Kristelig eller borgelig konfimasjon !

[Nala]

Jeg kjenner jeg blir utrolig provosert over at foreldre faktisk nekter barna sine å velge borgerlig konfirmasjon. Er det mulig å være så trangsynt? Jeg syns det står respekt av at en ungdom faktisk tenker gjennom alternativene. Det viser at vedkommende er reflektert og selvstendig. At en mor eller far da skal komme med fordommene sine er uhørt! Tenk å si at det enten blir kirkelig eller ingen konfirmasjon. Hvorfor? Å si at de som konfirmerer seg borgerlig bare gjør det for pengene sin del er latterlig. Der er ikke de kirkelige konfirmantene det spøtt bedre! I en undersøkelse som ble publisert i mars i år har norske kirkelige konfirmanter svart på hvorfor de velger å konfirmere seg i kirka. Her er svaret:

De tre viktigste faktorene er «fin markering med familie og venner», «fellesskap med andre konfirmanter» og «penger og gaver».

Er dette noe annerledes enn for borgerlige konfirmanter? Undersøkelsen viser også at stadig færre kirkelige konfirmanter faktisk tror på budskapet kirken kommer med.

Undersøkelsen er gjengitt her:

http://www.forskning.no/artikler/2009/mars/214764

Nei, flere skulle valgt borgerlig konfirmasjon. Kanskje fikk man da luket vekk en del gammeldagse og intolerante holdninger blant voksenpersoner som tror det valget de tar er det eneste rette.

[Gjest Gjest]

Ungdommen har da faktisk et valg om å la være å konfirmere seg. Ergo har han da religionsfrihet. Og en 14 åring er da ikke voksen.

Det er ikke frihet når det blir ditt valg eller ikke noe valg i det hele tatt.

[thumbalina]

Jeg syns det er viktig å legge vekt på hva han syns selv. Så lenge det er et gjennomtenkt valg så er det viktig å legge vekt på. Jeg konfirmerte meg selv borgerlig - som eneste i hele vennekretsen min - fordi jeg følte det krenkende å skulle stå i kirken å "lyve" for omverden. Jeg var ikke personlig kristen, var uenig i mye av det kirken står for - og ville dermed ikke konfirmeres kristlig.

Jeg syns du skal være stolt av å ha en sønn med egne meninger, som ikke er redd for å la være å følge strømmen og til og med sin mors overbevisning. La han sette et standpunkt. Mange har gjennomtenkte og sikre meninger i 14 års alderen, som jeg tror voksne fort kan glemme.... fort gjort å avfeie noe som faktisk er veldig viktig for den personen det gjelder. Det er ikke mange "viktige" avgjørelser en har lov til å ta som 14 åring, og dette er en av de første og (føles i alle fall) veldig viktig der og da..

Jeg er voksen selv i dag, og kjempeglad for at jeg hadde foreldre som respekterte valget mitt og meningene mine. Det gjorde det lettere for meg å respektere deres meninger som jeg kanskje var uenig i, fordi jeg visste jeg fikk samme respekten tilbake. En trenger ikke alltid være enige for at en skal kunne godta andres valg og meninger.

[Pingting]

Jeg er tydeligvis en idiotisk, respektløs mor. Har hatt samme diskusjon med min sønn. Men han fortalte etterpå at han egentlig bare ville prøve å provosere. Vår familie har alltid hatt konfirmasjon i kirka. Jeg synes borgelig konfirmajon rett og slett er noe stort tull.Her i huset er det konfirmasjon i kirka eller ingen konfirmasjon. Skjønner ærlig talt ikke hva som er problemet med det.

Hvorfor synes du det er det noe tull?

Og hva som er problemet?

- at du fratar ham religionsfriheten

- at du tar fra ham valgfriheten

- at du fratar ham en mulighet til å markere dette på en som er meningsfull for ham

- at du overfører dine religiøse/tradisjonelle syn på ham

- at du synes tradisjon er viktigere enn at sønnen din skal tenke selv

- at du nekter å vise støtte og forståelse for noe som kan være viktig for barnet ditt

[Gjest Gjest_pernille_*]

Hvorfor synes du det er det noe tull?

