Om å ha mange barn

[Gjest Gjest]

Å få 7 genetiske egene barn i Norge er ikke annet enn en stor egotripp! Personlig så skjønner jeg ikke hvordan det da er mulig å både ha jobb som forsørger så mange mennesker, ha tid til å hjelep alle med lekser, aktiviteter og holde huset i gang. Det er stor mangel på fosterforeldre i dette landet, og har man så mye tid å gi til barn så burde man i allfall bli fosterforeldre!

[Gjest Gjest]

Å få barn er egoistisk, enten man får ett eller ti.

Å antyde at man ikke er i voksenverdenen eller ikke minst mangler sosialt nettverk fordi man har mange barn er i beste fall uvitende, i verste fall så nedlatende at det bare blir dumt.

[Gjest Gjest]

Å få 7 genetiske egene barn i Norge er ikke annet enn en stor egotripp! Personlig så skjønner jeg ikke hvordan det da er mulig å både ha jobb som forsørger så mange mennesker, ha tid til å hjelep alle med lekser, aktiviteter og holde huset i gang. Det er stor mangel på fosterforeldre i dette landet, og har man så mye tid å gi til barn så burde man i allfall bli fosterforeldre!

Men er det ikke også utrolig egoistisk å bare få ett eller to barn, fordi man skal ha tid til å leve som før man fikk barn? Det er utrolig mange fåbarnsforeldrene som aldri har tid til barna sine. Det så jeg så altfor godt da jeg jobbet i barnehage! Vi hadde, etter min mening, for mange barn som alltid ble levert halv sju og hentet igjen halv seks. 11 timer i barnehage, Det er for lenge når man er ett til tre år...

Jeg mener folk bør få de ungene de har lyst på, og kapasitet til. Det meste går om man bare vil. Jeg er en av tre, så vi var ikke mange, men mamma var hjemmeværende til yngstemann var syv år og begynte på skolen. Innimellom var det trangt, ja, og jeg delte rom med storebroren min til vi var ti og tolv, men jeg ville aldri ha byttet de årene mot å slippe å arve klær av storebror og kusiner etc. Jeg ville mye heller bake boller sammen med mamma og trille tur med lillebror enn å ha dyre klær og ting.

[asterix]

...

Personlig så skjønner jeg ikke hvordan det da er mulig å både ha jobb som forsørger så mange mennesker, ha tid til å hjelep alle med lekser, aktiviteter og holde huset i gang.

...

At du personlig ikke skjønner det gjør jo ikke at det ikke like full er godt mulig...

[asterix]

Dette er med på å øke belastningen ved å vokse opp i storbarnfamilier, fordi mange tror at man tilhører en sekt. Det vet jeg av egen erfaring. Som voksen kan jeg le av det, men som barn gjorde møtet med andre folks holdninger/fordommer meg forvirret og redd. (Og ikke hadde jeg noen voksne å prate med om dette heller. Foreldrene mine hadde jo ikke tid, og dessuten ville jeg jo gjerne skåne dem mot slike pinlige forestillinger som jeg skjønte naboer og venners foreldre bar med seg).

Jeg synes det er uansvarlig å få veldig mange barn i dag. Samfunnet er mye mer komplekst og kravene til ungene ganske annerledes enn de var på 70 tallet. Greit at mamma eller pappa har økonomi til å være hjemme i mange år, men jeg tror ikke man egentlig er skikket til å lede et barn fra barndom inn i voksenverdenen hvis man ikke selv samtidig er en del av voksenverdenen med alt hva det inneærer av utdanning, karriere og deltagelse på div. sosiale arenaer. Den hjemmeværende husmoren er ikke skikket til å forberede barna på voksenlivet.

Nå går det jo faktisk fint an både å ha utdanning og delta i voksenverdenen både i forhold til "karriere" og div sosiale arenaer selv om man har flere barn enn gjennomsnittet. Og om man er åpen om at man faktisk ikke tilhører noen sekt så er jo ikke dette aspektet heller noe problem hverken for voksne eller barn.

[Gjest Gjest]

Jeg hjelper sønnen min med lekser en halv time hver ettermiddag ( 15 min høytlesning og 15 min til å gå gjennom og se på hva annet det er av lekser) Hadde jeg hatt syv barn hadde dette tatt 3,5 timer... i tillegg skal det lages middag og barn skal fraktes til og fra aktiviteter... og etter en vanlig arbeidsdag så er det da rett og slett ikke så mange timer? Så jeg fatter forstatt ikke hvordan noen får dette til? Med mindre en av foreldrene har en vanvittig høy inntekt slik at den andre kan være hjemme og samtidig ha penger til mat og klær til alle....

