Til dere som har blitt mobbet i oppveksten:

[Gjest Gjest]

Jeg har noen ganger flashbacks.

jeg kan gjøre noe helt urelatert, også husker jeg en gang jeg ble mobbet eller plaget. som regel kan jeg bare tenke på noe annet. eller si til meg selv " du har et fint liv nå, drit i den jævelen"

men noen ganger er det ikke så lett.

da er det fint med litt kos fra partner

[Gjest Bianca26]

Jeg har noen ganger flashbacks.

jeg kan gjøre noe helt urelatert, også husker jeg en gang jeg ble mobbet eller plaget. som regel kan jeg bare tenke på noe annet. eller si til meg selv " du har et fint liv nå, drit i den jævelen"

men noen ganger er det ikke så lett.

da er det fint med litt kos fra partner

Sånn har jeg det også.

[Emiiliie]

Fikk spiseforstyrrelse pga noen unødvendige kommentarer, som egentlig ikke stemte særlig godt. Men likevel går det inn på små barneører.. Senere har jeg slitt litt med selvtilliten, men jeg vet at jeg kan! Heldigvis

[Gjest Gjest_Tausa_*]

Jeg lurer på, til alle dere der ute som ble mobbet i oppveksten - hvilke senvirkninger har dette fått for dere i voksen alder?

Greide du å fullføre utdanning og få en jobb?

Fungerer du i jobb - eller ble du trygdet pga psykiske problemer?

Har mobbingen ført til en psykiatrisk diagnose?

Men mest av alt: Hva sliter du mest av alt med i voksen alder,

som du tror er resultat på grunn av mobbing.

Som mobbeoffer, hva sliter DU med i voksen alder?

Jeg ble mobbet opp gjennom hele barneskolen og ungdomsskolen, men jeg sliter ikke med andre senvirkninger enn en liten ting...

Jeg er en tilsynelatende veldig åpen person, som ikke forteller noe som helst personlig om meg selv til noen andre enn spesielt fortrolige.

Jeg kan fortelle om opplevelser, men aldri om tanker og følelser.

Dette på grunn av at mye av mobbingen gikk ut på at en av "gjengen" inviterte meg til å sove over, eller til å være med hjem etter skolen eller lignende. Målet var å få meg på tomannshånd, skape tillit, få meg til å åpne meg, for så å fortelle alt til alle andre.

Når så alle andre visste hva jeg hadde fortalt, kunne de rotte seg sammen mot meg, og fortelle meg hvor gal jeg var, hvor dum jeg var, at jeg løy osv

Og jeg gikk på den gang på gang på gang på gang... jeg lengtet etter vennskap og samhørighet, og selv om en var slik, trodde jeg ikke at de andre var akkurat like... jeg trodde ikke at så mange kunne være så "dritale".

Derfor forteller jeg ikke lenger om meg selv til andre enn en utvalgt venninne, min mann, og min mor.

Andre ser bare solsiden av meg.

Ut over dette har jeg det kjempebra.

[Gjest Gjest]

Huff blir nesten lei meg av å lese alle disse fæle historiene kan ikke skjønner at mennesker kan være så slemme? Jeg kunne aldri mobbet eller bare stått å sett på noen blitt mobbet. De som mobber kan umulig ha det godt med seg selv. De må rakke ned på andre for å føle seg bedre.

Kan også skrive under på at voksne kan være like ille.

Ble mobbet, trakkasert og presset ut av jobben av en av min tidligere arbeidsgivere.

Grunnen til det har jeg senere fått høre.

Jeg var(desverre)litt for flink til å utføre jobben,, problemet var at jeg fikk rosen og IKKE lederen.(noe lederen likte svært dårlig)

Og at jeg nektet å følge den sterke oppfordringen fra lederen min til å presse ut kollegaen min for å få en bedre stilling selv.

Som var utslagsgivende og starten på et mange årig helvete.

Senvirkninger,, utbrenthet (med sosial angst, depresjon + at kroppen kollapset helt) og arbeidsufør.

Har tatt mange mange år før jeg begynnte å komme litt mer "ovenpå" igjen.

Stoler ikke på mennesker rundt meg lengre. Klarer ikke å ha for mange folk rundt meg. Vegrer meg veldig for å slippe folk innpå meg og er skeptisk til de fleste. (føler fort at folk er "ute etter meg)

Før var jeg ikke slik. Men utadvent, pratet med alle og fikk fort kontakt med folk. Nå skyr jeg heller unna om jeg har mulighet. Noe som har resultert i at jeg har mistet de fleste vennene jeg hadde tidligere.

