Den onde stemoren

[Gjest PiriPiri]

Uansett; det som skjer i deres hus er ikke mitt bord, og det som skjer i mitt hus er ikke deres bord. (Så lenge vi ikke snakker ekstreme ting her da..)

De må ha de regler de ønsker, de rutiner de ønsker, og hvem av de som bestemmer i deres hus legger jeg meg ikke opp i.

MEN visse ting ser jeg ingen grunn til at stemor skal ha noen innflytelse på.

For å ta noen eksempler: Skal datteren få hull i ørene? Skal det lange håret hennes klippes? Er det greit at sønnen får mobiltelefon i en alder av 8 år? Osv. osv...

Jeg er helt enig med deg i dette. Problemet for mange stemødre er at mor ikke klarer å akseptere at stemor har lov til å si eller mene noe som helst om sitt eget hjem. Stemor skal ikke ha lov til å irettesette barna om de oppfører seg dårlig, hun skal ikke ha lov til å si at hun mener små barn bør ha lagt seg til et visst klokkeslett osv. Og når mor så sender en film med 18-årsgrense til sin 12 år gamle sønn som skal på samvær til far, så skal ikke stemor ha rett til å si at hun ikke synes den mørkeredde 12-åringen bør se sånne filmer.

Sånn opplever i hvertfall jeg det, både i hverdagen som stemor og her på kg. Jeg tar aldri sånt opp med mor, men jeg og far diskuterer hva vi synes er rett. I de aller fleste tilfeller har han det siste ordet, han er tross alt barnas far. Men om verken han eller mor ser problemet med at den mørkeredde 12-åringen ser en skrekkfilm med 18-årsgrense, så forbeholder jeg meg retten til å si at: Greit, da får han se filmen hos mor. Jeg nekter å akseptere dette i mitt hjem. Men denne "vetoretten" er det svært mange mødre som ikke klarer å akseptere.

[topsy]

Jeg er på ingen måte bitter. Jeg har selv valgt å gå fra far til barna for noen år siden. Hvis jeg ville kunne vi nok kanskje funnet tilbake til hverandre, men det har ikke vært en tanke. Forøvrig har jeg fått meg ny kjæreste nå.

Han har ikke funnet noen annen dame så langt.

Jeg har overhodet ingen grunn til å være bitter, bare så det er klart.

Jeg mener likevel, at når den tiden kommer og han finner seg en ny, så er det visse ting hun ikke har noe med.

Det kan bli en dame jeg liker, eller en jeg ikke liker. En jeg får god kontakt med, eller ikke god kontakt med.

Uansett; det som skjer i deres hus er ikke mitt bord, og det som skjer i mitt hus er ikke deres bord. (Så lenge vi ikke snakker ekstreme ting her da..)

De må ha de regler de ønsker, de rutiner de ønsker, og hvem av de som bestemmer i deres hus legger jeg meg ikke opp i.

MEN visse ting ser jeg ingen grunn til at stemor skal ha noen innflytelse på.

For å ta noen eksempler: Skal datteren få hull i ørene? Skal det lange håret hennes klippes? Er det greit at sønnen får mobiltelefon i en alder av 8 år? Osv. osv... Dette er ting som kommer til å bli diskutert av meg og far, og hva stemor mener her, er klinkende likegyldig for meg.

En stemor får konsentrere seg om det som skjer i deres hus og når de har barna, men hun kan ikke forvente å bli likestilt med mor og far på alle ting som angår barna.

Hun får heller få noen barn selv da, hvis hun vil at alt skal være som om det var hennes eget barn.

Jeg har ikke antydet at DU er bitter, men det er ikke vanskelig å se på en del innlegg at det ligger bitterhet bak. Det må du vel være enig i?

