Til dere som har blitt mobbet i oppveksten:

[Aftensol]

I og med at mobbingen begynte veldig tidlig i mitt liv (så og si helt fra 1.klassen), ble jeg veldig avhengig av mine foreldre. På en måte litt uselvstendig - ville ikke være med på ting, i frykt for å bli rakket ned på og frøset ut. Likte meg best hjemme, sammen med mamma, pappa og bror fordi der visste jeg at jeg var 100% trygg, ingen var stygge med meg der. Det har nå i senere tid slått ut i at jeg kanskje er mer avhengig av min kjæreste og mer hjemmekjær enn kanskje mange andre (jeg er 25 år nå).

Jeg har det på samme måte som deg..

Ble mobbet fra 1.klasse.. Hadde et par venner som var året yngre enn meg, de var venner med meg hjemme, ikke på skolen... Og det skjønner jeg jo godt.. De ville jo ikke bli mobbet de heller...

Ble mobbet frem til 4.klasse, da flyttet vi...

De ettervirkningene jeg har hatt:

Veldig dårlig selvbilde.. Trodde aldri at jeg kunne få kjæreste, ikke hadde jeg noe bra personlighet og jeg var ikke litt pen engang.. Heldigvis har samboer klart å snu dette! :rødme:

Men jeg er fremdeles veldig sjalu... Kan ikke helt skjønne at han vil være sammen med meg...

Jeg har veldig få venner, går ikke noe bra sammen med jenter.. Har to gode venninner.. Hun ene er veldig lik meg, hun andre er stikk motsatt! Men vi går bra sammen utrolig nok! Jeg klarer ikke å den typiske "jentepraten"... Vet ikke helt hva jeg skal si.. Jeg hadde ikke venninner i oppveksten, så det har nok litt med det å gjøre... Gutter går jeg veldig bra sammen med!!

Jeg snakker ikke høyt, ikke sammen med venner eller offentlig... Hvis vi er på kurs med jobben feks, og jeg veldig godt vet svaret på noe og er 100% sikker på at det er rett, så sier jeg det ikke uansett.. Samme hvis jeg er med venner.. Hadde merkelig nok ikke det problemet på videregående når vi hadde fremføringer (gikk salg og service, så det er en del fremføringer der...) Er rett og slett redd for å bli sett ned på eller noe sånn...

Får sjeldent nye venner/bekjente, hvis det skjer så er det en tilfeldighet (jenter i hvertfall)

Og merkelig nok, så ble jeg selger!! Prater uten problemer med helt ukjente når det gjelder ting i yrket mitt! Kanskje fordi da vet jeg at jeg har rett (selv om det motsier litt av det jeg skrev lengre oppe...)....

Følte meg veldig rar her nå

[Gjest Gjest]

Jeg lurer på, til alle dere der ute som ble mobbet i oppveksten - hvilke senvirkninger har dette fått for dere i voksen alder?

Greide du å fullføre utdanning og få en jobb?

Fungerer du i jobb - eller ble du trygdet pga psykiske problemer?

Har mobbingen ført til en psykiatrisk diagnose?

Men mest av alt: Hva sliter du mest av alt med i voksen alder,

som du tror er resultat på grunn av mobbing.

Jeg ble mobbet på det verste fra 2. til og med 4. klasse. Det bedret seg i 5. klasse, men det gikk aldri helt over. Men det ble levelig. Jeg hadde to venninner på barneskolen og fikk en til på ungdomsskolen.

Jeg greide å fullføre videregående, men var en einstøing gjennom alle tre årene. Ble ikke mobbet der, men greide ikke slippe folk innpå meg. Ser i ettertid at noen prøvde, og det ble et slags vennskap, men kun i skoletiden. Utdanning etter videregående har jeg ikke fullført, men det er like mye pga feil valg som dårlig selvtillit.

Men jeg har fått jobber, noen har jeg trivdes i og andre ikke. Noen har jeg fått nye venner, og et sted ble jeg mobbet ytterligere og fryst ut. En dag sprakk jeg totalt og pælmet varer i gulvet, rakk dem fingeren og styrtet ut. Ikke stolt av den reaksjonen akkurat da. I dag har jeg en jobb jeg stortrives i, og vokser i. Fullførte jo "utdanningen" til den da, men det var mer opplæring med eksamen som bedriften selv står for. Her aksepteres alle for den de er. Uvennskap forekommer jo, men alle kan ikke være like gode venner heller.

