Flytte med 8-åringen?

[Gjest Gjest]

At faren til datteren min tar hensyn til jobb, sin kone (de har vært sammen i 6 år) og deres to felles barn, har jeg full forståelse for. Datteren min er såpass stor at hun kan holde god kontakt med ham selv om han bor langt borte. At han flyttet, betyr ikke at han er en dårlig far, det betyr bare at livet ikke er så svart/hvitt som du skal ha det til.

Det kommer kanskje som en overraskelse for deg, men det går an å ha et harmonisk familieforhold selv om situasjonen er slik som min. Ingen krangling om foreldrerett, samvær eller bidrag. Datteren min har aldri gitt uttrykk for at hun skulle ønske far og mor bodde sammen, eller at familiesituasjonen hennes er vanskelig på noen måte.

Det er bare å gi opp å få far til to til å forstå at det finnes mange løsninger på familien som fungerer godt. Fungerer det ikke i hans hodet så gjelder det ikke og det er kun kritikk på hvor egoistisk man er i forhold til barnet.

[Gjest Gjest_Henne_*]

Klart det har noe med saken å gjøre. Om du først fratar barnet en oppegående far og deretter fortsetter å frata barnet venner og nærmiljø raskere enn barnet kan etablere dette, så har det absolutt noe med saken å gjøre.

Jeg synes IKKE du skal flytte om det er kort tid siden du flyttet fra Oslo området.

Hva er det med deg?

1. Hva vet du om de ulike fedrene som nevnes her inne er oppegående? (Alle fedre er oppegående, alle kvinner er monstre, ref fartil2)

2. Det var ikke ts, men mannen hennes som flyttet.

3. De har ikke hatt noen konflikter (iallfall ikke før du kom inn i bildet med dette sedvanlige våset ditt)

4. Saken handler ikke om samvær/trenering/manipulative fedre/, rykk tilbake til start og sett deg inn i hva saken dreier seg om!

Du er en skam for landets fedre, iallfall de som gjør en bra jobb, slike som deg gjør at eggstokkene mine knyter seg i redsel for å få en sånn som deg til barnefar!

[Gjest Gjest]

Jeg flyttet med sønnen min fra en stor by til en annen mellom 1 og 2 kalsse, det har gått kjempebra

Faren hans flyttet med sin kjære til en helt annen del av landet ett år før det igjen og det gikk mer inn på sønnen min (som samtig begynte i 1 klasse) enn at vi flyttet sammen til et nytt sted.

Men nå fungerer alt kjempebra og jeg vet at sønnen min har det bra når han er hos faren sin selv om han valgte å flytte langt vekk! (synes det er helt uforståelig at han klarte det, men av og til så må man se at andre tar valg en selv ikke ville tatt og godta det fordi det faktisk fungerer likvel )

Selv flyttet jeg aldri som barn, så har ingen egen erfaring - men jeg synes sønnen min har vokst på å flytte - han tørr å ta sjangser og å få nye venner!

[Gjest Gjest_Meg_*]

Flytting med og uten barn kan garantert påvirke dem og deres trivsel. Det er derfor viktig å ikke utsette dem for unødige påkjenninger.

Når far velger å flytte fra barnet sitt mener jeg han heller ikke er egnet til daglig omsorg (og jeg vil også sette spørsmålstegn ved om han egner seg til samvær). Det far har gjort ved å prioritere ny kjæreste og hennes barn frem for eget barn er en handling som garantert kommer til å påvirke barnet senere.

Når det er sagt mener jeg også at barnet deres IKKE tar like mye skade av å flytte nå. Barnet har kansje dårlige minner fra et sted der det opplevde at far forlot det til fordel for andre barn og hans kjæreste. Når barn utsettes for dette er det forstålig ar det vil rømme fra alt. Om du ivaretar barnets behov for trygghet og stabilitet og unngår at tilsvarende ikke skjer igjen kan jeg ikke se at barnet tar noe skade av flyttingen.

