..om ventetid på fosterbarn

[AnonymBruker]

De blir ikke gransket nok. Desverre,så er det mange som er ff som aldri skulle ha vært det.

Det finnes helt klart fosterforeldre som ikke egner seg til den oppgaven. Men sånn vil det alltid være der mennesker er involvert. Det er umulig å helgardere seg mot noe som helst. Men de fleste er nok veldig godt egnet og går inn for oppgaven med hjerte og sjel.

[Gjest Turid]

"Jeg reagerer ikke på spedbarnsdelen. Jeg reagerer på "vi gleder oss enormt til endelig å få et barn".

For de får ikke et barn. De får ansvaret for et, ja, og selv med et spedbarn kan det være svært, svært vanskelig. Men de får ikke et barn".

Nehei...?!!! Jeg er fostermor til ei lita jente. Selvsagt fikk jeg et barn. Hun kom til oss da hun var kun få uker gammel, det var en av de største dagene i mitt liv. På linje med det jeg opplevde da min første datter ble født. Jeg elsker begge mine døtre, og de skal begge vokse opp hos oss. Det er noe vi vet, til tross for at det er en viss kontakt med bio.familie. Ikke alle vet hvor lenge fosterbarna blir, men det foreligger alltid en plan når et barn plasseres. Og de aller fleste spedbarn blir i fosterhjemmet, nettop fordi de knytter seg til fosterforeldrene som sin eneste mamma og pappa når de kommer så tidlig.

Om TS ønsker seg et spedbarn - hva er galt med det? På Pride-kurset mitt gikk det flere barnløse som ønsket seg spedbarn/småbarn. Ingen av kurslederne reagerte på det. Det er forskjell i hva folk ønsker og mener at de takler. Respekter det!

Og - som en annen fostermor skriver - man går ikke inn i en relasjon til et lite barn med reservasjoner. Den beste fostermor/far elsker barnet betingelsesløst, når det er i deres omsorg. Og de fleste vokser opp i fosterhjemmet, slik er fakta. Før de blir plassert, er det nemlig veldig ofte prøvd tiltak i hjemmet, som ikke har nådd frem.

Lykke til med avgjørelsen, TS! Vi ventet i ca 3-4 mnd. etter Pride-kurs før vi fikk vite om jenta vår. På den tiden hadde de aller fleste som ble godkjent på vårt kurs fått tildelt sitt barn.

[Dubbedingsen]

Fosterbarn skal ikke ventes på. Mens fosterforeldre skal være klar til å ta i mot når et barn trenger dem og deres omsrog. Å være fosterforeldre betyr altså ikke at det er en måte å få barn på, da er det bedre å gi beskjed at dere vil ha fosterbarn som dere i utgangspuktet kan adoptere.

[AnonymBruker]

Fosterbarn skal ikke ventes på. Mens fosterforeldre skal være klar til å ta i mot når et barn trenger dem og deres omsrog. Å være fosterforeldre betyr altså ikke at det er en måte å få barn på, da er det bedre å gi beskjed at dere vil ha fosterbarn som dere i utgangspuktet kan adoptere.

Jeg regner med at du ikke mente dette ironisk siden du ikke har et ironi-flagg her.

Hva mener du med at fosterbarn ikke skal ventes på?`

Selvsagt venter man på fosterbarnet sitt! Har man først tatt den store avgjørelsen om å bli fosterforeldre så er det klart at man venter og gleder seg til barnet skal komme. Fosterforeldre er vanlige mennesker som velger å få et nytt familiemedlem, og hvis man da ikke venter på barnet eller ser fram til at barnet skal komme så burde man ikke få fosterbarn.

Merkelig hvordan enkelte ser ut til å forvente at fosterforeldre er mennesker uten følelser og egne behov.

[Dubbedingsen]

Jeg regner med at du ikke mente dette ironisk siden du ikke har et ironi-flagg her.

