Snyltende uføretrygdede

[Gjest Gjest]

Må si meg enig med trådstarter. Jeg finner det veeeeldig rart at så mange er sykmeldt over så lang tid. At man blir sykmeldt for en liten periode kan skje alle, men jeg forstår ikke hvordan så mange kan være sykmeldt for resten av livet.

Det er bare tull å si at alle som ikke klarer å jobbe aldri kan jobbe. Jeg vil tro at nesten alle som er sykmeldt for noe, kan finne en eller annen jobb de klarer å mestre.

Som det ble nevnt, så er det ekstra synd for de få som faktisk er så syke at de ikke klarer noe, men det ser man på dem ved at de holder seg hjemme istedenfor på løpe maraton og sitte på kafe dagen lang år etter år.

Det er mange snyltere i Norge, altfor mange og jeg vil tro de fleste vet om noen som klarer å jobbe, de bare gjør det svart.

EN av årsakene til det jeg har uthevet er at mange møter en lege som ikke gjør noen ting. En blir ikke sendt til spesialist og undersøkelser for å finne årsak til problemet eller en skaden. Etter lang tid med venting, smerter og en manglende diagnose er faren stor for feilbehandling.

Svært ofte blir en presset til å forsøke jobbe i et arbeid som langt i fra er villig til å tilrettelegge. For syke personer i jobb utgjør ikke 100% i jobb og de må ha vikarer for å utfylle de resterende % den syke ikke klarer. Det er og ekstra jobb med å ha noen på tilrettelegging som igjen krever tid fra lederen. Mange "gidder ikke" det.

Har selv blidt nektet å komme tilbake i jobb om jeg ikke kunne jobbe 100%

Og så det med å sette rett diagnose. Det tar i mange tilfeller utrolig lang tid. Noe jeg er et protoeksempel på.

Har gått i over 2 år med ,,, tja,, engentlig tror jeg det er en liten skade som jeg har fått høre ville vært bra iløpet av få mnd.

Men føst NÅ har jeg begynnt å komme til riktige undersøkelser. Og ut fra epikrisen ser det ut til at jeg ennå MANGLER en 4-5 undersøkelser for å bekrefte\ avbekrefte enkelte ting ved diagnosen. Ser og ut til at jeg får enda flere diagnoser på toppen.

De senere diagnosene går mye på belastnings skader som følge av den første skaden. Forde jeg IKKE fikk riktige undersøkelser med en gang. Forde jeg har gått for lenge, forde det har blidt feilbelasninger andre deler av kroppen (faktisk hele systemet). Og ikke minst forde jeg har fått 15 mnd med FEIL behandling som igjen heller har skapt større skader en å gjøre meg frisk igjen.

DERFOR er det mange som blir langtids syke.

Har vært på behandlings steder og undersøkelser sammen med et titals andre som har lignende historier å fortelle.

Både arbeidsliv og helsenorge svikter.

Jeg er et typisk "stå på" menneske. Ga 110% i jobb + litt til. Og ja,, jeg skulle mer en gjerne ha jobbet.

Faktlist må jeg stå på rimelig hardt nå for å forsøke begynne med omskoleringen etter mine kroppslige begrensninger mens jeg er i rehab. Forde jeg gjerne ønsker å ha noe fornuftig å bruke hode på mens jeg er sykemeldt og kanskje være klar den dagen (om\når) jeg skal ut i jobb igjen.

Men det ser ut til å gå imot et annet system. Får jeg får ikke noe svar.

[Gjest jeppsi]

Utrolig hvor mange som bare kommer med egne erfaringer og sier at det ikke er lett å få uføretrygd. SSB sier jo at mange VELGER å leve på uføretrygd i stedet for å arbeide fordi det er så lukrativt.

Det kommer aldri en nyttig debatt ut av dette når alle trygdemottakere går i forsvarsposisjon og benekter det som fremkommer: Det er usedvanlig mange uføretrygdede i Norge, og en del av disse kunne og burde ha jobbet i stedet for å leve på trygd. Det forandres ikke av at du mener at du selv fortjener trygden, og det er heller ingen her som har sagt noe slikt.

