Den onde stemoren

[Cava Queen]

Det er kanskje fordi akkurat denne tråden handler om kvinnens rolle opp i det hele og ikke mannens og dermed svarte jeg utifra kvinnens ståsted. Det er ingen grunn til å tro at det er noe annerledes når det gjelder stefar og far..

Tror ikke det er så veldig anderledes.

Jeg hadde en kjæreste i en periode før jeg traff han som nå er min samboer.

Han ville stort sett bare være sammen med meg når jeg hadde barnefri. Han var litt sammen med barna (vi bodde aldri sammen) men det var ingen interesse å spore for det livet jeg hadde som involverte barna. Og så er det nå en gang sånn da at når man har barn så er det vanskelig å leve et liv som ikke involverer barna.

Jeg har en venninne som har fått seg ny mann og hennes eksmann nekter å levere ungene hjemme hos henne hvis hun ikke er hjemme. For han vil ikke bli tvunget til å møte hennes nye mann. Han har ikke noe med ham å gjøre som han sier. Denne venninnen min er ganske aktiv innen idrett og noen ganger er hun på stevner og sånn. Da stiller hennes nye mann villig opp og tilbyr seg også å dra og hente barna hos deres biofar. Men det vil ikke biofar ha noe av. Skikkelig styr. Biofar vil ikke hilse på en gang. Og venninnen min har bodd med sin nye mann i snart et år og det var heller ikke han som var grunnen til at hun og eksen gikk fra hverandre. (det var mange år før hun traff sin nye at forholdet ble slutt). Barna er veldig glad i morens nye mann (altså sin stefar), kanskje biofar ikke liker det? Biofar vil ikke si noe om hvorfor han har det sånn, sier bare at han ikke vil forholde seg til "denne mannen" - han har ikke behov for å ha noe med ham å gjøre.

[Gjest Gjest]

Det er kanskje fordi akkurat denne tråden handler om kvinnens rolle opp i det hele og ikke mannens og dermed svarte jeg utifra kvinnens ståsted. Det er ingen grunn til å tro at det er noe annerledes når det gjelder stefar og far..

Jeg tenker ikke på situasjonen stefar/far, men på fars rolle i situasjonen stemor/mor.

Stemor og mor er i tottene på hverandre konstant, virker det som. Uten at far ser ut til å være involvert i det hele tatt. Og jeg tror at noe problemet ligger nettopp der. Hvis barna hadde hatt en deltagende far, ville ikke stemor følt det store behovet for å oppdra barna når de er hos henne, og mor ville ikke følt seg så truet av en annen kvinne.

[Gjest Gjest]

Jeg tenker ikke på situasjonen stefar/far, men på fars rolle i situasjonen stemor/mor.

Stemor og mor er i tottene på hverandre konstant, virker det som. Uten at far ser ut til å være involvert i det hele tatt. Og jeg tror at noe problemet ligger nettopp der. Hvis barna hadde hatt en deltagende far, ville ikke stemor følt det store behovet for å oppdra barna når de er hos henne, og mor ville ikke følt seg så truet av en annen kvinne.

At stemødre tar opp problemer på KG betyr jo ikke at hun er i tottene på mor. Kvinner har kanskje lavere terskel for å prate om problemer og søke hjelp (om enn bare på et nettforum) enn menn har, derfor er det også flere kvinner som skriver her om problemene.

[Gjest Purple Haze]

Dette høres fornuftig ut, skulle gjerne hatt deg som stemor til mine barn (hvis situasjonen hadde vært sånn:). Du har de holdningene som jeg mener er riktig for et godt samarbeid. At det likevel ikke fungerer mellom mor og deg, har kanskje årsaker som ingen av oss vet. Det ligger mange vonde følelser bak et samlivsbrudd som regel, og i tillegg måtte dele barna sine med en ukjent dame, det kan jeg godt skjønne kan være en svært følelsesmessig situasjon.

At noen har "overtatt" din plass i den familien du pleide å være en del av, mens du selv sitter der alene. Har ingen problem med å forstå at det kan være tungt, uansett bakgrunn.

Syns flere "stemødre" burde tenke litt over dette, og da kanskje forstå hvorfor, og at ting ikke nødvendigvis går på deg personlig. Trø varsomt, sier jeg, så ordner det seg nok etterhvert. Sett ned foten og hevde din "rett", så er du garantert en vanskelig mor!

