Kristelig eller borgelig konfimasjon !

[Jade]

Du velger om han skal døpes når han er baby, og så velger han selv om han vil konfirmere seg. Det er sånn det fungerer. Sønnen din har vel allerede bestemt seg, så jeg skjønner ikke vitsen med å høre hva KG-damene synes om saken. Hverken vi eller du har noe vi skal ha sagt.

[Nienna]

Jeg kjenner jeg blir sint, og innser at jeg og min mor ikke hadde hatt ett så nært forhold som vi har, om hun hadde vært som TS. Respektløst, vil jeg kalle det, å prøve å trumfe gjennom at konfirmanten skal lyve.

Kristelig konfirmasjon er å stå foran presten og love å fortsette å ære gud. Å gjøre det uten å tro på gud er respektløst mot kristendommen og alle som gir konfirmanten gaver etterpå, mener jeg.

Jeg valgte borgerlig, og det har gitt meg mye. Det var ett kurs vi måtte gjennom, måtte delta på timene and so on, ellers stod vi ikke. Det var mer enn de kristelige konfirmantene måtte. De måtte i kirken minst 5 ganger, det var det eneste kravet de hadde. Og ingen gadd heve ett øyenbryn engang om de bare skrev av noen andres notater.

Jeg følte også at å ta borgerlig konfirmasjon gjorde meg mer voksen enn det kristelig gjorde med min klassekamerater. Jeg måtte faktisk anstrenge meg, følge med, og gjøre en innsats (måtte reise ett stykke for nærmeste borgerlige konfirmasjon) i motsetning til dem.

Og for dere som bragte opp penger, så kan jeg si at jeg fikk mindre penger for å konfirmere meg borgerlig, enn om jeg hadde konfirmert meg kristelig. Noe jeg var fullstendig klar over på fothånd. Å få mindre penger var ikke noe stress, men det gjorde litt vondt at fordi jeg ikke ville følge strømmen så ble min gave nedjustert.

Kort sagt, etter masse opprørt babling: TS, se til helvete å skjerp deg. Konfirmasjonen hans er ikke ditt valg, og å presse gjennom en kristelig versjon er respetløst, idiotisk, og patetisk. Og du risikerer forholdet ditt til guttungen i fremtiden. Min mors reaksjon var i alle fall utløsende for det gode forholdet vi har nå.

[Gjest fisk]

Kristelig konfirmasjon er å stå foran presten og love å fortsette å ære gud.

Dette er feil!

Det er sagt tidligere i denne tråden, og i drøssevis av andre tråder som omfatter samme tema.

Er det nå ikke på tide at folk lærer seg hva kristelig konfirmasjon egentlig er?

[Nienna]

Det er en bekreftelse på dåpen, man går inn i voksenlivet og lover å ta gud med seg videre. Føler ikke jeg sa noe som sa i mot det, jeg bare sa det annerledes. oO

[ashera]

Det er en bekreftelse på dåpen, man går inn i voksenlivet og lover å ta gud med seg videre. Føler ikke jeg sa noe som sa i mot det, jeg bare sa det annerledes. oO

NEI NEI NEI!

Omvendt: Fra kirkens side er konfirmasjon ikke at ungdommen bekrefter, men at kirken bekrefter Guds løfte i dåpen i en forbønnshandling.

[Gjest fisk]

Det er en bekreftelse på dåpen, man går inn i voksenlivet og lover å ta gud med seg videre. Føler ikke jeg sa noe som sa i mot det, jeg bare sa det annerledes. oO

Nei, det er ikke en bekreftelse på dåpen, og konfirmanten lover ikke å ta med seg Gud videre... konfirmanten lover ikke noe som helst!

Konfirmanten mottar en bekreftelse fra Gud på at han/hun er Guds barn dersom han/hun ønsker det.

Det er en stor forskjell på dette.

Jeg skal se om jeg finner et innlegg fra i fjor, som beskriver hva kirkelig konfirmasjon egentlig er på en måte som jeg ikke klarer.

[Nienna]

"Selve konfirmasjonen er en gudstjeneste hvor konfirmanten blir påminnet om dåpsløftene. Presten holder en bønn for konfirmantene i tillegg til en bønn for hver enkelt. "

En påminnelse om løfter i noe som fra gammelt av blir kalt voksen alder, jeg vil si det ligner på en fornyelse. Slik presten beskrev det til meg når han var innom og skulle overbevise meg til å velge kristelig så er konfirmasjonen det man velger når man tror på dåpsløftene, og en markering av at man står for disse.

