Flytte med 8-åringen?

[Gjest Annbjørg]

Problemet er at du kan ikke bare sette en strek over historien. Isteden må du ta hensyn til den for å kunne ivareta barnets beste.

Det er bare tull å vurdere å gi et lite barn vanlig ost om du samtidig vet at barnet har melkeallergi.

Om du vet at naboens barn på 6 år kan være alene hjemme mens foreldrene stikker en rask tur i kiosken så er ikke dette ensbetydende med at du kan gjøre det samme med et 8 år gammelt barn om barnet er mørkeredd og livredd for å bli etterlatt alene i 10-15 minutter.

Vi må innse at historien innhenter oss og barna og vi må ta hensyn til hva som har skjedd tidligere. Hvis ikke er vi ikke egnet til daglig omsorg.

Jeg sier ikke at du ikke kan flytte. Jeg sier heller ikke atr du kan flytte. Derimot sier jeg at du må ta hensyn til barnet og historien og hva barnet tenker mht en slik hendelse. Hvis du mener det er usakelig må du bare mene det du gjør, men jeg står på mitt og sier at du må se deg tilbake og se hvordan barnet reagerer og tenker mht flyttinbgen.

Selvfølgelig tar jeg hensyn til barnets historie. Men er det sånn her på forumet at man er nødt til å fortelle hele ens livshistorie, slik at dere som svarer skal kunne svare mest mulig nøyaktig? Jeg spurte om noe konkret. Jeg vurderer svarene deres, med historien vår i bakhodet.

[Raven Emerald]

Hm...

FT2 beskrives som en det har rablet for, mens jeg sitter meg og kjenner meg igjen som et av de barna han beskriver.

Å lese at det som for meg var hele min barndom blir tatt som idioti og så blir latterliggjort, vel, det bekrefter bare det jeg visste fra før av. Kvinner setter barn til verden og driter en lang faen i barnas behov.

Når det er sagt så er jeg fremdeles meget skeptisk til TS sine planer om å dra ungen med seg over alt. Hvorfor har jeg skrevet i tidligere innlegg. Men her i denne tråden som i andre så ønsker ikke trådstarter å høre argumentene som forpurrer hennes planer. Bare ikke lur på hvorfor ungen ikke gidder å besøke deg i voksen alder TS.

Men kjære deg, BM. Selv om du opplevde å bli "dratt med overalt", er det ikke dermed sagt at det er det TS kommer til å gjøre. At hun har flyttet med barnet tidligere, betyr ikke at jenta nettopp har knyttet sosiale bånd, som så skal "klippes over". Jeg flyttet også noen ganger da jeg var barn, uten at dèt skapte problemer for meg. Med andre ord, jeg har andre erfaringer enn deg. Og fordi det helt sikkert finnes ytterligere erfaringer, som støtter både den ene og den andre av oss, kan man vel konkludere med at det kan gå begge veier for TS' datter. Å bastant konkludere med at TS kommer til å gi sin datter senskader på grunn av dette, er like uforskammet av deg, som du mener det er av andre å blåse av dine erfaringer.

Jeg er til dels enig med FT2 i dette. Å tenke over om barnets sosiale bånd pr. i dag, er sterke nok til å kunne "strekkes", eller om de i stedet ender opp med å brytes, er selvsagt noe man bør gjøre. Men om TS kan flytte med barnet, uten at de sosiale båndene til hjemstedet brytes, ser jeg ikke for meg at det trenger å bli noe alvorlig problem. Dersom den tidligere flyttingen til TS og barnet derimot har ført til at barnet bare nå nylig har fått venner, kan det derimot bli et større problem, uten at det nødvendigvis blir det. Men det øker jo selvsagt viktigheten i å vurdere om det kan være bedre å vente til barnets sosiale bånd styrkes ytterligere, slik at de ikke brytes når de flytter.

Barns sosiale bånd er ikke like elastiske som dem voksne har. Og det må selvsagt tas i betraktning. Men det er ikke automatisk sånn at barn ikke kan flytte, for da brytes vennskap. De er bare mer avhengig av voksnes velvilje for å opprettholde dem.