[Gjest Gjest]

Utrolig hvor mange som bare kommer med egne erfaringer og sier at det ikke er lett å få uføretrygd. SSB sier jo at mange VELGER å leve på uføretrygd i stedet for å arbeide fordi det er så lukrativt.

Det kommer aldri en nyttig debatt ut av dette når alle trygdemottakere går i forsvarsposisjon og benekter det som fremkommer: Det er usedvanlig mange uføretrygdede i Norge, og en del av disse kunne og burde ha jobbet i stedet for å leve på trygd. Det forandres ikke av at du mener at du selv fortjener trygden, og det er heller ingen her som har sagt noe slikt.

En går gjerne i forsvarsposisjon når det skrives så det høres ut som ALLE syke og uføre er LATE og ikke er innteressert i å jobbe.

De som skriver her med egne erfaringer og med venner, familie og bekjente som har ANDRE erfaringer en at de er late, ikke gidder og ens eneste mål er å bli ufør.

Selvfølgelig reagerer en på at en blir "dratt over samme kammen".

De som snylter på systemet er vel for feig til å innrømme at de gjør det.

Det får være en oppfordring til de å svare på disse diskusjonene også.

Men jeg er helt enig i hva mange her skriver at systemene både i arbeidsliv og helse norge er ufattelig sløvt. Slik at de som ønsker å bli frisk og jobbe i mange tilfeller ikke får kjangsen eller ender opp med en hel haug andre plager i tillegg siden de blir motarbeidet i jobb og ikke kommer noe vei i helse norge.

Dermed blir det flere som blir ufør OGSÅ av de som ønsker å jobbe.

Og når systemet er slik at det er vanskelig å få en jobb i kanskje 20- 40 % med ting en KAN gjøre. Får ikke de som kan gjøre noe en kjangs til å prøve seg eller gjøre noe.

Samtidig er systemet også slik at det ikke er lov for de som selv ønsker å bruke den tiden en er hjemme og syk på å omskolere seg. Da blir trygden redusert. (etter opplysninger jeg fikk fra NAV). Da får en ikke gjort noe.

Og går en lenge hjemme i slike situasjoner. Kanskje med store smerter og uavklart diagnose skaper det usikkerhet og mange bekymringer over lengre tid. Er det ikke unaturlig at det går ut over psyken også. En er ikke menneske om en ikke reagerer slik over en slik lang periode. En er frustrert, fortvilet og føler seg "trykket opp i et gjørne" og kommer ingen vei. Etter en tid slik blir en ofte stemplet som bare "psykisk" (selv om det ikke er det som er hovedproblemet) og gitt opp av legene for å finne den riktige diagnosen. En blir rett og slett ikke trodd på.

Mange gir opp og tror til slutt på legen at det er slik "det blir i fremtiden". OG da er uførhet det eneste valget en har (føler mange). Det er en kamp å komme videre til undersøkelser, behandling osv. en blir utrolig sliten av hele tiden å stange mot et utrolig tregt system også. Svært mye av det er opp til den sykemeldte. Og er en ikke i form eller har et slikt stort pågangsmot å stå på kanskje over mange år så gir en til slutt opp.

Jeg kjenner og flere som har - gitt opp- De har rett og slett ikke energi til å stå på. De tror på legen og presser ikke på selv for å komme noe vei. Det er enklere å gi opp en å stå på.

Jeg kjenner og en som ble ufør i ung alder. Han hadde et yrke som han tjente svært bra i. Nå flere tiår senere kunne han sikkert ha greid et mindre belastende arbeid og kanskje jobbet 50%. Men det taper han utrolig mye på. Halverer omtrent familiens inntekt. Da blir ikke det særlig fristende å forsøke se i litt jobb.

Desværre finnes også de som har som eneste mål å bli ufør, tross i at det ikke er særlig lukrativt økonomisk. Forde de ikke orker å jobbe og synes det er greit å få uføretrygd uten å gjøre noe. Men jeg tror de da også må være litt av en skuespiller og ha en "lat" lege for å kunne gå så mange år og til mange spessialister og utprøvelser før en blir uføretrygdet. Men det skjer tydeligvis det også.

