Om å ha mange barn

[Gjest Gjest]

Selvfølgelig velger jeg å få mange barn pga Angelina Jolie!

Si meg - tror du jeg er hjernedød eller????

Jeg vil heller si det motsatt. Skulle bare mangle at ikke noen med xxx antal millioner på bok, mulighet til å ansette hushjelp og nannier og private barnepleiere, kan hjelpe vanskeligstilte, fattige barn uten fremtid. Dessverre tror jeg mange adoptivbarn av kjendiser blir brukt som trofèer, men jeg tror også det finnes noen som faktisk er idealistisk nok til å ønske adopsjon av alle de rette grunnene.

Selv har jeg over gjennomsnittet med barn, og har hele tiden sagt at jeg godt kunne tenke meg å adoptere et par i tillegg.

[asterix]

...

Men dessverre tror jeg nok kjendiser som Angelina Jolie har en viss påvirkningskraft..

Siden det jo ikke akkurat er så mange år siden AJ begynte å samle på barn så tror jeg dere må vente minst 10 år før det eventuelt er noen familier som har mange barn pga påvirkning fra henne...

Forøvrig mener jeg personlig at mennesker som AJ ikke burde ha noen barn overhode.

[Gjest Gjest]

Men jeg skal love det, ts, at de som velger ingen eller ett barn opplever akkurat det samme. Ett barn er egoistisk og man får et bortskjemt enebarn - og ingen barn er jo enda mer egoistisk. Ikke er det nøye om avgjørelsen er tatt på glimrende selvinnsikt og barnets best i tankene.

Enig. Å få ett barn eller å være frivillig barnløs er like mye "sett ned på".

[asterix]

Jeg tror nok dessverre mange av de som er skrptiske er som meg, har vokst opp i store familier.

...

Men nå er det jo da også en del som velger å få mange barn selv nettopp fordi de er vokst opp i store familier også da og trivdes med det...

[Gjest Gjest_Kim_*]

Dokumantasjon som underbygger den påstanden der? - slik dokumentasjon tror jeg ikke du finner, det er en påstand tatt ut av løse luften. Helt ulogisk at noen skulle velge å få veldig mange barn fordi noen par sliter med å få barn...Men dessverre tror jeg nok kjendiser som Angelina Jolie har en viss påvirkningskraft..

Som jeg skrev er det blitt mer fokus på ufrivillig barnløshet (før var dette mye mer tabu enn det er i dag), og det faktum at mange som ikke kan få barn vil ha det. Det tror jeg bidrar til at det blir mer attraktivt å få barn ja. Rett og slett fordi flere har fått øynene opp for at det ikke er en selvfølge å få barn. Jeg tror det å få barn er blitt mer satt pris på nå. Før ble jo barn ofte sett på som et "nødvendig onde" (og slik er det fortsatt i mange deler av verden hvor mange barn er noe man først og fremst får for å sikre aldredommen - ikke fordi man er så veldig glad i barn).

Jeg synes det er forkastelig at søkkrike kjendiser får adoptere et dusin unger på tross av at de har hatt haugevis av skandaler med rotete privatliv, sex,fyll og narkotika bak seg. Vanlige mennesker med vanlige inntekter hadde neppe fått adoptert om de hadde hatt den bakgrunnen mange av kjendisene har. Desverre tror jeg masse-adopsjonstrenden bidrar bidrar til at det er blitt veldig trendy å få mange barn.

[Gjest Gjest_Kim_*]

Selvfølgelig velger jeg å få mange barn pga Angelina Jolie!

Si meg - tror du jeg er hjernedød eller????

Jeg vil heller si det motsatt. Skulle bare mangle at ikke noen med xxx antal millioner på bok, mulighet til å ansette hushjelp og nannier og private barnepleiere, kan hjelpe vanskeligstilte, fattige barn uten fremtid. Dessverre tror jeg mange adoptivbarn av kjendiser blir brukt som trofèer, men jeg tror også det finnes noen som faktisk er idealistisk nok til å ønske adopsjon av alle de rette grunnene.

Selv har jeg over gjennomsnittet med barn, og har hele tiden sagt at jeg godt kunne tenke meg å adoptere et par i tillegg.

