Om å ha mange barn

[snartmammatil6]

Da jeg laget tråden hvor jeg egentlig spurte etter råd og tips fra store familier, og istedenfor fikk svar fra alle andre orakler på haugen, så tenkte jeg at det kunne være en ide å lage en egen tråd på det

Jeg har en tendens til å bli latterlig provosert over noen av uttalelsene som dukker opp i slike tråder. Jeg sier latterlig, for jeg skjønner jo egentlig at dere som ikke er i den situasjonen, drar de konklusjonene dere gjør. Det er godt mulig jeg hadde gjort det samme. Dette blir et innigamperævva langt innlegg kjenner jeg, men siden jeg er egoistisk nok til å få syv barn, så har jeg heller ikke sosiale antenner nok til å ta hensyn til de som skal lese det Neida, jeg elsker å diskutere, og den forrige tråden ligger og irriterer som en bit med popcorn bak tannkjøtet

Siden generalisering er så i vinden for tiden, drister jeg meg til å gjøre det samme, for å sette ting på spissen.

En gjennomsnittsfamilie, med 2 barn, hvordan ser hverdagen deres vanligvis ut?

Man står opp tidlig om morgenen. Ikke hemskt mycket tid til "alenetid" her regner jeg med. Her skal det gå fort, gre hår, pusse tenner, kle på osv. Fort fort, far skal på jobb, mor skal på jobb. Noen barn begynner i barnehagen når de er 6 mnd, de tilhører nok ikke gjennomsnittsfamilien (håper jeg) men la oss si at de begynner i barnehagen når de er unge.

Kl 16-16.30 blir de hentet, og så bærer det hjem å lage middag.

Her kan man skvise inn litt "alenetid" under middagslagingen, men betviler at det skjer. For man er sliten etter dagens kav, må prosserere dagens begivenheter, før det bærer avgårde på trening. takk og lov for Disney Channel eller NRKsuper. Og så lite tv for dagen kan vel ikke gjøre noe skade(det tror jeg faktisk ikke heller, men det minker på "alenetiden, folkens")

Avgårde på trening eller andre fritidsaktiviteter, skvise inn litt husarbeide kanskje, også, er det pusse tennene,kanskje lese en bok, så til sengs. Og "sånn går nu dagan" til helgen kommer, da skal man ta igjen all "alenetiden" Husk nå for all del å ikke ta turen innom McD eller lignende, for der sitter det en del andre på dette forumet, og noterer seg, og ifølge dem selv, faktisk dømmer, foreldre som tar med seg barnet sitt inn for å spise den grusomme maten en gang eller to i halvåret.

Når jeg spør venninnene mine om vi skal ta barna med på bussen og reise for å finne på noe, så ser det dumt på meg. Man tar da ikke bussen med barna, det funker ikke. To hylende og skrikende snørrbomber som ikke sitter i ro et sekund, neidu.

"Fasiten" som mange sitter med, fasiten over hva som er rett og galt for hver enkelt person, er jeg egentlig veldig interessert i å få klørne i. Må jo være fantastisk å sitte på så mange universelle sannheter, gitt. Det hadde vært interessant hvis noen hadde noe reelt forskningsmateriale å komme med, slik at vi kunne sett om det faktisk er slik som man med så skråsikker mine nærmest fastslår i slike diskusjoner

En liten digresjon, samfunnet vårt har utviklet seg til å inneholde en stadig voksende masse mennesker med psykologiske problemer, økende kriminalitet, dårligere resultater utdanningsmessig i forhold til resten av verden.

Mens antallet barn per familie har gått mye ned siden folk fikk 10-14 stk(jeg ser ikke på det som idealsituasjonen)

Men det er jo en økende enighet om at vi får mindre og mindre tid til hverandre, og at dette igjen blir et problem for oppvoksende slekt. Kan det være slik at man ved å innse at noen klarer å ta seg av 7-8 barn på en tilfredsstillende måte, samtidig er å innrømme et lite nederlag? Siden man selv synes det er et slit å ha to????

Jeg vil IKKE si at siden jeg har syv barn, så er det oppskriften på det perfekte liv for alle, heller ikke for gjennomsnittsfamilien, ikke bare fordi det ikke passer for alle, men også fordi samfunnet ikke er tilrettelagt for store familier.

