Det beste/verste du har sett i et bryllup?

[fridr]

 

Ikke veldig ille, men det merkeligste jeg har opplevd var bryllup med dresskode "shabby chic"..

Jeg hadde ingen anelse hva det innebar, og søkte hjelp her på KG for å finne ut hva jeg skulle ha på meg, møtte opp i et antrekk som var så shabby chic jeg kunne få til, og fikk beskjed av bruden at det var godkjent under tvil... 

 

Det var ellers et hyggelig bryllup med god stemning og bra folk, men musikken var kun fra "Hver gang vi møtes" og alt av interiør og pynt var i shabby chic-stil.. Ble litt mye engler og rustne stoler etc for min smak, men så var det jo ikke mitt bryllup uansett 

Anonymous poster hash: 3b267...9e3

 

Jeg ler meg skakk! Meget spesielt. Men nå er ikke jeg spesielt fan av shabby chic-stilen heller

[AnonymBruker]

Den tråden husker jeg!

Kan du linke til den? :D jeg trenger en god latter akkurat nå

Anonymous poster hash: c588a...7b0

[fruBeist]

Kan du linke til den? :D jeg trenger en god latter akkurat nå

Anonymous poster hash: c588a...7b0

Shabby chick kleskode-tråden!

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=820590&page=1&#entry14123272

[AnonymBruker]

 Bumper.

Anonymous poster hash: 0ccca...1ba

[GørilB]

Ble litt usikker på om jeg har delt dette før, men jeg kan gjøre det igjen.

Ikke det verste jeg har opplevd, men det var dårlig gjort. Dette skjedde et par dager etter bryllupet. Bruden la ut flere av bryllupsgavene de fikk på kjøpes/selges-sider på facebook. Hun kjørte også budrunder så noen av gavene fikk hun mere igjen for enn hva de ble kjøpt for.

[AnonymBruker]

Jeg har tydeligvis vært heldig (eller i overkant positivt innstilt) for jeg synes alle bryllupene jeg har vært i har hatt sin egen sjarm jeg. Det er ikke alt jeg ville gjort, men her er noen av mine favorittglimt:

 

1. Brudeparet er ivrige svingdansere, og inviterte til sjølfiska sjømat og svingkurs kvelden før bryllupet. Jeg eier verken takt eller dansefot, men selv i helt alkoholfrie former var det råartig! (Og svært praktisk da det var mye svingmusikk dagen etter ;-) )

 

2. Brudgommen ble så positivt overrasket over at bestemoren holdt tale at han først felte noen tårer, og så sprang hele rommet rundt (E-bord, hun satt rett ut fra ham) for å få klemt henne så mye at hun letta. Stor jubel i salen!

 

3. Broren til kjæresten min og kona hans giftet seg i utlandet da de ikke ønsket noe styr. Aller helst ville de nok bare giftet seg i en ambassade alene, men brudens venninnegjeng hadde bedt så pent om å få være tilstede - og vunnet den kampen (vi andre har takket dem MYE!) De ønsket naturlignok ikke noe styr - helst ikke taler, sanger var forbudt osv. Vi kom ned til middagen etter herlig fingermat og vin på terrassen på hotellet i sola, og ser at det står et lerret i hjørnet. Bruden ser på sin nye mann, han ser på henne, men ingen sier noe... Så vi setter oss da. Og i det brudgommen har ønsket velkommen, klirrer ei av brudens venninner på glasset og sier; "Kjære XX og XX. Vi er så glade for å få ønske XX velkommen inn i vår lille familie. Du har bedt om å holde fred, og ettersom det idag er din dag, skal vi respektere det, så vi har, i samarbeid med familiene deres, laget noe annet til dere. Gratulerer med dagen!" Hun setter seg ned, og så starter det en film med bilder av de to fra barnsben av og opp til det livet de lever nå. Brudeparet var så overrasket - og filmen var så proff. Musikk som passet til, artige situasjoner, fantasiske bilder av de to fra deres ferier som de har klart å snike seg til... Brudeparet var helt overveldet - og bruden krevde å få se den en gang til da hovedretten kom. Skikkelig vellykket! Også ble de da så avslappet at mødrene kom unna med å få si noen ord. Helt perfekt for alle mann ;-) Alle burde ha sånne venninner som den bruden har :-)

Anonymous poster hash: 5ca09...743

[AnonymBruker]

Har igrunnen ingen skikkelige versting-historier.