Heldigvis gjør vi som vi selv vil og hva som passer best for oss alle. Og jeg har barn selv, og er opptatt av at barn skal behandles likt i sitt eget hjem. Vi kan som sagt ikke ha èn regel for mine barn og èn regel for hans barn. Og hvilke regler mor har når hun er der på helg, blander jeg meg heller ikke opp i. men vi tar overhodet ikke kontakt med mor om jenta skal få klippe seg. Det er opp til oss som har omsorgen og jenta selv. Er MIN mening. og så det er sagt, min stedatter spør selv meg til råds om sånne ting og om hun kan få lov f.eks. Det faller ikke naturlig for henne å spørre sin mor om sånt. Jeg er en større del av hennes liv enn mor er og derfor er det også mest naturlig for henne. Uten at vi har sagt hun skal gjøre sånn eller sånn. I vårt hjem er det sånn at det er det samme hvem av oss som foreldre som blir spurt om lov til det ene eller det andre fra noen av barna.

Min mening er at så lenge jeg har omsorg for jenta, og det har jeg sammen med far så lenge hun bor i samme hjem som meg, har jeg noe å si i alle sammenhenger som har med det daglige å gjøre.

[Gjest Purple Haze]

Tror dette springer ut av at alle parter havner i en situasjon som er vanskelig å takle, fordi det ligger så mye følelser i alt, at det er vanskelig å se objektivt på situasjonen.

Jeg er mamma til to. Far er gift på ny, og har vært det i mange år. Mine barn har aldri vært spesielt begeistret for fars nye kone. Jeg har hele tiden prøvd å få dem til å se på henne med mer positive øyne, uten at det nytter. Fars nye kone har sagt at hun vil ikke ha noe med meg å gjøre (aner ikke hvorfor, og gidder heller ikke spekulere.) Mine barn er voksne nå, så vi har ingen problemer med noe som helst.

Jeg har også en kjæreste som har tre barn. Mor til disse barna prøver å spille på sine barns samvittighet for å få dem til å holde avstand til meg. Fordi hun føler seg truet, og ser at barna liker meg og trives sammen med meg. Det syns jeg er trist, for det går ikke ut over andre enn hennes barn, som hun er så veldig opptatt av. Jeg skulle virkelig ønske at hun kunne se at jeg er et positivt innslag i hennes barns liv. I stedet for å se på meg som en konkurrent.

For det er jeg ikke. Jeg kommer aldri til å benevne meg selv som stemor. Fordi jeg ikke har noen morsrolle for disse barna. Jeg er pappas kjæreste, og en god voksenperson for barna. Foreldre har de allerede.

Det ideelle er at både mor og far, stemor og stefar kunne sette seg selv og sine egne behov til side, og sette barnas behov i fokus. Barna har ikke bedt om å bli satt i denne situasjonen, de er ikke modne til å takle alle "voksenproblemer" som de blir stilt ovenfor, og burde slippe å tenke på slike ting.

[Gjest Gjest]

Takk!

Du beskriver her veldig godt hvorfor det ofte skjærer seg mellom mor og stemor. Denne holdningen din er oppskriften på elendighet og et dårlig samarbeidsklima.

Jeg er selv stemor, og jeg er en viktig del av barnas liv, enten mor liker det eller ei. Jeg har et ok forhold til barnas mor. Vi er ikke perlevenner, men vi kommer greit overens. Grunnen til det er at både mor og jeg har forstått og akseptert at vi to også for alltid vil være en del av hverandres liv. Vi kunne satt oss ned og grått og kjeftet til vi ble blå, men det ville ikke endret situasjonen. Jeg er fars samboer, og når barna er hos oss er jeg selvsagt en del av hverdagen deres. Jeg og far deler på å lage mat, hjelpe med lekser, vaske klær, kjøre til aktiviteter osv. For barna er jeg en naturlig del av livene deres. Jeg er ikke mor, men jeg er en voksen som er med på å ta meg av dem. Derfor er det også helt naturlig at jeg sier ifra når ting går for langt (hvis barna oppfører seg dårlig osv). Barn forstår mye bedre hvis de får en rask reaksjon direkte i situasjonen, enn om stemor skulle ventet til far var i nærheten for å få han til å snakke til barna. Det ville blitt en svært unaturlig setting.