Nå er det slik at med et økende antall mine, dine og våre barn, så vil dette muligens endres. Det vil tiden vise

Men for oss er det faktisk helt riktig. Irriterende for noen? At andre kan ha behov og tanker som ikke sammenfaller med deres? Hell yes, men det er jeg godt vant til i forbindelse med religionsdiskusjoner, så det er jo ikke uventet at det kan overføres til andre deler av livet

Det skal sies at jeg er veldig sikker på at hadde jeg ikke vært gift med den mannen jeg er, så hadde jeg sannsynligvis ikke valgt å få syv barn. Vi har et forhold som er meget spesielt, og vi tar vare på den tiden vi har sammen, men samtidig har vi "alenetid" uten hverandre eller familien også. Jeg går ut med venninner en gang i mnd eller to, og han bruker tiden på sin favorittsyssel som jeg ikke skal komme nærmere innpå her.

Det høres patetisk ut, enda mer "onsdagsfilmen på TVN" men noe av det jeg synes er viktigst i samspillet med våre barn, er å hente frem litt av barnet i seg selv igjen. Grensene må være klare, men jeg tror jeg har like mye glede av å leke med, dikte historier sammen med, gå på turer med barna mine, som de har med meg. Ingenting er mer fantastisk enn å diskutere eksistensielle spørsmål med 5 åringen, eller den siste Twilight boken med 11 åringen.

Dette med alenetid går igjen som et "problem". Man kan da umulig ha nok tid, døgnet har så og så mane timer. Jeg ser den. men det er faktisk slik at man behøver ikke være alene i et rom for å ha alenetid. Og vet dere hva, det har jeg lært av mine barn. Det var eldstemann som nå er 13 år som fortalte meg det når hun var 7, og vi hadde 5 barn på vei.Og det er egentlig et veldig godt poeng, man behøver faktisk ikke det

Selvsagt er det dager da ALLE krangler, og noen sloss. Haugene med rene klær som skal legges sammen dekker drageren i taket, alle har avslutning på skole/barnehage samme dag. Men slike dager hadde vi hjemme hos oss med tre barn også.

Jeg vet ikke med dere, men når jeg ser serier som John and Kate+8, så sitter jeg igjen med en følelse av total utmattelse. Personlig synes jeg at spesielt Kate ser ut som om hun skal tippe over hvert øyeblikk, og jeg får skikkelig vondt av henne. Det telles, stille opp på rekke,og stresses så det er helt grusomt,kanskje både for barn og voksne. Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i de hverdagssituasjonene som skisseres der. Men så fikk ikke jeg 6 av barna på en gang heller. De lærer seg å hjelpe til etterhvert som de vikser opp, og det tror jeg de har godt av.

Serien Oktomum vil jeg ikke gå innpå en gang, for det gjør bare vondt.

Et pussig aspekt er at å lese noen av svarene i tråden jeg laget tidligere, så oppdaget jeg hvor en stor del av vrt økonomiske problem ligger. Ja, det var ikke noe revolusjonerende, jeg har hørt alle disse argumentene 100 vis av ganger før. Man passes også ekstra godt på av både skole og barnehage når man har mange barn. Det er mange som dere, som har denne oppfatningen, og sitter på gjerdet og venter på at spådommen deres skal gå i oppfyllelse, at de skal få se tegn på at det faktisk ikke er mulig å ta seg av så mange barn på en tilfredsstillende måte.

Men det slo meg, at selv om jeg mener at det er riktig for oss å ha mange barn, at det gir livet mitt noen helt spesielle verdier, selv om jeg sier at jeg gir katten i hva folk sier, så går det faktisk inn på meg til en viss grad

For jeg blir så opptatt av at våre barn ikke skal mangle noe, fordi vi har valgt å få mange barn. At vi skal gå på kino like ofte som "de andre" At de skal ha like mange gaver under treet.

At vi også skal feire når eldstemann får 6 på matten, eller en har scoretmål i fotballkampen. Med noe skikkelig usunt og grusomt, som en pose chips.

Men det er jo bare så utrolig tullete

Hovedgrunnen til at vi sliter økonomisk nå er at bransjen som mitt firma er i, ble berørt av den økonomiske krisen ganske så umiddelbart. Så det er ikke fordi jeg har realisert meg selv på bekostning av familien, som de insinueres, eller pga andre uansvarlige handlinger med penger.

Steike, det ble litt av et innlegg. men jeg har gode nyheter, selv om det er ca 987 ting til jeg ville sagt, så stopper jeg her.

For nå skal jeg lage kakao, og gå ut i sneen og leke med kidsa mine

Så det så

Alenetid med 6 barn på en gang

[Gjest Gjest]

Kjekt med barn ja. Koser meg med mine 6.

