The Daria diaries

[Daria]

Jeg rakk å skvette til da de annonserte en vinner på S, men nei... 0/3 så langt.

[Daria]

Barbara Streisand holder minnetale for Robert Redford og behovet for et gjensyn med The way we were blir påtrengende (og jeg tror den står i dvd-hyllen på soverommet, så det burde jo la seg ordne. Jeg fikk liknende tanker av et Casablanca-innslag tidligere i kveld...).

 

Endret 16. mars av Daria

[Daria]

Der fikk danskene sin, i dokumentarfilm-kategorien, og stemningen i studio er god. Kveldens mest politiske takketale så langt. Det sparkes jevnlig til Trunp av både O'Brien og andre, helt uten å nevne navn...

[Daria]

0/4. Nå har svenskene også fått en, så det begynner jo å bli et spørsmål om intern skandinavisk prestisje...

[Daria]

Der satt den! Beste internasjonale film! Og Renate Reinsve viser hvorfor slep er upraktisk når man beveger seg i gruppe

God tale av Trier, dessuten, passe politisk og på godt engelsk.

[Daria]

Da ble det med den ene - det var vel ikke så uventet. Sove nå...

[Daria]

Daria skrev (På 10.3.2026 den 13.30):

09.03: Tre lest, ingen kjøpt.

Et fly styrter i havet på vei fra New York til Den dominikanske republikk i Elizabeth Acevedos Clap when you land. Yahaira (16) i New York mister faren sin, det samme gjør Camino (17) i Karibia. De kjenner ikke hverandre, men ulykken skal avsløre at de har uante ting felles. Dette er en ungdomsroman - i diktform. Språket er (stort sett) ikke spesielt poetisk, men formen gir historien en fortettet form - man kan si mye på liten plass i dikt. Det er også et dryss av spanske ord og uttrykk her - skolespansken min får kjørt seg (og kommer innimellom til kort, uten at det egentlig er noe problem). Begge jentene kommer til orde; Yahaira i to-linjersstrofer, Camino i trelinjers, det får etterhvert en funksjon. Det er uunngåelig en historie om sorg, men også om familie og samhold og tradisjoner og om å leve på helt forskjellige måter, men likevel være ganske like når man skraper litt i overflaten. Dessuten er det en historie hvor en av hovedpersonene er skeiv uten at det problematiseres - det er bare sånn det er, med største selvfølge. Jeg gråter litt på slutten - og sørger også over at jeg ikke lenger er i en posisjon til å dytte denne på lesere i målgruppen...  

16.03: Seks lest, ingen kjøpt.

Jane Glovers Mozart in Italy handler om nettopp - reisene den unge Mozart foretok i Italia sammen med sin far, og hvordan det preget hans forhold til opera resten av livet. Jeg veksler mellom å synes det er interessant - ikke minst hvordan han jobbet tett med sangerne før utoppføringene og i hvpr stor grad deres evner og ønsket preget det ferdige resultatet (han skrev for eksempel Nattens dronning for sin svigerinne, som var en eksepsjonell koloratursopran) - og å lure på hvorfor jeg egentlig leser dette, med detaljer om hvordan de reste, hvem de traff og hvilke operaer de så. I avdelingen for de litt spesielt interesserte...

I Mamma er konspirasjonsteoretiker skriver journalist Chrstine Rehn Jensen om hvordan hennes egen mor har ramlet så langt ned i kaninhullet at det er vanskelig å oppretholde en normal reasjon til henne. Hun utforsker og går til dels undercover i det norske konspi-miljøet, prøver å skjønne hvordan moren og andre havner der og ikke minst leter hun fortvilet etter en måte å få moren sin tilbake på. En del av det hun forteller at moren tror på, er så hinsides at jeg ikke helt vet om jeg skal le, gråte eller dunke hodet i veggen - reptilmennesker, prinsesse Diana som leder for en hemmelig romstyrke, Julian Assange er kjærlighetsbarnet til Marilyn Monroe og Elvis Presley - men først og fremst er det ganske skremmende. Moren hennes synes for eksempel det er helt naturlig å oppsøke en barneskole for å snakke med 11-12-åringer om hvorfor de ikke bør ta covid-vaksine. Jeg tror dette er en viktig historie å få fram - konspirasjonsteorier handler ikke om gærninger på nettet, det er noe som i økende grad faktisk påvirker vanlige mennesker - både de som tror på dette og deres pårørende, og med det også samfunnet for øvrig.