Forskning viser at de fleste barn tåler påkjenninger som sjeldne samvær så lenge foreldresamarbeidet går bra og alle er vel forlikt. Det er når barn står midt i foreldres konflikt at de ofte får problemer. Og disse foreldrene har tydeligvis et harmonisk forhold.

Jeg er enig i at foreldre bør bo på samme sted for slik å gjøre det lettest mulig for barnet, men man kan ikke se bort fra at det i noen tilfeller ikke er mulig.

At du setter spørsmålstegn til om far er egnet til å ha samvær pga at han har flyttet, får meg til å lure på hvordan i all verden du tenker? Mener du at en far som er flyttet ikke klarer å ta vare på barnets daglige behov, at han ikke klarer å være kjærlig og omsorgsfull? Da er jeg isåfall uenig med deg.

Til TS: Du sier at barnet ditt er harmonisk og trygg, og lett får venner, og jeg opplever det du skriver som at du er en mamma som ser barnet ditt. Jeg tror en flytting vil gå bare bra så lenge dere kommer til en skole og et nærmiljø som er bra. Sjekk opp dette hvis du har mulighet. Og så blir det som en bonus at barnet lettere kan reise til far. Det å flytte fra et nettverk kan være tøfft, jeg tenker at du kanskje får avlastning av din mor/familie nå, derfor kan det være bra hvis barnet kan reise oftere til far så du får litt fritid. I tillegg sier du jo noe om å dra til hjemplassen i helger, da får dere pleid nettverket der:)

Lykke til

[Ellevill]

Annbjørg, overse propagandaen og svart/hvitt-tenkingen. Det virker som om du forsøker på beste vis å ta deg av barnet ditt.

Jeg er en av de som synes at man i det lengste skal forsøke å holde barn og foreldre samlet, men skjønner likevel at det ikke alltid går slik i livet.

Barnefar og jeg flyttet fra hverandre da barna var 6 og 9. Ingen av oss hadde råd til å beholde huset, så vi alle flyttet (kjøpte da to husstander, selvfølgelig) til et område noen kilometer unna. Det gikk kjempefint, og de fikk veldig raskt nye venner. Vi bekymrer oss nok mer enn det barna gjør mange ganger.

[Far til 2]

Forskning viser at de fleste barn tåler påkjenninger som sjeldne samvær så lenge foreldresamarbeidet går bra og alle er vel forlikt. Det er når barn står midt i foreldres konflikt at de ofte får problemer. Og disse foreldrene har tydeligvis et harmonisk forhold.

Jeg er enig i at foreldre bør bo på samme sted for slik å gjøre det lettest mulig for barnet, men man kan ikke se bort fra at det i noen tilfeller ikke er mulig.

At du setter spørsmålstegn til om far er egnet til å ha samvær pga at han har flyttet, får meg til å lure på hvordan i all verden du tenker? Mener du at en far som er flyttet ikke klarer å ta vare på barnets daglige behov, at han ikke klarer å være kjærlig og omsorgsfull? Da er jeg isåfall uenig med deg.

Jeg skal komme tilbake med linker som sier at barn med lite samvær IKKE klarer seg like godt som barn med mye samvær. Blandt de tingene som er oppdaget er at jenter med lite samvær lettere får psykiske problemer enn andre jenter.

Når det gjelder gutter er det bevist at disse dropper tidligere ut av skolesystemet enn gutter med mye samvær.

Hvilken forskning du henviser til skulle vært interesant å se.

Jeg mener at en far som flytter så langt legger igjen signaler om at det er andre som er viktigere enn barnet. Dette kan være VELDIG tungt å svelge for en del barn. Noen fedre klarer å rette opp dette ved å senere overta omsorgen, men slike historier er likevel i mindretall.

Jeg kan bare tenke meg hva mine egne barn ville tenkt om meg og mine prioriteringer om jeg hadde satt meg ned sammen med dem og fortalt at

- "Nå må pappa flytte fra dere for dere må forstå at pappa har fått en kjæreste med 2 andre barn, og det betyr at vi ikke kan treffes så ofte".