Altså, en bekreftelse på dåpen.

[Gjest fisk]

Tuji forklarer hva konfirmasjon er:

Bare for å klare opp i hva kirkelig konfirmasjon er og ikke er:

Selve konfirmasjonshandlingen er ikke en bekjennelseshandling, ikke en velsignelse, ikke en bekreftelse på dåpen, men en forbønnshandling. Man ber altså rett og slett for konfirmanten ved håndspåleggelse og navns nevnelse. Det forutsetter dåp, men i den grad man kan si at konfirmasjon er en bekreftelse på noe, er det en bekreftelse fa Gud på at konfirmanten fremdeles er hans barn. Konfirmasjon kommer av et ord som ikke bare betyr å bekrefte, men også å styrke.

Kristen konfirmasjon handler mer om å lære konfirmantene om kristen tro, sånn at de selv kan ta standpunkt til hva de selv tror på. Det er ikke hyklersk å være kirkelig konfirmant selv om man ikke er kristen. Det er rom for å komme med det man har av tvil, og man må ikke være kristen for å bli bedt for. Om man derimot helt kynisk velger konfirmasjon for å få uttelling i form av gaver, ja, da er det kanskje hyklersk.

Borgerlig konfirmasjon har også mye for seg, synes jeg. Jeg kjenner ikke opplegget like godt som det kirkelige, men kjenner mange som har hatt en fin borgerlig konfirmasjonstid.

Å ha konfirmasjonsselskap uten konfirmasjon er jo bare merkelig!

Som sagt kommer "konfirmasjon" av confimare, som også betyr å styrke, ikke bare bekrefte. Konfirmasjonen har en betydning, i kristelig sammenheng å styrke konfirmantens tro. For eksempel.

[Gjest fisk]

"Selve konfirmasjonen er en gudstjeneste hvor konfirmanten blir påminnet om dåpsløftene. Presten holder en bønn for konfirmantene i tillegg til en bønn for hver enkelt. "

En påminnelse om løfter i noe som fra gammelt av blir kalt voksen alder, jeg vil si det ligner på en fornyelse. Slik presten beskrev det til meg når han var innom og skulle overbevise meg til å velge kristelig så er konfirmasjonen det man velger når man tror på dåpsløftene, og en markering av at man står for disse.

Altså, en bekreftelse på dåpen.

Konfirmasjon har ikke vært en bekreftelse på dåpen siden begynnelsen av 80-tallet, men det er det tydeligvis mange som ikke har fått med seg...

[ashera]

"Selve konfirmasjonen er en gudstjeneste hvor konfirmanten blir påminnet om dåpsløftene. Presten holder en bønn for konfirmantene i tillegg til en bønn for hver enkelt. "

En påminnelse om løfter i noe som fra gammelt av blir kalt voksen alder, jeg vil si det ligner på en fornyelse. Slik presten beskrev det til meg når han var innom og skulle overbevise meg til å velge kristelig så er konfirmasjonen det man velger når man tror på dåpsløftene, og en markering av at man står for disse.

Altså, en bekreftelse på dåpen.

Men nå roter du med hvem som gir løftene. Det er Guds løfter i dåpen konfirmasjonen påminner om, ikke konfirmantens løfter overfor Gud.

Men å la se be for på denne måten, forutsetter jo at man er villig til det og på en eller annen måte kan stå for forbønnshandlingen - det er riktig.

Han der presten din virker ikke helt oppdatert, eller så har du misforstått litt.

[Gjest Gjest]

Jeg tror det er ganske vanlig å trumfe gjennom konfirmasjon på den måten, enten det nå gjelder kirkelig eller borgelig. Sånn var det da jeg ble konfirmert - jeg hadde ingenting jeg skulle ha sagt i sakens anledning var beskjeden jeg fikk, og jeg kjenner flere unge som har opplevd det samme i løpet av de 2-3 siste årene.

Hvis du i det hele tatt respekterer din sønn, så lar du det være opp til ham. Jeg synes det virker som han har tatt et voksent og gjennomtenkt valg i sakens anledning i stedet for å bare surfe med fordi det er "tradisjon".