1-3 barn synes jeg ikke er egoistisk men naturlig - det ligger i mennesket natur å forplante seg - men så har man i tillegg logikk slik at man kan klare å begrense seg etter hva som er best for barna i dagens samfunn! Og har man mer tid av en mirakuløs grunn - ja så synes jeg fortsatt man da heller burde hjelpe de barna som allerede er satt til verden! Fosterforeldre!

[asterix]

Jeg hjelper sønnen min med lekser en halv time hver ettermiddag ( 15 min høytlesning og 15 min til å gå gjennom og se på hva annet det er av lekser) Hadde jeg hatt syv barn hadde dette tatt 3,5 timer... i tillegg skal det lages middag og barn skal fraktes til og fra aktiviteter... og etter en vanlig arbeidsdag så er det da rett og slett ikke så mange timer? Så jeg fatter forstatt ikke hvordan noen får dette til? Med mindre en av foreldrene har en vanvittig høy inntekt slik at den andre kan være hjemme og samtidig ha penger til mat og klær til alle....

1-3 barn synes jeg ikke er egoistisk men naturlig - det ligger i mennesket natur å forplante seg - men så har man i tillegg logikk slik at man kan klare å begrense seg etter hva som er best for barna i dagens samfunn! Og har man mer tid av en mirakuløs grunn - ja så synes jeg fortsatt man da heller burde hjelpe de barna som allerede er satt til verden! Fosterforeldre!

For meg som bl.a. også er utdannet lærer, har det alltid vært viktig å lære opp barn til selvstendighet i skolearbeidet. De bør etter min mening jobbe med leksene selv og spøre om det er ting de har problemer med eller komme uoppfordret med ting de vil vise fram. Lesingen tar man som en kosestund. Når noen har 7-8 barn så er det jo også ekstremt sjelden at alle er i samme alder, og en som går på videregående f.eks vil naturlig nok stille seg temmelig negativ til å skulle ha mor eller far hengende over seg en 1/2 time hver dag i leksearbeidet... Og i den andre enden av aldersskalaen så har jo barnehagebarn naturlig nok ikke lekser.

Og jeg på min side greier ikke se hvordan to helt vanlige inntekter ikke skulle være tilstrekkelig selv om man har 7-8 barn.

[Gjest Gjest]

lønna er sikkert tilstrekkelig dersom man kan jobbe og bo et sted i landet med lav boligkostnad, man aldri drar på ferie, barna arver klær og man ikke går ut å spiser/ på kino/ står på ski osv... Men må man bo i byen pga jobb, og halve inntekten går til bolig, så er det ikke så mye igjen dersom man vil at barna også skal ha et sosialt liv på linje med barn i andre familier! Dvs ha klær som ikke er 10 år gamle, kunne være med på kino og fritidsaktiviteter.

Mange vil sikker heller plukke blomster i veikanten sammen med storfamilien sin enn å være med vennen på kino.... men glad jeg slapp det dilemmaet da jeg var liten... Og ja, jeg har venninne som har 13 søsken - hun er tante til en som er yngre enn seg selv, og gikk bare i filler... trenger vel ikke engan å si hvor mange barn hun har tenkt å få!

[Gjest Gjest]

Seriøst? Er du klar over hvor vanvittig provoserende det er? Og ikke minst utrolig frekt! Du sier jo omtrent rett ut at hjemmeværende, folk uten utdannelse eller sosialt nettverk ikke er oppegående mennesker! Og hvordan kan du sette likhetstegn mellom husmor = ikke en del av voksenverdenen? Du kjenner kanskje ikke så mange hjemmeværende?

Jeg er ikke gjesten du siterte, men jeg har faktisk noe av de samme tankene.

Min mor er hjemmeværende. Hun har psykiske problemer, ingen venner, har ikke jobb, sliter med sosialangst og har mer eller mindre murt seg inne i huset. Det har vært en stor påkjenning for oss barna å hele tiden skulle ta høyde for at vår mor var annerledes, med alt det innebar. Fødselsdagsselskaper fikk jeg ikke lov til å ha, og hun handler verken klær til seg selv eller handlet til oss barna da vi var yngre.

Strengt tatt fikk jeg lov til å ha fødselsdagsselskap, hun sa aldri bastant nei; hun brukte i stedet psykisk utpressing.

Hun la seg ned på sofaen, klagde over at det ble så mye arbeid og at det er så vanskelig for henne, helt til jeg ga etter og sier at jeg ikke trengte ha fest likevel.