- Hva gjør en sånn tilbakemelding ovenfor et barn ? -

Eller hva med:

- "Nå må du (barnet) og jeg (mamma) flytte langt vekk fra pappa, for du skjønner at mamma har fått en ny kjæreste og det medfører at du og pappa ikke vil treffe hverandre så mye i tiden som kommer, men dere kan kansje være sammen en dag eller to om noen få månder".

Endret 8. februar 2010 av Far til 2

[Gjest Gjest]

Vi flyttet til en annen by (og bodde der et år) da barna var 10 og 7 år gamle. Begge barna trivdes godt på skolen og i miljøet vi kom fra (og flyttet tilbake til).

For yngstemann på 7 gikk flyttingen helt fint sosialt sett, han fikk kompiser med en gang, som han hadde med hjem fra skolen omtrendt fra første dag. Men han er en litt sår sjel, og snakket mye om gamlekompisene, og var veldig klar på at det var en gutt på det gamle stedet som var hans "beste venn".

Eldstemann på 11 slet litt mer. Han er mer sjenert enn yngstemann i forhold til å bli kjent med nye barn, og det virket også som det var litt "kulturforskjeller" på de to skolene. På gamleskolen var de kanskje litt mer barnslige, der pleide mange av gutta- min sønn inkludert- å sparke fotball så godt som hvert friminutt. På den nye skolen var jenter og kjærester et betydelig viktigere tema, og det virket som det var mer "intriger".

Det gikk helt fint å flytte tilbake til gamleskolen igjen, men så var vi også bevisste i forhold til å holde kontakten med gamle venner av barna.

[Gjest farge]

Jeg skal komme tilbake med linker som sier at barn med lite samvær IKKE klarer seg like godt som barn med mye samvær. Blandt de tingene som er oppdaget er at jenter med lite samvær lettere får psykiske problemer enn andre jenter.

Når det gjelder gutter er det bevist at disse dropper tidligere ut av skolesystemet enn gutter med mye samvær.

Hvilken forskning du henviser til skulle vært interesant å se.

Jeg mener at en far som flytter så langt legger igjen signaler om at det er andre som er viktigere enn barnet. Dette kan være VELDIG tungt å svelge for en del barn.

Noen fedre klarer å rette opp dette ved å senere overta omsorgen, men slike historier er likevel i mindretall.

Jeg kan bare tenke meg hva mine egne barn ville tenkt om meg og mine prioriteringer om jeg hadde satt meg ned sammen med dem og fortalt at

- "Nå må pappa flytte fra dere for dere må forstå at pappa har fått en kjæreste med 2 andre barn, og det betyr at vi ikke kan treffes så ofte".

- Hva gjør en sånn tilbakemelding ovenfor et barn ? -

Eller hva med:

- "Nå må du (barnet) og jeg (mamma) flytte langt vekk fra pappa, for du skjønner at mamma har fått en ny kjæreste og det medfører at du og pappa ikke vil treffe hverandre så mye i tiden som kommer, men dere kan kansje være sammen en dag eller to om noen få månder".

Hvilken planet lever du på og hvor er linkene dine til forskning du etterlyser selv? All forskning kan motbevises av en annen forsker, det er noe ethvert oppegående menneske veit.

Skal jentebarn få det bedre ved å flytte til faren sin etter mange år med mor som daglig omsorgsperson? Du motsier deg selv og er så lite kjønnsnøytral som det går an å bli. At du er glad i barn, er noe du selv er overbevist om.

Hvem sier til barna at du må forstå at pappa har fått nye kjæreste og kjæresten får sikkert barn så han må flytte langt? I dette tilfelle er barna til barnets far yngre enn ts sitt barn.

Hva sier du til dine barn?

Mener du at mor og far skal bo på et sted uten jobbmuligheter der skolen trues med nedleggelse og fergeforbindelsen til fastlandet nesten er lagt ned? Dette er satt på spissen, men man flytter jo ikke noen steder når barna trives.