Det er mange måter å hjelpe fattige barn på. Synes du f.eks. at Madonnas adopsjon, hvor hun fjernet barnet fra sin biologiske far mot hans vilje er moralsk akseptabelt? Hun kunne adoptert et annet barn, og samtidig sikret barnets framtid gjennom å støtte den biologiske faren økonomisk.

Dessuten kan folk ha så mye penger de bare vil - de blir ikke nødvendigvis gode foreldre av den grunn.

[Gjest Gjest]

Det er mange måter å hjelpe fattige barn på. Synes du f.eks. at Madonnas adopsjon, hvor hun fjernet barnet fra sin biologiske far mot hans vilje er moralsk akseptabelt? Hun kunne adoptert et annet barn, og samtidig sikret barnets framtid gjennom å støtte den biologiske faren økonomisk.

Nei det syns jeg ikke er akseptabelt og har heller ikke sagt noe slikt.

Dessuten kan folk ha så mye penger de bare vil - de blir ikke nødvendigvis gode foreldre av den grunn.

Dèt er jeg fullstendig enig i. Forutsetningen min var at det var interesse for adopsjon av andre grunner enn som trofè - som jeg skriver.

Men at AJ skulle være grunnen til at noen ønsker seg barn ser jeg ikke. Hun har helt andre forutsetninger enn gjennomsnittsnordmannen/-kvinnen i norsk middelklasse. Om hun er en god mor eller ikke, vites ikke, men mitt argument er at jeg må klarer meg under mine forutsetninger. AJ, Octomom eller andre (i mine øyne til dels lettere psykiske ustabile personer) har aldri en gang vært i mine tanker ved planlegging av antal barn. (Sorry, men det blir litt latterlig...)

Gjest 15:06

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er veldig enkelt...

Enhver burde få så mange barn som de selv ønsker, OG som de kan ta seg av på en ordentlig måte.

Jeg kjenner storfamilier (5 barn eller fler) som fungerer veldig bra, og jeg kjenner storfamilier som fungerer direkte dårlig.

Hvor godt storfamilien fungerer, kommer an på foreldrene og hvor ressurssterke de er, og om de får barn med særskilte behov eller ikke.

Mannen og jeg har mer enn nok med de to barna vi har, fordi vi har et barn med utviklingsforstyrrelse som krever veldig mye av oss, hvis ikke hadde vi også kanskje hatt kapasitet til flere barn..

Det jeg derimot er veldig skeptisk til, er de som velger å få mange barn, med mange menn... for eksempel 7 barn med 4 fedre, der de 4 fedrene igjen har barn med flere andre mødre.

[babord]

Det jeg derimot er veldig skeptisk til, er de som velger å få mange barn, med mange menn... for eksempel 7 barn med 4 fedre, der de 4 fedrene igjen har barn med flere andre mødre.

Det var vel gjerne ikke planen når man fikk barna Men helt enig i at det ikke er noen gunstig situasjon.

Jeg kjenner ingen som har flere enn 4, men de som føler de har kapasitet til flere må da få velge selv om de vil ha det? Barna lærer helt sikkert mye om samarbeid og empati.

Jeg har en søster, og det er ikke noe som feiler henne, men det har fortsatt vært tider i oppveksten da jeg følte mamma ikke hadde tid til meg. Sånn tror jeg alle barn vil føle fra tid til annen!

Jeg vil helst ha 3, men om jeg får en eller to til når jeg har 3, så må jeg da bare prøve å gjøre det beste ut av det!

Samme om jeg ikke får noen..

[Gjest Hans72]

Det "verste"med familier med mer enn to barn, er at de er med på å forverre befolkningseksplosjonen, og det er det siste vi trenger.

Og for å komme "Det fødes ikke for mange barn i Norge"-argumentet i forkjøpet: Våre barn og vårt folketall teller faktisk på verdensbasis, akkurat like mye som alle andre lands folketall.

I tillegg kommer det at vi forurenser og forbruker veldig mye, så et barn født i Norge, teller for i alle fall 8-10 barn i eksempelvis Somalia.