Jeg er fullt klar over at hun slett ikke representerer alle hjemmeværende husmødre - heldigvis ikke! Jeg har en god venninne som også har en mor som er hjemmeværende. Hun er en slik mor jeg skulle ønske jeg hadde. Jeg håper at de fleste hjemmeværende mødre er som henne, og ikke som min egen mor.

Likevel er det ikke til å komme bort fra at jeg gjennom min egen barndom har fått et grunnleggende negativt inntrykk av hjemmeværende husmødre, noe som blir forsterket av at min egen mor uhemmet skryter seg selv opp i skyene og samtidig rakker ned på utearbeidende mødre.

Jeg vet ikke hvilken grunn gjesten du siterte har for å være negativ til hjemmeværende mødre, men dette er i hvert fall min.

[Gjest Gjest]

Jeg synes folk overdriver dette med økonomi. Alle barn trenger ikke splitter nye Sykler/Nintedo Wii/Slålomutstyr/Ipod hvert år.

Vi har fire barn, bor i Oslo og har mer i bolig- og studielån enn de fleste. Begge har god utdannelse og gode jobber, men vi har aldri arvet masse penger eller startet opp egen virksomhet som vi har tjent fett på.

Vi har ingen problemer med å ha råd til klær, ferier, bursdagsfeiringer eller kino- og restaurantbesøk. Til oss og alle de fire barna.

[snartmammatil6]

Å få barn er egoistisk, enten man får ett eller ti.

Å antyde at man ikke er i voksenverdenen eller ikke minst mangler sosialt nettverk fordi man har mange barn er i beste fall uvitende, i verste fall så nedlatende at det bare blir dumt.

Jepp

[snartmammatil6]

Det "verste"med familier med mer enn to barn, er at de er med på å forverre befolkningseksplosjonen, og det er det siste vi trenger.

Og for å komme "Det fødes ikke for mange barn i Norge"-argumentet i forkjøpet: Våre barn og vårt folketall teller faktisk på verdensbasis, akkurat like mye som alle andre lands folketall.

I tillegg kommer det at vi forurenser og forbruker veldig mye, så et barn født i Norge, teller for i alle fall 8-10 barn i eksempelvis Somalia.

Så du mener at det at vi får færre barn vil være med på å begrense befolkningsveksten på verdensbasis? Et slags "Look to Norway"?

Det blir bare for dumt

[snartmammatil6]

"En ting jeg er uenig i med deg, og det er at du trenger alene tid uten barn. Ekteskapet trenger et pusterom uten barn, mor trenger å puste uten å måtte tenke på hva som skal til av mat,klær,unger som sloss rundt henne eller noe.

Bare det at foreldrene kan ta en telttur i skogen alene, eller en helg på hotell helt for seg selv. Kansje en gang i året. Og mener at med 7 barn,så trenger man det"

der har du nok misforstått meg. jeg mener så avgjort at man tenger det, og som nevnt i et av innleggene mine, så har jeg og min man en slik kveld i mnd. Litt oftere nå som vi så smått har begynt å gå tur når de minste har lagt seg

fantastisk at noen velger, og kan velge å få 7 .

Tanken er fjern for de fleste av oss. Grunnen til at jeg fikk to barn var: Bor i nærheten av by, det var i en såkalt dyrtid. Vi bodde først i en treroms i blokk med to soverom. begge måtte jobbe for å betale lån og nødvendige utgifter. Så flyttet vi etterhvert og fikk bolig på 100 kvadrat. Ungene fikk hver sitt rom.

Har men en ektefelle som kan brødfø 9 personer,så krever det en viss inntekt om mor skal være hjemmeværende å ta seg av barna.

Det kreves bolig med større boligflate enn et vanlig husbankhus. Slikt koster penger. ja, det er slik at det dreier seg om penger.

Tror nok mange flere ville valgt flere barn om de hadde muligheten, men slik er dt ikke for de fleste av oss.

En ting jeg er uenig i med deg, og det er at du trenger alene tid uten barn. Ekteskapet trenger et pusterom uten barn, mor trenger å puste uten å måtte tenke på hva som skal til av mat,klær,unger som sloss rundt henne eller noe.

Bare det at foreldrene kan ta en telttur i skogen alene, eller en helg på hotell helt for seg selv. Kansje en gang i året. Og mener at med 7 barn,så trenger man det

om man ikke føler for det gjennom årene med barn, så tenker jeg at man har utvsket seg selv i rollen som mor.

