Utroskap og navndiskusjon

[MRN]

Men hun sier jo selv at det ikke har noe med hevn å gjøre?

Og det må hun vel lov til å fortsette å gjøre?

Dette er et forum. Det er forumets oppgave å finne bakomliggende problemer. Denne gangen var hevntanken som var avgjørende, og det var egentlig ikke vanskelig å finne ut av. Litt flere opplsyninger, så finner vi ut hvorfor mannen var utro. Alt fordi det er forumets oppgave å ikke svare på hovedspørsmålet når hovedspørsmålet er besvart.

Hun trenger en signatur, en signatur som hun ikke får sånn som det ser ut nå.

[Gjest TS]

Igjen...dette dreier seg ikke om hevn, men om et sterkt ønske om å få ha samme slektsnavn som mine barn selv om jeg ønsker å fjerne mannens navn fra min person.

Om noen vil spekulere i hvorfor utroskapen skjedde, så må de gjerne det. Tydelig at dette forumet ønsker å tenke at det sitter en bitter og forsmådd kvinne bak dette innlegget og som antakelig ikke heller var noe til kone, siden mannen valgte som han gjorde. Spør dere han får dere et annet svar. Men det er ikke det som er saken.

Takk til dere som har gitt et mer nyansert svar enn "du er bare ute etter hevn" og "ikke dra barna inn i deres konflikter", noe som faller på egen urimelighet da dette ikke vil ha noen betydning for barna og fordi jeg vet at det ikke er hevn som driver meg.

[Gjest TS]

Og til dere som mener jeg bør velge mine kamper...

Vel, det er det jeg har gjort tidligere når navn er blitt diskutert. Derfor har jeg gitt meg på dette tidligere. Ser ingen grunn til å gi meg denne gangen når jeg nå vet hvor lite jeg er blitt respektert og prioritert av mannen opp igjennom.

[Gjest Gjest]

Og til dere som mener jeg bør velge mine kamper...

Vel, det er det jeg har gjort tidligere når navn er blitt diskutert. Derfor har jeg gitt meg på dette tidligere. Ser ingen grunn til å gi meg denne gangen når jeg nå vet hvor lite jeg er blitt respektert og prioritert av mannen opp igjennom.

Du kan kanskje nyte godt av å gå i samtaleterapi sånn at du får sortert litt tanker og følelser her. Først understreker du at det ikke er snakk om hevn, så avslører du deg selv i neste øyeblikk sånn at hevnmotivet lyser lang vei.

Og hvordan kan du si at alle som er uenige med deg er unyanserte? Kanskje det sier litt om deg heller enn innleggene her?

[Gjest TS]

Du kan kanskje nyte godt av å gå i samtaleterapi sånn at du får sortert litt tanker og følelser her. Først understreker du at det ikke er snakk om hevn, så avslører du deg selv i neste øyeblikk sånn at hevnmotivet lyser lang vei.

Og hvordan kan du si at alle som er uenige med deg er unyanserte? Kanskje det sier litt om deg heller enn innleggene her?

Om du hadde lest innlegget mitt litt mer nøye, hadde du fått med deg følgende:

Takk til dere som har gitt et mer nyansert svar enn "du er bare ute etter hevn" og "ikke dra barna inn i deres konflikter"

Det er opptil flere som har skrevet mer nyansert, men som heller ikke nødvendigvis er enig med meg. Og jeg tar alt til etterretning, så er det også sagt.

Men må da kunne velge når man skal kjempe for sine synspunkter og når man skal gi seg, uten å bli beskyldt for å være en hevnlysten og bitter kjærring? Jeg har vært den "store" som har gitt meg på dette ved to anledninger tidligere. Han har vært den "vanskelige"(med hvilken rett?). Å fortsette å gi etter for hans urimelige krav etter at han har vist meg og familien så lite respekt, ville ikke det bare gi vann på mølla til alle som i samlivsforumet ville sagt: Kvitt deg med drittsekken, ikke gi deg, vis at du har litt selvrespekt, osv???

[Vera Vinge]

Men må da kunne velge når man skal kjempe for sine synspunkter og når man skal gi seg, uten å bli beskyldt for å være en hevnlysten og bitter kjærring? Jeg har vært den "store" som har gitt meg på dette ved to anledninger tidligere. Han har vært den "vanskelige"(med hvilken rett?). Å fortsette å gi etter for hans urimelige krav etter at han har vist meg og familien så lite respekt, ville ikke det bare gi vann på mølla til alle som i samlivsforumet ville sagt: Kvitt deg med drittsekken, ikke gi deg, vis at du har litt selvrespekt, osv???