[Gjest Annbjørg]

Jeg skal komme tilbake med linker som sier at barn med lite samvær IKKE klarer seg like godt som barn med mye samvær. Blandt de tingene som er oppdaget er at jenter med lite samvær lettere får psykiske problemer enn andre jenter.

Når det gjelder gutter er det bevist at disse dropper tidligere ut av skolesystemet enn gutter med mye samvær.

Hvilken forskning du henviser til skulle vært interesant å se.

Jeg mener at en far som flytter så langt legger igjen signaler om at det er andre som er viktigere enn barnet. Dette kan være VELDIG tungt å svelge for en del barn. Noen fedre klarer å rette opp dette ved å senere overta omsorgen, men slike historier er likevel i mindretall.

Jeg kan bare tenke meg hva mine egne barn ville tenkt om meg og mine prioriteringer om jeg hadde satt meg ned sammen med dem og fortalt at

- "Nå må pappa flytte fra dere for dere må forstå at pappa har fått en kjæreste med 2 andre barn, og det betyr at vi ikke kan treffes så ofte".

- Hva gjør en sånn tilbakemelding ovenfor et barn ? -

Eller hva med:

- "Nå må du (barnet) og jeg (mamma) flytte langt vekk fra pappa, for du skjønner at mamma har fått en ny kjæreste og det medfører at du og pappa ikke vil treffe hverandre så mye i tiden som kommer, men dere kan kansje være sammen en dag eller to om noen få månder".

Det du skriver, hører det hjemme i denne tråden? Hvis du ønsker å diskutere samværssaker, så er det kanskje på sin plass å opprette en ny tråd om akkurat det temaet...?

Det er mulig jeg er naiv, men når jeg spør om en bestemt sak (flytte med 8-åringen) så forventer jeg et saklig svar. Ikke spekulasjoner i det vide og brede hvorvidt jeg og barnefar egner oss til å ha den daglige omsorgen.

[Gjest Gjest]

Det du skriver, hører det hjemme i denne tråden? Hvis du ønsker å diskutere samværssaker, så er det kanskje på sin plass å opprette en ny tråd om akkurat det temaet...?

Det er mulig jeg er naiv, men når jeg spør om en bestemt sak (flytte med 8-åringen) så forventer jeg et saklig svar. Ikke spekulasjoner i det vide og brede hvorvidt jeg og barnefar egner oss til å ha den daglige omsorgen.

Ja huff. FT2 er visst den eneste som har vettet i behold.

Håper du har fått noen fornuftige svar her. Hun som skrev at de flyttet før skolen begynte, foreldrene kontaktet lærer og skole og hun fikk bli litt kjent, ga deg det beste svaret blant mange andre. Jeg har ikke svart, men vet ikke om det hadde direkte sammenheng med din sitasjon.

Jeg flyttet i alle fall med barnet og det gikk bra. Jeg var også alene om daglig omsorg og barnefar bodde langt unna. Barnet ble mobbet i første klasse, og jeg holdt barnet hjemme ganske ofte fordi lærerne ikke taklet å gjøre noe uten å si at mitt barn ikke måtte ta igjen... Neste år flyttet vi og det gikk veldig bra, men barnet hadde vondt i magen og vi dro til lege der jeg forklarte situasjonen. At det er første skoledag på ny skole og h*n har vondt i magen. Legen mente at det var greit å være hjemme da.

Tror barnet følte seg trygg dagen etter, siden legen hadde sagt at hvis magen slo seg vrang kunne h*n være hjemme. Da gjaldt det bare en dag og ikke et helt skoleår.

Jeg er veldig glad for at det gikk bra, men jeg hadde selv vondt i magen uten å vise barnet det.

Lykke til. Du høres ut som en god mamma.

[Far til 2]

Det du skriver, hører det hjemme i denne tråden? Hvis du ønsker å diskutere samværssaker, så er det kanskje på sin plass å opprette en ny tråd om akkurat det temaet...?