[Gjest gabriela]

Synes det er flott at man velger det familielivet man ønsker seg selv. Noen vil være barnløse, noen vil ha et fotballag. Jeg tror ikke det finnes noe fasit for hvordan den perfekte familien er, til og med ekspertene er jo uenige om hvordan man bør oppdra barn. Når jeg leser om så store familier, blir jeg helt matt av beundring. Synes det er så mange som helt tydelig har store problemer med bare to barn, og at det derfor er morsomt og spennende å lese om hvordan dere med store familier organiserer hverdagen både praktisk og økonomisk.

[Gjest Gjest]

Jeg har bare 2 barn selv, men er vokst opp i en storbarnsfamilie. Det var ikke bra. Vi hadde det vi trengte materielt, men det var ingen voksne som hadde tid til det enkelte barnet. Vi ble ikke sett. Våre åndelige, emosjonelle behov, eller hva man skal kalle det, ble ikke ivaretatt. Våre foreldre var konstant slitne, de orket ikke ha sosial omgang med andre voksne på fritiden. Besteforeldre så vi bare i sommerferien. Vi levde i en "barneverden" og entret voksenverdenen som umodne, utilfredstillte barn. Det har gått bra med meg, bra utdannelse osv, men savnet etter å bli ivaretatt kommer nok alltid til å være der. Denne erfaringen gjør at jeg har bestemt meg for ikke å få flere barn enn 2, kanskje en attpåklatt om noen år

[Jamp]

Flott at du startet denne tråden! Jeg synes det var trist at du fikk så mye pepper i den andre tråden, der det du egentlig var ute etter råd for å få økonomien til å gå rundt. Det må kunne gå an å være annerledes! Det er dessuten ikke så lenge siden det var helt vanlig å ha mange søsken, og det gikk da vel fint med det fleste av disse? (Våre foreldre og besteforeldres generasjoner). Nå har det som du påpeker også blitt vanlig med mange søsken igjen pga mine, dine og våre barn. Lykke til, håper du snart får firmaet ditt på bena igjen!

[Rosalie]

Jeg har vokst opp med kun ett søsken, og det er jeg jammen meg glad for. Vi hadde ikke kjempegod økonomi, men siden det kun var to barn, var det allikevel rom for at vi fikk velge fritidsaktiviteter selv, og omtrent så mange vi klarte å presse inn i døgnet dersom vi ønsket det. Vi var også veldig synlige for foreldrene våre, og både mamma og pappa stilte opp som trenere, lagledere, korpsledere i oppveksten vår. Det var også masse rom for at hver en av oss fikk alenetid med foreldrene våre (noe som i grunnen var påkrevet, siden vi er en dame og en mann, og aldersforskjellen er ganske stor).

Begge mine foreldre har vært i full jobb alltid, men jeg kan ikke påstå at jeg følte noe stress rundt det. En av foreldrene var alltid hjemme når vi dro til eller kom hjem fra skolen, og de hadde alltid tid til å sette seg ned og hjelpe oss med leksene. Siden vi bare var fire mennesker rundt middagsbordet, ble alle også sett og ikke minst hørt der. Ved middagsbordet var familiens faste daglige samlingssted, hvor vi snakket om dagen som har vært, og dagene som kom. Foreldrene mine hadde ikke sterkt fokus på alenetid som voksne, men de fikk jo automatisk en del alenetid siden de kun hadde to barn. Det var da heller ikke noe stort problem å få barnevakt en og annen kveld, nettopp siden vi ikke var flere.

To av de jeg vokste opp sammen med vokste opp med fem søsken eller mer. De fikk sjelden være med på mye, for foreldrene hadde ikke kapasitet til å kjøre de til og fra (siden familiene var så store, bodde de et stykke fra sentrum siden de der kunne få stor nok bolig som de hadde råd til). De fikk i liten grad teste ut ulike fritidsaktiviteter, men måtte ta til takke med den aktiviteten som flest av søsknene på omtrent samme alder ville delta i. Noe som gjorde at de raskt datt av. De hadde veldig dårlig råd, og gikk stort sett i arvetøy. De reiste aldri på ferie, med unntak av at de ble tvangssendt til besteforeldre i puljer på sommeren slik at mor og far kunne puste ut litt. De jeg kjenner var begge av den eldste halvdelen av ungeflokken, og de måtte tidlig både stå for matlagingen, klesvasken og mye barnepass av småsøsken. Ro til lekselesing i normal lekselesingstid kunne de glemme, da eneste sted med plass til å gjøre lekser var ved kjøkkenbordet med småsøsken løpende rundt beina på dem. Det som er felles for disse søskenflokkene er at ingen av disse nå voksne har valgt å få mange barn. Flere av de har valgt bort barn totalt, mens de fleste har valgt å få mellom ett og tre barn. De sier også at de er veldig glade i søknene sine, men de skulle ønske at foreldrene hadde hatt gangsyn nok til å se at de ikke burde fått så mange barn siden de slett ikke klarte å følge de opp på en tilfredsstillende måte.

