Flytte med 8-åringen?

[Gjest Gjest]

Vet du hva, noen ganger er flytting eneste løsning. Det er ikke verdens ende. Livet til barnet blir ikke "føkket up" av den grunn.

Nettopp. Fordi pappa jobbet i Forsvaret så flyttet vi ofte da vi var barn. I løpet av mine fem første leveår bodde vi på seks ulike adresser, i totalt fem byer. Det har gått fint for oss alle fire barna. Flyttet siste gang da jeg var 10 og storebror 15.

[Raven Emerald]

Minimum to flyttinger på tre år så vidt jeg kan se. Ungen har nettopp fått seg et sosialt liv nå. Så flyttes ungen på og må begynne på ny, når det sosialelivet endelig er på plass så skal det flyttes igjen.

Hun har da ikke byttet skole, eller noe. Jeg flyttet også mye som barn, innad i bygda (på vestlandet) jeg vokste opp i, etter at vi flyttet dit fra østlandet da jeg var 5.

Men å flytte innad i bygda, er ikke det samme som å rives opp, siden jeg gikk på samme skole, og hadde de samme vennene, selv om jeg bodde i et annet hus. Har mer et inntrykk av at TS og datteren har hatt det litt på samme måten. Men selvsagt, barn er ikke like, og noen takler også slik flytting mindre enn andre. For meg var det helt greit, for deg hadde det kanskje ikke vært så greit. Men å automatisk ta utgangspunkt i at man ødelegger barnet med det, er å ta litt hardt i. For jeg tror at generelt sett, så lenge barna har en mulighet til å opprettholde noen av båndene de har skapt, vil en flytting være lite dramatisk. Særlig innad i skolekretsen de allerede tilhører.

@ TS: Skal du først flytte, bør det skje mens barnet er lite. Så nå er absolutt å foretrekke foran ett år frem i tid. Dersom det ikke kan gjøres i forbindelse med en naturlig overgang, for eksempel mellom barnehage og skole, eller barne-og ungdomsskole. Og flytter du nå, antar jeg at hun får fullføre klassen der hun er, slik at overgangen skjer i sommerferien. Og selvsagt at dere tar turer til hjemstedet, slik at dere kan la henne opprettholde kontakt med dem hun anser som sine, slik at overgangen vil føles mindre dramatisk for henne.

[Gjest Gjest_astri_*]

En venninne av meg med foreldre i forsvaret flyttet mange ganger i barndommen med resultat at hun ikke klarte få noe stabilt vennskap. Hun er også pinlig opptatt av å ha kontroll.

Jeg flyttet mye, har stabile vennskap men føler meg rotløs og har flyttet veldig mye som også etter at jeg ble 35 pluss, både frem og tilbake og det har gjort meg mer rotløs. Jeg vet ikke hva et barndomshjem er, men har minner om et av stedene vi bodde en god stund.

For mye flytting med barn kan være skadelig. Jeg var ikke klar over det når jeg var i tyveårene.

[Far til 2]

Jeg spør deg derfor om det er du som har utsatt barnet for flytting tidligere og som dermed har fratatt barnet en oppegående far (din beskrivelse av far). Hvis det er du som har flyttet barnet bort fra far tidligere og nå skal flytte barnet bort enda en gang, setter jeg spørsmålstegn om du har fokus på barnet eller på deg selv. Hvis det er far som tidligere har flyttet og distansert seg fra barnet tror jeg barnet tåler en flytting slik du ønsker. Om det derimot er du som også tidligere har flyttet ville jeg valgt å finne alternative løsninger.

Edit. Skrivefeil (som vanlig)

Endret 7. februar 2010 av MissStiles

[Gjest Annbjørg]

Far til 2:

Om jeg har fratatt barnet enn oppgående far? Og spørsmålstegn ved om fokuset er på meg selv eller barnet?

Jeg spurte om andres erfaringer ang flytting med skolebarn. Kan ikke se at det du lurer på har noe med saken å gjøre.

Til dere andre: Takk for svarene.

[Gjest Gjest_astri_*]

Hvis du velger å flytte, er det bedre å gjøre det nå enn å vente til barnet blir eldre. Ingen barn har godt av å flytte for mye, men det hender man må velge å flytte og at det er bra på lang sikt. Hvis du ikke kjenner noen på det nye stedet, er det kanskje lurt å flytte i nærheten av Oslo hvis barnet har god kontakt med faren og han har et nettverk som barnet kan ta del i?

Endret 7. februar 2010 av MissStiles

[Gjest brutal_mann]

Det er en for lettvint løsning å skylde på flytting om livet blir for kjipt. Dersom ungen blir tatt vare på av kjærlige foreldre (som TS virker) og har det bra ellers, da. Mener du at barn aldri skal flytte, du da?

Etter at unger har begynt p skolen skal de ikke flyttes på. Om ikke ekstrem misstrivsel hos barnet finner sted.

[Schytia]

Etter at unger har begynt p skolen skal de ikke flyttes på. Om ikke ekstrem misstrivsel hos barnet finner sted.