Og jeg fungerer veldig godt i jobb, jeg greide meg uten hjelp fra det offentlige når mobbingen pågikk, og greier meg uten nå. Og jeg har kommet dithen at jeg finner meg ikke i dritt fra andre. Det krever en del mot av meg å si i fra, om jeg føler noen behandler meg urettferdig eller noen andre jeg er glad i.

Jeg har aldri fått noen psykiatrisk diagnose, og jeg tror ikke det er nødvendig heller. Men jeg sliter med en del ting etter mobbingen. Klart det sitter i enda nå som jeg er voksen, selv om jeg blir bedre og bedre. Jeg har slitt mest med, og sliter enda, og tro fullt og helt på meg selv, VIRKELIG like meg selv, og jeg sliter med å forholde meg til andre mennesker. Stole på dem, gi av meg selv til dem. Det er så mye enklere å bare stenge alle ute, for da blir man i hvert fall ikke såret. Men som sagt jeg har blitt bedre på alle disse punktene, men nekter ikke for at spøkelsene fra barndommen kommer nok alltid til å være der et sted tror jeg.

[Gjest Gjest]

Jeg lurer på, til alle dere der ute som ble mobbet i oppveksten - hvilke senvirkninger har dette fått for dere i voksen alder?

Greide du å fullføre utdanning og få en jobb? Nei

Fungerer du i jobb - eller ble du trygdet pga psykiske problemer? Trygdet

Har mobbingen ført til en psykiatrisk diagnose? Ja, angst.

Men mest av alt: Hva sliter du mest av alt med i voksen alder,

som du tror er resultat på grunn av mobbing.

Som mobbeoffer, hva sliter DU med i voksen alder?

Jeg har sosial angst, angst for å gå ut døren, angst for å møte på gamle bekjente, angst for det meste egentlig. Jeg har litt depresjoner som er pga angsten.

[Gjest den gang da]

Men jeg har fått jobber, noen har jeg trivdes i og andre ikke. Noen har jeg fått nye venner, og et sted ble jeg mobbet ytterligere og fryst ut. En dag sprakk jeg totalt og pælmet varer i gulvet, rakk dem fingeren og styrtet ut. Ikke stolt av den reaksjonen akkurat da. I dag har jeg en jobb jeg stortrives i, og vokser i. Fullførte jo "utdanningen" til den da, men det var mer opplæring med eksamen som bedriften selv står for. Her aksepteres alle for den de er. Uvennskap forekommer jo, men alle kan ikke være like gode venner heller.

Og jeg fungerer veldig godt i jobb, jeg greide meg uten hjelp fra det offentlige når mobbingen pågikk, og greier meg uten nå. Og jeg har kommet dithen at jeg finner meg ikke i dritt fra andre. Det krever en del mot av meg å si i fra, om jeg føler noen behandler meg urettferdig eller noen andre jeg er glad i.

Jeg har aldri fått noen psykiatrisk diagnose, og jeg tror ikke det er nødvendig heller. Men jeg sliter med en del ting etter mobbingen. Klart det sitter i enda nå som jeg er voksen, selv om jeg blir bedre og bedre. Jeg har slitt mest med, og sliter enda, og tro fullt og helt på meg selv, VIRKELIG like meg selv, og jeg sliter med å forholde meg til andre mennesker. Stole på dem, gi av meg selv til dem. Det er så mye enklere å bare stenge alle ute, for da blir man i hvert fall ikke såret. Men som sagt jeg har blitt bedre på alle disse punktene, men nekter ikke for at spøkelsene fra barndommen kommer nok alltid til å være der et sted tror jeg.

Det er vel noe av det samme med meg også. Jeg ble mobbet i 6. klasse da jeg byttet skole, det var ganske forjævlig egentlig, samt litt mobbing på ungdomsskolen.

Men utdanning har jeg fullført, har fungert veldig bra i alle jobber, har ingen problemer jeg har trengt hjelp med, er omtrent aldri syk. Men sliter med å knytte meg til folk, stole på dem og gi av meg selv - det samme som gjest her. Likevel har jeg en del venner og noen nære venner, det har blitt mye bedre og gjennom Facebook har jeg blitt kontaktet av tidligere kolleger og barndomsvenner som har bare godord å si om meg, og godord om meg selv har jeg ikke så lett å komme med. I bunn og grunn har jeg et godt liv syns jeg selv, fine barn og en god mann og en jobb jeg trives i.

