Har du blitt voldtatt, eller har spørsmål om voldtekt?

[Gjest dixi]

Jeg var 14 år (hadde nettopp fylt 14 år 2 mnd før)

Husker ennå hendelsen gått per i dag, og er psykisk forstyrret. Har bygget et mur rundt meg og et skjold, men under vet jeg er veldig svak og frykt for å plutselig møte på gjerningsmannen igjen en dag tilfeldig...

Det var 14. februar, nemlig Valentines day. Hadde skulket skolen for å treffe en. Mens je var på vei til senturm med t- bane, fikk jeg en sms av han vi ikke kunne treffes allikevel. Neivel tenkte jeg, da blir det vel kanskje en liten shopping tur?

Hendelsen skjedde ved St.Hanshauen, Nordahl Bruns gate- Der ved gravplassen.

Husker at jeg gikk innover gården for å gå ut på den andre siden, da ca. ved enden av den gaten var en eldre kar som sto der med en liten varebil - over veien for bilen lå det et nedlagt hus (forstod dette senere).

Mannen spurte om jeg kunne hjelpe han inn med noen esker, og ved høflighet svarte jeg ja. Vet ikke helt hva jeg tenkte, tenkte bare å hjelpe til for tidsfordriv.

Jeg gikk mot bilen hans og løftet opp en eske, spurte mannen hvor han ville ha den. " Bare løft den opp du, så kan jeg følge deg etter med de andre eskene så viser jeg deg."

- Husker ennå alt detaljert tross det er noen år siden sist nå... =/

Jeg gikk innover, så meg rundt.. Huset så helt ødelagt ut, mørkt, kaldt og veldig ekkelt.

Jeg la fra meg esken, reiste meg opp og skulle til å snu meg, da han plutselig sto bak meg...

Han kom nærmere og tettere, spurte hvor jeg var på vei. Jeg ble litt vettskremt og begynt å skjelve....

Resten vil jeg ikke fortelle

Hvordan jeg kom meg avgårde`? Han gjorde seg ferdig og sa takk for hjelpen og gikk sin vei. Jeg ble sittende der vel i kanskje 2- 3 timer alene i det huset, i det innerste rommet i kulda ( Det året hadde deet snødd veldig og var veldig kaldt den dagen i tillegg)

Jeg dro hjem.

Dro ikke på skolen på 2 uker, til slutt ble foreldrene mine ringt hjem fra skolen og etterspurt meg. Eneste unnskyldningen var at jeg var syk.

Senere tok jeg meg til motet og dro til fastlegen, fortalte aldri om hendelsen, men forklarte bare at jeg slet litt med depresjonsproblemer. På kort tid hadde jeg allerede fått problemer med spiseforstyrrelser og dette ble redningen min.

Jeg ble henvist til henvist til barnepedagog, tok meg 1 helt år før jeg faktisk åpnet meg og fortalte henne bruddet til spiseforsyrrelsene og om selve hendelsen. Ble tilbudt hjelp, men jeg faktisk takket nei. Vet ikke helt hvorfor, men var redd det ikke ville hjelpe- Dermed har jeg bearbeidet skaden selv. Dette har gjort meg mye sterke i dag, og alltid klar med forhånds regler til og med per i dag. 7 år siden hendelsen...

Mine konsekvenser:

* Anoreksi

* Selvmordstanker og selvmordsforsøk

* Ripsing av armer og ben

* Aggresjonsproblemer

* Vanskeligheter med å stole på andre

* Forsvarsposisjon (knyttet med aggresjonsproblemer*

Dette var min historie, takk for meg

Hei AnnonymBruker.

Tusen takk for mail og for tilliten. Utrolig sterkt gjort å dele noe av din historie med lesere av kvinneguiden. Du er modig.

Det må ha vært en forferdelig opplevelse for deg. Skjønner godt at du husker alt detaljer ennå, det er slike hendelser som også kan brenne seg fast i hukommelsen.

Om du føler behov for det skal du vite at du kan kontakt oss for samtale. En del av oss som jobber på DIXI har selv opplevd voldtekt. Så vi vet hvor vanskelig ting kan føles, men vi vet også at med godt hjelp og støtte og via bearbeidelse er det mulig å få et godt liv igjen.

Vi har ikke ventelister,så du kan få time raskt. Vårt telefonnummer er: 22 44 40 50. Best å avtale tid på forhånd så vi ikke er opptatt med andre ting.

