Ha mannen tilstede under fødselen

[Gjest TeTe]

Ønsker mannen å være tilstede under fødselen, eller ønsker kvinnene å ha mannen tilstede?

Hva kan være grunnen til at de ikke ønsker det da?

[Gjest Gjest_gjest_*]

Her ønsker begge to at han skal være med på fødsel. Er jo en stor opplevelse å bli far og mor. Fødselen er selvfølgelig noe vi ønsker å dele sammen

[FireFairy]

Begge to her også

[Kara W]

I de aller fleste tilfeller så ønsker nok begge at mannen skal være tilstede, men det finnes jo tilfeller hvor man ikke ønsker det også. Mulige grunner kan være:

* Mannen er redd for sykehus/tåler ikke synet av blod

* Kvinnen føler seg ekstremt sårbar og vil ikke at mannen skal se henne slik

* Mannen føler seg nyttesløs og at han ikke har noen oppgaver eller grunner til å være der

* Kvinnen føler ikke at dette er en situasjon hun vil dele med mannen (gjerne i tilfeller hvor de ikke lenger er sammen)

* Mannen rett og slett er uinteressert i babyen

[Antlers]

Nå er jeg frivillig barnløs, men jeg kunne aldri tenke meg å ha med mannen inn på fødestua. For meg er det noe han bør slippe å se. Vet om en del menn som har fått store problemer med å tenne på sin kone igjen etter å ha sett noe sånt (som de på forhånd trodde skulle være noe naturlig og vakkert). Min egen far, som ikke hadde problemer med å se blod eller lignende, besvimte da han var med og så at jeg ble født. Han fikk vel forøvrig tenning igjen etterhvert, for 5 år senere ville han ikke være med da min bror ble født

Nå rakker jeg ikke ned på de som velger å ha med mannen, men synes det er viktig å være obs på at slikt kan skje.

[Gjest Gjest]

Jeg vil egentlig ikke ha med mannen under fødselen, fordi jeg innbiller meg at jeg vil være i en så elendig forfatning at han ikke skal behøve å se meg slik. Og i tillegg har jeg hørt det der med at menn mister tenningen når de ser revner og blod og alt det der "ekle".

Jeg vil føle meg trygg når jeg skal føde, og tror egentlig jeg vil være det uten han. Men på den annen side så skal han få velge også, siden jeg ikke kan bestemme at han ikke skal få se sitt eget barn bli født. Hvis han absolutt vil se alt så skal han få forberede seg med noen filmer og sånn

[Teriyaki]

Den dagen jeg blir gravid og skal føde, så vil jeg ha han med inn. Men han skal ikke få lov til å se der nede Han får holde seg ved hodet mitt og holde meg i hånden.

[helenaa]

Dette med tenning synes jeg er et høyst merkelig argument. Men nok om det.

For min del var det på forhånd viktig å vite at mannen min skulle være med, slik at jeg skulle slippe å være alene med den erfaringen. Det blir ikke det samme å fortelle om det. Jeg tror ikke mannen min så fram til å være med, men han ville ikke gå glipp av det heller :-)

Nå i ettertid virker det utrolig rart å tenke at han ikke skulle vært der. Han hadde dessuten veldig mye å gjøre, særlig med å massere/presse på korsryggen min. Det hjalp veldig på smertene. Jeg tror ikke jeg hadde "krevd" av noen andre (venner/familie) å gjøre den samme innsatsen dersom de var med. Jeg kunne egentlig heller ikke tenke meg å dele opplevelsen med andre enn mannen min/barnefaren. (dette ville vært annerledes om jeg var singel)

[Susan Sto Helit]

Her ville mannen være med, men vi var enige om noen "grunnregler".

Han skulle få gå ut dersom han syntes det ble ekkelt. (Noe han ikke gjorde.)

Og han skulle slippe å se noe som helst "der nede".

Han holdt seg pent oppe ved mitt hode, og snakket med meg og holdt meg i hånda under det "ekle".

Før dette var han en enorm støtte, og jeg vil ikke gjøre det igjen uten han om jeg ikke må.