Prøver å jobbe meg ut av det, men det vil ta tid. Fært at EN person kan ødelegge så mye for andre mennesker. (har desverre hørt at jeg ikke var alene som fikk samme erfaringene)

[Gjest Gjest_erica_*]

Kan også skrive under på at voksne kan være like ille.

Ble mobbet, trakkasert og presset ut av jobben av en av min tidligere arbeidsgivere.

Grunnen til det har jeg senere fått høre.

Jeg var(desverre)litt for flink til å utføre jobben,, problemet var at jeg fikk rosen og IKKE lederen.(noe lederen likte svært dårlig)

Og at jeg nektet å følge den sterke oppfordringen fra lederen min til å presse ut kollegaen min for å få en bedre stilling selv.

Som var utslagsgivende og starten på et mange årig helvete.

Senvirkninger,, utbrenthet (med sosial angst, depresjon + at kroppen kollapset helt) og arbeidsufør.

Har tatt mange mange år før jeg begynnte å komme litt mer "ovenpå" igjen.

Stoler ikke på mennesker rundt meg lengre. Klarer ikke å ha for mange folk rundt meg. Vegrer meg veldig for å slippe folk innpå meg og er skeptisk til de fleste. (føler fort at folk er "ute etter meg)

Før var jeg ikke slik. Men utadvent, pratet med alle og fikk fort kontakt med folk. Nå skyr jeg heller unna om jeg har mulighet. Noe som har resultert i at jeg har mistet de fleste vennene jeg hadde tidligere.

Prøver å jobbe meg ut av det, men det vil ta tid. Fært at EN person kan ødelegge så mye for andre mennesker. (har desverre hørt at jeg ikke var alene som fikk samme erfaringene)

Huff ja voksne kan være like slemme som det barn/ungdommer kan være. Kanskje verre noen ganger

[Gjest sosialangst]

Jeg har nok heller aldri lært meg hvordan omgås andre. Blir nok oppfattet som ganske barnslig. Ble mobbet i mange år, av og til slått og sparket.

Jeg har dårlig selvtillit. Jeg skyver fra meg de få vennene jeg har. Jeg går jevnlig til psykolog, jeg sliter også med angst, depresjon og ensomhet. Jeg er nok litt paranoid, jeg tror folk snakker om meg hvis de hvisker... Eller at folk ler av meg hvis de ler...

Jeg fungerer noenlunde i jobben min, men jeg tror jeg skyver fra meg kollegene også - fordi jeg er paranoid og tror jeg ikke er god nok, at ingen liker meg.

Treffer jeg en bekjent på gata, blir jeg utrolig sjenert og tør såvidt å si hei. Ser jeg noen jeg kjenner, men de har ikke sett meg, så går jeg omveier for å slippe å hilse på de. Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal forholde meg til de, hva jeg skal si.

Jeg liker ikke konfrontasjoner eller konflikter. Jeg har en samvittighet som gjør at jeg ikke tør gjøre noe galt. Jeg er redd for å såre andre, og trår veldig forsiktig.

Alt koker ned til at jeg ikke fortjener å ha det bra. Sånn føler jeg det.

som å lese om meg selv. føler meg også paranoid. bare noen ler og ser i retning meg, er jeg 100 % sikker på at de ler av meg. jeg ble ikke slått av mobberne, men utestengt og utnyttet over flere år.

[Gjest jente,22]

Jeg ble også mobbet da jeg var yngre.

Det begynte så smått i første klasse om jeg ikke husker helt feil. Det var ikke skikkelig ille, men nok til at jeg grudde meg til å dra på skolen hver eneste dag.

Den verste perioden var på barneskolen (ca fra 1. klasse til 7.). Da ble jeg stengt ute fra hele klassen. De verste mobberne var guttene. Det var de som snakket stygt og spente bein på meg. Om vinteren var de glade i å kaste snøballer på meg. Den fysiske mobbingen hendte heldigvis ikke så veldig ofte. Jeg følte meg ganske alene i friminuttene for da gikk alle jentene sammen i store grupper. Jeg turte aldri å gå bort til dem for å spørre om jeg kunne være med. Guttene lo av meg, og det var særlig èn som likte å plage meg. Hvis jeg uttalte noe feil fikk jeg høre det i lang tid etter... Dette førte til at jeg ble ganske så stille av meg. Jeg var litt sjenert fra før av, men ble skikkelig sjenert ettersom tiden gikk. Jeg turte ikke å snakke i timene og svare på lærerens spørsmål (selv om jeg visste svaret).