"Svarte får finnes de også over alt"

[Gjest Illiya]

Utrolig hvor mange som bare kommer med egne erfaringer og sier at det ikke er lett å få uføretrygd. SSB sier jo at mange VELGER å leve på uføretrygd i stedet for å arbeide fordi det er så lukrativt.

Det kommer aldri en nyttig debatt ut av dette når alle trygdemottakere går i forsvarsposisjon og benekter det som fremkommer: Det er usedvanlig mange uføretrygdede i Norge, og en del av disse kunne og burde ha jobbet i stedet for å leve på trygd. Det forandres ikke av at du mener at du selv fortjener trygden, og det er heller ingen her som har sagt noe slikt.

Nå var det jo flere som kritiserte ssb sin rapport, og mente den ikke var riktig. Og det kan jeg skjønne, for det man tjener på uføretrygd er forsvinnende lite i forhold til en vanlig arbeidsinntekt. Som ufør har en ca 10 000 utbetalt i mnd i de fleste tilfellene. Som arbeidstaker har man som oftest mer. Mye mer også.

Skulle noen VELGE uføretrygd framfor arbeidsinntekt når de går så mye ned i inntekt? Det tror ikke jeg!

[Gjest Gjest]

En går gjerne i forsvarsposisjon når det skrives så det høres ut som ALLE syke og uføre er LATE og ikke er innteressert i å jobbe.

Jeg synes ikke det skrives noe særlig av det her. De fleste er såpass nyanserte at de selvfølgelig forstår at mange av dem som er uføretrygdede har en god grunn for det. Problemet er at det ikke går an å føre en debatt om saken når så mange finner det nødvendig å bortforklare SSBs tall og forsvare seg selv.

[Gjest jeppsi]

Jeg kjenner og en som ble ufør i ung alder. Han hadde et yrke som han tjente svært bra i. Nå flere tiår senere kunne han sikkert ha greid et mindre belastende arbeid og kanskje jobbet 50%. Men det taper han utrolig mye på. Halverer omtrent familiens inntekt. Da blir ikke det særlig fristende å forsøke se i litt jobb.

Her illustrerer du for så vidt poenget mitt. Denne mannen kunne antakelig jobbet noe, men gjør det ikke fordi det ikke lønner seg for ham (hvis jeg forsto deg rett).

[Gjest Gjest]

Her illustrerer du for så vidt poenget mitt. Denne mannen kunne antakelig jobbet noe, men gjør det ikke fordi det ikke lønner seg for ham (hvis jeg forsto deg rett).

Du forsto det helt riktig.

I dag ønsker han å jobbe noe, kanskje bare 20- 30 % for å ha litt å fornuftig å bruke dagene på,,de dagene han føler at helsa orker det,, som han sier selv. Han er midten av 40 årene så han er ikke gamle karen.

Men det taper familien svært mye på økonomisk. Kona har et lavtlønnsyrke og de har flere barn i tennårene.

På en måte skjønner jeg at han ikke våger iverksette noe. For gjør han det gjør for hadde han jobbet de få dagene i mnd han hadde klart i en enkel jobb hadde de pga økonomien måtte selge huset og flyttet. + en hel del annet pga kraftig reduksjon i inntekt.

Må sies han er ekstremt "heldig" å fått svært gunstige betingelser da han ble ufør i sin tid. Er langt fra slik lønn de fleste har som ufør.

(Han har mer en meg i årslønn) Er ikke sikker på hvordan han har fått det til da... men...

Så jo,, jeg ser jo og at enkelte hvet å "sko seg"

[annikkro]

Jeg er helt enig i at det er feil å skjære alle under en kam, og si at alle er late. Likevel lurer jeg på hvor arbeidsmoralen og selvstendigheten til de som er uføretrygdet og som kunne gjort en eller annen form for arbeid? Jeg har alltid vokst opp med at du får bite tennene sammen og jobbe så hardt du kan selv om det gjør vondt eller du er syk. Grunnen til dette er at vi skal jo forsørge oss selv? En del av livet er jo å arbeide fordi voksne mennesker bør kunne forsørge seg selv, eller ihvertfall prøve på det.