[Gjest Gjest_gjest_*]

blei mobba fra 4 klasse da de fikk greie på etternavnet mitt.

så blei jeg kalt for litt av hvert.vinglepingle,vinglebart osv.

blei mobba for utseende av mitt søskenbarn i noen år.det ødela mye for meg.takler ikke så godt og lese høyt for noen.sliti med dårlig sjøltillit og sjølbilde i alle år.noe som har blitt mye bedre nå som jeg har jobba med meg selv i noen år med det,å fått hjelp fra psykolog.men merker ennå at ting kan være veldig vanskelig.

fikk adhd diagnose i en alder av 32 år.da fikk jeg åsså greie på at jeg mest sansynlighvis har medfødte lærevansker.så da skjønte jeg at ting hadde vært som de var på skolen.var samboern min som sa til meg i et år at jeg har adhd.han er lærer.så gikk og utreda meg g det blei som han sa.syns ting var kjedelig på skolen.men som psykologen sa at det var nok helle vanskelig.tok aldri igjen om noen sa eller gjorde meg noe.blei mest mobba med ord.men det er like jævlig det.

da jeg skulle ta salto i gymmen engang datt jeg galt å havna på ryggen og fikk ikke puste.så prøve å rope på lærerenda stod gutta i klassen å lo seg i hjel å syns dette var så jævla morro.

har prata med en fra klassen som mobba meg forlitt siden.og han sa han angra skikkelig.og han innrømte å at han var en ufordragelig gutt dengangen.så det var bra da.

[Gjest Gjest_Monica_*]

Jeg ble mye mobbet på barneskolen og ungdomskolen, Jeg sa aldri noe hjemme så mine foreldre fikk sjokk da jeg i voksen aldre fortalte hva som hadde skjedd.

En av grunnene jeg ble mobbet var at jeg var en litt "stor" jente, litt problemer med og løpe, hoppe tau, generelt ting som kreva høy aktivitet. Hadde og problemer med å lese og var generelt "treig". Dette fant vi ut i voksen aldre kom av at jeg har dyseleksi!. Jeg fikk sjelden være med på klassefester, ble generelt ikke invitert i bursdager, hvis jeg ble invitert ville ingen leke med meg. På skolen ville ingen ha meg med på volleyball team, det var den sporten jeg likte best og var faktisk veldig flink og serve. Når vi spilte kanon ball var det alltid kjekt for de andre og treffe meg med harde kast, spesielt i hodet og beina. Jeg var en veldig rolig jente og klaga aldri, gjorde meg aldri bemerka var derfor de kunne holde på slik. Læreren skjelte meg ut foran hele klassen hvis jeg ikke kunne et regnestykke på tavla. Skolen står for meg som en helvete.

Jeg gikk et år på videregående skole, der skjønte lærerne mine problemer. Jeg gikk fra og være nerd i mattematikk til en av de beste i klassen :-) Jeg fikk toppkarakterer i regnskapsføring og hadde generelt mange høye karakterer. Første gang jeg fikk 6 (beste karakteren) gikk jeg rett til himmels, aldri før hadde jeg fått så bra karakter, på ungdomskolen fikk jeg som regel LG/NG og av og til G. Men da ble jeg mobba for de kalte meg for lærerens engel.

Etter dette slutta jeg skolen og begynte og jobbe. Har nå jobba i i ca 25 år og det har stort sett gått veldig bra. Mange trodde jeg kom til og ende opp som ingenting pga problemene på skolen. Men jeg beviste mottsatt :-)

[Gjest Gjest]

Jeg ble mobbet på det verste fra 2. til og med 4. klasse. Det bedret seg i 5. klasse, men det gikk aldri helt over. Men det ble levelig. Jeg hadde to venninner på barneskolen og fikk en til på ungdomsskolen.

Jeg greide å fullføre videregående, men var en einstøing gjennom alle tre årene. Ble ikke mobbet der, men greide ikke slippe folk innpå meg. Ser i ettertid at noen prøvde, og det ble et slags vennskap, men kun i skoletiden. Utdanning etter videregående har jeg ikke fullført, men det er like mye pga feil valg som dårlig selvtillit.