Siden jeg brukte timene og friminuttene til å gjøre lekser, fikk jeg ryktet på meg om at jeg var skoleflink. Det ble ikke bedre av at jeg ble lærerens "favoritt" (pga at jeg var så rolig og gjorde det jeg ble bedt om...) Da fikk jeg enda flere negative kommentarer.

I 5.klasse begynte det en ny jente i klassen min, og hun var tydligvis ikke bra nok for de andre. Da kom jeg til "unnsetning" og vi ble gode venner. Endelig et lyspunkt i livet mitt

Ungdomsskolen var egentlig ikke så ille. Jeg kom i en helt annen klasse og fikk tre nye venner. Men på den tiden var jeg ikke særlig pen, eller..jeg var mildt sagt stygg. Jeg skjemmes over bildene av meg selv fra den tiden. Har prøvd å brenne de jeg har selv, men de på facebook kan jeg ikke brenne...

Så pga av utseendet mitt fikk jeg jo et par kommentarer. De verste mobberne fra barnetrinnet så stygt på meg hver gang jeg møtte på dem. Ble litt baksnakket o.l men det brydde jeg meg ikke noe om, jeg hadde jo venner som ikke brydde seg om hvordan jeg så ut

Også da jeg gikk på ungdomsskolen turte jeg ikke å snakke særlig mye i klassen. Jeg var livredd for å si/ uttale noe feil. Dette hang i ganske lenge..

På videregående var det heller ikke så ille egentlig. Alle vennene mine gikk forskjellige linjer, men jeg klarte meg forde. Ble kanskje ikke bestevenner med de jeg gikk i klasse med, men jeg klarte å snakke med dem. Siden klassene jeg gikk i var ganske små, turte jeg å snakke/ svare på spørsmål fra læreren mer.

Da jeg gikk det tredje året på videregående ble jeg kjent med en helt fantastisk gutt! Han lærte meg å like meg selv, og hjalp meg med å få opp selvtillitten et par hakk. Jeg var 17-18 år da jeg ble kjent med han, og hadde frem til da ikke brukt sminke i det hele tatt. Ei hadde jeg lært å kle meg ordentlig. Så man kan si at jeg fikk meg en real make-over da, hehe.

Dessverre mistet jeg denne vennen i en ulykke kort tid etter at jeg ble skikkelig kjent med han. Men jeg er evig takknemmelig for den tiden jeg fikk være sammen med han.

Jeg er nå 22 år og har mye bedre selvtillitt enn hva jeg hadde på barne-og ungdomsskolen. Jeg har ikke så veldig mange venner, av de tre vennene jeg hadde på ungdomsskolen er det bare en av dem jeg fortsatt har god kontakt med.

Jeg går fortsatt på skole, og har ingen problem med å komme i snakk med folk. MEN jeg har store problemer med å åpne meg for folk. Jeg snakker veldig sjelden om følelsene mine og hvilke tanker jeg har. Hvis noen kommer innpå slike ting, prøver jeg alltid å vri samtaleemnet over på noe annet. Noen oppfatter meg kanskje som kald og kanskje litt dum som ikke tørr og si mine egne meninger om saker og ting... Men jeg håper på at dette forbedrer seg i tiden framover, jeg jobber iallefall med saken.

Mobbingen førte til at jeg ble veldig innesluttet og usikker på meg selv. Jeg trodde at jeg ikke var bra nok, og som jeg nevnte litt lengre oppe hatet jeg mitt eget utseende. Jeg har kastet og brent alle bilder av meg selv fra barne- og ungdomsskolen. Jeg har aldri vært i nærheten av å ha en kjæreste, er veldig usikker på gutter pga at de som mobbet meg var gutter. Dessuten har jeg ganske få venner, og har vanskeligheter for å åpne meg for dem jeg har, selv om jeg har kjent dem en god stund... Og dessuten har jeg nok vært litt for avhengig av mine foreldre, men har blitt mer og mer selvstendig de siste par årene.

Det positive med mobbingen er at jeg fikk et veldig nært forhold til min familie, ettersom jeg tilbrakte ganske mye tid sammen med dem i stedet for å være med på fritidsaktiviteter o.l som de andre var med på. Dessuten passer jeg på at ingen rundt meg skal føle seg utenfor.

