Jump to content
Sign in to follow this  
Guest Mallan

Mallan

Recommended Posts

Guest Mallan

Teriyaki, jeg hadde skrevet verdens lengste innlegg til deg. men min datamaskin er så innihelvetes jævelig irriterende noen ganger, så den valgte å hoppe ut av hele teksten.

jeg skal kommentere sterkt tilbake, men nå må jeg finne på noe annet å gjøre, før jeg går på veggen av gledessommerfuglene i magen!!

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Teriyaki

Kos deg i Brcelona! :) Om en uke drar også jeg på ferie. :)

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Mallan

ashyy! Barcelona er helt fantastisk, og utrolig deilig med en som kan saa mye om byen! Idag har vi vaert paa dalimuseum,og gaatt heeeele veien til gaudiparken. Det var sinnsykt ballt!

Gruer meg til jeg skal hjem.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Mallan

Og kanskje ikke fullt så lykkelig idag.

Baba har reist, atter igjen. Jeg stod i døren i øverste etasje, tårene trillet dramatisk, men ingen lyd og armene stod stivt inntill kroppen. Jeg så på ham og han så på meg, før jeg stille lukket døren, låste og kunne høre fra postsprekken at lyden ga igjen i oppgangen og at baba snudde seg og stotret seg ned trappene. Jeg var sint når vi stod opp midt på natten for å reise hjemover, og jeg fikk så vanvittig mageknip på flyplassen i Barca, at jeg krøp sammen på gulvet i smerte. På flybussen hjem hamret brystet, og jeg gråt stille under solbrillene. Hjemme, fredag morgen, lagde jeg frokost, men klumpen i brystet ble ikke bedre av at baba ville være med kompisene sine her nede i Oslo, alene. Jeg fikk ingen omslyngende klem, og noen ord om at vi sees jo ikveld! Jeg fikk ingen ord om at det kommer til å bli bra, at han er glad i meg, eller noen ord om hvordan jeg egentlig hadde det? Uken i barca har vært så ufattelig intens. Man sluker liksom alt, helt rått. man slynger seg om hverandre, klamrer seg fast og plutselig detter man tilbake i virkeligheten.

Det er så jævelig unaturlig!!

Her hjemme ble det derfor satt igang en aldri så liten fest, jeg hadde kjøpt baileys i barca, og den ble borte. Rødvinsflasken også. Jeg tegnet, masse og lo så det gjallet i veggene. Men angsten i kroppen var slående sterk, og hele tiden vandret tankene til Baba. Vi dro på nichols & son, som vi alltid gjør, og mine øyne flakket ofte rundt gatene. Kanskje jeg fikk øye på hva baba gjorde? Hva driver baba med? Hvem er han egentlig sammen med? Hvorfor var han så stille? Hvorfor sier han ingenting? Hva er det han egentlig tenker? Shit, jeg begynner å bli gal, var det siste jeg tenkte før en av jentene hjemmefra, tok tak i armen min, og ville ha følge hjem. Avstandsforhold sucks, det er min nye erfaring. Hennes kjæreste hadde dratt hjem, og jeg tenkte at det kanskje var like så greit å bare gå for sengen. Vi var dritafulle, men sjanglet ikke. Selvfølgelig pratet vi om baba. Jeg følte meg så vanvittig opprørt, hele kroppen kjentes som om den skulle revne. Jeg følte meg såret, sint, sliten, ulykkelig og liten, som verdens minste. Vi bestemte oss for at jeg skulle snakke med baba når jeg kom hjem, jeg bare visste ikke helt hva jeg skulle si. Hvorfor var jeg så utrolig opprørt? Jeg pleier aldri å bli slik.

Da vi runder hjørnet fra solli plass, vandrer vi oppover gaten mot inngangen til leiligheten. Der, på trappen, står han. Jeg fikk nesten sjokk. baba? Er ikke du ute med boysa? Her hadde baba stått i en time og ventet på at jeg skulle hjem. Han hadde ingen penger på mobilen.