Og hva som er problemet?

- at du fratar ham religionsfriheten

- at du tar fra ham valgfriheten

- at du fratar ham en mulighet til å markere dette på en som er meningsfull for ham

- at du overfører dine religiøse/tradisjonelle syn på ham

- at du synes tradisjon er viktigere enn at sønnen din skal tenke selv

- at du nekter å vise støtte og forståelse for noe som kan være viktig for barnet ditt

Nei, jeg tar ikke fra ham religionsfriheten. Tror han ikke på Gud, så er det hans valg.Vi mener at konfirmasjonen er en kirkelig handling. Om konfirmasjonen skal være en slags overgang til voksenlivet, bør den vel bli litt senere i livet. Om du leser i innlegget mitt så står det at han tok den diskusjonen for å provosere litt. Vi har snakket om det flere ganger, og han vil faktisk konfirmeres i kirken. Min 14 åring bestemmer ikke alt selv. Vi som foreldre tar faktisk en del valg, og sånn må det bli. Ikke får han sitte hele dagen på dataen, ikke får han skulke skolen, ikke får han spise hva han vil til middag. Satt på spissen, men hvorfor er konfirmasjonen et så viktig valg? Og hvor er all respekten det snakkes om her? Den gjelder tydeligvis bare de som har samme mening

[Lizzee]

Her var det tydeligvis mange som ikke visste hva borgerlig konfirmasjon innebærer. Som flere har nevnt før: det er et skikkelig utarbeidet opplegg og ikke bare latsabberi for de som vil ha penger (noe som er merkelig argument i seg selv, jeg vet det er mange som ikke har fått gave fordi de konfirmerte seg borgerlig).

Jeg konfirmerte meg gjennom Human-etisk forbund, og jeg lærte masse. Som del av undervisningen diskuterer man ting som moral, etikk, ansvar og respekt, og humanisme og solidaritet generelt. Kurset oppfordret hele tiden til å tenke gjennom ting og finne egne svar og meninger rundt ulike temaer, alt fra små hverdagslige ting til politikk til "meningen med livet"-nivå. Jeg lærte utrolig mye av det

Det er ihvertfall ikke riktig å si at konfirmasjon er en kristen ting. Ordet er vel tradisjonelt kristent, men de fleste samfunn har riter som markerer overgangen fra barn til voksen.

For å svare på TS sitt spørsmål, så synes jeg det grenser mot idioti å skulle bestemme hvordan sønnen skal konfirmeres. Det er jo nettopp en markering av overgangen til voksenlivet, og at man skal bli et selvstendig menneske med ansvar for seg selv og sitt eget liv. Hvordan skal han bli det om han må følge mammas vilje fremfor å ta hensyn til egne ønsker og meninger? Jeg innbiller meg at om jeg hadde vært i din situasjon så ville jeg vært mer glad for at han evner å tenke selvstendig enn at han gjennomgår en opplæring i noe han allerede ikke ønsker bare for å tilfredsstille familien.

Begge mine sønner er humanetisk konfirmert. Pingting forteller i sitt innlegg mye av det samme som vi opplevde da guttene gitt på konfirmasjonskurset. Det er absolutt ikke noe latsabbopplegg! Man må delta på alle kurskvelder og helgesamlinger - og man lærer kjempemye.

Det var flotte sermonier her hvor vi bor og vi hadde selskap etterpå. Begge konfirmasjonene og familieselskapene etterpå ble fine og minnerike for alle. Og ikke minst så var guttene så fornøyd. Gaver? Ja, de fikk det også. Men de var fornøyd med hele dagen og alt hva familien hadde stelt i stand for dem og at folk kom for å feire.

Dette er jo ungdommens eget valg! For å snu problemstillingen… Jeg kjenner en jente som ikke er døpt. Når hun ble så gammel at hun tenkte på valg for konfirmasjon så valgte hun å ville konfirmere seg i kirken. Hun måtte først ha voksendåp. I familien til denne jenta var det ingen religiøse tradisjoner overhodet! Men jenta gjorde da det motsatte av sine søsken og sine foreldre – hun valgte kristen konfirmasjon.