Det er ikke sånn at flytting i og for seg automatisk fører til de erfaringene du har gjort deg, BM. Men dersom du kan peke mer på hva som gjorde at flyttingene du gikk gjennom, ble så problematisk for deg, blir det vel lettere for TS å se om det kan dras sammenligninger til hennes datters situasjon. Om du måtte skifte skole ofte, om vennekretsen var under konstant forandring, osv.

Kan føye til at mine (endel yngre) søsken har byttet skole, og det gikk ganske fint, alt i alt. Vet det ene søskenet mitt slet en del på skole nr. 2, siden h*n ikke kom inn i klassemiljøet. Men det var også en midlertidig skole, slik at h*n uansett slapp å gå der så lenge.

De har, iallefall de to eldste, fortsatt kontakt med klassevenner fra den første skolen. Og vi har ikke familie på det stedet, slik at vennskapene ikke har blitt forsterket via besøk av slekt. I TS tilfelle, kan barnet opprettholde vennskapene ikke bare gjennom å holde kontakt med vennene, men også gjennom å besøke TS' mor, som ser ut til å bo på samme sted. Dersom TS' datter, til tross for å ha "byttet hjem" noen ganger, ikke har byttet hjemsted, barnehage, skole, og venneflokk gjentatte ganger, tror jeg ikke at å flytte til at helt annet sted nødvendigvis vil skape de helt store problemene. TS må gjerne belage seg på at barnet nok gjerne vil besøke venner fra hjemstedet så ofte hun kan, men siden de i tillegg har familiære bånd til hjemstedet, antar jeg det ikke vil være det største problemet å få til.

[Far til 2]

psykologer sier at man bør flytte (hvis man da må det) før barnet fyller 10 år.

etter det skjer det noe som gjør det mye verre for barnet.

både jeg og sambo måtte flytte etter fylte ti og vi brukte daca 7 år for å komme over dette.

vi må også flytte når datteren er 8 og jeg er noe bekymret.

altså ikke virkelig bekymret, men jeg får litt vondt på hennes vegne.

jeg tror ikke det er en særlig god ide å flytte frem og tilbake.

men ihvertfall: lykke til med alT!!!

Psykologer sier også at barn bør ha begrenset samvær med far de første 5 årene, så din påstand er nok også litt basert på hvilken Psykolog du snakker med.

Vi vet at bl.a. Raundalen er er skeptisk til at barn skal få for mye samvær med far, og han er enda mer skeptisk til at far skal fungere som omsorgsperson. At mor bør være eneste omsorgsperson begrunner han ikke med hva som er barnets beste men hva som er tradisjon. TRADISJON !. Jeg kan ikke si jeg blir imponert over argumentasjonen til sånne "forskere".

[Far til 2]

Problemet med deg, brutal_mann, er at det virker som du mener at dine erfaringer er allmenngyldige, enten det gjelder barndom eller kvinner eller hva det nå er. Det er fullt lovlig å være skeptisk til TS' planer (selv om de fleste her ikke ser noe problem etter det hun har skrevet), men du skriver at hun "føkker up" barnets liv og at ungen ikke kommer til å besøke henne når h*n blir voksen. Da drar du det for langt. TS er ikke din mor, og du er ikke TS' barn. Situasjonen er ikke den samme.

Setninger som den jeg har uthevet, gjør at jeg ikke kan ser på deg som seriøs debattant. Du generaliserer alt for mye. Du kan forøvrig ikke vite at alle som har skrevet inn er kvinner.

Mener du virkelig at vi ikke skal generalisere i et forum som dette og isteden grav os frem til alle detaljer for å finne ut hva som er riktig i hvert enkelt tilfelle.

brutal_mann forteller om sine erfaringer, dvs baserer seg på sin historie. Jeg argumenterer med å bruke historien (generelt) til å vurdere hva som er riktig for barnet til TS. Og jeg baserer naturigvis en del av mine meninger på personlige erfaringer med bakgrunn i meg selv, mine barn eller andres barn.

