Snyltende uføretrygdede

[Gjest en blandt mange]

En bør vel og se på hva som kan gjøres i arbeidslivet for at en kan fungere bedre der. Det som i mange tilfeller er ÅRSAK til at folk blir langtidssyke og ufør.

Er alt for lite fokus på mijø, tilrettelegging slik at en ikke får overbelastnings skader\plager av mange slag, press, stress osv.

Mye av årsaken ligger og i selve helse norge og NAV. For der tar det tid,,, utrolig lang tid.

Ventelister så lange som flere mil. En må stå på, presse på og omtrent "hoppe og holde fast legen" for å få gjort noe i enkelte tilfeller. Mange leger er desverre likegyldige til hva som feiler en. I stedenfor å bli sendt til spessialist skal en bare "vente å se". Gjerne ha mer fokus på å presse ut i et arbeid uansett smerter, en blir bare "dopet ned". Som i enkelte tilfeller gjør skader og plager vesentlig værre og en får flere plager ut av det.

Så er det ny venting, ny masing.. en MÅ hvirkelig stå på selv skal en komme noe vei. Aller helst må en finne ut av ting selv og gå til det private for å få noe gjort.

Og når en omsider har fått riktige undersøkelser, ofte etter flere år så har en i tillegg slitt så fert, kanskje hatt store smerter hele tiden uten å bli trodd på at en har endt opp med både psykiske problemer og en mengde andre tilleggs belastnings skader. Som også må gjøres noe med.

"En må vere frisk for å være syk" i svært mange tilfeller. For en bør ha et pågangsmot uten like for å nå frem, få gjort ting og helst innen en høvelig tid.

Og har en stått på slik kanskje i mange år, blir en tappet for krefter, pågangsmot, fysisk og psykisk styrke at en resignerer og gir opp,,, "ja så la det nå bare bli slik,,, nå orker jeg ikke mer"

Jeg skriver av erfaring her. Hva jeg selv har vært utsatt for. Og hva jeg har blidt fortalt av andre på de steder jeg har blidt undersøkt og fått behandling hos. Taxy sjåførene kan fortelle rimelig mange sjokkerende historier med slikt, for de kjører passienter ser og hører mye rart.

Var selv i et arbeid som langt i fra hadde fokus på HMS, bra arbeidsmiljø eller flinke sjefer. Det var heller motsatt.

Jeg kan jo se klart i ettertid at jeg burde kommet meg langt bort fra det stedet mye tidligere. Men jeg hadde håp og tro på at ting ville endre seg,,, snart. Men det gjorde det aldri. (Selv mange år etter ser og hører jeg at det er like dan der)

Jeg fikk en forhåldsvis liten skade på jobb til slutt. Hadde legen "giddet å bry seg" og sendt meg til riktige undersøkelser hadde jeg antakelig vært på i full jobb igjen få mnd etterpå.

Men slikt skjedde ikke. Istedenfor ble jeg presset til å jobbe med store smerter at jeg gikk "i ørska", på et sted som ikke ønsket å gjøre tilrettelegging av noe slag.

For å gjøre en lang historie kort. Så endte det ikke bare med den "lille skaden" men en hel rekke andre "belastnings skader" + at jeg ble fulstendig utbrent.

Forde jeg hvirkelig sto på for å gjøre det jeg kunne med å komme i jobb, samtidig som jeg sto på for å få gjort riktige undersøkelser raskere.

Jeg KUNNE fungert i mitt yrke hadde legen brydd seg og gjort ting med en gang. Istedenfor må jeg nå omskoleres (til gudene hvet hva) forde kroppen har gått fulstendig i stå av all overbelastning og påkjenninger etter en mangeårig kamp for å komme noen vei.

I stedenfor å ha noen mnd på å bli bra (som det kunne vært) har jeg nå gått mange år + at jeg ennå har mange år til med behandling, omskolering ets. for å komme tilbake til jobb. For jeg håper selvfølgelig på å bli bra og kan jobbe en dag. Jeg tør ikke tenke tanken på det er blidt ødelagt så mye at det ikke vil skje.

Men jeg skjønner veldig godt at enkelte gir opp og resignerer på veien. Desverre har jeg møtt litt for mange som har opplevd lignende ting som meg, så det er ikke noe unik historie. Jeg er bare EN blant svært mange.

Jeg vet ikke ennå om jeg kommer tilbake i jobb, men jeg kan ikke annet en å håpe og tro.