Endret 20. desember 2009 av Hans72

[Gjest Gjest]

Jeg kommer fra en storfamilie, vi er 5 barn og jeg kunne tenke meg en hel ungeflokk selv.

Ingen av oss søsknene har lidd noen nød over hodet vi har hatt en fantastisk oppvekst.

Selv om jeg ønsket meg mange barn, stoppet jeg ved 2. Vi har 2 barn med spesielle behov og kronisk sykdom. Vi skal jo klare å følge opp barna også.

Folk får de barna de har lyst på uten at andre har noe med det.

[snartmammatil6]

Who cares hvor mange barn folk har eller hvorfor...

Vel, responsen på tråden viser vel at mange bryr seg

[snartmammatil6]

Jeg tror nok dessverre mange av de som er skrptiske er som meg, har vokst opp i store familier. Nå er ikke jeg helt i alderen til å få barn enda, men for meg vil det aldri være ett alternativ å få så mange barn.

Jeg vokste opp med 4 søsken, og var nest eldst, og en av brødrene mine har et handicap. Som nevnt over her, følte jeg ofte at foreldrene mine ikke hadde tid til meg. Jeg er en rolig og stille person, og orket ikke alt det ståket som var hjemme hos oss til en hver tid, at mamma og pappa sjelden var der akkurat da jeg trengte det (var alltid noe som måtte ordnes først, har man endelig mannet seg opp til å tøre å fortelle om tenåringsproblemer e.l. og mamma "skal bare" fikse noe, så blir det faktisk ikke noe av). Heldigvis hadde jeg ei venninne som var enebarn, og morne hennes var den som reddet meg opp igjennom. Henne kunne jeg snakke med alt om, og kan det fortsatt den dag i dag. Har faktisk bedre kontakt med henne en min egen mor.

Og i tillegg er det den økonomiske situasjonen. Vi hadde helt grei økonomi, men ikke så mye til overs at om noe hadde skjedd så hadde det fortsatt gått greit. Jeg fikk ikke gå på den fritidsaktiviteten jeg helst ville, fordi det var for dyrt, og for lang kjørevei, og var samtidig med fotballtreningen til lillesøster. Aldri hadde vi råd til å reise på ferie eller noe slikt.

Selv om man tenker selv at det vil gå veldig greit å få mange barn, så er det mye uforutsett som kan skje, og det vil til syvende og sist gå utover barna. Vi ønsker at foreldrene våre skal være der når vi trenger det, og med så mange barn kan det faktisk bli vanskelig. Spesielt tenårene er en vanskelig tid, hvor man ofte trenger noen å snakke med.

Jeg synes det er egoistisk å få mange barn!

"Jeg synes det er egoistisk å få mange barn!"

å få barn er vel egoistisk uansett hvor mange man får? For man velger vel å få barn for sin egen skyld? Jeg diskuterte dette med en venninne for noen år siden, og hun ville ikke være med på det. "Jeg får barnet for dets skyld, ikke for min" sa hun. Men før barnet møter livet så blir vel det en litt merkelig ting å si?

Noe uforutsett kan skje med alle, uansett hvor mange barn man har. Tenker du på at det da vil gå utover 7 barn istedenfor feks 3 hvis det skulle skje noe med meg? Men flere barn vil da ha kjærlighet fra flere søsken hvis det skulle hende noe med en av oss....

Du sier at du har en venninne som var enebarn som du kunne snakke med om alt. Dette har vel ingenting med at hun bare hadde et barn å gjøre? Noen er flinkere til å kommunisere med andre. Vi har noen kamerater av sønnen min som kommer hit veldig ofte, selv om de må gå i en halv time for å komme bort. De trives her fordi at her blir de ironisk nok hørt og sett, mer enn de blir hjemme. De komemr ikek fra store familier. Jeg blir så trist når jeg hører historier som din, det høres vondt ut. Jeg har lest at det ofte er nest eldstemann som kan føle seg utenfor, også i barneflokker på tre. Størstemann er så "flink" og minstemann skal dulles med. Kanskje dine foreldre er blant dem som ikke burde hatt mange barn, men det vil ikke si at det er en konklusjon som vil passe på alle andre, synes du det?

