Takler ikke begavede barn

[kallamilla]

Jeg har mye mer sympati for de svake elevene som sitter hele skoledager og ikke får noe utbytte av undervisningen. Jeg "synes ikke synd" på de flinke eleven på samme måte....

[Guinevere]

Jeg har mye mer sympati for de svake elevene som sitter hele skoledager og ikke får noe utbytte av undervisningen. Jeg "synes ikke synd" på de flinke eleven på samme måte....

De flinke trenger ikke din sympati, de trenger skikkelig tilrettelegging og oppfølging.

Endret 26. mai 2009 av Caron

[kallamilla]

Det var heller ikke poenget med innlegget mitt. Det jeg mener er at vi må sørge for å gi de svake elevene tilrettelegging og oppfølging først, før vi setter fokus på de ressurssterke elevene som tross alt opplever mestring i mye større grad enn svake elever!

[Gjest strykebrett]

Det var heller ikke poenget med innlegget mitt. Det jeg mener er at vi må sørge for å gi de svake elevene tilrettelegging og oppfølging først, før vi setter fokus på de ressurssterke elevene som tross alt opplever mestring i mye større grad enn svake elever!

Hvorfor er de viktigere? Og hvorfor må det ene først og det andre etterpå? Målet må vel være at man skal få til begge deler!

[robotkalle]

Det var heller ikke poenget med innlegget mitt. Det jeg mener er at vi må sørge for å gi de svake elevene tilrettelegging og oppfølging først, før vi setter fokus på de ressurssterke elevene som tross alt opplever mestring i mye større grad enn svake elever!

Det er ikke de svake elevene vs de flinke elevene.

Det er det lønnsomme ved å gi alle samme type undervisning, vs behovene til de på hver side av gjennomsnittet.

[Gjest Glør]

Det var heller ikke poenget med innlegget mitt. Det jeg mener er at vi må sørge for å gi de svake elevene tilrettelegging og oppfølging først, før vi setter fokus på de ressurssterke elevene som tross alt opplever mestring i mye større grad enn svake elever!

De i utgangspunktet sterke elevene får ofte like store problemer som de svake, senere i livet, så jeg synes ikke at det ene bør prioriteres over det andre. Og å hjelpe de svake har jo vært ett tema i over tjue år, så jeg synes det er på tide at man tar opp dette med begavede barn også.

Endret 27. mai 2009 av Glør

[kallamilla]

Jeg er enig i at ALLE skal få tilpassa opplæring, klart det, og alle har lovfestet rett til tilpasset opplæring. Men selv om man lenge har hatt fokus på svake elever, har man ikke lykkes i å gi dem tilpasset opplæring.

Om det er fysisk mulig skal selvsagt alle få tilpasset opplæring både de flinke og de svake, men virkeligheten viser at det ikke er så enkelt. DA mener jeg at de svake som gjerne ikke får noe ut av ordinær undervisning må hjelpes først.

Men nå skulle vel denne tråden ikke handle om sterke vs svake elever, det kan vi kanskje diskutere i en annen tråd?

[Gjest Gjest]

Dagbladet, lørdag 23. mai

Jeg finner ikke artikkelen i nettutgaven, men her er saken:

Dette har vært debattert mange ganger tidligere, men jeg synes aldri man blir ferdig med å debattere det. Det MÅ faktisk en endring til - disse ungene er fremtidens voksne, og årene går innmari fort. Skal vi la de litt over gjennomsnittlig intelligente gå til grunne i kjedsomhet og understimulering, mens de "normale" midtpåtreetmenneskene skal lede oss inn i fremtiden med alle dens utfordringer?

Jeg tror vi er på villspor.

Dette er da ikke noe nytt. En klasse er som en gruppe zebraer på vanding . Den første går ikke fortere enn at den siste i rekken følger med.

