Til dere som har blitt mobbet i oppveksten:

[Gjest Gjest]

Jeg lurer på, til alle dere der ute som ble mobbet i oppveksten - hvilke senvirkninger har dette fått for dere i voksen alder?

Jeg ble aldri direkte mobbet, men utfryst og baksnakket. Jeg var kjedelig og skoleflink og kanskje ikke akkurat vakker. Stygge rykter ble også spredd, men det er ikke før i senere tid at jeg har forstått hvor slemme folk egentlig var. Det mest tragiske er at mange av disse "mobberne" fremdeles er slik den dag i dag; barnslige, umodne og usikre.

Greide du å fullføre utdanning og få en jobb?

Jeg begynner på utdanningen min til høsten, har fullført alle skoler, er nå 23, men føler at jeg har gått igjennom livet i en tåkefull tilstand. Jeg klarer ikke det sosiale så veldig bra, og har i løpet av disse årene ikke fått noe særlig kontakt med noen jeg har gått skole med.

Jobber har jeg også hatt, men kun deltid. Også her er problemet det sosiale, som gjør meg sinnssykt sliten. Ingen av mine nærmeste forstår meg, så jeg går rundt med skyldfølelse over at jeg ikke makter fulltids, til tross for at jeg ikke går skole akkurat nå.

Fungerer du i jobb - eller ble du trygdet pga psykiske problemer?

Fungerer delvis i jobb, men blir forferdelig sliten og deprimert. Trenger en jobb der vi er få som jobber sammen. Føles mye tryggere.

Har mobbingen ført til en psykiatrisk diagnose?

Er under utredning nå.

Men mest av alt: Hva sliter du mest av alt med i voksen alder,

som du tror er resultat på grunn av mobbing.

Klarer ikke kontakte folk, går konstant rundt med skyldfølelse, kommer ikke innpå folk, folk kommer ikke innpå meg, finner ingen å bli glad i, føler meg som en liten ubrukelig dritt, har ekstreme mindreverdighetskomplekser, tiltrekker meg "venner" som tråkker meg enda mer ned i søla, tar til meg alt det negative. Folk er fremdeles ganske slemme mot meg. Sånn er det å leve i en verden hvor alt baseres på utseende.

Som mobbeoffer, hva sliter DU med i voksen alder?

Jeg takler forresten heller ikke blikk. Blikk er det verste jeg vet... jeg tolker de fleste former for stirring negativt.

[Marshmallow]

Jeg ble mobbet (fysisk og psykisk) på ungdomsskolen, men har klart meg bra i ettertid. Jeg har fullført en bachelorutdannelse og har siden jobbet i det yrket jeg utdannet meg til. Likevel kjenner jeg meg igjen i det mange skriver her.

Jeg kan også tro at folk ler av meg og hvisker bak ryggen min. Jeg stortrives på jobb, men det tok nesten et år før jeg klarte å snakke med kollegene mine uten å føle meg "awkward" og dum. Likeledes gruer jeg meg ofte til sosiale jobbsammenkomster og fester, selv om jeg alltid ender med å ha det hyggelig. Privat har jeg 5-6 gode venninner, men har vanskelig for å skaffe meg nye. Folk må vise meg tydelig at de vil bli kjent med meg, ellers trekker jeg meg unna.

Alt i alt tror jeg at jeg kom styrket ut av mobbingen. Det var selvfølgelig de såkalt "kule" som mobbet meg også, og i ettertid er jeg veldig glad jeg ikke var i den gjengen. De stjal mye i butikker blant annet, noe jeg nå er veldig glad for at jeg ikke var med på.

[Gjest marit]

Jeg lurer på, til alle dere der ute som ble mobbet i oppveksten - hvilke senvirkninger har dette fått for dere i voksen alder?

Greide du å fullføre utdanning og få en jobb?

Fungerer du i jobb - eller ble du trygdet pga psykiske problemer?

Har mobbingen ført til en psykiatrisk diagnose?

Men mest av alt: Hva sliter du mest av alt med i voksen alder,

som du tror er resultat på grunn av mobbing.

Jeg selv har aldri hatt venner.Jeg ble alvorlig mobbet under hele skolegagen,

og lærte aldri hvordan jeg skulle forholde meg til andre på en naturlig måte.

Og i voksen alder sliter jeg med ensomhet, angst og depresjon.

