Til dere som har blitt mobbet i oppveksten:

[inga:)]

Jeg lurer på, til alle dere der ute som ble mobbet i oppveksten - hvilke senvirkninger har dette fått for dere i voksen alder?

Greide du å fullføre utdanning og få en jobb?

Fungerer du i jobb - eller ble du trygdet pga psykiske problemer?

Har mobbingen ført til en psykiatrisk diagnose?

Men mest av alt: Hva sliter du mest av alt med i voksen alder,

som du tror er resultat på grunn av mobbing.

Jeg selv har aldri hatt venner.Jeg ble alvorlig mobbet under hele skolegagen,

og lærte aldri hvordan jeg skulle forholde meg til andre på en naturlig måte.

Og i voksen alder sliter jeg med ensomhet, angst og depresjon.

Tviler på at noen kan se det på meg når jeg er ute blant folk,

fordi jeg må hele tiden "anstrenge meg for å holde ansikt".

Men jeg blir så sliten av å ha folk rundt meg at jeg kollapser når jeg kommer hjem til meg selv.

Jeg har også en kjæreste, men jeg greier ikke å bo sammen med ham fordi jeg trenger så enormt mye tid for meg selv. Og jeg vil ikke ha barn, har aldri likt eller vert opptatt av barn. Tror det har sammenheng med mobbingen - fordi jeg ble mobbet av barn som barn. Og å ha barn rundt seg gjør meg usikker. I tillegg har jeg fått diagnosen Asperger og det har vert så psykisk belastende for meg å prøve å fungere i jobb at jeg etterhvert ble uføretrygdet... Hver dag var en unntakstilstand for meg - fra jeg åpnet utdøren om morgenen til jeg kom hjem om kvelden...

Som mobbeoffer, hva sliter DU med i voksen alder?

Endret 27. desember 2009 av inga:)

[Gjest Gjest-Ikkeoffer]

sosial angst-liker ikke offentlig transport pga dette.

Nervøs når jeg møter fremmede(på shopping senter osv)eller blir stoppet av fremmede. Ser jeg noen av de som mobbet meg før,reagerer jeg med sterk frykt.

Ble slått mye da jeg var yngre av de som mobbet og jeg klarer ikke høyrøstede folk-blir redd

Har dårlig selvtilitt fortsatt selv om jeg har jobbet mye med å forandre mitt selvsyn.Ikke lett

[Gjest Invicta]

Jeg har nok heller aldri lært meg hvordan omgås andre. Blir nok oppfattet som ganske barnslig. Ble mobbet i mange år, av og til slått og sparket.

Jeg har dårlig selvtillit. Jeg skyver fra meg de få vennene jeg har. Jeg går jevnlig til psykolog, jeg sliter også med angst, depresjon og ensomhet. Jeg er nok litt paranoid, jeg tror folk snakker om meg hvis de hvisker... Eller at folk ler av meg hvis de ler...

Jeg fungerer noenlunde i jobben min, men jeg tror jeg skyver fra meg kollegene også - fordi jeg er paranoid og tror jeg ikke er god nok, at ingen liker meg.

Treffer jeg en bekjent på gata, blir jeg utrolig sjenert og tør såvidt å si hei. Ser jeg noen jeg kjenner, men de har ikke sett meg, så går jeg omveier for å slippe å hilse på de. Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal forholde meg til de, hva jeg skal si.

Jeg liker ikke konfrontasjoner eller konflikter. Jeg har en samvittighet som gjør at jeg ikke tør gjøre noe galt. Jeg er redd for å såre andre, og trår veldig forsiktig.

Alt koker ned til at jeg ikke fortjener å ha det bra. Sånn føler jeg det.

[Fanteria]

Jeg gikk på en smell da jeg var 16 og slet noen år.

Nå er jeg sterkere enn jeg noen gang har vært.

Det er viktig å ha noen å snakke med.