Jeg og to til i klassen var det vi kalte kjempeflinke fra første dag. Vi lærte ikke noe de tre førtste årene av skolen. Når vi rakk opp hånden for å svare ble vi oversett. vi fikk aldri komme frem på tavlen. vi ble satt bakerst i klassen, slik at de som trengte læring fikk komme fremst. Snakker om mobbing.

I fjerde klasse skulle vi lære nytt, som vi tok fort. Kjedet oss. EN BEG Å BLI ET UROMOMENT I KLASSEN,SOM SNART FIKK MED SEG DE ANDRE.

Dette er 30 år siden. Den gang forto jeg ikke at det var usynliggjøring og mobbing læreren gjorde. Sikker pga han trodde han gjorde rett i å undervise de som trengte det mest.

Det ble melding hjem, samtale med foreldre. Skoleflink,men dårlig oppførsel het det seg etter 4 år.

Året etterpå var staus ved sommerferie at jeg hang etter de andre. I dag forteller de andre elevene det samme.

Vi kom på u-skolen med kjempeproblemer faglig sett.

Så at dette er i skolen enda...ja det forbauser ikke meg.

[Nigo-san]

Det hadde vært flott om skolene hadde fått mer ressurser til alle elevene, inkludert de som er over gjennomsnittet faglig sterke. Frem til den dagen bekymrer jeg meg mest for de svake elevene, det skal jeg innrømme. Det er et relativt mye større problem å falle av lasset på barneskolen enn det er å kjede seg, tross alt.

Og de som er så heldige å være foreldre til et spesielt begavet barn, har ikke de en mulighet til å ta initiativ selv? Igjen er det mye lettere som "legmann" (aka forelder, hehe) å finne morsomme og spennende oppgaver for racer-avkommet sitt enn det er å lære en dyslektiker å lese, så jeg skjønner ikke helt bakgrunnen for denne kritikken. Eller jo, jeg skjønner at skolen burde være bedre tilrettelagt også for de flinke, men så lenge det ikke akkurat renner over av melk og honning og kvalifiserte assistenter i norsk skole, så mener jeg det er åpenbart at de svakeste må prioriteres først.

[Gjest Gjest]

Det hadde vært flott om skolene hadde fått mer ressurser til alle elevene, inkludert de som er over gjennomsnittet faglig sterke. Frem til den dagen bekymrer jeg meg mest for de svake elevene, det skal jeg innrømme. Det er et relativt mye større problem å falle av lasset på barneskolen enn det er å kjede seg, tross alt.

Og de som er så heldige å være foreldre til et spesielt begavet barn, har ikke de en mulighet til å ta initiativ selv? Igjen er det mye lettere som "legmann" (aka forelder, hehe) å finne morsomme og spennende oppgaver for racer-avkommet sitt enn det er å lære en dyslektiker å lese, så jeg skjønner ikke helt bakgrunnen for denne kritikken. Eller jo, jeg skjønner at skolen burde være bedre tilrettelagt også for de flinke, men så lenge det ikke akkurat renner over av melk og honning og kvalifiserte assistenter i norsk skole, så mener jeg det er åpenbart at de svakeste må prioriteres først.

Problemet er at de "flinke" ofte kjeder seg så mye at de slutter å gjøre lekser og å følge med i timene. Det går bra i begynnelsen, men etter hvert som de begynner på ungdomsskolen sitter de igjen med huller fordi det ikke lenger holder med ren intelligens; det er tross alt ganske mye man ikke bare kan tenke seg til. Og da kan karakterene fort rase nedover.

På den måten blir de sterkeste de svakeste, fordi de ikke blir utfordret. Og det er den norske skolens skyld. Hvorfor skal man i det hele tatt betale skatt hvis ikke alle barns kunnskapsmessige behov blir tatt vare på av staten? Da ville jeg heller beholdt pengene mine og valgt en privatskole.

[mysan]

Problemet er at de "flinke" ofte kjeder seg så mye at de slutter å gjøre lekser og å følge med i timene. Det går bra i begynnelsen, men etter hvert som de begynner på ungdomsskolen sitter de igjen med huller fordi det ikke lenger holder med ren intelligens; det er tross alt ganske mye man ikke bare kan tenke seg til. Og da kan karakterene fort rase nedover.