Tviler på at noen kan se det på meg når jeg er ute blant folk,

fordi jeg må hele tiden "anstrenge meg for å holde ansikt".

Men jeg blir så sliten av å ha folk rundt meg at jeg kollapser når jeg kommer hjem til meg selv.

Jeg har også en kjæreste, men jeg greier ikke å bo sammen med ham fordi jeg trenger så enormt mye tid for meg selv. Og jeg vil ikke ha barn, har aldri likt eller vert opptatt av barn. Tror det har sammenheng med mobbingen - fordi jeg ble mobbet av barn som barn. Og å ha barn rundt seg gjør meg usikker. I tillegg har jeg fått diagnosen Asperger og det har vert så psykisk belastende for meg å prøve å fungere i jobb at jeg etterhvert ble uføretrygdet... Hver dag var en unntakstilstand for meg - fra jeg åpnet utdøren om morgenen til jeg kom hjem om kvelden...

Som mobbeoffer, hva sliter DU med i voksen alder?

[Gjest marit]

hei.jeg har blitt mobbet gjennom hele oppveksten og blir det fremdeles idag.jeg har blitt 100%ufør da jeg sliter m med nervene.Jeg selv har aldri hatt venner.Jeg ble alvorlig mobbet under hele skolegagen,

og lærte aldri hvordan jeg skulle forholde meg til andre på en naturlig måte.

Og i voksen alder sliter jeg med ensomhet, angst og depresjon.

Tviler på at noen kan se det på meg når jeg er ute blant folk,

fordi jeg må hele tiden "anstrenge meg for å holde ansikt".

jeg går ikke på kjøpesenter når det er mye folk.jeg sitter og sturer for meg sjelv heile dagen fra jeg har min minste datter på skolen.og har hatt en samboer no i den siste tiden som å har mobber meg,men det er slutt no,han mobbet også mine barn.mobbing er ikke gøy,det fører med seg så mye

[Gjest Sobril]

Jeg ble mobbet på ungdomsskolen pg.a. at jeg var lubben (veide på det meste 60 kg). Dernest, det verste som skjedde, var et seksuelt overgrep da jeg var 14. "Alle" fikk vite om det, og jeg ble kalt "hore", "1,50" etc. i ettertid. Holdt på å ta mitt eget liv.

Det prellet av meg, bortsett fra at jeg har hatt spiseforstyrrelser i over tjue år og har hatt et snevert selvbilde.

Har bra jobb og har klart meg fint ellers.

[Gjest hans O]

jeg ble mobet på barne skole å helt fram til dags dato på grun av minne foreldre mest på grun av min far.

[kanelsnurr]

Jeg lurer på, til alle dere der ute som ble mobbet i oppveksten - hvilke senvirkninger har dette fått for dere i voksen alder?

Jeg ble mobbet på barneskolen (fra sånn 4 klasse) og på ungdomsskolen. Men jeg har nok hatt det mindre ille enn mange andre, fordi min mor insisterte på at jeg skulle drive med en fritidsaktivitet. Jeg fant meg en sport der ingen fra skolen gikk, og hadde et sosialt nettverk gjennom det. Derfor har jeg kanskje sluppet unna de vannskelighetene med å knytte meg til andre, som mange her har.

På ungdomsskolen, kom det folk fra flere barneskoler, og selv om mobbinga fortsatte så hadde fant jeg etterhvert noen andre "outsidere" å holde sammen med, og alt ble mye bedre.

Greide du å fullføre utdanning og få en jobb?

Ja, jeg har fullført 5 års universitetsutdannelse, og har en bra jobb jeg fungerer bra i.

Har mobbingen ført til en psykiatrisk diagnose?

Ingen psykiatriske diagnoser. Men jeg hadde en periode i starten av studietida følte jeg behov for å rydde opp i ting i hode mitt. Heldigvis forsto mine foreldre det, og jeg gikk til psykolog fast ganske lenge på deres regning (legen ville nemlig ikke hjelpe, for jeg trengte det visst ikke...)

Men mest av alt: Hva sliter du mest av alt med i voksen alder,

som du tror er resultat på grunn av mobbing.