Takk, det var veldig hyggelig sagt

Jeg vet at jeg er en god omsorgsperson for kjærestens barn. Det viktigste for meg er at de har det bra når de er hos far. Hos mor vet jeg at de har det bra. Hun er en kjempegod mor for barna sine. Klart hun har andre verdier og metoder enn meg, men det respekterer jeg til fulle.

Tror mye ligger begravet i at det var han som gikk. Hun ønsket ikke skilsmisse. (jeg var ikke inne i bildet på det tidspunktet). Hun er bitter, og lar dessverre det gå ut over barna.

Jeg har full forståelse for at det er sårt for henne at hun sitter alene, mens barna er sammen med far og meg. Men et voksent menneske skal ikke overføre de følelsene til barna, og gi de dårlig samvittighet for at de har det fint sammen med meg.

Hun burde prøve å være glad for at de har et godt forhold til meg. Jeg kunne vært en stemor fra helvete...

Som jeg sa tidligere, det er de voksnes oppgave å være voksne, og sette barnas behov først.

[Gjest Gjest]

Som jeg sa tidligere, det er de voksnes oppgave å være voksne, og sette barnas behov først.

Det er jeg helt enig med deg i. Men det kan være vanskelig å bli enige om hva som er barnas behov.

- Leggetid: A mener barnet trenger mye søvn og relativt tidlig i seng. B mener det ikke er så nøye med leggetid og lar barnet bestemme selv i stor grad.

- Spill/film: A mener man bør overholde aldersgrensene, med bakgrunn i barnets modenhetsnivå. B mener barnet må få se film/spille spill som vennene får lov til, selv om det strider med aldersgrensene.

- Høflighet/folkeskikk: A mener barnet må læres opp til å snakke pent til folk og ikke surmule for bagateller. B mener barnet oppfører seg pent nok allerede, selv om A mener det motsatte.

Osv

Når mor og far står på veldig forskjellige sider oppdragelsesmessig så er det vanskelig å lene seg tilbake og si at man ikke bryr seg om hva som skjer i det andre hjemmet. Dersom A føler at barnet ikke har godt av å være oppe til midnatt på skolekvelder, se filmer med 18-årsgrense eller legge seg på gulvet og grine fordi han/hun ikke får viljen sin, så er det naturlig å "blande seg" inn i den andre partens måte å oppdra barna på. Er det ikke?

Barnets beste kan være å la den andre forelderen styre som han/hun vil uten å blande seg. Eller barnets beste kan være å prøve å få den andre forelderen til å skjønne at visse ting ikke er bra for barnet. Sånt kan det bli konflikt av. Men hva er verst?

[Gjest Purple Haze]

Grensesetting var ikke det jeg først og fremst tenkte på da jeg skrev at man skal sette barnas behov først. Der tror jeg bare man må lære å leve med at det kan være ulike grenser hjemme hos mor og hjemme hos far. Det fikser de fleste barn ganske greit.

Jeg tenkte mer på at barn ikke har behov for å bli blandet inn i de voksnes verden med uenigheter, konflikter, bli brukt som mellommann, bli involvert i de voksnes følelsesliv osv.

[Gjest Gjest]

Det er jeg helt enig med deg i. Men det kan være vanskelig å bli enige om hva som er barnas behov.

- Leggetid: A mener barnet trenger mye søvn og relativt tidlig i seng. B mener det ikke er så nøye med leggetid og lar barnet bestemme selv i stor grad.

- Spill/film: A mener man bør overholde aldersgrensene, med bakgrunn i barnets modenhetsnivå. B mener barnet må få se film/spille spill som vennene får lov til, selv om det strider med aldersgrensene.

- Høflighet/folkeskikk: A mener barnet må læres opp til å snakke pent til folk og ikke surmule for bagateller. B mener barnet oppfører seg pent nok allerede, selv om A mener det motsatte.

Osv

Når mor og far står på veldig forskjellige sider oppdragelsesmessig så er det vanskelig å lene seg tilbake og si at man ikke bryr seg om hva som skjer i det andre hjemmet. Dersom A føler at barnet ikke har godt av å være oppe til midnatt på skolekvelder, se filmer med 18-årsgrense eller legge seg på gulvet og grine fordi han/hun ikke får viljen sin, så er det naturlig å "blande seg" inn i den andre partens måte å oppdra barna på. Er det ikke?