Det er mulig jeg er naiv, men når jeg spør om en bestemt sak (flytte med 8-åringen) så forventer jeg et saklig svar. Ikke spekulasjoner i det vide og brede hvorvidt jeg og barnefar egner oss til å ha den daglige omsorgen.

Problemet er at du kan ikke bare sette en strek over historien. Isteden må du ta hensyn til den for å kunne ivareta barnets beste.

Det er bare tull å vurdere å gi et lite barn vanlig ost om du samtidig vet at barnet har melkeallergi.

Om du vet at naboens barn på 6 år kan være alene hjemme mens foreldrene stikker en rask tur i kiosken så er ikke dette ensbetydende med at du kan gjøre det samme med et 8 år gammelt barn om barnet er mørkeredd og livredd for å bli etterlatt alene i 10-15 minutter.

Vi må innse at historien innhenter oss og barna og vi må ta hensyn til hva som har skjedd tidligere. Hvis ikke er vi ikke egnet til daglig omsorg.

Jeg sier ikke at du ikke kan flytte. Jeg sier heller ikke atr du kan flytte. Derimot sier jeg at du må ta hensyn til barnet og historien og hva barnet tenker mht en slik hendelse. Hvis du mener det er usakelig må du bare mene det du gjør, men jeg står på mitt og sier at du må se deg tilbake og se hvordan barnet reagerer og tenker mht flyttinbgen.

[Gjest MissBella]

Vi (jeg og søsteren min) flyttet et par ganger under oppveksten vår. Første gang var når jeg var 8år og hun var 3år. Siden vi fortsatt var små, så hadde vi aldri noen problemer for å få nye venner og tilpasse oss et nytt sted. Flyttet både innenfor en ny eller til et annet land. Jeg har byttet skole 3-4 ganger. Jeg ser heller på dette som en positiv opplevelse.

[Ellevill]

Far til 2, unnskyld at jeg spør, men har det rablet fullstendig for deg?

[Gjest Gjest]

psykologer sier at man bør flytte (hvis man da må det) før barnet fyller 10 år.

etter det skjer det noe som gjør det mye verre for barnet.

både jeg og sambo måtte flytte etter fylte ti og vi brukte daca 7 år for å komme over dette.

vi må også flytte når datteren er 8 og jeg er noe bekymret.

altså ikke virkelig bekymret, men jeg får litt vondt på hennes vegne.

jeg tror ikke det er en særlig god ide å flytte frem og tilbake.

men ihvertfall: lykke til med alT!!!

[Gjest Gjest_meg_*]

Far til 2, her har du linken:)

http://www.ssb.no/emner/02/01/20/rapp_200855/rapp_200855.pdf

[Gjest Gjest_meg_*]

Jeg skal komme tilbake med linker som sier at barn med lite samvær IKKE klarer seg like godt som barn med mye samvær. Blandt de tingene som er oppdaget er at jenter med lite samvær lettere får psykiske problemer enn andre jenter.

Når det gjelder gutter er det bevist at disse dropper tidligere ut av skolesystemet enn gutter med mye samvær.

Hvilken forskning du henviser til skulle vært interesant å se.Jeg mener at en far som flytter så langt legger igjen signaler om at det er andre som er viktigere enn barnet. Dette kan være VELDIG tungt å svelge for en del barn. Noen fedre klarer å rette opp dette ved å senere overta omsorgen, men slike historier er likevel i mindretall.

Jeg kan bare tenke meg hva mine egne barn ville tenkt om meg og mine prioriteringer om jeg hadde satt meg ned sammen med dem og fortalt at

- "Nå må pappa flytte fra dere for dere må forstå at pappa har fått en kjæreste med 2 andre barn, og det betyr at vi ikke kan treffes så ofte".

- Hva gjør en sånn tilbakemelding ovenfor et barn ? -

Eller hva med:

- "Nå må du (barnet) og jeg (mamma) flytte langt vekk fra pappa, for du skjønner at mamma har fått en ny kjæreste og det medfører at du og pappa ikke vil treffe hverandre så mye i tiden som kommer, men dere kan kansje være sammen en dag eller to om noen få månder".