Mye av mobbinga av meg, gikk på mitt utseende. Så jeg har hatt veldig mange mindreverdighetskomplekser der. Selv om jeg er veldig interresert i mote, var det lenge jeg f.eks ikke turte å kle meg i noe som på noen måte kunne skille seg ut. Det har tatt meg veldig mange år å innse at det faktisk absolutt ikke er stygg. Da jeg møtte min kjære første år som student, så kunne jeg virkelig ikke fatte hvordan en så kjekk og sjarmerende fyr, virkelig kunne være interessert i meg. Det tok meg kjempelang tid å skjønne at han synes jeg er flott.

Ellers så må jeg inrømme at det gosser meg at hun som "ledet ann" mobbinga av meg, ikke har kommet seg lengre enn til kassa på nærbutikken, og ikke akkurat er "et fruktfat" selv. Ungdomsskolen forble hennes blomstringstid, karma's a bich. Ja, jeg veit det er slemt å tenke sånn. Men jeg klarer ikke la være, og jeg holder det i alle fall for meg selv.

[Gjest gitte wulff karl]

Jeg lurer på, til alle dere der ute som ble mobbet i oppveksten - hvilke senvirkninger har dette fått for dere i voksen alder?

Greide du å fullføre utdanning og få en jobb?

Fungerer du i jobb - eller ble du trygdet pga psykiske problemer?

Har mobbingen ført til en psykiatrisk diagnose?

Men mest av alt: Hva sliter du mest av alt med i voksen alder,

som du tror er resultat på grunn av mobbing.

Jeg selv har aldri hatt venner.Jeg ble alvorlig mobbet under hele skolegagen,

og lærte aldri hvordan jeg skulle forholde meg til andre på en naturlig måte.

Og i voksen alder sliter jeg med ensomhet, angst og depresjon.

Tviler på at noen kan se det på meg når jeg er ute blant folk,

fordi jeg må hele tiden "anstrenge meg for å holde ansikt".

Men jeg blir så sliten av å ha folk rundt meg at jeg kollapser når jeg kommer hjem til meg selv.

Jeg har også en kjæreste, men jeg greier ikke å bo sammen med ham fordi jeg trenger så enormt mye tid for meg selv. Og jeg vil ikke ha barn, har aldri likt eller vert opptatt av barn. Tror det har sammenheng med mobbingen - fordi jeg ble mobbet av barn som barn. Og å ha barn rundt seg gjør meg usikker. I tillegg har jeg fått diagnosen Asperger og det har vert så psykisk belastende for meg å prøve å fungere i jobb at jeg etterhvert ble uføretrygdet... Hver dag var en unntakstilstand for meg - fra jeg åpnet utdøren om morgenen til jeg kom hjem om kvelden...

Som mobbeoffer, hva sliter DU med i voksen alder?

[AnonymBruker]

Jeg lurer på, til alle dere der ute som ble mobbet i oppveksten - hvilke senvirkninger har dette fått for dere i voksen alder?

Greide du å fullføre utdanning og få en jobb?

Fungerer du i jobb - eller ble du trygdet pga psykiske problemer?

Har mobbingen ført til en psykiatrisk diagnose?

Som mobbeoffer, hva sliter DU med i voksen alder?

Av forståelige grunner poster jeg denne som anonym....

Jeg har vokst opp som eldste barn i en familie der mor drikker, far slår.

Ble derfor "voksen" i alt for tidlig alder, og ble mobbet fra før jeg begynnte på barneskolen til jeg droppet ut av videregående. Det var verbal mobbing, vold og utfrysing.

I tilegg til å ha blitt kalt navn og "ertet" har jeg blitt skamklippet, rispet med tegnestifter (festet på linjal for maks kraft) og sakser, håret ble forsøkt satt fyr på flere ganger. ble jevnlig slått, lugget, og sparket. Et par utviklet etterhver en fin taknikk. Noen slag i magen slik at jeg sank på kne fra den ene, nummer to sparket meg da i ryggen slik at jeg ble liggende på bakken, og var da enklere for resten av gjengen å hoppe på meg, sparke og slå.

Jeg har til dags dato ikke vært på en klassefest, bursdager på barnekolen ble jeg invitert til, (når foreldrene hadde kontroll på invitasjoner og sendte ut disse til alle i klassen) men jeg gikk ikke, jeg fikk klar beskjed om hva som ville skje om jeg kom (mer vold/verbal mobbing)

Jeg droppet ut av videregående, men har jobbet siden. vaskejobb, kassa på rimi osv, og klarer meg på lønna. Men som barn (og fremdeles) var jeg venneløs, og har problemer med å knytte relasjoner til andre mennesker. Jeg er "plikt" sosial på jobb, men jeg har ikke lært sosiale koder og vet ikke hva jeg skla gjøre i ulike situasjoner, og da er det tryggest å ikke utsette meg for slike situasjoner, så jeg er ikke med på sammenkomster/lønningspils osv.