 

Men i bryllupet til pappa og stemora mi (fra helvete) var det skikkelig klein stemning. Da vi kom til kirka var det kun pappa som sa hei til meg. Bruden og brudens familie enset meg ikke, og hun snakket ikke til meg annet enn når hun skulle ta bilde og leke perfekt inkluderende stemor. Hun har faktisk kun sagt hei til meg et par ganger, så du kan jo si jeg følte meg velkommen i det bryllupet... I tillegg hadde hele familien stått på pinne for å ordne gratis ting til festen som skulle holdes på en hytte. Alt for at pappa og stemor ikke skulle ut med en krone i utgifter. Neste dag forventet de at familien skulle rydde opp, uten å gjøre noe selv. Stemor lå og spydde. Spesielt!

 

For noen år siden var jeg i bryllup til ei venninne. Var kun bedt til kaffe, og måtte vente i to timer i regnvær fordi middagen var forsinket. Da festen var over dro brudeparet til hotell, mens ca halvparten av gjengen ble igjen. Da ble mora til bruden så dritings at hun begynte å røyke inne i lokalet og snakket dritt om den nye mannen din dattera. Veldig sjarmerende! Fikk forresten invitasjon til dette brylluper via facebook, og fikk ikke takkekort for gaven.

Anonymous poster hash: afaf2...549

[AnonymBruker]

Alt var flott. Så fikk vi drikke laget av hjemmebrent. Fy flate så grusomt

Anonymous poster hash: 23473...aae

[AnonymBruker]

Det må være da venninna mi ble dumpa som forlover en måned før bryllupet fordi hun hadde vært så opptatt med jobben i det siste at bruden ikke så på dem som venninner lengre. Hun gikk i bryllupet, ga gave, men to år senere har hun ikke fått et takkekort engang. Nå er riktignok brudeparet skilt igjen, så det blir neppe noe takkekort i fremtiden heller. Ellers var visst bryllupet veldig fint.

Anonymous poster hash: 03065...c91

[funginger]

Hund som ringbærer

Firespent vogn(altså fire hester)

[AnonymBruker]

Hund som ringbærer

Firespent vogn(altså fire hester)

Som noe bra eller dårlig?

Anonymous poster hash: 141ed...cbc

[funginger]

 

Som noe bra eller dårlig?

Anonymous poster hash: 141ed...cbc

 

SYKT tacky.

[AnonymBruker]

Jeg var i et litt utradisjonelt bryllup en gang.

En på jobben skulle gifte seg, og han inviterte mange av de på jobben. Vi var invitert både på tinghuset og fest etterpå.

Under vielsen i Tinghuset, sa vieren (heter kanskje ikke det i Tinghuset) at han nå kunne ta frem ringene. Han sa "skulle jeg ha med ringer??". Ble litt fnising da, ja.

Etterpå dro en haug med folk hjem til dem i en liten trang leilighet. De hadde ordna med bryllupskake, og pynta med fakler (slike man har utendørs) rundt i leiligheten. Det var altfor mange der inne, ift plassen.