Du ts synes sikkert det var en fin ting for denne jenta. Tenk da at du kan gjøre det samme for din gutt. Jentas foreldre godtok hennes valg selv om det var i strid med deres egen oppfatning. De ordnet til fest og feiret henne! Det klarer du fint å gjøre for din sønn også!

[Norbertine]

Jeg merker jeg blir litt provosert av foreldre som mener de har rett til å diktere hva slags konfirmasjon barna skal velge. Religionsfrihet er faktisk en grunnleggende menneskerettighet.

Definisjon fra menneskerettighetserklæringen:

1. Enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet; denne rett omfatter frihet til å ha eller slutte seg til en religion eller tro etter eget valg, og frihet til enten alene eller sammen med andre, offentlig eller privat, å utøve sin religion eller tro gjennom gudstjeneste, iakttagelse av religiøse skikker, andaktsøvelser og undervisning.

2. Ingen må utsettes for tvang som vil kunne innebære et inngrep i hans frihet til å ha eller slutte seg til en religion eller tro etter eget valg.

3. Friheten til å utøve sin religion eller tro skal ikke være til gjenstand for andre begrensninger enn slike som loven foreskriver, og som er nødvendige for å beskytte offentlig sikkerhet, orden, helse eller moral eller for beskyttelse av andres rettigheter og friheter.

4. Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldrenes, og i tilfelle vergenes, frihet til å sørge for deres barns religiøse og moralske oppdragelse i samsvar med deres egen overbevisning.

En 15-åring regnes ikke lenger som et barn, og har all rett til å melde seg ut eller inn i hvilket religions- eller livsynssamfunn han eller hun måtte ønske i Norge, og å delta i undervisning eller seremonier som samsvarer med dette. Med andre ord, å nekte ditt barn å delta i borgerlig (eller humanistisk som det heter nå) konfirmasjon er brudd på menneskerettighetene!

At man deretter begynner å kverulere på at barnet evt. ikke er fylt 15 ennå er fullstendig urimelig. Poenget med konfirmasjonsundervisningen er jo å gjøre barnet bevisst på sitt eget valg. Og har man virkelig oppnådd noe om man tvinger 14-åringen til å konfirmere seg i kirken, for at han/hun deretter melder seg ut av statskirken (eller annen menighet) måneder etterpå?

Om man mener at borgerlig konfirmasjon ikke er "ordentlig" konfirmasjon og derfor ingen vits i har man vel all rett til å mene dette, men det er ikke så veldig relevant dersom barnet ikke er enig, det er faktisk han/hun som skal ta et valg.

Og jeg må si meg enig med mange andre her, jeg opplevde faktisk at flere valgte kirkelig konfirmasjon pga av pengene enn de som valgte borgelig. Min bror innrømte det også, han valgte å både døpe seg og konfirmere seg som (nesten) 15-åring, fordi han visste han fikk flere penger enn om han konfirmerte seg borgelig. Og de slapp relativt lett unna, et visst antall oppmøter i kirken (hvor flere av dem satt med gameboy, discman (dette er en del år siden) osv. for å slippe å følge med.), + noen møter så var det hele gjennomført.

Jeg valgte borgerlig, og deltok i undervisning et halvt år. Der hadde vi bla. forelesninger i regi natur- og ungdom om å bli bevisst på hvilke konsekvenser våre valg hadde for miljøet, av flere ledere i trossamfunn, og av en jøde som hadde vært i konsentrasjonsleir under krigen. Vi hadde også seksualundervisning, og mange samtaler om etikk, ansvar for egne handlinger, omtanke for andre, menneskerettigheter osv. Og en flott, høytidelig seremoni som avslutning på det hele. Jeg lærte utrolig mye av dette, og ville aldri byttet det bort for de ekstra pengene jeg hadde fått (av gamle slektninger og naboer) om jeg konfirmerte meg i kirken.