[snartmammatil6]

Hørtes koselig ut med mange barn. Men er nok ikke noe for meg.

Men det jeg lurte på er hvordan bil har man da?

Vi har nå et felles, og han et fra før, jeg ønsker meg et barn til. Men hvordan bil får man plass til 2 seter og det fremdeles er plass til et voksent menneske (han er ikke voksen, men kjekt å ha plass til en)

7-seter har jeg lyst på

Vi har en opel nå med 9 seter. Veldig grei bil, men ingenting imot 7 seteren vi hadde før. Håper det kommer en tilsvarende bil med 9 seter.

Det var en Renault Espace, av typen Grand. Jeg har hatt litt angst for å kjøre bil, men den var bare en drøm å kjøre. Lavt forbruk og ingen trøbbel med

Også er det lett å klikke seter ut og inn dersom man skal en tur på Ikea

[Gjest Gjest]

Da jeg laget tråden hvor jeg egentlig spurte etter råd og tips fra store familier, og istedenfor fikk svar fra alle andre orakler på haugen, så tenkte jeg at det kunne være en ide å lage en egen tråd på det

Jeg har en tendens til å bli latterlig provosert over noen av uttalelsene som dukker opp i slike tråder. Jeg sier latterlig, for jeg skjønner jo egentlig at dere som ikke er i den situasjonen, drar de konklusjonene dere gjør. Det er godt mulig jeg hadde gjort det samme. Dette blir et innigamperævva langt innlegg kjenner jeg, men siden jeg er egoistisk nok til å få syv barn, så har jeg heller ikke sosiale antenner nok til å ta hensyn til de som skal lese det Neida, jeg elsker å diskutere, og den forrige tråden ligger og irriterer som en bit med popcorn bak tannkjøtet

Siden generalisering er så i vinden for tiden, drister jeg meg til å gjøre det samme, for å sette ting på spissen.

En gjennomsnittsfamilie, med 2 barn, hvordan ser hverdagen deres vanligvis ut?

Man står opp tidlig om morgenen. Ikke hemskt mycket tid til "alenetid" her regner jeg med. Her skal det gå fort, gre hår, pusse tenner, kle på osv. Fort fort, far skal på jobb, mor skal på jobb. Noen barn begynner i barnehagen når de er 6 mnd, de tilhører nok ikke gjennomsnittsfamilien (håper jeg) men la oss si at de begynner i barnehagen når de er unge.

Kl 16-16.30 blir de hentet, og så bærer det hjem å lage middag.

Her kan man skvise inn litt "alenetid" under middagslagingen, men betviler at det skjer. For man er sliten etter dagens kav, må prosserere dagens begivenheter, før det bærer avgårde på trening. takk og lov for Disney Channel eller NRKsuper. Og så lite tv for dagen kan vel ikke gjøre noe skade(det tror jeg faktisk ikke heller, men det minker på "alenetiden, folkens")

Avgårde på trening eller andre fritidsaktiviteter, skvise inn litt husarbeide kanskje, også, er det pusse tennene,kanskje lese en bok, så til sengs. Og "sånn går nu dagan" til helgen kommer, da skal man ta igjen all "alenetiden" Husk nå for all del å ikke ta turen innom McD eller lignende, for der sitter det en del andre på dette forumet, og noterer seg, og ifølge dem selv, faktisk dømmer, foreldre som tar med seg barnet sitt inn for å spise den grusomme maten en gang eller to i halvåret.

Når jeg spør venninnene mine om vi skal ta barna med på bussen og reise for å finne på noe, så ser det dumt på meg. Man tar da ikke bussen med barna, det funker ikke. To hylende og skrikende snørrbomber som ikke sitter i ro et sekund, neidu.

"Fasiten" som mange sitter med, fasiten over hva som er rett og galt for hver enkelt person, er jeg egentlig veldig interessert i å få klørne i. Må jo være fantastisk å sitte på så mange universelle sannheter, gitt. Det hadde vært interessant hvis noen hadde noe reelt forskningsmateriale å komme med, slik at vi kunne sett om det faktisk er slik som man med så skråsikker mine nærmest fastslår i slike diskusjoner

En liten digresjon, samfunnet vårt har utviklet seg til å inneholde en stadig voksende masse mennesker med psykologiske problemer, økende kriminalitet, dårligere resultater utdanningsmessig i forhold til resten av verden.