Men jeg har fått jobber, noen har jeg trivdes i og andre ikke. Noen har jeg fått nye venner, og et sted ble jeg mobbet ytterligere og fryst ut. En dag sprakk jeg totalt og pælmet varer i gulvet, rakk dem fingeren og styrtet ut. Ikke stolt av den reaksjonen akkurat da. I dag har jeg en jobb jeg stortrives i, og vokser i. Fullførte jo "utdanningen" til den da, men det var mer opplæring med eksamen som bedriften selv står for. Her aksepteres alle for den de er. Uvennskap forekommer jo, men alle kan ikke være like gode venner heller.

Og jeg fungerer veldig godt i jobb, jeg greide meg uten hjelp fra det offentlige når mobbingen pågikk, og greier meg uten nå. Og jeg har kommet dithen at jeg finner meg ikke i dritt fra andre. Det krever en del mot av meg å si i fra, om jeg føler noen behandler meg urettferdig eller noen andre jeg er glad i.

Jeg har aldri fått noen psykiatrisk diagnose, og jeg tror ikke det er nødvendig heller. Men jeg sliter med en del ting etter mobbingen. Klart det sitter i enda nå som jeg er voksen, selv om jeg blir bedre og bedre. Jeg har slitt mest med, og sliter enda, og tro fullt og helt på meg selv, VIRKELIG like meg selv, og jeg sliter med å forholde meg til andre mennesker. Stole på dem, gi av meg selv til dem. Det er så mye enklere å bare stenge alle ute, for da blir man i hvert fall ikke såret. Men som sagt jeg har blitt bedre på alle disse punktene, men nekter ikke for at spøkelsene fra barndommen kommer nok alltid til å være der et sted tror jeg.

Jeg har lest innlegget mitt om igjen et par ganger nå, og ser at det kanskje kan tolkes slik at jeg tålte mobbingen greit siden jeg i dag har problemer som angst og depresjon for eksempel. Det spørres ikke om folks historie med mobbing her, men jeg føler for å si litt om det likevel. Mobbingen fra andre elever skjedde på det verste fra 2 til 4 klasse, kanskje fordi jeg var en stille og engstelig jente. Allerede før jeg begynte på skolen var jeg redd for å slippe andre mennesker nært innpå meg pga (slik jeg ser det) at faren min aldri gjorde noe for å bygge opp selvtilliten min (men han var ikke slem eller voldelig eller noe sånt... bare uengasjert) og en mor som rev ned alt jeg bygde meg opp av selvtillit (ikke med vilje, men det var mye skam, mye kjeft også for ting jeg ikke kunne noe med. Slutten av tredje klasse ble jeg utsatt for seksuelt overgrep av en venn av familien. Det var vondt, ekkelt og selv om jeg ikke visste hva som foregikk, visste jeg godt at dette var noe barn ikke skulle utsettes for. Men innen da hadde jeg greid å innprente meg selv (ved hjelp av mobbingen) at selv om andre barn ikke fortjente det, så gjorde sikkert jeg det. Så jeg sa aldri noe om det, i frykt for å få kjeft for det og. Jeg vet selvsagt i dag at dette ville både mamma og pappa tatt alvorlig om de hadde fått vite det.

Jeg ble ikke mobbet nevneverdig av elever på ungdomsskolen, men jeg sto på utsiden, også fordi jeg hadde ingen interesse av å menge meg med de såkalt populære. Noen ukvemsord ble det jo, men ikke noe jeg vil definere som mobbing. Lærere derimot kunne bruke en halv skoletime på å trakassere elever som ikke var flinke i deres fag, særlig oss som ikke hadde noen særlig status i skolegården. Jeg ble bare utsatt for det en gang, men jeg var redd for de lærerne det gjaldt gjennom alle tre årene. Og jeg har et kjæresteforhold bak meg hvor jeg lot han trakassere meg, mobbe meg, fant meg også i at han slo meg et par ganger, jeg visste at han hadde ei annen jente på si men hva så? Fortjente jeg (JEG av alle) å ha en mann til MIN kjæreste... bare min altså? Men det var dette forholdet som fikk meg til å innse hvor galt jeg tenkte om meg selv, og også folk rundt meg som jeg aldri ga noen sjanse til å vise meg at de faktisk var vennlige vesener

Jeg kunne sikkert klart meg bedre som voksen, men det kunne sannelig gått mye verre også! Som voksen er det flere av elevmobberne som har bedt meg om unnskyldning etter at de har søkt etter meg på Facebook, mamma har bedt om unnskyldning for temperamentet hun la for dagen når vi var små, pappa er like uengasjert, men jeg er glad i han likevel (han gjorde i det minste ikke ting verre for meg). Men de lærerne har jeg aldri mottatt noen unnskyldning fra, og ikke tror jeg at de noen gang tenker over at de misbrukte (og kanskje gjør fortsatt) den makten de har.