Det hender seg at jeg møter på noen av de som mobbet meg, men da ser de bare "stygt" på meg, eller så overser se meg fullstendig/ later som de ikke ser meg.

Da føler jeg meg som et null igjen, men heldigvis går det fort over.

Oi, dette innlegget ble lengre enn jeg trodde det skulle bli. Men gud så godt det var å få det ut!

Hilsen jente,22

[Gjest Gjest]

Jeg ble ikke utfryst da jeg ble mobbet. Hadde mange energier. Men mobberne klarer å snu disse energiene mot en selv. Det å bli offentlig ydmyket uten å tørre å ta igjen er det verste. Da sitter en igjen med mye konflikter (innad)mot seg selv også.

Jeg plages dessuten veldig av skam. Var livredd i mange år etter at noen skulle få vite at jeg hadde blitt mobbet.

Erfaringen med at du har null verdi lager også problemer for ettertiden. Jeg er redd for å omgåes folk, for de med "null verdi" har intet vern.

Føler mobbinga var grovt urettferdig. Jeg var en høyst oppegående gutt (hadde ikke gjort dem noe) og så kommer "lavtstående" mennesker og skyller destruktiviteten sin over på meg.

Har lyst på hevn.

[Gjest Bianca26]

Jeg ble ikke utfryst da jeg ble mobbet. Hadde mange energier. Men mobberne klarer å snu disse energiene mot en selv. Det å bli offentlig ydmyket uten å tørre å ta igjen er det verste. Da sitter en igjen med mye konflikter (innad)mot seg selv også.

Jeg plages dessuten veldig av skam. Var livredd i mange år etter at noen skulle få vite at jeg hadde blitt mobbet.

Erfaringen med at du har null verdi lager også problemer for ettertiden. Jeg er redd for å omgåes folk, for de med "null verdi" har intet vern.

Føler mobbinga var grovt urettferdig. Jeg var en høyst oppegående gutt (hadde ikke gjort dem noe) og så kommer "lavtstående" mennesker og skyller destruktiviteten sin over på meg.

Har lyst på hevn.

Gutter og jenter mobber forskjellig.Jenter er eksperter på utfrysing. Skulle tro en del jenter ble satt til siden på skolen for å lære teknikken

[Anglofil]

Mobbingen har preget meg veldig, på mange måter, både på godt og vondt.

I alle år har jeg slitt med eget selvbilde, jeg har alltid hatt stygge tanker om meg selv. Det har ført til at jeg ofte ikke føler at jeg er noe verdt, og det preget meg mye i forhold til at jeg følte meg ikke verdt å elske. Å møte kjæresten min var en åpenbaring på den måten.

Samtidig har det også hatt sin positive effekt. Jeg ser ikke på meg selv som et offer, ihvertfall ikke nå lenger. Jeg bærer ikke nag mot mine mobbere gjennom hele barneskolen - de hadde det tross alt mye verre enn meg både på fritiden og hjemmebane. Jeg føler en slags ydmykhet også, fordi det gjør meg veldig bevisst på at jeg faktisk har en kunnskap jeg kanskje kan bruke i veldig mange situasjoner - både i arbeidslivet og på privaten.

Mobbingen formet meg, samtidig er det viktig for meg å ikke la meg sette meg fast i tankene som gjorde meg vondt. Jeg velger å se på det positivt, jeg vil ikke la mobbingen tråkke meg ned. Det gjorde meg sterk, uansett hvor vondt jeg har hatt, uansett hvor ille jeg har følt meg - selv da jeg slet med spiseforstyrrelser og selvmordstanker, fant jeg noe å leve for. Å jobbe mot. Og det er vel det som har drevet meg, å aldri gi opp. Og det er jeg stolt av, at jeg klart og klarer å hevde meg til tross for all "dritten".

Men ja, det har satt sine spor. Jeg gikk til terapi i over ett år, det hjalp meg veldig å sette ord på følelsene. Jeg har dog klart å fullføre utdanning og skole, og har holdt fast ved min drøm som jeg har hatt siden jeg var seks år, nemlig å bli lærer. I våres gikk jeg ut av lærerhøgskolen og har nettopp begynt på et studium i engelsk.