Mens antallet barn per familie har gått mye ned siden folk fikk 10-14 stk(jeg ser ikke på det som idealsituasjonen)

Men det er jo en økende enighet om at vi får mindre og mindre tid til hverandre, og at dette igjen blir et problem for oppvoksende slekt. Kan det være slik at man ved å innse at noen klarer å ta seg av 7-8 barn på en tilfredsstillende måte, samtidig er å innrømme et lite nederlag? Siden man selv synes det er et slit å ha to????

Jeg vil IKKE si at siden jeg har syv barn, så er det oppskriften på det perfekte liv for alle, heller ikke for gjennomsnittsfamilien, ikke bare fordi det ikke passer for alle, men også fordi samfunnet ikke er tilrettelagt for store familier.

Nå er det slik at med et økende antall mine, dine og våre barn, så vil dette muligens endres. Det vil tiden vise

Men for oss er det faktisk helt riktig. Irriterende for noen? At andre kan ha behov og tanker som ikke sammenfaller med deres? Hell yes, men det er jeg godt vant til i forbindelse med religionsdiskusjoner, så det er jo ikke uventet at det kan overføres til andre deler av livet

Det skal sies at jeg er veldig sikker på at hadde jeg ikke vært gift med den mannen jeg er, så hadde jeg sannsynligvis ikke valgt å få syv barn. Vi har et forhold som er meget spesielt, og vi tar vare på den tiden vi har sammen, men samtidig har vi "alenetid" uten hverandre eller familien også. Jeg går ut med venninner en gang i mnd eller to, og han bruker tiden på sin favorittsyssel som jeg ikke skal komme nærmere innpå her.

Det høres patetisk ut, enda mer "onsdagsfilmen på TVN" men noe av det jeg synes er viktigst i samspillet med våre barn, er å hente frem litt av barnet i seg selv igjen. Grensene må være klare, men jeg tror jeg har like mye glede av å leke med, dikte historier sammen med, gå på turer med barna mine, som de har med meg. Ingenting er mer fantastisk enn å diskutere eksistensielle spørsmål med 5 åringen, eller den siste Twilight boken med 11 åringen.

Dette med alenetid går igjen som et "problem". Man kan da umulig ha nok tid, døgnet har så og så mane timer. Jeg ser den. men det er faktisk slik at man behøver ikke være alene i et rom for å ha alenetid. Og vet dere hva, det har jeg lært av mine barn. Det var eldstemann som nå er 13 år som fortalte meg det når hun var 7, og vi hadde 5 barn på vei.Og det er egentlig et veldig godt poeng, man behøver faktisk ikke det

Selvsagt er det dager da ALLE krangler, og noen sloss. Haugene med rene klær som skal legges sammen dekker drageren i taket, alle har avslutning på skole/barnehage samme dag. Men slike dager hadde vi hjemme hos oss med tre barn også.

Jeg vet ikke med dere, men når jeg ser serier som John and Kate+8, så sitter jeg igjen med en følelse av total utmattelse. Personlig synes jeg at spesielt Kate ser ut som om hun skal tippe over hvert øyeblikk, og jeg får skikkelig vondt av henne. Det telles, stille opp på rekke,og stresses så det er helt grusomt,kanskje både for barn og voksne. Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i de hverdagssituasjonene som skisseres der. Men så fikk ikke jeg 6 av barna på en gang heller. De lærer seg å hjelpe til etterhvert som de vikser opp, og det tror jeg de har godt av.

Serien Oktomum vil jeg ikke gå innpå en gang, for det gjør bare vondt.

