Tråd uten relevans

[Gjest Fru Sliten]

Jeg velger å slette egne innlegg i denne tråden for å minimalisere muligheten for å bli gjenkjent.

Endret 28. november 2009 av Fru Sliten

[Gjest Gjest_gjest_*]

Har sett noen tråder nå hvor det er noen som skriver at de kjenner litt til dette med asperger, derfor våger jeg meg på å lage en egen tråd om dette.

Min mann har altså asperger. Psykologen var først litt i tvil om det kunne være ADD, men heller mer til asperger. Han går ikke hos denne psykologen mer, og ikke var det særlig nyttig heller - for han var langt fra ærlig med henne.

Så nå sitter jeg her og er så nedkjørt og fortvila at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Det er jo selvfølgelig greit å ha fått en forklaring på alt det jeg ikke har forstått tidligere, men det er vondt å innfinne seg med at det ikke er noe å gjøre med det.

Jeg er fullstendig tappet for krefter etter mange år med dette, og har ikke styrke nå til å forstå eller hjelpe. Hadde vi enda fått denne beskjeden for mange år siden.

Jeg merker jeg er i ferd med å bli bitter, eller kanskje jeg har blitt det allerede, fordi det til nå har vært meg som har måttet forstå og ta støyten for absolutt alt. Og nå når jeg forstår at det ikke er noe å gjøre med dette, så vet jeg rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Det er så fortvilende å tenke på at det ikke er noe jeg kan gjøre for å få ham til å forstå og bidra til at vi begge kan dra i samme retning. Til nå har jeg forsøkt å bygge opp, og han river ned. Han mener ikke å rive ned, men det er sånn han er.

Han er heldigvis ikke av de som er hardt "angrepet", så han fugerer greit i dagliglivet sammen med andre. Det er stort sett jeg som får kjørt meg.

Jeg kan ikke forstå hvordan jeg nå nærmest må/bør fungere som en psykolog for ham, samtidig som at jeg er så nedkjørt pga alt dette har ført med seg gjennom mange år at jeg ikke vet opp eller ned på noe mer.

Det jeg vel nå opplever som det vanskeligste, er at han har så lett for å juge, og at han ikke har noen brems for hva han forteller videre om oss. Dette har ført til at jeg føler jeg ikke kan stole på ham i det hele tatt. Vi har snakket om dette og de konsekvensene det medfører mange, mange ganger. Han sier han forstår, men er tilbake i vanlig mønster etter kort tid. Jeg forstår jo nå at dette er fordi han ikke forstår det vi har snakket om i det hele tatt, eller dvs. at han ikke forstår det er et problem at han er sånn. For han forstår jo at det er et problem at andre er sånn.

Jeg lurer på om det er noen her som kan gi meg litt råd oppi alt dette. Kan virkelig ikke en med asperger lære seg til å endre adferd?

Jeg har mine mistanker om at min mann også har kanskje litt Asberger .Noe er i hvertfall ikke som det skal være .

Men han er ikke utredet enda . Han nekter å gå til lege .Han fungerer godt på jobb , men ikke i privatlivet og div . andre sosiale ting .

Tror jeg vet litt om hvordan du har det , desverre . Ja - det er slitsomt , syns jeg også .

Hvor godt klarer du å kommunisere med din mann ?

Det fungerer utrolig dårlig hos oss , nesten umulig , svært slitsomt akkurat den biten . Og han oppfører seg så merkelig enkelte ganger . Blir helt fortvilt over han , mange ganger .Jeg vet det aldri vil bli bedre . Men har ikke funnet ut hva jeg skal gjøre enda . Bli eller gå ? Tenker mye på det .

Hva var de første tegn du merket på han ? Før dere fikk mistanke om Asbergers syndrome ?

Dette kan jo være en godt skjult defekt , som kan ta mange år selv for de nærmeste å oppdage .

[MidnightChildDreamer]

Nå har ikke jeg annen erfaring med autisme, annet enn hos barn, og da gjennom jobben min, så jeg har egentlig ingen råd å komme med.

Jeg er bare inne for å skryte av deg , og dele litt av mine tanker;

Du har stått i dette i mange år, og nå føler du deg utslitt. Jeg skjønner at du bryr deg veldig mye om mannen din, men tiden er kanskje kommet for å sette seg selv først? ... Hvis du i det hele tatt skal ha noe å gi han, og andre i fremtiden, er du nødt til å ha gitt deg selv litt "brensel"

..Trenger ikke være dramatiske ting, eller en reise jorden rundt, men småting som hele tiden gir deg påfyll til å orke et evt liv med mannen din. Eller i motsatt tilfelle; gi deg styrke og energi til å innse at han er ikke ditt ansvar. Selvom du elsker han.

Jeg tror at hvis du fortsetter så vil du tilslutt være så bitter og nærmest full av hat ovenfor mannen fordi "han tok" din mulighet til å leve livet ditt som du trodde det ville bli...