Barnets beste kan være å la den andre forelderen styre som han/hun vil uten å blande seg. Eller barnets beste kan være å prøve å få den andre forelderen til å skjønne at visse ting ikke er bra for barnet. Sånt kan det bli konflikt av. Men hva er verst?

Men noen ganger er det slik at du ikke kommer noen vei uansett hvor mange møter du har med den andre. Folk har sine måter og endrer sjeldent på dem. særlig om de overhodet ikke kan se noe problem. Da får man velge å svelge kamelene og la det ligge. Eller ta tak og søke om å få hele omsorgen for barnet/barna selv, slik at ens egen idè om hva som er best for dem blir den gjeldende.

Åkke som vil en slik innblanding opplevels som kritikk, og som beskjed at man ikke er god nok som forelder. Om om mistanken oppstår at det er ny kone som er arkitekten bak det hele. Så er helvetet et faktum.

[Cuba]

Så det ble skrevet helt først i tråden at stemødre ofte prøver å fremstille moren som en heks osv.

Når stemødre skriver om sin rolle og problemer i hverdagen så er det ofte pga problemer med moren. Tror ikke det er så lett for mødre å takle at barna har en stemor og ser kanskje på de som en trussel. Det forstår jeg faktisk godt, da jeg snart blir mor selv.

Men jeg har også to stebarn og jeg må bare få skryte litt av hvor heldig jeg har vært med både barn og barnas mor.

Moren og jeg har et voksent og godt forhold, selv om vi begge bare er 23 år. Hun hjelper barna med å lage gaver til meg og vi har også jobbet sammen en periode. Ikke tett og det var i et stort firma, men vi kunne godt slå av en prat når vi traff på hverandre.

Vi er venner på Facebook og kommenterer hverandres bilder osv.

Hun har sagt til meg at dersom vår (min og mannens) kommende datter vil se hvordan hennes halvsøsken har det hjemme er hun hjertlig velkommen på besøk.

Vi har absolutt ingenting personlig i mot hverandre, og alle vil det beste for barna. For oss er det viktig at vi alle er venner og at barna ikke føler noe hat e.l mellom noen av partene.

Jeg må si jeg er utrolig takknemlig over at ingen gjør ting vanskeligere enn nødvendig.

Da jeg traff mannen min tenkte jeg ikke godt nok over hvor vanskelig det kunne være å bli stemor, og det har vært mye vanskelige følelser. Men jeg har som sagt vært veldig heldig og mannen min er også utrolig forståelsesfull! Til nå har ting alt bare blitt enklere og bedre og jeg har et godt forhold til begge mine herlige stebarn

[Gjest Gjest_ANONYM_*]

Dette er det dummeste jeg har lest.

Det er faktisk noe av det beste jeg har lest...

det er faktisk sant..

de trenger seg på i familien, å tror de eier all rett i huset..

åsså gir di skylda på barna til typen i familien..

fuck STEFORELDRE..

såfall de som er slik

[Gjest balla]

Kvinner er seg selv verst rett og slett. Er en mann utro skal vi ofte hate og ta elskerinna. Fungerer ikke nyfamilien er det kvinnen (biomor eller stemor) sin skyld.

Selv er jeg stemor og jeg opplever ofte at når mannen min setter grenser for barnet eller eksen får jeg skylden. Selvom jeg ikke hadde noen ting med hans grensesetting å gjøre.

I tiden etter bruddet brukte mannen mye tid på å stille opp for eksen og feiret fortsatt alle familiedager sammen med henne og barnet. Han lot også eksen bestemme det meste pga dårlig samvittighet fordi han dumpet henne. Barnet hadde også ganske frie tøyler hos far.Dette så far på som noe midlertidig en overgangssituasjon, mens mor trolig trodde dette skulle vare evig.

Så etter flere år møtte jeg mannen min, jeg har barn selv også. Vi begynte etterhvert å leve et fullverdig familieliv sammen, mannen valgte selv av frivilje å feire familiedager med meg og barnet/ barna. Dette var naturlig for oss begge. Mor ble rasende på meg og fortalte barnet at det var jeg som holdt faren borte fra dem.