Mvh Yvonne

[Avalon]

Mobbingen begynte tidlig på barneskolen, og den fortsatte ut ungdomsskolen. Utestenging og psykisk mobbing.

Første året på vgs va uten mobbing. Andre året ble jeg isolert ut av skolen av mine to "bestevenninner", jeg sluttet... og flyttet til et annet sted. Mobbingen fra de to forsatte på internett. Der ble jeg, min familie og mine nye venner trakassert.

Dårlig selvtillit og selvbilde. Stygge tanker om meg selv. Depresjon på depresjon, mild fra sterk til mild og tilbake til sterk depresjon igjen... klarte ikke å fullføre videregående. Jeg isolerte meg i flere år. Fikk kroniske søvnproblemer, som jeg enda sliter med. Er innadvendt. Ikke flink til å forholde meg til fremmede mennesker. Er snart 24, har aldri hatt en ordentlig kjæreste. Sluttet fullstendig å spise da gutt jeg var med lå med andre. Gikk ned over 20kg... Har få venner.

[Gjest Svar fra mann]

Hva sliter du mest av alt med i voksen alder, som du tror er resultat på grunn av mobbing.

Jeg sliter aller mest med å bli glad i noen, jeg har veldig store problemer med å bli mer enn venn med jenter, jeg klarer ikke å slippe noen innpå meg. Jeg klarer ikke å stole på noen rett og slett, jeg har blitt såret så mange ganger.

Jeg anser meg ikke som noen mindre pen, men selvfølelsen er ikke akkurat så veldig stor. Innerst inne anser jeg meg som veldig liten og betydningsløs, og dette fører jo til at jeg har problemer med å forholde meg til lange forhold.

Så jenter, store gutter sliter også med senvirkninger etter mange år med mobbing.

[Gjest Gjest]

Jeg gikk i en klasse på barneskolen hvor det var mye mobbing. Jeg var en av dem som ble utestengt og hvisket om, slått og sparket, fulgt etter på vei hjem fra skolen og dynket i snø, dynget ned av snøballer osv. Ikke hele tiden, men i perioder og jeg hadde ingen venner i klassen. Det ble ikke noe særlig bedre på ungdomsskolen. Heldigvis hadde jeg hele tiden venner, ikke så mange, men som var der for meg og som likte meg for den jeg var. Jeg hadde også en mamma som støttet meg.

Mobbingen gjorde meg usikker og sjenert. Jeg følte meg teit og lite kul og at det var mange som ikke likte meg. Aller helst ville jeg bare være i fred, gå i ett med veggen i klasserommet. Jeg er snill og grei og var et sjenert barn, dessuten var jeg flink på skolen, så det var sikkert noen som var misunnelige. Kanskje de syntes at jeg var søt også, men jeg syntes ikke det om meg selv i det hele tatt.

Vendepunktet kom for meg da jeg byttet skole etter et år på vgs. Jeg begynte på en skole hvor jeg ikke kjente noen. Etter en stund hadde jeg blitt kjent med endel nye mennesker og fikk meg en veldig sterk bestevenninne som ga meg masse komplimenter og som alltid backet meg opp. Jeg ble etterhvert mer selvsikker og utadvendt. Jeg bestemte meg for å ta igjen på plagerne mine ved å leve et bedre liv enn dem. Jeg har også tenkt at de var barn og visste kanskje ikke bedre. Kanskje de prøvde å vise at de ikke hadde det så veldig bra og at de selv var plaget. Når jeg i dag møter gamle klassekamerater er jeg hyggelig og blid mot dem som gidder å hilse. Noen velger fortsatt å være overlegne, dem synes jeg bare synd på. De har tydeligvis ikke utviklet seg siden de var 12 år.

Folk jeg treffer i dag tror nesten ikke på meg når jeg forteller at jeg har vært kjempesjenert og at jeg ble mobbet. Det har vært veldig viktig for meg å utvikle sosiale egenskaper, så i en periode var jeg mer opptatt av det enn å ha en fantastisk karriere. Hvis jeg ikke hadde blitt mobbet hadde jeg kanskje hatt en god utdannelse, for da hadde jeg ikke følt at det å være skoleflink var feil og teit. Men det kan også hende at jeg hadde blitt en ignorant og mindre reflektert person. Og det er viktigere for meg. De siste årene har jeg stått på mer for å stige litt i gradene.