Ja, som sagt.. jeg har bare erfaring med asperger på barn, og har egentlig ikke noe konkret råd...

Håper jeg ikke tråkket deg på tærne med dette innlegget.

Det var ikke min mening.

Lykke til, Fru Sliten.

[Gjest Gjest]

Etter din beskrivelse høres ikke mannen din ut som typisk asperger. Der er problemet heller at folk sier alt det som vi kun tenker inne i oss, nærmest hyper-ærlig og det motsatte av beregnende. Det blir mye rart og ikke alltid hyggelige ting å høre. Det hører også ofte med tvangsmessig "plapring" litt som de med Tourettes syndrom kan slite med. Du hadde garantert forstått at mannen hadde asperger lenge før dere giftet dere, det er ikke sider ved en person man gradvis oppdager. Hvor viktig er det å finne en diagnose på mannen din, egentlig. Om han har et syndrom eller om han er manisk depressiv eller en annen diagnose; du må uansett leve med mannen slik han er og du må selv avgjøre om det er det du vil.

[Gjest Gjest]

Aspergers er en utviklingsforstyrrelse som spesielt kjennetegnes ved at man har problemer med å forstå sosiale koder ol.

Han kan "endres" ved å lære hva man gjør i hvilke situasjoner, men du kan ikke regne med at han vil forstå hvorfor det er slik. Han kan trenge å bli forklart det mange ganger, veldig konkret, og kan ha vanskelig med å overføre fra en situasjon til en annen (jeg skal ikke si slik hvis vi spiser middag med noen andre, men å gå tur med noen andre er en annen situasjon og da kan jeg si det...).

[Gjest Savoyard]

Min første tanke er at du kanskje bør vurdere å flytte ut for å redde det som er igjen av ditt eget liv. Dette kommer aldri til å bli merkbart bedre. Det er jo en medfødt tilstand, og i beste fall vil han kunne lære seg å unngå visse situasjoner og dermed kanskje de aller verste utslagene.

Du er åpenbart nedkjørt og helt på felgen, og ingen kan forvente at du skal fortsette med et slikt liv. Hadde du giftet deg med ham hvis du visste at han hadde en funksjonshemning, og hvordan det kom til å bli?

Det finnes fungerende par der den ene har en funksjonshemning av noe slag, også asperger. Nesten uten unntak er dette par der begge parter var oppmerksomme på problemets art, og var villig til å leve med det. Det valget fikk du aldri.

Du har ingen plikt til å være omsorgsperson for en funksjonshemmet når det krever så mye av deg og ditt eget liv blir ødelagt. Hittil har det ikke vært frivillig, for du har ikke visst hvor alvorlig det var, og at det ikke er noe håp om bedring.

Det er forresten mye fornuftig i MidnightChildDreamers innlegg.

[Gjest Fru Sliten]

Slettet

Endret 28. november 2009 av Fru Sliten

[Gjest Fru Sliten]

*slettet*

Endret 28. november 2009 av Fru Sliten

[Gjest Fru Sliten]

*slettet*

Endret 28. november 2009 av Fru Sliten

[Gjest Fru Sliten]

---

Endret 28. november 2009 av Fru Sliten

[Gjest Fru Sliten]

---

Endret 28. november 2009 av Fru Sliten

[Gjest Fru Sliten]

---

Endret 28. november 2009 av Fru Sliten

[Gjest Gjest]

Har mannen din fått diagnosen av en fagperson?

[Gjest Fru Sliten]

---

Endret 28. november 2009 av Fru Sliten

[Gjest Gjest]

Tilgi meg at jeg spør: Men hva har det med mitt spørsmål å gjøre?

Du behøver ikke å svare.

Det bare virker som dere/han ikke har fått god nok oppfølging og at det er noe usikkerhet om det er riktig diagnose.

Ville snakket med fastlegen hans i fellesskap.

[Gjest Fru Sliten]

---

Endret 28. november 2009 av Fru Sliten

[MidnightChildDreamer]

Fru Sliten..

Bare overse de som ikke klarer å forholde seg til det du vil tråden skal handle om. Det gjør det enklere.

Ha i bakhode at mange er her inne kun for å finne noen å krangle med eller rakke ned på.

Lykke til videre med å få de rådene du så desperat søker.

[Gjest Gjest]

Jeg er for trett (og sannsynligvis har jeg lite å bidra med her) til annet enn å legge en link her:

http://community.livejournal.com/ask_an_aspie

Jeg har aldri spurt der, men jeg har fått endel aha-opplevelser i måten jeg behandler både min tidligere samboer (trolig NT men med et par trekk som det er like greit å håndere som om det skulle være aspbergers) og flere venner etter å ha lest der. Brukbart aktivitetsnivå, og så lenge du spør høflig, får du stort sett høflige svar tilbake.

[Gjest Fru Sliten]

---

Endret 28. november 2009 av Fru Sliten

[Gjest Fru Sliten]

---

Endret 28. november 2009 av Fru Sliten