Et pussig aspekt er at å lese noen av svarene i tråden jeg laget tidligere, så oppdaget jeg hvor en stor del av vrt økonomiske problem ligger. Ja, det var ikke noe revolusjonerende, jeg har hørt alle disse argumentene 100 vis av ganger før. Man passes også ekstra godt på av både skole og barnehage når man har mange barn. Det er mange som dere, som har denne oppfatningen, og sitter på gjerdet og venter på at spådommen deres skal gå i oppfyllelse, at de skal få se tegn på at det faktisk ikke er mulig å ta seg av så mange barn på en tilfredsstillende måte.

Men det slo meg, at selv om jeg mener at det er riktig for oss å ha mange barn, at det gir livet mitt noen helt spesielle verdier, selv om jeg sier at jeg gir katten i hva folk sier, så går det faktisk inn på meg til en viss grad

For jeg blir så opptatt av at våre barn ikke skal mangle noe, fordi vi har valgt å få mange barn. At vi skal gå på kino like ofte som "de andre" At de skal ha like mange gaver under treet.

At vi også skal feire når eldstemann får 6 på matten, eller en har scoretmål i fotballkampen. Med noe skikkelig usunt og grusomt, som en pose chips.

Men det er jo bare så utrolig tullete

Hovedgrunnen til at vi sliter økonomisk nå er at bransjen som mitt firma er i, ble berørt av den økonomiske krisen ganske så umiddelbart. Så det er ikke fordi jeg har realisert meg selv på bekostning av familien, som de insinueres, eller pga andre uansvarlige handlinger med penger.

Steike, det ble litt av et innlegg. men jeg har gode nyheter, selv om det er ca 987 ting til jeg ville sagt, så stopper jeg her.

For nå skal jeg lage kakao, og gå ut i sneen og leke med kidsa mine

Så det så

Alenetid med 6 barn på en gang

fantastisk at noen velger, og kan velge å få 7 .

Tanken er fjern for de fleste av oss. Grunnen til at jeg fikk to barn var: Bor i nærheten av by, det var i en såkalt dyrtid. Vi bodde først i en treroms i blokk med to soverom. begge måtte jobbe for å betale lån og nødvendige utgifter. Så flyttet vi etterhvert og fikk bolig på 100 kvadrat. Ungene fikk hver sitt rom.

Har men en ektefelle som kan brødfø 9 personer,så krever det en viss inntekt om mor skal være hjemmeværende å ta seg av barna.

Det kreves bolig med større boligflate enn et vanlig husbankhus. Slikt koster penger. ja, det er slik at det dreier seg om penger.

Tror nok mange flere ville valgt flere barn om de hadde muligheten, men slik er dt ikke for de fleste av oss.

En ting jeg er uenig i med deg, og det er at du trenger alene tid uten barn. Ekteskapet trenger et pusterom uten barn, mor trenger å puste uten å måtte tenke på hva som skal til av mat,klær,unger som sloss rundt henne eller noe.

Bare det at foreldrene kan ta en telttur i skogen alene, eller en helg på hotell helt for seg selv. Kansje en gang i året. Og mener at med 7 barn,så trenger man det

om man ikke føler for det gjennom årene med barn, så tenker jeg at man har utvsket seg selv i rollen som mor.

[Gjest Gjest_P_*]

Javisst er jeg skeptisk til folk som har så mange som 6-7 barn. Ikke sånn at jeg ringer barnevernet straks, men sånn at jeg følger litt ekstra med. De jeg vet om som har mange barn, følger dem ikke opp så godt som jeg mener de burde. Det er gjerne enten veldig ressussvake familier, eller sånne som lar ungene gå for lut og kaldt vann og bare føder så er de ferdig, liksom.

En annen ting er at det vanligvis er religiøse fanatikere som smiths venner, eller innvandrere som har så store barneflokker. De religiøse fanatikerene syns jeg ikke burde ha unger i det hele tatt. Det samme gjelder fanatikere uansett, sett fra mitt ståsted.

Det med å følge opp ungene handler ikke så mye om å kjøre på all verdens aktiviteter, men mer det å se til at alle får mat og klær, hjelp med leksene, blir hørt når det er noe, blir lest for, gjort stas på når det trengs, fulgt opp mht skole osv. Har man mar enn 3-4 unger så syns jeg i det minste en av foreldrene bør være hjemmeværende.

