..om ventetid på fosterbarn

[Gjest Gjest_AnneMa_*]

Heisan :-)

Vi har bestemt oss for å bli fosterforeldre og skal i gang med kurs.

Vi gleder oss enormt til endelig å få et barn.

Er det noen fosterforeldre her inne som kan si oss hvor lenge de ventet før de fikk "sitt" barn?

Vi ønsker i utgangspunktet å ta imot et spedbarn.

Takknemlig for svar.

[Gjest Badabing]

Hvorfor ønsker dere spedbarn?

[Gjest Gjest_Klara_*]

Jeg er fostermor, men kan ikke si noe om hvor lang tid det tar å vente på et barn da vi gjorde ting i litt motsatt rekkefølge. Vi hadde et barn som ventet på oss i beredskapshjem, vi måtte bare godkjennes først.

Men det jeg har hørt er at det kan gå så fort at dere ikke rekker å forberede dere, eller det kan gå månedsvis. Det er alltid barn som trenger fosterforeldre, men man vil gjerne "matche" barn og foreldre for å få best mulig resultat.

Om jeg skulle valgt å bli fostermor på nytt når vårt fosterbarn er flyttet ut, så vil nok jeg også valgt et spedbarn. Jo større barnet er jo mer bagasje har barnet med seg i form av innlærte holdninger og handlingsmønstre. Dessuten vil et større barn ofte ha et savn etter biologiske foreldre, uansett om barnet er utsatt for omsorgssvikt.

[Gjest Gjest_Lotta_*]

Dessuten vil et større barn ofte ha et savn etter biologiske foreldre, uansett om barnet er utsatt for omsorgssvikt.

Og så da? Å bli fosterforeldre er jo ikke akkurat noe man gjør for å få barn. Det er noe man gjør for å hjelpe barn. Om man ikke skjønner forskjellen bør man ikke være fosterforeldre.

[Gjest Badabing]

Og så da? Å bli fosterforeldre er jo ikke akkurat noe man gjør for å få barn. Det er noe man gjør for å hjelpe barn. Om man ikke skjønner forskjellen bør man ikke være fosterforeldre.

Dette er hvorfor jeg stilte det spørsmålet jeg gjorde. Jeg kjenner systemet, fosterforeldre, beredskapsforeldre og fosterbarn.

Med et fosterbarn er det store muligheter for at dere aldri kan tenke på det som deres barn. Sjansen for at barnet etter ett eller ti år kan flytte tilbake til sine biologiske foreldre, er til stede. Dere må alltid ha innstillingen for at det er for en periode, samme hvor mange år som går. Det er utrolig slitsomt og man bør være forberedt på dette.

Så det er kanskje ikke rett å gjøre det på deres premisser?

Er dere redd for ballasten et fosterbarn har med seg? Det kan godt hende at barnet vil få en "ballast" etter hvert av brutte avtaler med de biologiske foreldrene, og det å forholde seg til to sett med foreldre. Om dere vil ha spedbarn fordi dere ønsker å få med dere alle faser av barnets liv, bør dere vite at det fortsatt er en mulighet for at barnet kommer til å flytte tilbake til bioforeldrene sine senere.

Dere bør nok tenke nøye over hvorfor dere egentlig vil ha fosterbarn, og ikke et adoptivbarn eller egne barn. Om det er på de rette premissene, ønsker jeg dere lykke til, og hvis ikke synes jeg dere bør revurdere det. Men det er helt klart fantastisk med mennesker som ønsker å være fosterforeldre.

Når det gjelder tiden det tar, er det store variasjoner og umulig å gi et klart svar.

Endret 10. november 2009 av Badabing

[Gjest tidligere fostermor]

Heisan :-)

Vi har bestemt oss for å bli fosterforeldre og skal i gang med kurs.

Vi gleder oss enormt til endelig å få et barn.

Er det noen fosterforeldre her inne som kan si oss hvor lenge de ventet før de fikk "sitt" barn?

Vi ønsker i utgangspunktet å ta imot et spedbarn.

Takknemlig for svar.

Så det er kanskje ikke rett å gjøre det på deres premisser?

Er dere redd for ballasten et fosterbarn har med seg? Det kan godt hende at barnet vil få en "ballast" etter hvert av brutte avtaler med de biologiske foreldrene, og det å forholde seg til to sett med foreldre. Om dere vil ha spedbarn fordi dere ønsker å få med dere alle faser av barnets liv, bør dere vite at det fortsatt er en mulighet for at barnet kommer til å flytte tilbake til bioforeldrene sine senere.