[Cata]

Jeg lurer på, til alle dere der ute som ble mobbet i oppveksten - hvilke senvirkninger har dette fått for dere i voksen alder?

Greide du å fullføre utdanning og få en jobb?

Fungerer du i jobb - eller ble du trygdet pga psykiske problemer?

Har mobbingen ført til en psykiatrisk diagnose?

Men mest av alt: Hva sliter du mest av alt med i voksen alder,

som du tror er resultat på grunn av mobbing.

For å ta spørsmålene dine først...

Ja, jeg har fullført utdanning på universitetsnivå og fått jobb. Senvirkningene var ikke til hinder for dette, men de gjorde meg litt sosialt handicappet i forhold til studentaktiviteter. Heldigvis kom jeg inn i et veldig inluderende miljø mens jeg studerte så det hjalp mye.

Jeg har (så langt) fungert bra i jobb, og har ikke fått noen psykiatrisk diagnose som følge av mobbingen. Jeg sliter litt med sosiale settinger i jobben, men tror det er mer et resultat av personlighet enn mobbing og det er ikke verre enn at jeg klarer håndtere det. Small talk er ikke meg, men jeg klarer meg fint i det daglige og faglige .

Det jeg har slitt mest med i voksen alder er sosiale relasjoner. Som "eldre tenåring" (15-20 år) fikk jeg aldri noen egentlige venner, selv om mobbingen på det tidspunkt hadde opphørt. Jeg hadde rett og slett ikke den nødvendige kunnskap om de sosiale kodene, og mobbingen hadde fratatt meg det meste av selvtilliten når det gjelder å omgås mennesker. Jeg var nok mildt paranoid og følte lenge at ingen kunne like meg. Av samme grunn var jeg heller ikke i stand til å gå inn i kjæresteforhold i en alder da det er veldig viktig for de fleste. Jeg trodde aldri en gutt kunne forelske seg i meg.

Disse bivirkningene hadde jeg til jeg hadde passert 20 med god margin, og jeg tror trygt jeg kan si jeg var i midten av 20-årene før jeg våget stole på meg selv og min evne til å omgås mennesker, og våget tro at noen faktisk kunne bli glad i meg som den jeg er. Det krevde mye jobb med meg selv samt god drahjelp fra det gode studentmiljøet jeg kom inn i for å få meg dit jeg er i dag.

Om jeg har senskader utover det, vet jeg ikke. Jeg har fremdeles vanskelig for å få nye venner, men tror det skyldes mer omgivelsene og livssituasjonen samt at jeg ikke akkurat er en utadvent personlighetstype, enn direkte senvirkninger av mobbingen. Min opplevelse av meg selv pr. i dag (passert 40) er at jeg lett kommer i snakk med mennesker og mennesker synes jeg er OK å omgås på et overfladisk plan. Nære vennskapsforhold er vanskelig å danne, men som sagt - det kan skyldes omgivelsene vel så mye som meg. I min alder er de fleste etablert med familie og gamle venner så det å få innpass er vanskeligere enn det var i studietida da "alle" var i etableringsfasen.

[Gjest Gjest]

Jeg lurer på, til alle dere der ute som ble mobbet i oppveksten - hvilke senvirkninger har dette fått for dere i voksen alder?

Greide du å fullføre utdanning og få en jobb?

Fungerer du i jobb - eller ble du trygdet pga psykiske problemer?

Har mobbingen ført til en psykiatrisk diagnose?

Men mest av alt: Hva sliter du mest av alt med i voksen alder,

som du tror er resultat på grunn av mobbing.

Jeg selv har aldri hatt venner.Jeg ble alvorlig mobbet under hele skolegagen,

og lærte aldri hvordan jeg skulle forholde meg til andre på en naturlig måte.

Og i voksen alder sliter jeg med ensomhet, angst og depresjon.

Tviler på at noen kan se det på meg når jeg er ute blant folk,

fordi jeg må hele tiden "anstrenge meg for å holde ansikt".