[Nienna]

Jeg bøyer meg for de som tydeligvis har mer peiling enn meg på hva kristelig konfirmasjon skal være. Jeg vil bare påpeke at det ikke alltid stemmer med praksisen. De fra klassen min som konfirmerte seg kristelig (alle altså) ble av presten antatt kristne, som i at de allerede hadde tatt valget. Det han gjorde var det samme som han gjorde med Bestemoren min på dødsleiet. Diskutere troen med dem, og rettleie dem i hva gud mente med ditt og datt. Ikke noe "dette er kristendommen, er dere med?".

Jeg vet dette ut fra det de sa, og at jeg selv etter mye mas deltok på ett par av undervisningstimene deres.

[Pingting]

Her var det tydeligvis mange som ikke visste hva borgerlig konfirmasjon innebærer. Som flere har nevnt før: det er et skikkelig utarbeidet opplegg og ikke bare latsabberi for de som vil ha penger (noe som er merkelig argument i seg selv, jeg vet det er mange som ikke har fått gave fordi de konfirmerte seg borgerlig).

Jeg konfirmerte meg gjennom Human-etisk forbund, og jeg lærte masse. Som del av undervisningen diskuterer man ting som moral, etikk, ansvar og respekt, og humanisme og solidaritet generelt. Kurset oppfordret hele tiden til å tenke gjennom ting og finne egne svar og meninger rundt ulike temaer, alt fra små hverdagslige ting til politikk til "meningen med livet"-nivå. Jeg lærte utrolig mye av det

Det er ihvertfall ikke riktig å si at konfirmasjon er en kristen ting. Ordet er vel tradisjonelt kristent, men de fleste samfunn har riter som markerer overgangen fra barn til voksen.

For å svare på TS sitt spørsmål, så synes jeg det grenser mot idioti å skulle bestemme hvordan sønnen skal konfirmeres. Det er jo nettopp en markering av overgangen til voksenlivet, og at man skal bli et selvstendig menneske med ansvar for seg selv og sitt eget liv. Hvordan skal han bli det om han må følge mammas vilje fremfor å ta hensyn til egne ønsker og meninger? Jeg innbiller meg at om jeg hadde vært i din situasjon så ville jeg vært mer glad for at han evner å tenke selvstendig enn at han gjennomgår en opplæring i noe han allerede ikke ønsker bare for å tilfredsstille familien.

[Essi89]

Her var det tydeligvis mange som ikke visste hva borgerlig konfirmasjon innebærer. Som flere har nevnt før: det er et skikkelig utarbeidet opplegg og ikke bare latsabberi for de som vil ha penger (noe som er merkelig argument i seg selv, jeg vet det er mange som ikke har fått gave fordi de konfirmerte seg borgerlig).

Jeg konfirmerte meg gjennom Human-etisk forbund, og jeg lærte masse. Som del av undervisningen diskuterer man ting som moral, etikk, ansvar og respekt, og humanisme og solidaritet generelt. Kurset oppfordret hele tiden til å tenke gjennom ting og finne egne svar og meninger rundt ulike temaer, alt fra små hverdagslige ting til politikk til "meningen med livet"-nivå. Jeg lærte utrolig mye av det

Det er ihvertfall ikke riktig å si at konfirmasjon er en kristen ting. Ordet er vel tradisjonelt kristent, men de fleste samfunn har riter som markerer overgangen fra barn til voksen.

For å svare på TS sitt spørsmål, så synes jeg det grenser mot idioti å skulle bestemme hvordan sønnen skal konfirmeres. Det er jo nettopp en markering av overgangen til voksenlivet, og at man skal bli et selvstendig menneske med ansvar for seg selv og sitt eget liv. Hvordan skal han bli det om han må følge mammas vilje fremfor å ta hensyn til egne ønsker og meninger? Jeg innbiller meg at om jeg hadde vært i din situasjon så ville jeg vært mer glad for at han evner å tenke selvstendig enn at han gjennomgår en opplæring i noe han allerede ikke ønsker bare for å tilfredsstille familien.

Enig.