Vi snakket mye om dette med at mange menn mistet tenningen og slikt i forkant. Og ble enige om at det ikke var noe behov for noen av oss at han så ting han ikke ønsket å se.

Jeg tror totalt sett han syntes det var en fin opplevelse å være med. Selv om "klipping av allerede klippet navlestreng" ble litt vel krampaktig "far skal delta" for hans del...

[Aftensol]

Her ville begge to at han skulle være med på fødselen.. Og han vil bli med på eventuelt neste også

Personlig hadde jeg ikke klart meg uten samboer der.. Han var en så god støtte at uten han så, ja, da hadde det ikke gått.. Men alle er forskjellige.. Det er noen menn som rett og slett ikke har lyst til å se konen/kjæresten i den situasjonen der de har det så vondt også..

Men det skal sies at samboer satt oppe ved hode enden min.. En venninne sin man filmet alt, og ikke fra hodeenden av sengen!! DET hadde ikke vært aktuelt her!!

[Antoinette]

Dette med tenning synes jeg er et høyst merkelig argument. Men nok om det.

Et merkelig argument er det ikke. Jeg har en venninne som studerer sexologi og samlivsterapi og det er mange menn som får problemer med å tenne på konas underliv hvis de har vært med på fødselen og "sett alt". Skal mannen være med, hold han for Guds skyld oppe ved hodeenden.

[Minnimusepus]

Har hørt om flere mannfolk som ikke vil ha sex eller berøring etter de har vært med på fødslen, så jo, det er et ganske aktuelt argument.

Her vil ikke mannen være med nestegang, det ble litt turbulent og han syntes ikke noe særlig om det. Ble veldig skremt rett og slett, og det respektrere jeg.

Til dere som sier dere ikke vil at mannen skal se dere slik. Under en fødsel tar man frem krefter man ikke visste man hadde og jeg tror mennene synes deter ganske fantastisk. Nå snakker jeg selvfølgelig ikke for alle, men dette har jeg hørt mange mannfolk si. De brydde seg ikke om hvordan dama så ut, men syntes det var fantastisk å se hvor sterk hun var.

Jeg gav også beskjed om at han fikk holde seg oppe ved hodet mitt, og det er jeg glad for. Men mannen til ei venninne av meg ville gjerne få med seg alt, og han syntes det det var en helt unik opplevelse, så alle er forskjellige

[Lilith]

Mannen var med sist, og skal være med denne gangen også. Vi har ikke snakket om det, det er bare helt naturlig at det er sånn. Men han har ikke noe behov for å se noe "der nede", så han holder seg ved hodeenden.

[ViljaH]

Jeg ville at han skulle være med, både for å få med seg opplevelsen og (viktigere) for å være min beskytter hvis det ble behov for det. Har mange eksempler på fødsler hvor personalet er vrange og det er pappaen som må slå i bordet på vegne av sin kjære som har nok med riene. Enten det gjelder å tilkalle lege som er grinete og vil sove, eller bruke av medikamenter eller prosedyrer. Jeg ville IKKE ha vært i stand til å tilgi ham hvis han hadde vært selvvalgt hjemme mens jeg fødte og noe gikk galt og jeg ikke klarte å fikse det selv pga ikke istand til å slå i bordet. Det hadde han forståelse for. Han var litt bekymret på forhånd for om han ville klare å møte mine forventninger.. men ingen av oss visste jo hvordan fødselen ville gå, så det er mer å bare være der og ta stilling til ting etterhvert som de dukker opp. Vi var enige om at han skulle holde seg ved hodeenden, og at det var lov for han å ta seg turer på gangen for pause ved behov.