Jeg har aldri gått til psykolog og har ingen diagnose, men jeg burde nok, jeg vet selv at jeg er lettere deprimert og at barndommen har satt spor. Feks er jul/nyttår og sommerferie forbundet med stress, og jeg får vondt inni meg, sånn som når jeg var 5 år. jeg gruer meg, selv om jeg "vet" at jeg ikke har noe å grue meg for nå, men følesene er der enda.

(Jeg blir og rett og slett redd om jeg hører noen krangle feks på butikken eller på tv.) For meg er jul=stress=kranglig=juling.

Jeg er nå godt voksen, og en av konsekvensene er at jeg utover å ikke ha nære venner/sosialt nettverk, er at jeg ikke vil ha barn, fordi at jeg rett og slett ikke vil at noen andre skal oppleve det samme som meg....

(mye her, og ikke så sammenhengnedne, men men... )

[AnonymBruker]

Det er helt feil å si det men det føles litt bra at andre også sliter, føler meg mindre alene.

[ZIr0]

Finnes det virkelig en virkelighetsform for utrykk som går under mobbing? Alle utrykksformer er positive da tilogmed denne planeten som jo er en form for utrykksform. Utifra min artikkel på min blogg har jeg tolket det slik at afrikaneren og asiateren er den som ærer, bare se på de store kultur og nasjon skapelsene i de nedre områdene før i tiden. Så tolker jeg det slik at huleboeren mobber, mèn fordi den originale bevisstheten til huleboeren, den vestlige, er å være asosial inne i huler så har han ikke noe forståelse for vedkommende og kan dermed ikke si noe som treffer negativt om et annet da alle krenkelsene er baserte på illusjon.

Et eks: Se de største mobbingene vi har idag: "Feiten", "Svarten", "Stygga". Disse er baserte på illusjonen på at vi er kroppen som noe konkret selv når det derimot er noe som forandrer seg hele tiden og man kan aldri kalle et selv for forandrende, det er noe konkret, håndfast. Når et mennesket har utrykkt seg f.eks i en smart setting ved å si at den er smart og liker å tenke på filosofi blabla og får en krenkelse tilbake om det den utrykte så kan ikke det heller kalles selv fordi det er blitt utrykt, det er blitt gitt ut fra selvet, istedenfor å opprettholdt inne - et eks. er en mester som sa at når man kjeder seg med sitt selv så prøver man å fjerne kjedsomheten ved å finne folk å snakke med - er på samme måte.

Les mer om dette med mobbingens illusjon ved å lese en artikkel om de motsatte skapningene av ulvene som ærer (se: "aooOOoOo!" = WOW!!") her: http://www.holkapolka.com/spokelser.htm

[Gjest Kristine]

Jeg ble ikke slått av mobberene, men jeg ble kalt mye stygt "bare". Er 18 år nå, sliter med å snakke med fremmede og er ofte redd og nervøs når jeg snakker høyt så mange kan høre meg. Har heller aldri klart å godta meg selv for den jeg er og jeg ser nesen min hver dag som minner meg om han gutten som mobbet meg for det. Jeg har ingen veldig nære og gode venner, sikkert fordi jeg ikke lar folk komme for nært hjertet mitt. Redd for å bli såret og sviktet tror jeg. Har alltid spist veldig lite fordi jeg er utrolig redd for å bli feit, sikkert noe med at jeg er redd for å bli mobbet igjen hvis jeg hadde blitt større. Fant flere og flere feil på utseende mitt etter jeg første gang ble mobbet for at jeg hadde stygg nese, rødmet mye og var veldig liten. Fant ut etter mange år at denne gutten egentlig var forelsket i meg, men i mange år har jeg tenkt så mye negativt om meg selv så det er vanskelig å vende det av meg. Sykt å tenke på hva ord kan gjøre med tankegangen til andre mennesker. En positiv ting jeg fikk ut av "mobbingen" var at jeg er snill mot alle jeg møter og jeg hjelper de som trenger hjelp uansett hva det er. Vil ikke være en slem person slik han gutten var og er, så jeg har blitt et godt menneske hvertfall.

