Frittgående barn

[Murder]

Kan det tenkes at noen av disse ulykkene oppstå fordi barna rett og slett var for uerfarne og hadde for dårlig motorikk pga overbeskyttende foreldre? Eller at barna ble tatt til lege for skader som egentlig var ubetydelige, av hysteriske foreldre?

[Gjest Bianca26]

Kan det tenkes at noen av disse ulykkene oppstå fordi barna rett og slett var for uerfarne og hadde for dårlig motorikk pga overbeskyttende foreldre? Eller at barna ble tatt til lege for skader som egentlig var ubetydelige, av hysteriske foreldre?

det høres veldig sannsynlig ut.

[Troyamin]

Kan det tenkes at noen av disse ulykkene oppstå fordi barna rett og slett var for uerfarne og hadde for dårlig motorikk pga overbeskyttende foreldre? Eller at barna ble tatt til lege for skader som egentlig var ubetydelige, av hysteriske foreldre?

[Murder]

Om så det utenkelige skulle skje, barnet ditt omkommer pga en lekeulykke. Selvfølgelig er man full av selvbebreidelse og tenker stadig vekk på alt man kunne gjort annerledes. MEN,når du tenker tilbake på barnets liv,og du tenker på en blid og fornøyd gutt/jente som var glad i sport, likte å utfolde seg og prøve nye ting, og virkelig nøt livet, hvordan tror du det er kontra å plutselig innse at man har oppfostret en sur og bortskjemt egoist, som ikke tør å varme mat i mikroen på egen hånd?

Selvfølgelig er det å miste et barn en sorg som ikke kan sidestilles med noe, så jeg prøver på ingen måte å bagatellisere hvordan det er å miste et barn. Men man kan ikke bli så lammet av redsel at man ikke lar barnet LEVE.

[Gjest Gjest]

Jeg vet ikke hvor du får sjettedelen fra? Hva så med de isåfall 5/6 som da ikke er ubetydelige skrubbsår - eller i de tilfellene hvor det endre med dødsfall?

Sjettedelen er kun antatt av meg. Og jeg syns heller ikke en brekt arm eller brekt ben er noe å hyle og bære seg over, "bones heal". Barn må lære at de må passe seg, og selv ta egne forholdsregler, og det kan de aldri lære om de ikke får muligheten til å prøve seg selv i en viss alder.

Og selvfølgelig er det synd at noen dør, men du mener vel ikke for fullt alvor at du fotfølger dine barn langt opp i tenårene fordi de KAN komme utfor en ulykke?? Folk dør i trafikken, skal vi kanskje bare levere inn bilene alle sammen, og ta tog eller buss? Eller vent litt... folk dør jo i ulykker der og... jeg tror bare vi alle må holde oss hjemme innenfor husets fire vegger jeg. Nei... hoi! Folk dør i hjemmeulykker som bare det ...... Jeg vet ikke hva vi skal vi gjøre jeg. Det er farlig å leve rett og slett... tror vi bare lar være å sette barn til verden.

Altså du skal være en jævlig überkul forelder om barna skal finne seg å bli forfulgt overalt langt oppi skolealder!

[Gjest Gjest]

Om så det utenkelige skulle skje, barnet ditt omkommer pga en lekeulykke. Selvfølgelig er man full av selvbebreidelse og tenker stadig vekk på alt man kunne gjort annerledes. MEN,når du tenker tilbake på barnets liv,og du tenker på en blid og fornøyd gutt/jente som var glad i sport, likte å utfolde seg og prøve nye ting, og virkelig nøt livet, hvordan tror du det er kontra å plutselig innse at man har oppfostret en sur og bortskjemt egoist, som ikke tør å varme mat i mikroen på egen hånd?

Selvfølgelig er det å miste et barn en sorg som ikke kan sidestilles med noe, så jeg prøver på ingen måte å bagatellisere hvordan det er å miste et barn. Men man kan ikke bli så lammet av redsel at man ikke lar barnet LEVE.

Nemlig! Det som betyr noe in the end er HVORDAN en lever, ikke hvor lenge!!

[livesen]

Jeg tror ikke du kan lese:

Store barn og ungdommer, 10 – 20 år er de som totalt sett har høyest ulykkeshyppighet, samt eldre over 80 år.

Hvert år ligger ca 1% av barnebefolkningen på sykehus for behandling av en skade; 10.000 barn.

Antaklig var du ikke klar over denne statistikken og du tror heller ikke at dine egne barn rammes av en ulykke. Det er ganske vanlig, men det fjerner ikke fakta i saken.