Jeg syns at når det er barn inne i bildet, stiller dette med "å sette seg i respekt" seg ganske annerledes. Og at det med "å velge sine kamper med omhu" blir viktigere enn aldri før.

For barna deres er skilsmissen antakeligvis ganske vanskelig, eller det kan bli det senere om de er små nå. Men det overlever de. Det som gjør det aller mest vanskelig for dem, er foreldre som krangler, mye mer enn foreldre som ikke bor sammen. Dersom kjernen av en stor konflikt handler om "kun" et navn, er det fryktelig synd med tanke på hva annet som kan stå på spill - nemlig forhold til far og generelt det å ha barn som er trygge og som har det bra. Det å skifte navn høres uskyldig ut, men i en slik situasjon kan selv små ting bli store og balle på seg.

Misforstå meg ikke - jeg forstår godt ditt behov. Men her er det også andre hensyn å ta. Nemlig å unngå konflikt så lenge det ikke er snakk om ting som virkelig vil påvirke deg og dine barns hverdag.

[Gjest Svela]

Og til dere som mener jeg bør velge mine kamper...

Vel, det er det jeg har gjort tidligere når navn er blitt diskutert. Derfor har jeg gitt meg på dette tidligere. Ser ingen grunn til å gi meg denne gangen når jeg nå vet hvor lite jeg er blitt respektert og prioritert av mannen opp igjennom.

Det r akkurat den siste setningen din der som gjør at det skurrer litt.

Fordi du har blitt like respektert og prioritert så skal du nå ha vilja di.

Det at det eldstebarnet deres fikk farens etternavn og ikke ditt har du forklart med at han er en tradisjonell mann som mener at barn skal ha fedres navn. Og du fant deg i det. Og du mener her at han burde ha respektert ditt ønske og latt barnet få ditt navn som mellomnavn? Det mener nok de fleste her også. Ihvertfall mener jeg det.

Men når du nå trekker inn at du ikke vil gi deg denne gangen fordi du har blitt så lite respektert og prioritert opp igjennom så aner det meg (og flere her tydeligvis) at det er handlinger i samlivet deres - og utroskapen - som nå gjør at du vil ha viljen din. Hevn er kanskje ikke rette ordet. Men det blir litt sånn at nå skal du liksom sette deg på bakbeina, slik han har gjort før, slik at han får smake sin egen medisin.

Om du hadde lest innlegget mitt litt mer nøye, hadde du fått med deg følgende:

Takk til dere som har gitt et mer nyansert svar enn "du er bare ute etter hevn" og "ikke dra barna inn i deres konflikter"

Det er opptil flere som har skrevet mer nyansert, men som heller ikke nødvendigvis er enig med meg. Og jeg tar alt til etterretning, så er det også sagt.

Men må da kunne velge når man skal kjempe for sine synspunkter og når man skal gi seg, uten å bli beskyldt for å være en hevnlysten og bitter kjærring? Jeg har vært den "store" som har gitt meg på dette ved to anledninger tidligere. Han har vært den "vanskelige"(med hvilken rett?). Å fortsette å gi etter for hans urimelige krav etter at han har vist meg og familien så lite respekt, ville ikke det bare gi vann på mølla til alle som i samlivsforumet ville sagt: Kvitt deg med drittsekken, ikke gi deg, vis at du har litt selvrespekt, osv???

Jeg kan godt forstå at han har vært vanskelig tidligere. Og du har sikkert måtte spise noen kameler og funnet deg i litt av hvert. Tviler ikke et sekund på det.

Men i dette spesifikke tilfelle som du tar opp her så handler det om å skifte etternavn på barna. For deg oppleves det som et urimelig krav fra han at han ønsker at det eldste barnet skal beholde hans etternavn som slektsnavn? Hvis vi holder oss til dette med navn som tema og glemmer utroskap og annen mangel på respekt - er det da så urimelig at faren vil at barnet skal fortsette å ha fars navn? Er det ikke minst like urimelig av deg å ville ha ditt navn som barnets etternavn. For det går jo ut på det samme? Du vil ha ditt navn som etternavn på barna og han vil ha sitt.

Ved å "gi etter" og la barna ha farens etternavn så sier det ingenting om at du ikke har selvrespekt! At barna har farens etternavn sier heller ingenting om at du godtar oppførselen hans når det gjelder andre temaer hvor han har såret deg.