De hadde laget noen tapas-greier og kjøpt en haug med alkohol i Sverige. Mange av fra jobben min var unge, og drakk mye. En løp på do og kasta opp. Etterhvert skjønte brudeparet at det kanskje var litt lite mat, så han gikk og kjøpte en stabel med pizza på en gatehjørne i nærheten. I mellomtiden hadde kaken smeltet (pga en fakkel som stod farlig nærme), og hadde halvveis velta over bordet. Da måtte vi starte med denne, og noen ga kakespaden til brudgommen i hånden (slik at han kunne servere bruden først). Han stakk den bare midt i kaka og så "værsegod!". Noen brøt inn og bare "du må servere henne da!!" og han bare "Åja, jeg har ikke gjort dette før".

Mange av gjestene ble nokså fulle i løpet av bryllupet, og jeg og noen andre fra jobben løp rundt og passet de små barna som også var der. Noen trengte bleieskift, og noen ville sove, så skiftet i vei, og la de trøtte på soverommet til brudeparet.

Men alt i alt var det veldig koselig.

Anonymous poster hash: f7974...bb0

[AnonymBruker]

Mitt eget bryllup er det jeg husker som det verste. Jeg brukte et år på planleggingen, og ordnet så og si alt på egenhånd. Som brud tenkte jeg at det var viktigst at gjestene fikk en god opplevelse, og derfor tok jeg hensyn til dem ønsker helt frem til den store dagen. Eneste jeg IKKE tok hensyn til gjaldt hva slags bryllupskake vi skulle ha, og min far ble irritert fordi jeg valgte noe "utradisjonelt". Ellers valgte jeg en middag jeg selv ikke likte, men dette er mat "alle andre" liker.

Uansett, dagen kom, og det høljet ned i bøtter og spann. Det var den mest regnfulle sommeren på mange år. Jeg kjørte meg selv til frisøren, for forloveden min hadde ikke gidd til å være med der. Var jo så tidlig på morgenen... Fra frisøren trasket jeg alene under paraplyen, og på brudesalongen skiftet jeg til den svære kjolen min. Måtte ringe en maxitaxi som kunne hente meg, for kjolen var for stor for en vanlig bil. Da jeg kom til kirken, fortsatt alene, var det ikke en sjel å se. Det regnet fortsatt kraftig, og jeg måtte løpe gjennom 100 meter med kirkegård, i en gigantisk kjole, og med en paraply som sang på siste verset. Grusvei fylt med vannpytter, og da jeg prøvde å hoppe over én av disse, rev hælen min opp litt av kanten på kjolen. Kom meg endelig inn i kirkens bakrom, like våt og skitten som en druknet katt, og det første min mor sier til meg: "Brudepiken har ikke fått levert de blomstene hun skal ha i håret!" Og de neste femten minuttene handlet om å finne disse hersens blomstene. Vielsen etterpå var helt grei, mange våte øyekroker; selv klarte jeg å holde tårene unna.

Etter vielsen høljer det fortsatt, og vi slenger oss inn i veteranbilen som venter. Rettelse: Mannen slenger seg inn, og blir sittende og se på at jeg prøver å få hele kjolen inn i bilen. Så bærer det videre til fotografen, og etter det måtte jeg sitte i en egen bil, for kjolen tok hele baksetet. Mannen kommer til lokalet først, og går inn til gjestene uten å vente på sin brud. Så da jeg ankommer, fortsatt våt og kjolen krøllet og skitten, er det ikke en kjeft å se. Går rett inn på nærmeste toalett for å ordne sminke og hår. Og endelig kunne jeg slappe av og nyte dagen. Trodde jeg.

Middagen ble servert, alle hadde indrefilet, jeg hadde bedt om å få kyllingfilet i stedet. Dette er et av de finere hotellene i storbyen jeg bor i, og det kostet virkelig skjorta å ha bryllupet der. Da jeg fikk servert KYLLINGLÅR med skinn og bein, da begynte jeg å bli oppgitt. Sier det til mannen, men han er mest opptatt av sin egen indrefilet. Jeg endte opp med å spise litt poteter og grønnsaker. Og jeg tenkte at: "Ja ja, shit au".