Og kommer jeg ut i arbeid, vet jeg ikke hvordan jeg blir å reagere i jobbsammenheng etter det "marerittet" jeg har vært igjennom i den jobben jeg ble skadet i.

Leger og helse norge har jeg fått en minimal tro på. Skal en komme noe vei må en hvirkelig stå på selv.

Så ikke døm eller ta alle over en kam når det gjelder slike ting som dette. En kjenner ikke til forhistorien da blir det vanskelig å kunne være så skråsikker i sine uttalelser.

[PeeWee]

Men svært mange av dem går på ulike typer sosialtrygd, attføring, arbeidsledighetstrygd etc.

Det var uføretrygd det var snakk om her. Tiden da høyest andel av folket er i jobb er tredveårene. Vil uansett anslå at ihvertfall 5 prosent av folket stort sett ikke duger til så mye.

[Gjest Illiya]

Jeg tror også en må begynne å se på sammenhengene som fører til at flere og flere blir uføre.

Selv tror jeg effektiviseringene i arbeidslivet, samt alle kravene vi har til oss selv spiller inn. Effektiviseringer fører til nedskjæringer. Færre folk skal greie det samme som flere folk gjorde før, også brukes det gjerne nye dataprogram som skal lette jobben, men som ikke slltid gjør det.

Inntjening er det viktigste i dag, og blårussen styrer det meste. Den dyreste kostnaden er lønnskostnader, så den er viktig å holde nede, noe som betyr økt belastning på de som utfører jobben. En skal også vise at en kan prestere, og jobber derfor gjerne overtid for å rekke alt.

I tillegg har vi privatlivet. Vi skal trene, være sosiale, følge opp ungene, bedrive hobbyer, pusse opp, være gode og livlige elskere....kort sagt, vi skal greie all verden, og vi skal være på topp hele tiden.

Dette med unger ja. De skal organiseres fra tidlig alder, gjerne fra de er to år. Da skal de begynne på ballett, turn osv, for at de skal "henge med" i forhold til de andre ungene. Da er det å komme seg hjem fra jobb, hente unger, hive i seg middag, før man haster videre til alt det andre en selv og ungene skal være med på.

Foreldrene, som gjerne begge er i jobb, stresser fra de står opp om morgenen til de stuper i seng om kvelden, utslitte etter alt de har gjort.

Tror dere ikke folk blir syke av et sånt liv? Det går en stund, men kroppen sier stopp til slutt. Sånn som vi driver på nå, er det lite rom for å hente seg inn, og til avslapping. Vi selv og arbeidsgiverne driver gjerne rovdrift på oss.

Endret 5. juni 2009 av Illiya

[Gjest Gjest]

Illiva

Kunne ikke vært mer enig i det du skriver. Det å se på samfunnet som en helhet om alt en skal\ må gjøre og hvordan og hva som kreves av en.

Det er nærmest forventet at en skal være en form for "supermenneske" som skal greie alt, helst på en gang,, det går ikke i det lange løp.

Både jeg og mannen min har vært igjennom slike faser også med barna.

Endte opp med en som til slutt måtte bytte jobb siden den var på god vei til å bli utbrent og en som gikk for langt og ble langtids sykemeldt pga. ventet for lenge.

Nå fokuserer vi mer på familie og verdsetter ferie og fritid svært høyt. Sef. en god del mindre i lønn. Men det går greit, en setter ned kravene og bruker heller lengre tid på å nå de mål en gjerne ønsker.

[Gjest Gjest]

Vedr. kravene i arbeidslivet: hvem er det som syter og klager over alt ledelsen i bedrifter kommer med? Som bare ser negativt på alt i livet? Jo, de uten utdanning eller med svært lav utdanning. Til slutt får de vel psykiske plager og andre diffuse problemer.....og til slutt uføretrygd.

[Gjest Coarvi]

En bør vel og se på hva som kan gjøres i arbeidslivet for at en kan fungere bedre der. Det som i mange tilfeller er ÅRSAK til at folk blir langtidssyke og ufør.

Er alt for lite fokus på mijø, tilrettelegging slik at en ikke får overbelastnings skader\plager av mange slag, press, stress osv.

Mye av årsaken ligger og i selve helse norge og NAV. For der tar det tid,,, utrolig lang tid.