Hva mener du med at fosterbarn ikke skal ventes på?`

Selvsagt venter man på fosterbarnet sitt! Har man først tatt den store avgjørelsen om å bli fosterforeldre så er det klart at man venter og gleder seg til barnet skal komme. Fosterforeldre er vanlige mennesker som velger å få et nytt familiemedlem, og hvis man da ikke venter på barnet eller ser fram til at barnet skal komme så burde man ikke få fosterbarn.

Merkelig hvordan enkelte ser ut til å forvente at fosterforeldre er mennesker uten følelser og egne behov.

Som du sier selv her så er fosterforeldre vanlige mennesker som velger å åpne opp for et nytt familiemedlem som trenger en ny familie. Det betyr for meg at de sier ja til å ta i mot et barn i nær eller fjern fremtid som trenger et nytt hjem på grunn av omsorgssvikt etc. Det er galt at noen skal håpe på at et barn har det så ille at det må tas ut fra sitt hjem og sine foreldre og flyttes til et fremmed fosterhjem.

Et fosterbarn er ikke alltid i et fosterhjem til de er myndig, det kommer an på saken. Husk at de fleste skal tilbakeføres til sine foreldre så sant det er mulig. MEN når telefonen kommer og beskjeden er at det kommer en liten tass om to,tre dager eller med en gang så er det klart at man skal se frem til og glede seg til denne lille tassen kommer.

Men å bli fosterforeldre kun fordi man er barnløs og ønsker seg barn er ingen god løsning hverken for dem eller barna.

[AnonymBruker]

Som du sier selv her så er fosterforeldre vanlige mennesker som velger å åpne opp for et nytt familiemedlem som trenger en ny familie. Det betyr for meg at de sier ja til å ta i mot et barn i nær eller fjern fremtid som trenger et nytt hjem på grunn av omsorgssvikt etc. Det er galt at noen skal håpe på at et barn har det så ille at det må tas ut fra sitt hjem og sine foreldre og flyttes til et fremmed fosterhjem.

Et fosterbarn er ikke alltid i et fosterhjem til de er myndig, det kommer an på saken. Husk at de fleste skal tilbakeføres til sine foreldre så sant det er mulig. MEN når telefonen kommer og beskjeden er at det kommer en liten tass om to,tre dager eller med en gang så er det klart at man skal se frem til og glede seg til denne lille tassen kommer.

Men å bli fosterforeldre kun fordi man er barnløs og ønsker seg barn er ingen god løsning hverken for dem eller barna.

Man sitter jo ikke å håper at et barn skal ha det forferdelig. Men man vet at behovet for fosterhjem er stort, man vet at det til enhver tid er mange barn som trenger et fosterhjem, og da er det klart man gleder seg og er spent.

Sånn som du vinkler det så er det jo mye man ikke kan glede seg til. Du kan ikke glede deg til å få kjøpt hus, for det betyr jo at du gleder til at noen andre må selge huset sitt. Du kan ikke glede deg til å komme inn på drømmeutdanninga, for det betyr jo at du gleder deg til at noen andre ikke kommer inn. Ser du tegninga?

Og jo, det er mange barn som plasseres i fosterhjem med plan om at de skal bli der resten av livet. I slike tilfeller blir fosterbarnet 100% en del av familien og ikke bare et barn som er innom for en periode. Slik du tenker så virker det som du ønsker at fosterforeldre skal gå inn for oppgaven sin med reservasjoner, og det funker sjelden bra.

[Dubbedingsen]

Man sitter jo ikke å håper at et barn skal ha det forferdelig. Men man vet at behovet for fosterhjem er stort, man vet at det til enhver tid er mange barn som trenger et fosterhjem, og da er det klart man gleder seg og er spent.

Sånn som du vinkler det så er det jo mye man ikke kan glede seg til. Du kan ikke glede deg til å få kjøpt hus, for det betyr jo at du gleder til at noen andre må selge huset sitt. Du kan ikke glede deg til å komme inn på drømmeutdanninga, for det betyr jo at du gleder deg til at noen andre ikke kommer inn. Ser du tegninga?

Dette er direkte tåpelige samenlignninger.