En av flere ting som er felles for brutal_mann og meg er at vi baserer oss på historien når vi velger våre standpunkt. Men hvis du ser på en del innlegg fra andre kvinner så har de også basert seg på sin erfaring/historie. Negative sider ved flyttingen synes ikke å være interesant å få frem. I så tilfelle setter jeg spørsmålstegn ved å spørre i det hele tatt på et forum som dette hvis det er ønske med en halleluja stemning der alle roper flytt, FLYTT...

Ja, jeg er skeptisk til flytting uten å ta hensyn til historien og barnets erfaringer siden fødselen mht flytting. brutal_mann er også av den mening at han er skeptisk til flytting intil alle problemstillinger er evaluert.

En del er positive til flytting basert på sine erfaringer, og det synes jeg også er ting en bør ta med seg.

Men ikke kast dere over enhver som ikke er enig i flyttingen slik den har fremstått til nå. Det ER faktisk barnets beste ts spør om (selv om hun og jeg er uenig), og da må vi ha fokus på barnets beste. Men vi kan ikke ha en debatt hvor ikke alle sider har lov til å komme frem og som ikke er interesante å få vurdert, for da er vi ikke istand til å ivareta barnets beste.

[Harlekin]

Mener du virkelig at vi ikke skal generalisere i et forum som dette og isteden grav os frem til alle detaljer for å finne ut hva som er riktig i hvert enkelt tilfelle.

brutal_mann forteller om sine erfaringer, dvs baserer seg på sin historie. Jeg argumenterer med å bruke historien (generelt) til å vurdere hva som er riktig for barnet til TS. Og jeg baserer naturigvis en del av mine meninger på personlige erfaringer med bakgrunn i meg selv, mine barn eller andres barn.

Ja, jeg mener faktisk man ikke skal generalisere. brutal_mann sier "Kvinner setter barn til verden og driter en lang faen i barnas behov." og mener TS' barn kommer til å mislike henne i fremtiden og at hun ødelegger barnets liv ved å flytte. Det synes jeg rett og slett er tull - man kan ikke bestemme at "sånn er det" fordi man selv har dårlig erfaring med å flytte mye. Man kan fortelle om sin erfaring, ja, men derfra til å dømme moren nord og ned fordi hun velger å flytte, det er å gå for langt.

En av flere ting som er felles for brutal_mann og meg er at vi baserer oss på historien når vi velger våre standpunkt. Men hvis du ser på en del innlegg fra andre kvinner så har de også basert seg på sin erfaring/historie. Negative sider ved flyttingen synes ikke å være interesant å få frem. I så tilfelle setter jeg spørsmålstegn ved å spørre i det hele tatt på et forum som dette hvis det er ønske med en halleluja stemning der alle roper flytt, FLYTT...

Jeg roper slett ikke halleluja, men jeg mener det ikke er så problematisk å flytte som du og brutal_mann mener, dersom barnet ellers er ivaretatt.

Ja, jeg er skeptisk til flytting uten å ta hensyn til historien og barnets erfaringer siden fødselen mht flytting. brutal_mann er også av den mening at han er skeptisk til flytting intil alle problemstillinger er evaluert.

En del er positive til flytting basert på sine erfaringer, og det synes jeg også er ting en bør ta med seg.

Men ikke kast dere over enhver som ikke er enig i flyttingen slik den har fremstått til nå. Det ER faktisk barnets beste ts spør om (selv om hun og jeg er uenig), og da må vi ha fokus på barnets beste. Men vi kan ikke ha en debatt hvor ikke alle sider har lov til å komme frem og som ikke er interesante å få vurdert, for da er vi ikke istand til å ivareta barnets beste.

Jeg vil helst ikke inkluderes i "dere"; jeg har ikke kastet meg over alle og enhver. Jeg kritiserer brutal_mann for hans overdrevne generaliseringer, det må jeg ha lov til.