Når man leser en klassisker, en Nobelprivinner, og ikke er spesielt overbevist - hvor begynner man...? Jeg har lest Thomas Mann og konkludert med at det ikke var for meg. Skald forlag har i sin fantastiske nynorske klassiskerserie samlet tre av Manns noveller/kortomaner i et bind - Tonio Kröger, Døden i Venezia og Mario og trollmannen. En mansplainende kunstner, en eldre mann som sikler på en 14-årig gutt og en merkelig historie om en hypnotisørs tragiske endelikt. Joda, selvfølgelig er det masse litterære kvaliteter, symboler og allegorier her (trollmannen sies for eksempel å være et bilde på Mussoilini), men først og fremst var det omstendelig, ordrikt og dørgende kjedelig...

[Daria]

Da jeg var student, ble timeplanen omtalt som et "dynamisk dokument", hvilket betød at endringer kunne skje når som helst og når vi minst ventet det (den offisielle ordlyden var muligens litt anerledes). Når fysio omtaler kroppen og tilstanden min som et "dynamisk system", er betydningen omtrent den samme...

Det var jo en stund siden sist fysiotimen endte prematurt og horisontalt... I det minste gikk jeg for den minst dramatiske versjonen i dag - jeg kjente at noe skjedde, fikk satt meg på nærmeste benk og innså at det var en bedre plan å legge seg ned enn å prøve å reise seg igjen, og fysio var i umiddelbar nærhet. Jeg kom meg greit hjem etter hvert (planene om å gå innom et par butikker utgikk) - det blir nok en stillesittende dag...

[Daria]

Jeg hadde en tanke, sånn i anledning av at Oscar-utdelingen minnet meg om at jeg en gang likte å se film og at det egentlig er noe jeg har lyst til å gjøre mer av, om å følge opp boka jeg nettopp har fullført om Virginia Woolf og Vita Sackville-West med et gjensyn med The Hours. Det var jo et strek i regningen at den ikke sto i dvd-hylla - jeg var så sikker... Sannsynligvis har jeg blandet den med Far from heaven - begge har tross alt Julianne Moore i rollen som 50-tallshusmor...

[Daria]

Jeg skulle sende en helt nødvendig te-bestilling og syntes sluttsummen ble uventet høy - da jeg sjekket nærmere viste det seg at portoen var dobbelt så høy som for to uker siden! Jeg har nå sendt en mail til nettbutikken og spurt hvordan dette har seg. Ikke at det er så voldsomt mye i kroner og øre totalt sett, men det er en ganske heftig økning i prosent...

[Daria]

Moddene er tydeligvis på krigsstien for tiden - to tilsynelatende nokså uskyldige tråder har forsvunnet i løpet av natten, og jeg har fått flere innlegg slettet i det siste (og jeg er hverken aktiv i rampelys-forumet eller mer ufin enn jeg pleier...). Jeg orker ikke krangle på det flere ganger (som er der det gjerne ender når man prøver å få seriøse og/eller opplysende svar), men det gjør jo noe med lysten til å være aktiv og bidra i diskusjonene.