Sånn, beklager avsporingen, jeg fikk sagt det jeg hadde på hjertet

[*Numi*]

Greide du å fullføre utdanning og få en jobb?

- Jeg holder på med en universitetsutdanning nå, og har skaffet meg en ekstrajobb på egenhånd, så ja, jeg vil si jeg greide/greier det.

Fungerer du i jobb - eller ble du trygdet pga psykiske problemer?

- Jeg fungerer på jobb. Litt usikker av og til, men er også "ganske" ny, så det virker ikke unormalt at jeg spør en del.

Har mobbingen ført til en psykiatrisk diagnose?

- Nei.

Men mest av alt: Hva sliter du mest av alt med i voksen alder,

som du tror er resultat på grunn av mobbing.

- Jeg sliter med å snakke høyt foran en mengde mennesker, jeg sliter med å være midtpunktet i en samtale der jeg forteller og alle øyne og alles fokus er rettet mot meg.

-Etter/under mobbingen fikk mobberne meg til å føle meg mindre verdt og at ting jeg sa ikke var viktig, ikke var av betydning, at det var det beste å holde munn. Jeg sliter derfor også med å gjøre det jeg har lyst til mest av alt, å synge "profesjonelt". Jeg har ikke selvsikkerhet i stemmen lenger, så jeg får det ikke til. Jeg prøver å jobbe med dette da. Men det er litt vanskelig å ta tak i. Føler meg så sårbar om jeg skal synge for noen, til og med samboer og gode venner.

- Jeg føler ofte også at jeg ikke er god nok. Det er en stemme inni meg som rakker ned på meg og får meg til å føle at jeg ikke er verdt ting, at jeg bare bør holde meg anonym, holde kjeft og slutte å tro at jeg er noe.

- Likevel tror jeg at jeg framstår som blid og sosial i samvær med andre, men tankene snur av og til, og jeg føler at jeg har lite å bidra med. Jeg vet med meg selv at det er tull det jeg tenker, men det hjelper ikke bestandig.

- Men generelt sett har jeg det bra og er blid og glad.

[~Maja~]

Jeg ble ikke MYE mobbet, men hadde en trasig periode på ungdomsskolen. Uten at jeg skjønte hvorfor, ble jeg utsatt for utfrysning, baksnakking, ryktespredning av de kule i klassen. Det var særlig en gutt som styrte gjengen, og fikk etterhvert med seg stadig flere og flere. Det jeg opplevde som vanskelig var at den gjengen var veldig populær, og var super-hyggelig mot så og si alle rundt meg, mens jeg ble utestengt fra aktiviteter de planla. Ikke uvanlig at det ble fester/aktiviteter etter skoletid der alle untatt jeg ble invitert. (Invitasjon ble gjerne kringkastet på skolebussen, der N.N henvendte seg til hver og en og spurte om han/hun ville komme på aktiviteten, og alle fikk spørsmål, untatt jeg)

Dette varte ca 1/2 år, på ungdomsskolen, så det begynner å bli mange år siden. Men jeg husker at jeg ble veldig ukonsentrert, satt hele tiden på nåler i timene, redd for å få en ekkel kommentar av gutta bak meg. Og for å beskytte meg selv mot kommentarer på skolebussen prøvde jeg å tenke på andre ting, så jeg ble veldig sliten i hodet og kroppen.

Den dag i dag vet jeg ikke hvorfor jeg ble plukka ut til å bli utfryst. Hva hadde jeg gjordt dem, liksom? Men siden jeg var - og fremdeles er - en følsom liten sjel, som hadde litt vanskelig med å bite ifra meg, så ble det kanskje bare sånn, jeg var lett å "ta"?

