. Og da svarer jeg at det ene ikke ekskluderer det andre, besteforeldrene får ha barna mine flere uker hver sommer selv om jeg tilbringer mine 5 uker sammen med barna.

Jeg har ikke noe behov for å dømme andre som ikke bruker all sin ferie på barna, selv om jeg personlig foretrekker å være sammen med barna hele min ferie. Hver familie vet hva som er best for dem selv. Hos oss er barna slitne av hverdagens kjas og mas når vi begge jobber, derfor handler det om å strekke barnas ferie lengst mulig. Og så liker jeg veldig godt å oppleve ting sammen med barna, de har så stor glede av å oppleve nye ting og vi koser oss sånn sammen, så av ren egoisme vil jeg ha dem selv når JEG har mine få årlige ferieuker.

[Eliisa]

Jeg synes denne diskusjonen er interessant fra et barneoppdragelsesperspektiv. Det er ikke mer enn et par år siden flere forskere gikk ut og sa at mange av dagens foreldre prioriterer barna sine for mye i forhold til hva som egentlig er best for barna. Vi er så opptatt av å gjøre ting 100% riktig hele tiden, og har en tendens til å tro at barna er langt skjørere enn de egentlig er. Denne holdningen smitter over på barna, og de begynner selv å tro på denne "vrangforestillingen".

Vi skal selvsagt gi barna våre kjærlighet og trygghet, men samtidig er det viktig å lære dem at alt dreier seg ikke om dem. Verden kommer ikke til å innrette seg etter dem i framtiden.

Tror du har et kjempepoeng her. Jeg tror det kan komme litt av at folk får barn så sent. Man skal være ferdig med utdannelse, ha hus og alt skal være klart før man får barn. Da starter kapittellet i livet der alt i bunn og grunn skal handle om dem. Jeg tror ikke det er sunt for foreldre eller barn.