[Gjest Coarvi]

Jeg bøyer meg for de som tydeligvis har mer peiling enn meg på hva kristelig konfirmasjon skal være. Jeg vil bare påpeke at det ikke alltid stemmer med praksisen.

Enig i dette. Det er veldig fint med dere som har lært dere teorien, men det nytter ikke en døyt når praksis er en helt annen flere steder.

På min hjemplass tar de fleste konfirmantene og faktisk bekrefter høyt og tydelig (muntlig ja) i kirka, når de konfirmeres, at de tror på Gud, forsaker djevelen osv. Presten spør altså rett ut før (eller var det etter?) velsignelsen om dette. Nå er det valgfritt om konfirmanten faktisk ønsker å svare på dette, sykt nok, så presten stiller ikke disse spørsmålene til alle konfirmantene (og dermed er det ganske tydelig for "publikum" hvem som er kristne og hvem som ikke er fullt så kristne...). Hele undervisninga er preget av at man faktisk står for at man tror på Gud.

Så hva nytter det da når teorien sier at det "bare" er en forbønn? Jeg synes det er like hyklersk å konfirmere seg kirkelig om man IKKE er kristen, selv om man bare mottar en forbønn/velsignelse - for ved å si ja til denne bønnen sier man faktisk at man er kristen.

Når det kommer til saken det diskuteres her så er det selvsagt at ungdommen får velge selv.

Og at noen foreldre virkelig gidder å nekte en ungdom borgerlig konf. mens en kristelig er helt OK synes jeg er utrolig merkelig. Ærlig talt, de fleste kristelige konfirmanter har ikke den svarteste peiling på hva kristendommen går ut på, og hele opplegget er MINST like meningsløst som borgerlig konfirmasjon (jeg sier ikke at det ER meningsløst nødvendigvis... ), og jeg fatter ikke hvorfor foreldre gidder å vektlegge det ene mer enn det andre.

La ungdommen velge selv, slik at de faktisk får noen nytte ut av det og kan stå for valget de har gjort.

[Tabris]

Jeg synes også det er hyklerisk å konfimere seg kirkelig om man ikke er kristen. Jeg vet ikke om jeg synes det er riktig å kalle den humanistiske/borgerlige versjonen for "konfirmasjon", siden ordet i seg selv impliserer at man "confirm" (bekrefter) dåpen? Men at man kan ha en overgang fra barn til voksen utenom kristendommen sier seg jo selv, det har man jo i de aller fleste kulturer, uansett religion. Et slikt overgansrite er nærmest universelt.

[Gjest Gjest_Lone_*]

Nei, jeg tar ikke fra ham religionsfriheten. Tror han ikke på Gud, så er det hans valg.Vi mener at konfirmasjonen er en kirkelig handling. Om konfirmasjonen skal være en slags overgang til voksenlivet, bør den vel bli litt senere i livet. Om du leser i innlegget mitt så står det at han tok den diskusjonen for å provosere litt. Vi har snakket om det flere ganger, og han vil faktisk konfirmeres i kirken. Min 14 åring bestemmer ikke alt selv. Vi som foreldre tar faktisk en del valg, og sånn må det bli. Ikke får han sitte hele dagen på dataen, ikke får han skulke skolen, ikke får han spise hva han vil til middag. Satt på spissen, men hvorfor er konfirmasjonen et så viktig valg? Og hvor er all respekten det snakkes om her? Den gjelder tydeligvis bare de som har samme mening

Religionsfrihet er ikke bare for de som tror på Gud. Det inkluderer også retten til et humanistisk livssyn, blant annet.

En konfirmasjon ER ikke bare en kirkelig handling, rett og slett fordi det finnes alternativ konfirmasjon. Du kan da ikke stikke hodet i sanden på det?

Ja, man har regler og grenser for ungdommene sine. Som at han ikke får spille data hele dagen, fordi han trenger annen stimulig og fysisk aktivitet også. Og han får ikke skulke skolen, for det skaper dårlige holdninger. Han får ikke spise hva han vil, fordi det vil gå ut over helsa hans. Det er vanligvis tungtveiende grunner for de regler og grenser man setter for barna sine. Hvilken tungtveiende grunn har du for å nekte sønnen din humanistisk konfirmasjon? På hvilken måte ville det vært negativt for han å konfirmere seg humanistisk?