På den måten blir de sterkeste de svakeste, fordi de ikke blir utfordret. Og det er den norske skolens skyld.

Nettopp

Og det handler jo ikke bare om å komme seg gjennom grunnskolen. Man skal videre, og hvem er tjent med at de som i utgangspunktet lå over gjennomsnittet plutselig har falt av lasset? Man må gjerne dele opp elevene i klasser etter evner også. Racerne i egne klasser.

[Erle84]

Jeg lå flere år foran klassekameratene mine fra dag én i 1. klasse. I barnehagen spurte de andre barna meg om jeg kunne lese for dem. Jeg kan ikke huske å ha lært å lese, jeg har "alltid" kunnet det, og jeg begynte å lese aviser lenge før jeg begynte på skolen - jeg er født i 1984, og jeg lærte om Terese saken (hun jenta som forsvant) ved å lese aviser. Det var i 88. Jeg husker jeg syntes det var forferdelig at ei lita jente ble borte, jeg var jo bare en liten jente selv.

Og jeg ble satt til å lese B FOR BALL bøker da jeg begynte på skolen. Jeg ble satt til å regne 1 + 3, enda jeg hjalp eldre søsken med matteleksene før jeg begynte på skolen.

ALDRI noen tilrettelegging. Jeg var så skolelei til slutt at mye av de siste par årene på barneskolen gikk til "jeg er syk" dager, har aldri vært så frisk i hele mitt liv... Først på ungdsomsskolen så læreren i norsk at jeg var flinkere enn de fleste, og ga meg oppgaver jeg virkelig måtte strekke meg etter. Da var det for sent.

Jeg har ressurssterke foreldre. Heldigvis. De ordnet meg lånekort på biblioteket, så jeg brukte dagene mine der og leste ut ungdomsavdelingen lenge før ungdomsskolen. Fikk min egen verden i bøkene.

Men det sosiale? Hvor mange venner tror dere jeg hadde? Og hvordan i alle dager skal man klare å ta igjen alt det tapte i sosial læring i voksen alder?? Nå, på universitetet, har jeg endelig funnet min plass. Blant "særingene" som diskuterer fag hele veien og møter på hver forelesning for å delta i debatten.

Men jeg var ensom hver dag de første 20 årene av mitt liv. Én ting er det faglige. Men det sosiale er viktigere, i mitt hode. Jeg har klart meg bra, jeg har aldri opplevd å henge etter, jeg har fremdeles nært opptil beste karakter i snitt. Men det hjelper meg SVÆRT lite i sosial sammenheng!

Dette ble langt. Men har mange dårlige, ensomme minner fra barndommen.

[Nigo-san]

Problemet er at de "flinke" ofte kjeder seg så mye at de slutter å gjøre lekser og å følge med i timene. Det går bra i begynnelsen, men etter hvert som de begynner på ungdomsskolen sitter de igjen med huller fordi det ikke lenger holder med ren intelligens; det er tross alt ganske mye man ikke bare kan tenke seg til. Og da kan karakterene fort rase nedover.

Jeg vet det, jeg har nemlig gjort det selv

Gjorde ikke en lekse gjennom hele skolegangen, knapt nok på videregående- så lenge jeg møtte opp til timen og hadde et øye halvt åpent kunne resten av tiden brukes til jobbing og fest og fanteri Karakterene lå helt i toppen allikevel, så hvorfor gidde å bruke tid på skole?

Fikk meg et realt sjokk på universitetet, da det gikk opp for meg at 5000 siders pensum ikke kan leses siste uke før eksamen, og strøk så det sang!