Vi har fått til et godt samarbeid, og det ville vi ikke hatt dersom ikke både jeg og mor aksepterte hverandre. Jeg skal være ærlig og innrømme at jeg ikke liker mor. Og jeg tror hun liker meg like lite. Vi er svært forskjellige og har veldig ulike meninger om ting. Men jeg respekterer at hjemme hos henne gjør hun som hun vil, og hun respekterer at hjemme hos oss blir det sånn som far OG jeg vil. Verken far eller jeg er f.eks. interessert i å la 11-åringen være oppe til kl. 24 på hverdager. Derfor har vi andre regler hos oss enn mor har. Vi prøver å snakke om slike ting fordi det beste hadde vært om vi var enige, men på dette og en del andre områder klarer vi bare ikke å bli enige. Så da får vi gjøre som vi synes er best hos oss, og mor gjør som hun synes er best hjemme hos seg.

Er jeg fratatt rettigheten til å mene noe om dette? Jeg er oppgitt over at mor ikke ser at barnet trenger mer søvn, og dette er noe jeg godt kunne laget en tråd om her på kg. Det betyr ikke at jeg hater mor, at jeg kaller henne stygge ting eller at jeg vil ha henne ut av barnas liv sånn at jeg kan få ta hennes plass. Langt ifra. Men jeg kunne gjerne spurt om råd her, spurt om noen hadde tips til hvordan vi kunne fått forklart henne hvor viktig det var med søvn osv. Hvorfor er det så ille å spørre om sånt? Er jeg et skrekkelig menneske fordi jeg bryr meg om barna til min samboer?

Og jeg ser at noen trekker fram at far kan ha en lang rekke kjærester på kort tid. Såvidt jeg har observert på kg så er det ikke slike kortvarige kjærester som kaller seg stemor og lurer på hvordan de skal takle hverdagens utfordringer. De som spør er vanligvis i et langvarig og seriøst forhold med barnas far. Og selv om man ikke har garantier for at forholdet skal vare evig, så er faktisk en ny samboer/kone en viktig del av barnas liv. Og DET må mor akseptere dersom nyfamilien skal ha en sjangs, uansett om det stikker i hjertet.

Og her sier du hvorfor (igjen) det blir problemer; Du er oppgitt over at MOR ER EI DÅRLIG MOR SOM IKKE SER AT BARNET TRENGER MER SØVN... Den holdninga di skinner garantert igjennom. Og slik er det hver eneste gang i disse debattene, når det kommer til stykket, så er mor psyk, gal, ser ikke, vil ikke, sjalu og så videre.

[Gjest Gjest]

Og her sier du hvorfor (igjen) det blir problemer; Du er oppgitt over at MOR ER EI DÅRLIG MOR SOM IKKE SER AT BARNET TRENGER MER SØVN... Den holdninga di skinner garantert igjennom. Og slik er det hver eneste gang i disse debattene, når det kommer til stykket, så er mor psyk, gal, ser ikke, vil ikke, sjalu og så videre.

Men hvprfor er det så utrolig vanskelig å tro at det finnes en mor som ikke ser at barnet hennes trenger mer søvn? La oss ta dette som eksempel. Jeg presenterer fakta: Mor lar barnet sitt være våken til midnatt selv om det er skole dagen etterpå. Barnet er ofte trøtt på skolen og sliter med en del ting. Hvorfor er det galt av stemor å reagere på det? Jeg klarer bare ikke å skjønne det.

Det er ytterst sjelden man ser at en stemor på kg beskylder mor for å være psyk eller gal, men det finnes garantert mødre som er det også, akkurat som det finnes stemødre som er det.

Hvorfor er mors rolle så hellig at ingen må våge seg på å mene noe om hennes måte å gjøre ting på, selv om man ser at det går utover barnet? Jeg fatter ikke problemet!

[Gjest Gjest]

Sorry, men den dagen man skiller seg eller ender opp aleneforeldre - så bør man også innse at man kanskje må forholde seg til nye partnere som vil ha en nær relasjon til dine barn.

Det kan du bare glemme!