Jeg ser du skriver at han bare sa det for å provosere, men er du nå så sikker på det? Kanskje han bare snudde det til den vinklingen fordi han så AT du ble provosert, og så gikk han over til kirkelig fordi han tross alt ville ha en markering og et selskap som de fleste andre?

Uansett er dette en prinsippiel diskusjon, og da mener jeg du handler egoistisk og irrasjonelt ved å nekte barnet en humanistisk konfirmasjon. På samme måte som det ville vært egoistisk og irrasjonelt av meg å nekte mitt barn en kirkelig konfirmasjon bare fordi JEG ikke er kristen. Jeg har støttet mitt barn gjennom hele den kirkelige konfirmasjonsundervisningen, og gjennom forberedelser til selskap. Jeg har øvd på trosbekjennelsen og fader vår, kjøpt bibel og lest bibelvers, strøket konfirmasjonskappe og stilt opp i kirkelige hendelser. Jeg har brukt masse tid og penger og energi på å lage til et flott selskap for konfirmanten og nærmeste slekt. Alt dette til tross for at jeg er utmeldt av statskirka og har lite til overs for kirkas synspunkter i mange saker. Jeg gjorde det ikke for meg selv, men for konfirmanten. Og jeg var voksen nok til å legge til side min egen overbevisning av hensyn til den som faktisk var dagens midtpunkt. Jeg kan ikke skjønne hvorfor det skal være så vanskelig?

[Gjest Gjest]

Hvis du tror kristendommen har monopol på å markere overgang fra barn til voksen tar du skammelig feil. Dette er noe mennesket har feiret gjennom alle tider og de fleste kulturer.

Før i tiden var man nok mer voksen på denne alderern, mange gikk ut i jobb. I dag er de fremdeles barn/ungdom. Det er nok en tradisjon som henger igjen, men det er ikke lenger for å markere overgang fra barn til voksen.

[Gjest Gjest]

Jeg er døpt og konfirmert i kirken, men hadde nok ikke valgt kristelig konfirmasjon hvis det ikke var for tradisjonene i familien. Jeg tok det enkleste valget fordi jeg var redd for å skuffe noen. Etterpå har jeg angret mye på dette, fordi jeg syntes kirken var et helt feil sted å "lyve". Dette handler veldig mye om respekt for nettopp kirken og de som har den som et hellig sted, jeg følte at jeg på en måte "misbrukte" kirken for å unngå konflikt i familien og for å få festen alle forventet at jeg skulle ha. I ettertid har jeg selvfølgelig meldt meg ut av statskirken, og mine barn er ikke døpt.

MEN - hvis sønnen min noen gang kommer og forteller meg at han vil konfirmeres i kirken eller melde seg inn i et annet trossamfunn kommer jeg til å bli veldig stolt. Da har jeg "oppnådd" det jeg ville, nemlig at han blir sterk nok til å ta egne valg. Jeg vil selvfølgelig snakke med han for å vite om valget er gjennomtenkt, og hvis han har gode og gjennomtenkte argumenter (slik som ts opplevde) hjelper setter jeg igang festplanleggingen.

Jeg tror ikke det er sannsynlig at barna mine vil planlegge kristelig konfirmasjon for å provosere meg, nettopp fordi vi kommer til å snakke mye de neste årene om respekt for kristne og andre religiøse grupper og hvordan religion er veldig positivt for mange. De kommer til å vite at deres eventuelle valg av religion ikke vil fungere som provokasjon. Tenåringsopprøret er kanskje vanskelig å unngå uansett, men her i huset blir det nok andre temaer vi kommer til å være uenig om.

[Gjest Gjest]

Før i tiden var man nok mer voksen på denne alderern, mange gikk ut i jobb. I dag er de fremdeles barn/ungdom. Det er nok en tradisjon som henger igjen, men det er ikke lenger for å markere overgang fra barn til voksen.