Det er mulig at mannen har andre urimelige krav som det virkelig er verdt å slåss imot. Og at du har blitt behandlet respektløst i form av at han har vært utro er det ingen tvil om.

Den beste måten å vise at du har selvrespekt er at du slutter å irritere deg over ham. Slutt å bruk så mye energi på alt det du ikke liker ved ham. La ham være en annen kvinnes problem.

Men prøv på en saklig måte å få igjennom at du vil at barna skal ha ditt navn som mellomnavn. Da har ihvertfall barna dine ditt navn også - om det så ikke er selve slektsnavnet/etternavnet. Men ikke bland inn dette med at du skal ha viljen din nå fordi han har vært så urimelig og respektløs før. Det lukter litt hevn av det. At du vil ta igjen. Og da starter du bare en krangel igjen og han blir respektløs og urimelig igjen - nettopp fordi han føler at du vil ta igjen! Si bare at du har et ønske om at barna skal ha ditt navn også. Ikke bare hans.

[Gjest Gjest_Vibeke_*]

Har du vært misfornøyd hele tiden, kunne du tatt opp saken før og prøvd å gjort noe med det på et tidligere tidspunkt.

Så tåpelig. Hvorfor skulle hun ha tatt det opp på et tidligere tidspunkt når det også på et tidligere tidspunkt ville ha avstedkommet sure miner fra ektemannen, som hun på dette tidligere tidspunkt ikke ante at var utro? Da ville hun skapt unødvendig dårlig stemning. Nå er den dårlige stemningen allerede et faktum takket være ektemannens eskapader, og hvilket annet tidspunkt passer da bedre for TS til å gjøre det TS har ønsket å gjøre hele tiden, nå når hun ikke lenger lever med denne mannen og sånn sett slipper hans sure miner i det daglige.

Konflikter og brudd er alltid gyldne anledninger til å foreta endringer på ting man var misfornøyd med også mens relasjoner fortsatt holdt stand. Det er opplagt at TS ikke er ute etter hevn, men ute etter å sortere livet sitt etter et dramatisk brudd. Som en annen i tråden er inne på, for mange familiemedlemmer som bor under samme tak blir det naturlig å ha felles etternavn. Det er vel den eneste fornuftige grunnen til at mange kvinner fremdeles velger å ta ettermannens navn, fordi familien er en enhet. I TS sitt tilfelle har vi å gjøre med en mann som har valgt å bryte med det daglige familielivet ved å være notorisk utro. Konsekvensene blir uunngåelige, han er ikke lenger en del av den daglige driften en familie er. Hans relasjon til barna svekkes ikke ved at barna får mors etternavn. Moren slipper på sin side den daglige påminnelsen om den utro eksmannen sin ved å se etternavnet hans på dørskiltet til sitt eget hjem... Den lettelsen står hun fritt til å kjempe for uten at dere fordummende kaklehøner skal stemple henne for hevngjerrig.

[Gjest Gjest_Vibeke_*]

Men når du nå trekker inn at du ikke vil gi deg denne gangen fordi du har blitt så lite respektert og prioritert opp igjennom så aner det meg (og flere her tydeligvis) at det er handlinger i samlivet deres - og utroskapen - som nå gjør at du vil ha viljen din. Hevn er kanskje ikke rette ordet. Men det blir litt sånn at nå skal du liksom sette deg på bakbeina, slik han har gjort før, slik at han får smake sin egen medisin.

Kanskje det rett og slett handler om forakt, og ikke så mye om hvem som skal få viljen sin. Hun har tross alt kastet bort år av sine liv på en mann som opplagt har sviktet henne og barna kollossalt. Selv kan jeg ikke tenke meg hvilken følelse av forakt som vekkes ovenfor en mann som presterer å være utro mens han spiller skuespill om en blivende lykkelig familie med den vordende mor til hans barn. Å mest mulig renske han ut av sitt liv blir et sunnhetstegn. Barna tar ikke skade av å endre til mors etternavn. Far tar ikke skade av det. Mor tar skade av at barna beholder navnet til et menneske som hun har kastet vekk år av livet sitt på. Det blir en daglig påminner for mor, og en daglig belastning.

[Gjest BOX]

Moren slipper på sin side den daglige påminnelsen om den utro eksmannen sin ved å se etternavnet hans på dørskiltet til sitt eget hjem... Den lettelsen står hun fritt til å kjempe for uten at dere fordummende kaklehøner skal stemple henne for hevngjerrig.