Det går bra med de aller fleste barna:) de barna som opplever samlivsbrudd har en større tendens til å få problemer av forskjellig art, men da er det ofte andre livskriser i tillegg, især sånn som vedvarende konflikt mellom foreldre. I TS sin situasjon, så er det tydeligvis ikke slike problemer, mor, far og barn har et godt forhold, og da er sannsynligheten stor for at alt går bra. Hvorfor krisemaksimere, du må se på helheten far til 2, ikke bare en utvalgt del av virkeligheten.

[Gjest Gjest]

Jeg har flyttet en god del og selv om det kan være vanskelig så går det som regel godt. Problemet er at det er vanskelig å si på forhånd om det går bra eller ei. Det finner man ut etter at man har flyttet.

Ønsker deg lykke til.

[Gjest brutal_mann]

Hm...

FT2 beskrives som en det har rablet for, mens jeg sitter meg og kjenner meg igjen som et av de barna han beskriver.

Å lese at det som for meg var hele min barndom blir tatt som idioti og så blir latterliggjort, vel, det bekrefter bare det jeg visste fra før av. Kvinner setter barn til verden og driter en lang faen i barnas behov.

Når det er sagt så er jeg fremdeles meget skeptisk til TS sine planer om å dra ungen med seg over alt. Hvorfor har jeg skrevet i tidligere innlegg. Men her i denne tråden som i andre så ønsker ikke trådstarter å høre argumentene som forpurrer hennes planer. Bare ikke lur på hvorfor ungen ikke gidder å besøke deg i voksen alder TS.

[Harlekin]

Hm...

FT2 beskrives som en det har rablet for, mens jeg sitter meg og kjenner meg igjen som et av de barna han beskriver.

Å lese at det som for meg var hele min barndom blir tatt som idioti og så blir latterliggjort, vel, det bekrefter bare det jeg visste fra før av. Kvinner setter barn til verden og driter en lang faen i barnas behov.

Når det er sagt så er jeg fremdeles meget skeptisk til TS sine planer om å dra ungen med seg over alt. Hvorfor har jeg skrevet i tidligere innlegg. Men her i denne tråden som i andre så ønsker ikke trådstarter å høre argumentene som forpurrer hennes planer. Bare ikke lur på hvorfor ungen ikke gidder å besøke deg i voksen alder TS.

Problemet med deg, brutal_mann, er at det virker som du mener at dine erfaringer er allmenngyldige, enten det gjelder barndom eller kvinner eller hva det nå er. Det er fullt lovlig å være skeptisk til TS' planer (selv om de fleste her ikke ser noe problem etter det hun har skrevet), men du skriver at hun "føkker up" barnets liv og at ungen ikke kommer til å besøke henne når h*n blir voksen. Da drar du det for langt. TS er ikke din mor, og du er ikke TS' barn. Situasjonen er ikke den samme.

Setninger som den jeg har uthevet, gjør at jeg ikke kan ser på deg som seriøs debattant. Du generaliserer alt for mye. Du kan forøvrig ikke vite at alle som har skrevet inn er kvinner.

[Beauté]

Vi flyttet og det gikk helt fint. Da var mine 11, 8 og 4 år gamle. Vi flyttet ikke så langt unna der vi bodde før og de har kontakt med flere av de gamle vennene, men likevel så er det jo en stor forandring for barn. I starten var det kjempespennende for dem for alt var nytt, og så kom hverdagen der de begynte å savne det "gamle" livet og gamle-skolen. Det tok en mnd tid før minste klarte å sove skikkelig igjennom natta. Det tok vel 5-6 mnd til de helt følte seg en del av skolen og en stor vennegjeng. Jeg kunne ikke tenkt å flyttet flere ganger med barn, for det er ganske stor omveltning i livet deres. Da jeg var liten flyttet vi mye, noe som gjorde at jeg aldri fikk slått røtter noen steder.