Den onde stemoren

[Gjest chickpea]

Grunnen til de skarpe svarene er kanskje fordi nesten alle slike innlegg handler om problemer som stemoren har fordi mor er vanskelig.

Om du synes svarene er skarpe, så sett deg ned og les gjennom "stemorinnleggene" her, og du vil se at nesten samtlige handler om den vanskelige biologiske moren som skaper problemer for den nye, lykkelige familien.

Jeg tror du begynner i feil ende her.

Hvor mange innlegg finner du der den biologiske moren starter en tråd om den onde stemoren?

Forøvrig synes jeg ikke at det er slik at moren alltid blir fremstilt som den gode i svarene, men at det tross alt er hun som er MOR. Det blir det kanskje lagt litt trykk på i noen svar i debatter her, men det er også sant, og det bør vi kanskje tenke litt mer over, selv i denne moderne tid.

Kun den som er mor selv, og har evne til å sette seg inn i slike situasjoner som diskuteres her, vet hva dette innebærer av følelser når man føler at man blir overkjørt av noen som man selv ikke har noe som helst relasjoner til. I noen tilfeller kan far ha opptil flere kjærester på kort tid, og det er da vel ikke meningen at man skal gi alle innpass og medbestemmelserett til det man setter høyest her i livet, nemlig barna?

Til slutt: Jeg vil tro den "moderne familie" samarbeider og fungerer best der det er fars kjæreste/kone over lang tid, som har tatt seg bryet å hilse på mor, som ikke har kommet inn og stjålet far fra mor, som ikke er sur og sjalu når mor snakker med far, og som har respekt for at mor er mor, og som ikke på død og liv skal overkjøre mor eller se negativt på mors liv og oppdragelse av barna.

Hmm... Det er jo veldig enkel forklaring på det! De som har en grei mor/stemor å forholde seg til, har ikke noe behov for å skrive om det her inne! Det er jo de som har problemer som kommer innom her!!

[Gjest Gjest]

Hmm... Det er jo veldig enkel forklaring på det! De som har en grei mor/stemor å forholde seg til, har ikke noe behov for å skrive om det her inne! Det er jo de som har problemer som kommer innom her!!

Poenget mitt var at det er mye flere innlegg startet av stemor, som handler om den vanskelige moren, enn det er innlegg startet av moren som handler om den onde stemoren.

At dette provoserer og gir skarpe svar er jo ganske naturlig.

Var det en mer forståelig forklaring?

[Gjest Gjest]

Poenget mitt var at det er mye flere innlegg startet av stemor, som handler om den vanskelige moren, enn det er innlegg startet av moren som handler om den onde stemoren.

At dette provoserer og gir skarpe svar er jo ganske naturlig.

Var det en mer forståelig forklaring?

Det er vel flere vanskelige mødre enn stemødre da

[Gjest chickpea]

Poenget mitt var at det er mye flere innlegg startet av stemor, som handler om den vanskelige moren, enn det er innlegg startet av moren som handler om den onde stemoren.

At dette provoserer og gir skarpe svar er jo ganske naturlig.

Var det en mer forståelig forklaring?

Og jeg sier igjen.. Det er jo veldig enkel forklaring på det! De som har en grei mor/stemor å forholde seg til, har ikke noe behov for å skrive om det her inne! Det er jo de som har problemer som kommer innom her!! Så da er kanskje konklusjonen at det finnes flere stemødre som har problematiske mødre enn omvendt..

[Gjest Gjest_gjest_*]

Som mor så har ikke jeg behov for å forholde meg annet enn til barnas far.

Jeg ville aldri invitert inn en tredjeperson i den konsultasjonen.

Men jeg anser ikke denne tredjepersonen som noen jeg skal forholde meg til. Har mine barn problemer hos far - så tar jeg det med far. Jeg er overhodet ikke interessert i å ha en "fremmed" person som jeg ikke har noe forhold til å diskutere mine barn eller familiesituasjon.

Dette er ikke for å krangle eller vigle opp til bråk - men denne tredje person føler jeg det rett og slett ikke som mitt bord.

Har min x problemer på hjemmefronten - så er det hans problem. Har barna ett problem der - så er det far og mors problem som foreldre.

Og slik forventer jeg at den tredjeperson forholder seg til dette.