I min slekt er det faktsk det Man er ikke barn lenger. Selv om man ikke er voksen, så forventes det når man er 14-15 år at man er adskillig mer voksen enn da man var et lite barn. Her er konfirmasjonen en markert overgang til at ungdommen får mer ansvar, og samtidig mer frihet, som han må vise at han er voksen nok til å håndtere. Det blir gjerne mer plikter, og mer fokus på å ta ansvar for egne handlinger. Når man er 15 år, er man faktsk ifølge staten voksen nok til at man kan straffes i rettssystemet. Man kan ta seg en jobb ved siden av skolen.

De som sier at de som konfirmerer seg borgerlig gjør det kun for penger: det er ikke sant. Det er nok en god del som velger å konfirmere seg for pengenes skyld, men det gjelder like mange av de som velger kristelig som borgerlig konfirmasjon. Mange konfirmerer seg også fordi de synes det er kjekt med en høytidelig seremoni og feiring til et mer voksent liv.

[Gjest Gjest]

Er konfirmasjonen så "viktig". Da jeg skulle konfirmere meg var det ikke noe vi diskuterte. Har heller aldri tenkt over at bekjente har den diskusjonen.Mulig det er for at det er mer vanlig med borgerlig konfirmasjon. Er virkelig ungdommen så opptatt av dette, eller kommer det fra oss voksne.

[Pialill]

I grunnen ganske enig i dette jeg. Synes ungdommen får bestemme selv, men da er alternativet til kirkelig komfirmasjon ingen komfirmasjon. Synes borgelig (eller humanistisk som det vel heter nå) komfirmasjon ofte er noe ungdommene velger fordi de ikke gidder å gå til "opplæring" hele skoleåret, gå i kirken et visst antall ganger osv som det vel kreves før man blir komfirmert, men allikevel vil ha selskap og gaver... I alle fall var det veldig tendens til det da jeg ble komfirmert for 9 år siden.

Jeg valgte borgerlig konfirmasjon da jeg var 14, hadde mamma og pappa sagt at jeg skulle konfirmere meg kristlig i stedet hadde jeg garantert skulket hver eneste møte (som et hver eneste uke et helt skoleår). I den perioden følte jeg egentlig et ganske sterkt hat mot kristendommen, og ville ikke nærme meg kirken en gang.

Når det er sagt så kan jeg jo fortelle hvorfor jeg valgte borgerlig i stedet for å ikke konfirmere meg i det heletatt. Jeg fikk jo tilbudet av mamma og de om å la vær å konfirmere meg og heller få bunad og de pengene som festen ville ha kostet. Hadde jeg tatt imot det tilbudet, så hadde jeg fått nøyaktig like mye penger som jeg fikk i konfen. Omtrent alle vennene mine valgte kristlig konfirmasjon, noen valgte også å ikke knfirmere seg. Jeg valgte slev borgerlig fordi jeg ville ha den festen, jeg ville samle familien, jeg ville restt og slett vise at jeg var blitt "voksen". Noe jeg selvfølgelig ikke var, men jeg følte det i hvertfall sånn. Hadde noen prøvd å fortelle meg hva jeg skulle gjøre hadde jeg blitt sint og skuffet. Selv med en kristen mor og en far som er ateist, så hadde jeg heldigvis ikke noen som prøvde å overtale meg til noe som helst.

Det å tvinge gutten din inn i et år med grusomt kjedlige timer hvor han skal lære kristendommen vil nok føre han nærmere å hate kristendommen enn noe annet.

Religion er noe alle burde velge selv, ikke noe som skal tvinges på noen, uansett alder.

[Gjest Gjest]

Er konfirmasjonen så "viktig". Da jeg skulle konfirmere meg var det ikke noe vi diskuterte. Har heller aldri tenkt over at bekjente har den diskusjonen.Mulig det er for at det er mer vanlig med borgerlig konfirmasjon. Er virkelig ungdommen så opptatt av dette, eller kommer det fra oss voksne.