Jeg er selv oppmerksom og hyggelig mot dem som er sjenerte og jeg griper alltid inn hvis det er noen barn som plager andre barn. Også ved "indirekte" mobbing som ironi og utestenging - jeg tåler det ikke! Jeg prøver å leve livet mitt i dag på best mulig måte og dem som påvirker meg negativt gidder jeg ikke å ha noe med å gjøre. Jeg var vel ca. 12 år da jeg bestemte meg for å følge utsagnet: "Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere." Jeg er konfliktsky og trives ikke sammen med veldig sterke personer som er flinke til å argumentere, men jeg vet ikke om det har sammenheng med mobbingen eller om det bare er min personlighet. Jeg liker heller ikke baksnakking og drittkasting.

Jeg håper at alle andre som har blitt mobbet kan finne en indre styrke til å gå videre og ikke tenke for mye på det som har vært. Leve livet nå og planlegge fremover. Ta igjen på mobberne ved å være et helt og lykkelig menneske.

[Hetheru]

Jeg ble mobbet fra første klasse til jeg gikk ut av ungdomsskolen. Jeg fant også ut at jeg ble mobbet før dette, men at jeg var for liten til å skjønne hva de mente.

Jeg gikk hos dagmamma før jeg begynte på skolen da mine foreldre ikke fikk barnehageplass, og der ble jeg mobbet av hun som drev den! Hvis noe ble gjort galt, så var det min skyld uansett. Det verste var at jeg ble beskyldt for å ha dyttet i av de andre jentene der ned fra en køyeseng. Hun satt på kanten, og jeg satt inderst i sengen fordi jeg syntes kanten var skummel.

Jeg gikk vel i andre klasse da jeg mistet selvtillitten helt. En femteklassing mobbet meg og jeg tok igjen. Da løftet han meg opp og slengte meg med hodet først rett ned i sandkassa. Etter det sluttet jeg å prøve å forsvare meg.

Da jeg kom på ungdomsskolen trodde jeg det skulle bli bedre. Folk kjente meg jo ikke der, men første dagen på vei til en ny time gjennom gangene merket jeg at alle gikk utenom meg og lagde frastøtte lyder. Jeg var ekkel.

På denne tiden begynte jeg for alvår å tenke på å ta mitt eget liv. Jeg skrev selvmordsbrev, men mamma fant det og vi hadde en lang samtale, hun og jeg og pappa. Da jeg gikk opp for å legge meg den kvelden hadde jeg grått bøttevis og hadde håpet på å få fyllt det hullet jeg hadde inni meg. Foreldrene mine hadde ikke felt en tåre mens vi snakket, og jeg følte jeg kunne trengt det som en bekreftelse på at de var glde i meg.

Da jeg begynte på vgs. ble ting litt bedre, og jeg fikk en ny venninne. Hun var også litt outsider og hadde blitt mobbet. (Nylig fikk jeg vite at hun sliter utrolig mye psykisk. Hører stemmer og ser ting.)

Videregående gikk greit, og jeg søkte meg inn på en kunstskole, hvor jeg traff min forlovede. Det var ikke før jeg fortalte ham alt og fikk fulstendig forståelse (Ettersom han hadde opplevd det samme selv) at jeg brøt fulstendig sammen og virkningene av mobbingen kom for en dag. Da jeg skulle gå hjem fra ham den kvelden knakk jeg pluttselig sammen og bare gråt. Klarte ikke å reise meg med en gang.

Jeg har gått til psykolog, men sluttet da jeg følte meg bedre. Begynte i jobb som jeg trivdes kjempegodt i det første året, men så begynte det å gå nedover. Jeg måtte be om fritak fra enkelte oppgaver, trakk meg mer og mer inn i meg selv, og til slutt måtte jeg tvinge meg ut av døra om morgenen. En dag var det så ille at med en gang jeg var kommet på jobb ringte jeg legen min, ba med skjelvende stemme om en hastetime og ble sykmeldt et par timer seinere.

Nå går jeg på antidepresiva og står i kø for å få en psykolog. Jeg har angst, er depresiv og har vanskelig for å snakke med og stole på folk. Driver og kjemper meg tilbake på jobb nå. Har gått opp i femti prosent stilling, og det er vanskelig, vanskelig, vanskelig! Er ofte helt utslitt når jeg kommer hjem.

Hadde egentlig ikke teenkt å skrive så langt jeg... Men, men

[Gjest]

Jeg ble vel ikke særlig mobbet, noe småmobbing og utestengelse var noe jeg gikk gjennom av fra førskole til utgangen av ungdomsskolen.