[Gjest Gjest]

Som mor så har ikke jeg behov for å forholde meg annet enn til barnas far.

Jeg ville aldri invitert inn en tredjeperson i den konsultasjonen.

Men jeg anser ikke denne tredjepersonen som noen jeg skal forholde meg til. Har mine barn problemer hos far - så tar jeg det med far. Jeg er overhodet ikke interessert i å ha en "fremmed" person som jeg ikke har noe forhold til å diskutere mine barn eller familiesituasjon.

Dette er ikke for å krangle eller vigle opp til bråk - men denne tredje person føler jeg det rett og slett ikke som mitt bord.

Har min x problemer på hjemmefronten - så er det hans problem. Har barna ett problem der - så er det far og mors problem som foreldre.

Og slik forventer jeg at den tredjeperson forholder seg til dette.

Det er kanskje akkurat den holdingen som skaper problemer? Sorry, men den dagen man skiller seg eller ender opp aleneforeldre - så bør man også innse at man kanskje må forholde seg til nye partnere som vil ha en nær relasjon til dine barn.

Dersom jeg ikke kunne ha snakket med exen til min mann, så hadde nok dette forholdet gått skeis helt fra starten. Istedet har vi diskutert oss gjennom mange ting som kunne blitt konflikter. Vi blander oss ikke inn i hvordan man har det på hjemmebane, men vi snakker om rutiner, soving, skole osv. Viktig, fordi vi er fire voksne mennesker som elsker barnet, og det er hovedfokus!

Det er noen arenaer vi lar mor og far styre, foreldremøter- og konferanser er deres greie. Og vi er ikke så mye på avslutninger og slikt, rett og slett fordi det er det som passer oss. Men alle er velkommen på slike ting. Slik har vi jobbet oss inn i rutiner og samarbeid som fungerer. Mor vet at her er det jeg som styrer med klær, så er det noe hun lurer på ang det, så spør hun meg istedet for å gå gjennom far. Bare et eksempel.

Og har barnet problemer hos oss, så er jo det et problem som min mann og jeg må håndtere, også evt sammen med mor og hennes mann om det er noe spesielt. Og omvendt!

mulig dette funker hos dere, men jeg tror neppe det hadde gjort det her:)

[Gjest Gjest]

Hvor mange innlegg finner du der den biologiske moren starter en tråd om den onde stemoren?

De finnes i massevis på andre foreldreforum, og handler da vanligvis om at stemor bedriver oppdragelse, eller at mor føler at stemor og evt far er ekskluderende overfor barnet.

Jeg skulle likt å se hvordan mødre som regner stemor som en irrelevant person som blander seg inn, reagerer hvis stemor faktisk trekker seg tilbake og ikke gjør noe. Grunnen til at stemødre blir veldig involvert er jo vanligvis at far ikke er det, ikke at de absolutt vil bruke ettermiddagene sine på å kjøre rundt til aktiviteter.

Moren har ellers mindre behov for å starte tråder, fordi hun sitter med bukten og begge endene, og kan være så vanskelig hun vil. Hun får baksnakke far og stemor, kan la være å sende med tøy og sko, eller sende hullete og fillete, kan sabotere samværsavtalen osv, helt uhemmet. Hvis mor ikke vil legge bånd på seg for barnets skyld, er det fritt fram. Det er jo hennes barn, ingen har reelt med sanksjonsmuligheter, fordi sier de noe, går det ut over kontakten med barna. Mens en stemor på sin side, og også far, går på tå hev for å ikke gjøre mor enda mer bitchy.

De fleste oppfører seg jo greit, men når folk ikke er greie, har mor langt flere muligheter og mye mer makt enn stemor.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Det er kanskje akkurat den holdingen som skaper problemer? Sorry, men den dagen man skiller seg eller ender opp aleneforeldre - så bør man også innse at man kanskje må forholde seg til nye partnere som vil ha en nær relasjon til dine barn.

Hvorfor det? Hvorfor skaper dette problemer? Hvorfor skal en forholde seg til den andres nye partner? Ser ikke poenget. Det er jeg og far som har ansvaret. Jeg legger meg ikke borti hans måte og takle sitt ansvar på før det evnt kommer noen tilbakemelding om problemer - da ville jeg ha tatt det med far. Jeg ser ingen grunn til å kommentere/justere deres forhold.