Dere bør nok tenke nøye over hvorfor dere egentlig vil ha fosterbarn, og ikke et adoptivbarn eller egne barn. Om det er på de rette premissene, ønsker jeg dere lykke til, og hvis ikke synes jeg dere bør revurdere det. Men det er helt klart fantastisk med mennesker som ønsker å være fosterforeldre.

Jeg er enig med Badabing her. Dere bør tenke nøye gjennom hvorfor dere vil bli fosterforeldre. Er det fordi dere ønsker dere barn, bør dere heller vurdere adopsjon. Slik du skriver i innlegget ditt får jeg veldig følelsen av at dere ikke har egne barn, og at dere derfor ønsker å bli fosterforeldre. Hvis jeg tar feil, beklager jeg selvfølgelig det.

Fosterbarn blir aldri helt ens egne. De er veldig ofte kun til låns. I mange tilfeller blir barnet tilbakeført til foreldrene etter kortere eller lengre tid. Det følger også med et sett foreldre som skal ha større eller mindre ansvar/uttalelsesrett i forhold til barnet, og det følger med et barnevern som også skal være med å bestemme. Ofte er det også behandlere med i bildet.

Hjemmet blir offentlig, og man må være forberedt på at andre har meninger om hvordan hjemmet og familien skal drives. Man kan oppleve at andre bestemmer hvordan dere skal oppdra barnet, på tvers av hva dere mener er best.

At dere ønsker dere et spebarn er forståelig. Det skulle vi vel alle ønske som fosterforeldre. Vi vet jo at da er sjansen for at barnet er blitt skadet mindre. Men realiteten er at det er større behov for fosterhjem til store barn, og at dere like gjerne kan bli tildelt en 9 åring som et spebarn.

Å være fosterforeldre kan være svært givende, men kan også være et sannt mareritt. Noen barn sliter med massive problemer, men andre har foreldre med massive problemer. Er man heldig får man tildelt et barn som klarer seg greit, med foreldre som samarbeider, men det er lang fra i de fleste tilfellene.

Jeg og ektefellen min var fosterforeldre i 7 år for et barn som var i mellomskolealder da h*n kom til oss. Vi ble forespeilet en superenkel plassering, og at det ikke skulle bli større problemer med biofamilie. Så feil kunne man ta. Biofamilien fikk samvær annen hver helg, og det medførte at barnet aldri fikk ro hos oss.

I tillegg viste det seg etter noen år at barnet hadde en alvorlig diagnose som medførte at h*n ikke klarte å knytte seg til noen i vår familie. Så det ble ganske håpløst etterhvert.

Dette skriver jeg ikke for å skremme dere fra å bli fosterforeldre, men for å fortelle at det ikke alltid er en dans på roser å bli FF, og at man skal ha slike ting i bakhodet når man vurderer om dette er noe man ønsker å gjøre.

Ektefellen min jobber med barnevern, og der er "trenden" at barna som kommer til plassering har store og omfattende problemer med i baggasjen. Det er langt mellom de enkle plasseringene. Så hvis dere virkelig ønsker å gjøre en innsats for barn som trenger et hjem, så skal dere gå pridekurset, sette dere godt inn i de temaene som blir tatt opp. Stille mange spørsmål, både av den kritiske og positive sorten. Og så ta en god diskusjon på om dere er beredt til å takle alle aspekter av denne "jobben"

Lykke til.

[Gjest Gjest]

Man har forventninger om hva slags barn og hvordan det skal bli og tror man har tenkt gjennom alt. Men skal dere gå PRIDE-kurset er det beste måten å virkelig få tenkt gjennom, man endrer oppfatninger, får spørsmålssatt motivasjonen sin, får tatt hull på fordommer og ser ting på en helt annen måte. Og man ender kanskje opp med å finne ut at dette ikke er noe likevel. Og det er greit. PRIDE-kurset gir en prosess som er sunn og god og den veien er nyttig, vond, god og veldig lærerik og bra.

Og kanskje BV finner ut at akkurat dere ikke egner dere. Det kan også skje.

Men uansett er det en spennende tid fremover, lærerik og nyttig, ta det med dere, uansett hva resultatet blir.