Og kan også lese mer om DIXI på www.dixi.no

Ønsker deg alt godt og en fortsatt fin dag.

Mvh

Venche Lindboe, konsulent DIXI Oslo

[Gjest Gutt 19]

Hei. Jeg beklager hvis dette ikke er riktig sted for meg, men jeg lurte på om dere har noen anelse om det finnes noen samtalegrupper for gutter? Eller en hvor man kan være med selv om man er mann. Er 19 år og ble voldtatt av min første guttekjæreste da jeg var 15 og har liksom ikke funnet noen grupper som kan hjelpe med det i det hele tatt. Hadde vært greit å kunne snakke med andre som har gått gjennom noe lignende...

[Gjest dixi]

Hei. Jeg beklager hvis dette ikke er riktig sted for meg, men jeg lurte på om dere har noen anelse om det finnes noen samtalegrupper for gutter? Eller en hvor man kan være med selv om man er mann. Er 19 år og ble voldtatt av min første guttekjæreste da jeg var 15 og har liksom ikke funnet noen grupper som kan hjelpe med det i det hele tatt. Hadde vært greit å kunne snakke med andre som har gått gjennom noe lignende...

Hei.

Tusen takk for mail og for tilliten.

DIXI er åpent for både jenter/kvinner og gutter/menn, så du er hjertelig velkommen til å komme til oss for samtaler.Se ovenfor for telefonnummer til oss.

Vi har ingen samtalegruppe for menn akkurat nå, men håper å få til en på høsten.

Det er også en nettside som heter www.utsattmann.no som er veldig bra. Der du kan prate med andre menn som har vært utsatt for voldtekt.

Hører gjerne fra deg.

Mvh

Venche Lindboe, Konsulent DIXI Oslo

Endret 1. august 2011 av dixi

[AnonymBruker]

Jeg har blitt utsatt for incest av min far, ble voldtatt av broren til ei venninne da jeg var 7 år, ble voldtatt av min eksmann 3 ganger i løpet av 12 år, og jeg ble voldtatt i eget hjem av en jeg trodde jeg kjente godt nok for snart 2 år siden.

Jeg orker ikke å gå i detalj om disse hendelsene nå, men det jeg kan si er at jeg er meget skuffet over politiets rolle i saken. Jeg snakker da om det som skjedde for 2 år siden. Jeg valgte å anmelde det. Det første en politikvinne sier til meg, var at de kom til å anmelde det uansett pga hvordan huset så ut etter voldtekten (knapper lå strødd utover soverommet, klær var ødelagt osv), og hvordan sinnstilstanden min var. Jeg var panisk. De mente at det var såpass alvorlig at de ville anmelde uansett om jeg kom til å anmelde det, men at saken min stod sterkere om jeg også valgte å anmelde det. I neste setning sier hun: "Men du skal være klar over at de fleste sånne saker blir henlagt." Eh..hva var vitsen da?

Jeg ble undersøkt på sykehuset samme natt, og jeg opplevde det som et nytt overgrep. Å stå i bare undertøyet på en grønn "lapp" midt på gulvet i flombelysning mens 2 stk gikk over kroppen min med vattpinner var ikke noe særlig, spesielt ikke da det var 2 politimenn og en eks av meg i samme rom. Hun som undersøkte meg nedentil sa: "Ja, du er jo veldig sår da!" Jeg svarte: "Ja! Man blir vel ikke spesielt kåt når man ligger der og blir voldtatt!"

Politiet skulle ta så godt vare på meg atte.. Jaja, det varte helt til avhøret var over. De sa klart ifra at de hadde plikt til å fortelle meg med èn gang den mistenkte ble løslatt. Vel, jeg fikk vite det ved en tilfeldighet 2 dager etter han ble løslatt! Etter den dagen (3 dager etter voldtekten fant sted), fikk jeg ikke kontakt med politimannen som hadde saken min! Jeg har enda ikke snakket med han etter det. For å være helt ærlig, så angrer jeg på at jeg anmeldte saken, og jeg forstår veldig godt de som ikke klarer den ekstra påkjenningen. Jeg mener ikke at sånne ting ikke skal anmeldes altså, jeg sier bare at jeg forstår godt de som velger å ikke gjøre det også.