En annen ting er at jeg har normale grenser og oppdragelse på ungen min, noe mannen begynte å gjøre for sitt barn også. Jeg sa ingenting, men kontrasten mellom de to barna ble så stor at mannen forstod at han måtte begynne med grenser og oppdragelse for ungen. Noe jeg også fikk skylden for. Selv mener jeg at mannen er blitt en mer moden og ansvarlig far.Det er på ingen måte jeg som pisker han rundt og sier hva han skal gjøre og mene.

[Gjest Gjest]

Takk!

Du beskriver her veldig godt hvorfor det ofte skjærer seg mellom mor og stemor. Denne holdningen din er oppskriften på elendighet og et dårlig samarbeidsklima.

Jeg er selv stemor, og jeg er en viktig del av barnas liv, enten mor liker det eller ei. Jeg har et ok forhold til barnas mor. Vi er ikke perlevenner, men vi kommer greit overens. Grunnen til det er at både mor og jeg har forstått og akseptert at vi to også for alltid vil være en del av hverandres liv. Vi kunne satt oss ned og grått og kjeftet til vi ble blå, men det ville ikke endret situasjonen. Jeg er fars samboer, og når barna er hos oss er jeg selvsagt en del av hverdagen deres. Jeg og far deler på å lage mat, hjelpe med lekser, vaske klær, kjøre til aktiviteter osv. For barna er jeg en naturlig del av livene deres. Jeg er ikke mor, men jeg er en voksen som er med på å ta meg av dem. Derfor er det også helt naturlig at jeg sier ifra når ting går for langt (hvis barna oppfører seg dårlig osv). Barn forstår mye bedre hvis de får en rask reaksjon direkte i situasjonen, enn om stemor skulle ventet til far var i nærheten for å få han til å snakke til barna. Det ville blitt en svært unaturlig setting.

Vi har fått til et godt samarbeid, og det ville vi ikke hatt dersom ikke både jeg og mor aksepterte hverandre. Jeg skal være ærlig og innrømme at jeg ikke liker mor. Og jeg tror hun liker meg like lite. Vi er svært forskjellige og har veldig ulike meninger om ting. Men jeg respekterer at hjemme hos henne gjør hun som hun vil, og hun respekterer at hjemme hos oss blir det sånn som far OG jeg vil. Verken far eller jeg er f.eks. interessert i å la 11-åringen være oppe til kl. 24 på hverdager. Derfor har vi andre regler hos oss enn mor har. Vi prøver å snakke om slike ting fordi det beste hadde vært om vi var enige, men på dette og en del andre områder klarer vi bare ikke å bli enige. Så da får vi gjøre som vi synes er best hos oss, og mor gjør som hun synes er best hjemme hos seg.

Er jeg fratatt rettigheten til å mene noe om dette? Jeg er oppgitt over at mor ikke ser at barnet trenger mer søvn, og dette er noe jeg godt kunne laget en tråd om her på kg. Det betyr ikke at jeg hater mor, at jeg kaller henne stygge ting eller at jeg vil ha henne ut av barnas liv sånn at jeg kan få ta hennes plass. Langt ifra. Men jeg kunne gjerne spurt om råd her, spurt om noen hadde tips til hvordan vi kunne fått forklart henne hvor viktig det var med søvn osv. Hvorfor er det så ille å spørre om sånt? Er jeg et skrekkelig menneske fordi jeg bryr meg om barna til min samboer?

Og jeg ser at noen trekker fram at far kan ha en lang rekke kjærester på kort tid. Såvidt jeg har observert på kg så er det ikke slike kortvarige kjærester som kaller seg stemor og lurer på hvordan de skal takle hverdagens utfordringer. De som spør er vanligvis i et langvarig og seriøst forhold med barnas far. Og selv om man ikke har garantier for at forholdet skal vare evig, så er faktisk en ny samboer/kone en viktig del av barnas liv. Og DET må mor akseptere dersom nyfamilien skal ha en sjangs, uansett om det stikker i hjertet.

Leggetid og lekser er det vi har forskjellig hos oss og moren til barna. Trøtte barn som kommer etter skoletid og da har de sittet med lekeser etter klokken 10 på kvelden. Her har mor vært på mange møter med BUP,PPT og helsesøster der alle har fortalt henne hvor viktig det er med faste lekse og leggetider. Alika vel gjenntar det seg igjen og igjen. Da står far maktesløs, for å si noe til barnas mor når hun ikke klarer å ta veiledning fra profesjonelle engan gir ingen utbytte for noen. Da er altenativet å legge til side hva mor gjør og ha faste tider hos oss, med lekser rett etter skolen før andre aktiviteter og faste klokkeslett som det stort sett ikke blir avveket fra.