[Gjest Elise]

Akkurat her i den alderen er jeg i nå, og i samme situasjon. Har ikke kontakt med noen som mobber meg lengre, men jeg har veldig liten kontakt med folk generelt og føler meg litt ensom fordi jeg ikke har noen jeg kan stole på.

Har mye angst og depresjon som har forverret seg gjennom årene.

Er også i den alderen og slite med det samme, jeg ble mobbet siden jeg gikk i 1 klasse til 9 klasse, men jeg blir fortsatt holdt utenfor. Jeg er engstelig rundt andre og det har ført til at jeg er mye alene. jeg tror at "vennene" mine egentlig ikke liker meg og at de bare er med meg fordi de syntes syn i meg. Jeg blir aldri invitert ut og hvis vi skal sette oss i grupper er jeg alltid den som står alene. Jeg har så og si ingen selvtillit og jeg blir usikker hvis andre har en veldig sterk personlighet. Jeg er veldig ensom og jeg sliter med depresjon og panikkanfall.

[AnonymBruker]

Jeg fungerer veldig fint nå som voksen, selv om jeg ble mobbet gjennom hele grunnskolen (i ganske alvorlig grad). Frem til jeg var 19-20 år fungerte jeg ikke i det hele tatt. Full i angst, ingen venner osv. Så bestemte jeg meg vel egentlig for at nok var nok. Det er bare EN person som kan endre livet mitt- og det er meg selv. Jeg ville ikke defineres utfra hvem jeg en gang var og hvem jeg en gang ble oppfattet som. Jeg ville sees som den personen jeg ønsket å være.

Så jeg begynte å sosialisere meg, fant meg mine egne interesser, søkte jobb og møtte folk med et åpent sinn.

Har fullført en mastergrad, har mann og barn, masse venner og en jobb jeg stortrives med :-)

Anonym poster: 4a38a5487fef6a18a18469f5106fc00b

[Tøffeldyret]

Jeg ble mobbet gjennom hele barneskolen og ungdomsskolen. Det var fordi jeg var ganske overvektig da jeg var liten, og jeg har rødt hår og fregner. Så jeg så nok ut som et stereotypisk mobbeoffer. Mobbingen gikk ut på utestengning, stygge kommentarer og baksnakking. Det ble mye verre på ungdomsskolen, og folk spredte helt grusomme rykter om meg, og skrev drapstrusselbrev til meg og ødela skolebøkene mine. Jeg var mobbet av hele skolen, så fremmede 10.klassinger kunne komme bort til meg og begynne å dytte meg og være frekke da jeg gikk i 8. klasse. Det var ganske skummelt.

Det hele hadde sikkert vært lettere å takle om jeg hadde hatt en god familie. Men jeg ble mobbet hjemme også. Min far kommenterte vekta mi hver dag, og hver gang jeg spiste eller drakk. Han hadde mange frekke kommentarer, og utrolig mange vitser på min bekostning. Det har han gjort så lenge jeg kan huske.

Alt dette har formet meg veldig. Jeg har alltid hatt et ekstremt stort fravær fra skolen, og jeg klarer ikke å fullføre ting. Jeg er nå på mitt 6. år på videregående, fordi jeg bytter linje hele tiden. Finner meg ikke til rette i noen klasser, selvom jeg ikke blir mobbet lengre. Går på en kjempefin VGS og alle som mobbet meg er begynt på universitet for lengst. Men jeg har fortsatt myyye fravær fra skolen, fordi jeg sliter veldig med angst og depresjon fra mobbingen. Har også prøvd å ta mitt liv et par ganger, men det begynner å bli noen år siden nå.

Jeg er fortsatt paranoid, og tror alle har baktanker og at alle ser på meg og ler av meg. Har null selvtillit. Har også mange stygge arr etter selvskading gjennom hele ungdomstiden. Min måte å overleve på har blitt å være veldig billig og horete.. Jeg har veldig "daddy-issues" og ligger med godt voksne menn ofte, fordi jeg aldri har hatt gode, normale forhold til mannlige forbilder gjennom oppveksten. Jeg føler at den eneste måten jeg kan få selvtillit på bli likt på, er å ligge med folk. Da føler jeg meg elsket mens det varer. Derfor sliter jeg veldig med å få vennskap som ikke blir seksuelle, som gjør at jeg er ganske ensom.