Mange mange barn ødelegges årlig som følge av lek uten oppsyn. Flere av disse kunne ha vært unngått om foreldrene var mer oppmerksomme.

Jo da , jeg kan lese . synes du jeg skulle bli med guttungen når han bygger hytte i skogen sammen med kamerater ?

Eller bli med jentungen ut i jolle sammen med venner ?

Da hadde de nok blitt glade ,særlig jentungen på 15 .

[Gjest Bianca26]

Jeg tror ikke du kan lese:

Store barn og ungdommer, 10 – 20 år er de som totalt sett har høyest ulykkeshyppighet, samt eldre over 80 år.

Hvert år ligger ca 1% av barnebefolkningen på sykehus for behandling av en skade; 10.000 barn.

Antaklig var du ikke klar over denne statistikken og du tror heller ikke at dine egne barn rammes av en ulykke. Det er ganske vanlig, men det fjerner ikke fakta i saken.

Mange mange barn ødelegges årlig som følge av lek uten oppsyn. Flere av disse kunne ha vært unngått om foreldrene var mer oppmerksomme.

For det første. Er 1 % mye?

For det andre du sier antall skader, men ikke et ord om alvorlighetsgraden på skadene

Og for det tredje hvordan ødelegges?

[Gjest Gjest_P_*]

En eldre bekjent fortalte om da han begynte på skole. Så og så mange kilometer på ski, i all slags vær. Deretter over elva og opp en bakke. I vårløsningen var det så morsomt å krysse elva, for da haiket de på isflak... 7-åringene!

Jeg strekker meg til sykkelhjelm, og holder ungene unna elva i vårløsningen. Så får det ellers skure og gå.

Det går som regel bra, også. Hvert år er 99% av barnebefolkningen ikke på sykehus!

[Beauté]

Jeg var så kalt frittgående barn. Jeg var vel rundt 4 år da jeg dinglet rundt på steder langt bortenfra hjemmet. Og jeg var vel 5-6 da jeg syklet og lekte midt i Bergen sentrum blant den verste trafikken du kan tenke deg. Jeg kunne aldri tenkt meg å la mine barn gjøre dette. Jeg har en 13 år gammel jente som tar bussen til byn og går til kulturskolen. Hun har gjort dette siden hun var hmm 11 eller noe. Men det er rett på bussen, rett fra bussen.

Selv dinglet jeg rundt og kikket overalt. Jeg var ikke dum heller, for jeg passet på meg selv og alt.

[Lykkelig eks-frue]

"Skal denne ovnen stå på 1 eller 2?? Kan noen komme og hjelpe meg, eller...???"

Jeg blir gal!! :-))

Min utheving Lurer på hvem denne "noen" er. Det er akkurat det samme jeg sier til datteren min når hun kommer med slike utsagn. Men hun er heldigvis kun 7 år, så jeg har fortsatt noen år igjen av "oppdragelsen".

[Lykkelig eks-frue]

Ganske artig debatt egentlig dette her, ser hvem som har vokst opp i "de harde 60/70-åra" og de som har blitt beskyttet litt mer

Mine to barn har som meg hatt klippekort på legevakta med alt fra kutt til brudd. Men... de er alltid i skogen og oppe i trærne. De har falt ned der, men aldri skadet seg.

Legevaktbesøkene har utelukkende vært etter lek på EU-godkjente lekeplasser

Så for vår del er det bedre med skog og mark enn lekeplasser gitt.

[Mixelite]

Mange mener at barn bør klarte fritt i fjellknauser og trær, og å lære av egne erfaringer med knall og fall.

Jeg tviler sterkt på at de helt forstår hva som kan skje med barnet sitt dersom det faller 8-10 meter rett ned.

Jeg reagerer også på personer som ikke leier sine små barn, men lar dem løpe fritt langt foran eller bak på fortau ved trafikkerte veier.

Men så har jeg tross alt mistet et barn selv, og har vel kanskje fått en litt selektiv oppfatning av alt det der...

Klart jeg vet hva som kan skje med et barn som faller 8-10 meter rett ned. Nå har vi ikke slike høyder å klatre på rundt huset her, men mine barn har klatret fritt i det som finnes av knauser og trær, og hva som er viktigere enn at _jeg_ vet hva som kan skje hvis de faller ned fra slike høyder; _De_ vet det. Ikke at de har falt ned fra slike høyder, men de har iallefall "fått lov til" å falle og slå seg, slik at de vet at det skal mye mindre høyder til enn det før det gjør vondt/man skader seg. En nyttig erfaring i mine øyne.