Det var viktig for meg da jeg ble konfirmert. Jeg var en søkende 14-åring på den tida, og ville svært gjerne ha noe å tro på. Det falt seg naturlig å utforske kristendommen, og derfor ble jeg konfirmert i kirka. Noen få år etterpå fant jeg ut at jeg slett ikke var kristen, det var bare et behov for tilhørighet. Så jeg meldte meg ut av statskirka.

Mange konfirmanter er reflekterte og synes det er viktig å bestemme selv. Men det er garantert også haugevis av dem som ikke bryr seg et fnugg, så lenge de får masse gaver. Ungdom er jo forskjellige, som folk flest.

[Nala]

Jeg vet ikke om jeg synes det er riktig å kalle den humanistiske/borgerlige versjonen for "konfirmasjon", siden ordet i seg selv impliserer at man "confirm" (bekrefter) dåpen? Men at man kan ha en overgang fra barn til voksen utenom kristendommen sier seg jo selv, det har man jo i de aller fleste kulturer, uansett religion. Et slikt overgansrite er nærmest universelt.

At ordet konfirmasjon har en kirkelig opprinnelse er en vanlig feiltakelse.

Ordet konfirmasjon kommer fra latin (confirmatio) og betyr stadfestelse, bekreftelse eller styrkelse. Kirken bruker konfirmasjon i betydningen bekreftelse av dåpen. Human-Etisk Forbund bygger ordet konfirmasjon på det latinske verbet 'confirmare' som betyr å støtte og styrke. Går man til Cappelens latinske ordbok, finner man at ordene confirmatio og confirmare begge kommer fra ordet confirmate, som kan bety både stadfestelse, bekreftelse, styrkelse og å støtte og styrke. Både kirken og Human-Etisk Forbund bygger altså sin konfirmasjon på det samme latinske ordet.

Kilde:

http://www.ung.no/konfir/929_Kirkelig_elle..._velger_du.html

Her forklarer Human-Etisk Forbund hvorfor de har valgt ordet konfirmasjon. Denne forklaringa peker også på at ikke bare Human-Etisk Forbund, men også kirken, har tatt i bruk et allerede eksisterende begrep.

Hvorfor heter det "konfirmasjon"?

Ordet konfirmasjon har vi skaffet oss takket være en "gjenbruksordning". Konfirmasjon var betegnelsen på en rekruttskole for romerske soldater. Selve ordet "confirmare" god latin, og betyr å støtte, styrke, gjøre fast, bekrefte osv.

1500 år senere tok kirken ordet i bruk til sitt formål.

Kilde:

http://www.human.no/templates/Page____2125.aspx

Jeg er selv konfirmert i kirken, men hadde aldri tatt det samme valget igjen om det var i dag. Jeg tror ikke på Gud, og har ingenting til overs for kirkens intolerante holdning i en rekke spørsmål, blant annet i forhold til homofili, selvbestemt abort og lignende. Dette er standpunkt jeg har tatt i voksen alder.

Men begge mine barn er døpt. Eldstejenta går i 1. klasse. Her får de høre om Gud og Jesus, og til tross for at skolen i dag ikke skal forkynne fortelles bibelhistoriene som om de var etablerte sannheter. Min datter er bestemt på at hun tror. Hun mistet oldemoren sin for et halvt år siden, og den gang snakket vi mye om dette med døden og hva som skjer når noen går bort. Jenta mi var altså bare 6, men hadde allerede da sterke meninger. Hun tror at når man dør kommer man til Gud i himmelen. Tenk om jeg som voksenperson skulle sagt til henne at hun tar feil?! Jeg tror ikke, men jeg respekterer at hun tror. Jeg velger riktignok å nyansere bildet skolen gir. Jeg forteller at man ikke kan vite om Gud finnes, at man selv må velge om man tror. Spør hun hvorfor vi feirer for eksempel jul eller påske snakker vi om den kirkelige tradisjonen. Men jeg sier ikke "Jesus ble født julaften", men "Mange tror at Jesus ble født julaften". Hun bekrefter da at hun tror det. Det kunne aldri falt meg inn å sagt til ungen min at hun tar feil og at hun må snaske seg til å tro på det samme som meg! At noen tar den holdningen overfor ungdommer er sjokkerende! Dersom ungene mine velger kirkelig konfirmasjon skal jeg da virkelig støtte dem i det valget, selv om jeg ikke tror. Det er deres valg, og det står respekt av at de tenker grundig gjennom alternativene før de tar sin beslutning. Foreldre som tvinger barna sine til å velge det de selv mener er rett, eller som bare presenterer barna for de to alternativene de anser som riktige (kirkelig konfirmasjon eller ingen konfirmasjon overhodet) står det derimot ikke mye respekt av, etter min mening.