Jeg vet om to mennesker i min omgangskrets som er uføretrygdede. Disse to møter jeg i skogen på tur, i byen og handler, en gang til og med på treningssenter! Disse to er uføretrygdede av fysiske årsaker, men likevel kan de gjøre alt dette?

Jeg har også et motsatt eksempel: en annen jeg kjenner er lam i det ene beinet, han har bekjempet kreft, og har stadig ryggproblemer. Han går på jobb hver dag, har funnet seg en jobb han kan klare og forsørger seg selv. En gang hørte jeg en annen venn av oss spørre hvorfor han ikke bare ble uføretrygdet siden han hadde smerter og ble så sliten av å jobbe sa han: "Ikke jobbe? Det kan jeg ikke tenke meg. Jeg har lært av foreldrene mine at en viktig del av livet er å forsørge seg selv, og ikke stole på at andre skal måtte hjelpe meg. Dessuten, hva annet skulle jeg funnet på?" Kommentaren hans oppsummerer hele mitt poeng.

Jeg vil understreke at jeg kun sikter til de som kunne gjort en form for arbeide, enten det er deltid, tilpasset sine behov osv.

[Ambivalent]

Jeg er helt enig (...)

Flott innlegg!

[PeeWee]

Jeg har alltid vokst opp med at du får bite tennene sammen og jobbe så hardt du kan selv om det gjør vondt eller du er syk. Grunnen til dette er at vi skal jo forsørge oss selv? En del av livet er jo å arbeide fordi voksne mennesker bør kunne forsørge seg selv, eller ihvertfall prøve på det.

Dette er egentlig bare tom moralisme.

[Gjest Gjest]

Jeg har alltid vokst opp med at du får bite tennene sammen og jobbe så hardt du kan selv om det gjør vondt eller du er syk. Grunnen til dette er at vi skal jo forsørge oss selv? En del av livet er jo å arbeide fordi voksne mennesker bør kunne forsørge seg selv, eller ihvertfall prøve på det.

Var faktisk den tankegangen jeg hadde tidligere også.

Og det var faktisk den tankegangen også som gjorde at jeg presset meg selv til å jobbe og stå på mange år også etter at jeg skadet meg på jobb, så lenge at jeg ble fulstendig utbrent, forværret skaden kraftig og langtids sykemeldt også.

Jeg kan trygt si jeg ga alt til jobben,,, sto på til jeg kolapset fulstendig på jobb... for hva ?

Jo... takken jeg fikk for det var å bli presset til å si opp bare på grunn av at arb.plassen ikke ønsket å tilrettelegge noe som helst på jobb.

Og joda,, før jeg ble skadet fikk jeg så mye skryt av jobben jeg gjorde at det var flaut. Ble tilbydd bedre stilling og høyre lønn like før jeg skadet meg,,, det ble det ingenting av selvfølgelig.

Om jeg er bitter på jobben,,, så må svaret bare bli ja.

[Gjest Illiya]

Jeg er helt enig i at det er feil å skjære alle under en kam, og si at alle er late. Likevel lurer jeg på hvor arbeidsmoralen og selvstendigheten til de som er uføretrygdet og som kunne gjort en eller annen form for arbeid? Jeg har alltid vokst opp med at du får bite tennene sammen og jobbe så hardt du kan selv om det gjør vondt eller du er syk. Grunnen til dette er at vi skal jo forsørge oss selv? En del av livet er jo å arbeide fordi voksne mennesker bør kunne forsørge seg selv, eller ihvertfall prøve på det.

Jeg vet om to mennesker i min omgangskrets som er uføretrygdede. Disse to møter jeg i skogen på tur, i byen og handler, en gang til og med på treningssenter! Disse to er uføretrygdede av fysiske årsaker, men likevel kan de gjøre alt dette?

Jeg vil understreke at jeg kun sikter til de som kunne gjort en form for arbeide, enten det er deltid, tilpasset sine behov osv.

Veldig mange av de som er uføre, jobber faktisk deltid. De er gjerne 50% uføre og jobber resten.

Så de fleste jobber det de greier allerede, så det er gjerne ikke noe i veien med arbeidsmoralen.