[Gjest Gjest]

Problemet er at du stikker hodet i sanden og nekter å akseptere at stemor er en del av dine barns liv. Greit nok at det er du og far som diskuterer når det gjelder viktige avgjørelser, men å nekte fullstendig å ha en dialog med stemor er jo bare tullete.

Din eks og hans nye samboer/kone skaper faktisk en familie sammen.

Det er en falsk familie. Barnas familie er deres mor og far. Punktum.

[Gjest Gjest]

Tror dette springer ut av at alle parter havner i en situasjon som er vanskelig å takle, fordi det ligger så mye følelser i alt, at det er vanskelig å se objektivt på situasjonen.

Jeg er mamma til to. Far er gift på ny, og har vært det i mange år. Mine barn har aldri vært spesielt begeistret for fars nye kone. Jeg har hele tiden prøvd å få dem til å se på henne med mer positive øyne, uten at det nytter. Fars nye kone har sagt at hun vil ikke ha noe med meg å gjøre (aner ikke hvorfor, og gidder heller ikke spekulere.) Mine barn er voksne nå, så vi har ingen problemer med noe som helst.

Jeg har også en kjæreste som har tre barn. Mor til disse barna prøver å spille på sine barns samvittighet for å få dem til å holde avstand til meg. Fordi hun føler seg truet, og ser at barna liker meg og trives sammen med meg. Det syns jeg er trist, for det går ikke ut over andre enn hennes barn, som hun er så veldig opptatt av. Jeg skulle virkelig ønske at hun kunne se at jeg er et positivt innslag i hennes barns liv. I stedet for å se på meg som en konkurrent.

For det er jeg ikke. Jeg kommer aldri til å benevne meg selv som stemor. Fordi jeg ikke har noen morsrolle for disse barna. Jeg er pappas kjæreste, og en god voksenperson for barna. Foreldre har de allerede.

Det ideelle er at både mor og far, stemor og stefar kunne sette seg selv og sine egne behov til side, og sette barnas behov i fokus. Barna har ikke bedt om å bli satt i denne situasjonen, de er ikke modne til å takle alle "voksenproblemer" som de blir stilt ovenfor, og burde slippe å tenke på slike ting.

Dette høres fornuftig ut, skulle gjerne hatt deg som stemor til mine barn (hvis situasjonen hadde vært sånn:). Du har de holdningene som jeg mener er riktig for et godt samarbeid. At det likevel ikke fungerer mellom mor og deg, har kanskje årsaker som ingen av oss vet. Det ligger mange vonde følelser bak et samlivsbrudd som regel, og i tillegg måtte dele barna sine med en ukjent dame, det kan jeg godt skjønne kan være en svært følelsesmessig situasjon.

At noen har "overtatt" din plass i den familien du pleide å være en del av, mens du selv sitter der alene. Har ingen problem med å forstå at det kan være tungt, uansett bakgrunn.

Syns flere "stemødre" burde tenke litt over dette, og da kanskje forstå hvorfor, og at ting ikke nødvendigvis går på deg personlig. Trø varsomt, sier jeg, så ordner det seg nok etterhvert. Sett ned foten og hevde din "rett", så er du garantert en vanskelig mor!

[Gjest chickpea]

Det er en falsk familie. Barnas familie er deres mor og far. Punktum.

Det er det dummeste jeg har hørt og egentlig ikke verdt å kommentere. Lurer allikevel på om jeg har forstått deg riktig; altså at du mener at hvis du får en ny samboer, så er han/hun ikke et fullverdig familiemedlem, det er bare din eks? Eller gjelder denne regelen kanskje bare eventuell samboer til din eks?

[Gjest Gjest]

Det er en falsk familie. Barnas familie er deres mor og far. Punktum.

Beklager, men i dagens samfunn - og med disse såkalte nyfamiliene, så blir det nok ikke en falsk familie, men en del av et utvidet familiebegrep.

Jeg anser meg selv som en del av familien med vår datter og hans sønn. Jeg mener at hans mor, stefar og min manns sønn er en annen familie.