Ventelister så lange som flere mil. En må stå på, presse på og omtrent "hoppe og holde fast legen" for å få gjort noe i enkelte tilfeller. Mange leger er desverre likegyldige til hva som feiler en. I stedenfor å bli sendt til spessialist skal en bare "vente å se". Gjerne ha mer fokus på å presse ut i et arbeid uansett smerter, en blir bare "dopet ned". Som i enkelte tilfeller gjør skader og plager vesentlig værre og en får flere plager ut av det.

Så er det ny venting, ny masing.. en MÅ hvirkelig stå på selv skal en komme noe vei. Aller helst må en finne ut av ting selv og gå til det private for å få noe gjort.

Og når en omsider har fått riktige undersøkelser, ofte etter flere år så har en i tillegg slitt så fert, kanskje hatt store smerter hele tiden uten å bli trodd på at en har endt opp med både psykiske problemer og en mengde andre tilleggs belastnings skader. Som også må gjøres noe med.

"En må vere frisk for å være syk" i svært mange tilfeller. For en bør ha et pågangsmot uten like for å nå frem, få gjort ting og helst innen en høvelig tid.

Dette her synes jeg er utrolig viktig å fremheve i denne diskusjonen, for det er så sant! Det er jo ikke rart det er mange syke i Norge, de som blir skikkelig syke (vi snakker ikke influensa her nei...) blir jo bare sykere i løpet av alle årene de må vente på hjelp. Har selv sett hvordan en venn av meg, som virkelig er en av de mest oppegående, smartere og talentfulle menneskene jeg kjenner til, bare blir dårligere og dårligere fordi han må vente på hjelp. Han maser dag ut og dag inn, men neida, etter to år med undersøkelser uten noe resultat vil fremdeles ikke legene sende han til spesialist. "de må jo bare undersøke litt mer". Fyren selv har jo gitt opp håpet om å bli frisk, han har jo bare blitt sykere av all ventingen, og har godtatt at han er kronisk syk, og venter bare på at legene skal gi klarsignal til at han kan uføretrygde seg (og det tar jo altså noen år). Hodet hans fungerer fremdeles, men det finnes absolutt ikke plass til han i norsk arbeidsliv.

Kjenner også mange i rullestol med fungerende hode som bare sitter der i stolen sin med trygda si - de vil jobbe, men de får ikke.

Det er så utrolig dårlig! Norge er virkelig utrolig gode til å avle frem folk som sliter og blir avhengig av hjelp, både i helse- og skolesystemet. Utrolig trist at et land med så mye ressurser greier å ødelegge for seg selv på sånne viktige områder.

[Gjest Illiya]

Vedr. kravene i arbeidslivet: hvem er det som syter og klager over alt ledelsen i bedrifter kommer med? Som bare ser negativt på alt i livet? Jo, de uten utdanning eller med svært lav utdanning. Til slutt får de vel psykiske plager og andre diffuse problemer.....og til slutt uføretrygd.

Sikter du til meg? I så fall tar du feil, for jeg har sittet i ledelsen innen flere sektorer, og blitt pålagt nedskjæringer på mine avdelinger.

Jeg har sett over tid hvordan dette påvirker de ansatte både mht helse, arb miljø og trivsel.

Men som regel er det folk som sitter høyt oppe i systemet som bestemmer, og de (og vi andre) har et stramt budsjett å forholde seg til.

[Gjest Gjest]

Sikter du til meg? I så fall tar du feil, for jeg har sittet i ledelsen innen flere sektorer, og blitt pålagt nedskjæringer på mine avdelinger.

Jeg har sett over tid hvordan dette påvirker de ansatte både mht helse, arb miljø og trivsel.

Men som regel er det folk som sitter høyt oppe i systemet som bestemmer, og de (og vi andre) har et stramt budsjett å forholde seg til.

Jeg siktet ikke til deg. Kjenner da ikke deg....

Ser jo også hvor redde folk er for å bli stilt krav til (og de våger ikke innrømme at de faktisk ikke klarer så mye for da tror de at ledelsen slår ned på de) og at de (helst de uten utdanning eller lav) gjerne vil la de som jobber mest gjøre grovarbeidet for alle. Alle skal mao vurderes under ett. Slik er det også når det gjelder lønn. Alle skal ha likt, uansett hva de gjør eller hvilken utdanning de er. Jeg er mere for differensiering i arbeidslivet.