[asterix]

Tror nok mye av motstanden mot mange barn bunner i at de som sliter med sine 2 ikke makter å se ut over sitt eget liv og ikke greier forestille seg at andre faktisk helt fint takler langt større barneflokker. Når noen med 1 eller 2 barn sitter og klager over hvor vanvittig slitsomt de har det så blir det naturlig nok ikke tatt nådig opp når noen med mange sier at de faktisk ikke synes det er slitsomt og at de stortrives.

Storfamilier som vises på TV er jo valgt ut for å gi tv-underholdning og ikke for å gi et realistisk bilde av livet i en familie med mange barn. Hadde det vært sånn å ha mer enn 3-4 barn så burde selvfølgelig ingen hatt flere.

[Gjest Gjest]

Tror nok mye av motstanden mot mange barn bunner i at de som sliter med sine 2 ikke makter å se ut over sitt eget liv og ikke greier forestille seg at andre faktisk helt fint takler langt større barneflokker. Når noen med 1 eller 2 barn sitter og klager over hvor vanvittig slitsomt de har det så blir det naturlig nok ikke tatt nådig opp når noen med mange sier at de faktisk ikke synes det er slitsomt og at de stortrives.

Signerer denne. Det provoserer også meg veldig at det skal predikeres så veldig at "min" vei er den eneste rette, og alle som velger annerledes enn meg, gjør noe galt. Så lenge de som har 4-5-6-7-8 barn makter å gi disse barna en god oppvekst der hver og en føler seg sett og hørt, kan man ikke dømme denne familie utfra et utgangspunkt der man selv for 20+ år siden ikke fikk nok oppmerksomhet, nok økonomiske goder, eller pr. dato sliter med 2 barn selv.

Men jeg skal love det, ts, at de som velger ingen eller ett barn opplever akkurat det samme. Ett barn er egoistisk og man får et bortskjemt enebarn - og ingen barn er jo enda mer egoistisk. Ikke er det nøye om avgjørelsen er tatt på glimrende selvinnsikt og barnets best i tankene.

Nei, så lenge jeg betaler mine regninger selv, passer min egne, veltilpassede barn og ikke ligger samfunnet eller min medborgere til last, har ingen med hvor mange barn jeg har.

Jeg har forøvrig 5 barn, trives utmerket og har aldri merket tidsklemma. Men det er slik vi har innrettet våre liv. For andre kan det være stritt med to, eller en drøm med 9. Dem om det.

Om alle ville feie for sin egen dør, ville verden være gullende ren! God jul!!

[-Sookie-]

Ikke la det gå innpå deg.

Alle er vi forskjellige, og på et forum som dette vil du alltid få blandede tilbakemeldinger.

Det er nok lett å sammenligne med egne erfaringer, eller hva man synser og tror om hvordan andre takler hverdagen.

Det viktigste er at du, din mann og dine barn er fornøyde og har det bra !

[Gjest Purple Haze]

Det er en flott ting å få mange barn, hvis man evner å ta skikkelig vare på dem (noe det virker som trådstarter gjør)

Jeg syns at de som velger det, skal ha honnør for å orke og greie det i dagens samfunn, som slett ikke er tilrettelagt for at man skal ha mange barn.

De familiene jeg vet om hvor det er mange barn, er dessverre uten unntak, ressurssvake mennesker og barna har det ikke bra. De går for lut og kaldt vann, har dårlige klær, får lite mat, kan aldri delta på fritidsaktivtiteter og er understimulerte. Flyr ute til sent på kveld, og ingen bryr seg.

Men foreldrene røyker som skorsteiner, sitter på bingo og flyr på byen. Det syns jeg er tragisk.

Da burde man ikke ha barn i det hele tatt.

Selv ønsket jeg meg 4 barn, men fikk kun 2, og er glad for dem så klart. Ønsket meg alltid flere søsken da jeg vokste opp, og ville at mine barn skulle få den gleden. Slik ble det ikke.