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver her. Jeg kan ikke skryte på meg noen forferdelig mobbing (slik dere andre har blitt utsatt for - en skikkelig god til dere, for jeg følte jeg hadde det ille nok. Hvordan i huleste kan barn (og voksne) være så onde?), men jeg hadde en helt forferdelig periode på barneskolen. Det var de ''kule'' som satte det hele i gang, og jeg opplevde det på samme måte som vedkommende jeg har sitert. Hvorfor? Nei, si det. Jeg tror egentlig det var fordi jeg var veldig awkward på barneskolen, den stille og skoleflinke jenta, og hadde ingen skikkelige venner som forsvarte meg. De ble fort byttet ut da jeg var ferdig med awkward-fasen min på midten av ungdomsskolen og at jeg fant ut at jeg faktisk fortjente noe bedre.

Som sagt var mobbingen over rundt 9.klasse. Da fant jeg min nye bestevenninne som også var blitt fryst ut av ''den kule gjengen''. Helt siden da har det gått en liten faen i oss hver gang vi møter en av disse såkalte kule menneskene og vi fryder oss over at det har gått så mye bedre med oss. Jeg kan ikke si at jeg hater dem, for uten dem hadde jeg ikke møtt bestis, jeg er vel heller veldig nøytral og driter i dem både den ene og andre veien.

På videregående ble alt så mye bedre, da ''den kule gjengen'' begynte på en annen skole enn oss. Der fikk vi på en måte en ny start - noe vi trengte begge to.

Jeg vet ikke helt om ''senvirkningene'' er et resultat av mobbingen eller at personligheten min bare er sånn, men jeg har ihvertfall utrolig dårlig selvtillitt blant nye folk og folk jeg ikke er trygge på. Sosiale aktiviteter på jobben var helt forjævlig i begynnelsen, men jeg tvang meg til å gå og det er heldigvis blitt bedre etter hvert. Jeg bruker veldig mye tid på å planlegge hva jeg skal si til enhver situasjon noe som er utrolig slitsomt psykisk sett.

Jeg er også litt småparanoid og tenker alltid at det angår meg når det blir hvisket eller ledd i nærheten av meg.

Jeg har alltid vært veldig flink på skolen, det var det eneste mobberne ikke klarte å ta ifra meg. Jeg gjorde heller lekser enn å være trist for at jeg ikke fikk være med på fest, så det å fullføre utdannelsen var ikke noe problem. En bachelorgrad har det også blitt på meg, og mitt (og min venninnes) manglende sosiale liv ble iherdig tatt igjen da vi begynte på videregående. Så sånn alt i alt har ikke jeg hatt det så fælt, men jeg merker at usikkerheten mobberne plantet i meg aldri kommer til å slippe helt taket.

[Gjest stillness]

Jeg har sosial angst,litt p.g.a mobbing men også andre ting.Selvtilliten min har vært på bånn i mange år,og jeg har følt at jeg ikke er verdt noe og ingen er interessert i å ha noe med meg å gjøre.Har hatt noen dårlig forhold på grunn av dette,der jeg har blitt sammen med noen som egentlig ikke var glad i meg fordi jeg ikke trodde jeg kunne få noe bedre.

Videregående var ikke så ille,kom i klasse sammen med greie folk som ikke kjente til min bakgrunn,men jeg var fortsatt stille og følte meg litt utenfor.

Sleit mer da jeg begynte på høyere utdanning,og var innom flere utdanninger der jeg droppet ut p.g.a. angst og dårlig selvtillit.Så begynte jeg her hvor jeg er nå og studiene har begynt å gå ganske bra(har mine opp og nedturer),selv om jeg føler meg utenfor og er veldig stille fortsatt.Føler meg noen ganger dum og mislykket fordi jeg har droppet ut så mye,men det har jo også kommet noe godt ut av det.Jeg har lært mye om meg selv,og livet mitt har bedret seg veldig mye etterhvert som tiden har gått.

Har ingen venner egentlig,og jeg har også problemer med å slippe folk inn på meg.Tar litt tid før jeg føler at jeg kan stole på folk.

Er også litt paranoid hvis folk ler og hvisker i nærheten av meg,tror at det er meg de ler av.