Hver gang vi fikk noe servert, kom min tante opp til meg og spurte om hun fikk glutenfritt. Gang på gang måtte jeg bekrefte at ja, det fikk hun.

Toadtmasteren hadde den tørreste humoren, og han klarte å drepe enhver form for lystig lag. Hver gang folk hadde fått i gang gode samtaler, klarte han å reise seg for å "si noen ord". Det ble flau stillhet etterpå, hver eneste gang.

Brudgommens kompiser drakk seg dritings, og var mest opptatt av å bruke selskapet som vorspiel. De stakk på byen etterhvert.

På slutten av en halvkjip og klein fest med konservative tanter og onkler, kom endelig mine to brødre med sin lille overraskelse til meg. De hadde lagd en videosnutt hvor de dramatiserte (overdramatiserte) hvordan jeg noen ganger lo til jeg tisset på meg. Det var ren utdriting av meg. Etter det var jeg bare lei, takket for meg og gikk til sengs. Var så sliten, lei og nedbrutt at mannen kunne se langt etter noe action i senga den natta.

Tiden etter fikk jeg høre av mange at det var et utrolig fint bryllup. Bare dumt at jeg selv ikke opplevde det slik...

Anonymous poster hash: 08254...730

[AnonymBruker]

Tiden etter fikk jeg høre av mange at det var et utrolig fint bryllup. Bare dumt at jeg selv ikke opplevde det slik...

Anonymous poster hash: 08254...730

 

Det hørtes rett og slett forferdelig ut! Og for en mann du har valgt deg.... 

Anonymous poster hash: 94eed...b93

[AnonymBruker]

Mitt eget bryllup er det jeg husker som det verste. Jeg brukte et år på planleggingen, og ordnet så og si alt på egenhånd. Som brud tenkte jeg at det var viktigst at gjestene fikk en god opplevelse, og derfor tok jeg hensyn til dem ønsker helt frem til den store dagen. Eneste jeg IKKE tok hensyn til gjaldt hva slags bryllupskake vi skulle ha, og min far ble irritert fordi jeg valgte noe "utradisjonelt". Ellers valgte jeg en middag jeg selv ikke likte, men dette er mat "alle andre" liker.

Uansett, dagen kom, og det høljet ned i bøtter og spann. Det var den mest regnfulle sommeren på mange år. Jeg kjørte meg selv til frisøren, for forloveden min hadde ikke gidd til å være med der. Var jo så tidlig på morgenen... Fra frisøren trasket jeg alene under paraplyen, og på brudesalongen skiftet jeg til den svære kjolen min. Måtte ringe en maxitaxi som kunne hente meg, for kjolen var for stor for en vanlig bil. Da jeg kom til kirken, fortsatt alene, var det ikke en sjel å se. Det regnet fortsatt kraftig, og jeg måtte løpe gjennom 100 meter med kirkegård, i en gigantisk kjole, og med en paraply som sang på siste verset. Grusvei fylt med vannpytter, og da jeg prøvde å hoppe over én av disse, rev hælen min opp litt av kanten på kjolen. Kom meg endelig inn i kirkens bakrom, like våt og skitten som en druknet katt, og det første min mor sier til meg: "Brudepiken har ikke fått levert de blomstene hun skal ha i håret!" Og de neste femten minuttene handlet om å finne disse hersens blomstene. Vielsen etterpå var helt grei, mange våte øyekroker; selv klarte jeg å holde tårene unna.

Etter vielsen høljer det fortsatt, og vi slenger oss inn i veteranbilen som venter. Rettelse: Mannen slenger seg inn, og blir sittende og se på at jeg prøver å få hele kjolen inn i bilen. Så bærer det videre til fotografen, og etter det måtte jeg sitte i en egen bil, for kjolen tok hele baksetet. Mannen kommer til lokalet først, og går inn til gjestene uten å vente på sin brud. Så da jeg ankommer, fortsatt våt og kjolen krøllet og skitten, er det ikke en kjeft å se. Går rett inn på nærmeste toalett for å ordne sminke og hår. Og endelig kunne jeg slappe av og nyte dagen. Trodde jeg.