Jeg kjenner også at jeg blir provosert av dere som mener at alle som velger noe ANNET enn det akkurat DERE har gjort bare gjør det for pengene!? Humanistisk konfirmasjon var en helt fantastisk opplevelse. Det reflekteres i etikk, vi fikk besøk av noen menn fra afrika (tema: rasisme), vi hadde seksualundervisning (av den beskjedne typen som er rimelig viktig å vite på den tiden). Vennene mine satt i kirka under 5 gudstjenester og har i ettertid sagt til meg at de lærte i alle fall ingenting de følte de hadde nytte av.

Jeg er så glad for at vi faktisk har et valg, og jeg vil at dere skal skjønne hvor vondt det kan være hvis voksne mennesker gir inntrykk av at en tenårings valg er GALT bare fordi det er annerledes. La oss være forskjellige!

Forsåvidt, dog noe på kanten, var jeg nylig på min aller første humanetiske navnefest, og det var en helt nydelig opplevelse. Humanistisk forbund har kommet langt syns jeg, og det er FLOTT at Norge har forskjellige alternativer og at det blir mer og mer akseptert å gjøre det man vil personlig, selv om det kanskje skulle være noe annerledes.

Jeg er stolt over min borgelige konfirmasjon og utrolig glad for støtten jeg fikk rundt det. Da skal det også sies at jeg ville fått akkurat samme støtte av foreldrene mine om jeg hadde valgt en kristelig konfirmasjon. Bare støtt sønnen din i hans ønske - det er det han trenger i denne situasjonen. Bekreftelse på at hans valg også er riktig.

Hva er viktigst? Tradisjon eller personlig utfoldelse? Flott at sønnen din vet hva han vil og at han tør å stå for det!:D

[Gjest Gjest_pernille_*]

Jeg er tydeligvis en idiotisk, respektløs mor. Har hatt samme diskusjon med min sønn. Men han fortalte etterpå at han egentlig bare ville prøve å provosere. Vår familie har alltid hatt konfirmasjon i kirka. Jeg synes borgelig konfirmajon rett og slett er noe stort tull.Her i huset er det konfirmasjon i kirka eller ingen konfirmasjon. Skjønner ærlig talt ikke hva som er problemet med det.

[Gjest Gjest]

Jeg er tydeligvis en idiotisk, respektløs mor. Har hatt samme diskusjon med min sønn. Men han fortalte etterpå at han egentlig bare ville prøve å provosere. Vår familie har alltid hatt konfirmasjon i kirka. Jeg synes borgelig konfirmajon rett og slett er noe stort tull.Her i huset er det konfirmasjon i kirka eller ingen konfirmasjon. Skjønner ærlig talt ikke hva som er problemet med det.

Problemet er at du fratar din sønn hans rett til religionsfrihet.

[Gjest Gjest]

Nei, det er ikke en bekreftelse på dåpen, og konfirmanten lover ikke å ta med seg Gud videre... konfirmanten lover ikke noe som helst!

Konfirmanten mottar en bekreftelse fra Gud på at han/hun er Guds barn dersom han/hun ønsker det.

Det er en stor forskjell på dette.

Og ved å konfirmere seg i kirka så viser man jo at man ønsker å fortsette å være Guds barn, selv om man ikke sier det rett ut med ord. Jeg synes det blir mye flisespikkeri her med den nøyaktige ordlyden. Til syvende og sist så er det åpenbart at kirkelig konfirmasjon handler om å være kristen/ønske å være kristen. Hvor mange muslimer konfirmerer seg i den norske kirke? Og på grunn av dette blir det hyklersk i mine øyne å konfirmere seg i kirka når man ikke er kristen eller har noe ønske om å være det.

Argumenter om at humanistisk konfirmasjon kun er for pengene faller på sin egen urimelighet. Ikke kom her og påstå at de som konfirmerer seg i kirka er noe bedre enn andre konfirmanter. Jeg konfirmerte meg i kirka (noe jeg angrer på i dag), og 95% av mine medkonfirmanter gjorde det kun for pengenes skyld. De resterende gjorde det pga familiepress. INGEN gjorde det fordi de var kristne.

Jeg synes det er modig av tenåringer å velge humanistisk konfirmasjon. Det viser at de tør å ta egne valg, at de ikke følger strømmen hodeløst og at de tør å vise hva de står for.