Hvis barnet ikke har noe imot det ser jeg ingen grunn til at man ikke kan flytte på barnet. Men syntes det er viktig og ha en ordentlig samtale med barnet angående flytting.

[Gjest Annbjørg]

Etter at unger har begynt p skolen skal de ikke flyttes på. Om ikke ekstrem misstrivsel hos barnet finner sted.

Jeg er til en viss grad enig med deg. Selv har jeg gått i samme skoleklasse alle årene på grunnskolen. Men jeg trivdes ikke, og følte meg rotløs uansett. En flytting, til et nytt sted, tror jeg går greit. Vi kommer til å reise hjem ofte, og holde kontakten med de gamle klassevennene hennes. Så om vi flytter tilbake hit etter tre år, så vil det være til en klasse hun kjenner. Om hun trives veldig godt på det nye stedet etter tre år, og ikke vil tilbake hit, så er jo saken grei. Da blir vi der.

[Gjest brutal_mann]

Hvis barnet ikke har noe imot det ser jeg ingen grunn til at man ikke kan flytte på barnet. Men syntes det er viktig og ha en ordentlig samtale med barnet angående flytting.

Ja jøss. Jeg hadde også disse samtalene før hver flytting. Gull og grønne skoger osv. Ikke turde jeg eller så jeg poenget i å si min mor i mot. For jeg visste at uansett hva jeg sa så ble det slik mor ville. Så derfor smilte jeg og nikket og sa meg enig i at det ville bli fint. Å spille skuespill for å tilfredsstille sine foreldre er noe alle unger er ekstremt flinke til.

[Schytia]

Ja jøss. Jeg hadde også disse samtalene før hver flytting. Gull og grønne skoger osv. Ikke turde jeg eller så jeg poenget i å si min mor i mot. For jeg visste at uansett hva jeg sa så ble det slik mor ville. Så derfor smilte jeg og nikket og sa meg enig i at det ville bli fint. Å spille skuespill for å tilfredsstille sine foreldre er noe alle unger er ekstremt flinke til.

Men nå må du huske på at ikke alle mødre er slik som din mor da. Og jeg mener en forelder bør se om et barn blir trist, noe det sannsynligvis vil bli om barnet absolutt ikke vil flytte.

[Vilette]

Hei.

Jeg har ikke barn, men flyttet selv da jeg var 8 år, så kan fortelle om hvordan jeg opplevde det. Og gi deg noen tips om hva som fungerte for å gjøre flyttingen lettere

For det første satt jeg veldig pris på å få være en del av beslutningsprosessen rundt flytting. Det vil ikke si at jeg fikk bestemme om vi skulle flytte, men at jeg ble inkludert i diskusjonen og at jeg og søskene mine var med å så på tomter. Jeg fikk velge farge på veggene på det nye rommet ol. På denne måten følte jeg flyttingen som mitt prosjekt også.

Jeg synes også det var greit å få gå ferdig skoleåret. Vi flyttet tidlig i sommerferien slik at jeg hadde litt tid utenom skolen å bli kjent med nabobarna jeg skulle begynne på skolen med til høsten. Jeg husker jeg fikk fri 2 dager fra gamle skolen for å gå på den nye på slutten av skoleåret - det var veldig greit. Da fikk jeg en omvisning, ble kjent med læreren jeg skulle ha og fikk vite hvem jeg skulle gå i klasse med osv. Da var jeg ikke helt på ukjent terreng da jeg skulle begynne til høsten. Iløpet av sommerferien hadde vi oss også noen turen innom.

Ellers så husker jeg at selvom selve flytteprosessen tok lang tid var det likevel et sjokk da vi faktisk skulle flytte. Jeg var veldig lei meg en periode og gråt mye - men kom kjapt over det. Det var jo så mye spennende og nytt å oppdage på det nye stedet!

Mine foreldre undersøkte også på forhånd hvilke aktiviteter de andre barna i klassen/nabolaget drev med på fritiden og meldte meg på et par jeg synes virket kjekke. Var fint å bli kjent med barn utenom skolen også.

Jeg skrev også brev en periode med gamle venner. Idag kan vel gjerne mail/msn/sms fylle det samme behovet.

Også fikk jeg en kanin - en skamløs bestikkelse fra mine foreldre. Men det funket! Og det var det jeg kom på i farten. Lykke til med flyttingen!

[Harlekin]

Etter at unger har begynt p skolen skal de ikke flyttes på. Om ikke ekstrem misstrivsel hos barnet finner sted.

Skal ikke? For det bestemmer du og dine like, at alle unger som må flytte kommer til å gå nedenom og hjem? Det der er bare tull. I dette tilfellet er det vel til barnets beste at moren får seg en utdannelse, slik at hun kan bli en bedre forsørger.

Endret 7. februar 2010 av MissStiles

[MissStiles]

Tråden er ryddet iht KGs regler.