[snartmammatil6]

Igjen,denne generaliseringen som provoserer slik

Vi drar på ferie hver eneste år. Ikke til utlandet alltid, men vi drar på ferie. Vi går ut og spiser, vi går på kino. Og å bo inni en by hvor halve lønnen går til leie kunne jeg aldri tenkt meg uansett hvor mange barn jeg hadde. Et fåtall MÅ by inne i byen for å jobbe der, beveger du deg bare bittelitt utenfor, så dropper prisene en god del

Alle barna har ikke hver sin Pc, men ellers lider de ingen nød

Og bruker man hodet bare bittelitt, så kan man faktisk få tak i ting som barna som får i overflod kaster fra seg (på Finn feks)

Å arve ting er et signal som jeg nok ville ønsket å sende barna mine uansett i dette "høykonsumsamfunnet" som jeg ikke er videre stolt av være den del av

Jeg mener at de kravene barna har, er det i stor grad vi som foreldre som tillegger dem

lønna er sikkert tilstrekkelig dersom man kan jobbe og bo et sted i landet med lav boligkostnad, man aldri drar på ferie, barna arver klær og man ikke går ut å spiser/ på kino/ står på ski osv... Men må man bo i byen pga jobb, og halve inntekten går til bolig, så er det ikke så mye igjen dersom man vil at barna også skal ha et sosialt liv på linje med barn i andre familier! Dvs ha klær som ikke er 10 år gamle, kunne være med på kino og fritidsaktiviteter.

Mange vil sikker heller plukke blomster i veikanten sammen med storfamilien sin enn å være med vennen på kino.... men glad jeg slapp det dilemmaet da jeg var liten... Og ja, jeg har venninne som har 13 søsken - hun er tante til en som er yngre enn seg selv, og gikk bare i filler... trenger vel ikke engan å si hvor mange barn hun har tenkt å få!

[asterix]

lønna er sikkert tilstrekkelig dersom man kan jobbe og bo et sted i landet med lav boligkostnad, man aldri drar på ferie, barna arver klær og man ikke går ut å spiser/ på kino/ står på ski osv... Men må man bo i byen pga jobb, og halve inntekten går til bolig, så er det ikke så mye igjen dersom man vil at barna også skal ha et sosialt liv på linje med barn i andre familier! Dvs ha klær som ikke er 10 år gamle, kunne være med på kino og fritidsaktiviteter.

Mange vil sikker heller plukke blomster i veikanten sammen med storfamilien sin enn å være med vennen på kino.... men glad jeg slapp det dilemmaet da jeg var liten... Og ja, jeg har venninne som har 13 søsken - hun er tante til en som er yngre enn seg selv, og gikk bare i filler... trenger vel ikke engan å si hvor mange barn hun har tenkt å få!

En trenger jo ikke bo inne i byen selv om man jobber der, og da kan en jo også med vanlige lønninger fint delta på fritidsaktivtiteter osv. Ellers synes jeg arv av klær er meget fornuftig både økonomisk og miljømessig uansett om man bare har ett barn også. Om du ser for deg at arvede klær eller klær kjøpt bruk er 10 år gamle utslitte filler så betyr det bare at du ikke helt har fulgt med på hvordan kjøp-og-kast-samfunnet har blitt...

Det å helt frivillig ha mange barn i dag, kan jo bare rett og slett ikke sammenlignes med det å ende opp med mange barn for bare en generasjon siden enten det nå var pga mangel på prevensjon eller pga f.eks religiøse motiver..

[Gjest Gjest]

Vi har ett barn og har "god råd", likevel arver vi klær både store og små. Vi overtar barnetøy som er fint og helt og vi voksne (jeg) har en venninegjeng hvor vi regelmessig bytter og gir bort og får og tilbyr før det gis til evt Fretex.

Med den miljøfokuseringen som er i dag forstår ikke jeg at man ikke har fått med seg slike elementære grep. Dette gjelder ikke bare for de med lite pæng - dette gjelder oss alle og vi burde alle kutte ned på forburk og bytte tøy.

[Gjest Gjest_norah_*]

jeg akn ikke fatte at man i fullt alvor tenker at standarden skal være å ha mest mulig til barna - og omtrent følge dem opp døgnet rundt.

jeg håper jeg får to barn, og det er ikke snakk om at de skal vasse i tv-spill og merkeklær selv om jeg kan tilby dem dette.

det er heller ikke snakk om at de aldri skal hjelpe til i hjemmet, og at de ikke skal stille opp for sine eventuelle søsken.