Og jo, det er mange barn som plasseres i fosterhjem med plan om at de skal bli der resten av livet.

I slike saker er adopsjon alltid et tema og ikke fosterhjem på permanent basis. Vil ingen adoptere i slike tilfeller fordi barna er "store" ol så er det disse barna du leser og hører om på tv, som drar fra fosterhjem til fosterhjem og ikke klarer å slå til ro.

I slike tilfeller blir fosterbarnet 100% en del av familien og ikke bare et barn som er innom for en periode. Slik du tenker så virker det som du ønsker at fosterforeldre skal gå inn for oppgaven sin med reservasjoner, og det funker sjelden bra.

Nei jeg ønsker ikke at fosterforeldre skal gå inn i dette med reservasjoner, men med et reelt blikk på hva de begir seg ut på. Og at det ikke er en måte for barnløse å "skaffe" seg barn på. Opp igjenom årene har vi sett av og til på nyheter om fosterforeldre som kjemper om barna mot de biologiske foreldrene. Riktignok kommer bare en side frem i media men dog.

[AnonymBruker]

Jeg var fosterbarn, jeg fikk en ny familie da jeg var 12 år. Familien hadde 3 bio barn selv som var mye yngre en meg. Jeg ville så gjerne være en del av familien. men fikk ikke lov, de holdt meg utenfor, de brukte meg som hushjelp og bare 1 gang fikk jeg en klem av fostermor. De var ikke glad i meg og så på meg som bare en jobb de tjente penger på. Jeg bodde hos dem i 3 år. Nå har vi ingen kontakt.

Aldri gjør slikt med fosterbarnet ditt. Når du blir fosterforeldre så må du behandle barnet som ditt eget.

[AnonymBruker]

Nei jeg ønsker ikke at fosterforeldre skal gå inn i dette med reservasjoner, men med et reelt blikk på hva de begir seg ut på. Og at det ikke er en måte for barnløse å "skaffe" seg barn på. Opp igjenom årene har vi sett av og til på nyheter om fosterforeldre som kjemper om barna mot de biologiske foreldrene. Riktignok kommer bare en side frem i media men dog.

Klart de skal kjempe for fosterbarna sine. Hvis barnet har bodd hos fosterforeldrene hele livet og ser dem som sine eneste foreldre, da ville det vært et grovt svik dersom fosterforeldrene bare stille satt og så på at barnet måtte flyttes til sin biologiske familie mot sin vilje.

[AnonymBruker]

Jeg var fosterbarn, jeg fikk en ny familie da jeg var 12 år. Familien hadde 3 bio barn selv som var mye yngre en meg. Jeg ville så gjerne være en del av familien. men fikk ikke lov, de holdt meg utenfor, de brukte meg som hushjelp og bare 1 gang fikk jeg en klem av fostermor. De var ikke glad i meg og så på meg som bare en jobb de tjente penger på. Jeg bodde hos dem i 3 år. Nå har vi ingen kontakt.

Aldri gjør slikt med fosterbarnet ditt. Når du blir fosterforeldre så må du behandle barnet som ditt eget.

Det er utrolig synd og trist at du hadde en sånn opplevelse. Sånn skal det ikke være i fosterhjem.

Jeg har selv vært fostermor til ei stor jente (litt eldre enn deg da hun kom til oss). Og det er nok vanskeligere å bli helt som en familie når fosterbarnet er så stort enn om fosterbarnet bor i familien hele livet. Men man skal uansett få omsorg, grenser, kjærlighet, plikter osv og bli behandlet som et av barna i familien.

[Gjest Anonym]

"Jeg reagerer ikke på spedbarnsdelen. Jeg reagerer på "vi gleder oss enormt til endelig å få et barn".

For de får ikke et barn. De får ansvaret for et, ja, og selv med et spedbarn kan det være svært, svært vanskelig. Men de får ikke et barn".