Dersom jeg ikke kunne ha snakket med exen til min mann, så hadde nok dette forholdet gått skeis helt fra starten. Istedet har vi diskutert oss gjennom mange ting som kunne blitt konflikter. Vi blander oss ikke inn i hvordan man har det på hjemmebane, men vi snakker om rutiner, soving, skole osv. Viktig, fordi vi er fire voksne mennesker som elsker barnet, og det er hovedfokus!

Det er noen arenaer vi lar mor og far styre, foreldremøter- og konferanser er deres greie. Og vi er ikke så mye på avslutninger og slikt, rett og slett fordi det er det som passer oss. Men alle er velkommen på slike ting. Slik har vi jobbet oss inn i rutiner og samarbeid som fungerer. Mor vet at her er det jeg som styrer med klær, så er det noe hun lurer på ang det, så spør hun meg istedet for å gå gjennom far. Bare et eksempel.

Og har barnet problemer hos oss, så er jo det et problem som min mann og jeg må håndtere, også evt sammen med mor og hennes mann om det er noe spesielt. Og omvendt!

Jeg skjønner ikke hvorfor disse tredjepartene skal være med i en slik ansvarsfordeling. Hvordan far ønsker og ha det hjemme i sitt nye hjem - vil jeg ikke prate med en tredjeperson om. Og jeg vil heller ikke at en tredjeperson skal mene så mangt om min setting med barna. Og er det noe galt som dukker opp vedrørende barna - så har jeg dialog med far - ingen andre.

mulig dette funker hos dere, men jeg tror neppe det hadde gjort det her:)

Ja, det funker. Og det hele handler om å ha ro og ha det konfliktfritt. Det er ikke noe stygt ment eller at jeg er ute etter stemor osv. Men jeg forholder meg til barnefar og barna - det er mitt ansvar. Og "I couldn't care less" og resten av deres setting - det vil jeg rett og slett ikke ha noe med. Og jeg synes det er tullete hvordan alle skal mene så mye om tredjeparter og sverte og skape store illusjoner av sjalusi/problemstillinger osv. når man kan leve fint med en slik løsning.

[Gjest Gjest_plopp_*]

Jeg skulle likt å se hvordan mødre som regner stemor som en irrelevant person som blander seg inn, reagerer hvis stemor faktisk trekker seg tilbake og ikke gjør noe. Grunnen til at stemødre blir veldig involvert er jo vanligvis at far ikke er det, ikke at de absolutt vil bruke ettermiddagene sine på å kjøre rundt til aktiviteter.

Men dette er da ikke mors problem? At stemor ikke setter ned foten i fht. far, som faktisk er den barnet skal ha et forhold til, er deres problem. Jeg vil mye heller at barnet mitt får et skikkelig og varig forhold til far, at det er han som har ansvar når ungen er der, enn at dette ivaretas av stemor. Da kan man jo lure på poenget med samvær, hvis det kun er for å være med stemor???

som også er nevnt lenger oppe i tråden tror jeg dette er en kombniasjon: Stemor vil sååå gjerne være "lykkelig familie" med mannen og hans barn. Dermed tar hun en hel masse ansvar, og far lar dette ofte skje. så går stemor lei, mor opplever at det ikke er far barnet har samvære med men stemor, og så har man det gående. Hadde mange damer som kommer sammen med menn med barn fra før latt være å ta det ansvaret de selv/far gjerne vil pålegge dem, er jeg helt sikker på at mange problemer hadde vært løst.

Igjen - det forutsettes og at menn/fedre er dotter, som bare lar seg overkjøre av kvinnene i deres liv.

Moren har ellers mindre behov for å starte tråder, fordi hun sitter med bukten og begge endene, og kan være så vanskelig hun vil. Hun får baksnakke far og stemor, kan la være å sende med tøy og sko, eller sende hullete og fillete, kan sabotere samværsavtalen osv, helt uhemmet. Hvis mor ikke vil legge bånd på seg for barnets skyld, er det fritt fram. Det er jo hennes barn, ingen har reelt med sanksjonsmuligheter, fordi sier de noe, går det ut over kontakten med barna. Mens en stemor på sin side, og også far, går på tå hev for å ikke gjøre mor enda mer bitchy.

De fleste oppfører seg jo greit, men når folk ikke er greie, har mor langt flere muligheter og mye mer makt enn stemor.