På fortau ved trafikkert vei ville jeg tviholdt på lanken deres

[Rosalie]

Var jo et oppslag i dagsrevyen før jul om alle "yrkessakedene" blant barn i barnehage og skole. De intervjuet da et barn som hadde fått "yrkesskade" i gymmen - han hadde landet forkjært oppå bukken. Samboer er lærer på en skole hvor de er svært mye utendørs og både klatrer i trærne og det som verre er, og han vred seg i vånde på sofaen da han så innslaget.

[Gjest Gjest_*M*_*]

Kan det tenkes at noen av disse ulykkene oppstå fordi barna rett og slett var for uerfarne og hadde for dårlig motorikk pga overbeskyttende foreldre? Eller at barna ble tatt til lege for skader som egentlig var ubetydelige, av hysteriske foreldre?

Som flere før meg:

Har en venninne som er barneskolelærer og i følge henne så har hun flere barn som rett og slett ikke vet hvordan de skal oppføre seg når de er på tur i skogen. De forstår rett og slett ikke at sølete bakke er glatt og at her kan man dette og slå seg. De vet ikke engang at de skal ta for seg med hendene for ikke å falle rett på nesa!

jeg har en 2,5-åring i en friluftsbarnehage, de er ute hver dag og leker i skogen - med det de finner her. Hun kommer stadig hjem med skrubbsår og blåmerker, men du verden hvor stødig hun er på bena når vi er ute og leker. Hopper gjerne ned fra kanter som er like høye som henne selv og lander fjellstøtt, og hun kan gå i midtgangen på toget mens hun drikker av vannflasken sin (og holder den med begge hender) mens det krenger både ene og andre veien. Det er mer enn jeg klarer På den andre siden: når vi er ute og går i sentrum eller langs trafikkerte veier (eller i terreng hvor det er fare for å falle ned store høyder) så er det rett på med sele og full kontroll fra vår side.

Det er noe med å la barna få prøve seg på ting fra de er små, på en eller annen måte må de jo lære at det gjør vondt om man hopper ned fra en kant som er høyere enn at man klarer å lande på bena, eller at ulendt terreng krever at man går på en annen måte enn inne i stua?

[Gjest Gjest]

Som vanlig er verden på KG BARE svart/hvitt.

Jeg er enig i at barn blir "pakket inn" i dag, samtidig forstår jeg Kjetil S. meget godt. Det må da for søttan finnes en middelvei. Her jeg bor f.eks. er man opptatt av at ungene skal være "frittgående" og det er flott. Ungene er faktisk så frittgående at de aker i bilveien. Det er riktig nok ikke en sterkt traffikert vei, men den er bratt, uoversiktlig og det skal bare èn bil til! Min barn er mye ute og har hatt sin del av skrubbsår, men behøver man å sette likhetstegn mellom aktiviteter og livsfarlig oppførsel. Mange ting "var bedre før", men man behøver vel ikke gjenta alle feilene våre foreldre gjorde for å veie opp for de feilene man gjør i dag? Hva med å ta til seg at man kansje har gått i noe feil retning og rette dette opp på moderat vis?

Ungene mine aker i en ganske bratt og stor bakke. Den munner ut ved bilveien og da står jeg der og ser at det ikke kommer biler. De hujer av gårde, faller og slår seg uten at jeg blir hysterisk, men at de skal ake inn på veien er helt uaktuelt. Og dersom man VET at man har en syvåring som surfer på isflak nedover elva, vil jeg faktisk karakterisere dette som omsorgssvikt av høy grad. Ja til skrubbsår og enkle forstuvinger, nei til å eu-regulere og passe på ALT, men også et STORT ja til oppmerksomme foreldre. Har vi klart å finne en gylden middelvei da?

Og det skader faktisk ikke oss foreldre å være ute heller. Vi behøver ikke leke MED barna, men oppholde oss i nærheten og kansje går foran som eg godt eksemepl og vise evt. mindre søsken at det er positivt med uteaktivitet. Det nytter ikke å plutselig hive ut en 7 åring og be han/henne blir et "naturbarn".

Debatten blir så utrolig lite nyansert og umoden når det skal være på et slikt trassig nivå at man til og med flåser vekk barnedød og ikke har den minste evne til å se at det finnes et hav av nyanser innenfor både kategorien "bomullsbarn" og "frittgående barn".