[Gjest Gjest]

Retting: Fast klokkeslett til leggetid.

[Gjest Gjest]

Er det dumt at en mann utvider sin horisont og ikke står på stedet hvil utviklingsmessig? Kanskje har den noe kvinnen gitt far noen tanker og ideer, det er jo normalt i et parforhold at man diskuterer ting man er opptatt av, men det er fortsatt far som tar avgjørelsene.

Kanskje har biomor hatt stålkontroll på eksen sin fordi hun vet far ikke vil risikere forholdet til barna sine. Og så kommer en ny kvinne inn i fars liv, en kvinne som ser at far blir brukt som lommebok og tjener for sin eks, og gjør far oppmerksom på at forholdet er noe skjevt. Skjønner godt at mor da blir skuffet og sint. Det er jo ikke gøy å miste slaven sin.

Det beste jeg har lest på kvinneguiden

[Gjest Gjest_Ella_*]

Er det dumt at en mann utvider sin horisont og ikke står på stedet hvil utviklingsmessig? Kanskje har den noe kvinnen gitt far noen tanker og ideer, det er jo normalt i et parforhold at man diskuterer ting man er opptatt av, men det er fortsatt far som tar avgjørelsene.

Kanskje har biomor hatt stålkontroll på eksen sin fordi hun vet far ikke vil risikere forholdet til barna sine. Og så kommer en ny kvinne inn i fars liv, en kvinne som ser at far blir brukt som lommebok og tjener for sin eks, og gjør far oppmerksom på at forholdet er noe skjevt. Skjønner godt at mor da blir skuffet og sint. Det er jo ikke gøy å miste slaven sin.

Jeg syns d er greit "stemor" kan komme med forslag når det gjelder hennes barn.. ikke xens barn d blir d bare tull av.. man skal ikke blande seg borti andre kvinners barn d hadde sikkert ikke du heller likt hadde d vært deg som mistet "slaven" din som du så fint utrykker d.

[Gjest Gjest_manne_*]

Jeg er en mann som har et liten andre problem en hva jeg lese over. Jeg gikk fra moren til barne mine og flyttet sammen med en ny kvinne. Moren til barn er bare helt eksemplarisk. Hun er åpen til å være sammen med oss, hun oppmuntre til at ”stemoren” er delaktig i oppdraglese av barna og moren ønsker at det fungere for barna.

Jeg er ikke så blåøyet at jeg ikke skjønner at hun gjøre det bare for barnas skyld. Men det er bare å ta av hatten for jobben hun gjør. Tatt i betraktning at det var jeg som gikk fra henne og var utro med hun, jeg flyttet sammen med. Jeg vet at noen syntes nå at jeg er den største idioten men det er mer enn barna i en familie men også nærheten mellom mor og far. Vi kranglet aldri og hadde det bra sammen. Vi har delt 10 år av vårt liv sammen så vi kjenner (trodde vi) hver andre inn og ut.

Men problemet mitt er at jeg føler ikke at min nye samboer involvere seg nok. Hun er veldig flink med barn når vi er hjemme, hun er elsket av barna mine. Men hver gang det skal være noe sosialt med mine tidligere venner, som også ha barn, eller skole/bhg møte eller sammenkomster ønsker hun ikke å delta. Om det er barnebursdager eller lign. Hun finner alltid en unnskyldning.

Hva kan jeg si? Jeg tørr ikke å konfrontere henne direkte men føler at jeg ønsker å si noe. Vi har bodd nå sammen i over ett år og jeg ønsker bare litt mer involvering far henne i det hva barna opplever.

Er det noen som ha noen innspill. Det er veldig få (ingenting) på nettet fra fedre i sånne situasjoner.

[Gjest Gjest_Ella_*]

Jeg er en mann som har et liten andre problem en hva jeg lese over. Jeg gikk fra moren til barne mine og flyttet sammen med en ny kvinne. Moren til barn er bare helt eksemplarisk. Hun er åpen til å være sammen med oss, hun oppmuntre til at ”stemoren” er delaktig i oppdraglese av barna og moren ønsker at det fungere for barna.