Selv vokste jeg opp med tre søsken. Jeg kjenner ikke til noen annen oppvekst, men kom da levende fra det. Jeg skulle gjerne hatt like mange unger selv, men naturen var ikke enig. Men mer enn fire unger, det blir sært. Da måtte de dele rom, vi måtte ha sjuseter osv. Fryktelig upraktisk.

[Gjest Gjest]

Jeg synes alle må få de barna de kan og har lyst til og som de kan ta vare på. Ikke alle kan få barn, vi har ett og skulle gjerne hatt i hvert fall ett til, men vårt barn er god for mange og sånn ble det for oss. Jeg kjenner andre familier med ett barn hvor vi begge tenker at de kanskje ikke bør få flere... jeg vet også familier med fire barn hvor alt er nøye planlagt og barna har en flott oppvekst hvor alle blir sett.

Hva man prioriterer i livet, med og uten barn, er så forskjellig. Jeg brukte fødselspermisjonen på barnet mitt, ammet timesvis hver dag og fikk stadig høre om alle som "realiserte seg selv" under permisjonen med ungen i vognen.

I denne fasen i livet vårt er barnet vårt viktigst - vår tid som voksne hadde vi før vi fikk barn og den får vi håpe kommer etterpå.

Men å være i nuet, være oppmerksom og tilstede må man være med barn (og andre voksne skal man bli tatt seriøst) og dette er noen bedre til enn andre.

Takk for at vi er forskjellige!

[Gjest Gjest]

Selv vokste jeg opp med tre søsken. Jeg kjenner ikke til noen annen oppvekst, men kom da levende fra det. Jeg skulle gjerne hatt like mange unger selv, men naturen var ikke enig. Men mer enn fire unger, det blir sært. Da måtte de dele rom, vi måtte ha sjuseter osv. Fryktelig upraktisk.

Vi var tre søsken og måtte dele rom. Verden var litt annerledes for 20 år siden skjønner jeg - for hva var problemet med det?

[Gjest Gjest]

En annen ting er at det vanligvis er religiøse fanatikere som smiths venner, eller innvandrere som har så store barneflokker. De religiøse fanatikerene syns jeg ikke burde ha unger i det hele tatt. Det samme gjelder fanatikere uansett, sett fra mitt ståsted.

Dette er med på å øke belastningen ved å vokse opp i storbarnfamilier, fordi mange tror at man tilhører en sekt. Det vet jeg av egen erfaring. Som voksen kan jeg le av det, men som barn gjorde møtet med andre folks holdninger/fordommer meg forvirret og redd. (Og ikke hadde jeg noen voksne å prate med om dette heller. Foreldrene mine hadde jo ikke tid, og dessuten ville jeg jo gjerne skåne dem mot slike pinlige forestillinger som jeg skjønte naboer og venners foreldre bar med seg).

Jeg synes det er uansvarlig å få veldig mange barn i dag. Samfunnet er mye mer komplekst og kravene til ungene ganske annerledes enn de var på 70 tallet. Greit at mamma eller pappa har økonomi til å være hjemme i mange år, men jeg tror ikke man egentlig er skikket til å lede et barn fra barndom inn i voksenverdenen hvis man ikke selv samtidig er en del av voksenverdenen med alt hva det inneærer av utdanning, karriere og deltagelse på div. sosiale arenaer. Den hjemmeværende husmoren er ikke skikket til å forberede barna på voksenlivet.

[Gjest Gjest]

jeg tror ikke man egentlig er skikket til å lede et barn fra barndom inn i voksenverdenen hvis man ikke selv samtidig er en del av voksenverdenen med alt hva det inneærer av utdanning, karriere og deltagelse på div. sosiale arenaer. Den hjemmeværende husmoren er ikke skikket til å forberede barna på voksenlivet.

Seriøst? Er du klar over hvor vanvittig provoserende det er? Og ikke minst utrolig frekt! Du sier jo omtrent rett ut at hjemmeværende, folk uten utdannelse eller sosialt nettverk ikke er oppegående mennesker! Og hvordan kan du sette likhetstegn mellom husmor = ikke en del av voksenverdenen? Du kjenner kanskje ikke så mange hjemmeværende?