[Gjest Gjest_Kim_*]

Må bare opplyse om at ingen kan "velge" trygd, som det så fint står i artikkelen!

Se ikke bort ifra at det går an..Det er mange slappe leger rundt omkring, som sykmelder,uføretrygder og spyr ut resepter på allslags vanedannende A- og B-preparater til folk som egentlig bare hadde hatt det mye bedre av å komme seg ut i arbeid.

Det er et paradoks at det i Norge - verdens beste land å leve i, er en økende andel unge uføretrygdede, særlig med psykiske lidelser.

http://www.tidsskriftet.no/index.php?seks_id=320453

[Gjest Marlo]

Nå er det ikke legene som gir en uföretrygd da.

[Gjest Gjest_Kim_*]

Nå er det ikke legene som gir en uföretrygd da.

Nei,men det er mange godtroende lettpåvirkelige leger rundt omkring, og når det skal søkes om uføretrygd må man jo ha en medisinsk diagnose.

[Gjest Marlo]

Og legen sender videre den diagnosen ja - men så skal det fölges opp av NAV söknaden blir akseptert eller ikke. Og NAV er ikke de som gir seg med det förste.

Det er ikke så lett å få uföre skjönner du.... men det er kanskje vanskelig for noen som ikke har värt gjennom det å forstå. At det tar ÅR för man endelig får innvilget det om man i det hele tatt får det

[Gjest Gjest_Kim_*]

Og legen sender videre den diagnosen ja - men så skal det fölges opp av NAV söknaden blir akseptert eller ikke. Og NAV er ikke de som gir seg med det förste.

Det er ikke så lett å få uföre skjönner du.... men det er kanskje vanskelig for noen som ikke har värt gjennom det å forstå. At det tar ÅR för man endelig får innvilget det om man i det hele tatt får det

Jeg sier ikke at det er bare bare, men at det er betydelig lettere i Norge enn i andre land, det viser jo statistikken. Lille Norge ligger, som det står i denne artikkelen fra Forskningsrådet, på verdenstoppen når det gjelder bruk av uføretrygd:

http://www.forskningsradet.no/servlet/Sate...d=1238627821297

[Gjest Gjest_rødtoppen_*]

Må si meg enig med trådstarter. Jeg finner det veeeeldig rart at så mange er sykmeldt over så lang tid. At man blir sykmeldt for en liten periode kan skje alle, men jeg forstår ikke hvordan så mange kan være sykmeldt for resten av livet.

Det er bare tull å si at alle som ikke klarer å jobbe aldri kan jobbe. Jeg vil tro at nesten alle som er sykmeldt for noe, kan finne en eller annen jobb de klarer å mestre.

Som det ble nevnt, så er det ekstra synd for de få som faktisk er så syke at de ikke klarer noe, men det ser man på dem ved at de holder seg hjemme istedenfor på løpe maraton og sitte på kafe dagen lang år etter år.

Det er mange snyltere i Norge, altfor mange og jeg vil tro de fleste vet om noen som klarer å jobbe, de bare gjør det svart.

[Gjest Illiya]

Må si meg enig med trådstarter. Jeg finner det veeeeldig rart at så mange er sykmeldt over så lang tid. At man blir sykmeldt for en liten periode kan skje alle, men jeg forstår ikke hvordan så mange kan være sykmeldt for resten av livet.

Det er bare tull å si at alle som ikke klarer å jobbe aldri kan jobbe. Jeg vil tro at nesten alle som er sykmeldt for noe, kan finne en eller annen jobb de klarer å mestre.

Som det ble nevnt, så er det ekstra synd for de få som faktisk er så syke at de ikke klarer noe, men det ser man på dem ved at de holder seg hjemme istedenfor på løpe maraton og sitte på kafe dagen lang år etter år.

Det er mange snyltere i Norge, altfor mange og jeg vil tro de fleste vet om noen som klarer å jobbe, de bare gjør det svart.

Ja, her skinner det igjennom at du ikke vet så veldig mye om arbeidslivet eller det å være sykemeldt.

De aller fleste er sykemeldt for kortere perioder. Noen er sykemeldt i lange perioder. De som er sykemeldt i lange perioder opplever å stå i kø for å komme til undersøkelser, spesialister, behandlinger, operasjoner osv. Dette fører ofte til at de blir dårligere, og i tillegg får flere plager.