6 barn på ei gang, ja det er krise.

men en tenåring kan godt hjelpe litt med leksene(de dagene det trengs, man skal jo tross alt ikke gjøre leksene for dem - læring kommer av å tenke selv) - og de dauer ikke av å følge to av søsknene til fotballtrening mens de selv skal ut på noe annet.

man må ikke hente alle barna sine fra enhver aktivitet, vi omkom ikke av å gjøre noe selv når vi var barn og ungdom.

selvsagt skal man ikke belage seg på å være avhengig av sine andre barn for omsorg, men det er klart at tid vil frigjøres når man innfører normal folkeskikk og oppdragelse som eks å hjelpe til med husarbeid og søskenpassing.

dessuten er jo barn i dag utbrent(ifølge undersøkelser) fordi de har FOR MANGE aktiviteter på fritiden.

vi kveler barna våre med vår standard.

ikke glem at ganske mange andre som har vokst opp i mindre familier også har følt avstand/manglende oppmerksomhet fra foreldre.

[snartmammatil6]

jeg akn ikke fatte at man i fullt alvor tenker at standarden skal være å ha mest mulig til barna - og omtrent følge dem opp døgnet rundt.

jeg håper jeg får to barn, og det er ikke snakk om at de skal vasse i tv-spill og merkeklær selv om jeg kan tilby dem dette.

det er heller ikke snakk om at de aldri skal hjelpe til i hjemmet, og at de ikke skal stille opp for sine eventuelle søsken.

6 barn på ei gang, ja det er krise.

men en tenåring kan godt hjelpe litt med leksene(de dagene det trengs, man skal jo tross alt ikke gjøre leksene for dem - læring kommer av å tenke selv) - og de dauer ikke av å følge to av søsknene til fotballtrening mens de selv skal ut på noe annet.

man må ikke hente alle barna sine fra enhver aktivitet, vi omkom ikke av å gjøre noe selv når vi var barn og ungdom.

selvsagt skal man ikke belage seg på å være avhengig av sine andre barn for omsorg, men det er klart at tid vil frigjøres når man innfører normal folkeskikk og oppdragelse som eks å hjelpe til med husarbeid og søskenpassing.

dessuten er jo barn i dag utbrent(ifølge undersøkelser) fordi de har FOR MANGE aktiviteter på fritiden.

vi kveler barna våre med vår standard.

ikke glem at ganske mange andre som har vokst opp i mindre familier også har følt avstand/manglende oppmerksomhet fra foreldre.

Veldig enig med deg i dette.

[Gjest Gjest]

Jeg er ikke gjesten du siterte, men jeg har faktisk noe av de samme tankene.

Min mor er hjemmeværende. Hun har psykiske problemer, ingen venner, har ikke jobb, sliter med sosialangst og har mer eller mindre murt seg inne i huset. Det har vært en stor påkjenning for oss barna å hele tiden skulle ta høyde for at vår mor var annerledes, med alt det innebar.

Jeg vet ikke hvilken grunn gjesten du siterte har for å være negativ til hjemmeværende mødre, men dette er i hvert fall min.

Men hva skapte egentlig problemene i din situasjon? Det var da vel ikke at moren din var hjemmeværende, men at hun hadde psykiske problemer? Hun var vel ikke venneløs pga at hun var husmor, men pga sosialangsten? Så det blir jo egentlig helt feil å trekke slutninger om hjemmeværende på grunnlag av din oppvekst, da burde du vel heller være negativ til foreldre med psykiske problemer...?

Jeg håper ikke du tar dette ille opp, men som du sier selv, det du opplevde er ikke representativt for hjemmeværende mødre. De fleste av dem er jo som alle andre, bortsett fra at de er hjemme med barna mens andre er på jobb.

[Gjest Gjest]

Jeg vokste opp med bare en søster, men med en kronisk og psykisk syk mor som var inn og ut av sykehus og behandlingsopplegg hele oppveksten min. Faren min jobbet mye og når han ikke jobbet var han mest opptatt av mamma, så både søsteren min og jeg hungret etter voksenkontakt og oppfølging fra foreldrene våre. Jeg gikk i korps, på ridning og sang i kor, men pappa var sjelden tilstede på koserter eller ridestevner, jeg var prisgitt å få skyss med foreldrene til venner. Heldigvis visste folk hvordan ting var og var flinke til å stille opp som sjåfører og til å ta med søsteren min og meg når det var behov.

Vi manglet ingenting materielt, vi hadde fint hus, nye klær og alle sånne ting, men jeg skulle gjerne gått i arvede klær, bodd i et mindre hus og hatt gammel bil om det hadde gjort at vi hadde fått mer voksenkontakt. Jeg hadde en venninne som var en av fem søsken, og de moren der var hjemmeværende og hun var en sånn mor jeg drømte om. Hun hjalp barna med lekser, leste for dem, hadde tid til å lytte...alt mine foreldre ikke gjorde for meg..

Poenget mitt? At å være færre barn ikke nødvendigvis er bedre!