At mor har mer "makt" enn stemor er vel helt naturlig - det er faktisk forskjell på mor og stemor!

det andre du skriver er bare tull, som omsorgsforelder må man pent oppføre seg, i motsetning til samværsforelder som f.eks. kan overlate omsorgen for barnet til andre.

[Gjest Gjest_Petronella_*]

Som mor så har ikke jeg behov for å forholde meg annet enn til barnas far.

Jeg ville aldri invitert inn en tredjeperson i den konsultasjonen.

Men jeg anser ikke denne tredjepersonen som noen jeg skal forholde meg til. Har mine barn problemer hos far - så tar jeg det med far. Jeg er overhodet ikke interessert i å ha en "fremmed" person som jeg ikke har noe forhold til å diskutere mine barn eller familiesituasjon.

Dette er ikke for å krangle eller vigle opp til bråk - men denne tredje person føler jeg det rett og slett ikke som mitt bord.

Har min x problemer på hjemmefronten - så er det hans problem. Har barna ett problem der - så er det far og mors problem som foreldre.

Og slik forventer jeg at den tredjeperson forholder seg til dette.

Takk!

Du beskriver her veldig godt hvorfor det ofte skjærer seg mellom mor og stemor. Denne holdningen din er oppskriften på elendighet og et dårlig samarbeidsklima.

Jeg er selv stemor, og jeg er en viktig del av barnas liv, enten mor liker det eller ei. Jeg har et ok forhold til barnas mor. Vi er ikke perlevenner, men vi kommer greit overens. Grunnen til det er at både mor og jeg har forstått og akseptert at vi to også for alltid vil være en del av hverandres liv. Vi kunne satt oss ned og grått og kjeftet til vi ble blå, men det ville ikke endret situasjonen. Jeg er fars samboer, og når barna er hos oss er jeg selvsagt en del av hverdagen deres. Jeg og far deler på å lage mat, hjelpe med lekser, vaske klær, kjøre til aktiviteter osv. For barna er jeg en naturlig del av livene deres. Jeg er ikke mor, men jeg er en voksen som er med på å ta meg av dem. Derfor er det også helt naturlig at jeg sier ifra når ting går for langt (hvis barna oppfører seg dårlig osv). Barn forstår mye bedre hvis de får en rask reaksjon direkte i situasjonen, enn om stemor skulle ventet til far var i nærheten for å få han til å snakke til barna. Det ville blitt en svært unaturlig setting.

Vi har fått til et godt samarbeid, og det ville vi ikke hatt dersom ikke både jeg og mor aksepterte hverandre. Jeg skal være ærlig og innrømme at jeg ikke liker mor. Og jeg tror hun liker meg like lite. Vi er svært forskjellige og har veldig ulike meninger om ting. Men jeg respekterer at hjemme hos henne gjør hun som hun vil, og hun respekterer at hjemme hos oss blir det sånn som far OG jeg vil. Verken far eller jeg er f.eks. interessert i å la 11-åringen være oppe til kl. 24 på hverdager. Derfor har vi andre regler hos oss enn mor har. Vi prøver å snakke om slike ting fordi det beste hadde vært om vi var enige, men på dette og en del andre områder klarer vi bare ikke å bli enige. Så da får vi gjøre som vi synes er best hos oss, og mor gjør som hun synes er best hjemme hos seg.

Er jeg fratatt rettigheten til å mene noe om dette? Jeg er oppgitt over at mor ikke ser at barnet trenger mer søvn, og dette er noe jeg godt kunne laget en tråd om her på kg. Det betyr ikke at jeg hater mor, at jeg kaller henne stygge ting eller at jeg vil ha henne ut av barnas liv sånn at jeg kan få ta hennes plass. Langt ifra. Men jeg kunne gjerne spurt om råd her, spurt om noen hadde tips til hvordan vi kunne fått forklart henne hvor viktig det var med søvn osv. Hvorfor er det så ille å spørre om sånt? Er jeg et skrekkelig menneske fordi jeg bryr meg om barna til min samboer?