De du ser som er uføre, ser du dem gjennom hele døgnet? Folk som er uføre har jo også et liv når de greier det, og det er da ikke sånn at de kun skal sitte inne for å rettferdiggjøre sin uførhet? At du til og med møter dem på treningssenter er da bare bra. Det betyr jo at de tar vare på kroppen sin i den grad de kan!

[Gjest Gjest]

Og legen sender videre den diagnosen ja - men så skal det fölges opp av NAV söknaden blir akseptert eller ikke. Og NAV er ikke de som gir seg med det förste.

Det er ikke så lett å få uföre skjönner du.... men det er kanskje vanskelig for noen som ikke har värt gjennom det å forstå. At det tar ÅR för man endelig får innvilget det om man i det hele tatt får det

Enig.Desuten så kreves det ofte også at du går til psykolog og det er ikke alltid like enkelt å finne en psykolog som er ledig.

[Gjest Gjest]

Hos oss er vi vant til å jobbe hardt og aldri gi opp. Har du migrene, kaster opp og har brukket en arm, er ikke det så nøye, man tvinger seg til å gå på jobb uansett om en har feber eller ikke. Kaster en opp på pulten er ikke det så farlig, la snørra renne sammen med oppkastet. Hoster du er det ikke så farlig å forstyrre de andre i landskapet, det viktigste er å gå på jobb.

Får du rygg- og leddsmerter som er kroniske, gå på jobb med smertene og ikke følg rådene fra leger og fysioterapeuter.

Jobben er viktigst i hele verden, mer viktig enn helsen.

[Gjest Gjest1]

Kanskje en kommentar litt på siden slik tråden utvikler seg, men min observasjon er at det i alle slike "snyltere på det offentlige"-tråder er bøttevis av trygdemottakere, samt deres pårørende og omgangskrets, som går rett i forsvarsposisjon og kommer med egne historier.

En ting er jo at dere som rettmessig mottar trygdeytelser egentlig burde stå øverst på barrikadene for å luke ut alle snyterne. Det er jo de som skaper debatten og det negative fokuset.

Men, sett bort fra paradokset med at de rettmessige mottakerne (ubevisst?) forsvarer snylterne, så er det en annen misforståelse her; nemlig at det er ikke enkeltsaker som er oppe til diskusjon, det er systemet som helhet.

Og samme hvor vrient du måtte synes det var å få uførepensjon, så er det ikke noe å diskutere at systemet på et eller annet sted svikter. Til det er tallene alt for hårreisende. Det er 335000 (trehundreogtrettifemtusen) som mottar uførepensjon (nav) - og merk altså at dette er uførepensjon alene, det er ikke medregnet alle andre variteter av trygdeytelser og sosialstønader.

Sett opp mot at sysselsatte (15-74 år) beregnes til nå å være 2,5 mill (ssb), så er det så til de grader et misforhold at det er direkte sjokkerende. Ser man "bare" på sysselsatte mellom 25-66 år, så er tallet 2,15 mill. Forholdet mellom antallet som bidrar og antallet som mottar er ikke akkurat betryggende.

Spørsmålet er hva som er galt hvor, og hvordan det kan løses? Samfunnsøkonomi handler nemlig ikke om enkeltsaker, det hander om store og kalde tall. Hvor kynisk det enn måtte være, men vi er altså ikke interessert i hvor vrient du synes det var å komme gjennom med ditt krav. Lag heller en egen tråd om akkurat det, så kan dere diskutere grinete saksbehandlere, mangel på psykologer, fanden og hans oldemor der.

I et forsøk på å holde meg ot, så får jeg si at min fanesak er at det skal lønne seg å jobbe, og det skal gjelde uten unntak. Hver gang jeg hører om noen som skal tape på å jobbe så mye eller lite de enn måtte klare, da grøsser jeg på ryggen. Dersom noen ikke greier å jobbe mer enn 40%, så javel - men de skal jaggu få jobbe de 40%, og ikke minst av hensyn til seg selv og sitt eget selvbilde.

Når regelverket da ordner det slik at vedkommende totalt sett sitter igjen med mindre enn om man bare får trygd, da kan intensjoner og alt annet være så bra det bare vil, men noe er riv ruskende galt.