Det ble også sendt en HASTEhenvisning til DPS (psykolog) i nov. 09. Jeg har enda ikke fått time, nesten 2 år etterpå.. Dette selv om de ville legge meg inn akutt på psykiatrisk etter voldtekten pga at jeg knakk helt sammen. Jeg syns hele systemet rundt dette er helt på trynet!

Saken ble jo selvfølgelig henlagt, og han er fortsatt ute på sjekkesteder på internett under falskt navn, alder og bosted. Denne mannen skal bli lærer, og han har en intetanende samboer..

Det var litt av min opplevelse rundt det med voldtekt og systemet rundt..

[Gjest solstråle]

Har hørt mange historier som din.

Det eneste man kan gjøre er å ta vare på seg selv, og bygge seg selv opp igjen... sakte men sikkert ...

Hver og en må klare seg så best en kan selv, men iblant trenger man å prate med noen også.

Kan du ikke kontakte fastlegen og be om en henvisning til dps?

Hvis du vil forandre på noe, er det bare du som kan det. Du er din egen herre, eller dame, og hvis du vil ha et godt liv er det bare du som kan få til det.

Husk at du er verdt mer enn dette. Skjønner at livet ditt har vært hardt, men det er aldri for sent å forandre på ting.

Bryt tvert kontakt med de som ikke er bra for deg, og oppsøk de som er bra for deg.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Jeg vil gjerne fortelle om min historie, kjenner det er litt vanskelig å faktiskt skrive det ned svart på hvitt.

Jeg hadde begynt å jobbe for en mann i hans firma, dette var på andre siden av landet der jeg bodde, så jeg fikk leie ett av husene han hadde på eiendommen sin. jeg husker han kom innom med øl og en kompis og ville drikke i huset jeg leide fra ham, jeg sa det var ok, han var jo sjefen min, ville ikke være uhøflig.

Det ble sent og jeg skulle jobbe dagen etter, jeg drakk lite, så jeg gikk for å legge meg mens de var i stua og drakk, jeg trodde ingenting vondt om dem.

Så lå jeg i senga med pysjamasen på da døra plutselig går opp,sjefen kommer inn, jeg kjenner hender famle under dyna mi å grabber tak i pysjamasbuksene mine å prøver å rive dem av, jeg skriker å sparker til alt jeg har, han slapp taket etter litt å gav seg. kompisen i stua brydde seg ikke, sjefen gjorde ett forsøk til senere uten hell da jeg sparka til ham. jeg var livredd...

Noen kvelder etterpå låste han seg inn i huset mitt, kom inn på soverommet, la seg ned ved siden av meg å begynte å ta på meg, jeg var bare stiv som en pinne, turde ikke gjøre noe, jeg var bare helt sjokkert. Dagen etter på jobben kom han og slengte meg opp etter veggen å begynte å kline med meg, jeg vrei meg unna men han holdt meg fast.

Det ble til en vane, han sneik seg inn om nettene, jeg gråt og var redd, men begynte til slutt å akseptere dette,mannen var like gammel som min far... jeg var 20år.

Når vi var ute i offentlighet sammen for vi skulle hente leveranser for firmaet hans, så tvingte han meg til å kline med ham offentlig, en 20 åring kline med en 50 åring, det var helt grusomt og kvalmende...

Han begynte å bli voldelig etterhvert, da han var full begynte han å slå, en kveld brast det for meg, jeg strigråt og løp alt jeg hadde, kompisen til sjefen min var der den kvelden og beskyttet meg og tok meg med til ham den natten, han passte på meg. Han forsto da hvordan alt hadde utviklet seg.

Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke sluttet før, jeg var redd, usikker på meg selv.. jeg vet ikke hva, jeg turde ikke dra hjem til mamma og pappa med den skammen jeg bar på. Men jeg kom meg hjem etter 4 mnd med mishandling, jeg begynte å føle empati for ham di siste ukene..

Jeg ble voldtatt av eksen min,han var da min samboer, han ble voldelig, truet med at han skulle kaste meg ut i skogen der ingen kunne finne meg, jeg skrek og gråt å var så redd jeg skalv. Så tok han tak i meg da jeg satt i sofaen i stua og røsket meg med på soverommet mens han rev av meg klærene og kastet meg på senga, jeg skrek nei, ville ikke, følte meg kvalm. Vi har hatt sex før, men det var når vi hadde det bra og vi begge ville, nå ville jeg ikke, jeg var redd, sint, og hatet ham... jeg sparket rundt meg og protesterte, han holdt meg fast, jeg ble liggende og se flashbacks fra min tidligere voldtekt, følte den samme skammen, jeg ble så kvalm inni meg... aldri har jeg kunnet se på ham på samme måten...