Og jeg ser at noen trekker fram at far kan ha en lang rekke kjærester på kort tid. Såvidt jeg har observert på kg så er det ikke slike kortvarige kjærester som kaller seg stemor og lurer på hvordan de skal takle hverdagens utfordringer. De som spør er vanligvis i et langvarig og seriøst forhold med barnas far. Og selv om man ikke har garantier for at forholdet skal vare evig, så er faktisk en ny samboer/kone en viktig del av barnas liv. Og DET må mor akseptere dersom nyfamilien skal ha en sjangs, uansett om det stikker i hjertet.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner ikke hvorfor disse tredjepartene skal være med i en slik ansvarsfordeling. Hvordan far ønsker og ha det hjemme i sitt nye hjem - vil jeg ikke prate med en tredjeperson om. Og jeg vil heller ikke at en tredjeperson skal mene så mangt om min setting med barna. Og er det noe galt som dukker opp vedrørende barna - så har jeg dialog med far - ingen andre.

Ja, det funker. Og det hele handler om å ha ro og ha det konfliktfritt. Det er ikke noe stygt ment eller at jeg er ute etter stemor osv. Men jeg forholder meg til barnefar og barna - det er mitt ansvar. Og "I couldn't care less" og resten av deres setting - det vil jeg rett og slett ikke ha noe med. Og jeg synes det er tullete hvordan alle skal mene så mye om tredjeparter og sverte og skape store illusjoner av sjalusi/problemstillinger osv. når man kan leve fint med en slik løsning.

Problemet er at du stikker hodet i sanden og nekter å akseptere at stemor er en del av dine barns liv. Greit nok at det er du og far som diskuterer når det gjelder viktige avgjørelser, men å nekte fullstendig å ha en dialog med stemor er jo bare tullete.

Din eks og hans nye samboer/kone skaper faktisk en familie sammen. Dine barn er en del av denne familien, samtidig som barna er en del av din familie. For at en familie skal kunne fungere må alle parter i familien motta og gi respekt. Og i din beskrivelse er det tydelig at respekten mangler. Tenker du over hvilke signaler du sender til barna?

[Gjest Gjest_gjest_*]

Problemet er at du stikker hodet i sanden og nekter å akseptere at stemor er en del av dine barns liv. Greit nok at det er du og far som diskuterer når det gjelder viktige avgjørelser, men å nekte fullstendig å ha en dialog med stemor er jo bare tullete.

Din eks og hans nye samboer/kone skaper faktisk en familie sammen. Dine barn er en del av denne familien, samtidig som barna er en del av din familie. For at en familie skal kunne fungere må alle parter i familien motta og gi respekt. Og i din beskrivelse er det tydelig at respekten mangler. Tenker du over hvilke signaler du sender til barna?

Jeg har hodet godt over sanden.

Jeg vet at samboer til barnas far er en del av deres liv hos far. Og jeg vet at barna har det bra når hun er der. Men det er far og jeg som har ansvaret for barna. Og jeg mener at det er fars ansvar for hvordan barna har det hos han. Og denne tredjepersonen er ikke mitt bord.

Og ikke tillegg meg at jeg lager noe negativt om dette for mine barn - det gjør jeg ikke. Jeg hilser når vi møtes som normale voksne mennesker - og jeg og barna har dialog om hvordan det er hos pappa. Men å diskutere noe med en tredjeperson - nei - helt uaktuelt. Er det noen problemstillinger som ungene tar opp i forbindelse med samvær - så har jeg dialog med far.

Det er veldig ryddig - det skaper ikke alle disse "tåpelige" problemstillingene som kommer igjen og igjen her inne. Barna våre er far og mitt sitt ansvar. Hvordan far løser sitt ansvar er ikke mitt bord så lenge det ikke er problemstillinger.

[topsy]

jeg kunne sagt mangt og mye om ting som er skrevet her...

jeg er selv stemor og JEG OG MIN samboer har daglig omsorg for min stedatter og mine barn. Ja, jeg skriver JEG OG MIN, nedttopp fordi vi begge har omsorg for barna.

Min stedatter sier og viser daglig både med ord og tegninger at hun er glad i meg. Hvorfor? Jo, fordi jeg bryr meg om henne og har omsorg for henne.

Jeg vil da aldri ta mors plass fordi jeg bryr meg om hennes datter? jeg har også mye jeg kunne sagt om min stedatters mor her, men det har ingen hensikt. dessuten er vi alle forskjellige individer som har ulike synspunkter på ting.