Men hvem sin feil er det at jeg ble en latsabb? Mine foreldres? Skolens? Samfunnets? Verdens urettferdighet? Nei vettu hva, det må jeg bare ta på egen kappe. Og jeg mener virkelig at en del av argumentene i tråden (merk: en del av. Slett ikke alle!) er på grensen til sutring og ansvarsfraskrivelse. For oss som nå har kommet i foreldregenerasjonen (og jepp, en av mine følger definitivt i mone fotspor) har da en masse muligheter til å påvirke våre barn til ikke å bli for slappe og ta for lett på det. Ungene våre er priviligerte som er godt over gjennomsnittet smarte, og jeg nekter å skulle vri det til et problem fordi at uffameg, tenk om de kjeder seg litt.

Unntakene er der flinke barn må være i et klassemiljø der det er sosialt vanskelig å være flink. Det er et problem for de barna det gjelder, og da må lærer være lydhør for det. Det andre unntakene er der barna er så ekstremt intelligente at de virkelig ikke har noe i sin egen klasse, klassen over, eller klassen over der å gjøre. Fireåringer som programmerer datamaskiner, liksom. De må ha et helt eget opplegg, kun for seg selv. Og det tror jeg er sjelden, mye sjeldnere enn alle oss som var litt småsmarte en gang på åttitallet (dvs flesteparten i denne tråden, vil jeg tro )

[instance]

Jeg bare er helt enig med Nigo-san, jeg! Kjenner meg veldig igjen i beskrivelsen av skole-innsatsen, med påfølgende sjokk på universitetet.

Og fortsatt mener jeg hardnakket at det var viktigere at læreren hjalp de to som fortsatt ikke kunne lese da vi gikk i tredje klasse, enn at han hjalp meg med å finne ut om jeg hadde tolket novellen vi leste riktig.

Dette er hovedsakelig et ressursproblem. Enhetsskolen handler ikke om at alle skal lære akkurat det samme og ikke noe mer. Tanken bak handler om at alle skal få meg seg et visst minimum av kunnskap gjennom grunnskolen. Det er aldri lagt en teoretisk øvre begrensing på hva en elev kan få ta til seg av informasjon. Denne begrensningen er som sagt en følge av ressursmangel. Og i noen tilfeller dårlig dømmekraft hos den enkelte lærer, men det kan man ikke kritisere hele systemet for.

[Fjesingen]

Kjenner meg så godt igjen i det Nigo-san sier her ja. Kunne løse kryssordene i Donald før jeg begynte i 1. klasse. Så da jeg møtte opp på barneskolen (på 80-tallet en gang) og de brukte en uke på å lære meg bokstaven "i" var egentlig løpet lagt. Så jeg ble en skikkelig rampegutt på skolen med gode karakterer. I 6. klasse fikk jeg vel melding med hjem eller mamma fikk tlf fra rektor en gang ca en gang i uka. De dårligste karakterene jeg fikk var orden og oppførsel, og i fag der lærerne ikke likte meg for jeg lagde så mye leven. Faglig var det ikke noe stress, bare leste dagen før en prøve, så var man blant de beste i klassen. Så da ble man en latsabb. Er det fremdeles, selv om jeg har tatt meg sammen til tider og fått meg en brukbar utdannelse og jobb. Jeg mener, hvorfor sitter jeg på jobb og skriver dette liksom?

[Erle84]

Og fortsatt mener jeg hardnakket at det var viktigere at læreren hjalp de to som fortsatt ikke kunne lese da vi gikk i tredje klasse, enn at han hjalp meg med å finne ut om jeg hadde tolket novellen vi leste riktig.

Dette er hovedsakelig et ressursproblem. Enhetsskolen handler ikke om at alle skal lære akkurat det samme og ikke noe mer. Tanken bak handler om at alle skal få meg seg et visst minimum av kunnskap gjennom grunnskolen. Det er aldri lagt en teoretisk øvre begrensing på hva en elev kan få ta til seg av informasjon. Denne begrensningen er som sagt en følge av ressursmangel. Og i noen tilfeller dårlig dømmekraft hos den enkelte lærer, men det kan man ikke kritisere hele systemet for.

Enig i mye her! Selvom jeg mener hele prinsippet med enhetsskolen renner ut i sanden av ressursmangelen.