[Gjest Gjest]

Dere som er kritiske til at ts ønsker et spedbarn vet kanskje ikke like mye om fosterhjem som dere tror? Fosterhjem kan være så mangt. Noen barn plasseres i fosterhjem med sikte på adopsjon.

[Gjest Gjest]

Og så da? Å bli fosterforeldre er jo ikke akkurat noe man gjør for å få barn. Det er noe man gjør for å hjelpe barn. Om man ikke skjønner forskjellen bør man ikke være fosterforeldre.

Det blir litt blåøyd å tenke at man bare skal være den oppofrende part som kun tenker veldedighetstanker i forhold til å være fosterforeldre.

Å ha fosterbarn kan være en utrolig krevende jobb, jeg står midt oppi dette selv. Men det er helt klart at det er stor forskjel på å få en baby, en åtteåring eller en tenåring som fosterbarn. Alle aldre og personligheter har sin egen sjarm. Men får du en baby så får du en helt annen mulighet til å bli kjent med barnet FØR det har blitt påvirket av en dysfunksjonell familie.

For å følge din tankerekke kan man si at jo verre barnet har hatt det før jo mer til hjelp er man som fosterforeldre. Men det er ikke alle fosterforeldre som er istand til å hjelpe et mishandlet barn som har ekstreme utfordringer. Og å si at "da bør man ikke bli fosterforeldre" er for enkelt. Hvis kun de perfekte av oss skulle blitt fosterforeldre så hadde tusenvis av norske barn blitt plassert på institusjon istedet for i en familie. Fosterforeldre skal ikke være perfekte, de skal være normalt oppegående omsorgspersoner.

[Gjest Gjest]

Men får du en baby så får du en helt annen mulighet til å bli kjent med barnet FØR det har blitt påvirket av en dysfunksjonell familie.

Men det er også en betydelig fare for at du vil oppleve å skulle overlate din tillitsfulle, sunne halvannetåring som stoler på deg og ser på deg som hele sin verden, til en såvidt avrusa mamma som prøver å stable livet sitt på bena. Det føles nok bedre å starte med en skadet unge, enn å plassere den trygge ungen på et sted hvor du mistenker at forholdene til babyen blir langt dårligere.

Det var helt grusomt å gi fra seg fosterbarnet igjen, til en familie hvor det var mistanke om mishandling, både psykisk og på andre måter, men familien ble trodd i retten. Ønsket om å kidnappe barnet og flykte med det, var tilstede, og følelsen av å ha sveket et hjelpeløst menneske, følger med videre.

[Gjest Gjest]

Det blir litt blåøyd å tenke at man bare skal være den oppofrende part som kun tenker veldedighetstanker i forhold til å være fosterforeldre.

Å ha fosterbarn kan være en utrolig krevende jobb, jeg står midt oppi dette selv. Men det er helt klart at det er stor forskjel på å få en baby, en åtteåring eller en tenåring som fosterbarn. Alle aldre og personligheter har sin egen sjarm. Men får du en baby så får du en helt annen mulighet til å bli kjent med barnet FØR det har blitt påvirket av en dysfunksjonell familie.

For å følge din tankerekke kan man si at jo verre barnet har hatt det før jo mer til hjelp er man som fosterforeldre. Men det er ikke alle fosterforeldre som er istand til å hjelpe et mishandlet barn som har ekstreme utfordringer. Og å si at "da bør man ikke bli fosterforeldre" er for enkelt. Hvis kun de perfekte av oss skulle blitt fosterforeldre så hadde tusenvis av norske barn blitt plassert på institusjon istedet for i en familie. Fosterforeldre skal ikke være perfekte, de skal være normalt oppegående omsorgspersoner.

Den godkjente fosterfamilien til min venninne utsatte henne for fysisk avstraffelse, trusler, nedvurderende kommentarer, og beskjeder som at de skammet seg over henne og at hun ikke var god nok. De taklet ikke at hun ikke var et harmonisk og uskadet barn, at hun var sjenert og ikke hadde godt utviklede sosiale antenner. Det gikk flere år hvor hun ble påført nye skader på sjelen før barnevernet omplasserte henne.

Det er utrolig viktig at fosterforeldre vet at de har hjertevarme til å gi selv om barnet ikke har fått det det trenger for kunne å gi den responsen tilbake som fosterforeldrene ønsker.

[Gjest tidligere fostermor]

Dere som er kritiske til at ts ønsker et spedbarn vet kanskje ikke like mye om fosterhjem som dere tror? Fosterhjem kan være så mangt. Noen barn plasseres i fosterhjem med sikte på adopsjon.

