Tråd uten relevans

[saiph]

Takk for tips om nettside, jeg skal kikke innom den senere.

Han er heldigvis ikke så "angrepet" at han har de store problemene med kroppsspråk og mimikk, selv om det kan forekomme av og til.

I vårt tilfelle, så tror jeg at det er jeg som må lære meg mer. Det er grenser for hva jeg kan forvente at han skal forstå, ikke fordi han er mindre begavet - langt derfra - men fordi han mangler noen evner når det gjelder sosiale ferdigheter. Jeg må altså lære meg hvordan jeg skal forholde meg, så må jeg se om vi kan få det til å fungere, og om jeg kan leve på den måten videre.

Med all respekt, men det kan virke som om du her påtar deg noe mere ansvar enn nødvendig. Jeg vil ikke være belærende, men en person med asperger syndrom har også, som alle andre mennesker, et ansvar for å lære seg passende sosial adferd. Min erfaring er også at dette kan læres - om enn på en annen måte enn normaliteten. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart meg, og heller ikke hvordan mine nærmeste skulle ha kunnet takle det, dersom jeg ikke hadde kunnet lære å være medmenneske, ektefelle, far, osv. Det er mulig jeg bruker andre mekanismer for å håndtere sosiale situasjoner, men det spiller ingen rolle så lenge det fungerer for de andre og for meg selv. Mulig jeg hadde gode læremestre under oppveksten, men jeg lærer best ved at noen lar meg tenke gjennom ev. manglende ferdigheter og hvordan de kan løses. Jeg har lært meg, til en viss grad, å også takle aggresive tilnærminger fra andre, men det beste er å unngå aggresjon. Jeg reagerer sjeldent aggresivt, men aggresjon eller busende tilnærminger fra andre er utrolig vanskelig å håndtere.

[Gjest Fru Sliten]

---

Endret 28. november 2009 av Fru Sliten

[Gjest Fru Sliten]

---

Endret 28. november 2009 av Fru Sliten

[saiph]

Takk, respekt er alltid fint.

Jeg vet hva jeg gjør, og jeg kjenner min begrensing.

Det liker jeg å høre, for det er ikke meningen at man skal slite seg ut på hverandre. Min kone kan nok skrive under på at jeg kan være noe slitsom i perioder, men jeg skjønner det bedre og bedre hver gang - og jeg blir flinkere til å tolke sosial setting og når nok er nok. Jeg blir gjerne litt lei meg når jeg innser at jeg har strukket strikken for langt ... igjen! - men jeg sitter heldigvis igjen med verdifull lærdom fra henne når hun sier fra.

Endret 3. november 2009 av saiph

[Gjest Fru Sliten]

---

Endret 28. november 2009 av Fru Sliten

[Furstina]

Tråden er ryddet iht KGs regler.

Furstina, mod

[Gjest Fru Sliten]

Tråden er ryddet iht KGs regler.

Furstina, mod

Takk.

[Gjest Fru Sliten]

---

Endret 28. november 2009 av Fru Sliten

[saiph]

Du vet ikke noe om hvorvidt han har en sikker diagnose eller ikke. At du driver og spekulerer på den måten er direkte ufint av deg. Du tilfører ikke tråden noe annet enn spekulasjoner.

Jeg har skrevet det tidligere, og jeg gjentar: jeg kommer ikke til å informere om mer her enn hva jeg selv ønsker, uanett hva du måtte mene om det.

Som et apropos til dette, så vil jeg si at det er nærmest umulig å stille en 100% sikker diagnose - spesielt ikke i voksen alder. Dette fordi alle har elementer av lidelser i seg - i større eller mindre grad. Diagnose( r) stilles først når flere slike elementer tilsammen danner en problematikk som medfører store problemer for personen og/eller omgivelsene rundt denne personen. Mange med aspergerdiagnosen har også tilleggslidelser (komorbitet) som gjør det enda mer vanskelig å stille en sikker diagnose. Det er greit å ta utgangspunkt i det som allerede er avdekket - så kan man ev. gå videre senere.

Jeg skjønner dere begge: Det er selvfølgelig en fordel å være så sikker på diagnosen(e) som mulig, og det er selvfølgelig en ulempe å bli fortalt at diagnosen(e) er usikre ... da blir man liksom aldri ferdig med å spekulere - og man får heller ikke gjort så mye.

En diagnose blir aldri sikker - hverken sett utenfra eller erfart innenfra - det er min erfaring.

Endret 5. november 2009 av saiph

[saiph]

Det er jo selvfølgelig greit å ha fått en forklaring på alt det jeg ikke har forstått tidligere, men det er vondt å innfinne seg med at det ikke er noe å gjøre med det.

En forklaring er god å ha, men ikke til mye hjelp dersom man ikke bruker den som et hjelpemiddel. Jeg tillater meg å si at du tar feil og at du har rett Det er noe man kan gjøre, men det finnes ingen medisin for dette.

Jeg er fullstendig tappet for krefter etter mange år med dette, og har ikke styrke nå til å forstå eller hjelpe. Hadde vi enda fått denne beskjeden for mange år siden.

Jeg fikk diagnosene for 6 år siden. Da hadde jeg slitt meg fullstendig ut på dette, havarert et ekteskap, rotet til økonomien flere ganger og hatt masse sosial angst og depresjon. Det går mye bedre idag selv om jeg er fremdeles så sliten at jeg ikke klarer å jobbe. Jeg har et godt ekteskap, god økonomi og sliter ikke lengre med sosial angst. Diagnosene add og asperger ga meg den forklaringen jeg trengte for å gå videre og for å gjøre noe med det.