[Daria]

I dag gikk jeg faktisk hjem fra psykologen. Hodet trengte litt luft og rom (og kroppen var medgjørlig), det var litt for surt til å gå på festningen og trikken hadde akkurat gått... Det er jo egentlig ikke så langt - før ville jeg definert det som gangavstand uten å nøle, nå trenger jeg en pause underveis. Jeg vurderte å legge den til en kafé, men litt for mange hadde tenkt den tanken for meg. Det hjelper ikke meg at de har stort sitteområde oppe når disken er nede...

[Daria]

Timen mine hos vikaren var to timer senere enn det timene med rogalendingen pleier å være. Det er nok til at mine begrep om tidspunkt og dagens gang sporer fullstendig av...

[Daria]

I følge yr burde tur ut være dagens hovedmål. I følge tåkeluren har det ingen umiddelbar hast...

[Daria]

Det ble sol, det ble tur ut, det ble lesing ved sjøen (hvor tåka lå som et lavt teppe ute på fjorden og pakket inn Nesoddbåten). Jeg har funnet krokus og hestehov, blitt slikket på nesen av en entusiastisk hund og vekslet noen ord med hundens unnskyldende, tweedkledde eier om vær og litteratur. Når den ene leser en litt obskur bok som den andre faktisk kjenner til, blir jo stemningen god

[Dallandra]

Høres helt herlig ut. 

[Daria]

Det eneste som manglet var solkrem, forteller kinnene mine meg nå...

[Daria]

Daria skrev (På 16.3.2026 den 20.56):

16.03: Seks lest, ingen kjøpt.

17.03: Syv lest, ingen kjøpt.

Vita & Virginia av Sarah Gristwood er en typisk bok man finner i museumsbutikken. Utgitt av National Trust, i stort format og rikt illustrert, og passe omfangsrik om forholdet mellom Virginia Woolf og Vita Sackville-West. Det er jo ikke det første jeg leser om noen av dem, men noe nytt finner jeg jo alltids, og det er en tekst som blir godt. Dessuten skal den ha ros for å klare å begrense seg til sitt tema og være fokusert - det er de to kvinnene, samt litt om husene deres (som alle nå er museum forvaltet av National Trust, sikkert med museumsbutikker...  ).

[Daria]

Jeg lurer på hvor sløv den Menyansatte som pakket varene mine dag var - ikke bare så jeg på lang avstand at appelsinene var fulle av mugg, de var også så råtne at skallet ga etter ved berøring og det var fuktige flekker etter dem i pappesken. For ikke å glemme lukten...

At jeg glemte at jeg kjøpte mel sist og må har fire kilo hvetemel i skapet, skak jeg derimot ta ansvar for selv.  Bake litt til påske, kanskje...

[Daria]

Daria skrev (3 timer siden):

17.03: Syv lest, ingen kjøpt.

19.03: Åtte lest, ingen kjøpt.

David Szalays Kjøtt er både kritikerrost og fjorårets Bookerpris-vinner - og jeg er egentlig litt usikker på hvorfor... Her er mye sex (særlig i starten, hvor den da 15 år gamle hovedpersonen István blir forført av nabokona på 40+, med katastrofale følger), merkevarer (fordi man tydeligvis ikke kan skildre superrike miljøer uten å påpeke hva slags kaffemaskin de har) og linjeskift, og alle tre irriterer meg etter hvert såpass at det kommer litt i veien for innholdet. Det jeg liker ved boka er komposisjonen - historien følger István gjennom store deler av livet, i Ungarn og i England og mellom hvert kapittel går det en del år, så leseren må selv bidra til å fylle ut hullene og plukke opp nødvendig informasjpn i replikker og bisetninger. Innimellom ønsker jeg meg mer informasjon og detaljer, både for å forstå karakterene og for å klare å engasjere meg i dem. Når det i tillegg er lange passasjer hvor punktum = linjeskift, blir leseopplevelsen så stakkato at jeg begynner å skumlese for å ikke bli altfor frustrert over hakkingen. Det er litt synd, for det er en innholdsrik historie her, men den berører meg aldri så voldsomt.