Men jeg blir så sliten av å ha folk rundt meg at jeg kollapser når jeg kommer hjem til meg selv.

Jeg har også en kjæreste, men jeg greier ikke å bo sammen med ham fordi jeg trenger så enormt mye tid for meg selv. Og jeg vil ikke ha barn, har aldri likt eller vert opptatt av barn. Tror det har sammenheng med mobbingen - fordi jeg ble mobbet av barn som barn. Og å ha barn rundt seg gjør meg usikker. I tillegg har jeg fått diagnosen Asperger og det har vert så psykisk belastende for meg å prøve å fungere i jobb at jeg etterhvert ble uføretrygdet... Hver dag var en unntakstilstand for meg - fra jeg åpnet utdøren om morgenen til jeg kom hjem om kvelden...

Som mobbeoffer, hva sliter DU med i voksen alder?

NØYAKTIG det du sliter med, bare at jeg har ikke aspergers diagnose... Det vansklige er at jeg hverken liker eller klarer å forholde meg til unger, jeg vil ikke ha egne. Jeg går til psykolog for å jobbe med akkurat det nå. Joda, det kommer seg, sakte, veldig sakte.

[Gjest NewMonkey]

Jeg er veldig nervøs og sliter med å stole på folk. Blir fort glad i folk, men sliter med å være ærlige (i tilfelle de skulle bli ekle)...

Har også problemer med å bestemme meg for ting, og tenker veldig fort negativt

Endret 27. desember 2009 av NewMonkey

[Gjest Gjest_Ida_*]

Selvskading og bulimi er noe jeg har slitt med etter å ha blitt mobbet på barneskolen og voldtatt som 13-åring

[Gjest Diane]

Ble mobbet to år på ungdomsskolen. Mobbinga bestod for det meste av utestenging.

Ettervirkninger:

- Slet med spiseforstyrrelser, depresjoner og mild angst i tenårene.

- Tar lang tid før jeg tør å slippe folk innpå meg.

- Har blitt veldig ambisiøs (tror jeg har en personlighet som gjør at jeg ville blitt det uansett, men).

- Det tok lang tid før jeg klarte å godta meg selv for den jeg er.

- Trives best i eget selskap.

Men, det har også ført til positive ting:

- Jeg har alltid en kommentar om noe.

- Stiller opp for folk hvis de blir rakket ned på.

- Har blitt tryggere på meg selv.

- Fått større selvinnsikt.

Fungerer bra på jobb/skole. Føler at jeg har kontroll over livet mitt nå.

Endret 27. desember 2009 av Diane

[Gjest mobbet]

Hei.

Jeg ble mobbet hele barneskolen og delvis ungdomskolen. Videregående gikk det bedre, da de værste pådriverne for mobbing flyttet/gikk andre linjer enn meg.

Hvordan det påvirket meg:

Jeg fikk null selvtilitt. Hadde noen venner, men det var "likesinnede" på et vis. Ble til at vi som ble utstøtt holdt litt sammen. I og med at mobbingen begynte veldig tidlig i mitt liv (så og si helt fra 1.klassen), ble jeg veldig avhengig av mine foreldre. På en måte litt uselvstendig - ville ikke være med på ting, i frykt for å bli rakket ned på og frøset ut. Likte meg best hjemme, sammen med mamma, pappa og bror fordi der visste jeg at jeg var 100% trygg, ingen var stygge med meg der. Det har nå i senere tid slått ut i at jeg kanskje er mer avhengig av min kjæreste og mer hjemmekjær enn kanskje mange andre (jeg er 25 år nå). Jeg traff kjæresten min da jeg var 16 år og nektet å tro at han var intressert i meg. Var redd han hadde en skummel baktanke, at han ville bare lure meg og dumpe meg og le høyt etterpå. Jeg utviklet med andre ord en ekstrem skepsis til folk. Stolte ikke på en kjeft og trodde at nesten "alle" ville meg vondt. Det var på en måte for godt til å være sant at han jeg var forelsket i så meg og likte meg.. Jeg hadde jo ikke hatt noe hell med meg før, liksom... Men til slutt ble vi sammen og jeg har det fantastisk i dag med samboer og hus og katt og bil :gjeiper:

Nå i dag har jeg som sagt en fantastisk samboer, masse flotte venner og jeg er godt likt i omgangskretsen. Folk rundt meg vil ha meg med på ting og ser på meg som en person de trives sammen med og vil være sammen med. Selv om det er gått noen år siden mobbingen nå, er det på en måte uvant enda.... :gjeiper: mobbingen har formet meg som menneske, og jeg kommer nok aldri til å være komfertabel med å være midtpunkt o.l. Selv om jeg er tilnærmet normal i dag, tenker jeg ofte, og føler litt av den "skumle" følelsen når jeg skal noe nytt. Ny jobb eller bursdag med ukjente til stede etc.. Jeg vet innerst inne at voksne folk oppfører seg annerledes og at ting går bra nå, men langt langt inne i kroppen sitter en frykt som sikkert aldri forsvinner.

Til våren er det reunion med gammelklassen. 10 års jubileum. Jeg ble invitert. Heh... føler INGEN behov for å se de som ødela livet mitt igjen, så de får bare kose seg og mimre...uten meg.

De som er verdt å ha kontakt med fra den tiden, har jeg kontakt med uansett.

[Cata]

Til våren er det reunion med gammelklassen. 10 års jubileum. Jeg ble invitert. Heh... føler INGEN behov for å se de som ødela livet mitt igjen, så de får bare kose seg og mimre...uten meg.

De som er verdt å ha kontakt med fra den tiden, har jeg kontakt med uansett.

Fikk bare lyst til å kommentere litt på denne. Jeg gikk nemlig på reunion da vi hadde det. Opprinnelig hadde jeg ikke lyst, for jeg tenkte som deg- "jeg hører ikke til, la dem kose seg". Men så gikk det en liten f... i meg og jeg bestemte meg for å gå. Jeg vet jo at jeg har forandret meg ganske mye fra den gang da. Jeg hadde forventninger tilnærmet null og gikk av ren og skjær stahet.

Det ble faktisk en hyggelig kveld og jeg til og med danset med et par av mine gamle plageånder. Det føltes som en liten seier . Jeg fikk til og med kommentarer av typen: "Er det virkelig deg????"

Men for all del, jeg har full forståelse for dem som ikke føler noen som helst trang til å møte opp ved slike anledninger altså. Ofte er det greit å la fortid være fortid.

[Pentu]

Jeg ble mobbet i mange år, noe som har hatt en stor innvirkning på selvbildet mitt. Jeg er stadig usikker på meg selv, og takler ikke at noen i familien min spøker med meg.

Når det kommer til skolegang så er jeg nå godt i gang med andre året på førskolelærerutdanningen. Noe jeg stortrives med, jeg får faglig selvtillit fordi jeg har funnet noe jeg er flink til, noe jeg også får bekreftet av de jeg jobber med.

Men helt ærlig må jeg si at det ikke går en eneste dag der jeg ikke er misfornøyd med meg selv. Det er ikke en dag der jeg ikke tenker at alle de fæle tingene som ble sagt om meg faktisk stemmer.

Mobbing er ikke noe man kommer over. Det er et merke noen har satt på kroppen din. Det er ingen som ser det, men du kjenner det alt for godt!

[Teriyaki]

Jeg ble mobbet på barneskolen og ungdomskolen. Det har gjort at jeg har fått dårlig selvtillitt, blitt usikker på meg selv og sånt. Men har opplevd veldig mye annen dritt også, som så klart har gjort sitt.