Barna i seg selv vil være en evig påminnelse om deres fars eksistens!

Det er naivt å tro at man kan viske ut ham av livet sitt.

Denne mannen har vært utro og såret henne dypt. Derom hersker ingen tvil. MEN!! Han er far til barna og uansett så må hun samarbeid med ham i minst 18 år fremover. Samværsavtaler, foreldresamtaler i barnehage/skole, bursdager, konfirmasjon osv osv.... Hun KAN IKKE leve et liv uten ham, desverre.

Også må vi huske da at akkurat nå er hun midt oppi det. Har selv hatt en utro eks og akkurat når man finner ut av det og i den nærmeste tiden etterpå når man skal flytte fra hverandre og skape seg en ny tilværelse så er ting jævlig tøft. Men etterhvert så kommer man over det. Det går nemlig over!

Hun skal selvfølgelig få lov til å være sint og såret. Men hun trenger da ikke å synke ned til hans nivå og være urimelig hun også.

[absinthia]

Jeg har opplevd utroskap fra barnefar i et langvarig forhold som endte av samme grunn, og det kunne aldri ha falt meg inn å bytte etternavn på barna av de årsakene du ramser opp. Hva med å bruke begge etternavnene? Om noen år er uansett barna voksne nok til å velge selv hvilket etternavn de skal ha/beholde.

Jeg synes at din "hevn" heller bør dreie seg om å ha et bra liv i steden for å lage konflikter som egentlig omhandle ting av liten betydning.

Javel, så var han utro, men han kunne gjort mye verre ting mot dere enn det!

Kom deg opp av selvmedlidenheten og sats heller på å konsentrere deg om ting som gjør deg glad.

Høres skikkelig streng ut her, men det er ment som et spark i rett retning - ikke sur kritikk.

[Lizzee]

Fakta her er at far ikke vil forandre etternavn på det eldste barnet og ikke vil at det barnet som ennå ikke har fått navn skal få noe annet enn hans slektsnavn som etternavn.

Fakta her er at ts vil at begge barna skal ha hennes slektsnavn som etternavn.

Fakta er det også at begge foreldre må samtykke i navneending for barn så lenge begge foreldre har foreldreansvar.

TS har argumentert for hvorfor hun ønsker navneendring.

Det kan være gode argumenter det - for henne - men det spiller ingen rolle så lenge faren til barna ikke kjøper disse argumentene!

Vi som svarer henne her på KG kan være enig (eller uenig) i at det er lettere i hverdagen å ha samme navn som barna sine (jeg har erfart at det ikke spiller noen rolle), vi kan være enig i at det er på tide at TS får viljen sin, vi kan forstå hennes frustrasjon og sinne og sårhet over å ha blitt bedratt osv. osv. Men for å få viljen sin - dvs overtalt barnefaren til å gå med på at barna skal få hennes etternavn så må hun finne argumenter som HAN KJØPER!!! Sånn at han også setter navnet sitt på skjemaet som skal leveres til fylkesmannen.

Hun må finne nye argumenter. Jeg har foreslått at hun sier at det betyr noe for henne personlig at barna ihvertfall har hennes navn som mellomnavn. At hun appellerer til fornuften hans og ikke til ting som "du har vært utro mot meg og respektløs derfor er det jeg som skal bestemme dette!!". For da blir det jo på en måte utroskapen og alt det barnefaren har gjort som danner grunnlaget for ønsket hennes. Og det kan godt hende at det er det som er grunnlaget - og jeg forstår det godt. Men hun vinner ikke gehør hos barnefaren med dette! Går han fortsatt ikke med på det så legg ballen død og bruk energien på noe annet.

Ettersom jeg selv har sittet der med to små barn, forbanna, såret og bedratt av barnas far - så vet jeg litt om dette. Det beste hadde jo for TS vært at mannen hadde så dårlig samvittighet for hva han har påført henne at han bare ga seg. Men det ser ikke ut til at han er typen til det.

Så hva skal hun gjøre da?

Endret 9. mai 2009 av Lizzee

[Gjest Gjest]

Er det virkelig så urimelig av meg, etter så mange svik fra han, å ønske at hverken jeg eller barna skal ha hans navn? Dette er i tillegg hans fars navn som har samme historie med å være utro og ødelegge sin familie i sin tid.

Stakkars unger. De kommer nok til å vokse opp til å bli utro og ødeleggende de også om de beholder det navnet!