Å kalle det en falsk familie blir et hån mot mennesker som faktisk skaper en familie. Og det er ikke bare mor og far som kan det:)

[Gjest kvinnerkvinner]

Det er en falsk familie. Barnas familie er deres mor og far. Punktum.

Det er godt det ikke er du som definerer hva som er en familig. Det må være vondt å være så sint, bitter og totalt holde seg utenfor de begrep som resten av samfunnet forholder seg til.

[Gjest Gjest]

For min del er det absolut noe i frasen om den "onde stemor". Ikke nødvendigvis ondskap i ren form, men det er ikke til å legge under en stol at mange kvinner synes det er vanskelig at den mannen de deler livet med har barn fra tidligere forhold. Og dermed er det mange ellers snille jenter som blir små- bitchy, enten mot ungene, mannen eller mannens eks.

Jeg har sett det maaaange ganger! Selvsagt finnes de andre tilfellene også, hvor alt går på skinner eller hvor det er barnets mor som spolerer og setter kjepper i hjula. Det kommer jo litt an på hvorfor det ble slutt også....

[Lizzee]

Det er en falsk familie. Barnas familie er deres mor og far. Punktum.

Er du Nina Karin Monsen eller??? :gjeiper:

Du å gjerne mene at det skal blodsbånd til for å kunne defineres som familie.

Men nå lever mine barn i EN FAMILIE som bl.a. består av far, mor og stefar. Og de definerer selv dette som en familie. De er heller ikke så små at de "ikke forstår". De er 16 og 18 år og har hatt denne familie-konstellasjonen i 10 år. De ser også på min nye samboers foreldre som bestemor og bestefar.

Det er ikke alltid det er blodsbånd som gjør folk til familie - men følelser, respekt og nærhet man har til hverandre!

Og tenk så mange konflikter vi slipper da!!!

Min samboer, min eksmann, hans kjæreste og jeg omgås som venner, så vi er nok ekstra heldige. Og da er det mye lettere for barna å forholde seg til de voksne også. Tror mange barn får et vanskelig forhold til sine bonusforeldre (hos oss bruker vi ikke ordene stemor eller stefar) fordi de biologiske foreldrene ikke ønsker kontakt med sine eksers nye samboere/ektefeller. Fordi de hører at de voksne kritiserer hverandre osv.

En gjest sa:

Sorry, men den dagen man skiller seg eller ender opp aleneforeldre - så bør man også innse at man kanskje må forholde seg til nye partnere som vil ha en nær relasjon til dine barn.

Det er helt riktig det! Og det er veldig sjelden at det er kanskje ! De fleste får jo før eller siden en ny kjæreste. Som blir samboer eller ektefelle. Og hvordan skal man kunne la være å forholde seg til den nye partneren til en man har barn med?? Det høres rart ut for meg... Om man liker eller misliker situasjonen så må man uansett forholde seg til den. Det er måten man velger å forholde seg som er viktig og utslagsgivende for hvordan samarbeide om barna går videre. Ønsker man å forholde seg på en avmålt eller negativ måte, ja da blir vel forholdene deretter da... Man kan aldri styre hvordan andre mennesker velger å oppføre seg. Og om eksens nye partner ikke vil involveres så føler man kanskje at det er fint lite man kan gjøre. Men man kan prøve å være hyggelig for det. Et eller annet sted må man jo begynne.

Min erfaring er ihvertfall at livet blir mye lettere om man tar seg tid til å bli kjent og gjør det man kan for å samarbeide med både eksen og hans nye partner. For dette er personer som barna kommer til å tilbringe mye tid med. For at barna skal ha det bra, og skole og fritid skal fungere så krever dette et samarbeid mellom begge hjemmene og alle de som bor der!

Endret 3. september 2009 av Lizzee

[Lizzee]

For min del er det absolut noe i frasen om den "onde stemor". Ikke nødvendigvis ondskap i ren form, men det er ikke til å legge under en stol at mange kvinner synes det er vanskelig at den mannen de deler livet med har barn fra tidligere forhold. Og dermed er det mange ellers snille jenter som blir små- bitchy, enten mot ungene, mannen eller mannens eks.