Kan virkelig ikke en med asperger lære seg til å endre adferd?

En person som er blind øker de andre sansene sine for å kompensere for sitt manglende syn. På samme måte kan en person med en mental defekt øke andre mentale egenskaper for å kompensere for denne defekten. Som medmenneske kan man hjelpe ved å forstå at denne personen løser mentale utfordringer på en annen måte, og at dette kan vise seg på forskjellige måter. Eksempelvis, så løser jeg problemet med manglende empati ved hjelp av logikk og erfaring. Dette medfører i sin tur at jeg bruker lengre tid på å oppfatte at en annen person har reagert negativt på mine handlinger. Av en eller annen grunn lærer jeg på denne måten empati - jeg får rett og slett empati i den situasjonen og lignende situasjoner i ettertid. Det er derfor viktig at jeg på et tidlig tidspunkt får beskjed om at nå er jeg i ferd med å "såre" og hvorfor!! Jeg tror egentlig ikke jeg "mangler empati", men at jeg bruker lengre tid på å lære å oppfatte andres følelser.

Men, dette er meg. Alle er forskjellige og det jeg sier, sier jeg utifra min egen erfaring og min nåværende forståelse.

[Gjest Gjest_Uni_*]

Kjæresten min gjennom 7-8 år har asperger. Vi ble sammen da jeg var 16 og han 21, så det har fungert bra som du kanskje skjønner.

Da jeg fikk vite at han har asperger så ble jeg bl.a lettet for tanken at jeg aldri trenger å lure på om han skjuler ting for meg, om han har skjulte intensjoner etc.

Det var også fint å vite at det ikke er noe galt med forholdet, når jeg har opp- og nedturer når ting skjer i livet mitt, mens han virker helt upåvirket av ting i sitt eget liv. Jeg var redd han ikke ville være åpen med meg.

Jeg kan ikke komme på noen problemer i forholdet som henger sammen med hans asperger faktisk:)

Men når du sier at han lyver jevnlig og forteller andre om alt mulig som han burde holdt tett om, så skjønner jeg at det sliter mye på deg. Min kjæreste lyver veldig lite, så langt vet jeg bare noen få løgner til hans mor fordi han ikke var interessert i å snakke om realiteten. At han plaprer om ting han burde holde kjeft om er heller ikke noe problem, han er generelt veeldig tilbaketrukken sosialt og snakker fint lite med folk som ikke er venner fra barndom.

Rent faglig(jeg studerer psykologi for tiden), så henger problemene med asperger igjen fra tidlig barndom og er nok ekstremt krevende(hvis mulig) å endre på. Man vet ikke sikkert hvilke biologiske forskjeller som gir asperger, men roten til sosiale problemer er at de som barn misliker å se på andre mennesker. Barn lærer ved å se på andre. Følelser er faktisk noe man må læres opp til, og dette lærer ikke et barn som ikke vil se på folk. Aspergere sies å være dårligere i språk, og det skyldes nok samme årsak. Som barn følger de ikke godt nok med på hva folk legger i språket. De sliter med å tolke mennesker generelt, både gjennom følelser, ansiktsuttrykk, kroppsspråk og språk. De er mye dårligere til å sette seg inn i andres mennesker intensjoner etc.

Når barnet vokser opp, så vil væremåten til barnet forme hele personligheten, hverdagen og livet som helhet.

Jeg tror det beste for deg er å prøve å finne en middelvei som dere begge kan fungere i.

[saiph]

Rent faglig(jeg studerer psykologi for tiden), så henger problemene med asperger igjen fra tidlig barndom og er nok ekstremt krevende(hvis mulig) å endre på. Man vet ikke sikkert hvilke biologiske forskjeller som gir asperger, men roten til sosiale problemer er at de som barn misliker å se på andre mennesker. Barn lærer ved å se på andre. Følelser er faktisk noe man må læres opp til, og dette lærer ikke et barn som ikke vil se på folk. Aspergere sies å være dårligere i språk, og det skyldes nok samme årsak. Som barn følger de ikke godt nok med på hva folk legger i språket. De sliter med å tolke mennesker generelt, både gjennom følelser, ansiktsuttrykk, kroppsspråk og språk. De er mye dårligere til å sette seg inn i andres mennesker intensjoner etc.

Når barnet vokser opp, så vil væremåten til barnet forme hele personligheten, hverdagen og livet som helhet.

Jeg tror det beste for deg er å prøve å finne en middelvei som dere begge kan fungere i.

Det er interessant det du skriver, men jeg undres litt over det du sier om sosiale problemer, språk og det å se på andre mennesker. De fleste med diagnosen asperger syndrom har problemer med øyekontakt, men det betyr ikke at de ikke ser på andre mennesker. Det er mange signaler som kan tolkes uten å se direkte inn i øynene til folk.

[Gjest Fru Sliten]

---

Endret 28. november 2009 av Fru Sliten

[Gjest Fru Sliten]

---

Endret 28. november 2009 av Fru Sliten

[Gjest Fru Sliten]

---

Endret 28. november 2009 av Fru Sliten

[Gjest Fru Sliten]

---

Endret 28. november 2009 av Fru Sliten

[Gjest Fru Sliten]

---

Endret 28. november 2009 av Fru Sliten

[Gjest Fru Sliten]

---

Endret 28. november 2009 av Fru Sliten

[Gjest Fru Sliten]

---

Endret 28. november 2009 av Fru Sliten

[Gjest Fru Sliten]

---

Endret 28. november 2009 av Fru Sliten