Nehei...?!!! Jeg er fostermor til ei lita jente. Selvsagt fikk jeg et barn. Hun kom til oss da hun var kun få uker gammel, det var en av de største dagene i mitt liv. På linje med det jeg opplevde da min første datter ble født. Jeg elsker begge mine døtre, og de skal begge vokse opp hos oss. Det er noe vi vet, til tross for at det er en viss kontakt med bio.familie. Ikke alle vet hvor lenge fosterbarna blir, men det foreligger alltid en plan når et barn plasseres. Og de aller fleste spedbarn blir i fosterhjemmet, nettop fordi de knytter seg til fosterforeldrene som sin eneste mamma og pappa når de kommer så tidlig.

Om TS ønsker seg et spedbarn - hva er galt med det? På Pride-kurset mitt gikk det flere barnløse som ønsket seg spedbarn/småbarn. Ingen av kurslederne reagerte på det. Det er forskjell i hva folk ønsker og mener at de takler. Respekter det!

Og - som en annen fostermor skriver - man går ikke inn i en relasjon til et lite barn med reservasjoner. Den beste fostermor/far elsker barnet betingelsesløst, når det er i deres omsorg. Og de fleste vokser opp i fosterhjemmet, slik er fakta. Før de blir plassert, er det nemlig veldig ofte prøvd tiltak i hjemmet, som ikke har nådd frem.

Lykke til med avgjørelsen, TS! Vi ventet i ca 3-4 mnd. etter Pride-kurs før vi fikk vite om jenta vår. På den tiden hadde de aller fleste som ble godkjent på vårt kurs fått tildelt sitt barn.

Hei!

Vi er godkjente som f.f. for et barn under 3 år. Vi har ventet i snart ett år nå, og det har mange av de andre på PRIDE-kurset også. Er dette normalt?

[Gjest silja]

Tja...Hvor lang tid det tar lurer jeg og på.. Vi har venta i ett år nå. Har hvert vurdert i tre saker og takket nei til en. Vi ønsker oss en (eller søsken) på 0-3. Dette fordi vi er såpass unge, ufrivillig barnløse og ønsker veldig å få med oss denne viktige tiden i barnets liv. Vi håper på permanent plassering, allerhelst kanskje adopsjon, men er klar over at det ikke alltid er slik det blir..Uansett sa vår saksbehandler at adopsjon vil bli mer aktuelt her i norge etterhvert, og spurte om vi var villige til å adoptere.

Uansett, må bare spørre dere som hiver dere på TS som noen måker bare fordi hun gleder seg til å "få barn" eller hva hun skrev... Man må da ha lyst på unger i hus hvis man skal bli fosterforeldre??

Regner med at de fleste som virkelig VIL ha et barn og ikke kan få lengter etter akkuratt det å gi omsorg, ta vare på et barn!

Jeg for min del gleder meg enormt, det går ikke en dag uten at jeg tenker på det.

At det kan bli en påkjenning med biologiske foreldre er vi klar over, og gruer oss litt til. Men det er verdt det når du kan gi et trengende barn en trygg oppvekst!

Lykke til!!

[Gjest O___o]

Fordi som fosterforelder "får" du ikke vare et barn.

Du får mest sannsynligvis en dysfunksjonell og ubalansert familie med på kjøpet, som vil gjøre alt for å få tilbake barnet.

Fosterbarnet er ikke nødvendigvis et friskt barn heller,

men kan være fysisk og psykisk dårlig utviklet, kan slite med ettervirkninger fra fortidligfødsel eller lignende.

Å "få" et fosterbarn er ikke det samme som å få et eget biologisk barn.

[Kontormus]

Jeg syns det kan høres ut som om enkelte blivende fosterforeldre ser på det som en gave fra det offentlige når de ikke kan få egne barn.

Vel, om jeg ikke har oppfattet helt feil så er det altså ikke disse barnløse menneskene fosterhjemsordningen er ment å tilfredsstille, men barna som av forskjellige grunner ikke kan bo hos sine biologiske foreldre. Disse barna trenger trygge og harmoniske hjem, og for at de skal få det er det nødvendig at den som har påtatt seg dette ansvaret må åpne hjertet og engasjere seg i barnet. Det betyr at en kan komme til å få hjertesorg og kvaler i fremtiden, og det skal man være klar over og ha gått noen runder med seg selv om før man tar en slik besluttning.