Senere iløpet av årene har jeg fått meg en ny fantastisk mann, for første gang mens vi hadde sex begynte han å ta tak i håret mitt, ble hardhendt fordi han trodde jeg likte det, Jeg ble plutselig stiv som en stokk igjen, tårene begynte å renne, og jeg hyperventilerte og skalv.. jeg bare forsvant utav kroppen min å var på ett helt annet sted.. mannen min ble veldig redd og forsto med en gang at jeg hadde fått flashback fra voldtektene, han vet om dem. han trøstet meg og holdt rundt meg, snakket med meg, det hjalp så veldig. Etter denne kvelden ble jeg veldig flau, har ikke ønsket å snakke om den episoden etterpå...

Jeg har klart å være åpen om dette til de rette personene, de som virkelig er der for meg og det har hjulpet meg kraftig, jeg har sluppet depresjoner, angst og lignende som flere gjerne sliter med etter slike episoder. Det er godt å snakke om det til noen du stoler på.. meg jeg kjenner fortsatt det tærer og gjør vondt inni meg når jeg tenker på det, mange tror det er helt over og jeg ikke tenker på det lengre, men det gjør jeg, følelsene kommer titt innom igjen, jeg kjenner det på kroppen....

jeg har klart å være åpen med noen om disse historiene, det har hjulpet meg,

[AnonymBruker]

Jeg ble forsøkt voldtatt av halvbroren min da jeg var 11 år og har blitt utsatt for voldtekt og andre overgrep fra andre personer siden. Ved å gå i terapi og støttegruppe med andre incestutsatte har jeg kommet et godt stykke på vei. Å kutte ut folk som ikke vil meg godt har vært helt vesentlig for meg.

Halvbroren min er gift og har to barn som jeg er tante til. De har ingen andre tanter, så jeg vil gjerne stille opp for dem når jeg kan. Stemoren vår sier at jeg lyver om overgrepene og har truet meg med søksmål hvis jeg forteller noen hva jeg har blitt ustatt for. Vi bor på forskjellige kanter av landet, så jeg trenger ikke å ha mye med henne å gjøre, men jeg orker ikke å være i samme rom som henne på grunn av denne svertekampanjen og jeg har derfor ikke vært i en eneste familiesammenkomst de siste årene. Stemoren vår reiser gjerne land og strand rundt for å være med på det som er. Jeg vil ikke at tanteungene skal tro at jeg bare stikker av og ikke bryr meg. Det er også vondt at jeg nesten aldri ser andre familiemedlemmer som jeg egentlig har et godt forhold til.

Har noen råd å komme med til meg? Vær så snill og ikke foreslå at jeg skal bite det hele i meg og blåse i hele stemoren.

[AnonymBruker]

Hva bør man si til en som har blitt voldtatt? Hva er det riktige å si, om det finnes noe riktig?

[Gjest Bond]

Tråden ryddet for spam

Bond, mod

[AnonymBruker]

Jeg ble seksuelt misbrukt av min daværende stefar gjennom hele barneskolen.

Han var også voldelig, noe som gjorde at mamma ikke klarte komme seg vekk fra han før etter så mange år.

Hun viste hva som skjedde, men pga volden og det sterke grepet han hadde tilga jeg henne når jeg var i tenårene.

Nå som voksen, og mor selv så ser jeg hvor galt alt var. Og jeg har vel egentlig utilgitt henne (om man kan bruke det ordet).

Første gang hun fikk vite om hva som skjedde var de ikke samboere, alt var så nytt at hun hadde helt fint kunne trekt seg vekk fra han.

De hadde bare vært kjærester ei stund, bodde i forskjellige byer og hadde ikke noe felles nettverk.

Hun burde tatt meg med hjem, og aldri sett mannen igjen. (Han tilsto hva han hadde gjort, så det var aldri noen tvil om det).

Hun valgte å la han flytte inn hos oss, og i mine øyne valgte hun å la han misbruke meg.

Det har gitt meg en knekk i senere tid, fordi det betyr for meg at jeg kun kom i andre rekke.

At hun umulig kunne og kan elske meg slik jeg elsker barnet mitt.