Har i det siste begynt å ta grep om de tingene jeg sliter med,selvtilliten har begynt å bli bedre og jeg ser mer positivt på fremtiden enn jeg har gjort før.Lar meg heller ikke utnytte så mye som jeg gjorde før,turte aldri å si imot andre før fordi jeg trodde de da ville forlate meg eller at de ikke ville ha noe med meg å gjøre.

Håper at jeg kan fungere bedre sammen med andre etterhvert og kanskje få meg noen venner.Det er noe jeg savner..

[Gjest Gjest_bb_*]

Har PTSD og delvis ufør.

Noe av det som plager meg er omkring rettferdighet. Her har faktisk noen få mennesker ødelagt liv(det ER alvorlig). Et offer blir dobbelt offer om det da ikke opplever rettferdighet/oppreisning. I den såkalte rettstaten skal staten stå for "retten". Hva om det ikke skjer? Da står noen grupper igjen som solide tapere.

Jeg tror mange tidligere mobbeoffere ville forbedre sin psykiske helse ved å fått uttrykt seg. Staten står ikke for oppreisningen vi trenger. Vi må med andre ord handle selv for å ta tak i vår egen skjebne.

Jeg har lyst å starte en gruppe som skal jobbe for mobbeofres interesser. Kan ikke de som er interessert sende en mail til [email protected] og spre det videre?

[Gjest Gjest]

Ble mobbet i voksen alder av voksne, senvirkninger er at jeg ikke orker å forholde meg til andre mennesker uten at jeg må.

Fungerer veldig bra i studier og yrkesliv,mobberne fortjener hevn fra min side, men men det tar litt tid så får vi se, er ikke alene om dette.

[Eponine]

Jeg slet litt med at jeg var innadvendt det første året jeg skiftet skole hvor jeg ikke ble mobbet.

Ellers har jeg ikke slitt i noen større grad med sosialangst. Jeg er veldig sosial, og har et stort sosialt nettverk.

Det eneste jeg kan se, er at jeg er ikke den første til å dele veldig dype, sårbare ting og jeg kan være veldig stolt og liker ikke å innrømme store svakheter.

[Gjest Gjest_lina_*]

Har slitt mye med dårlig selvtillitt og selvskading.. ble mobbet barne og ung. skolen.. Ellers så synes jeg at jeg har blitt en veldig sterk person.. har litt problemer i blandt at jeg trekker meg tilbake og vil være for meg selv en periode.. (depresjon)

Men jeg har skaffet meg en god utdannelse og jobb.. Og har jobbet mye med problemene mine..

Stå på dere vakre og sterke mennesker:)

[Gjest Gjest_jente20_*]

På slutten av barneskolen og hele ungdomskolen var folk fæle med meg. Var spesielt jentene. De populære/kule jentene rotta seg sammen og baksnakket, lo av meg, pekte,sa stygge ting da jeg gikk forbi, spredde rykter, dytta til meg når folk gikk forbi meg osv. Vet ikke helt hvorfor men kan hende at fordi jeg var litt anderledes enn de andre. Passa liksom ikke inn. Er jo ofte sånn når en av de populære begynner å mobbe en så henger de andre seg på. Var egentlig det som skjedde med meg. Begynte med 2 jenter også hang flere og flere seg på og ble med på mobbingen. Til slutt følte jeg at hele skolen var imot meg. De som jeg trodde var mine venner ville plutselig ikke gå med meg mere. Følte meg veldig alene. Sa i fra til lærene men fikk bare høre at jeg måtte ikke bry meg om de. Det er ikke akkurat så lett når du får slengt slemme kommentarer etter deg vær skoledag. Og er heller ikke lett når du ikke har noen som kan forsvare deg. Husker at jeg hata gym timene for da hadde min klasse gym med b klassen. Det var bølleklassen med bare sånna slemme folk og hvor de mest populære jentene gikk. Husker de pleide å kaste baller på meg og stenge meg inne på doen. Gymmen var et mareritt! Skulka mange gymtimer for å si det sånn.

Det ble bedre da jeg begynte på videregående. For kom heldigvis ikke på samme skole som de værste mobberene. Fikk meg også nye venner. Men jeg er ganske stille av meg og sjenert. Er ikke sånn kjempe lett å bli kjent med meg eller komme inn på meg. Sliter fortsatt med dårlig selvbilde. Er ikke noe glad i være på sammenkomster/fester med mange folk jeg ikke kjenner. Synes det er ubehagelig og litt skummelt. Føler jeg på en måte forsvinner litt siden jeg ikke er så pratsom som de andre på de sammenkomstene/festene jeg har vært på. Føler meg usynnelig. Prøver å endre meg. Prøver å delta mer i samtaler, diskusjoner osv. Det er ikke så lett. Håper det blir ting blir bedre ettervært

Jente 20.