Jeg var fortsatt sint. Litt på baba, litt på avstanden, litt på hele eggerøren vi befinner oss opp i. Mest fordi jeg merker hvor ødeleggende en avstand kan være. vi snakket sammen, lenge, det var mest jeg som pratet denne gangen. Det var vondt. kroppen min, brystet mitt, hjertet mitt, hele meg, kjentes som om jeg skulle revne. Jeg vurderte om det ville vært bedre for sjelen min om det ble slutt. Jeg sa ingenting om det. Jeg vurderte om jeg skulle fortelle ham at jeg elsker ham. Men jeg sa, at jeg ikke følte meg prioritert, og at jeg ikke visste hvor lenge jeg ville føle forholdet som normalt, så lenge han er der og jeg er her. og så lenge alt blir så intenst, hardt og rått når vi møtes. For så å føle at man er det mest ensomme mennesket i hele verden når man drar fra hverandre igjen. Også sovnet vi, jeg i armkroken hans, i de tidlige morgentimer, uten at jeg sa et ord om å elske.

På veggen på hemsen ved siden av sengen, tagget han noen godnattord, og skrev fint om hvor høyt han verdsetter meg. Han avsluttet med baba Hjerte Mallan.

Jeg elsker ham jo, alt for intenst, alt for hardt og rått.

Hvor skal jeg liksom gjøre av de følelsene nå?

Han aner jo ikke at jeg elsker ham, engang...

jeg er redd for å si noe, i tilfelle han får, den kjente panikken, eller ikke elsker meg tilbake.

Avstandsforhold sucks, det er min nye erfaring.

Mallan

Edited by Mallan

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Mallan

Hoi!

Neimen er ikke alle dager like lette. Jeg hater når jeg får den angsten i kroppen! Heldigvis er jeg heldig, og det varer ikke hele tiden. Men faen som livet suger, når angsten surrer seg som plastikk rundt kroppen.

Uansett har jeg hatt noen herlige sommerdager. Det er varmt, jævelig varmt!

Har fått en liten tung beskjed om at morfar er riktig syk. Så idag har jeg tilbrunget hele dagen i mormor og morfars have. Og tiden gikk med til soving i skyggen, lesing av den nye boken, som forresten er MEGET spennende. Shantaram skrevet av den tidligere eksfangen Gregory David Roberts fra australia. Mat fikk man også servert, hjemmelaget syltetøy er det beste jeg vet! Og kaffe da.

Igår var jeg på lektern med noen venner, det endte med slabberas på nichols & son, og ganske fulle var vi når vi sjanglet hjem i tidlige morgentimer. Tidligere på dagen var vi i parken, etter en særdeles merkelig fylla dagen før. Jøss, mye drikking de seneste dagene. uansett, parken igår. Det var koselig!

Hele uken har jeg tilbrunget med en kar fra new Jersey. Han har faktisk aldri vært utenfor USA! Så det var morsomt å vise ham rundt. Han hadde virkelig ikke lyst til å dra videre til Italia, og han fortalte at Norge er det fineste landet han har sett. hmm, altså.. ikke at han har vært i så mange land;) haha.

Nå Kom min amerikanske roomie hjem, han har med indisk mat! NAM!

Gratulerer med dagen Onkel! Håper du likte blomstene vi satte på graven din ikveld:)

Mallan

Share this post


Link to post
Share on other sites
Teriyaki

Hei Mallan! Lenge siden sist nå.

Avstandsforhold kan være riktig tøft ja. De verste dagene er som regel dagene rett etter at kjæresten har dratt. Kan virke som det er slik med deg også, i og med at du hadde det sånn rett før, og etter at han dro. Ser jo ut som om det går bedre nå. :)

Ha en fin dag!

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now
Sign in to follow this  

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...