Middagen ble servert, alle hadde indrefilet, jeg hadde bedt om å få kyllingfilet i stedet. Dette er et av de finere hotellene i storbyen jeg bor i, og det kostet virkelig skjorta å ha bryllupet der. Da jeg fikk servert KYLLINGLÅR med skinn og bein, da begynte jeg å bli oppgitt. Sier det til mannen, men han er mest opptatt av sin egen indrefilet. Jeg endte opp med å spise litt poteter og grønnsaker. Og jeg tenkte at: "Ja ja, shit au".

Hver gang vi fikk noe servert, kom min tante opp til meg og spurte om hun fikk glutenfritt. Gang på gang måtte jeg bekrefte at ja, det fikk hun.

Toadtmasteren hadde den tørreste humoren, og han klarte å drepe enhver form for lystig lag. Hver gang folk hadde fått i gang gode samtaler, klarte han å reise seg for å "si noen ord". Det ble flau stillhet etterpå, hver eneste gang.

Brudgommens kompiser drakk seg dritings, og var mest opptatt av å bruke selskapet som vorspiel. De stakk på byen etterhvert.

På slutten av en halvkjip og klein fest med konservative tanter og onkler, kom endelig mine to brødre med sin lille overraskelse til meg. De hadde lagd en videosnutt hvor de dramatiserte (overdramatiserte) hvordan jeg noen ganger lo til jeg tisset på meg. Det var ren utdriting av meg. Etter det var jeg bare lei, takket for meg og gikk til sengs. Var så sliten, lei og nedbrutt at mannen kunne se langt etter noe action i senga den natta.

Tiden etter fikk jeg høre av mange at det var et utrolig fint bryllup. Bare dumt at jeg selv ikke opplevde det slik...

Anonymous poster hash: 08254...730

Ser ikke at det er noe problem med dette annet enn innstillignen din. Kunne blitt en utrolig morsom historie om d u snudde litt på instillingen.

Anonymous poster hash: 141ed...cbc

[AnonymBruker]

Ser ikke at det er noe problem med dette annet enn innstillignen din. Kunne blitt en utrolig morsom historie om d u snudde litt på instillingen. Anonymous poster hash: 141ed...cbc

Og en mindre kjole...

Anonymous poster hash: 1474b...782

[Gjest Blomsterert]

Mitt eget bryllup er det jeg husker som det verste. Jeg brukte et år på planleggingen, og ordnet så og si alt på egenhånd. Som brud tenkte jeg at det var viktigst at gjestene fikk en god opplevelse, og derfor tok jeg hensyn til dem ønsker helt frem til den store dagen. Eneste jeg IKKE tok hensyn til gjaldt hva slags bryllupskake vi skulle ha, og min far ble irritert fordi jeg valgte noe "utradisjonelt". Ellers valgte jeg en middag jeg selv ikke likte, men dette er mat "alle andre" liker.

Uansett, dagen kom, og det høljet ned i bøtter og spann. Det var den mest regnfulle sommeren på mange år. Jeg kjørte meg selv til frisøren, for forloveden min hadde ikke gidd til å være med der. Var jo så tidlig på morgenen... Fra frisøren trasket jeg alene under paraplyen, og på brudesalongen skiftet jeg til den svære kjolen min. Måtte ringe en maxitaxi som kunne hente meg, for kjolen var for stor for en vanlig bil. Da jeg kom til kirken, fortsatt alene, var det ikke en sjel å se. Det regnet fortsatt kraftig, og jeg måtte løpe gjennom 100 meter med kirkegård, i en gigantisk kjole, og med en paraply som sang på siste verset. Grusvei fylt med vannpytter, og da jeg prøvde å hoppe over én av disse, rev hælen min opp litt av kanten på kjolen. Kom meg endelig inn i kirkens bakrom, like våt og skitten som en druknet katt, og det første min mor sier til meg: "Brudepiken har ikke fått levert de blomstene hun skal ha i håret!" Og de neste femten minuttene handlet om å finne disse hersens blomstene. Vielsen etterpå var helt grei, mange våte øyekroker; selv klarte jeg å holde tårene unna.