Jeg er ikke så blåøyet at jeg ikke skjønner at hun gjøre det bare for barnas skyld. Men det er bare å ta av hatten for jobben hun gjør. Tatt i betraktning at det var jeg som gikk fra henne og var utro med hun, jeg flyttet sammen med. Jeg vet at noen syntes nå at jeg er den største idioten men det er mer enn barna i en familie men også nærheten mellom mor og far. Vi kranglet aldri og hadde det bra sammen. Vi har delt 10 år av vårt liv sammen så vi kjenner (trodde vi) hver andre inn og ut.

Men problemet mitt er at jeg føler ikke at min nye samboer involvere seg nok. Hun er veldig flink med barn når vi er hjemme, hun er elsket av barna mine. Men hver gang det skal være noe sosialt med mine tidligere venner, som også ha barn, eller skole/bhg møte eller sammenkomster ønsker hun ikke å delta. Om det er barnebursdager eller lign. Hun finner alltid en unnskyldning.

Hva kan jeg si? Jeg tørr ikke å konfrontere henne direkte men føler at jeg ønsker å si noe. Vi har bodd nå sammen i over ett år og jeg ønsker bare litt mer involvering far henne i det hva barna opplever.

Er det noen som ha noen innspill. Det er veldig få (ingenting) på nettet fra fedre i sånne situasjoner.

Tror ikke dette kommer til å vare kan ta feil men virker dessverre sånn.. lykke til

[Gjest bambi bell]

Jeg syns d er greit "stemor" kan komme med forslag når det gjelder hennes barn.. ikke xens barn d blir d bare tull av.. man skal ikke blande seg borti andre kvinners barn d hadde sikkert ikke du heller likt hadde d vært deg som mistet "slaven" din som du så fint utrykker d.

Jeg kan ikke forstå hvordan det skal gå an for nyfamilien hvis stemor og far ikke kan snakke om egne regler og ha en enighet om oppdragelsen til særkullsbarn. Jeg er selv stemor og hadde jeg måttet gå med munnbind når det gjelder stebarnet mitt hadde jeg blitt ulykkelig. Det er ofte ikke så lett at barnet kun er hos far når h*n er på samvær. Barnet er hos stemor og far. Hos oss er jeg og mannen enig om regler i vårt hus og oppdragelse for felles barn og da er det jo helt naturlig at de samme reglene gjelder for særkulls. Når særkullsbarnet er hos oss inkluderes barnet i familielivet på lik linje med de andre barna. Det er ikke slik at far melder seg ut fra vår familie og kun underholder særkulls. Derfor er det også naturlig at jeg behandler stebarnet likt som mine biologiske barn. Både når det gjelder tid, omsorg og oppdragelse. Min familie kunne ikke fungert på en annen måte. Biomor har virkelig ingenting med hva som skjer i vårt hjem så lenge barnet har det bra.

Ting som far og biomor gjør alene er foreldremøter, planlegging av bursdager og konfirmasjoner.

Jeg vet at jeg ikke et en ond stemor i stebarnets øyne. Men biomor hater meg høyt det vet jeg.

Tror mange biomødre ikke takler at man behandler barnet med moderlig omsorg. Fordi de føler sin plass blir truet, noe som er latterlig da ingen vil kunne ta fra mor den plassen. Hvis flere biomødre som har oppegående stemødre hadde klart å sette pris på stemødrene som en ressurs i barnets liv istede for en trussel hadde nok mye konflikter vært unngått. Det er ikke lett heller jeg som stemor skal ikke leke mamma for stebarnet, men jeg skal heller ikke forskjells behandle særkulls og stebarn. Men hva er det jeg gjør for mine barn jo jeg er jo en mamma for dem. Derfor blir det naturlig at jeg gir stebarnet den samme moderlige omsorgen.

[Gjest Gjest]

bambi bell, hvorfor kaller mor for "biomor"? Har du adoptert barnet hennes? Hvorfor ikke bare kalle henne "mor"?

[Gjest Gjest]

bambi bell, hvorfor kaller du mor for "biomor"? Har du adoptert barnet hennes? Hvorfor ikke bare kalle henne "mor"?

[Gjest bambi bell]

bambi bell, hvorfor kaller du mor for "biomor"? Har du adoptert barnet hennes? Hvorfor ikke bare kalle henne "mor"?

Fordi jeg er vant til å være på www.barnimagen.no og der brukes det uttryket. Absolutt ikke ment som noe negativt.