Hjemme hos oss fokuserer vi på det viktige, barnas beste. Jeg og hennes mor vil aldri bli noen bestevenninner, men heldigvis kan vi oppføre oss som voksne mennesker og snakke til hverandre når vi møtes selv om jeg kjenner at hun nok har større problemer med å forholde seg til meg enn jeg til henne. Vi skal tross alt være sammen om den del ting i fremtiden, konfirmasjon - bryllup - felles barnebarn - osv - så for alles del er det vel best å kunne ha omgang med folk på en høflig og ordentlig måte?

Jeg er jo i tillegg til å være stemor, også mor og med hånda på hjertet er jeg glad for at deres stemor bryr seg om mine barn de helgene de er hos pappa'n. De omtaler sin stemor som koselig og grei og dermed er det bare kjekt å kjøre barna dit.

Mener virkelig en del av dere biomødre (som dere kaller det....) at stemor ikke har noe hun skulle sagt i forhold til stebarn? Den oppfatningen kan jeg bare ikke forstå med beste evne. Stemor er en del av barnas hverdag, om dere vil det eller ei. Jeg gir tilsnakk til min stedatter på samme måte som til mine barn, når det måtte være nødvendig, og gir ros på samme måte når det er på sin plass.

Jeg og min samboer hadde litt forskjellige meninger om ett og annet innen barneoppdragelse når vi flyttet sammen, men vi kan da ikke ha to måter å oppdra barna på for det? èn regel for mine og èn for hans? Derfor har vi kanskje måttet svelge en kamel eller to hver og tilnærmet oss hverandre og funnet "regler" vi begge aksepterer.

Jeg ser mellom linjene at de mødre som mener stemor ikke har noe hun skulle sagt er sterkt plaget av bitterhet... Mitt råd til dere er: Gå videre i livet deres og dere skal se at livet faktisk blir bedre for dere selv.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Takk!

Du beskriver her veldig godt hvorfor det ofte skjærer seg mellom mor og stemor. Denne holdningen din er oppskriften på elendighet og et dårlig samarbeidsklima.

Min holdning til dette er ganske problemfri for alle parter - jeg samarbeider med far. Om tredjeperson har problem med dette - vel så får de ta det på sitt kammers - ikke mitt.

Jeg er selv stemor, og jeg er en viktig del av barnas liv, enten mor liker det eller ei. Jeg har et ok forhold til barnas mor. Vi er ikke perlevenner, men vi kommer greit overens. Grunnen til det er at både mor og jeg har forstått og akseptert at vi to også for alltid vil være en del av hverandres liv. Vi kunne satt oss ned og grått og kjeftet til vi ble blå, men det ville ikke endret situasjonen. Jeg er fars samboer, og når barna er hos oss er jeg selvsagt en del av hverdagen deres. Jeg og far deler på å lage mat, hjelpe med lekser, vaske klær, kjøre til aktiviteter osv. For barna er jeg en naturlig del av livene deres. Jeg er ikke mor, men jeg er en voksen som er med på å ta meg av dem. Derfor er det også helt naturlig at jeg sier ifra når ting går for langt (hvis barna oppfører seg dårlig osv). Barn forstår mye bedre hvis de får en rask reaksjon direkte i situasjonen, enn om stemor skulle ventet til far var i nærheten for å få han til å snakke til barna. Det ville blitt en svært unaturlig setting.

Jeg aksepterer at hun er der - det er til det bedre for barnas samvær. Men likefullt så er det fars ansvar som jeg forholder meg til. Det ville vært helt unaturlig og ta anliggende rundt barna med en tredjepart. Hvis barna oppfører seg dårlig - så er det en dialog mellom mor og far - raskt og direkte. Om far ønsker å gi en tredjeperson ansvaret han har for barna - så er ikke det min sak. Jeg vil ikke blandes inn i deres forhold og deres settinger - likefullt som jeg ikke vil at en tredjeperson skal blandes inn i vår setting/forhold. Dette holder relasjonene problemfrie og man unngår å mene så mye. Og til dere stemødre som mener så mye om andres settinger - det går an og styre sitt eget hode og sine egne tanker og være fokusert på sin egen setting og ikke ha sugerør over i andres settinger og vurdere så mye med følelser - DET blir bråk.