[Far til 2]

Ja, jeg mener faktisk man ikke skal generalisere. brutal_mann sier "Kvinner setter barn til verden og driter en lang faen i barnas behov." og mener TS' barn kommer til å mislike henne i fremtiden og at hun ødelegger barnets liv ved å flytte. Det synes jeg rett og slett er tull - man kan ikke bestemme at "sånn er det" fordi man selv har dårlig erfaring med å flytte mye. Man kan fortelle om sin erfaring, ja, men derfra til å dømme moren nord og ned fordi hun velger å flytte, det er å gå for langt.

OK.

Men da kan en heller ikke si at

"generelt sett KAN barn flytte"

eller

"generelt sett kan barn IKKE flytte".

For dette er også en generalisering selv om det er bygget på en annen argumentasjon.

Forøvrig er det faktisk riktig at en del barn får et vanskelig forhold til sine foreldre når de blir eldre. For en del barn er dette basert på mødre eller fedre som fratar dem retten til samvær ved å flytte langt.

Jeg roper slett ikke halleluja, men jeg mener det ikke er så problematisk å flytte som du og brutal_mann mener, dersom barnet ellers er ivaretatt.

Det er griet nok, men jeg synes det blir litt Halleluja stemning når enkelte kommer med personkarakteristikker som ikke hører hjemme i en debatt som dette.

Jeg har selv kommet med karatersitikker som at "far er uegnet til omsorg om han velger å flytte så langt at barnet ikke kan ha jevnlig samvær". Men dette er en konkret hendelse som beviselig får ut over barnet. Andre personkarakteristikker er unødvendig synes jeg.

Jeg vil helst ikke inkluderes i "dere"; jeg har ikke kastet meg over alle og enhver. Jeg kritiserer brutal_mann for hans overdrevne generaliseringer, det må jeg ha lov til.

Kansje jeg rasket med meg litt vel mange i mitt inlegg

Jeg ber om unskyldning for det.

[Gjest regine ii]

Hjelpes meg for noen tullete diskusjoner......

De aller fleste barn takler faktisk en flytting (eller: bombe over alle bomber, til og med flere) SÅ LENGE DE OPPLEVER TRYGGE OG STABILE FAMILIEFORHOLD. For en 8-åring er det fortsatt viktigere med forholdet til foreldrene enn til venner. *Og sånn fortsetter det i flere år til.

Ja - en 8-åring har venner, gode sådanne, som det selvsagt er trist å flytte fra. Men verdens undergang er det ikke! De aller, aller fleste både 5-åringer, 8-åringer, 10-åringer og eldre, får nye venner. I dag, med mobiltlf/internett etc. er det også relativt uproblematisk å holde kontakten med gamle venner.

Det er ikke noe poeng å flytte for å flytte, men de fleste som flytter (både med og uten barn) har faktisk en grunn til det. Utdannelse, feks., som igjen vil bidra til bedret forsørgereven av sine barn.

Denne fanatiske frykten for endring som en del legger til grunn blir bare latterlig. Det vil jo bla. bety at en må oppfordre alle til å bli boende der barna ble født, i ytterste konsekvens kan man da heller ikke bytte husvære....

[Gjest Gjest]

Hjelpes meg for noen tullete diskusjoner......

De aller fleste barn takler faktisk en flytting (eller: bombe over alle bomber, til og med flere) SÅ LENGE DE OPPLEVER TRYGGE OG STABILE FAMILIEFORHOLD. For en 8-åring er det fortsatt viktigere med forholdet til foreldrene enn til venner. *Og sånn fortsetter det i flere år til.

Ja - en 8-åring har venner, gode sådanne, som det selvsagt er trist å flytte fra. Men verdens undergang er det ikke! De aller, aller fleste både 5-åringer, 8-åringer, 10-åringer og eldre, får nye venner. I dag, med mobiltlf/internett etc. er det også relativt uproblematisk å holde kontakten med gamle venner.