Jeg har sett det maaaange ganger! Selvsagt finnes de andre tilfellene også, hvor alt går på skinner eller hvor det er barnets mor som spolerer og setter kjepper i hjula. Det kommer jo litt an på hvorfor det ble slutt også....

Jeg har selv hatt en "ond stemor" så jeg vet hvordan dette kan være.

Kanskje derfor jeg har jobbet for at mine barn ikke skal oppleve det samme.

Jeg har aldri vært stemor selv, men både jeg og min eks har etablert oss på nytt og vi har vært heldige å funnet nye partnere som er glad i ungene våre og som behandler de som egne barn!

Også er det jo noe i det at de biologiske foreldrene lar bonus-foreldrene få lov også!

[Gjest chickpea]

For min del er det absolut noe i frasen om den "onde stemor". Ikke nødvendigvis ondskap i ren form, men det er ikke til å legge under en stol at mange kvinner synes det er vanskelig at den mannen de deler livet med har barn fra tidligere forhold. Og dermed er det mange ellers snille jenter som blir små- bitchy, enten mot ungene, mannen eller mannens eks.

Jeg har sett det maaaange ganger! Selvsagt finnes de andre tilfellene også, hvor alt går på skinner eller hvor det er barnets mor som spolerer og setter kjepper i hjula. Det kommer jo litt an på hvorfor det ble slutt også....

Jeg tror ikke det har noe med selve rollen som stemor eller biomor å gjøre, men at det er personlighetstypen det kommer an på; at det dreier seg om kvinner som tror at de eier menneskene rundt seg og gjerne setter sine egne behov foran andres. Om de er stemødre eller biomødre, kommer så an på omstendighetene.

[Cava Queen]

Jeg tror ikke det har noe med selve rollen som stemor eller biomor å gjøre, men at det er personlighetstypen det kommer an på; at det dreier seg om kvinner som tror at de eier menneskene rundt seg og gjerne setter sine egne behov foran andres. Om de er stemødre eller biomødre, kommer så an på omstendighetene.

Veldig enig i dette.

Min eks er gift på nytt og det er ofte jeg og hans nye kone som står for planleggingen og samarbeidet om barna. Ikke misforstå. Min eks er virkelig med og i første rekke. Men fordi han reiser en del i jobben så faller mye av ansvaret i hverdagen på hans kone. Hun har alltid vært med og kjørt de hvis de skal på ting. Hun kjøper nye klær og ting de trenger. Hun tar de med på kino og sørger for at de får årskort på Tusenfryd (fordi hun selv synes det er så gøy). I tillegg så er vi ofte på kaffe hos hverandre. Min nye mann og jeg har vært og feiret f.eks. nyttårsaften og St.Hans hjemme hos de og overnattet der. Så ja, vi er kanskje litt anderledes. Men vi er så heldige å ha god kjemi, og vi gidder ikke bruke tid på å dvele ved fortiden og bruddet mellom meg og eks. Konen hans kom også inn i bildet etter bruddet så det er ingen sjalusi eller noe her i gården.

Og ungene de nyter å være en del av en storfamilie!!

[Gjest TS]

Her var det engasjement ja. Så bra å få belyst dette på en (stort sett) saklig og fin måte.

Det chickpea skriver her oppsummerer vel egentlig det jeg mener:

Jeg tror ikke det har noe med selve rollen som stemor eller biomor å gjøre, men at det er personlighetstypen det kommer an på; at det dreier seg om kvinner som tror at de eier menneskene rundt seg og gjerne setter sine egne behov foran andres. Om de er stemødre eller biomødre, kommer så an på omstendighetene.

Personlighetene avgjør om samarbeidet blir bra eller dårlig, veldig kort og forenklet sagt. Selvsagt er det mange forhold som spiller inn, men iblant er det bare sånn at en av partene er veldig vanskelige og ikke vil samarbeide. Jeg er helt med på at det godt kan være stemor som er vanskelig, selvfølgelig. Men jeg mener at det like ofte er mor som er vanskelig, og det er det ikke lett å få aksept for blant enkelte.