[Gjest Dutta]

Jeg sitter her og er ganske sjokkert over at foreldre mener det er i orden å tvinge ungdommen sin til å gjøre som de vil når det gjelder livssynsspørsmål. Dette er noe høyst personlig, som hver og en skal få bestemme selv. Jeg forstår tanken bak dere som sier at "kristen konfirmasjon eller ingenting"; men husk at overgansriter fra barn til voksen finnes i stort sett alle kulturer og har gjort det til alle tider, dette er ikke noe som kom med kristendommen.

Slik jeg ser det spiller det ingen rolle om man kaller den kristne konfirmasjonen "å bekrefte dåpsløftet" eller ikke, det er en kristen seremoni. Som sådan mener jeg personlig det er på trynet å begrunne et krav om at konfirmanten skal konfirmere seg i kirken med "tradisjoner". Fra man er 15 år kan man velge å melde seg inn eller ut av statskirken uavhengig av hva foreldrene mener, jeg forstår derfor ikke de foreldrene som ikke ønsker å la sine barn selv få velge det som er riktig for dem.

[Gjest regine ii]

Har nettopp hatt en som ble konfirmert i kirka - egentlig mot min vilje. Valget ble gjort av helt feil grunner (ungen er ikke kristen, og vet fint lite om kristendom, har ikke noe forhold til det å tro), men jeg valgte likevel å godta det.

Min mening er at det er del av å bli voksen - og at dette er noe av det viktigste vi som foreldre skal bidra til , at ungene tar egne valg, selv om vi både mener valget er dumt og at det tas på feil grunnlag. Vi må likevel respektere det!

Når det gjelder forberedelsene så syns jeg de var nokså semre og skuffende. Alt var liksom greit, det var krav om 8 gudstjenester (som inkluderte skoleavslutning før jul) og det ble sagt at det krevdes oppmøte på all undervisning (ca 1 gang pr mnd). Min var syk et par ganger, men intet krav om at det måtte "tas igjen". fokus fra prest/kateket var hele tiden på "ikke stille krav til ungdommen, ikke forvente noe av de" og det syns jeg blir helt feil.

Jeg antar at iallfall 90% av de som valgte kirkelig konfirmasjon ikke gjorde det ut fra en genuin kristen overbevisning. Og da syns jeg det er merkelig at kirken ikke gjør mer for å utfordre de litt på troen kirken faktisk står for. Eller iallfall burde stå for.

Der vi bor er det etterhvert sånn at bortimot halvparten av 14-15-åringene velger humanistisk konfirmasjon, så det er heller ikke noen voldsom vanskelig avgjørelse å ta (bortsett fra evt. familiepress da). Har vært på seremonien, og den er iallfall bedre enn opplegget i kriken. Opplegget i forkant virker også bra, men det varierer litt fra år til år bl.a. avhengig av ledere og sånt.

Jeg syns ellers det er både arrogant og tåpelig å hevde at de som IKKE velger kirkelig konfirmasjon gjør det for pengene. Det har vært - og er fortsatt mange steder - mye enklere på alle vis å velge kirkelig konfirmasjon. Det er jo det vanlige, det som alltid har vært sånn. Det er også kirkelig konfirmasjon på de aller fleste steder, mens man ofte må reise et stykke for det humanistiske alternativet.

Min mening er og har vært at de som velger kirkelig konfirmasjon er de som følger saueflokken, uten å overhode reflektere over hvorfor de gjør dette. Mens de som velger humanistisk gjør dette på et mer reflektert grunnlag, fordi de bryter tradisjoner og gjør noe annet.

Å si at "dersom du ikke velger kirkelig konfirmasjon så får du ikke konfirmere deg" er direkte stupid. Som andre har sagt - det er livssynsfrihet når barnet fyller 15, så ungen kan faktisk melde seg opp selv til humanistisk konfirmasjon. At foreldrene da velger å straffe barnet for å velge noe annet enn foreldrene ville gjort, viser virkelig "modenhet" og "respekt" for sine barns valg! Merker at jeg blir skikkelig provosert av den holdningen!

Selv om jeg var helt uenig i barnets valg så respekterer jeg faktisk dette, og stelte selvsagt til et skikkelig selskap. Noe annet ville vært helt utenktelig.

[Gjest Gjest]

Ungdommen har da faktisk et valg om å la være å konfirmere seg. Ergo har han da religionsfrihet. Og en 14 åring er da ikke voksen.