Det er ikke noe poeng å flytte for å flytte, men de fleste som flytter (både med og uten barn) har faktisk en grunn til det. Utdannelse, feks., som igjen vil bidra til bedret forsørgereven av sine barn.

Denne fanatiske frykten for endring som en del legger til grunn blir bare latterlig. Det vil jo bla. bety at en må oppfordre alle til å bli boende der barna ble født, i ytterste konsekvens kan man da heller ikke bytte husvære....

For de fleste går det bra å flytte, men når barnet trives og har venner er det ikke en lett avgjørelse å ta. Jeg ville gardert meg og ikke lukket alle dører, men hatt muligheten til å flytte tilbake. Uten at jeg ville fortalt barnet om mine tanker, hvis ikke det ble nødvendig på det nye stedet, dvs hvis barnet ikke trivdes og fant venner. Det er også viktig å holde god kontakt med barnas venner. En åtteåring kan ha nære venner og ikke bare lekekamerater. Noen vokser fra hverandre senere, men det er utenfor debatten.

Tror det er viktig å flytte tidlig, og ikke vente til barnet kommer i førpuberteten hvis man velger å flytte.

Ts kjenner ingen på stedet hun skal flytte til. Det kan være en utfordring å få venner som voksen, men er hun selv utadvendt og har mange interesser, går det selvsagt lettere. Det er også noe hun må ta hensyn til hvis hun skal flytte. Det ideele ville jo være å flytte i nærheten av faren, hvis han har et solid nettverk som kan tilføre barnet noe. Hun vil heller ikke bli alene om omsorgen, noe som hun er i dag MEN med familie i nærheten.

Det er mange hensyn å ta.

[Gjest Annbjørg]

Jeg gidder ikke lese alt, det ble litt for mye, og usaklig her...

Jeg vil bare si til deg, Far til 2, at jeg ikke er uenig med deg, da har du misforstått.

Det jeg derimot er litt imponert over, er at du begynner å skrive om hvem som er egnet for daglig omsorg, hvem som har fratatt barnet den andre forelderen, traumer i forhold til brudd, samvær osv. Hvordan livet vårt har vært kan jeg ikke se skal være noe tema i denne tråden, jeg har ikke bedt dere vurdere om jeg burde flytte med datteren min.

Jeg spurte om andres erfaringer ang flytting, og du spurte om barnet kan flytte til far. Var det svar på det jeg lurte på? Hjalp det meg på noen måte?

Igjen, jeg ønsker å høre om erfaringer ang flytting. Jeg har aldri flyttet med skolebarn før, og ønsker å høre om andres erfaringer, gode og dårlige. Jeg glorifiserer på ingen måte flytting, det er en stor avgjørelse med store konsekvenser.

Til de av dere som har delt deres erfaringer vil jeg si tusen takk! Har fått en del gode tips og verdifulle synspunkter.

[Gjest Annbjørg]

Det ER faktisk barnets beste ts spør om (selv om hun og jeg er uenig), og da må vi ha fokus på barnets beste.

Hvor spør jeg dere hva som er til det beste for barnet mitt? Jeg spurte om andres erfaringer ang flytting, i håp om at det kan hjelpe meg med å ta den avgjørelsen som vil være til det beste for datteren min. Jeg spurte om andres erfaring fordi jeg er av den oppfatning at man ikke bare kan flytte i hytt og pine når man har barn, det får alltid konsekvenser (gode og/eller dårlige).

[Gjest brutal_mann]

Ok ok, mine høyst personlige erfaringer.

Flytting nummer en. Flyttet til en plass det ikke fantes unger. Slet med ekstrem ensomhet og rastløshet. Ingen oppmerksomet på noesom helst nivå. Alder snaue 4.

Flytting nummer to: Flyttet til et område med mye unger. Satt utenfor fordi jeg kom fra byen og nå var på landet. Ikke var jeg religiøs heller, noesom ble uglesett. Var virkelig ensom frem til skolestart. Men fikk tiden til å gå med pornoblader og lange turer alene i fjellet. Alder 5.