MissStiles, mod

[Far til 2]

Far til 2:

Om jeg har fratatt barnet enn oppgående far? Og spørsmålstegn ved om fokuset er på meg selv eller barnet?

Jeg spurte om andres erfaringer ang flytting med skolebarn. Kan ikke se at det du lurer på har noe med saken å gjøre.

Til dere andre: Takk for svarene.

Klart det har noe med saken å gjøre. Om du først fratar barnet en oppegående far og deretter fortsetter å frata barnet venner og nærmiljø raskere enn barnet kan etablere dette, så har det absolutt noe med saken å gjøre.

Jeg synes IKKE du skal flytte om det er kort tid siden du flyttet fra Oslo området.

[Gjest Gjest_Trudy_*]

Litt om barn og flytting:

http://nhi.no/foreldre-og-barn/barn/livsst...ting-26816.html

[Gjest Annbjørg]

Jeg har aldri bodd i Oslo-området.

[Gjest Annbjørg]

Far til 2: Vi har bodd på hjemstedet vårt så lenge datteren min kan huske. Forholdet til/samværet med far har hele tiden vært regelmessig og stabilt. Han flyttet sørover fordi jobben hans beordret ham dit. Det var også til det beste for hans kone og to barn. Datteren min har fortsatt regelmessig, men noe sjeldnere samvær med far. Kontakten er allikevel god, heldigvis finnes det slike ting som Skype, MSN og telefoner. Flyttingen vår vil innebærer enda hyppigere kontakt med far, grunnet direkterute med fly, istedenfor bytting av fly. Det eneste eventuelle negative med flyttingen vil være miljøskifte/bytting av skole. Barnet mitt har det trygt og stabilt på alle måter, og det er det som betyr mest for meg - at det skal fortsette å være trygt å stabilt - når jeg nå vurderer å flytte. Hverken jeg eller far har fratatt barnet noe som helst. Vi har en harmonisk og trygg datter. Hun har foreldre som samarbeider om at hun skal ha det best mulig.

Nå har jeg svart så godt jeg kan, slik at du skal slippe å spinne historier i ditt eget hode som overhodet ikke stemmer med virkeligheten.

[Far til 2]

Far til 2: Vi har bodd på hjemstedet vårt så lenge datteren min kan huske. Forholdet til/samværet med far har hele tiden vært regelmessig og stabilt. Han flyttet sørover fordi jobben hans beordret ham dit. Det var også til det beste for hans kone og to barn. Datteren min har fortsatt regelmessig, men noe sjeldnere samvær med far. Kontakten er allikevel god, heldigvis finnes det slike ting som Skype, MSN og telefoner. Flyttingen vår vil innebærer enda hyppigere kontakt med far, grunnet direkterute med fly, istedenfor bytting av fly. Det eneste eventuelle negative med flyttingen vil være miljøskifte/bytting av skole. Barnet mitt har det trygt og stabilt på alle måter, og det er det som betyr mest for meg - at det skal fortsette å være trygt å stabilt - når jeg nå vurderer å flytte. Hverken jeg eller far har fratatt barnet noe som helst. Vi har en harmonisk og trygg datter. Hun har foreldre som samarbeider om at hun skal ha det best mulig.

Nå har jeg svart så godt jeg kan, slik at du skal slippe å spinne historier i ditt eget hode som overhodet ikke stemmer med virkeligheten.

Flytting med og uten barn kan garantert påvirke dem og deres trivsel. Det er derfor viktig å ikke utsette dem for unødige påkjenninger.

Når far velger å flytte fra barnet sitt mener jeg han heller ikke er egnet til daglig omsorg (og jeg vil også sette spørsmålstegn ved om han egner seg til samvær). Det far har gjort ved å prioritere ny kjæreste og hennes barn frem for eget barn er en handling som garantert kommer til å påvirke barnet senere.

Når det er sagt mener jeg også at barnet deres IKKE tar like mye skade av å flytte nå. Barnet har kansje dårlige minner fra et sted der det opplevde at far forlot det til fordel for andre barn og hans kjæreste. Når barn utsettes for dette er det forstålig ar det vil rømme fra alt. Om du ivaretar barnets behov for trygghet og stabilitet og unngår at tilsvarende ikke skjer igjen kan jeg ikke se at barnet tar noe skade av flyttingen.

[Gjest Annbjørg]

At faren til datteren min tar hensyn til jobb, sin kone (de har vært sammen i 6 år) og deres to felles barn, har jeg full forståelse for. Datteren min er såpass stor at hun kan holde god kontakt med ham selv om han bor langt borte. At han flyttet, betyr ikke at han er en dårlig far, det betyr bare at livet ikke er så svart/hvitt som du skal ha det til.

Det kommer kanskje som en overraskelse for deg, men det går an å ha et harmonisk familieforhold selv om situasjonen er slik som min. Ingen krangling om foreldrerett, samvær eller bidrag. Datteren min har aldri gitt uttrykk for at hun skulle ønske far og mor bodde sammen, eller at familiesituasjonen hennes er vanskelig på noen måte.