Har jobbet mye med meg selv de siste 4 årene. Er nå 19 år, og selv om jeg fortsatt til tider sliter med dårlig selvtillitt, usikkerhet og følelse av mindreverd, så har jeg kommet veldig langt. Når jeg møter en av mine tidligere mobbere på fest (som var en av de verste), så overser jeg han bare. Det fryder meg at han ser hva jeg har blitt. En utadvendt (som regel, hender sjenansen kommer fram, men ikke i slike sammenhenger), pen, sexy og glad. Mens han sitter med ei øl i fanget og til tider virker litt borte i seg selv, sitter/står jeg og prater med folk jeg kjenner/ikke kjenner.

Når det er sagt, så må det nevnes at han som mobbet meg mest, han hadde det ikke bra han heller. Den dag i dag har han sagt at han angrer på den personen han var før (ikke til meg da). Får vel litt medlidenhet for han pga. det, men det endrer ingenting. Jeg hater han av hele mitt hjerte, og hat er et sterkt ord. Hadde han kommet og bedt om unnskyldning, så hadde jeg sagt at jeg satt pris på det, men at jeg ikke var interessert i videre kontakt.

I jobb klarer jeg meg veldig bra. Har bare gode og positive referanser.

Endret 29. desember 2009 av Teriyaki

[NovaFlare]

Nå vet jeg ikke sikkert hvorfor jeg har det som jeg har det, men jeg har en del angst, spesielt dødsangst, og er nervøs og usikker på nye steder og jeg overspiser i perioder, flyr fort opp og ned i vekt. Det spesielle er vel at jeg virker SÅ utadvendt og "normal" utenpå, men bærer dette inni meg hver dag. Jo, og jeg kan være litt sånn småparanoid og stoler lite på folk, må liksom dobbeltsjekke ofte og tåler løgner kanskje dårligere enn de fleste, fordi jeg på forhånd har vært så forberedt på løgnen.

[Gjest Gjest]

Jeg er veldig utadvent til tross for en tøff barndom. Og da jeg ble mobbet, så tok jeg alltid igjen og det gikk over raskt.

Det verste var helst å bli mobbet av nære familiemedlemmer, du kommer deg ikke så raskt unna da.

[NovaFlare]

Det verste var helst å bli mobbet av nære familiemedlemmer, du kommer deg ikke så raskt unna da.

Helt enig.

[krem]

Jeg fikk en liten aha-opplevelse nå, det er flere som sliter med det samme som meg! (høres nesten litt feil ut å si det slik, men jeg har ofte følt meg veldig alene i verden med mine problemer, og det å ikke være den eneste var ok, om man kan si det...)

Jeg ble mobbet i mange år, barneskole, ungdomsskole og videregående. Det gikk for det meste i utestenging og forsøk på å få meg og familien min til å flytte...

Jeg studerer i dag ved et universitetet hvor jeg er i gang med en mastergrad, og har en liten jobb der ved siden av.

Mobbinga har gjort at jeg ikke slipper mennesker inn på meg, og jeg har vansker med å stole på andre. Jeg er redd for å fortelle andre noe om meg fordi de kan finne på å snu det mot meg igjen. Så jeg har hatt få, men heldigvis gode venner. Men ingen kjæreste.

Så, for snart to år siden møtte jeg en som likte den jeg var, og som har akseptert meg for den jeg er. I dag er vi samboere og snart gift. Da jeg ble trygg på min kjære, turde jeg å slippe frem følelser som tidligere har vært holdt nede. Først ble jeg sykemeldt fra en krevende sommerjobb fordi jeg ble utbrent. Har det som kan kalles "snill-pike" syndrom, dvs at jeg sier ja til alt og ikke sier nei når jeg bør. Jeg kom meg aldri etter å ha vært utbrent og i sommer var jeg dypt nede i en depresjon. Jeg var sint og lei hele tiden. Tilslutt gikk jeg til legen, fikk anti-depressiva og går i dag i samtaler med en psykolog i tilknytning til universitetet jeg går på. Hun mener jeg kan ha fått pts som følge av mobbing.