Kanskje du skal kikke litt på statistisk sentralbyrås sider. Der er det oppført 23 fosterhjemsadopsjoner i 2008. Og da gjelder det for hele aldersgruppen fra 0-18 år.

Det er svært sjelden barn blir plassert i fosterhjem med tanke på adopsjon.

Det biologiske prinsipp står ektremt sterkt i norge, og derfor er det i kun helt spesielle tilfeller at foreldre blir fradømt foreldreretten for spebarna sine.

[Gjest Gjest_Gjesteline_*]

Brennpunkt: Ingens barn

Jeg er ingen fagperson, så jeg vet ikke hvor treffende denne dokumentaren er. Jeg fikk vel likevel plukket av noen illusjoner i forhold til dette med fosterhjem/barnevern.

Har ellers et par konkrete/praktiske spørsmål jeg har lurt på en stund. Stemmer det at fosterforeldre får betalt? Og kreves det at en av foreldrene ikke har jobb utenfor hjemmet? Varierer dette med alder og "vanskelighetsgrad" på barna? Er det umulig for en enslig person å bli fostermor/fosterfar?

[Gjest tidligere fostermor]

Brennpunkt: Ingens barn

Jeg er ingen fagperson, så jeg vet ikke hvor treffende denne dokumentaren er. Jeg fikk vel likevel plukket av noen illusjoner i forhold til dette med fosterhjem/barnevern.

Har ellers et par konkrete/praktiske spørsmål jeg har lurt på en stund. Stemmer det at fosterforeldre får betalt? Og kreves det at en av foreldrene ikke har jobb utenfor hjemmet? Varierer dette med alder og "vanskelighetsgrad" på barna? Er det umulig for en enslig person å bli fostermor/fosterfar?

Fosterforeldre får betalt ja. Satser for fosterhjem

Dette er satsene for ordinære fosterhjem. Så har man forsterket fosterhjem hvor den ene forelderen må være hjemme med barnet. Da får man et høyere lønnstrinn. Vi fikk lønnstrinn 18.

Om man blir forsterket kommer ann på problematikken rundt barnet.

Ja man kan bli enslig fosterforelder.

Brennpunktdokumentaren viste vel det værste av barnevernsarbeid. Men også at noen barn har så store problemer at "vanlige" fosterhjem ikke overkommer oppgaven.

Noen barn er for vanskelige for selv det beste fosterhjem, men departementet har bestemt at ingen barn skal vokse opp i institusjon. Da kan man få slike uheldige flyttinger som man så i denne dokumentaren.

[Gjest Gjest]

Heisan :-)

Vi har bestemt oss for å bli fosterforeldre og skal i gang med kurs.

Vi gleder oss enormt til endelig å få et barn.

Er det noen fosterforeldre her inne som kan si oss hvor lenge de ventet før de fikk "sitt" barn?

Vi ønsker i utgangspunktet å ta imot et spedbarn.

Takknemlig for svar.

Jeg reagerer ikke på spedbarnsdelen. Jeg reagerer på "vi gleder oss enormt til endelig å få et barn".

For de får ikke et barn. De får ansvaret for et, ja, og selv med et spedbarn kan det være svært, svært vanskelig. Men de får ikke et barn.

Målet er ikke at fostermor og fosterfar skal være mamma og pappa, men en trygg havn frem til de biologiske foreldrene kan ta over. Noen ganger skjer det raskt, noen ganger sakte. Noen ganger skjer det aldri, men i de fleste tilfeller så forsøker man i alle fall å få til kontakt mellom barn og bioforeldre/biofamilie.

Jeg kan godt være enig i at bioforeldre har alt for mange rettigheter her i landet, men vi må pent følge reglene så lenge de er der.

Kjære TS.

Hvis dere ønsker å hjelpe et barn, så er det fantastisk og veldig godt gjort av dere. Men da må dere kaste fra dere alt dere har av viten og fordommer rundt fosterbarn og fosterforeldre, og dere må virkelig gå inn for det. Dere må vite at det ikke er lett, og at det er mange smerter.

Gå på så mange kurs dere får klemt inn, vær ærlige med både behandlere og dere selv om dere egne motiver, og jobb hardt med dere selv for å forberede dere.

Alt for få gjør dette. Noen syns sikkert det høres overdrevent ut, men når man tar i mot et barn på denne måten så fortjener det det.