Flytting nummer tre: Flyttet langt. Helt til en plass der det var lite fjell, en helt annen dialekt og helt annen kultur. Fikk med meg to uker før sommerferien på ny skole for å få nye venner. Fikk en sommerferie uten noen å være med. Og gikk alene frem til skolestart på høsten. Ved skolestart snakket jeg fremdeles min gamle dialekt og ble mobbet for det. Min kvinnelige klasseforstander bestemte seg dag en for at jeg var et null og behandlet meg deretter. Stort sett kritikk hver eneste dag uansett hva jeg gjorde av skolearbeid. Mine "venner" koste seg med å nekte å la meg spille fotball, nekte meg å få byttelåne dataspill, gjorde narr av de ordene som hang igjen fra min nå gamle dialekt og fastholdt at jeg var annerledes helt fra til den dagen vi flyttet derfra. Alder 8.

Flytting fire: Flyttet tilbake til utgangspunktet. Men nå var jeg en fremmed der. Med feil dialekt, feil klær, feil hår og feil fritidsaktiviteter. Kulturforskjellene var STORE og jeg ble fra dag en stemplet som en særing. Ble gjort narr av for de tingene nevnt før her. Alder 12.

Jeg har i dag en eneste venn igjen fra skoletiden.

Å flytte på unger er en risikosport uten like. Jeg husker mine første år som gode der jeg hadde andre unger å leke med og som ikke så på meg som noe fremmed. Vi bodde alle i samme området og hadde alle samme bakgrunn. Fra den dagen vi flyttet første gangen har mitt sosiale liv vert et helvete. I løpet av barndommen min ble jeg ranet for stabilitet og trygghet. Jeg lærte at uansett hvor gode relasjoner du fikk til andre mennesker så ville kontakten med dem en dag ta slutt. Enten du ville eller ei. Jeg lærte av å flytte at det å være annerledes er god nok grunn til å holde noen utenfor.

De viktigste sosiale rammene til unger oppstår den dagen de begynner på skolen. Lykkes ungene der så er det hassard å flytte på dem. Lykkes de ikke er flytting som regel eneste måten å redde dem på.

En skal som forelder ha ekstremt gode grunner for å flytte på unger som har et fungerende sosialt nettverk. Og en skal som forelder være langt over snittet engasjert i ungene sine om en velger å flytte. For å tro at unger klarer å bygge opp de sosiale nettverkene som foreldrene har valgt å rive ned er i overkant naivt. Legg merke til hvor ofte folk starter tråder her på forumet om hvor ensomme de er der de bor nå. De som har flyttet til sin partner sitt hjemsted og som plutselig er ribbet for sosialt nettverk. Dette er voksne mennesker, hvordan i svarte klarer en å kreve at unger skal takle slik bedre?

Endret 9. februar 2010 av brutal_mann

[Gjest Annbjørg]

En skal som forelder ha ekstremt gode grunner for å flytte på unger som har et fungerende sosialt nettverk. Og en skal som forelder være langt over snittet engasjert i ungene sine om en velger å flytte.

Helt enig!

Takk for at du fortalte om hva flytting har ført til i ditt tilfelle.

[Ellevill]

Flytting nummer en. Flyttet til en plass det ikke fantes unger. Slet med ekstrem ensomhet og rastløshet. Ingen oppmerksomet på noesom helst nivå. Alder snaue 4.

Flytting nummer to: Flyttet til et område med mye unger. Satt utenfor fordi jeg kom fra byen og nå var på landet. Ikke var jeg religiøs heller, noesom ble uglesett. Var virkelig ensom frem til skolestart. Men fikk tiden til å gå med pornoblader og lange turer alene i fjellet. Alder 5.

Men Brutal Mann, på meg virker det som om selve flyttingen er ganske underordent problem. Det virker som om ditt problem først og fremst har vært mangel på omsorgspersoner.