Vi har fått til et godt samarbeid, og det ville vi ikke hatt dersom ikke både jeg og mor aksepterte hverandre. Jeg skal være ærlig og innrømme at jeg ikke liker mor. Og jeg tror hun liker meg like lite. Vi er svært forskjellige og har veldig ulike meninger om ting. Men jeg respekterer at hjemme hos henne gjør hun som hun vil, og hun respekterer at hjemme hos oss blir det sånn som far OG jeg vil. Verken far eller jeg er f.eks. interessert i å la 11-åringen være oppe til kl. 24 på hverdager. Derfor har vi andre regler hos oss enn mor har. Vi prøver å snakke om slike ting fordi det beste hadde vært om vi var enige, men på dette og en del andre områder klarer vi bare ikke å bli enige. Så da får vi gjøre som vi synes er best hos oss, og mor gjør som hun synes er best hjemme hos seg.

Er ikke det greit da?

Det er nettopp dette jeg mener - man kan ikke styre hverandre - derfor skal man vise hverandre så mye respekt at man ikke blander seg i bagateller. Man må sørge for seg selv og barna og ut fra det så er det to som har ansvar: far og mor. Om far velger sin måte for ansvar og det ikke går utover barna på noe vis - så blander ikke jeg meg - men jeg forventer at ingen blander seg inn i mitt ansvar heller. Og skulle noen ha hatt noen problemer med det - så ser jeg ikke at det kan være noen annen enn far. Noen andre raker det rett og slett ikke.

Er jeg fratatt rettigheten til å mene noe om dette? Jeg er oppgitt over at mor ikke ser at barnet trenger mer søvn, og dette er noe jeg godt kunne laget en tråd om her på kg. Det betyr ikke at jeg hater mor, at jeg kaller henne stygge ting eller at jeg vil ha henne ut av barnas liv sånn at jeg kan få ta hennes plass. Langt ifra. Men jeg kunne gjerne spurt om råd her, spurt om noen hadde tips til hvordan vi kunne fått forklart henne hvor viktig det var med søvn osv. Hvorfor er det så ille å spørre om sånt? Er jeg et skrekkelig menneske fordi jeg bryr meg om barna til min samboer?

Og jeg ser at noen trekker fram at far kan ha en lang rekke kjærester på kort tid. Såvidt jeg har observert på kg så er det ikke slike kortvarige kjærester som kaller seg stemor og lurer på hvordan de skal takle hverdagens utfordringer. De som spør er vanligvis i et langvarig og seriøst forhold med barnas far. Og selv om man ikke har garantier for at forholdet skal vare evig, så er faktisk en ny samboer/kone en viktig del av barnas liv. Og DET må mor akseptere dersom nyfamilien skal ha en sjangs, uansett om det stikker i hjertet.

[Gjest kvinnerkvinner]

Jeg synes det er rart at mange mødre ikke ser at barna har godt av flere voksne de kan ha et nært forhold til og kunne snakke med. Jeg kan like godt ringe til x`s nye samboer som til han selv om det er noe. Hun har like mye med barna å gjøre som han har i og med at de bor sammen.

Det at vi har møttes og snakkes sammen og har et helt ålreit forhold er bare positivt for ungene og jeg ser at de fikk et mye bedre forhold til henne da jeg fortalte at jeg hadde møtt henne og at hun var en kjempeflott dame. Barn er alltid lojale og vil slite om de føler det er konflikt.

Vi skylder barna våre å legge til side voksenproblemer.

[Gjest Gjest]

Det er vel flere vanskelige mødre enn stemødre da

Ja, enten det eller flere sytete stemødre.

Eller for å trekke en like dum og enkel konklusjon som deg; det er vel kanskje flere sytete stemødre som sitter på ræva hele dagen og har tid til å skrive innlegg, mens mor er på jobb for å få endene til å møtes.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er rart at mange mødre ikke ser at barna har godt av flere voksne de kan ha et nært forhold til og kunne snakke med. Jeg kan like godt ringe til x`s nye samboer som til han selv om det er noe. Hun har like mye med barna å gjøre som han har i og med at de bor sammen.

Det at vi har møttes og snakkes sammen og har et helt ålreit forhold er bare positivt for ungene og jeg ser at de fikk et mye bedre forhold til henne da jeg fortalte at jeg hadde møtt henne og at hun var en kjempeflott dame. Barn er alltid lojale og vil slite om de føler det er konflikt.