Hvis dere ønsker dere et barn å kalle deres eget, gå en annen vei.

Jeg vil også anbefale at dere bruker fora som er rettet mot akkurat disse tingene i stedet for et åpent sted som KG for å stille spørsmål og lete etter hjelp.

[MarianneE]

tenkte bare jeg skulle ønske lykke til med en flott avgjørelse.

[Gjest Gjest]

Dere er ikke litt kjapt ute med å belære og trekke slutninger her da, folkens? Er ikke sikkert TS er ute etter et barn hun skal anse som sitt eget, hun og mannen har nok satt seg dypt inn i hva det vil si å være fosterforeldre før de tar prøven som skal kvalifisere dem til å bli det, vil jeg tro.

[Gjest Dallandra]

Dere er ikke litt kjapt ute med å belære og trekke slutninger her da, folkens? Er ikke sikkert TS er ute etter et barn hun skal anse som sitt eget, hun og mannen har nok satt seg dypt inn i hva det vil si å være fosterforeldre før de tar prøven som skal kvalifisere dem til å bli det, vil jeg tro.

Å sette seg dypt inn i hva det vil si er noe man får hjelp til på PRIDE-opplæringen. Noen prøve som skal kvalifisere er det ikke, men i løpet av prosessen skal man sammen med kursledere fatte en beslutning ift hva som er riktig for en selv å gjøre. Skal man bli fosterforelder eller ikke, hvilken aldersgruppe vil passe best inn i familien osv.

Jeg reagerer også på hovedinnlegget, og tittelen. Selv om det ofte er snakk om varige plasseringer så har fosterforeldre et oppdrag fra det offentlige, og det juridiske ansvaret for barnet ligger andre steder enn hos fosterfamilien.

[Gjest Gjest_pippi_*]

Her var det mye synsing og feilinformasjon!

Jeg er selv fostermor til ei nydelig jente. Hun var ikke året engang når hun kom til oss. For henne er det faktisk vi som er mamma og pappa (psykologiske foreldre), men hun har selvsagt kjennskap til sine bio. foreldre.

Disse bio foreldrene klarer ikke å følge opp de seks samværene i året som er fastsatt av fylkesnemda, og de gangene de kommer er det fortsatt vanskelig for dem å fokusere på barnet. Det blir mye snakk om egne problemer og planer.

Det er sant at det biologiske prinsipp har stått sterkt i norsk barnevern og rettspraksis, men dette er også noe som har gått i bølger, og nå ser det ut til at det igjen skal fokuseres mer på det viktige "BARNETS beste". Det er ikke alltid barnets beste å følge det biologiske prinsipp. Alle barn har rett til å være trygge, leve i visshet og få ro. For meg ser det utsom om føringene som nå er lagt fra departementet om at adopsjon i større grad skal brukes som et barnevern tiltak er et stort steg i riktig retning.

Det skal også være "vanskeligere" for bio. foreldre å kreve tilbake omsorgen. Det skal legges større vekt på barnets tilknytning til omsorgsfamilien og miljø, enn det at foreldrene har endret SIN livssituasjon.

Jeg blir rett og slett provosert når noen av dere sier at TS aldri skal se på barnet som sitt eget.

Mener dere i fullt alvor at man skal gå inn i en relasjon til et mulig skadet og skjørt barn med reservasjoner??

Jeg mener at en av de viktigste faktorene for å oppnå suksess (les lykkelig og trygt barn) er akkurat det at omsorgsfamilien ser på det som sitt eget og behandler det deretter.

Alle barn trenger noen som støtter dem 100%, som slåss for dem og er villige til å si at "slik behandling godtar jeg ikke av min unge".

Jeg er fullt klar over at det er forskjell på barn, forskjell på hvilken alder og eventuelle tilknytnig det har til bio. familie og ikke minst at barnet er under omsorg av det offentlige og at vårt "oppdrag" er begrenset av juridiske paragrafer.

Så kjære TS.

Ta kontakt med bufetat, si ja takk til pride kurs og gå åpen og ærlig inn i prosessen.

Vær ærlig på hva dere selv mener å makte, det er lov å ønske å få ta vare på et spedbarn, men jeg tror at dere i løpet av prosessen vil se dere i stand til å utvide aldersrammen noe.

Men vær ærlige, ikke si ja til noe dere i utgangspunktet ikke ønsker.