[Gjest Gjest_jente20_*]

håper ting blir bedre skal det stå

[Gjest Bianca26]

Jeg lurer på, til alle dere der ute som ble mobbet i oppveksten - hvilke senvirkninger har dette fått for dere i voksen alder?

Greide du å fullføre utdanning og få en jobb?

Fungerer du i jobb - eller ble du trygdet pga psykiske problemer?

Har mobbingen ført til en psykiatrisk diagnose?

Men mest av alt: Hva sliter du mest av alt med i voksen alder,

som du tror er resultat på grunn av mobbing.

Jeg selv har aldri hatt venner.Jeg ble alvorlig mobbet under hele skolegagen,

og lærte aldri hvordan jeg skulle forholde meg til andre på en naturlig måte.

Og i voksen alder sliter jeg med ensomhet, angst og depresjon.

Tviler på at noen kan se det på meg når jeg er ute blant folk,

fordi jeg må hele tiden "anstrenge meg for å holde ansikt".

Men jeg blir så sliten av å ha folk rundt meg at jeg kollapser når jeg kommer hjem til meg selv.

Jeg har også en kjæreste, men jeg greier ikke å bo sammen med ham fordi jeg trenger så enormt mye tid for meg selv. Og jeg vil ikke ha barn, har aldri likt eller vert opptatt av barn. Tror det har sammenheng med mobbingen - fordi jeg ble mobbet av barn som barn. Og å ha barn rundt seg gjør meg usikker. I tillegg har jeg fått diagnosen Asperger og det har vert så psykisk belastende for meg å prøve å fungere i jobb at jeg etterhvert ble uføretrygdet... Hver dag var en unntakstilstand for meg - fra jeg åpnet utdøren om morgenen til jeg kom hjem om kvelden...

Som mobbeoffer, hva sliter DU med i voksen alder?

Tror ikke jeg har kjempealvorlige ettervirkninger men:

Jeg er ofte nedfor og deppa

Når minner kommer tilbake kan jeg lett begynne å grine om jeg er for meg selv

Jeg er sjenert, er ofte redd for å si noe galt eller at folk ikke skal like meg (jeg er kommet meg nå men har fortsatt vansker med å slippe folk inn)

Jeg fungerer fint i jobben, men er ofte jeg føler meg utenfor om de sitter i lunsjpausen og ikke snakker jobb

Er nok fortsatt en del usikker på meg selv, at jeg til tider føler jeg ikke er like flink som andre, at andre har et mye bedre liv enn meg og at alle bortsett fra meg oppnår det de vil, og sånn.

[Gjest Gjest_erica_*]

Huff blir nesten lei meg av å lese alle disse fæle historiene kan ikke skjønner at mennesker kan være så slemme? Jeg kunne aldri mobbet eller bare stått å sett på noen blitt mobbet. De som mobber kan umulig ha det godt med seg selv. De må rakke ned på andre for å føle seg bedre.

[Gjest Gjest]

Huff blir nesten lei meg av å lese alle disse fæle historiene kan ikke skjønner at mennesker kan være så slemme? Jeg kunne aldri mobbet eller bare stått å sett på noen blitt mobbet. De som mobber kan umulig ha det godt med seg selv. De må rakke ned på andre for å føle seg bedre.

Kan love deg at også voksne mennesker kan være så slemme;) de sprer løgner om deg som ikke samsvarer med virkeligheten, direkte knusende.

Generellt sett handler det om å bli sterk i seg selv, nå gir jeg alltid beskjed- det gjorde jeg ikke før.

[*Numi*]

En jeg gikk på skole med tok livet av seg grunnet depresjoner, og jeg er ganske så sikker på at mobbing var en del av det som gjorde at vedkommende sleit. Det verste er at mobberne som fikk høre det ikke tok det til seg, for for dem var nok mobbingen mer på fleip. Er det mulig? Så liten selvinnsikt??

Endret 5. januar 2010 av *Numi*