Noen ganger gir foreldre fra seg barna sine frivillig, og noen ganger er det mulig og planlegge barnas fremtid slik at en mulig adopsjon er enden av en slik prosess. Andre ganger blir barna fratatt foreldrene med tvang, og noen av disse vil fortsette og kjempe for barna sine. Hvem ville ikke det egentlig? Og da blir det litt dobbeltmoral å skulle hevde at de som fosterforeldre har krav på dem siden de har knyttet bånd og er følelesmessing involvert. Det er nok den andre parten også, selv om barnet ikke alltid har noe forhold til sitt bioligiske opphav. Sistnevnte er nok ganske tungtveiende i en mulig tvist, men det skåner en ikke for påkjenningen det er å gå gjennom noe slikt.

Noen ganger kan det virke som om at enkelte betrakter det å være fosterforeldre er å motta en gave.I tillegg sette krav til at gaven skal være et spedbarn for å gjøre det enkelt for seg selv. Dette får de i tillegg betalt for. Det er jo helt fantastisk! Nei, det er ikke helt slik det fungerer...

Jeg syns at de som ønsker seg barn av selviske grunner skal stille seg i adopsjonskøen. Da får vi kanskje flere av de gode fosterforeldrene som setter egne krav og behov til side, og som kun har til hensikt å hjelpe og støtte et barn som trenger det.

[AnonymBruker]

Jeg syns det kan høres ut som om enkelte blivende fosterforeldre ser på det som en gave fra det offentlige når de ikke kan få egne barn.

Vel, om jeg ikke har oppfattet helt feil så er det altså ikke disse barnløse menneskene fosterhjemsordningen er ment å tilfredsstille, men barna som av forskjellige grunner ikke kan bo hos sine biologiske foreldre. Disse barna trenger trygge og harmoniske hjem, og for at de skal få det er det nødvendig at den som har påtatt seg dette ansvaret må åpne hjertet og engasjere seg i barnet. Det betyr at en kan komme til å få hjertesorg og kvaler i fremtiden, og det skal man være klar over og ha gått noen runder med seg selv om før man tar en slik besluttning.

Noen ganger gir foreldre fra seg barna sine frivillig, og noen ganger er det mulig og planlegge barnas fremtid slik at en mulig adopsjon er enden av en slik prosess. Andre ganger blir barna fratatt foreldrene med tvang, og noen av disse vil fortsette og kjempe for barna sine. Hvem ville ikke det egentlig? Og da blir det litt dobbeltmoral å skulle hevde at de som fosterforeldre har krav på dem siden de har knyttet bånd og er følelesmessing involvert. Det er nok den andre parten også, selv om barnet ikke alltid har noe forhold til sitt bioligiske opphav. Sistnevnte er nok ganske tungtveiende i en mulig tvist, men det skåner en ikke for påkjenningen det er å gå gjennom noe slikt.

Noen ganger kan det virke som om at enkelte betrakter det å være fosterforeldre er å motta en gave.I tillegg sette krav til at gaven skal være et spedbarn for å gjøre det enkelt for seg selv. Dette får de i tillegg betalt for. Det er jo helt fantastisk! Nei, det er ikke helt slik det fungerer...

Jeg syns at de som ønsker seg barn av selviske grunner skal stille seg i adopsjonskøen. Da får vi kanskje flere av de gode fosterforeldrene som setter egne krav og behov til side, og som kun har til hensikt å hjelpe og støtte et barn som trenger det.

Dette høres jo rent idyllisk ut. Folk som setter egne krav og behov til side for å ofre seg totalt for andre. Men er det realistisk eller riktig å forvente det av mennesker?