I mine øyne er det det sosiale man må være obs på. Det faglige ordner seg som regel uansett.

[Vera Vinge]

Jeg var et forholdsvis begavet barn, så vet litt om hvordan det føles. Mye av skolegangen var direkte kjedelig fordi jeg var ferdig med oppgaver tidlig, og ble satt til å løse ekstremt kjedelige ekstraoppgaver. Eller hjelpe andre i klassen som ikke forstod oppgavene (kan være en ganske ubehagelig situasjon når man egentlig ønsket å skli inn i mengden og ikke bare være klassens flinkis). Heldigvis var det en til i klassen med samme problem, så vi holdt sammen hele skoletiden. Det var ikke før videregående jeg følte jeg var ordentlig i balanse.

Om jeg var et begavet barn får være opp til andre å bedømme, men jeg husker veldig godt følelsen av å kjede seg på skolen. Og jeg følte meg som en hjelpelærer gjennom store deler av barneskolen spesielt. Det var forsåvidt en del positivt ved det å lære bort og få ansvar. Men det går en grense. Når man føler at man nærmest utsletter seg selv og sin egen lærelyst fordi man skal hjelpe de som er svakere, er det noe som skurrer. Men det er klart det er kjekt for lærerne med de snille og flinke pikene (og guttene), som gjør som de skal og vel så det.

Problemet var at jeg lærte ingenting i timene. Alt vi gikk igjennom kunne jeg allerede. Jeg gjorde heller aldri lekser, fordi det tok jo maks 5 minutter å skrable ned svarene og det kunne jeg jo gjøre i timene, siden læreren uansett bare sa ting jeg allerede visste. Lese til prøver? Hvorfor det da? Og siden jeg var så "flink" så slapp jeg unna med absolutt alt; jeg leverte aldri innleveringsoppgaver i tide og skulle en hjemmelekse inspiseres hadde jeg alltid "glemt" boka. Oppmøte på skolen var ikke det beste heller. Lærerne var storfornøyde med meg uansett de, og spådde at jeg kom til å bli "noe stort".

Jeg kjenner dette veldig godt igjen. Da jeg gikk ut av vgs hadde jeg så dårlige studievaner at det var en skam, og jeg blir flau når jeg tenker på det. Jeg kan ikke annet enn å ta ansvar for det selv, men jeg vet også at jeg hadde jobbet hardere om jeg hadde fått flere utfordringer. Når man etter hvert lærer seg at man får gode karakterer ved å gjøre lite, er det fort gjort å miste motet og kunnskapstørsten. Det samme når man bruker store deler av timene og leksetiden til å hjelpe venninner, mens man selv skribler ned noe i en fei.

Jeg syns så absolutt at de svake bør prioriteres, så der har jeg på mange måter stor sans for den norske skolen. Men, jeg vil tro at opplegg for de flinke er langt mindre ressurskrevende enn oppfølging av de svake. De flinke trenger ikke nødvendigvis å sitte i egne grupper eller ha egne assistenter. Når elevene skal sitte og regne eller skrive for seg selv, så gi dem andre oppgaver. Kan det virkelig være så vanskelig? Jeg fikk regne mattestykker fra trinnet over meg en gang, og det var kjempegøy, husker jeg. Men det ble med den ene gangen.

Jeg har mye mer sympati for de svake elevene som sitter hele skoledager og ikke får noe utbytte av undervisningen. Jeg "synes ikke synd" på de flinke eleven på samme måte....

Det er selvfølgelig noe helt annet å være svak på skolen enn å kjede seg fordi man er flink. Det å prestere dårlig kan gå alvorlig ut over selvfølelse bl.a., og man bør gjøre mye for å hjelpe de svakeste opp. Men det betyr da ikke at man ikke bør legge til rette for de som klarer seg over snittet bra? Selv om det ikke er synd på dem på samme måte.