Det er veldig sårt, og fører til at jeg ikke klarer ha det forholdet jeg hadde med henne før jeg selv fikk barn og fikk opp øynene mine.

[AnonymBruker]

Jeg ble forsøkt voldtatt av halvbroren min da jeg var 11 år og har blitt utsatt for voldtekt og andre overgrep fra andre personer siden. Ved å gå i terapi og støttegruppe med andre incestutsatte har jeg kommet et godt stykke på vei. Å kutte ut folk som ikke vil meg godt har vært helt vesentlig for meg.

Halvbroren min er gift og har to barn som jeg er tante til. De har ingen andre tanter, så jeg vil gjerne stille opp for dem når jeg kan. Stemoren vår sier at jeg lyver om overgrepene og har truet meg med søksmål hvis jeg forteller noen hva jeg har blitt ustatt for. Vi bor på forskjellige kanter av landet, så jeg trenger ikke å ha mye med henne å gjøre, men jeg orker ikke å være i samme rom som henne på grunn av denne svertekampanjen og jeg har derfor ikke vært i en eneste familiesammenkomst de siste årene. Stemoren vår reiser gjerne land og strand rundt for å være med på det som er. Jeg vil ikke at tanteungene skal tro at jeg bare stikker av og ikke bryr meg. Det er også vondt at jeg nesten aldri ser andre familiemedlemmer som jeg egentlig har et godt forhold til.

Har noen råd å komme med til meg? Vær så snill og ikke foreslå at jeg skal bite det hele i meg og blåse i hele stemoren.

jeg er fellesbarn og har blitt utsatt for nesten det samme av pappas sønn fra tidligere giftemål.

Jeg vet det er tøft, men drit i den delen av familien. Min del av fam tror på meg, mens halvbroren min sin del men er jeg er gal og sinnsforvirret fordi jeg har vært igjennom mye fra før. At jeg dikter opp. Jeg har sagt ifra til min far at kommer ***** så kommer ikke jeg. Jeg synes det er kjipt å måtte bortforklare for resten av fam hvorfor bare en av oss er til stedet, men du må være så egistisk (ikke at du er det) å tenke på deg selv. det er DU som skal leve med dette videre, og det er DU som skal gjøre det som er best for deg!

Masse lykke til videre.

[AnonymBruker]

Jeg ble voldtatt 2 ganger, ja hvis det var voldtekt da. Jeg tenker fortsatt at det var min egen feil ettersom jeg var overstadig ruset begge ganger.

Første gangen var jeg 17 og han 28. Han var bartender og puttet extacy i drinken min. Jeg husker ikke noe annet enn et lite "klipp" av han og meg i en seng. Neste dag var jeg utrolig dårlig, merket jo at jeg hadde hatt sex, på undertøy osv. Jeg var forelsket i han, han hadde virkelig ikke trengt å tvinge meg med dop. Det kjipeste var at noen "venner" av meg bevitnet det hele, kunne fortelle meg om det i ettertid og var sjokkert over "oppførselen" min. Og så dum det går an å være, traff jeg han på byen 2 år senere, ble med han hjem og sugde han. Jeg VILLE jo ikke, hvorfor gjorde jeg det!?!? Dette er 20 år siden, og jeg skulle gjerne tatt han verbalt i dag hvis det var mulig. Han døde i en motorsykkelulykke et par år senere, og jeg tenker at det var han vel unt. What goes around osv.

Den andre gangen var jeg også overstadig beruset, og også forelsket, og våknet på en benk, ute på et utested i syden, med min finske "flamme" over meg og i ferd med å gjøre seg ferdig. Vel - det var ikke helt sånn jeg hadde tenkt å tilbringe kvelden.

Med min eks gjennom 11 år opplevde jeg 1 gang at han lå med meg mens jeg var bevisstløs i fylla, og 2 ganger at han heiv seg over meg i fylla og prøvde å presse seg inn, men da klarte jeg begge gangene å dytte han av meg.

Fy faen så sint jeg blir på disse gutta når jeg tenker på det i dag.

Poster som anonym i dag

[Gjest Moulu]

.