[Monica1968]

Hei.

Min sønn på 14 år, skal stå til konfimasjon, neste år. Vi har en lang tradisjon i vår store familie om å velge kristelig sermoni. Min sønn føler ikke han har noen tilknyttning til den norske kirke og tror ikke på Gud heller.

Vi har hatt noen diskusjoner, der jeg har fortalt om mine ønsker og synspunkter.Men jeg har også hørt på han sine, og jeg syns han argumenterer godt, og har god innsikt i det han snakker om.

Men så vet jeg ikke, skal jeg trosse igjenom for kirkelig sermoni, eller skal jeg respektere at han går sine egne veier i valg av sermoni. Jeg har selvfølgelig sagt at jeg respekterer valget hans og vil gjøre det beste ut av dagen han, på alle måter ..

Noen andre som har vært oppi det samme, vil gjerne høre om det ???

Min store drøm er at det blir kirkelig

Selv da jeg stod til(borgelig)konfirmasjon i 1983 var det en selvfølge at en selvfølge at en selv valgte om en ville ha borgerlig eller kristelig. Forresten har konfirmasjon nada med kristendommen å gjøre, overgangsriter har de i alle kulturer. Det er like lite kirstent som bryllupet. Og ang borgerlig konfirmasjon: Det har ikke noe med å være pengegrisk å gjøre å velge det fremfor kirkelig, i alle fall ikke for meg. Jeg var, allerede den gangen svært uenig med kirken både livssynsmessig og politisk, og det ville bare vært hyklerisk dersom jeg skulle konfirmert meg i kirken, all den tid jeg hverken før eller siden har vært religiøs. De aller fleste som velger borgerlig konfirmasjon har tenkt betydelig bedre gjennom det enn flertallet som velger kristelig konfirmasjon.

Men ja, det er selvfølgelig han som bestemmer, og det skulle bare mangle.

Endret 3. juni 2009 av Rachel1968

[Monica1968]

Her i huset er det konfirmasjon i kirka eller ingen konfirmasjon. Skjønner ærlig talt ikke hva som er problemet med det.

Det hele blir simpelthen diktaturisk når du skal si at "Enten velger du kristelig konfirmasjon, eller så blir det ingen konfirmasjon". Hva er det som gjør at du anser borgerlig konfirmasjon som dårligere enn kistelig konfirmasjon? Og hvorfor synes du det er greit å tvinge ungdommer som ikke er kristne til å konfirmere seg kristelig?

[Gjest Gjest_pernille_*]

Det hele blir simpelthen diktaturisk når du skal si at "Enten velger du kristelig konfirmasjon, eller så blir det ingen konfirmasjon". Hva er det som gjør at du anser borgerlig konfirmasjon som dårligere enn kistelig konfirmasjon? Og hvorfor synes du det er greit å tvinge ungdommer som ikke er kristne til å konfirmere seg kristelig?

At jeg mener at borgerlig konfirmasjon er noe tull og tøys får vel være opp til meg.Jeg rakker ikke ned på de som mener noe annet, så la meg få ha mine meninger. At noen mener det er trangsynt, idiotisk, diktaturisk og alt annet som blir sagt, sier like mye om dem som om meg. Det er vel sånn at mennesker og familien er ulike, har ulike meninger osv. Hvorfor skal det ene være mer riktig enn det andre? Min sønn har ingen problemer med å konfirmere seg i kirken, hvorfor har dere det?