Har aldri helt tenkt over det før her om dagen, og det er nok det som har ført til at jeg er slik jeg er nå. Har drevet tidvis med selvskading, både på armer og på kroppen. Tatt hauger med piller, og drukket alkohol med de. Går på zoloft og venter på psykolog, men det tar jo tid.

Og slik jeg er for tiden er jeg totalt ubrukelig. Jeg har sosial angst, sliter med store folkemengder og ødelegger meg selv ved at jeg prøver å ignorere det. Overbeviser meg selv om at alt er bra og at jeg bare er dum og teit (noe som fører meg enda lengre ned).

Har null problem med å møte gamle mobbere, jeg hater de som pesten, men jeg har ikke ork eller vilje til å bry meg om de lengre. Var på barneskole reunion i sommer og de fleste bryr seg jo som om ingenting har skjedd. Jeg er jo blid, smiler og er generelt glad utad så det virker ikke stort om det. Dog det er ikke slik jeg er innvendig. Hater å være på fester f.eks holder meg stort sett på kjøkkenet/rom det er minst folk i.

Jobb fungere jeg dårlig i for tiden. Går en stund også blir jeg nedbrutt, tenker for mye og blir helt satt ut.

[Gjest Supermimz]

Jeg ble også mobbet gjennom oppveksten, men når jeg ser tilbake så er det ganske tydelig at jeg var ganske sær og annerledes. Jeg kan skylde på mine foreldre som ikke bygget meg opp som liten. De var faktisk ikke klar over at barn behøvde å bli formet.

De tidligste barneskole årene gikk greit, jeg hadde mange venner, men de siste årene før ungdomskolen var preget av mobbing. De første året av ungdomskolen var også ille, frem til jeg fant meg en gruppe.

Når jeg hadde den gruppa så merket jeg ikke mobbingen i så stor grad, selv om den var der; rettet mot oss som en gruppe. Mobbing kom tilbake til å være rettet mot meg på videregående, og etterhvert i jobbsammenheng. Jeg tror jeg er en person som har vært et lett offer, noen som skiller seg ut, noen som er lett å ta. Jeg har et litt barnslig utseende og er ikke så høy, så jeg trekker faktisk til meg uhyggelige folk (el sprøinger) som har et stort behov for å utnytte, eller å heve sitt eget ego.

Jeg tror jeg lar meg viktimiseres, og jeg gjør meg til et offer pga min mor som lærte meg dette gjennom sin egen oppførsel. Ikke med vilje så kalt, men man kopierer jo sine egne foreldre.

Mobbingen har preget meg på en måte som gjør at jeg gjør offer av meg selv. Et lett bytte. Men den har også gjort meg i stand til å se de som har det vanskelig. Jeg tror fast at mobbere behøver hjelp med seg selv. De er usikkre og redde, og jakter på den gruppefølelsen de kansje ikke finner hjemme hos sin familie.

Akkurat nå er jeg 29, og har fast jobb. I denne jobben finnes det mange personligheter som er krasse og harde, og ja, de mobber.

Men jeg står med ryggen rak og er tøff i trynet, og blir faktisk like krass tilbake. Så lenge jeg har planlagt det

Om noen overumpler meg så går jeg inn i offerrollen som jeg så godt kjenner til, men sitter da å bygger opp et sinne.

Det er dette sinnet jeg må ha for å klare meg

Jeg har derimot klart å bygge opp min egen selvtillit, og det gjorde jeg ved å jobbe og presse meg selv til å gjøre ting jeg var ukomfortabel med. Det å drite litt i at jeg dummet meg ut hjelper, når jeg er komfortavel i mitt eget skinn, så blir andre komfortable også.

[Gjest Gjest]

Mobbet på ungsomddkolen. Var deprimert i mange år og forsøkte å ta mitt eget liv i 10 klasse. Deprisjonen varte i fire år etter ungdomsskolen. Da var jeg i mange dårlige forhold, som sikkert vdlikeholdt depresjonen min, fordi de beviste det samme som jeg trodde om meg selv nemlig at jeg ikke fortjente å bli behandla bra.

I dag er jeg gift, har fullført lengre utdanning og kom ut på toppen av mitt kull, jeg var ettertraktet på arbeidsmarkedet og har nå et godt forhold til mine kolleger og en jobb som jeg elsker og gleder meg til hver dag. Barn vil komme etter hvert.