[Rosalie]

Jeg vil tro at Vera Vinge er inne på noe vesentlig. Å "glemme" de faglig sterke, som jo er de som har best forutsetninger til å bli forskere og professorer og ikke lære de gode studievaner (man kan ikke vente at man lærer seg gode studievaner når man kun får toppkaraketerer av å bla igjennom boka på bussen på vei til skolen om morgenen), skaper ikke et godt kunnskapssamfunn. Og å lage opplegg til de sterkeste er ikke spesielt vanskelig - man gir de matteboka og engelskoppgavene til årskullet over det man går i (eller enda lenger opp for den del). En del skoler lar også elever hospitere i høyere klasser evt. på neste skolenivå i enkeltfag. Ja, det krever noe koordinering, men mitt inntrykk av de skoleflinke (jeg var en av de selv), er at de ikke krever mer enn å få nok utfordringer. har de problemer å tygge på er det nok til å trigge lærelysten og lysten til å få gode studievaner.

[Gjest Marillia]

Det jeg via mine lærervenner har hørt, er at mange av disse barna som er veldig skoleflinke, ikke ønsker ekstra skolearbeid. De oppfatter det rett og slett som straff fordi de jobber raskt og effektivt. Antar at disse elevene er veldig skoleflinke, og kanskje ikke helt i Mensa-kategorien, men likevel.

[Gjest Sidonie]

Jeg tok opp dette med podens lærer på forrige foreldresamtale, siden poden er kvikk og elsker å lære, og jeg husker selv skolen som mange har beskrevet her - man lå så langt fremme og ble så lite sett at ethvert tilløp til inspirasjon og kunnskapstørst avgikk ved døden på et tidspunkt. Redd for at det samme skal skje med poden, snakker jeg alltid med læreren om dette i samtalene.

Jeg opplever at lærerne oppmuntrer til å dytte ham videre, de er litt unnskyldende i forhold til at de ikke får fulgt opp like mye hele tiden pga ressursmangel, men at de bare ser det positivt om han stimuleres videre, ikke noe negativt eller krevende for dem.

Nå skal det sies at poden er "flink" og rolig i timene, og ingen urokråke (foreløpig...?), så det er kanskje lett å si - i tillegg er det tydelig at den ekstra stimulansen må komme fra hjemmet og ikke fra skolen.

Konklusjonen - jeg kan godt dytte ham videre hjemme. Jeg er bare ikke overbevist om gevinsten i det - før eller siden kommer alderen hvor kjedsomhet i timene blir nedbrytende og demotiverende uansett, og fella ift "sjokket på universitetet" blir vel uunngåelig.

Så, min løsning har vært å ha fokus på disiplinen og motivasjonen ift lekser - lekser som ofte er lette og til dels kjedelige, som jeg ser han ikke tar helt på alvor. Men jeg bruker tid på å rose for bra jobbing, på å forklare at "senere blir dette vanskeligere, og da er det en god ting å ha gode leksevaner" og så videre. Slik at det er hans arbeidsmoral jeg egentlig jobber med, ikke evnene hans, for de har han fra før. Så får han kanskje fokus på plikten, metoden, måloppnåelsen, fremfor hvor kjedelig det er der og da.

Det er for tidlig å si om dette har noe for seg, han er bare i 3. kl. men for oss har det fungert godt hittil, og når han får, en sjelden gang, lekser som er mer tidkrevende, så gjør han dem uten å mukke, hjemmearbeid er noe han ikke tar lett på. Han liker også at vi gjennomgår dem sammen og snakker litt om det, så er det også et kontaktpunkt oss i mellom.

Mitt håp er at denne løsningen "begrenser risikoen" med kjedsomhet og lite oppfølgning fra skolens side - og det er i grunnen bare denne siden jeg kan påvirke; jeg får ikke endret skolen, dessverre.

Det er dessverre ingen tradisjon for å strebe litt i Norge, gløgghet og gode resultater belønnes i grunnen ikke. Det er synd vi sløser slik med de ressursene vi har, og det synes allerede svært godt i samfunnet vårt...