Han ble litt skremt under fødselen, delvis fordi det så ut som jeg hadde veldig store smerter (han trodde det vrengte ansiktet og gutturale lydene kom av intense smerter, mens det faktisk var urkreftene som red meg, det var ikke vondt da) + det ble noe komplikasjoner med blodtrykk som gjorde ham bekymret. Jeg tror han er veldig glad for at han var med så han vet alt som skjedde, og vil nok bli med neste gang også. Han så nok at han hadde en rolle med å passe på meg, selv om jeg ikke ville ha noe massasje eller noe slikt. Han syntes ikke det var noen stor opplevelse å klippe navlestreng, syntes vel det var litt "spill for galleriet" laget for at pappaer skal ha en jobb.. Men han syntes det var en veldig stor opplevelse å møte sin sønn når han var helt nyfødt, og holde ham inntil seg mens han enda var klissete

[Gjest Gjest]

MÅ han klippe navlestrengen?? o_O

[Susan Sto Helit]

MÅ han klippe navlestrengen?? o_O

Nei, men de pleier å spørre om han vil. (Eller "anmode"...)

[Arkana]

Her var det en selvfølge for oss begge at mannen var med. God støtte for meg og en stor opplevelse for ham.

Jeg må innrømme at jeg synes at kvinnens behov for støtte i en slik situasjon går foran f.eks. redsel for blod. Det bør man prøve å bearbeide i forkant. Jeg vet i allefall at jeg hadde holdt ut mye for å støtte mannen min, og regner i grunnen med at han ville gjort alt for å gjøre det samme.

Forøvrig ønsket mannen min gjerne å se babyen komme ut (og nei, det har ikke ødelagt tenningen i ettertid), men da det mot slutten ble mer hektisk ble han dessverre skyflet opp i hodeenden så han fikk ikke sett mer enn litt. Tror det er ganske sjeldent at menn får problemer i etterkant av å ha sett en fødsel.

[Gjest Syrin_Ulven]

Nå har ikkje vi barn, og ikkje er eg gravid, men uansett.

Eg har alltid tenkt at når den tid kommer, så skal han være ute av rommet. Eg ville ikkje at han skulle se tisso mi bli sprengt åpen av ett enormt hode, mens masse annet gørr kom ut. Ja, sikkert ein teit måte å tenke på det på, men sånn var det nå. Ville jo ikkje skremme vannet av fyren heller.

Nå tenker eg meir sånn at ja, han skal få være med om han vil det sjøl, men da får han holde seg i "rett" ende, oppe ved hodet mitt, slik at eg kan banne og klemme blodet ut av hånda hans for at han satte meg i det "uføret" om det gjør ekstremt vondt..

Om han vil være med eller ikkje veit eg ikkje egentlig. Han har sagt før, når vi var yngre, at han ikkje ville det pga at han ikkje hadde likt å se meg i smerter. Men når det kommer til stykket så tror eg faktisk han hadde blitt med inn for min skyld, men også sin egen. Det er tross alt ett stort øyeblikk.

[Nigo-san]

Jeg er litt sånn skal - skal ikke - skal - skal ikke på det der. På den ene siden er det en søt tanke at han skal støtte meg og dette skal vi dele og blabla. Men faktum er at selv om han er mannen min synes jeg det er veldig ubehagelig å stønne, skrike og spy foran ham, og det virker i grunnen ganske forstyrrende. Og selv om han er programforpliktet til å si at det er stort og flott og alt det, husker jeg tydelig at han tilbragte mesteparten av tiden i en stol i hjørnet med et skrekkslagent uttrykk i ansiktet.

Så jeg vet ikke jeg...

[Gjest Gjest]

Min forrige mann var med meg forrige gang, og jeg kan huske at hans tilstedeværelse var uunnværlig, han fikk ikke bevege seg mange meterene unna før fødselen var over.

Nå¨som jeg har vært i fare for å bli alene, kunne jeg likevel ikke tenke meg å ha med meg noen andre enn samboeren. Jeg ville ikke likt at andre skulle se meg slik og jeg hadde da kanskje endt opp med å dra alene.

Samboer er litt var for stress egentlig og hadde egentlig håpet at de hadde en skjerm fra magen og ned så han var sikret på å ikke se noe. Han har også trodd at han rekker å gå i kafeen for å spise før det setter i gang (fnis). Jeg vet ikke helt hvilken fase han tenker på da, men jeg tror nok han får seg en overaskelse som jeg ikke klarer å forberede han på i forkant. Likevel kunne jeg aldri tenke meg å oppleve dette uten han. Det får gå som det går. Uansett tror jeg forholdet får et et nytt perspektiv etter dette.