NAV opprettet "Raskere tilbake"-prosjektet, noe som innebærer at sykemeldte og folk som mottar rehab-penger skal komme raskt til behandling, for dermed å komme raskere tilbake i jobb. Der hoper det seg også opp med kø, og det er flere mnd ventetid i disse tiltakene også.

Arbeidlivet fungerer også sånn at det er lite interessant for arbeidsgivere å ansette noen som kun kan jobbe f.eks 30-50%, og i tillegg har en kronisk sykdom som gjør at de oftere er syke og borte fra jobb enn andre. Folk med kroniske sykdommer kan ikke planlegge dagene, og si at mandag, onsdag og fredag er jeg frisk og kan jobbe, for det vet de ikke.

Hvem vil ansette en person som ikke kan jobbe fullt, og som man vet vil være mer borte fra jobb enn en frisk arbeidstaker? Det er der mange sliter, for det er ikke lett å bare jobbe litt når en har en kronisk sykdom. Det er vanskelig å få jobb, og det er vanskelig å fungere i jobben, for en vet ikke om og når en har gode dager.

Som andre sier, en kan ikke VELGE selv at en heller vil være ufør enn å jobbe. Det er en langvarig prosess som tar flere år.

Etter å ha blitt prøvd ut med attføring og/eller rehab-penger, kan en søke om uføretrygd. Det får en i tilfelle innvilget som tidsbegrenset uførestønad i 1-4 år. Hver 3 mnd skal en inn til oppfølgingssamtale med NAV, så en blir ikke overlatt til seg selv og sine maraton og kafeer. En må redegjøre for sin helse og hvordan det går.

Og er det bedring, kan en prøves ut i jobb. Enten hos bedrifter som NAV har avtale med eller med at bedrifter får lønnstilskudd for å ha deg i jobb i en begrenset periode.

Endret 5. juni 2009 av Illiya

[Gjest Gjest]

Et bevis på det mange av oss lenge har ment om (visse) uføretrygdede:

Velger trygd fremfor arbeid

Ordningene i dette landet er altfor gode og lette å få. Vi før på en gjeng med snyltere! Og dette er selvsagt ekstra synd for de med reelle lidelser, ettersom alle bli mistenkeliggjort.

det er mange lidelsesløse der ute da? da får du sende brev til deres lege og nav.

minner meg om oppgulp fra frp

[Gjest Gjest]

Et bevis på det mange av oss lenge har ment om (visse) uføretrygdede:

Velger trygd fremfor arbeid

Ordningene i dette landet er altfor gode og lette å få. Vi før på en gjeng med snyltere! Og dette er selvsagt ekstra synd for de med reelle lidelser, ettersom alle bli mistenkeliggjort.

Har to nære kjente som er trygdet.

Den ene etter 20 år i arb.livet som hr 10.000 i mnd brutto,den andre 43 år i rb.livet og har 15000 brutto.

Begge blebrått avskåret fra arb.livet,og har de for mye?

Hun med 10.000 vil ikke klart seg i bolig om hun ble alene.

De som har uføre vil ikke få lån i en bank, de vil ikke få etteablert seg med egen bolig,for pengene strekker ikke til.

Det er ingen forskningsrapport du henviser til.

De fleste som er syk,strekkr eg lenger enn de skal pga økonomien. til slutt så har de blitt verre.

Jeg har en inntekt på ca 420.000 i dag,men vet jeg ville fått ca 11000 pr.mnd i uføre om så skulle skje. Det betyr at jeg må gå ifra min bolig,selge min bil.

[Gjest Gjest]

Jeg har en i aller nærmeste familie som er uføretrygdet grunnet nerveproblemer. Hun ble ikke uføretrygdet før hun var middelaldrende, før det var hun mer eller mindre kronisk sykemeldt. Så lenge hun ikke jobber, ser vi ikke en dritt til disse nerveproblemene. Men med en gang hun ble sendt ut i jobb igjen, uansett hvor det var, endte det med at hun bare gikk midt i arbeidsdagen, og heller møtte opp hos legen for å mase på seg en ny sykemelding. Så hun trengte ikke holde masken i løpet av en hel dag; hun fullførte knapt en eneste arbeidsdag... Og legen skrev villig ut sykemeldinger i hytt og dynevær. Jeg antar det bare var lettere å uføretrygde henne og bli ferdig med det til slutt.