Jeg er stemor selv, og jeg har mange stemødre rundt meg i vennekrets, kollegium og slekt. I de aller fleste tilfellene går det relativt bra, men ofte med noen gnisninger under overflaten.

I et av tilfellene der det ikke fungerer så bra er definitivt mor kilden til problemet, men far og stemor kunne forminsket problemet dersom de hadde taklet det annerledes. (Jeg kjenner alle tre involverte her godt) Problemene har bare blitt større, fordi far og stemor har latt mor styre på med sine urimelige krav. Dette har nådd til et punkt der far og stemor er så oppgitt og lei at de føler det vanskelig å snakke med mor i det hele tatt, fordi de føler seg fullstendig overkjørt og utnyttet. Far og stemor burde for lenge siden vist at de ikke er tøfler for mor, men så har de vært tøfler likevel, for å ikke skape konflikter rundt barna. Nå er jeg redd det kommer til å ende med en større konflikt, fordi det hele topper seg og det er grenser for hvor mange år noen orker å leve på denne måten. Far og stemor har vært dumsnille.

Tilbake til den generelle debatten: Jeg sier IKKE at det alltid er mors feil når det oppstår samarbeidsproblemer mellom familiene, men jeg vil tippe på at det er ganske jevnt fordelt mellom mor og stemor. Det jeg etterlyser er egentlig muligheten for også stemødre til å komme med hjertesukk og be om råd her, uten å bli anklaget for å være en familieødelegger av den grunn.

Husk også at veldig ofte så ber stemødre om råd på vegne av seg selv og far. Far er ofte like oppgitt og rådvill som stemødrene, men har ikke like lett for å innrømme det overfor andre og be om hjelp. Da er det jo kjekt at stemor kan be om råd på kg og så gi rådene videre til far. At en stemor spør om råd pga en vanskelig situasjon med mor betyr jo ikke at stemor har tenkt å troppe opp på døra til mor og gi henne en skjennepreken.

[Gjest Gjest]

Jeg tror ikke det har noe med selve rollen som stemor eller biomor å gjøre, men at det er personlighetstypen det kommer an på; at det dreier seg om kvinner som tror at de eier menneskene rundt seg og gjerne setter sine egne behov foran andres. Om de er stemødre eller biomødre, kommer så an på omstendighetene.

Jeg tror du har et poeng her.

Men fortsatt gjør du det samme som nesten alle her på KG. Hvis det er en konflikt i en nyfamiliesituasjon, så er det enten mors eller stemors skyld. Det er så godt som aldri noen som legger en tøddel av ansvar på far!

Hvorfor er vi kvinner så ivrige etter å skylde på hverandre bestandig?

[Gjest Gjest]

Jeg tror du har et poeng her.

Men fortsatt gjør du det samme som nesten alle her på KG. Hvis det er en konflikt i en nyfamiliesituasjon, så er det enten mors eller stemors skyld. Det er så godt som aldri noen som legger en tøddel av ansvar på far!

Hvorfor er vi kvinner så ivrige etter å skylde på hverandre bestandig?

Kanskje fordi menn ofte ikke er så engasjert i mellommenneskelige forhold som kvinner er? Kanskje fordi dette er kvinneguiden, de fleste av oss som skriver her er kvinner og ser ting fra vårt ståsted.

[Gjest chickpea]

Jeg tror du har et poeng her.

Men fortsatt gjør du det samme som nesten alle her på KG. Hvis det er en konflikt i en nyfamiliesituasjon, så er det enten mors eller stemors skyld. Det er så godt som aldri noen som legger en tøddel av ansvar på far!

Hvorfor er vi kvinner så ivrige etter å skylde på hverandre bestandig?

Det er kanskje fordi akkurat denne tråden handler om kvinnens rolle opp i det hele og ikke mannens og dermed svarte jeg utifra kvinnens ståsted. Det er ingen grunn til å tro at det er noe annerledes når det gjelder stefar og far..