[PeeWee]

Sett opp mot at sysselsatte (15-74 år) beregnes til nå å være 2,5 mill (ssb), så er det så til de grader et misforhold at det er direkte sjokkerende. Ser man "bare" på sysselsatte mellom 25-66 år, så er tallet 2,15 mill. Forholdet mellom antallet som bidrar og antallet som mottar er ikke akkurat betryggende.

Her viser du egentlig bare at du er en uvitende tulling i likhet med 90 prosent av de som klager på de trygdete. Dette er nemlig et helt vanlig forhold mellom folk som jobber og ikke jobber. I alle rike land er nelig andelen som jobber mellom 16 og 67 år på mellom 55 og 72 prosent av befolkningen, og Norge ligger langt nærmere toppen enn bunnen av denne rangeringen. Norge er faktisk på femteplass i å ha høyest andel av befolkningen i jobb.

[Gjest Gjest]

Nå var det jo flere som kritiserte ssb sin rapport, og mente den ikke var riktig. Og det kan jeg skjønne, for det man tjener på uføretrygd er forsvinnende lite i forhold til en vanlig arbeidsinntekt. Som ufør har en ca 10 000 utbetalt i mnd i de fleste tilfellene. Som arbeidstaker har man som oftest mer. Mye mer også.

Skulle noen VELGE uføretrygd framfor arbeidsinntekt når de går så mye ned i inntekt? Det tror ikke jeg!

Det blir jo litt for dumt å kritisere rapporten for å ikke være riktig, når det faktisk er STATISTIKK vi snakker om. Det er ikke dybdeintervjuer med enkeltpersoner, da kunne man kommet med uttalelser som dine.

Antallet uføretrygdede går opp når stønadene går opp, og ned når stønadene går ned. Prøver du å si at dette er helt tilfeldig, eller eventuelt feil?

[Gjest Illiya]

Det blir jo litt for dumt å kritisere rapporten for å ikke være riktig, når det faktisk er STATISTIKK vi snakker om. Det er ikke dybdeintervjuer med enkeltpersoner, da kunne man kommet med uttalelser som dine.

Antallet uføretrygdede går opp når stønadene går opp, og ned når stønadene går ned. Prøver du å si at dette er helt tilfeldig, eller eventuelt feil?

Nå var det ikke sånn at jeg snakket om meg selv da, men om en artikkel i vg som kritiserte rapporten:

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=544379

Statistikk er forresten ikke alltid pålitelig,

[Gjest Gjest]

Nå var det ikke sånn at jeg snakket om meg selv da, men om en artikkel i vg som kritiserte rapporten:

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=544379

Statistikk er forresten ikke alltid pålitelig,

Den artikkelen var jo bare tåpelig. Tallenes tale er klar. At Rødt-politikeren mener at statistikk ikke kan brukes her, men dybdeintervjuer, sier jo med om ham.

Artikkelen gjør egentlig ikke noe annet enn å si det som flere har hevdet her: Mange "velger" om de går på uføretrygd ut ifra stønadsnivået. Dette inkluderer nok både rene svindlere, samt de som har en lidelse, men som likevel kan jobbe om de går inn for det.

[Gjest Illiya]

Den artikkelen var jo bare tåpelig. Tallenes tale er klar. At Rødt-politikeren mener at statistikk ikke kan brukes her, men dybdeintervjuer, sier jo med om ham.

Artikkelen gjør egentlig ikke noe annet enn å si det som flere har hevdet her: Mange "velger" om de går på uføretrygd ut ifra stønadsnivået. Dette inkluderer nok både rene svindlere, samt de som har en lidelse, men som likevel kan jobbe om de går inn for det.

Gjentar meg selv:

Nå var det jo flere som kritiserte ssb sin rapport, og mente den ikke var riktig. Og det kan jeg skjønne, for det man tjener på uføretrygd er forsvinnende lite i forhold til en vanlig arbeidsinntekt. Som ufør har en ca 10 000 utbetalt i mnd i de fleste tilfellene. Som arbeidstaker har man som oftest mer. Mye mer også.

Skulle noen VELGE uføretrygd framfor arbeidsinntekt når de går så mye ned i inntekt? Det tror ikke jeg!