Etter vielsen høljer det fortsatt, og vi slenger oss inn i veteranbilen som venter. Rettelse: Mannen slenger seg inn, og blir sittende og se på at jeg prøver å få hele kjolen inn i bilen. Så bærer det videre til fotografen, og etter det måtte jeg sitte i en egen bil, for kjolen tok hele baksetet. Mannen kommer til lokalet først, og går inn til gjestene uten å vente på sin brud. Så da jeg ankommer, fortsatt våt og kjolen krøllet og skitten, er det ikke en kjeft å se. Går rett inn på nærmeste toalett for å ordne sminke og hår. Og endelig kunne jeg slappe av og nyte dagen. Trodde jeg.

Middagen ble servert, alle hadde indrefilet, jeg hadde bedt om å få kyllingfilet i stedet. Dette er et av de finere hotellene i storbyen jeg bor i, og det kostet virkelig skjorta å ha bryllupet der. Da jeg fikk servert KYLLINGLÅR med skinn og bein, da begynte jeg å bli oppgitt. Sier det til mannen, men han er mest opptatt av sin egen indrefilet. Jeg endte opp med å spise litt poteter og grønnsaker. Og jeg tenkte at: "Ja ja, shit au".

Hver gang vi fikk noe servert, kom min tante opp til meg og spurte om hun fikk glutenfritt. Gang på gang måtte jeg bekrefte at ja, det fikk hun.

Toadtmasteren hadde den tørreste humoren, og han klarte å drepe enhver form for lystig lag. Hver gang folk hadde fått i gang gode samtaler, klarte han å reise seg for å "si noen ord". Det ble flau stillhet etterpå, hver eneste gang.

Brudgommens kompiser drakk seg dritings, og var mest opptatt av å bruke selskapet som vorspiel. De stakk på byen etterhvert.

På slutten av en halvkjip og klein fest med konservative tanter og onkler, kom endelig mine to brødre med sin lille overraskelse til meg. De hadde lagd en videosnutt hvor de dramatiserte (overdramatiserte) hvordan jeg noen ganger lo til jeg tisset på meg. Det var ren utdriting av meg. Etter det var jeg bare lei, takket for meg og gikk til sengs. Var så sliten, lei og nedbrutt at mannen kunne se langt etter noe action i senga den natta.

Tiden etter fikk jeg høre av mange at det var et utrolig fint bryllup. Bare dumt at jeg selv ikke opplevde det slik...

Anonymous poster hash: 08254...730

Au! :-(

[Gjest Blomsterert]

Ser ikke at det er noe problem med dette annet enn innstillignen din. Kunne blitt en utrolig morsom historie om d u snudde litt på instillingen.

Anonymous poster hash: 141ed...cbc

Nå var det noen elementer her som fikk meg til å trekke på smilebåndet.Hun forteller levende og ser lett for meg visse situasjoner og øyeblikk her i et humoristisk lys.Men,så var det noe her som bare var trist også,og jeg satt meg inn i situasjonen.Og det smertet.

Det er noe helt annet å være i situasjonen,framfor å se det fra en utenforståendes perspektiv

Så teit sagt det med innstillingen hennes da..

[LukaFrost]

Ser ikke at det er noe problem med dette annet enn innstillignen din. Kunne blitt en utrolig morsom historie om d u snudde litt på instillingen. Anonymous poster hash: 141ed...cbc

Her er det virkelig ikke bruden som hadde feil innstilling. Hun satte jo alle andre først!