Klart man har egne krav og behov! Alle mennesker har det. Og når man skal ta et barn inn i hjemmet sitt så er det en selvfølge at fosterforeldrenes krav og behov også må ivaretas, ikke bare barnets behov. Skal man ha et hjem der kun barnets behov blir ivaretatt så snakker man om institusjoner, som barnehjem. I en vanlig familie så er det fullstendig urealistisk å forvente at noen skal legge egne behov fullstendig til side og kun ivareta barnets behov.

Anonym poster: 7165e1c846b9f7667638ba051a53e5b7

[AnonymBruker]

Jeg syns at de som ønsker seg barn av selviske grunner skal stille seg i adopsjonskøen.

Det er helt andre krav for å bli adoptivforeldre enn for å bli fosterforeldre. F.eks.må man regne med å måtte legge over 100.000 kr på bordet for å få lov til å adoptere, og man må ha vært gift i noen år. I tillegg kommer krav fra landet der barnet adopteres fra, som kan handle om religion, alder, helse osv.

For å bli fosterforeldre må man være mentalt rustet for utfordringene man vil møte, man må ha plass til barnet og stabil økonomi (men trenger ikke å legge 100.000 kr på bordet).

Så det er ikke sånn at det "bare" er å stille seg i adopsjonskøen. Mange vil være for gamle eller ikke ha råd til å adoptere, rett og slett.

Å få et fosterbarn er ikke det samme som å få et eget barn, det stemmer. Men man må likevel gå inn i det med glede og følelser som om det var et eget barn, særlig når det er snakk om babyer og småbarn som trenger tilknytning (blir jo nødvendigvis litt annerledes dersom fosterbarnet er et stort barn eller ungdom når det flytter til fosterforeldrene). Ellers risikerer man å utsette barnet for omsorgssvikt fordi man ubevisst holder avstand siden "barnet er jo ikke mitt". Og det er da det siste et fosterbarn trenger.

Anonym poster: 7165e1c846b9f7667638ba051a53e5b7

[Sulosi]

Hva er galt med at fosterforeldre gleder seg til å få ett barn å ta vare på?? Er det bedre om de kun ser på det som en praktisk jobb? Barn som flytter til fosterhjem trenger masse kjærlighet og omsorg mere enn noe annet.

[AnonymBruker]

Hva er galt med at fosterforeldre gleder seg til å få ett barn å ta vare på?? Er det bedre om de kun ser på det som en praktisk jobb? Barn som flytter til fosterhjem trenger masse kjærlighet og omsorg mere enn noe annet.

Ja, men mange fosterbarn er inderlig klar over at de har biologiske foreldre, og har som høyeste ønske at mor og far skal bli "friske" så de kan flytte hjem.

Det blir derfor ikke riktig å ta over mors - og farsrollen til noen andre.

I alle fall hadde jeg og mine søsken det sånn som fosterbarn, selv om jeg såklart hadde mye bagasje som sikkert spilte inn for hvordan jeg følte det. Men det gjorde et av mine søsken som var såkalt spebarn som de fleste her inne ønsker seg..<br /><br /> Anonym poster: 8714960f86679580e037d600fc2d827d

[AnonymBruker]

Kan legge til at jeg har bodd i to familier, og jeg hadde det best i den familien der jeg ikke måtte kalle fosterforeldrene for mamma og pappa, og at det var fokus på at jeg hadde foreldre, men at de bare ikke var friske nok til at jeg kunne bo der. Så de fosterforeldrene "passet på meg" så jeg hadde det trygt i mens.<br /><br /> Anonym poster: 8714960f86679580e037d600fc2d827d

[Kontormus]

Kjenner godt til kravene for å bli adoptivforeldre. Har vært i den prosessen selv. Men det er likevel ikke noe argument at siden kravene er strenge så er det å "få" et fosterbarn et alternativ.

Og vi må huske at barna i utgangspunktet er fosterbarn ut fra ideen om at "det er for barnas beste". Og med det skal en ikke ta hensyn til hva foreldrene mener, og heller ikke hva fosterforeldrene mener!

Endret 12. september 2012 av Kontormus