Honnør til de som velger annerledes, og prioriterer storfamilie

[Gjest Gjest]

Jeg tror de med mange barn opplever mange av de samme fordømmende kommentarene som de som velger bort barn, eller somv elger å få bare ett barn.

Det blir liksom galt uansett om man får færre eller flere enn to, som visstnok er idealet her i Norge.

Det er jo helt utrolig at vi skal legge oss borti hvor mange barn folk velger å få. Det må da være opp til hver enkelt vel.

Og hvorfor er det så ille å få mange barn i Norge?

alt ligger jo til rett her. Tenk på før i tiden elle ri land der det er dårligere stillt enn her. De klarer det der også...

[Gjest Gjest_la flaca_*]

Who cares hvor mange barn folk har eller hvorfor...

[Gjest Gjest]

Jeg tror nok dessverre mange av de som er skrptiske er som meg, har vokst opp i store familier. Nå er ikke jeg helt i alderen til å få barn enda, men for meg vil det aldri være ett alternativ å få så mange barn.

Jeg vokste opp med 4 søsken, og var nest eldst, og en av brødrene mine har et handicap. Som nevnt over her, følte jeg ofte at foreldrene mine ikke hadde tid til meg. Jeg er en rolig og stille person, og orket ikke alt det ståket som var hjemme hos oss til en hver tid, at mamma og pappa sjelden var der akkurat da jeg trengte det (var alltid noe som måtte ordnes først, har man endelig mannet seg opp til å tøre å fortelle om tenåringsproblemer e.l. og mamma "skal bare" fikse noe, så blir det faktisk ikke noe av). Heldigvis hadde jeg ei venninne som var enebarn, og morne hennes var den som reddet meg opp igjennom. Henne kunne jeg snakke med alt om, og kan det fortsatt den dag i dag. Har faktisk bedre kontakt med henne en min egen mor.

Og i tillegg er det den økonomiske situasjonen. Vi hadde helt grei økonomi, men ikke så mye til overs at om noe hadde skjedd så hadde det fortsatt gått greit. Jeg fikk ikke gå på den fritidsaktiviteten jeg helst ville, fordi det var for dyrt, og for lang kjørevei, og var samtidig med fotballtreningen til lillesøster. Aldri hadde vi råd til å reise på ferie eller noe slikt.

Selv om man tenker selv at det vil gå veldig greit å få mange barn, så er det mye uforutsett som kan skje, og det vil til syvende og sist gå utover barna. Vi ønsker at foreldrene våre skal være der når vi trenger det, og med så mange barn kan det faktisk bli vanskelig. Spesielt tenårene er en vanskelig tid, hvor man ofte trenger noen å snakke med.

Jeg synes det er egoistisk å få mange barn!

[Gjest Gjest_Kim_*]

For mange er det desverre blitt status å ha flest mulig unger. Dette skyldes i stor grad fokus på ufrivillig barnløshet (folk er begynt å forstå at det ikke er en selvfølge at alle kan få barn), og pga. påvirkning fra idiot-kjendiser som Angelina Jolie og Madonna, som adopterer i hytt og pine, som om ungene er materielle gjenstander som skal matche hverandre i (hud)fargen.

[Amalie_85]

Hørtes koselig ut med mange barn. Men er nok ikke noe for meg.

Men det jeg lurte på er hvordan bil har man da?

Vi har nå et felles, og han et fra før, jeg ønsker meg et barn til. Men hvordan bil får man plass til 2 seter og det fremdeles er plass til et voksent menneske (han er ikke voksen, men kjekt å ha plass til en)

7-seter har jeg lyst på

[Gjest Gjest]

For mange er det desverre blitt status å ha flest mulig unger. Dette skyldes i stor grad fokus på ufrivillig barnløshet (folk er begynt å forstå at det ikke er en selvfølge at alle kan få barn), og pga. påvirkning fra idiot-kjendiser som Angelina Jolie og Madonna, som adopterer i hytt og pine, som om ungene er materielle gjenstander som skal matche hverandre i (hud)fargen.

Hvor har du fått det fra at det i STOR grad skyldes fokuset på ufrivillig barnløshet?

Jeg ville nå syns det var tragisk om de i min nærhet valgte å få mange barn fordi jeg ikke enkelt kan bli mamma. :gjeiper: Det ville jeg syns var utrogli teit om de sa til meg i alle fall.