[Harlekin]

Enig med siste taler - det finnes en middelvei. Man passer godt på de minste barna, men lar dem være mer og mer på egen hånd ettersom de blir eldre. Selvsagt prøver man å forberede dem på ting som kan skje, og sørger for at de er så forsiktige som mulig. Mer kan man faktisk ikke gjøre uten å hemme bevegelsesfriheten. Det er en risiko å leve, selv for barna.

[Gjest Bianca26]

Enig med siste taler - det finnes en middelvei. Man passer godt på de minste barna, men lar dem være mer og mer på egen hånd ettersom de blir eldre. Selvsagt prøver man å forberede dem på ting som kan skje, og sørger for at de er så forsiktige som mulig. Mer kan man faktisk ikke gjøre uten å hemme bevegelsesfriheten. Det er en risiko å leve, selv for barna.

Selvfølgelig skal det være en middelvei. Føler ikke at jeg har sagt noe annet. Føler bare mange i dette forumet ikke skiller det å skade seg. Det å ende i dødsfall er ikke det samme som å brekke en fot. Alvorlighetsgraden er ganske forskjellig.

[Gjest Gjest]

Ja, så har vi i alle fall fått fastslått hvilket (alders)nivå denne debatten ligger på!

Og når vi har leid dem igjennom hele barndommen, så går de hen å kjører seg ihjel på veien istedet...øk aldersgrensene på lappen til 32 år. Ikke.

Jeg kjenner inni meg at det eneste jeg er genuint skrekkslagen vettskremt livredd for ang barna mine. Det er andre mennesker. Og det eter jeg i meg hver gang fjortisen tar bussen til byen alene. Jeg må jo bare la ham erfare og lære å styre livet sitt selv.

Hva er det du siterer meg for? Det første var en FLEIP. Og det andre er sant. Jeg er ikke redd for brukne bein, skrubbsår eller faceplant. Det jeg kjenner på er skrekken for at noen (Mennesker!) skal ta barna/tenåringene mine, forlede dem, lure dem, få dem med på noe dumt, misbruke dem eller andre ting. Og den skrekken må JEG ha for meg selv og jobbe med når tenåringen vaser i byen på egen hånd.

Er dette å dra ned debatten??

[Miss Puddel]

JEg bor på landet, gudskjelov for det! om gutta mine skulle komme i kontakt med noen ekle mennesker på internestt, så hvordan søren skulle de klare å få dratt å truffet dem, vi må kjøre dem uansett hvor de skal, her er 1,5 km til nærmeste nabo, og 6 km til butikk, post etc...

Så foreløpig har jeg kontroll over hvem de omgås, det er litt deilig. For jeg er mer redd for hva de kan komme borti av gærne mennesker "ute" i samfunnet, enn hva de kan gjøre seg på gården og i skogen foreløpig.

De sykler uten hjelm, på gårdsveien, skal de ut i på trafikert vei er det på med hjelm. Når de rir på tur med meg er det alltid hjelm akkurat som jeg aldri rir uten. De går i skogen, jeg har gått sammen med dem, de vet hvor langt de får lov å gå, og de skal gå sammen, her har vi hatt ulven helt nede på gårdveien, de SKAL være to på tur. De skyter med luftgevær, de bruker kniv og øks.

Og jeg har et solid forbruk av strips og plaster.

Og ja, vi har klippekort på legevakten, vi har sydd et par ganger. (ble vekket i rom julen, 9 åringen hadde hatt et uhell med en foldekniv og kom løpende inn på soverommet: mamma, nå tror jeg vi må ned på legevakten og sy...

det hadde han rett i...)

MEn vi er mye sammen med dem også, enten til hest eller til fots, hele familien har jobbet og laget en diger barhytte med ljore og ildsted inne, så høy at mannen min kan stå i den, der oppe er ungene mye.

Men de får ikke leke i låven, og de får ikke leve ved elva når det er flom. De har ikke som andre unger rundt på gårdene her egen ATV eller jordebil, det synes jeg blir skummelt, pluss at vi ikke har råd.

De lager foresten varm mat selv, enkle ting som egg, fiskepinner, og for eks pasta, men til å være gutter på 9 og tolv synes jeg de er flinke.

Jeg er overbevist om at friheten dette gir dem gir dem en mestringsfølelse, og en mestringsevne de vil nyte godt av når de blir eldre.

De vet de kan få til ting, de vet at jeg stoler på dem. De har også lært seg at i blant kan man ikke gjøre som man vil, enten fordi det er farlig, fordi det er for dyrt, fordi det ikke passer akkurat da, eller av den litt usaklige grunnen at en autoritetsperson sier nei. Slikt er også viktig tror jeg.