Endret 20. september 2011 av Moulu

[Gjest dixi]

DIXI Ressurssenter i Oslo inviterer til

Temakveld

Kvinner som begår overgrep

Tid: Tirsdag 11.oktober kl.19.00 - 21.00

Sted: Rica Hotel, Holbergs plass 1 Oslo

Åpent for alle interesserte

Foredragsholder: Psykolog Thore Langfeldt

Spesialist i klinisk psykologi og spesialist i klinisk sexologi

Fra Institutt for klinisk sexologi og terapi i Oslo.

Fri entre.

Det vil bli servert kaffe og te.

Kontakt gjerne DIXI på telefon 22 44 40 50 eller

e - mail: [email protected] dersom du lurer på noe. www.dixi.no

Velkommen!

Endret 23. september 2011 av dixi

[frøkna]

hei

jeg ble utsatt for voldtekt i 2008 og tok kontakt med dixi i 2009, men på grunn av hektisk hverdag hadde jeg aldri tid til å dra på noen av møtene som var satt opp.

jeg går veldig frem og tilbake på om det er noe for meg, jeg har aldri snakket med noen om det, bortsett fra to som jeg fortalte det hadde skjedd uten å snakke noe mer om det. og det var vanskelig nok.

det var ingen grov voldtekt, men jeg kjenner på skammen når jeg tenker på det og blir flau når noen fleiper om voldtekt. Jeg har også hatt problemer med å forholde meg til menn, vært veldig kynisk, er nok litt det enda, men det kommer seg.

i det siste har jeg jobbet med meg selv på egen hånd, med å bli mer åpen og prøve å se livet fra ett nytt perspektiv.

anywho, let me cut to the chase;

lurer på om jeg kan ha godt av noen møter, snakke med noen som har opplevd noe av det samme som meg. det begynner å bli noen år siden dette skjedde nå, men tenker fortsatt på det innimellom, men jeg har heldigvis aldri latt det gjennomsyre livet mitt.

Om jeg skulle gått på møter ville det vært for å bedre kvaliteten i livet mitt, lette litt på skuldrene og få noen tanker ut av hodet. Jeg ligger ikke tynt an i livet, så poenget mitt er vel egentlig at om det er få plasser på disse møtene er jeg absolutt ingen prioritet.

hva syns dere på dixi?

[Gjest evo6]

hei. ikke for ¨å virke frekk osv. vet ting er vanskelig med dette tema.

men en ting. jeg har vært sammen med 3 jenter som alle har blit voldtatt.

ingen av de har anmeldt det eller pratet med en psykolog om dette...

jeg er nå 30 år å hun jeg er sammen med og har barn med er en av de 3...

hun har ikke ville innsett hva det var før nå...

til dere som går rundt og tror det går ann å glemme og leve videre... fortiden vil inhente dere..

vær snill og prat med noen om det. for det kan ødelegge fremtiden deres med den dere elsker...

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd at min søster ble voldtatt. Jeg vet hvem som voldtok henne, og jeg er så sint. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Det er flere år siden dette skjedde, men sinnet er der. Jeg har så lyst til å fortelle vedkommende hva jeg mener om han, men noe stopper meg, forteller meg at det ikke er så lurt.

Er det noen som vet hva som er vanlig for søsken/nærmeste voldtektsoffertes familie å reagere?

[AnonymBruker]

Alle reagerer forskjellig. Min far og stefar ble sinte. Mamma hadde ingen reaksjon og søsken fortalte om alt de visste om det, uten å vise sinne eller tristhet.

Søskenbarnet mitt begynte å gråte da det kom frem.

[Gjest Anonym]

Hva behøver man egentlig av bevis og vitner for at politiet eg gang skal gidde å se på saken?

Jeg og to andre har alle anmeldt samme mann for overgrep på oss da vi var yngre. Vi har alle hatt fryktelige problemer pga. dette, men anmeldelsene har bare blitt henlagt. Vi har gjort alt vi kan, men kommer ingen vei. Er det virkelig umulig å komme noen vei når man ikke har fysiske bevis? Det er jo flere år siden dette skjedde.

[Gjest kl]

Hva behøver man egentlig av bevis og vitner for at politiet eg gang skal gidde å se på saken?

Jeg og to andre har alle anmeldt samme mann for overgrep på oss da vi var yngre. Vi har alle hatt fryktelige problemer pga. dette, men anmeldelsene har bare blitt henlagt. Vi har gjort alt vi kan, men kommer ingen vei. Er det virkelig umulig å komme noen vei når man ikke har fysiske bevis? Det er jo flere år siden dette skjedde.