Jeg har også flyttet som barn og kan ikke på noen måte fortelle om opplevelser som deg. Mine barn har også flyttet, og de vandrer definitivt ikke alene lange turer i fjellet eller leser pornobalder i en alder av fem år.

Mener du at barnet ditt trådstarter vil støte på slike problemer? Synes du ikke trådstarter virker opptatt av barnet sitt? :klø:

[Far til 2]

Jeg gidder ikke lese alt, det ble litt for mye, og usaklig her...

Jeg vil bare si til deg, Far til 2, at jeg ikke er uenig med deg, da har du misforstått.

Det jeg derimot er litt imponert over, er at du begynner å skrive om hvem som er egnet for daglig omsorg, hvem som har fratatt barnet den andre forelderen, traumer i forhold til brudd, samvær osv. Hvordan livet vårt har vært kan jeg ikke se skal være noe tema i denne tråden, jeg har ikke bedt dere vurdere om jeg burde flytte med datteren min.

Jeg spurte om andres erfaringer ang flytting, og du spurte om barnet kan flytte til far. Var det svar på det jeg lurte på? Hjalp det meg på noen måte?

Igjen, jeg ønsker å høre om erfaringer ang flytting. Jeg har aldri flyttet med skolebarn før, og ønsker å høre om andres erfaringer, gode og dårlige. Jeg glorifiserer på ingen måte flytting, det er en stor avgjørelse med store konsekvenser.

Til de av dere som har delt deres erfaringer vil jeg si tusen takk! Har fått en del gode tips og verdifulle synspunkter.

Jeg sier INGEN STEDER at du skal legge ut informasjon om livet deres. Jeg ber deg bare ta hensyn til hva som har skjedd tidligere i barnets liv og hva som kan påvirke en flytting på negativ ELLER POSITIV måte (for jeg har faktisk også referert til positive sider ved flytting).

Jo jeg kritiserer far for at han velger å reise fra sin datter (Nord Norge til Oslo) ettersom jeg mener at et lite barnesinn vil spørre hvorfor spørre hvorfor pappa ikke er sammen med henne oftere. Og jeg mener at en pappa som velger å etterlate sin datter på denne måten ike er egnet til daglig omsorg.

Disse tingene mener jeg vil være med på å avgjøre om barnet vil savne sitt gamle hjem eller om det faktisk er glad for å flytte. Dette har jeg beskrevet i tidligere innlegg. Jeg har selv sett hvordan små barn har grått seg i søvn og trodd at det (barnet selv) har vært slem og at det er derfor pappan ikke er der oftere sammen med henne. Jeg mener dette er traumer som du som bostedsforelder ikke kan overse om du ønsker å flytte og ivareta barnets beste.

[Far til 2]

Hvor spør jeg dere hva som er til det beste for barnet mitt? Jeg spurte om andres erfaringer ang flytting, i håp om at det kan hjelpe meg med å ta den avgjørelsen som vil være til det beste for datteren min. Jeg spurte om andres erfaring fordi jeg er av den oppfatning at man ikke bare kan flytte i hytt og pine når man har barn, det får alltid konsekvenser (gode og/eller dårlige).

Kansje jeg har misforstått. Kansje du hele tiden har visst hva som er barnets beste og at konsekvensene derfor er uinteresante.

[Gjest regine ii]

Og jeg mener fortsatt at det er altfor mye elendinghetsbeskrivelse.

Jeg er vokst opp med mange flyttinger (4 barneskoler og 2 ungdomsskoler sier vel sitt). Dels tilfeldigheter, og dels fordi jeg ikke hadde a4 foreldre.

Og: både jeg og mine søsken har det bra! Ingen av oss har fått uutslettelige traumer og er ensomme pga mangel på venner. Jada, det var ikke alltid like enkelt å komme i ny klasse og nytt miljø, men det gikk seg til etterhvert.

I dag har har jeg ikke tilknytning til ett bestemt sted, ei heller veldig mange barndomsvenner. Men når jeg ser rundt på de jeg kjenner og omgåes, så er det ikke så mange av de som har det heller. Selv om de bodde på samme sted fra de ble født til de reiste ut for å studere...