Som ufrivillig barnløs gjennom mange år (men som viste seg å enkelt bli gravid med litt hjelp), så orker ikke jeg gå igjennom den prosessen mange ganger for å få mange barn allikevel.

Den kommentaren din syns jeg var litt naiv kanskje. Og kunne tenkt meg å se noe dokumentasjon på den påstanden.

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke så mange søskn, men jeg har to som gjennom oppveksten cvar ganske krevende for mine foreldre. Storebroren min var en veldig opprørsk tenåring som det var mye rabalder med og lillesøsteren min krevde også ekstra av mange grunner. Jeg prøvde å få mor og far sin oppmerksomhet ved å være ekstra flink. Kom alltid hjem med toppkarakterer, hjalp til med matlaging, pass av lillesøster, hagearbeid, snømåking og så videre. Sa aldri nei hvis jeg ble spurt og gjorde sttort sett slike oppgaver uoppfordret.

Jeg glemmer aldri den dagen jeg kom hjem, stolt som en hane, med karakterboka som viste de beste karakterene av alle i klassen. Bare S g M i hele karakterboka. Hadde gledet meg sånn til å vise den fra, men mor og far så bare raskt på den og så fikk jeg et lite klapp på skuldren og "det var fint". Det ble mye mer styr i heimen da søstra mi kom hjem med G i matte, men de var blitt så vant til at jeg var så flink uansett så det var ikke noe vits å lage noe styr over.

Poenget mitt er bare det at det er utrolig sårende å føle seg oversett, og at det kan skje i familier med få barn også, kanskje spesielt hvis det er barn med ekstra behov inn i bildet.

[Gjest Gjest]

Hørtes koselig ut med mange barn. Men er nok ikke noe for meg.

Men det jeg lurte på er hvordan bil har man da?

Vi har nå et felles, og han et fra før, jeg ønsker meg et barn til. Men hvordan bil får man plass til 2 seter og det fremdeles er plass til et voksent menneske (han er ikke voksen, men kjekt å ha plass til en)

7-seter har jeg lyst på

Kan anbefale touran, 7 seter

[Gjest Gjest]

Hvor har du fått det fra at det i STOR grad skyldes fokuset på ufrivillig barnløshet?

Jeg ville nå syns det var tragisk om de i min nærhet valgte å få mange barn fordi jeg ikke enkelt kan bli mamma. :gjeiper: Det ville jeg syns var utrogli teit om de sa til meg i alle fall.

Som ufrivillig barnløs gjennom mange år (men som viste seg å enkelt bli gravid med litt hjelp), så orker ikke jeg gå igjennom den prosessen mange ganger for å få mange barn allikevel.

Den kommentaren din syns jeg var litt naiv kanskje. Og kunne tenkt meg å se noe dokumentasjon på den påstanden.

Dokumantasjon som underbygger den påstanden der? - slik dokumentasjon tror jeg ikke du finner, det er en påstand tatt ut av løse luften. Helt ulogisk at noen skulle velge å få veldig mange barn fordi noen par sliter med å få barn...

Men dessverre tror jeg nok kjendiser som Angelina Jolie har en viss påvirkningskraft..

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke så mange søskn, men jeg har to som gjennom oppveksten cvar ganske krevende for mine foreldre. Storebroren min var en veldig opprørsk tenåring som det var mye rabalder med og lillesøsteren min krevde også ekstra av mange grunner. Jeg prøvde å få mor og far sin oppmerksomhet ved å være ekstra flink. Kom alltid hjem med toppkarakterer, hjalp til med matlaging, pass av lillesøster, hagearbeid, snømåking og så videre. Sa aldri nei hvis jeg ble spurt og gjorde sttort sett slike oppgaver uoppfordret.

Jeg glemmer aldri den dagen jeg kom hjem, stolt som en hane, med karakterboka som viste de beste karakterene av alle i klassen. Bare S g M i hele karakterboka. Hadde gledet meg sånn til å vise den fra, men mor og far så bare raskt på den og så fikk jeg et lite klapp på skuldren og "det var fint". Det ble mye mer styr i heimen da søstra mi kom hjem med G i matte, men de var blitt så vant til at jeg var så flink uansett så det var ikke noe vits å lage noe styr over.

Poenget mitt er bare det at det er utrolig sårende å føle seg oversett, og at det kan skje i familier med få barn også, kanskje spesielt hvis det er barn med ekstra behov inn i bildet.

Da kan du jo tenke deg om det hadde vært enda 3 barn til som sloss om oppmerksomheten fra mor og far,..