Det jeg kan merke enda er at jeg hater å bli sett på, hater å stå på scenene, hater å spørre folk om hjelp i butikken feks fordi jeg tenker at de må tenke at jeg er helt idiot som ikke klarer å finne ut av det selv. Takler ikke tanken på at noen tenker noe negativt om meg så jeg holder meg heller tilbake i større grupper til jeg kjenner dem godt nok til at jeg føler meg trygg. Dette høres kanskje ut som normale problem for mange, og ikke noe som kommer som følge av mobbingen, men jeg vet de henger sammen fordi følelsen jeg får når jeg feks må spørre om hjelp er den samme magefølelsen som jeg fikk når noen sa noe stygt om meg på skolen. Det er den samme mindreverdighetstingen jeg kjenner med en gang. Syntes det er veldig vanskelig at folk ser på meg, fordi jeg syntes jeg kjenner de negative blikkene og bedømmelsen på lang vei. Den samme følelsen som jeg hadde når jeg gikk gjenom skolegården og kjennte de hatske blikkene til klassekammeratene i nakken er de samme som jeg enda kan kjenne når folk ser på meg av helt naturlige grunner.

På andre områder har jeg selvtilitt og ingen problemer med å hevde meg, ta ordet på jobb feks (da vet jeg jo at jeg er flink så da betyr det ikke noe at de ser på meg, da vet jeg jo at det ikke er med hat i blikket eller bedømmende). Jeg liker meg selv, har god selvtilitt etc. men av og til kommer denne ekle snikende følelsen tilbake som lyn fra klar himmel når jeg plutselig føler meg observert særlig ved noe jeg ikke er flink til.

Jeg hater rett og slett følelsen av å kjenne meg dum, med en gang jeg kjenner meg dum av naturlige ting som å bulke en bil, ikke finne veien, dette på isen etc så kommer den gigantiske følelsen fra ungsomsskolen tilbake som en stor stein i magen. Jeg skjønner jo på det bevisste planet at det er irrasjonellt og ikke noe å føle seg så dum for, men følelsene mine er uenige med tankene mine på dette området.

[Sekretæren]

Tråden er ryddet

SportyShorty, mod

[Gjest Gjest]

Jeg lurer på, til alle dere der ute som ble mobbet i oppveksten - hvilke senvirkninger har dette fått for dere i voksen alder?

Jeg ble aldri direkte mobbet, men utfryst og baksnakket. Jeg var kjedelig og skoleflink og kanskje ikke akkurat vakker. Stygge rykter ble også spredd, men det er ikke før i senere tid at jeg har forstått hvor slemme folk egentlig var. Det mest tragiske er at mange av disse "mobberne" fremdeles er slik den dag i dag; barnslige, umodne og usikre.

Greide du å fullføre utdanning og få en jobb?

Jeg begynner på utdanningen min til høsten, har fullført alle skoler, er nå 23, men føler at jeg har gått igjennom livet i en tåkefull tilstand. Jeg klarer ikke det sosiale så veldig bra, og har i løpet av disse årene ikke fått noe særlig kontakt med noen jeg har gått skole med.

Jobber har jeg også hatt, men kun deltid. Også her er problemet det sosiale, som gjør meg sinnssykt sliten. Ingen av mine nærmeste forstår meg, så jeg går rundt med skyldfølelse over at jeg ikke makter fulltids, til tross for at jeg ikke går skole akkurat nå.

Fungerer du i jobb - eller ble du trygdet pga psykiske problemer?

Fungerer delvis i jobb, men blir forferdelig sliten og deprimert. Trenger en jobb der vi er få som jobber sammen. Føles mye tryggere.

Har mobbingen ført til en psykiatrisk diagnose?

Er under utredning nå.

Men mest av alt: Hva sliter du mest av alt med i voksen alder,

som du tror er resultat på grunn av mobbing.

Klarer ikke kontakte folk, går konstant rundt med skyldfølelse, kommer ikke innpå folk, folk kommer ikke innpå meg, finner ingen å bli glad i, føler meg som en liten ubrukelig dritt, har ekstreme mindreverdighetskomplekser, tiltrekker meg "venner" som tråkker meg enda mer ned i søla, tar til meg alt det negative. Folk er fremdeles ganske slemme mot meg. Sånn er det å leve i en verden hvor alt baseres på utseende.

Som mobbeoffer, hva sliter DU med i voksen alder?