Jeg synes det er litt merkelig å kun ha problemer når man er på jobb - aldri ellers. Og det er snakk om uanett hva slags jobb, og hvor man jobber. Så man kan ikke skylde på arbeidsmiljøet eller arbeidsoppgavene, for det gjaldt alt og alle.

Dette er en person som "plutselig" får vondt i en fot og begynner å halte voldsomt med en gang man spør om hun kan hjelpe til med noe, og så må hun heller sitte og hvile og se på at vi andre jobber. Og når hun reiser seg igjen, så er det plutselig den andre foten hun halter på... Så ja, jeg mistenker at det eneste som feiler henne er ekstrem arbeidsskyhet...

Er det ikk litt vondt å være så uvitende? deter eelt normalt å få prolemerpå jobb . hjemmet er de trygge,mange takler ikke å være sammen og må gjøre noe på jobb.

[Gjest Gjest]

Uansett: det er for mange uføretrygdede i Norge, og spesielt for mange unge uføretrygdende. I stedet for å angripe de uføre, eller generalisere, kan man jo prøve å diskutere årsaker til at det er slik.

Det finnes selvsagt råtne epler som utnytter systemet, men de fleste som søker uføretrygd, opplever seg nok som reellt ikke arbeidsføre.

Vi bør kanskje diskutere hva det vil si å være arbeidsfør? De som har redusert arbeidskapasitet, bør kanskje likevel være i jobb i den grad de klarer, men lønnet av NAV, slik at arbeidsgiver ikke blir skadelidende. Da tenker jeg på gruppen funksjonhemmede, eller folk med lidelser som går i bølgeaktivitet, som kan ha gode perioder.

Jeg kjenner en som har lammelser i bena, og på denne bakgrunn sitter hjemme, uføretrygdet. Men han er supersmart i hodet, og kunne garantert klart å sitte på et kontor eller i en skranke. For han har det blitt en livsstil å sove lenge, stå opp sent, og bruke lang tid på frokost osv for å få tiden til å gå, han er "sluknet". Jeg er helt overbevist om at både han og flere med han ville syntes dethadde vært fint å kunne jobbe.

Det finns ordninger for de som er mye borte fra jobb pga sykdom. Arb.giver slipper å betale da de er sykemeldt.

En annen ting er at mange bedrifter ikke kn tilrettelegge arbeidet for de som kansje kan jobbe litt.

Kvinner med sjelett og muskelplager har en stor andel av sykemeldinger,sikkert også uføre.

Det er stress på arbeide,det er mindre folk,men mere arbeide. Kvinner har fortsatt den tyngste jobben hjemme,de har barna,så skal de yt fullt ut på jobb. Etter år kommer plagene. Vet du eks hvordan det er med muskel og sjelettlidelser? Snakker ikke om da du er 20 år.men da du eks er 45 og mange år i arblivet pluss htt barn.

De i omsorgsyrker er overepresentert,og de i tynre arbeide.

Hva skjer i omsorgsyrkene utenom at jobben er tung. De skjærer ned på bemanning for å spare penger. mere jobb på de som er igjen. Sykefraværet øker. Så sitter de der og snakker om hvordan de skal få ned fraværet,men ordet oppbemanning blir ikke nevnt md et ord.

Se på årsaken til fravær,så vil trenden snu.

[Gjest Illiya]

Det finns ordninger for de som er mye borte fra jobb pga sykdom. Arb.giver slipper å betale da de er sykemeldt.

En annen ting er at mange bedrifter ikke kn tilrettelegge arbeidet for de som kansje kan jobbe litt.

Kvinner med sjelett og muskelplager har en stor andel av sykemeldinger,sikkert også uføre.

Det er stress på arbeide,det er mindre folk,men mere arbeide. Kvinner har fortsatt den tyngste jobben hjemme,de har barna,så skal de yt fullt ut på jobb. Etter år kommer plagene. Vet du eks hvordan det er med muskel og sjelettlidelser? Snakker ikke om da du er 20 år.men da du eks er 45 og mange år i arblivet pluss htt barn.

De i omsorgsyrker er overepresentert,og de i tynre arbeide.

Hva skjer i omsorgsyrkene utenom at jobben er tung. De skjærer ned på bemanning for å spare penger. mere jobb på de som er igjen. Sykefraværet øker. Så sitter de der og snakker om hvordan de skal få ned fraværet,men ordet oppbemanning blir ikke nevnt md et ord.

Se på årsaken til fravær,så vil trenden snu.

Du har så rett i dette!