Det er faktisk ganske mange barn som plasseres med tanke på oppvekst i fosterhjemmet!

Det aller verste som kan skje (i mine øyne) er at en plassering må avbrytes og barnet flyttes videre...

Lykke til

Hilsen en mamma

[Gjest Gjest_Karina_*]

Her var det mye synsing og feilinformasjon!

Jeg er selv fostermor til ei nydelig jente. Hun var ikke året engang når hun kom til oss. For henne er det faktisk vi som er mamma og pappa (psykologiske foreldre), men hun har selvsagt kjennskap til sine bio. foreldre.

Disse bio foreldrene klarer ikke å følge opp de seks samværene i året som er fastsatt av fylkesnemda, og de gangene de kommer er det fortsatt vanskelig for dem å fokusere på barnet. Det blir mye snakk om egne problemer og planer.

Det er sant at det biologiske prinsipp har stått sterkt i norsk barnevern og rettspraksis, men dette er også noe som har gått i bølger, og nå ser det ut til at det igjen skal fokuseres mer på det viktige "BARNETS beste". Det er ikke alltid barnets beste å følge det biologiske prinsipp. Alle barn har rett til å være trygge, leve i visshet og få ro. For meg ser det utsom om føringene som nå er lagt fra departementet om at adopsjon i større grad skal brukes som et barnevern tiltak er et stort steg i riktig retning.

Det skal også være "vanskeligere" for bio. foreldre å kreve tilbake omsorgen. Det skal legges større vekt på barnets tilknytning til omsorgsfamilien og miljø, enn det at foreldrene har endret SIN livssituasjon.

Jeg blir rett og slett provosert når noen av dere sier at TS aldri skal se på barnet som sitt eget.

Mener dere i fullt alvor at man skal gå inn i en relasjon til et mulig skadet og skjørt barn med reservasjoner??

Jeg mener at en av de viktigste faktorene for å oppnå suksess (les lykkelig og trygt barn) er akkurat det at omsorgsfamilien ser på det som sitt eget og behandler det deretter.

Alle barn trenger noen som støtter dem 100%, som slåss for dem og er villige til å si at "slik behandling godtar jeg ikke av min unge".

Jeg er fullt klar over at det er forskjell på barn, forskjell på hvilken alder og eventuelle tilknytnig det har til bio. familie og ikke minst at barnet er under omsorg av det offentlige og at vårt "oppdrag" er begrenset av juridiske paragrafer.

Så kjære TS.

Ta kontakt med bufetat, si ja takk til pride kurs og gå åpen og ærlig inn i prosessen.

Vær ærlig på hva dere selv mener å makte, det er lov å ønske å få ta vare på et spedbarn, men jeg tror at dere i løpet av prosessen vil se dere i stand til å utvide aldersrammen noe.

Men vær ærlige, ikke si ja til noe dere i utgangspunktet ikke ønsker.

Det er faktisk ganske mange barn som plasseres med tanke på oppvekst i fosterhjemmet!

Det aller verste som kan skje (i mine øyne) er at en plassering må avbrytes og barnet flyttes videre...

Lykke til

Hilsen en mamma

Et flott innlegg!

Jeg er også fostermor, men til et større barn som har mange års bagasje med seg hjem til oss. Vårt fosterbarn vil aldri bli "som et eget barn", verken for oss eller for barnet. Men likevel er vi selvfølgelig veldig glad i barnet (tenåring nå) og stiller 100% opp for henne. Hadde hun kommet til oss som baby/smårolling hadde ting vært veldig annerledes, men hun er så knyttet til sin biologiske familie at hun ikke klarer å knytte seg til oss som mer enn en midlertidig familie. Det påvirker hvor tett på hverandre vi kan komme.

Får man derimot en baby så er det klart man blir tett sammenknyttet. Og som Pippi sier: Man kan ikke gå inn i et forhold til et fosterbarn med reservasjoner. Man må gå inn i det med hjerte og fornuft i høygir.

At vi i vårt tilfelle ikke har blitt som en "skikkelig" familie er ikke noe vi bestemte oss for på forhånd, det har bare blitt sånn pga fosterbarnets høye alder da hun kom til oss. På samme måte vil det være med andre fosterbarn: Man kan ikke bestemme seg for å ha et avstandsforhold til barnet, da vil plasseringen neppe fungere. Så får en naturlig utvikling vise hvor tett forhold man får.