Men får de ditt navn derimot så blir de nok trofaste og snille mot alle som de møter på sin vei!

[Gjest Gjest_Vibeke_*]

Barna i seg selv vil være en evig påminnelse om deres fars eksistens!

Det er naivt å tro at man kan viske ut ham av livet sitt.

Jeg tror ikke TS tenker på eksmannen sin hver gang hun ser barna sine. Når hun ser eksmannen sin etternavn på dørskiltet til sitt hjem og på brev som havne ri postkassen hennes, tenker hun nok på eksmannen. Det handler ikke om å viske denne personen ut av livet til barna, men om å redusere hans tilstedeværelse i morens hverdagsliv. Jeg synes hun fortjener den friheten.

[Gjest Gjest]

I mange familier velger noen av barna å ta morens etternavn,mens de andre barna kanskje vil fortsette med farens. Det skjer.

I vår klasse fra videregående skole het en jente "Hansen" (farens etternavn). Flere år etterpå, som voksen, skilte foreldrene seg, og da valgte hun å skifte til morens etternavn som var mer lik "Berg".

Da vi skulle ha klasse reunion fant vi henne ikke fordi hun hadde byttet etternavn, men hun var jo ikke gift!

[Gjest vb]

Akkurat det med diskusjon om navn har jeg vært igjennom. Vi ble ikke enige om den eldste men MÅTTE sende en melding til folkeregisteret. Endte med mitt som mellomnavn og hans som etternavn. Av ulike årsaker så ble dette byttet om senere. En av årsakene var at far byttet etternavn.

Da jeg fikk nummer to så var vi ikke lenger samboere. Jeg gikk fra avtalen vi hadde og ønsket samme etternavn på oss alle. Jeg løste det ved å først gi barnet navn og SÅ fikk far skjemaet for felles foreldreansvar. Viktig å gjøre ting i riktig rekkefølge.

Jeg er veldig påpasselig og bruker konsekvent begge etternavnene. Det er faktisk det ungene mine heter. De har ikke mye kontakt med far, men han er uansett viktig for de.

[Vera Vinge]

Da jeg fikk nummer to så var vi ikke lenger samboere. Jeg gikk fra avtalen vi hadde og ønsket samme etternavn på oss alle. Jeg løste det ved å først gi barnet navn og SÅ fikk far skjemaet for felles foreldreansvar. Viktig å gjøre ting i riktig rekkefølge.

Jeg syns det er trist at man skal være så utspekulerte. Noe annet er at fedre heldigvis i større grad får automatisk foreldreansvar i dag. Man må f.eks. ikke lengre være gift for at far skal få felles foreldreansvar automatisk.

[Gjest Gjest]

Jeg vokste opp i en familie der alle hadde samme etternavn. Nå når jeg er voksen og har min egen familie så har vi forskjellige etternavn hele gjengen (mine barn, dine barn, fosterbarn), og vi føler oss ikke noe mindre som en familie av den grunn.

[Gjest Gjest]

Dette hander om å "eie" barna om jeg får sette det litt på spissen. Dere har delt foreldre ansvar, og det å bytte navn er en big deal. Det får du ikke gjøre på eldste mann uten underskrift. Ikke noe å gjøre med det.. nå. Yngste har ikke noe navn enda. Jeg foreslår at han/hun får ditt etternavn. Nekt å gå med på noe annet. Senere om npen år er det kanskje mulig å få igjennom at barna bør ha samme etternavn, siden de har samme foreldre, og siden de bor hos deg bør de ha ditt etternavn, yngste har det allerede. Tenk langsiktig, større sjangse å få det som du vil.

Neste forhold, tror jeg du bør ha mer bein i nesa å ikke gi deg når noe er viktig for deg. Kanskje du bør ha bakerst i tankene at du kanskje vil ha hevn for forsmådde følelser en gang

Lykke til

[Gjest bv]

Jeg syns det er trist at man skal være så utspekulerte. Noe annet er at fedre heldigvis i større grad får automatisk foreldreansvar i dag. Man må f.eks. ikke lengre være gift for at far skal få felles foreldreansvar automatisk.

Hva er utspekulert med det?

Jeg ønsket felles etternavn på alle. Var ingenting å diskutere med far. Han hadde heller ingen innvendinger på det.

Jeg kunne jo bare ha latt være det skjemaet om felles foreldreansvar og ventet til at far tok initiativet. Da er det mulig jeg måtte ha ventet lenge du.

Nå er det ikke felles foreldreansvar som er temaet her, men etternavn.