Så alt i alt har mobbingen ødelagt livet mitt. Klarer ikke utdannelse, klarer ikke å få venner.

[AnonymBruker]

Har mild sosial angst og er deprimert. Stoler ikke på noen og tror alltid at folk er ute etter etter meg. Stoler ikke på at folk liker meg og er sammen med meg uten baktanker, hvilket er et stort problem både i mtp. venner og kjærester.

Anonym poster: bc304d205869e5d52fe963f139d28123

[Gjest RompeRusk]

Jeg hadde ikke noen venner fra jeg var 12 til jeg var 16. Mobbet gjennom hele oppveksten.

Tidligere var jeg veldig deprimert. Var vel deprimert fra jeg var 14 til jeg var 17-18.

I dag har jeg veldig vanskelig for å stole på folk. Hos de jeg "stoler på", er jeg veldig sosial og utadvent. Møter jeg nye mennesker, blir jeg veldig redd for at de skal dømme meg. Da går jeg fra å være sosial og utadvent til å ville være alene, lite pratsom og ekstremt sjenert. Bruker fort 1-1 1/2 år før jeg er "meg selv" hos nye mennesker.

Jeg tør ikke betro meg til noen. Ikke en gang bestevenninnene mine gjennom 5 år får vite hva jeg føler og hva jeg tenker. Jeg er rett og slett for redd for å bli forlatt av de jeg er glad i, og at de da vil ha en form for "makt" over meg.

[Gjest CT]

Utviklet en pedofil legning, bl.a. pga problemer med jevnaldrende og mobbing fra disse. Bidro også til dårlig selvbilde, angst og destruktivitet. Er den dag i dag psykiatrisk pasient.

[melly666]

Ser dette er en gammel tråd, men svarer likevel.

Ble mobbet daglig hele barneskolen. Ikke noe alvorlig, men hadde ingen venner. "Vennen" min den ene dagen, lo av meg, baksnakket og angrep meg verbalt den neste dagen. Veldig mye baksnakking og åpenbar fnising rett bak ryggen min. I tillegg var alt jeg gjorde feil - uansett hva. De (spesielt to stykker) kunne finne på å ta opp ting som skjedde i førsteklasse - i sjette. Ingen store ting for all del, det kunne være noe så simpelt som å gå av bussen et stopp for tidlig. Men de presset igjen og igjen på hvorfor jeg gjorde det, og ingen svar var bra nok. Alle førte bare til mer latter og hvisking.

Det knuste selvtilliten min. Jeg har hatt null. Det førte også til ekstremt mye løgn, siden "nei jeg vil ikke ut" ikke var et godtatt svar. Så jeg merker at jeg selv nå bruker løgn for å redde meg ut av mulige ubehagelige situasjoner. Det førte til at jeg satt inne hele tiden, og at jeg - da jeg fikk venner - ikke turte å gjøre ting med de.

Å søke jobb eller andre ting jeg ønsket var helt uaktelt. Først nå som jeg bodde alene - og ikke hadde et annet alternativ turte jeg å prøve meg. Angsten for kritikk er så sinnsykt sterkt at jeg ikke ønsker å gjøre noe - unngå alt.

Føler at alle kan se hvor dum og rar jeg er uansett hvor jeg er. At ingen noensinne ønsker å snakke med meg. Alle vil bare tenke hvor teit jeg er uansett.

Har heldigvis klart å ha gode karakterer på skolen (selv om jeg aldri har hatt muntlig aktivitet og det har hindret meg fra å utnytte mitt fulle potensiale) så har det ganske greit nå. Jeg har jobb, og har gode muligheter til å lykkes innen min karriere. Sosialt er en annen historie, men jeg har en kjæreste og noen få gode venner. Så alt i alt er jeg gankse fornøyd, og har et mye bedre liv enn jeg noen gang kunne forestilt meg.

Men jeg bærer såklart på mye tristhet, og det allerbeste ville nok vært å snakke med en proff om det. Ironisk nok er jeg for redd. Suicidaliteten dukker opp fra tid til annet og lysten til å kutte er veldig sterk (gjorde det fra 6. klasse til 9. for å redde livet mitt) - men jeg gjør ingen av delene så.

veldig rotete post, men orker ikke lese over..