Av forskjellige årsaker så har jeg fortsattt å flytte i voksen alder - og skrekk og gru: tatt med unger på det...... Eller kanskje ikke? Har veltilpassede barn, som kan flere språk (og da mener jeg ikke dialekter) og som faktisk sklir ganske lett inn i de fleste miljøer. De har nok mer "hjemsted" enn jeg har, men ettersom det ikke er sånn at jeg blir boende her når ungene flytter, så er det ikke gitt at "hjemstedet" blir så viktig for dem heller.

Poenget mitt er at det er en del positive ting ved å flytte og. I allfall i en del miljøer i Norge er det blitt slik at det å flytte barn er det verste du kan utsettet de for. Jeg tror ikke det, jeg tror at det like gjerne kan være en positiv opplevelse.

Det er utfordringer, og det tar tid å finne et nytt miljø. Men det betyr ikke at det er umulig, eller at barnet er dømt til ensomhet for all framtid.

Hvis foreldrene bare fokuserer på det negative, ja da blir det negativt, og traumatisk for barn å flytte. Hvis man derimot ser litt lenger, så gjør det neppe det.

[Gjest Annbjørg]

Kansje jeg har misforstått. Kansje du hele tiden har visst hva som er barnets beste og at konsekvensene derfor er uinteresante.

Konsekvenser er aldri uinteressante.

[tineline]

Jeg følger med interesse brutal_manns historie, og kommentarene til far til 2, fordi jeg føler meg veldig truffet av det de sier.

Nå var de største av mine utallige flyttinger (den gangen jeg snakket om som 10-åring, var min 7. gang på flyttefot; men de øvrige skjedde fram til seksårsalderen) av en annen karakter enn TS har planlagt; vi flyttet nemlig mellom Oslo og ulike steder i Nord-Norge. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det å ha feil dialekt, feil stil, feil regler på lekene og så videre.

I mitt tilfelle var det nok mest snakk om en mor som flyktet fra alt som tilsynelatende kunne bli bittelitt vanskelig, og sånn gikk nå dagene. I dag har jeg et dårlig forhold til henne; mye nettopp fordi hun ikke var villig til å konfrontere vanskeligheter, men flyttet i stedet. Dette er viktig å ha i mente når man flytter mer enn en gang med barn! Men TS skal nå flytte fra stedet for første gang, og det vil neppe føre til nag fra datteren, med mindre hun mistrives reelt.

Kan også nevne at min mor akkurat flyttet for 4. gang på 3 år. Hun fikk ikke hjelp av meg.

[Gjest brutal_mann]

Men Brutal Mann, på meg virker det som om selve flyttingen er ganske underordent problem. Det virker som om ditt problem først og fremst har vært mangel på omsorgspersoner.

Og venner. Vennene forsvant etter flytting nummer en. Nesten to år uten andre unger å leke med gjør sitt kan en si.

Jeg har også flyttet som barn og kan ikke på noen måte fortelle om opplevelser som deg. Mine barn har også flyttet, og de vandrer definitivt ikke alene lange turer i fjellet eller leser pornobalder i en alder av fem år.

Nei, men så er jeg mann da

Mener du at barnet ditt trådstarter vil støte på slike problemer? Synes du ikke trådstarter virker opptatt av barnet sitt? :klø:

Vel... Jeg er skeptisk. Plusspoeng for å starte tråden, minuspoeng for å omfavne "bare flytt" innleggene mens "ikke flytt for hælvete" meldingene mottas med distansert takk.

I sum, som sagt, skeptisk.

[Gjest Annbjørg]

Plusspoeng for å starte tråden, minuspoeng for å omfavne "bare flytt" innleggene mens "ikke flytt for hælvete" meldingene mottas med distansert takk.

Jeg omfavner ikke "bare flytt" innleggene. Men det er flott at andre har positive erfaringer ang flytting. Det ville være trist hvis det var slik at flytting i alle tilfeller er traumatisk og negativt.