Vi skylder barna våre å legge til side voksenproblemer.

De som klarer å ha et sånt forhold til mannens nye kjæreste/mannes eks har vel egentlig klart å løse hele problemet med "nyfamilier".

Men alle de som ikke klarer det, har større problem.

Her kan det spille inn mye, ofte avhengig av hvordan bakgrunnen har vært. Men noe som går mye igjen i desse innleggene er at farens tidligere liv (og kone) har ikke noe i den nye, lykkelige familien å gjøre. Husker det var flere tråder her tidligere der veldig mange kone nr. 2'ere mente at fortid var fortid, og de såg absolutt ingen grunn til å ha noe som helst forhold til mor. Heller syntes de ikke at det var ålreit at mor hadde kontakt med far, KUN aller nådigst det som var helt nødvendig i forhold til ungene. Det sier seg selv at med en slik innstilling så kan det umulig bli bra.

(Tror tråden het noe sånt som kone nr. 2).

Også i den tråden prøvde jeg å påpeke at dersom en stemor forventer at hun skal ha et veldig nært forhold til ungene, rett til å bestemme over barna på lik linje med mor o.l., så er første bud at hun må akseptere at der er en mor og en eks, som faktisk også er et medlem av "nyfamilien", enten man liker det eller ikke. Man kan ikke bare forvente at barna skal bli omtrent som det er dine egne, og samtidig lukke øynene for at det er en mor og en eks i bildet også. Noen virker jo som de blir provosert dersom de hører eller ser, eller på andre måter blir minnet på at hun eksisterer.

Svelg sjalusien om du vil at en stemor/stebarn situasjon skal fungere bra.

[Gjest chickpea]

Ja, enten det eller flere sytete stemødre.

Eller for å trekke en like dum og enkel konklusjon som deg; det er vel kanskje flere sytete stemødre som sitter på ræva hele dagen og har tid til å skrive innlegg, mens mor er på jobb for å få endene til å møtes.

Som du, mener du? Stemødre har vel fri fra jobben innimellom akkurat som alle andre..

[Gjest Gjest]

Jeg ser mellom linjene at de mødre som mener stemor ikke har noe hun skulle sagt er sterkt plaget av bitterhet... Mitt råd til dere er: Gå videre i livet deres og dere skal se at livet faktisk blir bedre for dere selv.

Jeg er på ingen måte bitter. Jeg har selv valgt å gå fra far til barna for noen år siden. Hvis jeg ville kunne vi nok kanskje funnet tilbake til hverandre, men det har ikke vært en tanke. Forøvrig har jeg fått meg ny kjæreste nå.

Han har ikke funnet noen annen dame så langt.

Jeg har overhodet ingen grunn til å være bitter, bare så det er klart.

Jeg mener likevel, at når den tiden kommer og han finner seg en ny, så er det visse ting hun ikke har noe med.

Det kan bli en dame jeg liker, eller en jeg ikke liker. En jeg får god kontakt med, eller ikke god kontakt med.

Uansett; det som skjer i deres hus er ikke mitt bord, og det som skjer i mitt hus er ikke deres bord. (Så lenge vi ikke snakker ekstreme ting her da..)

De må ha de regler de ønsker, de rutiner de ønsker, og hvem av de som bestemmer i deres hus legger jeg meg ikke opp i.

MEN visse ting ser jeg ingen grunn til at stemor skal ha noen innflytelse på.

For å ta noen eksempler: Skal datteren få hull i ørene? Skal det lange håret hennes klippes? Er det greit at sønnen får mobiltelefon i en alder av 8 år? Osv. osv... Dette er ting som kommer til å bli diskutert av meg og far, og hva stemor mener her, er klinkende likegyldig for meg.

En stemor får konsentrere seg om det som skjer i deres hus og når de har barna, men hun kan ikke forvente å bli likestilt med mor og far på alle ting som angår barna.

Hun får heller få noen barn selv da, hvis hun vil at alt skal være som om det var hennes eget barn.

[Gjest Gjest]

Som du, mener du? Stemødre har vel fri fra jobben innimellom akkurat som alle andre..

Som jeg sa; en like dum og enkel konklusjon som vedkommende som skrev innlegget jeg siktet til.