Det går fremover med meg, men det er tungt. Jeg er klar for å legge dette bak meg nå, trenger å gå videre med livet mitt. Jeg kan ikke lenger la mobberne styre livet mitt, nå er det meg som skal ha kontroll. Det viktigste for meg var å finne noen å snakke med dette om, en som ikke kjente meg eller noen av dem som har mobbet. jeg går i samtaler annenhver uke og har kjempestort utbytte av dette.

Mitt råd til alle som sliter med senvirkninger av mobbing er å finne seg noen å prate med, som kan HØRE på det du forteller og som kan tro deg. Jeg vet at jeg kommer til å klare meg bra når det kommer til jobb, mobbingen har gitt meg en stå-på-vilje jeg ikke ville klart meg uten!

[Kjetil S.]

Fryktelig mange triste historier her. Skulle virkelig ønske at jeg kunne gjøre noe for dere.

[Gjest Gjest]

Det jeg har slitt mest med i voksen alder er sosiale relasjoner. Som "eldre tenåring" (15-20 år) fikk jeg aldri noen egentlige venner, selv om mobbingen på det tidspunkt hadde opphørt. Jeg hadde rett og slett ikke den nødvendige kunnskap om de sosiale kodene, og mobbingen hadde fratatt meg det meste av selvtilliten når det gjelder å omgås mennesker. Jeg var nok mildt paranoid og følte lenge at ingen kunne like meg. Av samme grunn var jeg heller ikke i stand til å gå inn i kjæresteforhold i en alder da det er veldig viktig for de fleste. Jeg trodde aldri en gutt kunne forelske seg i meg.

Akkurat her i den alderen er jeg i nå, og i samme situasjon. Har ikke kontakt med noen som mobber meg lengre, men jeg har veldig liten kontakt med folk generelt og føler meg litt ensom fordi jeg ikke har noen jeg kan stole på.

Har mye angst og depresjon som har forverret seg gjennom årene.

[Gjest Gjest_Lille meg_*]

Jeg ble ikke MYE mobbet, men hadde en trasig periode på ungdomsskolen. Uten at jeg skjønte hvorfor, ble jeg utsatt for utfrysning, baksnakking, ryktespredning av de kule i klassen. Det var særlig en gutt som styrte gjengen, og fikk etterhvert med seg stadig flere og flere. Det jeg opplevde som vanskelig var at den gjengen var veldig populær, og var super-hyggelig mot så og si alle rundt meg, mens jeg ble utestengt fra aktiviteter de planla. Ikke uvanlig at det ble fester/aktiviteter etter skoletid der alle untatt jeg ble invitert. (Invitasjon ble gjerne kringkastet på skolebussen, der N.N henvendte seg til hver og en og spurte om han/hun ville komme på aktiviteten, og alle fikk spørsmål, untatt jeg)

Dette varte ca 1/2 år, på ungdomsskolen, så det begynner å bli mange år siden. Men jeg husker at jeg ble veldig ukonsentrert, satt hele tiden på nåler i timene, redd for å få en ekkel kommentar av gutta bak meg. Og for å beskytte meg selv mot kommentarer på skolebussen prøvde jeg å tenke på andre ting, så jeg ble veldig sliten i hodet og kroppen.

Den dag i dag vet jeg ikke hvorfor jeg ble plukka ut til å bli utfryst. Hva hadde jeg gjordt dem, liksom? Men siden jeg var - og fremdeles er - en følsom liten sjel, som hadde litt vanskelig med å bite ifra meg, så ble det kanskje bare sånn, jeg var lett å "ta"?

I dag har jeg det veldig bra. Bor ikke på det tettstedet lenger, og har lite relasjoner til klassekameratene. Nye venner har jeg fått, samboer, og er selvstendig næringsdrivende, og businessen går bra

Så i den vanlige hverdagen preger dette meg ikke så mye lenger, men jeg merker jeg får gåsehud av sterke personligheter som gjør narr av andre/er morsomme på de "svakes" bekostninger, og er det noen som sitter alene på en fest, går jeg rett bort til dem og slår av en prat.